Tidligere titler av Cathrine L. Wilhelmsen:
Tusen ønsker, 2016 (illustratør Petter Winther)
Beatrix&dunklumpene, 2016
Natthaven, 2016 (illustratør Petter Winther)
Perlehviskeren, 2015 (illustratør Petter Winther)
Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Christoffer Paulsen
Det var inngangen til den blå timen , på selveste julekvelden. Ute på tunet ventet nissefar, eller julenissen som vi andre kaller ham, klar med sleden. Inne på kjøkkenet sto nissemor foran raden av nissebarn. I år skulle alle syv få være med nissefar og dele ut pakker. Også lille Julia.
«Nå må dere komme snart, hvis vi skal rekke
alt før julemorgen!» buldret nissefar fra tunet.
«Masekråke», fnøs nissemor til seg selv og så nøye på de syv barna sine. Man kunne ikke slurve på en kveld som denne. Neser
skulle tørkes, hender sjekkes for om de var rene, hår kjemmes og sist, men ikke minst: «Husk nå på: Oppfør dere pent, barn. Far er
ekstra sliten nå som julekvelden er her og det attpåtil er så lite snø at sleden ikke kommer frem over alt, det vet dere», formante hun.
«Ikke finn på noe tull, og ikke bli sett av menneskene. Skulle dere
allikevel komme til å bli sett, husk å hilse pent. Er det forstått?»
Syv hoder nikket taust og ventet på å bli sluppet ut i det fri. Og
nederst langs raden av nissebarn – lille Julia.
I år var det også hennes tur til å være med. Hver julekveld hadde hun sett de andre gjøre seg klare til å dra ut og levere gaver, mens hun måtte bli igjen hjemme hos mor. «Du er for liten», sa de andre. «Du klarer ikke å bære gavene», sa de. «Du kommer til å vise deg for menneskene.»
Men i år var Julia endelig stor nok. Fire år. Det var det man måtte være for å kunne hjelpe til og ikke gå i veien. Julia var så stolt at hun holdt på å sprekke. Endelig kunne hun være med og hjelpe far slik at han ikke skulle være så sliten hele tiden.
«Sånn! Nå er alle klare! Kle godt på dere, for det er en fryktelig kald kveld ute. Husk lue, votter, skjerf og et ekstra lag med ull.»
Nissemor satte hendene i siden og så fornøyd på barna sine.
Akkurat da søsknene hennes stormet mot døren for å komme
ut til nissefar og sleden, kjente Julia at hun måtte så veldig tisse!
Enda hun nettopp hadde vært på do. Hun krysset bena, klødde seg på nesen og håpet at det skulle gå over. De andre var allerede
ute i gangen, hun kunne høre dem le og tøyse og plukke ned tøy fra knaggene. Nå måtte hun være veldig, veldig rask, ellers ville
de reise fra henne. Julia løp inn på doen og begynte å kneppe opp bukseselene.
Men hvor var krakken som hun brukte for å rekke opp? Julia kikket rundt seg, men fant den ikke. Da kjente hun at hun virkelig måtte tisse – hun hadde drukket altfor mye saft til risgrøten. Og så kom hun på at hun hadde dårlig tid. Det skvettet litt ut i buksen. Å nei, nå ble buksen våt også! Hun kunne ikke dra av gårde med våt bukse.
Julia strakte seg på tærne, tok tak i dosetet og trakk seg opp.
En liten stund ble hun sittende og kjenne hvor deilig det var, før hun igjen kom på at hun hadde dårlig tid. Julia hoppet ned og glemte i farten både å tørke seg og trekke ned og vaske hender.
Hun holdt fast i buksen, løp opp på rommet og fant en ny bukse i kommodeskuffen.
Så raskt Julia bare kunne, dro hun av seg den våte buksen og
trakk på seg den nye. Det var så vanskelig å kneppe knapper når man hadde dårlig tid! Endelig var hun klar. Hun løp ned trappen, gjennom kjøkkenet og ut i gangen. Men der var det ingen, de andre hadde allerede gått ut. Hun strakte seg
opp på tå, fikk så vidt tak i en flik av den røde jakken sin og dro
til. Jakken satt fast i knaggen!
Julia bet seg i leppen og lurte på hva hun skulle gjøre. Da kom
hun på noe lurt. Hun tok tak i jakkefliken igjen og begynte å hop-
pe opp og ned. Vips! Jakken hoppet av knaggen, opp i luften og
ned til henne. Julia hev den på seg, dro på seg luen og slengte
skjerfet rundt halsen. Nå hadde hun dårlig tid!
Julia hørte at reinsdyrene som var spent for sleden til nissefar, trampet hovene utålmodig i bakken, og hun skjønte at de snart var klare for å dra. Nå var det bare støvler og votter igjen. Hun stappet føttene ned i vinterstøvlene. Snøre dem fikk hun gjøre om bord i sleden. Hun hadde ikke lært å knyte sløyfe ennå, så det måtte
storebror Jul gjøre – det var alltid han som pleide å hjelpe henne
med det. Deretter slengte hun opp døren og løp ut til de andre.
Der rakk hun akkurat å se enden på sleden før den kjørte ut fra tunet og inn i mørket. Med åpen jakke og usnørte støvler sto Julia igjen alene. Som alle tidligere julekvelder hørte hun latteren og
hoiingen til de andre henge igjen i luften lenge etter at sleden ble borte. Snart forsvant lyden også, og det ble stille rundt henne.
På tunet var bare sporene av sledens stålmeier igjen. Da begynte
Julia å gråte. Mange store og små tårer. De rant nedover kinnene, gjorde skjerfet vått og laget store, mørke flekker foran på jakken.
Siden Julia ikke skulle være hjemme i kveld, hadde nissemor gått
over til nabogården med grøt. Nå var Julia helt alene.
Hun så seg rundt. Hva skulle hun finne på? Juletreet nissemor
hadde pyntet med lys på tunet, var stygt, syntes Julia. Hun gikk
bort og sparket hardt i stammen. Treet skalv og drysset granbar
ned på henne, de stakk mot kinnene. Julia snufset inn litt snørr
som rant fra nesen. Hun gledet seg i alle fall ikke til i morgen.
Enda julemorgen var den eneste dagen i året da nissefar
hadde fri og tid til å leke med henne. Alle de andre dagene i året jobbet han på nisseverkstedet, og Julia var den eneste
som var for liten til å hjelpe til. Derfor måtte hun nesten alltid
leke for seg selv, mens de andre barna hjalp far. Da savnet Julia dem og gledet seg til julemorgen når alle hadde fri. Men nå
kunne det være det samme med alt. Hun kunne like gjerne gå inn. Dessuten måtte hun på do igjen.
Den blå timen begynte å bli svart. Julia kikket opp på stjernehimmelen og frøs. «Jeg vil at dere skal dra deres vei slik at det kan begynne å snø!» ropte hun til stjernene. De fortsatte å skinne tause ned mot henne. Julia sukket tungt og kikket seg rundt. Det hadde nesten ikke kommet noe snø i år heller. Da fikk hun en idé. Tenk om hun kunne få det til å snø.
Det ville hjelpe far, det! Da ville han komme mye fortere frem med sleden sin, og han ville ha mer tid til å leke med Julia. Jul hadde fortalt henne at det gikk an å tenke så mye på noe at det skjedde.
Julia krabbet opp på den store steinen hvor hun pleide å vente på de andre når de var av gårde med far på julaften. Der satte hun seg, trakk pusten dypt inn gjennom munnen, holdt den inne og knep øynene hardt sammen.
«Snø, snø, snø», mumlet hun mens hun så for seg snø som lavet ned fra himmelen. Julia åpnet øynene igjen. Fortsatt var det like stjerneklart. Bare et enslig snøfnugg dalte sakte ned til henne. Julia sparket med hælen mot steinen.
«Du hjelper jo ingenting! Du er altfor liten», fnøs hun irritert til den lille snøkrystallen. Allikevel landet den på votten hennes.
Julia stirret på den lille hvite prikken. Hun skulle til å riste den vekk, da noen sa «Hei!» ved siden av henne.
Julia skvatt så hun nesten datt av steinen. En stor gutt, som kanskje var så gammel som ni eller ti år, sto ved siden av steinen. Han hadde blå øyne, ikke brune som Julia, og hadde på seg en blå ulljakke. Julias jakke var rød.
«Hv-hv-hvem er du? Hvor kom du fra?»
stammet hun frem. «Jeg heter Ola», sa gutten. «Jeg lekte i skogen da jeg hørte noen som gråt. Og så tenkte jeg du kanskje ville ha selskap?» «Nei, jeg vil ikke det, tenk», svarte Julia tvert. «Og jeg gråt ikke heller, jeg ...», hun tenkte seg raskt om, «... sang.» Ola
lo. «Nei, det gjorde du ikke, det. Jeg vet du er lei deg for at du ikke fikk være med og hjelpe faren din, og for at han og søsknene
dine dro uten deg. Men jeg vet om en annen og mye bedre måte du kan hjelpe ham på!»