Cathrine L. Wilhelmsen
Natt haven
PETTER WINTHER
Hvor mye er klokken nå, pappa?»
Julius satt på steintrappen foran huset hvor han og pappa bodde. Trappen brant gjennom buksebaken hans, glovarm av solen som hadde stirret på den hele dagen. Tett inntil ham sto skolesekken hans med bulende mage, ferdigpakket og klar for tur.
Julius kikket utålmodig på pappa som sto litt bortenfor og skrudde på sykkelen sin i skyggen av det store plommetreet. Over hodet til pappa hang gule plommer i klaser, og veps virret slapt mellom dem. Surringen fra insektene og metalliske klikk fra pappas verktøy var de eneste lydene som fylte den varme augustluften. Uansett hvor mye Julius spisset ørene kunne han fortsatt ikke høre den lyden han aller helst ville høre. Lyden av en bil som kom kjørende. Mammas bil.
Håret til pappa var fuktig og krøllet seg i varmen. Svettedråper dryppet fra pannen hans og ned på sykkelen. Han stoppet opp, kikket på klokken og dro hånden over pannen for å tørke bort svetten. En svart oljeflekk ble sittende igjen som en tusjstrek rett over det ene øyet. Han så rar ut og Julius kniste.
«Nå er den ti på to», svarte pappa og så opp på Julius. «I stad var den kvart på to.»
Julius klødde seg ettertenksomt på myggstikket han hadde fått på leggen. Så pirket han på skorpen på det høyre kneet, selv om mamma hadde sagt at han ikke burde gjøre det. «Det blir så stygge arr da», hadde hun sagt. Men Julius syntes arr var fint.
Fetteren hans på 11 år hadde et kjempekult arr over det ene øyet. Da han fikk det kunne han like gjerne blitt blind, hadde fetteren fortalt. Han skulle bare klappe en hund som sov, stryke den forsiktig over hodet. Da hånden traff pelsen, skvatt hunden til og glefset ham rett over øyet. «Tenk om den hadde truffet øyet mitt, du! Da hadde den kanskje spist det!» hadde fetteren sagt. Julius syntes det hørtes veldig ekkelt ut. Etter at fetteren hadde fortalt den historien stolte han ikke helt på hunder. Det gjorde ikke fetteren heller. Allikevel synes Julius at fetteren var heldig. Et sånt arr over øyet var tøft.
«Mye er klokken nå da, pappa?»
«Nå er den syv på to», svarte pappa tålmodig. Han lente sykkelen inn mot plommetreet og kom bort til Julius. Med de oljete hendene sine rusket han Julius i det mørke håret så det sto rett til værs.
«Hun er nok rett rundt hjørnet skal du se.»
Julius sukket. At tiden kunne gå så forferdelig sakte!
«Kan du ikke fi nne på noe annet mens du venter da, Julius. Mamma drar ikke uten deg og hun kommer ikke noe fortere selv om du bare sitter her. Jeg lover å rope på deg med en gang hun er her. Hva om du plukker noen plommer til henne?»
Julius ristet trassig på hodet og la haken i hendene. Å plukke plommer var kjedelig. I alle fall nå. Alt var kjedelig når man satt sånn og ventet, syntes han. I stedet lukket han øynene og bestemte seg for å telle til hundre inni seg før han åpnet dem. Eller nei – til femti. Taust
begynte han å telle. Da han kom til tjuefem syntes han at han hørte en lyd. Kanskje mamma hadde listet seg innpå ham og sto rett foran ham nå? Det var typisk mamma. Forventningsfullt åpnet han øynene til to små sprekker og myste gjennom øyevippene. Men der var ingen mamma. Fortsatt så han bare pappa som skrudde på sykkelen sin. Lydløst hadde katten Iver tasset bort til Julius, og nå satt han og malte ved siden av ham. Med begge hender tok Julius tak i ham og trakk ham opp på fanget sitt. Iver var ganske tjukk, og litt tung, men veldig myk å klappe på. Julius strøk ham over pelsen og Iver viftet den oransje halen sin så fornøyd opp i ansiktet til Julius at han begynte å le.
Gårdsplassen strakk seg bedagelig utover foran dem og koste seg i solskinnet. Til vanlig var den matt og grå, men nå glitret grusen fornøyd mot gressplenen som om den ville si: «Se her, jeg kan være litt fin jeg også! Jeg er ikke bare til hverdagsbruk. Når jeg vil, kan jeg også skinne!»
Over de små stenene, like ved føttene til Julius, snodde det seg en rad av svarte perler med tynne ben og lange følehorn. Julius bøyde seg nærmere og forestilte seg at de pustet og peste. Han syntes han kunne se hvordan svetten rant ned i øynene deres slik som den gjorde på pappa. På ryggen bar de store ryggsekker, mange ganger større enn dem selv. De strevet seg møysommelig frem som om hver liten sten var en fjelltopp. Men det stoppet ikke maurene, som fortsatte å holde orden i det svarte perlekjedet sitt.
Julius fulgte dem med blikket og lurte på hvor de skulle. Han bestemte seg for å følge etter. Så forsiktig han kunne listet han seg etter maurene. Sammenliknet med dem var han en kjempe, og skyggen hans la seg over dem som en nattehimmel. Småtassene så ikke ut til å ense ham, men fortsatte sin ferd videre over grusen og ned mot gressplenen. Sakte og utholdende, én stein og én gresstust av gangen.
Da var det noen som blåste Julius i nakken og han skvatt til. Han glemte maurene og snurret nysgjerrig rundt, selv om han innerst inne visste hvem det var. Mamma! Helt lydløst hadde hun sneket seg innpå ham, akkurat slik han visste at hun kom til å gjøre. Der sto hun og så på ham med de blå mammaøynene sine. Hun satte seg på huk og strakte ut armene, og Julius kastet seg inn i dem og knuget armene sine rundt halsen hennes. Mammas myke kinn og hår strøk mot ansiktet hans og han kjente den friske, gode lukten av mamma som blandet seg med lukten av nyklippet gress. Julius ville bare stå her for alltid, men mamma trakk seg litt unna. Forsiktig løsnet hun taket rundt armene hans og skjøv ham fra seg.
«Nå var det lenge siden jeg har sett deg, vennen!
Helt siden begynnelsen av sommerferien. La meg få
se ordentlig på deg!
Du har jo vokst mange meter, minst! Før jeg vet ordet av det er du en voksen mann.»
Julius lo.
«Men det er heldigvis lenge til», fortsatte mamma. «Først skal du og jeg på tivoli. Jeg har gledet meg hele sommeren til det!»
Julius nikket, det hadde han også. Han løp bort til trappen, rasket med seg sekken og hoppet inn i baksetet på mammas bil. Da kom han på at han hadde glemt å si ’ha det’ til pappa! Raskt hoppet han ut av bilen igjen og rett inn i pappa som allerede sto klar til å gi ham en klem. Julius klemte ham hardt.
«Sees i morgen da, snakkes i kveld», sa han og satte seg inn i bilen igjen. Mamma startet tenningen og grusen jamret seg under bildekkene da hun begynte å kjøre. Julius rullet ned vinduet og vinket til pappa helt til han forsvant bak svingen så Julius ikke kunne se ham mer.
Tivoli. Julius sugde inn inntrykkene. Lukten av sukkerspinn og popcorn blandet seg sammen til en deilig blanding av søtt og salt. Lydene av musikken som strømmet ut fra de forskjellige attraksjonene virvlet sammen som en gryterett der man ikke visste hva som var hva, men som smakte godt allikevel. Og så var det så mye å se på! De mangefargede vimplene og lyktene som hang fra lyktestolpe til lyktestolpe. Karuseller med snurrende dyr og glitrende speil. Berg- og dalbanene som snodde seg rundt og rundt og opp og ned i luften.
Pariserhjulet med kurver som så ut som luftballonger med mønster i forskjellige farger. I de små bodene kunne man kjøpe rare ting som man ikke fant så mange andre steder; små glassdyr, miniatyrkaruseller, snøkuler, sukkertøy som ble pakket inn i hvite kremmerhus og kandiserte epler på stang.
Julius hadde vært på tivoliet mange ganger før, men fikk fremdeles de samme ilingene i kroppen hver gang. De ilingene som kom når han både gledet seg og gruet seg litt på samme tid.
«Å være på tivoli er som å være i en magisk verden!» sa mamma og kikket ned på Julius som holdt henne i hånden.
En gang hadde Julius vært her med mamma og pappa til det ble mørkt. Midt i mellom dem hadde han gått og spist sukkerspinn og sett hvordan alt forandret seg da kvelden kom. Lyktene ble tent, og plutselig myldret det av sommerfugler og øyenstikkere, i blomsterbedene og i trærne. Da de kom nærmere, så Julius at det var små lyspærer, i alle slags farger! De fikk parken til å likne en skattkiste full av glitrende juveler.
Ingen andre mammaer, eller pappaer for den saks skyld, var så glad i tivoli som Julius’ mamma. Vennene hans måtte mase og mase på foreldrene sine før de kanskje fikk dra. Og når de vel var der, ville ikke foreldrene deres være med på noe – de ville bare sitte på en benk og se på, og skyldte på at de ble kvalme og svimle av å snurre rundt og rundt og henge opp og ned. Og det var dumt, for de virkelig morsomme sakene måtte man ha med seg en voksen på, ellers fikk man ikke lov. Men hans mamma var annerledes. Hans mamma var den tøffeste av alle han kjente og turte å være med på alle karusellene uansett hvor høyt og fort og svimmelt det var. Ja, ikke bare turte – det var ofte hun som ville at de skulle gjøre det. Av og til kunne til og med Julius synes det var skummelt, men når mamma var med gikk det greit. Da turte han også alt.
*
Den dirrende varme augustdagen hadde dempet seg, kveldsluften var mild og kjølig.
«Nå tror jeg vi har kjørt alt vi kan kjøre», lo mamma. Hun dumpet ned på en av de grønnmalte benkene som sto plassert rundt i parken og begynte å ramse opp alt de hadde gjort; spøkelsestoget, karuseller og tekopper, den store og den lille berg- og dalbanen, radiobiler, pariserhjulet og tømmerstokker. Noen av dem hadde de kjørt flere ganger. Julius hadde testet hvor sterk han var med slegge og de hadde vært i speilhuset hvor alle speilene fikk dem til å se veldig rare ut. Og så hadde de vært i den store karusellen hvor man ble slengt utover i husker, høyt, høyt opp så man kunne se hele byen. Akkurat den karusellen syntes Julius var så skummel at han ikke ville kjøre den flere ganger.
«Er du klar for en runde til?» spurte mamma da hun var ferdig med å ramse opp.
Julius lo og ristet på hodet. «Jeg har heller lyst på en is.»
«Is nå? Jeg tror du er helt sprø, jeg!»
Mamma la armene i kors og rynket øyebrynene. Julius holdt pusten og ventet.
«Klart vi skal ha is, Julius», sa mamma og begynte å le. «Man kan ikke være på tivoli uten å spise is. En stor is! Med kokosbolle og krem og syltetøy!»
Julius pustet lettet ut. Før mamma kunne rekke å ombestemme seg, løp han i forveien til isboden. Med nesen og hendene presset mot glassruten mellom ham og isen strakte han seg på tå, og kikket ned på alle variantene han kunne velge. Han trykket pekefingeren mot glasset for å vise hvilke kuler han hadde lyst på.
«Og tutti-frutti strø, kan jeg få det?» Spørrende kikket han opp på mamma, som hadde kommet opp ved siden av ham. Hun nikket. I dag var visst alt lov! Julius smilte fornøyd.
Med hver sin is i hånden – Julius en kjempestor og mamma en litt mindre – gikk de tilbake til benken og satte seg. Julius lurte alltid på hvorfor voksne kjøpte mindre iser enn barna. Enda de var store og kunne bestemme helt selv. Når han ble voksen, kom han til å spise is hele tiden.
Svære is som nesten veltet fordi de var så store. Kanskje kom han til og med til å spise is til frokost.
«Hva tror du han driver med når han ikke er på tivoli?» Mamma nikket mot en ung mann som gikk forbi dem. Han var høy og tynn, med lange armer som han veivet i luften mens han ropte på en gruppe unge menn som sto litt lengre borte.
«Jeg tror han har en kjempekjedelig voksenjobb og bare venter på at han kan få fri så han kan dra hit igjen», svarte Julius og slikket på isen sin.
Mamma nikket. «Ja, det tror nok jeg også.» Hun skjulte pekefingeren under den andre hånden og pekte mot to voksne som dro tre gråtende småbarn med seg mot utgangen av parken.
«Hva tror du de barna tenker akkurat nå? Tror du kanskje de egentlig har lyst på torsk, men så får de bare lov til å spise godteri, og derfor skriker de sånn?»
Mamma diktet opp den ene historien merkeligere enn den andre om hva menneskene rundt dem holdt på med til hverdags. Julius lo høyt av alt hun fant på. Mamma fikk ham alltid til å le, også når han var sur. Hele sommeren hadde han savnet å være sammen med henne sånn som nå – da ble alt fint.
En stund satt de bare på benken og kikket på menneskene som gikk forbi. Så snudde mamma seg mot ham.
«Julius», sa hun alvorlig. «Jeg har noe viktig å fortelle deg. Noe stort og veldig spennende». Hun tok ham i hånden, og Julius så nysgjerrig på henne.
«Jeg håper du blir glad», sa mamma, «for det er jeg. Nå har jeg nemlig fått den gaven jeg har ønsket meg i lang tid. Du vet, når du har ønsket deg noe skikkelig lenge og så får du det til jul? Den følelsen har jeg nå.»
Julius nikket. Jo, han visste hvilken følelse mamma snakket om.
Spent ventet han på hva hun skulle fortelle. Kanskje mamma hadde kjøpt en hundevalp? En helt levende hundevalp som skulle være hos
«Julius, nå skal du høre her, sa mamma, og tok begge hendene hans. «Jeg har fått en viktig rolle i en ffilm!»
Natthaven
Dreamscape AS 2024
Skrevet av Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen
Illustrert av Petter Winther Bernhoft
Redaktør: Ingrid Melfald Hafredal
Layout: Monika Petrovski, MOP Design / Marta Dec
Cover design by Petter Winther / Marta Dec
Font: ITC New Baskerville, Elsie Swash Caps
3. opplag, 1. oppgave
ISBN 978-82-94108-07-7 (trykk) 978-82-94108-09-1 (ebok)
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale Kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
www.planetc.no www.cathrinewilhelmsen.no