Medlemsblad for Dansk Sportsfiskerforening. Nr. 11
~
1. November 1934.
9. Aarg.
Blant arret og mygg I Finnland. I
Veien op til Jyrkka gamle jernverk i nordlige Savalaks er i utmerket stann. Vor bil suser i faretruende kilometerfart forbi akrer som duver i julivinden, gjennem prektige skager uten tegn efter mennesker, - mil efter mil forer den os frem til det forgjettede arretsted Haapakoski foss noen kilometer fra det gamle jernverket. Det var som en dram at jeg virkelig er på vei dit. Gjennem år har jeg lengtet til denne eventyrlige foss, i hvis stramhvirvler og kulper arreten trives og forakes og altid er å finne. Som en kulturens utpost mitt inne i ademarken ligger Jyrkka gamle jernverk. Selve verket er nedlaot men den vakre stilfulle hovedbygningen forteller om en svunnen storhetstid. Gjennem selve gården synger Jyrkka foss sin evige rogivende sang. Den sprenges av idylliske skogkliitte holmer i flere armer och faller aldeles nar huset i Haapajarvi ademarkssja. Det hviler en ubeskrivelig idyll av gammel herregård over anlegningene. De forskjellige holmer er forbundet med hverandre ved utsakt vakre broer - blandt hvilke naturligvis også »Sukkenes bro« finnes. På brukets areal, ca. 100,000 mål, ligger 14 innsjaer og mellem mange av disse bruser arretfosser - så hele stedet er et eldorado for sportsfiskeren. Ørreten i disse vann er marke, kraftige og vakre og i den grad livlige at fiskeren står med hjertet i halsen når han arbeider med den. Men nettop sånn skal de jo vare - og i denne lyse julikvell var det vor mening å forsake på hvor interessert vi kunne få fisken for vore utmerkede fluer. i::,,
Denne gang er det altså ikke meningen å stå på gårdsplassen og forsake fiskelykken i selve Jyrkka fossen - nei, vi har valgt den som altid er mest frikostige,nemlig Haarpakoski. For m a nge år siden besakte jeg den samme fossen og fisket fra strannen. Da viste fluene ved spesielt ansvarsfulle kast med lang line en ubeha·· gelig tendens til å ville sette sig fast i trarnes grener og topper - derfra det var både vanskelig og tidsadende å få dem ned igen. Det hendte også et par ganger at de blev hengende der for altid. Tett i tett står nemlig langs hele strannen trar furu, gran, pil og bjark - og mangesteds henger grenene helt ned i vannet. Vil man at fluene ikke skal bli nappet av disse, er man tvungen til å »switshe« og allikevel kan det vare vanskelig nokk å få dem dit man vil. Av og til inbiller man sig i sin fiskeroptimisme at akkurat der jeg står ser det ut til at trarne er såpass »tilbaketrukne«, at man våger et kast rett fremover - men da kan jeg vare sikker på at ulykken er fremme. Jeg forsakte en gang å få fluene ut til en arret, som i gjentagne spring viste sig i vannflaten. Det sidekast jeg presterte nådde ikke frem, og efter at jeg hadde studert bakgrunnen en stunn og funnet ut en mulighet for et rent fremkast, besluttet jeg mig for et forsak . Omsorgsfullt gjorde jeg mit kast, men - pang - så var det gjort. Begge fluene hang uhjelpelig fast i en furutopp hait oppe under en uskyld::;blå himmel. Der stod jeg og brukte bitre ord, men de hjalp ikke det mindste. Op til furutor:..pen kunne jeg umulig komme. Stammen var kvistiris, og jeg hadde glemt min barndoms kunst