BEETHOVENFINALE Den Norske Opera & Ballett Fredag 31. januar kl. 18.00
PROGRAM Arnold Schönberg (1874 - 1951) Verklärte Nacht (1899) Ludwig van Beethoven (1770 - 1827) Fantasi i C moll for klaver, kor og orkester, op.80 (1808) 1. Adagio 2. Finale Pause
Arnold Schönberg (1874 - 1951) Friede auf Erden, op.13 (1907) Ludwig van Beethoven (1770 - 1827) Klaverkonsert nr. 5 i Ess dur, op.73 (1809) 1. Allegro 2. Adagio un poco mosso 3. Rondo: Allegro
Orkesterinstruksjon (Verklärte Nacht): Bud Beyer Lysdesign (Verklärte Nacht): Marius Schei Johansen
MEdvirkende Det Norske Kammerorkester Terje Tønnesen kunstnerisk leder
Det Norske Solistkor Grete Pedersen, kunstnerisk leder
Leif Ove Andsnes solist og gjesteleder Det Norske Kammerorkester Fiolin I Terje Tønnesen Liv Hilde Klokk Daniel Dalnoki Alex Robson Yi Yang Bjarne Magnus Jensen Maria Angelica Carlsen Mari Poll Guro Asheim Pål Solbakk
Bratsj Cathrine Bullock Ida Bryhn Benedicte Royer Juliet Jopling Anders Rensvik Cello Audun André Sandvik Jun Sasaki Hans Josef Groh Janusz Heinze
Fiolin II Øyvind Fossheim Hans Morten Stensland Oda Gihle Hilde Aslak Juva Melinda Csenki Kjell Tomter Ranveig Winge
Bass Kenneth Ryland Christian Mortensen Marius Flatby Fløyte Cecilie Løken Randi Krogvold Lundqvist
Obo Carolina Grinne Lena Brandvoll Klarinett Hans Christian Bræin Ingvill Hafskjold Fagott Kari Foss Jon Halvor Lund French Horn Inger Besserudhagen Jan-Olav Martinsen Trumpet Hans Petter Stangnes Odd-Bjørn Lund Pauker Tom Vissgren
Det Norske Solistkor Sopran Camilla Wiig Revholt Runa Hestad Jenssen Ditte Marie Bræin Guro Hjemli Ingeborg Dalheim Magnhild Korsvik Eli Stange Synnes
Alt Live M. Danielsson Eva B. Landro Jorunn Lovise Husan Nina Karlsen Marit Sehl Sunniva Eliassen
Tenor Øystein Stensheim Håvard Gravdal Kristian Krokslett Robert Lind Ludvik Kjærnes Tore Sunesson
Bass Peder Arnt Kløvrud Arild Bakke Gustav Eriksson Halvor F. Melien Olle Holmgren Henrik S. Dagfinrud Eirik Krokfjord
Om kveldens konsert ARNOLD SCHÖNBERG (1874 – 1951) Verklärte Nacht (1899) Om vårt prosjekt med innstuderingen av verket uten noter Det Norske Kammerorkester fikk for noen år siden kontakt med den amerikanske regissøren og mimeren Bud Beyer. Beyer hadde tidligere jobbet med dirigenter og enkeltmusikere, og gjennom det opparbeidet seg både en betydelig kompetanse og erfaring i forhold til musikeres evne til å formidle, eller også mangelen på sådan! Hans ideer og filosofi har mange fellestrekk med det vi ønsker å utvikle i Kammerorkesteret. Et sterkt fokus på evnen til formidling ut over det rent håndverksmessige, og med det også økt opplevelse for publikum. I dette bildet står notene og notestativet som en mulig fysisk barriere, og vårt første eksperiment med å spille uten noter var Griegs Holbergsuite der orkesteret i tillegg hadde en koreografi til musikken. Vår erfaring med denne prosessen var overveldende og skapte et stort engasjement blant musikerne våre. Dette ville vi gjøre igjen. Terje Tønnesen gikk dermed til en absolutt annen musikalsk virkelighet ved å gi musikerne i oppgave å lære det krevende verket til Schönberg. Det ene er at verket er 30 minutter langt og teknisk meget krevende både å spille og å lære seg utenat. Men den største utfordringen er de store kunstneriske formidlingsdybder som ligger i dette verket. Hvordan griper vi dette an når notene og stativene er borte som «skjerm» mellom musiker og publikum? Orkesteret har gjennom noen få dager fått jobbe med Bud Beyer med fokus på nettopp dette. Verket er ikke iscenesatt, musikerne lærer seg ingen rolle. Det handler om tilstedeværelse, kroppsspråk, blikk – det å være i musikken akkurat der og da, og formidle dette til et publikum som en merverdi. Det høres kanskje enkelt ut, men er krevende for den som samtidig skal memorere og musisere sammen i dette komplekse og følelsesladde verket. Vi ser det hele som en prosess som må utvikles over tid. Målet her er ikke den enkelte konsert, men å øke vår evne til å formidle musikkens innhold på en enda sterkere og bedre måte. Det er ikke gjort i en håndvending, men vi tror på denne veien som en av flere mulige for å levendegjøre og vitalisere den klassiske musikken i fremtiden. Per Erik Kise Larsen Direktør
Om verket og teksten det bygger på Det ble etterhvert mer og mer klart for Schönberg at den romantiske gigantomanien var i ferd med å utvikle seg til en musikalsk blindvei, og han søkte en radikal kompositorisk omlegging. En rekke forhold skulle komme ham til hjelp i letingen – den første faktoren var hans store begeistring for den symbolistiske dikteren Richard Dehmel (1863–1920). Symbolisme var en retning innen litteratur- og billedkunst som strebet etter å fremheve følelseslivet og det subjektive, og søkte gjennom symboler å uttrykke de ideer og drømmer som skjulte seg bak den synlige virkeligheten. Schönberg følte en sterk dragning mot Dehmels lyrikk, og mot slutten av 1890-årene hadde han satt musikk til fire Dehmel-dikt. Et femte dikt, hentet fra samlingen Weib und Welt, danner grunnlaget for Schönbergs viktigste komposisjon fra 1899, Verklärte Nacht (Forklaret natt). Originalbesetningen var stryke-sekstett. Femten år etter urframførelsen i 1902 arrangerte Schönberg sekstetten for strykeorkester, en versjon han reviderte i 1943. Verket, som rent tonalt fortsatt befinner seg i den senromantiske tonalitetens verden, leder naturligvis tankene i retning av samtidens store nøkkelkomponister som Wagner og Brahms. Men det er noe mer her, noe foruroligende nytt: Dehmel gjør seg i sin diktning til talsmann for et revolusjonerende nytt kvinnesyn, et for samtiden henimot uhørt fokus på likestilling og likeverd. Ved å benytte seg av Dehmels diktning gjør Schönberg seg til talsmann for disse nye tankene. Verket forårsaket en storm av protester. Kritikerne var lite interesserte i å gå inn på Schönbergs kompositoriske løsninger, men konsentrerte seg nesten utelukkende om Dehmels tekst, som de mente ikke kunne tolkes med rene musikalske midler. Teksten var i seg selv provokativ nok for store deler av det etablerte samfunn, men Schönberg viser seg i tillegg som noe mer enn en ”vanlig” romantiker gjennom sin behandling av stoffet: han skildrer smerte som smerte og glede som glede på en langt mer hensynsløst ærlig måte enn noen i samtiden hadde vært i nærheten av å gjøre det før ham, og tilkjennegir dermed for første gang det som skulle bli til hans senere ekspresjonistiske stil. - Revidert tekst basert på originaltekst av Wolfgang Plagge
Verklärte Nacht
Forklaret natt
Tekst: Richard Dehmel (1863 -1920)
Oversettelse: Wolfgang Plagge
Zwei Menschen gehn durch kahlen, kalten Hain; der Mond läuft mit, sie schaun hinein. Der Mond läuft über hohe Eichen, kein Wölkchen trübt das Himmelslicht, in das die schwarzen Zacken reichen. Die Stimme eines Weibes spricht: Ich trag ein Kind, und nicht von dir, ich geh in Sünde neben dir. Ich hab mich schwer an mir vergangen; ich glaubte nicht mehr an ein Glück und hatte doch ein schwer Verlangen nach Lebensfrucht, nach Mutterglück und Pflicht - da hab ich mich erfrecht, da ließ ich schaudernd mein Geschlecht von einem fremden Mann umfangen und hab mich noch dafür gesegnet. Nun hat das Leben sich gerächt, nun bin ich dir, o dir begegnet. Sie geht mit ungelenkem Schritt, sie schaut empor, der Mond läuft mit; ihr dunkler Blick ertrinkt in Licht. Die Stimme eines Mannes spricht: Das Kind, das du empfangen hast, sei deiner Seele keine Last, o sieh, wie klar das Weltall schimmert! Es ist ein Glanz um Alles her, du treibst mit mir auf kaltem Meer, doch eine eigneWärme flimmert von dir in mich, von mir in dich; die wird das fremde Kind verklären, du wirst es mir, von mir gebären, du hast den Glanz in mich gebracht, du hast mich selbst zum Kind gemacht. Er fasst sie um die starken Hüften, ihr Atem mischt sich in den Lüften. Zwei Menschen gehn durch hohe, helle Nacht.
To mennesker i golde, kalde lund; med dem en måne, blek og rund. Og månen over trærne iler, dens skinn av ingen sky tilsløres mens sorte tagger mot den stiler. En kvinnes spede stemme høres: Jeg er med barn, men ei med ditt, i synd jeg følger dine skritt. Jeg var blitt til mitt eget stengsel, og trodde ei mer på en glede – mitt hjerte var så tungt av lengsel, for livsfrukt, morsplikt var det rede. Men akk, jeg gjorde meg fortred; mitt skjød jeg lot ham gledes ved, en fremmed skjenket jeg min lengsel, jeg endog stunden salig priste. Men nu har livet hevnes ved at du meg ekte elskov viste. Hun går med stive, redde skritt, hun ser at månen holder tritt; det dunkle blikk forgår i skinn. En mannsrøst når til henne inn: Det barn du under hjertet bær’ din sjel til last ei legges her, å, se, hvor universet skimrer! Det er som skinnet alt omgav; du er med meg på kalde hav, i oss en egen varme flimrer fra deg i meg, fra meg i deg; forklaret lys om barnet gløde, for du mitt barn, av meg, skal føde, for du har skapt en glans i meg, for du har gjort til barn mitt jeg. Han hennes brede hofte favner, og luft med åndedrett seg blander. To mennesker i høye, lyse natt.
LUDWIG VAN BEETHOVEN (1770 – 1827) Fantasi i C moll for klaver, kor og orkester, op.80 (1808) 1. Adagio 2. Finale Schmeichelnd hold und lieblich klingen unsers Lebens Harmonien, und dem Schönheitssinn entschwingen Blumen sich, die ewig blüh’n. Fried’ und Freude gleiten freundlich wie der Wellen Wechselspiel; was sich drängte rauh und feindlich, ordnet sich zu Hochgefühl.
Smigrende vakkert og søtt klinger våre livs harmonier, og fra en sans for skjønnhet stiger frem blomster som skal blomstre for all tid. Fred og fryd glir vennlig som bølgenes skiftende lek. Alt som presset på, rått og fiendtlig forvandler seg til oppstemte følelser.
Wenn der Töne Zauberwalten und des Wortes Weihe spricht, muß sich Herrliches gestalten Nacht und Stürme werden Licht. Äuß’re Ruhe inn’re Wonne herrschen für den Glücklichen. Doch der Künste Frühlingssonne läßt aus beiden Licht entsteh’n.
Når tonenes magi regjerer og det hellige ordet taler, da vil noe herlig skje, Natt og stormer blir til lys. Ytre ro og indre lykke styrer den heldige. Men gjennom kunstens vårsol oppstår det lys fra begge.
Großes das ins Herz gedrungen, blüht dann neu und schön empor, hat ein Geist sich aufgeschwungen, hallt ihm stets ein Geisterchor. Nehmt denn hin, ihr schönen Seelen, froh die Gaben schöner Kunst. Wenn sich Lieb’ und Kraft vermählen, lohnt den Menschen Göttergunst.
Det mektige, som har trengt seg inn i hjertet, vil da blomstre på nytt og skjønt. Når en ånd har steget opp lyder gjenklang fra et åndekor Ta nå hen med glede, dere vakre sjeler, den fine kunstens gave. Når kjærlighet og kraft forenes, skal menneskehet belønnes med Guds ære.
Om verket Den 22. desember i 1808 ble en av de mest kjente konsertene i vestlig musikkhistorie avholdt i Wien. Konserten var et fire timers maraton bestående av Beethovens musikk, der flere av hans mest kjente verk hadde sin première og hvor han selv opptrådte som solist med orkester for aller siste gang. Konserten hadde et fullspekket
program. I tillegg til urfremførelse av både hans symfoni nr.5 og nr.6, samt pianokonsert nr.4 inneholdt programmet følgende; en konsert arie, deler av hans Messe i C-dur , solo improvisasjoner og hans splitter nye verk, Fantasi i C moll, populært kjent som «Koralfantasien». I Wien på denne tiden var det svært vanskelig å skaffe både et ledig teater og ledige musikere til samme tid, da begge deler nesten alltid var opptatt året rundt. Det måtte derfor en stor hendelse til for å få så mange av dem sammen på en gang. Nettopp slik en hendelse var denne konserten, presentert av Beethoven selv, på hans eget ønske og ikke minst, egen kostnad. For å ende konserten på minneverdig vis ønsket Beethoven å skrive et siste verk som skulle være konsertens avslutning verdig. Raskt var Beethoven ferdig med å komponere Koralfantasien, et verk som engasjerte alle musikere involvert denne kvelden. Det foreligger noe tvil rundt tekstforfatterens identitet, men det finnes bevis på at det var Georg Friedrich Treitschke, mannen som også bearbeidet librettoen til Fidelio i 1814. Året etter var partituret grundig revidert, spesielt pianosoloen. Verket ble utgitt i 1811. Koralfantasien er en kombinasjon av en fantasi for solo piano, et sett av variasjoner rundt komponistens sang Gegenliebe og en pianokonsert der alt ender i en storslagen avslutning for piano, kor og orkester. Et av verkets mest utpregede kjennetegn er at man kan høre starten på hans 9.symfoni sitt «Ode to Joy» tema, en symfoni han skulle skrive flere år etterpå. Beethoven bekrefter dette i et brev, der han omtalte koralfinalen i symfoni nr.9 slik; «..en ny stor symfoni, som avsluttes med en liknende finale som i min Fantasi, men i mye større skala.»
ARNOLD SCHÖNBERG (1874 – 1951) Friede auf Erden, op.13 (1907) Tekst: Conrad Ferdinand Meyer
Oversettelse: Are Frode Søholt
Da die Hirten ihre Herde Ließen und des Engles Worte Trugen durch die niedre Pforte Zu der Mutter mit dem Kind, Fuhr das himmlische Gesind Fort im Sternenraum zu singen, Fuhr der Himmel fort zu klingen: ”Friede, Friede! auf der Erde!” Seit die Engel so geraten,
Da hyrdene sin hjord forlot og med seg gjennom stallens port bar med seg bud fra Engelen til Moderen med Barnet, kom det fra et himmelsk kor i stjernehvelvingen en sang, fra himmelen så skjønt det klang: ”Fred, ja, fred på jorden! Fred!” Siden Engelens kunngjøring
O wie viele blut’ge Taten Hat der Streit auf wildem Pferde, Der geharnischte vollbracht! In wie mancher heiligen Nacht Sang der Chor der Geister zagend, Dringlich flehend, leis verklagend: ”Friede, Friede... auf der Erde!”
blod og tårer er blitt spilt, i strid på ville hester, redde av de sinte brynjekledte. I de mange mørke netter hørtes englekorets klage stille, engstelig, en bønn: ”Fred, ja, fred på jorden! Fred!”
Doch es ist ein ewiger Glaube, Dass der Schwache nicht zum Raube Jeder frechen Mordgebärde Werde fallen allezeit: Etwas wie Gerechtigkeit Webt und wirkt in Mord und Grauen Und ein Reich will sich erbauen, Das den Frieden sucht der Erde.
Skjønt der er en evig tro som ingen svake kan frarøves den at ingen mer skal lide under morderslag og hat. Noe er rettferdig der det reiser seg i mord og gru. Atter vil Guds himmelrike søke jorden med sin fred.
Mählich wird es sich gestalten, Seines heiligen Amtes walten, Waffen schmieden ohne Fährde, Flammenschwerter für das Recht, Und ein königlich Geschlecht Wird erblühn mit starken Söhnen, Dessen helle Tuben dröhnen: Friede, Friede auf der Erde!
Langsomt vil det gro og vokse, hellig vokte over alt. Våpen vil bli smidd i fred: rettferdighetens flammesverd! Og en kongeslekt vil vokse sterke sønner vil stå vakt, hvis basuner høyt vil tordne: Fred, ja, fred på jorden! Fred!
Om verket Arnold Schönbergs Friede auf Erden (Fred på Jorden) er et verk skrevet for blandet kor, basert på et juledikt av den sveitsiske poeten, Conrad Ferdinand Meyer (1825-1898). Schönberg startet komposisjonen i august 1906 og ble ferdig med verket i mars 1907. Dette var en avgjørende tid i Schönbergs kunstneriske utvikling som komponist. Det var i denne perioden han såvidt startet med å teste ut grensene til den konvensjonelle harmoniske utøvelsen med en dristig kromatisering som utfordet den tradisjonelle tonaliteten. Kun et år senere (1908) skulle Schönberg komponere atonale verker, verker uten noen som helst tradisjonell tonalitet, harmonisk eller melodisk sammenheng. Opprinnelig instrumenterte Schönberg verket for kor uten akkompagnement, men sangerne i Wien Singverein (under ledelse av Franz Schalk) mestret ikke Friede auf
Erdens krevende vokalstemmer. Verkets første fremførelse måtte derfor bli avlyst. «Friede auf Erden» fikk tilslutt sin première 9.desember 1911 av det Filharmoniske Kor under ledelse av Franz Schreker. For denne fremførelsen var Schönberg satt under press til å komponere et orkestrert akkopagnement som skulle understøtte og hjelpe de utfordrende vokalstemmene. Han beordret derfor med dette akkopagnementet at «det (orkesteret) skal ikke bli ansett som en nødvendig del av komposisjonen og skal ikke lyde fremstående». Friede auf Erden starter med å skildre Jesu fødsel. Videre handler diktet om hvordan menneskene, i krig og plyndring, har syndet etter dette. Verket avsluttes med en håpefull visjon om at fred på jorden til slutt må herske. Etter at Schönberg hadde vært vitne til 1.verdenskrigs brutalitet, ble han til slutt desillusjonert rundt konseptet om verdensfred. I et brev til dirigent Hermann Scherchen i 1923 skrev han følgende om dette siste verk i den «tonale» perioden; «som jeg forstår i dag er det er en illusjon, det jeg trodde på i 1906 da jeg komponerte det, at denne rene harmoni blant mennesker er tenkelig.»
LUDWIG VAN BEETHOVEN (1770 – 1827) Klaverkonsert nr. 5 i Ess dur, op.73 (1809) 1. Allegro 2. Adagio un poco mosso 3. Rondo: Allegro I mai måned, året 1809 invaderte Napoleons tropper Wien. Følgende sommer ble byens bombardering bare verre og verre. Beethoven led av stresset angrepet medførte, spesielt i forhold til hvordan det plaget hans allerede sensitive hørsel. Hans hørsel var allerede på dette tidspunkt i hans liv alvorlig svekket. Likevel vokste det frem et stort musikalsk verk under disse dystre omgivelser. Ved årets slutt hadde Beethoven skrevet ferdig hans pianokonsert nr.5 og dedikert den til hans mesen, erkehertugen Rudolf. Østerrikes overgivelse førte til ustabile politiske og finansielle forhold. Grunnet disse forholdene hadde ikke pianokonserten sin première før i november 1811. Nå hadde Beethovens hørsel blitt så dårlig at han selv ikke hadde mulighet til å spille solodelen, slik han hadde pleid ved premièrene til hans tidligere pianokonserter.
Æren som solist ved konsertens første fremførelse ble gitt til Friedrich Schneider, en fremstående 25 år gammel pianist og organist. Tre måneder senere ble konserten fremført for første gang i Wien med Beethovens elev, Carl Czerny, ved pianoet. Konsertens kallenavn «Keiseren» var ikke oppkalt av Beethoven selv. Gitt komponistens sinte reaksjon da Napoleon utvalgte seg selv som keiser i 1804 kan dette kallenavnet derfor virke spesielt upassende. På den andre siden passer det godt om vi tolker musikkens majestetiske og heroiske hensikt som et bilde på hvordan en keiser skal være. Konserten er skrevet i en virtuos stil som forutser Liszts tekniske spillestil med sine fyldige akkorder og store dynamiske bredde. Slik framsynthet i pianoteknikk er utrolig når en tenker på at det moderne konsertpianoet ikke var ferdig utviklet før i 1825. Med dette verket skrevet seks år tidligere, så Beethoven muligheter som bare kunne bli optimalisert gjennom det forbedrede instrumentet.
BIOGRAFIER Leif Ove Andsnes, klaver Leif Ove Andsnes har blitt omtalt som «en av de mest begavede musikerne i sin generasjon» (Wall Street Journal). Som solist spiller Andsnes med verdens fremste orkestre og dirigenter, men bruker også mye tid på kammermusikk og plateinnspillinger. Siden 2011 står Beethoven sentralt i hans aktiviteter med The Beethoven Journey, et episk prosjekt der Andsnes vil fremføre komponistens fem pianokonserter. Andsnes har spilt inn mer enn tredve innspillinger og har i dag en eksklusiv innspillingsavtale med Sony Classical. Det Norske Kammerorkester Orkesteret ble etablert i 1977 av nåværende leder Terje Tønnesen. Anerkjennelsen kom raskt både nasjonalt og internasjonalt. DNK har siden gjestet konsertsaler, serier og festivaler i Europa, USA og Asia, utgitt mer enn tredve album og spilt med mange av verdens fremste solister. Iona Brown og Terje Tønnesen har som ledere vært premissleverandører for spillestilen til norske strykere gjennom sitt lange virke i orkesteret. I 2013 ble orkesteret og Terje Tønnesen tildelt den prestisjetunge Lindemanprisen. Det Norske Solistkor Det Norske Solistkor er ett av landets ledende ensembler uansett musikksjanger. Det Norske Solistkor ble etablert i 1950 av komponist Knut Nystedt, som dirigerte koret i 40 år. Siden 1990 har Grete Pedersen vært korets kunstneriske leder. Solistkoret har i den senere tid samarbeidet med blant andre Akademie für Alte Musik Berlin, Oslo Filharmoniske Orkester og Det Norske Kammerorkester. Solistkorets har en omfattende plateproduksjon, der de fem utgivelsene for BIS Records AB har fått storartet mottakelse også internasjonalt.
Stor takk til våre støttespillere:
Direktør: Per Erik Kise Larsen Det Norske Kammerorkester tlf 24 05 55 50 adm@kammerorkesteret.no www.kammerorkesteret.no