Tusen ønsker
Illustrert av Petter Winther
Ganske langt under bakken, ikke langt fra jordens kjerne, finnes et rom. Rommet er stort og mørkt, men også lunt og varmt. De som bor der, er ennå veldig små.
Når de små ikke sover, lytter de til historier. Men for det meste sover de, og venter på det som skal komme. meste sover de, og venter på det som skal komme.
Dronninghumlens hjelpere passer godt på dem; de beste og vennligste og mest arbeidsomme humlene i dronningens land. «Slik må det være», sier hun.
«For det er mye å passe og huske på for at små skal bli store. Snill og tålmodig må man også være.» Derfor har hun nøye valgt ut hjelperne sine.
I sengen nærmest peisen sover Lucy. Akkurat som alle de andre her nede, er Lucy et lite grønt frø. De er runde og grønne, alle sammen, og det er nesten umulig å se forskjell på dem. litt sterkere.
Når de små en sjelden gang er våkne, samler humlene dem i den lille sofaen, som er akkurat stor nok. Der forteller humlene historier om sommeren. Historiene får de små til å drømme om alt som skal skje da. Men fortsatt må de vente, for ute er det ennå kaldt. I mellomtiden fyrer humlene på peisen og passer på at de holder varmen. De små trenger det om de skal bli litt større og
«Men en dag», forteller humlene, «en dag når solen sprekker gjennom taket, skal dere strekke dere opp og ut til verden der ute. Og når den dagen kommer, er dere ikke lenger små og grønne og like.
Da har dere blitt forskjellige. Noen blir lange, og noen korte. Noen får mange blader, og andre bare noen få.
Men felles for alle, er at dere får hatter. Og selv om hattene er ulike, skal dere være glade for den dere får.
Hver eneste hatt er noe helt for seg selv.»
Lucy gleder seg sånn til den dagen solen kommer. Hun lurer på om hun blir kort eller lang, og om hun får mange blader eller få. Aller mest lurer hun på hvordan hatten hennes vil se ut.
Endelig en dag, etter mange kvelder med historiefortelling, bryter solstrålene gjennom taket. Lucy ser på lyset, og plutselig er hun ikke lenger et lite frø. Hun er en lang grønn stilk som strekker seg opp og ut. Dag for dag strekker Lucy seg litt høyere, inntil hun plutselig kjenner noe som skinner henne i ansiktet.
Luften er frisk, og lyset sterkt, så veldig annerledes enn i det lune rommet nede hos humlene. Men ååå, så deilig!
alle de andre seg også opp. Hattene
Lucy strekker seg enda litt lenger. Hun vender ansiktet mot solen og kjenner at den varmer. Rundt henne strekker alle de andre seg også opp. Hattene deres lyser. Lucy smiler da hun ser hvor fine de er. Hun er sikker på at hennes egen hatt er like fin.
Hun strekker armene opp over hodet og kjenner på hatten. Den er myk og
glatt. Hun kan ikke se hvilken farge
glatt. Hun kan ikke se hvilken farge den har, men hun smiler allikevel og gleder seg til det som skal komme.
