Nordisk vår program

Strindbergs Svanevit, Kuolema). Sistnevnte Kuolema (et gammelt finsk navn på døden), var skrevet av Sibelius’ svoger Arvid Järnfeldt. I følge Järnfeldts sønn satt Sibelius ved pianoet mens faren begynte å forklare handlingen i stykket, og der og da improviserte han musikken til første scene. I 1904, etter at teaterstykket var satt opp, utvidet Sibelius akkurat denne musikken under tittelen Valse triste, og dette er blitt et av hans mest elskede verk. I skuespillet ligger en kvinne syk til sengs; hun drømmer at rommet blir fylt av dansere og samler sine siste krefter for å reise seg og danse med dem. Døden kommer, forkledd som hennes avdøde mann, og hun danser vekk sammen med ham.

Edvard Bræin (1887 - 1957) Serenade for bratsj og orkester (1947) Edvard Bræin studerte komposisjon og orgel ved musikkonservatoriene i Oslo og Berlin og etterfulgte sin far Christian (i sin tur elev av L. M. Lindeman) som organist i hjembyen Kristiansund i 1912. I nesten et halvt århundre var han en drivkraft i det lokale musikklivet som musikklærer, komponist og dirigent. I 1920– årene begynte Bræin å samle lokal folkemusikk, og noe av dette ble utgitt i 1938. Han var far til komponisten Edvard Fliflet Bræin (1924-1976). Edvard Bræins Serenade for bratsj og orkester er fra 1947, et melodisk stykke som åpner med en alvorsfylt Andante monolog i solo bratsj mot strykerne i orkesteret. Dette beveger seg inn i en livlig valseepisode som utgjør høydepunktet i verket, før en melankolsk Andante vender tilbake og avrunder formen.

Kurt Atterberg (1887 - 1974) Suite for fiolin, bratsj og strykere, op. 19 nr. 3 (1917) Svensken Kurt Atterberg levde et hektisk liv som cellist, dirigent, skribent, kritiker og administrator i tillegg til en omfattende musikalsk produksjon som blant annet bestod av ni symfonier, fem operaer, konserter og mange andre verker – alt dette ved siden av at han i 56 år var ansatt ved det svenske patentkontoret. Som komponist betraktet han seg som ’nasjonal klassisist’ heller enn nasjonalromantiker. Hans Suite No. 3 for fiolin, bratsj og strykere, op.

19 er i denne sammenheng et tidlig verk, skrevet i oktober 1917. Det har sin opprinnelse i Atterbergs scenemusikk til Maurice Maeterlincks skuespill Søster Beatrice.Verket har tre satser. Åpningens ‘Preludium’ er en rikt harmonisert nocturne der fiolin- og bratsjstemmen flettes inn i hverandre i en dyptfølt duett. Den etterfølgende ‘Pantomim’ åpner med et korallignende tema som utgjør bakgrunnen for en lidenskapelig, klagende dialog mellom soloinstrumentene.