Perlehviskeren

2

Cathrine L. Wilhelmsen

Perle hviskeren Illustrert av Petter Winther

5

6

Den store overrekkelsen

J

ul! Endelig var det jul! Favoritt-tiden over alle favoritt-tider! I natt hadde Julius nesten ikke fått sove. Han hadde ligget i sengen sin og hørt på lydene av mamma og pappa som romsterte rundt med de siste forberedelsene. Kofferter som ble dratt over gulvet. Vaskemaskinen som gikk i ett så de skulle ha nok rene klær med seg. Dører som gikk opp og igjen. Listende føtter og hviskende stemmer som hentet frem de siste overraskelsene. Knitringen fra poser som ble fylt opp av gaver. Telefoner som pep med beskjeder.

Annethvert år feiret den lille familien til Julius jul hos mormor og morfar sammen med alle tantene, onklene, kusinene og fetterne hans. I mormor og morfars hus var det god plass til dem alle sammen. Som vanlig var de blitt forsinket av at mamma skulle fikse noe i siste liten, men nå satt de endelig i bilen, som var fullastet av gaver og bagasje. Mamma og pappa satt foran. Bak satt Julius, kosedyret Pappus og katten Iver inneklemt mellom innpakkete presanger og alt annet som ikke fikk plass i bagasjerommet.

Bilturen til mormor og morfars hus var lang og kjedelig. Vindusviskerne gikk jevnt frem og tilbake over frontruten og feide unna de lette snøfnuggene som dalte ned utenfor bilen. Julius blåste på bilruten og laget figurer i fukten på vinduet mens han gledet seg til å komme frem. Å feire jul hos mormor og morfar var noe av det beste han visste. I det store huset deres kunne han løpe og rope så mye han ville sammen med de andre kusinene og fetterne. Og enda bedre var det at huset var så stort at det var lett å gjemme seg for de voksne. En hel dag kunne gå uten at noen blandet seg i hva barna gjorde. Helt i fred kunne de finne opp hemmelige leker og dikte opp magiske verdener.

7

Omsider fikk Julius øye på den store porten som førte opp til besteforeldrene. Pappa stoppet bilen og rullet ned vinduet. Han presset inn ringeklokken ved den store smijernsporten som markerte slutten mellom bilveien og starten på alléen opp til mormor og morfars hus. Gjennom høyttaleren sprakte stemmen til onkel Valentin som ønsket dem velkommen inn. En lang allé kantet med høye lønnetrær på hver side løp i en stor bue foran dem. Julius presset nesen mot den iskalde bilruten og så ut på parken som strakte seg ut bak trærne. Om sommeren var den full av mormors blomster. Nå var den dekket av et tynt snølag, stille og hvitt. Her og der var noen busker pyntet med juletrelys som ga parken et eventyrlig skinn i vintermørket. Julius kikket opp mot huset som langsomt vokste frem på andre siden av hagen. Store, rutete vinduer gikk fra gulv til tak i husets andre etasje. Lyset fra dem laget oransjegule rektangler på den hvite snøen. Eføy overstrødd med snø og bittesmå lys klatret rundt vinduene og oppover de røde mursteinene. Gjennom den duggete bilruten så det ut som noen hadde lagt stjerner utover hele hagen. Julius strakte hals.

Gjennom det ene stuevinduet kunne han se juletreet bli pyntet. Juletreet som ingen ffikk se før i morgen ettermiddag.

Selve julaften. Og i år var det en helt spesiell julaften for Julius. Magen kriblet.

Pappa styrte bilen inn på den snødekte gårdsplassen og rundt det store juletreet morfar hadde fått satt opp.

Hjulspor på kryss og tvers vitnet om at de andre allerede hadde kommet – som vanlig var familien til Julius sist. Og der – midt i døren – sto mormor med armene åpne og ventet på ham. Akkurat slik hun alltid pleide å gjøre i en av de fine kjolene sine. Julius syntes det så kaldt ut i den norske vinteren og pappa lo litt av mormor, som til tross for at hun hadde bodd i Norge i snart 40 år, enda tviholdt på sin italienske eleganse. Hun ville heller fryse enn å se ut som en strikket ullvott, hadde hun spøkefullt svart pappa en gang han påpekte det.

Før pappa hadde rukket å stoppe bilen helt, slengte Julius bildøren opp.

Han hadde ikke sett mormor og resten av familien siden i sommer! I siste liten husket han å spenne av seg bilbeltet før han hoppet ut av bilen.

Under den ene armen tok han med seg Pappus. Noe motvillig ble Iver 8

plassert under den andre. Så la han på sprang mot mormor så fort han kunne. Julius løp så fort at han skled og datt i snøen, og Iver spratt ut av armene hans med et misfornøyd mjau! Raskt kom Julius seg på bena igjen og feide litt snø av Pappus, som også hadde landet i snøen. Mormor lo hjertelig og kom løpende ut til ham i de glatte inneskoene sine.

Hun slo armene rundt ham, trakk ham inntil seg og snurret ham rundt til de holdt på å ramle over ende i snøen begge to. Da stanset hun og holdt ham i stedet tett inntil seg. «Så inderlig godt å se deg, piccola fiamma», hvisket hun til ham på sin helt spesielle norsk-italienske mormormåte. «Jeg har tenkt så masse på deg og gledet meg veldig til du og jeg skal være sammen. Du må vise meg de nye tegningene dine!»

Ingen var så opptatt av tegningene hans som mormor. Julius lente seg nærmere inntil henne og trakk inn hennes helt særegne duft; en blanding av parfyme og matos. Når hun smilte, spredte et spindelvev av fine rynker seg utover ansiktet hennes. Det boblet forventningsfullt inni ham. Mormor kysset ham lett på pannen før hun lot Julius springe inn til de andre.

Inne i den romslige, opplyste gangen sto morfar og tok seg av alt det praktiske. Høye, tynne morfar som var så annerledes enn lille, elegante mormor. Kroppen hans hadde visst aldri riktig kommet seg ut av den hengslete guttefasen, selv om han for lengst var blitt en voksen mann. Til tross for et langt liv sammen, hadde ikke mormors klesstil smittet over på morfar. Momor utstyrte ham med plagg av fineste, italienske kvalitet – likevel ble buksene alltid litt for korte av bukseselene som heiste dem opp. Skjorten skrukket seg med en gang han tok den på seg og hang alltid delvis utenfor bukselinningen. Etter beste evne sto morfar nå og dirigerte alle i riktig retning og svarte på de samme spørsmålene som kom hver eneste jul: Står det bra til? Hvor skal vi sette gavene? Hvilket rom skal vi bo på? Får jeg mitt eget rom i år? Kan jeg dele rom med den eller den? Når er det middag? Hva er det til middag?

9

Bager og kofferter og store poser med gaver ble halvt løftet, halvt slept over gårdsplassen og inn i gangen. Så bar det oppover trappen som snodde seg i en halvsirkel opp mot etasjene over. Det var høylytt og ståkete når den store familien endelig møttes, mens de omfavnet hverandre, hoiet og snakket i munnen på hverandre.

Av en eller annen merkelig grunn hadde kombinasjonen av mormors ravnsvarte hår og morfars honninggule gitt dem fem rødhårede barn.

Når alle fem sto sammen og klemte hverandre slik som nå, så det ut som om gangen var fylt av brannfakler. Hos mormor og morfar ble alle til barn igjen. Mamma var ganske barnslig til vanlig også, og ulik de andre mammaene i klassen til Julius. Mammas brødre og søstre var like rare som henne, men hun hadde det vakreste navnet av dem alle: Fiona. Navnet hennes var som en blomstereng.

Pappa myknet også opp og ble litt mindre alvorlig hos mormor og morfar. Flere ganger kunne han begynne å le høyt av noe sprøtt eller rart mammas søsken sa. Eller han kunne lene seg tilbake i en av de mange myke stolene, legge hendene bak hodet og sovne. Hjemme virket det som om pappa bare var opptatt med alvorlige ting; jobben sin, hvordan uken skulle organiseres, hvem som skulle hente og levere Julius. Hvem som skulle handle mat og kjøpe nye sko til ham. Hvordan middagsplanen skulle se ut og om huset trengte å males. Service på bilen, tannlegetimer, legetimer, konferansetimer og foreldremøter. Alt dette holdt pappa styr på. Men her hos mormor og morfar var det som om pappa ble litt mer et barn igjen han også.

* Endelig var julemiddagen spist og det var tid for å åpne gaver. Julius satt blant kusinene og fetterne sine i stuen og ventet på at mormor skulle ringe i den lille bjellen hun hadde i et kjede rundt halsen – klarsignalet til at presangene kunne åpnes! Men først var det en viktig ting som gjensto, noe helt spesielt som Julius hadde ventet på lenge: Den Store Overrekkelsen! Høytidelig ba morfar Julius om å reise seg og komme bort til ham og mormor. De to satt tett inntil hverandre på en liten blå sofa.

Mormor lente hodet sitt mot skulderen til morfar og smilte til Julius.

«Som du vet, Julius, er julen helt spesiell det året man fyller syv.»

Julius så spent på morfar selv om han visste hva som skulle komme.

10

«Det er en del ting man må bli syv år for å håndtere.» Morfar tok imot en pose i burgunderrød speilfløyel som mormor rakte ham. «Som en glasskule. Din helt spesielle glasskule», fortsatte han, reiste seg fra sofaen og gikk mot Julius. Men de lange tynne bena til morfar hektet seg plutselig inn i hverandre, og han snublet og datt så lang han var! Posen fløy opp i taket og Julius klarte i siste liten å fange kulen, rett før den gikk i bakken med et knas. Tante Franscesca hylte og tante Michaela spratt bestyrtet opp og løp til for å hjelpe morfar, som bare vinket henne bort.

«Der ser du, Julius. Syv år må man være for å håndtere sin egen glasskule», lo han. «Godt det ikke var min egen, for da hadde jeg blitt bekymret for hvor det bar med meg. Hvis jeg ikke kunne passe på min egen glasskule, mener jeg», humret han.

Julius åpnet posen og dro forsiktig ut glasskulen. Endelig var det hans tur! Mormor og morfar laget nemlig sine egne glasskuler til hvert av sine barn og barnebarn – det var en tradisjon de hadde begynt med da de var på reise i et land langt borte. I det landet laget de glasskuler, og mormor og morfar hadde selv bestemt hva som skulle være inni hver enkelt. Fine og merkelige ting hadde begynt å skje etter at de fikk glasskulene sine, og mormor mente bestemt at det var fordi glasskulene var magiske.

Da det nærmet seg syvårsdagen til det eldste barnet deres, dro de hele den lange veien tilbake og fikk laget en glasskule til sønnen.

Og det fortsatte de med hver gang noen av barna i familien skulle fylle syv år.

Julius snudde og vendte stolt på sin kule.

Den var glatt, litt kald og lettere enn han hadde trodd. På innsiden lå en liten by med små hus tett i tett ved bunnen av en bakketopp. Gatelykter spredte et oransje lys over det tykke snølaget på bakken. Mellom husene så han en smal trapp som snirklet seg oppover for så å forsvinne bak en topp.

«Nå er du den stolte eier av din helt spesielle kule. Ta godt vare på den», sa morfar.

«Ja, for den er magisk», hvisket mamma inn i øret hans. Lydløst hadde hun kommet bort til ham. Hun la armene rundt ham og klemte ham inntil seg. Det myke, røde håret hennes kilte mot kinnet hans og

11

han begynte å le. Julius viste kulen til mamma: «Se mamma! Den er helt annerledes enn din!» Inne i mammas kule var det et tivoli og Julius hadde ofte fått låne den. Ristet på den og sett på karusellen som snurret og ballongene som virvlet rundt. Mamma tok imot kulen hans og kikket interessert på den.

«Så fin den er, vennen min. Lurer på hva som er på den andre siden av den bakken der?»

Hun presset fingeren mot glasset og pekte på den lille toppen som stakk opp bak husene inne i kulen. Julius så forundret på henne og snudde på den. Den var helt lik på baksiden også. «Å, Julius! Tenk på alle de nye historiene vi kan finne på sammen nå!»

Mamma lo og ristet lett på kulen så snøen virvlet opp der inne. Husene og lyktene ble kastet opp i luften og et øyeblikk var det fullt kaos. Så dalte snøen forsiktig ned igjen og snart så byen ut som før. Stille, hvit, mystisk og vennlig.

* Julaften var blitt til sen kveld og Julius lå i sengen sin. Pappa satt på sengekanten. Han stappet dynen rundt Julius slik han pleide å gjøre hjemme og latet som om Julius var en pølse som ble pakket inn i lompe. Deretter lot han som om han sprøytet ketchup og sennep over ham. Julius lo høyt, og trykket Pappus inntil seg. Iver krøllet seg sammen til en rødstripet hårball ved siden av hodeputen hans. Snart hørte Julius pesende kattesnork tett inntil øret sitt. På nattbordet sto glasskulen og glitret svakt i skinnet fra nattbordlampen. Pappa strøk ham over det mørke håret som var helt likt hans eget.

«Hvordan har dagen din vært, Julius? Har du hatt det fint?»

Julius nikket søvnig, altfor trøtt til å svare. Pappa løftet opp glasskulen og snurret den rundt.

«Det var en fin gave du fikk av mormor og morfar. Kulene de setter sammen, passer alltid så godt til den som får den, synes jeg. Akkurat som med mammas …» Pappa stoppet opp, kikket ut i rommet. Et øyeblikk syntes Julius han så litt trist ut – var det noe i veien med mamma? Så ristet pappa på hodet og smilte ned mot ham. Julius smilte søvnig tilbake.

Pappa satte glasskulen fra seg på nattbordet.

12

«I kveld tror jeg kanskje du er for trøtt til lesning?»

Julius gjespet og nikket.

Drømmefeen hadde alt tatt tak i ham og begynt å fly ham inn i drømmeland.

13

14

Glasskulen

J

ulen var for lengst over, det var blitt hverdag igjen. Julius hadde begynt på skolen, pappa var tilbake på jobb og mamma var bortreist. Nå satt Julius på rommet sitt og prøvde å forstå hva pappa hadde sagt, da de skulle begynne å lage middag sammen nede på kjøkkenet for en liten stund siden. Det hadde vært noe viktig, det var han helt sikker på – han kunne bare ikke huske hva det var. «Jeg må fortelle deg noe», hadde pappa startet med, mens de sto og la frem matvarene de skulle bruke til middagen. Så hadde han tatt med seg Julius inn i stuen og plassert ham ved siden av seg i sofaen, lagt armen rundt ham og begynt å snakke. Utenfor vinduet hadde Julius fulgt med på snøen som dalte stille gjennom lyset fra gatelykten mens han hørte på. Men Julius hadde ikke forstått ordene, og plutselig ville han ikke være i stuen mer. Han hadde hoppet ned på gulvet og løpt opp trappen.

Og nå satt han på rommet sitt og visste ikke hvorfor bena hans hadde løpt av gårde. Eller hvorfor han ikke forsto hva pappa hadde sagt. Men Julius kjente at han var sint på pappa, og mamma også. Og middag hadde han ikke lyst på lenger, selv om han selv hadde fått velge hva de skulle ha da de var i butikken.

Med et sukk reiste han seg fra skrivebordstolen og gikk bort til sengen sin. Oppå det lyseblå dynetrekket lå det slitte kosedyret hans i en forvridd stilling. Det var kanskje litt urettferdig at han lot det gå utover Pappus når han var sint på mamma eller pappa, men denne gangen hadde han i alle fall ikke slengt ham på gulvet. Han plukket opp tøypapegøyen og hvisket «unnskyld» inn i den myke plysjen.

15

Julius var veldig glad i Pappus. Tøypapegøyen kjente til mange hemmeligheter, for Pappus hadde vært mammas kosedyr fra starten av. På barndomsbilder av mamma kunne Julius se at Pappus en gang hadde vært fargerik og flott. Men innen Julius fikk ham, var han blitt slitt og hullete, og han hadde nesten ingen plysj igjen på fjærene. Men det gjorde ikke noe, Julius elsket ham allikevel. Akkurat sånn som mamma hadde gjort før ham.

Han klemte kosedyret tett inntil seg og snuste ned i den matte plysjen. Pappa ville stadig vaske Pappus, men Julius likte ham best når han luktet sånn som nå – litt skittent. Lukten av vaskepulver var ikke riktig Pappus-lukt.

Julius kikket rundt seg i rommet. Kanskje han skulle tegne litt? Når han ikke klarte å si hva han var sint eller trist for,

16

hjalp det alltid å tegne. De vonde tankene hans ble sugd inn i arket og endret seg til fine tegninger i stedet. Noen ganger ble de ganske stygge også, med blod og gørr og slemme monstre med spisse tenner – det var når han var skikkelig sint. For eksempel hvis noen hadde vært dumme på skolen, eller det hadde vært mye kjefting hjemme. Han likte ikke kjefting. Da ble de voksne så svære, og han så bitte liten.

Innimellom følte Julius seg ensom, da hjalp det også å tegne. Og når han hadde sittet og tegnet en stund, pleide han å føle seg mye bedre. Men i dag hadde han allikevel en følelse av at det kanskje ikke kom til å hjelpe. For mamma hadde reist av gårde igjen. Jobben hennes var en sånn jobb som gjorde at hun reiste mye, så Julius var vant til det. Men han likte det ikke. Hver dag lurte han på når hun var ferdig med det hun drev med, så hun kunne komme tilbake til ham og pappa.

Og denne gangen hadde mamma vært lenge borte.

Mye lenger enn de andre gangene. Hun hadde ikke ringt så ofte som hun pleide heller. Hun var nok bare opptatt, men Julius savnet henne voldsomt. Lyden og lukten av henne, de glade øynene og den myke hånden som strøk ham over kinnet. Når mamma var hjemme, var alt fint og lyst. Da kom hun ofte opp på rommet hans og tullet med ham og fant på rare ideer som

17

han tegnet. Nå som hun ikke var der, var det som om noe av lysten til å tegne var reist bort sammen med henne.

Fra gangen utenfor rommet sitt hørte han svak mjauing og lyden av en pote som krafset mot soveromsdøren. Iver ville inn. Julius åpnet døren på gløtt, og katten smøg inn gjennom den smale åpningen. Den strøk seg mot leggene hans og purret fornøyd.

Den rødoransje halen vaiet frem og tilbake som en lang ffjær.

Så strakte Iver seg med potene rett frem og baken til værs før den tasset lydløst over gulvet. Enda så tykk han var, hoppet Iver smidig opp på skrivebordet, satte seg til rette og så forventningsfullt på Julius. Når Julius tegnet, kom katten nesten alltid og la seg i en snurr oppå bordet. Der fulgte den nøye med på strekene.

«Ok, Iver. Jeg skal prøve å tegne litt allikevel. Det pleier jo å hjelpe», mumlet han, delvis til seg selv og delvis til katten, og dro ut skrivebordstolen.

Mens han tok frem et ark, funderte Julius på hva det ville hjelpe å tegne i dag. Kanskje et kult romskip med rare roboter? Eller kanskje noe med dinosaurer? På skolen hadde de nettopp lært om dinosaurer. Ja, det måtte det bli. De var tøffe. Besluttsomt tok han frem fargeblyantene sine. Den grønne fargeblyanten skulle få være først. Med stor konsentrasjon satte han blyantspissen mot arket.

Men hva var dette? Fargeblyanten satte ingen farge på arket, enda han presset den hardt ned på papiret. Julius spisset den og prøvde igjen, men det kom fortsatt ingen grønn strek. Så rart.

Da prøver jeg heller en annen, så kan du bare ligge i boksen og være dum, tenkte han. I stedet tok han opp en blå blyant og satte i gang på nytt.

18

19

20

Papiret var fremdeles like hvitt. Kanskje fargeblyantene hans ikke likte å tegne dinosaurer? Ivrig begynte Julius å tegne roboter i stedet. Men nei, den blå fargen virket heller ikke.

En etter en prøvde han alle fargeblyantene, men ingen av dem virket! De hadde jo virket før? Iver satte seg opp og kikket på ham med hodet på skakke. Så reiste katten seg og plantet alle fire potene demonstrativt oppi fargeskrinet.

Med et dypt sukk la Julius haken i hendene. Han ville tegne! Hvis han ikke fikk tegne, kom ikke det vonde til å gå bort. Skuffet stirret han på de dumme fargeblyantene som bare lå der og latet som.

Utenfor soveromsvinduet hadde snødrysset gått over til kraftig uvær.

Vinden herjet med snøflakene som hektet seg sammen til store tover med snø og flagret nedover mot bakken. Han kom til å tenke på glasskulen han hadde fått av mormor og morfar til jul. Mamma hadde hvisket til ham at den var magisk. Akkurat det var ikke Julius sikker på om var sant, men det var i alle fall ingen andre som hadde maken.

Julius tok kulen frem og ristet den så snøkrystallene på innsiden føk rundt.

Det virket så hyggelig og fredelig der inne, han fikk alltid en god følelse av å kikke inn i kulen. Ofte laget han historier for seg selv om hvem som bodde i husene. Om hva de het og hva de likte å gjøre. Kanskje var det noen som ham der inne, som likte å være ute i snøen og bygge snøhuler. Eller som likte å sitte på rommet sitt og tegne. Kanskje det var andre barn der inne som var lei seg nå, akkurat som ham? I så fall ønsket Julius at han kunne være der inne sammen med dem.

Plutselig så Julius et blåhvitt slør feie over hustakene inne i glasskulen. Hva var det? Forvirret bøyde han seg nærmere. Da så han fotspor som begynte å tasse rundt i snøen! Kunne det virkelig være fotspor? Inne i kulen? Julius myste med øynene. Vinden var borte, men de eierløse fotsporene fortsatte å snirkle seg gjennom de trange gatene som løp mellom husene. Hva skjedde hvis han ristet på kulen igjen, mon tro?

21

Forsiktig ristet han den og ventet spent. Snøen dalte ned mot bakken igjen. Brått kom noen røde støvler til syne – det var de som laget avtrykkene i snøen! Julius gned seg i øynene og stirret igjen. Støvlene fortsatte å spankulere rundt omkring som om ingenting hadde skjedd. Kanskje mamma hadde snakket sant denne gangen – at kulen var magisk! Litt nervøs lurte Julius på hva han kom til å få se, om han ristet igjen. Eller hvem han kom til å få se. Men mest av alt var han nysgjerrig.

Og ganske riktig – for hver gang han ristet kulen, kom mer og mer av skikkelsen til syne: Eieren av de røde støvlene. Først et stripet skjerf, så lange, lyse fletter og en hvit ullkåpe. Til slutt sto ei hel jente der i snøen og kikket ivrig opp på ham. Hun smilte og vinket raskt til ham med en vottekledd hånd. Så snudde hun seg og begynte å hinke på ett ben så de lange flettene danset på ryggen hennes. Julius ble sittende og stirre på henne. Han kunne ikke tro det – ei jente på hans egen alder bodde der inne i kulen? Dette var jo akkurat det han hadde drømt om! Jenta stoppet opp igjen og kikket på ham. Hun veivet armene opp og ned, opp og ned, mens hun stirret litt utålmodig på ham. Hva mente hun nå? Så begynte hun å hoppe bortover mens snøen virvlet opp rundt leggene hennes.

Julius ristet på kulen enda en gang og så snøen fyke rundt henne.

Snøen var plutselig ikke lenger snø, men glitter i alle slags farger.

Jenta snurret rundt i alt glitteret. Og brått var hun borte.

Julius gned seg i øynene igjen. Hun var jo der for bare et øyeblikk siden! Hvor ble hun av? Han trykket nesen inn mot kulen for å se etter henne. Så hørte han en underlig lyd, og før han visste ordet av det, ble han sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger.

22

23

24

Bakketoppen

R

undt og rundt snurret han i en fargerik snøstorm. Julius fikk glitter i munnen og snø i øynene. Alle fargene som rullet forbi ham, gjorde ham svimmel og litt kvalm. Akkurat slik husene i glasskulen hadde blitt kastet rundt da mamma ristet på den for ham, ble Julius nå slynget rundt. Hva som var opp og hva som var ned, hadde han helt mistet oversikten over.

Litt etter litt roet stormen seg og ble til en tunnel som trakk ham innover. Farger snurret rundt og rundt ham, som om han var i midten av en stor kjærlighet på pinne. Usikker på om dette var en drøm, måtte han klype seg i armen for å sjekke at han ikke sov. Au! Det gjorde vondt!

Dette var virkelig, Julius drømte ikke. Nysgjerrig strakte han armene ut for å kjenne om veggene var laget av sukker slik som slikkepinner pleide å være.

Men før han kom så langt, løste tunnelen seg opp. Julius svevde et øyeblikk i løse luften før han landet hardt på bakken. Snø virvlet opp og la seg over ham. Fortumlet kavet han seg opp og feide snø og glitter bort fra øynene med hånden. Husene rundt ham liknet veldig på husene han nettopp hadde studert i glasskulen. Han klødde seg i hodet. Kunne det stemme at han var inne i glasskulen? Nei, det var altfor rart. Sånt skjedde jo bare i eventyr, og han var ikke i et eventyr?

Julius forsto ingenting lenger. Alt hadde skjedd så fort. For bare et øyeblikk siden satt han på rommet og var lei seg og ville tegne. Og nå var han her! Mest fikk han lyst til å begynne å gråte og rope på pappa. Men kunne pappa høre ham hvis Julius var inne i glasskulen? Da la en hånd seg lett på skulderen hans. Forskrekket snudde han seg rundt.

«Hei!» Jenta han hadde sett inne i kulen, sto foran ham. Julius frøs litt. Hvem i all verden var hun? Og hvor kom hun fra, så plutselig? Jenta hadde

25

Perlehviskeren Dreamscape AS 2024 Skrevet av Cathrine Løvenskiold Wilhelmsen Illustrert av Petter Winther Bernhoft Redaktør: Ingrid Melfald Hafredal Layout: Monika Petrovski, MOP Design / Marta Dec Cover: Petter Winther / Marta Dec Font: ITC New Baskerville, Elsie Swash Caps 3. utgave, 1. opplag ISBN: 978-82-94108-01-5 (trykk) 978-82-94108-00-8 (e-bok) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale Kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. www.cathrinewilhelmsen.no www.planetc.no