Den lange veien hjem
GUNNAR GRESSKAR
Den lange veien hjem
CATHRINE L. WILHELMSEN
Jeg hadde en gang en åker, et hav av gull.
Jeg kan huske lukten av myk jord, lyden av fuglekvitter og vinden som strøk meg kjærlig på kinnet. Summingen av travle insekter og snegler som raslet blant tørre blader. Yrende regn som gjorde det lett å puste og regnbuen som malte himmelen full av muligheter. Sol som farget min verden gyllen. Tiden gikk fort når den gjorde det. Ofte kom venner innom meg for å prate om det viktige og det uviktige.
De beste dagene var når han kom. Her kunne jeg vært for alltid.
På avstand så det ut som hjemme.
KAPITTEL 1
Solen strekker sine siste gylne stråler over åkeren. Vinden drysser gullflak over den som har ansiktet mot himmelen. Gunnar vender seg mot solen for å suge til seg den siste varmen. Luften er kjøligere nå. Åkeren har skiftet farge fra grønn til gull, og da solen begynte å legge seg tidligere, ble trærne gule. Og vi som har levd mer enn én sommer vet hva det betyr. Sommeren er slutt, og høsten har tatt over. Vi vet at bekymringsløse og lyse dager er over, og gradvis kommer nå mørket. Vi er over midtveis, sakte nærmer vi oss avslutningen. Litt og litt for hver dag som går. Og Gunnars liv går mot slutten.
For Gunnars fulle navn er Gunnar Gresskar.
Rundt ham på åkeren ligger andre gresskar, noen halvlange og andre pæreformede. De er grønne og gule og stripete, og noen er slik som Gunnar – runde og oransje. Nettene er kaldere og mørkere enn de var for noen uker siden, stjernene tydeligere på himmelen. Gunnar ser opp på dem og gjesper. De andre gresskarene sover.
Stjernene lyser nesten hver natt, ikke bare en sjelden gang slik som regnbuen gjør.
«Du er våken, du også?»
«Mmm.» Gunnar nikker og snur seg mot Etienne Escargot, som har sklidd bort til ham.
«Forstår deg godt. Jeg liker dem, jeg og», fortsetter Etienne. Begge ser opp mot himmelen en stund, før Etienne lener det tunge sneglehuset sitt lett mot Gunnar og bryter stillheten.
«Du, jeg vet ikke hvor mye du kjenner til hva som er på gang nå som høsten er her? Jeg reiser jo litt rundt og får med meg hva som sies. Ryktene sier at du og de andre gresskarene snart skal dra herfra.»
«Hæ? Dra herfra? Hvorfor?»
«Usikker. Hørt en del rare ord som jeg ikke vet hva betyr, men visstnok skal dere ikke være her stort lenger. Tenkte jeg bare ville si ha det mens du fortsatt er her. Du har vært en god venn. Bra kompis, liksom.»
Gunnar nikker. «Jo, takk det samme. Men er du sikker? Jeg er jo kompis med bonden og, da. Litt rart om han skal sende meg vekk når vi er så gode venner.»
«Ja, nei, jeg vet ikke, jeg. Men det jeg har plukket opp er at bonden skal ha med seg en gjeng hit en av dagene og hente dere alle fra åkeren. Jeg var bortom komposten for noen dager siden, og da hørte jeg han snakket om det med kona. Hun sa noe om gresskar og sjøttni.»
«Hva betyr det?»
«Aner ikke, har ikke hørt ordet før. Og så sa bonden noe som hørtes ut som – hva var det igjen, da …?» Etienne blir stille og bruker en stund på å huske hva det var.
Gunnar skvetter til når sneglen snakker igjen.
«Hællovin, tror jeg det var! Ja, det var det – har ikke hørt om det heller før, jeg. Har du?»
«Fremmed for meg», sier Gunnar og ser på de sovende gresskarene rundt dem. «Men hva tror du det kan bety?»
«Vet ikke, men jeg fikk såpass dårlig magefølelse at jeg tenkte det hastet å fortelle deg. Kom så fort jeg kunne, persa strekningen med en dag.» Etienne smiler og blunker. «Brukte tre dager istedenfor fire fra komposten og hit», fortsetter han når Gunnar ikke sier noe.
Gunnar ser bort på komposten, som ikke er særlig langt unna, og sukker. «Takk for at du sier ifra. Er vel uansett ikke så mye jeg kan gjøre. Sitter jo fast her.»
«Jo, jo.»
De ser opp på stjernene igjen.
«Hørte at det visstnok er noen av dere som skal bli suppe eller pai også. Og mos. Det siste er skikkelig kjipt, jeg har sett noen slektninger som har blitt til mos. Det vil du ikke bli. For å si det sånn», sier Etienne og drar inn en lang slimkladd.
«Hva skjedde med dem?» Gunnar fryser.
«Helt ugjenkjennelige, bare slim, klint utover. Klarte ikke å flytte seg for støvler som plutselig kom trampende. Eller biler. De er enda verre. Ulempen med å bevege seg så sakte. Var vel på feil sted til feil tid, kanskje. Eller så var det skjebnen. Får vi nok aldri svar på.»
«Hjelpes. Får prøve å unngå det, da.»
«Jo, jo», sier Etienne igjen. «Men det er antakelig lettere sagt enn gjort.»
Etter en stund ser Gunnar slimet som har kommet på bakken rundt Etienne. Det glitrer i måneskinnet. Gunnar vet at det betyr at sneglen gjør seg klar for å skli videre.
«Drar du?»
«Ja, jeg har noen andre kompiser jeg vil si ha det til også. Håper å rekke dem før de drar.»
«Jeg kommer til å savne deg og historiene dine.»
«Snakkes kanskje, da!»
Gunnar ser etter Etienne, som drar seg bortover halmen. Han tenker at det må være slitsomt å alltid drasse rundt på huset sitt. Men sånn er hele Escargot-slekten. Hele veien fra et land hvor de knurrer med r-ene har slekten til Etienne dratt med seg husene sine. Det var lenge før Etienne ble født, men slektssagaen deres lever videre. Fortalt av de eldre til de yngre. Og fra Etienne har Gunnar hørt historiene om da slekten hans var mat for prinser og prinsesser i landet langt borte. Han har fortalt om slott og palasser hvor de bodde, og at de pyntet seg med gull og edelstener som skinte og blinket. Glitter, kaller Etienne alt dette, for det var visst det vakreste han visste.
«Det er enda vakrere enn solnedgangen og duggdråper og regnbuen til sammen. Bare stjernene er vakrere», sier Etienne.
Gunnar har prøvd å forestille seg noe som er enda vakrere enn alt det. Enda vakrere enn regnbuen også! Glitter må være noe helt for seg selv. Han håper han får se det en gang. Når han ser Etienne forsvinne bak en haug med halm, skulle Gunnar ønske han hadde bedt Etienne fortelle mer mens han hadde sjansen.
Etienne har rett. Allerede neste morgen kommer bonden traskende over åkeren. Sammen med ham følger en liten flokk av andre mennesker kledd i arbeidsklær, akkurat som bonden. I hendene bærer de noe som blinker i solstrålene. Refleksen fra dem treffer
Gunnar så det gnistrer i ham. Følget kommer først til ham.
Bonden stopper ekstra lenge ved ham, slik han pleier.
«Du er jammen et prakteksemplar, du. Det er spesialpriser for sånne som deg», mumler han og stryker over skallet til Gunnar. Det risler varmt i ham når bonden fjerner halm og stengler for å se ekstra nøye på ham. Med et fast grep tar han tak under Gunnars runde kjake. Gunnar tar fram sitt beste smil, vender hele seg opp mot bonden – RATSJ!
Hadde Gunnar turt, ville han klappet seg selv på toppen av skallet, hvor det har kommet en sviende smerte. Han biter seg i leppen så den skal slutte å skjelve. Igjen stryker bonden over skallet hans.
«Unnskyld, jeg vet det gjør vondt, men snart går det over. Jeg måtte ta deg før frosten tok deg. Det er til ditt eget beste. Du som er så vakker!»
Så legger han Gunnar ned i den store kurven sin og begynner å gå. Gunnar blir kastet rundt og rundt i takt med bondens skritt. Som best han kan prøver han å dempe slagene mot skallet. Han har ikke glemt hva Etienne fortalte om å bli til mos. Men skumpingen bare fortsetter, og til slutt er Gunnar så svimmel at han ikke klarer å ta seg for. Han ser for seg slektningene Etienne beskrev for ham - de som var på feil sted til feil tid. Snart fyller redselen for å bli som dem hele ham. Han kjenner ikke lenger smerten der bonden nettopp kuttet vekk røttene hans. Og glitter kommer han nok aldri til å oppleve.
KAPITTEL 2
Brått stopper slagene mot skallet hans. Bonden har tydeligvis satt fra seg kurven. Gunnar venter, sjekker skallet sitt det han klarer. Lettet kjenner han at det fortsatt er intakt. Han har ikke blitt mos. Da er det fortsatt en mulighet for at han vil kunne oppleve glitter. Om han er riktig heldig.
Tiden går. Iblant hører han skritt, og lysstriper kommer inn gjennom flettene i kurven. Så hører han skritt igjen og lyset blir borte. Det samme skjer mange ganger: skritt og lyst, skritt og mørkt. Etter hvert hører han bare skritt, men ser ingen lysstriper. Luften rundt ham er fylt av små lyder: stønnende, sutrende, hvesende og sukkende. Han spisser ørene – svakt hører han noen hulkende lyder også. Han forstår at han ikke er alene lenger. Nå kjenner han igjen at toppen av hodet svir, enda verre enn i sted. For sikkerhets skyld holder han seg i ro og venter.
Slik sitter han en stund til smertene roer seg litt. Da heiser han seg forsiktig opp og løfter kurvens lokk på gløtt. Han kikker ut, men ser ingenting. Lydene er tydeligere, nå hører han for det meste snorking. Noen lyse små pip, andre lange jamrende drag og noen mørke og brummende bjeff. Brått smeller lokket over stenglene hans. Han biter tennene hardt sammen for ikke å skrike ut. Nå gjør det vondt både på toppen av hodet og i stenglene. Aller mest gjør det vondt innenfor skallet. Gunnar kan ikke huske
at han har slått seg der. Han lener ryggen mot kurvens flettede vegg og venter på skritt og lysstriper igjen.
«Hei! Brøhuer! Fehuer!!»
En skrikete stemme vekker Gunnar fra drømmen om kornåkre, myk halm, regnbuer, stjerner og ru arbeidsnever som er merkelig myke. Før han vet ordet av det, sparker eller dytter noen til kurven hans så den velter. Fortumlet ruller Gunnar ut. Dagslyset skinner inn gjennom vinduer langt over ham. Han bruker litt tid på å venne seg til det skarpe lyset.
Gunnar er skjelven, fortsatt halvt sovende. Han gjør seg klar til å rulle inn i kurven sin igjen, da en høy og skingrende lyd skremmer ham så han helt mister retningen. Istedenfor å trille inn i kurven, ruller han ut på gulvet. Foran ham står en lang, gul squash. Et vakkert smykke henger rundt squashens hals. I lyset fra vinduene skinner og blinker det. Det må være dette som er glitter!
«Ligge her å dra seg hele da’n! Hva er det for noe ræl de har sendt meg denna gangen?»
Squashen tar ham hardt i de grønne bladene hans, akkurat der det fortsatt gjør vondt, og løfter ham opp.
«Du skal værra der borte med dem andre», sier squashen og peker mot en samling med oransje gresskar på andre siden av rommet. «Ikke ligge her og dorme deg som en annen prins!»
Da våkner Gunnar! Etienne fortalte ham om prinsene som slekten hans var mat for, og at det var en ære. For prinser er spesielle og går i klær som glitrer, fortalte Etienne. Og nå ble
Gunnar kalt prins, enda han ikke har klær som glitrer! Ikke engang bonden kalte ham det. Det gjør nesten ikke vondt på toppen av hodet lenger, der squashen fortsatt holder hardt. Prins
Gunnar, prins Gunnar, prins Gunnar, gjentar Gunnar dvelende. Gunnar drømmer seg bort mens han forestiller seg de glitrende klærne han skal få. Han visste ikke at han var en prins.
«Oppstilling!» Squashen løfter smykket sitt opp til munnen og lager en høy lyd. Den skjærer gjennom luften, og Gunnar skvetter. En skingrende lyd han aldri har hørt før kommer fra ham selv. De andre begynner å le. Så fort han kan, stiller han seg opp ved siden av de andre gresskarene. De er like runde og oransje som ham selv.
«Velkommen til Lageret! Eller Skremmeskolen, som vi som jobbær her kaller’n. Dere er dem utvalgte, og det kan dere værra gla’ eller ikke gla’ for. Det er jeg som har ansvaret for å trene opp dere latsabbær til å bli dem raskeste, sleipaste, skumleste Halloween-gresskara. Tida er kort og her er mye å gjørra. Detta blir tøft. Ha’kke sett en så rævva gjeng før som jeg har fått denna gangen. Vi’kke høre et mukk fra dere annet en ‘Yes, mam’ og ‘No, mam’. Det er engelsk for ja, maddam, og nei, maddam. Hvis dere iddioter lurte.»
«Unnskyld, mam?» Et gresskar to hakk bortenfor Gunnar bryter inn.
Gunnar Gresskar - Den lange veien hjem av Cathrine L Wilhelmsen
Illustrert av Cathrine L Wilhelmsen
1. utgave, 1. opplag 2023
Design og sats: Marta Dec
Omslagsdesign: Cathrine L Wilhelmsen og Marta Dec
Omslagsillustrasjon: Cathrine L Wilhelmsen
Redaktør: Espen Selmer-Torgersen
Trykk: Books on Demand
(c) So Produksjoner AS 2023 / Cathrine L Wilhelmsen www.cathrinewilhelmsen.no
ISBN 978-82-693391-0-9 (trykk)