paraplyen
nr. 3 · 2025 · tidsskrift for hordaland og sogn og fjordane legeforeninger
Tema: Riktig bruk av begrensede helseressurser
INVITERT INNLEGG
Påfyll til verktøykassen. Prioritering i praksis
SIDE 6
KRONIKK
Livskvalitet i siste fase
Mer kommune, mindre sykehus.
SIDE 12
FYLKESLEGEN
Medisinsk overbehandling
Et systemproblem.
SIDE 22
OSLO – STAVANGER – BERGEN – HAUGESUND
Fertilitetsklinikk i Bergen sentrum.
Siden 2006 har klinikkene våre hjulpet tusenvis av IVF-pasienter med drømmen om å få barn. Både single og par som ønsker fertilitetsbehandling får hjelp på vår klinikk i Bergen sentrum. Single kvinner og kvinner i parforhold har hos oss også muligheten til å fryse ned eggene sine. Kontakt Dr. Kirsten Øvergaard Hope eller Dr. Ørjan L. Vermeer på vår klinikk i Bergen for mer informasjon.
Aktuell behandling: Eggfrys Du finner oss på Helsenett
Si hallo til Team Bergen i Kong Oscars gate :-)
✓ Samarbeider med fastleger til fertilitetspasientens beste.
✓ Tilbyr de samme behandlingsmetodene i alle avdelingene.
www.klinikkhausken.no
✓ Viser regelmessig til de beste resultatene i Norge.
LEDER
Grethe Fosse
grethe.fosse@modalen.kommune.no
Ubalansen i helsevesenet og vår nye regjering
Norsk helsepolitikk får oppmerksomhet også utenfor landets grenser.
Det er for mange oppgaver og for liten kapasitet i helse- og omsorgstjenestene. Spørsmålet er ikke lenger om vi kan fortsette å arbeide som før. Spørsmålet er hvordan vi skal jobbe og hva vi skal og ikke skal jobbe med fremover? Et nytt stortingsvalg er bak oss, så er det bare å håpe at valgresultatet i landet vårt vil gi en politikk som bidrar i riktig retning både for helsen vår og helsevesenet vårt.
Omstilling som gir størst mulig helsegevinst innenfor gitte økonomiske rammer påvirkes selvsagt av regjerende politikk i et land. Norsk helsepolitikk vies oppmerksomhet også utenfor landets grenser. Verdens største medisinske tidsskrift «The Lancet»1 hadde i februar i år norsk flagg på forsiden av bladet og uttrykte bekymring for at valget vårt denne høsten ville gi en høyredreining med økt privatisering, svekkelse av det offentlige helsevesenet og forverring av ulikhetene i befolkningen;
«…their focus on health-care competition, privatisation, and tax exemptions for the wealthy could deprioritise poverty reduction. Privatised hospitals could target healthier, profitable patients, leaving those with multimorbidities—often from lower-income groups—more dependent on an overburdened public system, exacerbating health inequalities. This approach risks worsening care quality and outcomes, further marginalising vulnerable populations.»
En politikk som fører til økt privatisering gir økende forskjeller, fører til dårligere folkehelse, økte helseutgifter, mer utenforskap og redusert livskvalitet. USA som er det verste eksempelet på hvordan ulikhet påvirker helsevesenet har høyere spedbarnsdødelighet, lavere forventet levealder og høyere generell dødelighet enn sammenlignbare vestlige land – til tross for at landet bruker mest penger på helsevesenet av alle OECD-land.
Det er godt å bo i et land der vi gjennomfører fredelige valg og kan glede oss over demokratiske valgresultater!
Nytt valg av styre i Hordaland legeforening og i Sogn og Fjordane legeforening er også foretatt siden forrige Paraplyen ble utgitt. De siste foreningsmedlemmene holder på å komme på plass i disse dager og nytt styre vil presenteres ordentlig i neste nummer.
REFERANSER:
1. The paradox of prosperity and poverty: confronting inequality in Norway - The Lancet Regional Health – Europe
Støttekollegaordningen
Hordaland legeforening – kollegial støttegruppe:
Kristian Jansen (Leder)
Bergen kommune
Tlf. privat: 945 01 822
E-post: jansen.kristian@gmail.com
Jelena Vlku-Danjec
Sletten Allmennpraksis, Bergen
Tlf. privat: 967 36 936
E-post: jdanjec@yahoo.com
Elisabeth Tangen Haug
Kronstad DPS, Bergen
Tlf. privat: 996 03 503
E-post: elisabeth.tangen.haug@helse-bergen.no
Lars Onsrud
Kronstad DPS
Tlf. privat: 917 28 580
E-post: l.onsrud@online.no
Sogn og Fjordane legeforening – kollegial støttegruppe:
Thomas Vingen Vedeld (Leder)
Stad kommune
Tlf. privat: 970 04 492
E-post: thomas.vingen.vedeld@stad.kommune.no
Jan Ove Tryti
Sogndal kommune
Tlf. privat: 917 73 798
E-post: jan.ove.tryti@sogndal.kommune.no
Kristin Susanne Mundal
Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter
Tlf. privat: 957 88 892
E-post: mundalkristin@hotmail.com
Kjell-Arne Nordgård
Legegruppa SMS – Sunnfjord medisinske senter
Tlf. privat: 414 59 620 E-post: kjell80@gmail.com
Du står fritt til å ta kontakt med støttekolleger i andre fylker enn der hvor du selv bor eller jobber.
paraplyen
tidsskrift for hordaland og sogn og fjordane legeforeninger
Paraplyen
Ansvarlig redaktør:
Inger Marie Fosse ingermarief@hotmail.com
Nr. 3 · 2025 — 35. årgang
Hordaland Legeforening
Leder: Grethe Fosse Legenes hus, Kalfarveien
37, 5022 Bergen
Tlf: 905 50 127
post@hordalandlegeforening.no
Sogn og Fjordane Legeforening
Leder: Jan Ove Tryti jan.ove.tryti@sogndal. kommune.no
Forsidebilde: Halfpoint, Getty Images
Grafisk produksjon og annonsesalg: Apriil Media AS annonse@apriil.no
REDAKTØR
Inger Marie Fosse ingermarief@hotmail.com
Prioritering på alle nivåer
Skal endring skje, må alle med.
Dette temanummeret handler om riktig bruk av begrensede helseressurser. Et av de viktigste og vanskeligste temaene vi står overfor i helsevesenet. Hvordan prioritere når så mye godt og viktig står opp mot hverandre? Hvordan prioritere når mulighetsrommet for behandling stadig øker? Hva skal inn og hva skal ut? Bildet kompliseres ytterligere av at sterke pressgrupper og politikk ofte overstyrer det rent faglige skjønnet. Flasketuten peker på det enkelte helsepersonell som må gjøre vanskelige prioriteringer i det daglige. Noen fordi det ligger til jobben å gjøre slike prioriteringer, andre fordi myndigheter og styrende helsepolitikere ikke har vært villige til å gjøre sitt. Satt litt på spissen har et typisk oppdrag fra sentrale helsemyndigheter litt for lenge vært som følger: Gjør mer av alt! Gjør det med mindre penger og folk - og gjør det med én gang. Slike regnestykker går ikke opp lenger. Begrensede helseressurser må brukes riktig på alle nivåer om vi skal klare å komme dit «alle» sier at vi må. Det må også gjelde for styrende helsepolitikere. Foreløpig tror jeg det ikke før jeg får se det. Men det er lov å håpe på mirakler. I mellomtiden gjøres det veldig mye bra arbeid på feltet av dere i det daglige. Dette beskrives konkret i flere av artiklene her i Paraplyen.
Vi har vært så heldige å få mange eksterne skribenter som bidrar med sin spisskompetanse i dette nummeret. Fylkeslegen skriver om hvordan tilsynsmyndigheten kan og bør motvirke medisinsk overbehandling. En helsetopp gir oss eksempler
på tiltak som kan bidra til bedre balanse mellom oppgaver og ressurser. En professor i etikk deler sine «prioriteringsleveregler» med Paraplyens lesere. Det er mye fokus på overforbruk av laboratorieprøver og bildediagnostikk og vi ønsket derfor å få spesialister fra disse områdene i tale om riktig bruk. Sykehjemsmedisin når sjelden opp i konkurransen om ressursene, og vi har derfor bedt en geriater som jobber på sykehjem om å dele sine betraktninger og refleksjoner om emnet.
Flere av dere lesere har tatt kontakt med meg med forslag til tema dere ønsker å skrive om i kommende nummer av Paraplyen. Det setter vi stor pris på. Fortsett med det! Skriv om noe du er opptatt av, noe du brenner for eller noe du tenker det er nyttig å dele med dine kolleger. Dere fra Sogn og Fjordane oppfordres litt ekstra til å komme med innspill. Det er viktig at vi også får deres stemme og perspektiver inn i det felles medlemsbladet vårt.
Prioriteringsarbeid må prioriteres
Påfyll til verktøykassen?
Ingrid
Miljeteig
Lege, Professor i medisinsk etikk, Bergen senter for etikk og prioritering, Universitetet i Bergen. Leder i klinisk etikkomité, Helse Bergen ingrid.miljeteig@helse-bergen.no
«Vi merker ressursknappheten og trykket på tjenestene, kan du snakke om prioritering og gi oss en verktøykasse – folk slutter, de orker ikke mer,» sa seksjonsoverlegen. «Du har 40 minutter til rådighet.»
Denne typen henvendelser strømmer stadig på i mitt arbeid i klinisk etikkomité i Helse Bergen. Det er kanskje ikke så rart, gitt det voksende helsegapet, tydeliggjøringen av lederansvar i prioriteringsarbeidet1 og det økende moralske stresset blant norske leger knyttet til mangel på tid til god pasientbehandling og opplevelsen av feil ressursbruk2. Men kan man virkelig få en verktøykasse på 40 minutter?
Etter mange slike møter, hvor vi har brukt mye tid på å utforske hvilke prioriteringsutfordringer ansatte står i og hvilke løsninger de selv ser, har jeg – med forankring i empirisk forskning og normativ teori – etter hvert laget meg en «prioritering» for hva vi bør bruke minuttene på. Framfor å ramse opp beslutningsverktøy, sjekklister, etiske teorier, helseøkonomiske metoder eller saksgangen i Nye Metoder, fokuserer vi på dialog om omtrent dette:
1. PRIORITERING HANDLER OM VERDIER – Å SI NEI KAN VÆRE ETISK RIKTIG SELV OM
DET FØLES FEIL
Først bør vi etablere en felles forståelse: Når ressursene er begrenset, er det etisk riktig å si nei til diagnostikk eller behandling som kan gi potensiell nytte, dersom ressursene kan brukes bedre på noe annet. Dette virker selvfølgelig, men åpner ofte for viktige
diskusjoner om hva vi egentlig mener med «nytte» og med «alternativkostnad». Mange har innspill til hvordan vi vi bør få bukt med overbehandling – det vil si å fjerne intervensjoner og tiltak som ikke har helseeffekt, mens det blir vanskeligere å komme med konkrete innspill til å prioritere noe ned.
Prioritering kan kjennes feil og ubehagelig fordi det betyr at noen ikke får. Samtidig kan det oppleves unødvendig i et rikt samfunn som vårt. Emosjonene vi kjenner på, forteller oss at prioriteringsarbeid berører dyptliggende verdier knyttet til blant annet likeverd og ansvar – både i hver enkelt av oss og i «den norske folkesjela».
2.
ALLE ER PRIORITERINGSAKTØRER
Dernest utforsker vi sammen og kommer (stort sett) fram til at alle som jobber i helsetjenesten er prioriteringsaktører. Stadig flere forteller hvordan de tenker på ressursbruk som følger av beslutningene de tar, mens andre har stort behov for å understreke at kostnader ikke skal ha noe å si i kliniske beslutninger for enkeltpasienter, så lenge behandling er tilgjengelig og i tråd med retningslinjene. Mange opplever at prioritering er noe som skjer – og bør skje – «et annet sted»: hos politikere, ledere eller at folk flest må stille mindre krav til helsetjenesten. Men i praksis gjør vi som er helsepersonell prioriteringer, hver dag. For har du virkelig aldri et lite handlingsrom for hvordan du bruker tiden i løpet av en arbeidsdag? Tid er vår mest verdifulle ressurs, og lønn til ansatte den største utgiften i
helsetjenesten. Ved å ta på «prioriteringsbrillene» og se på egne beslutninger – selv de mikroskopiske – får vi fram viktige refleksjoner om bevisste og ubevisste drivere bak ressursbruk.
3. HVA ER RETTFERDIG?
Til slutt snakker vi om rettferdighet. Hva betyr det i praksis, og hvordan kan vi fordele knapphet på en måte som styrker både legitimitet og tillit? Her kan kunnskapsformidling og refleksjon ta utgangspunkt i «prioriteringspyramiden» som beskrives i stortingsmeldingen «Helse for alle» som kom våren 20251. Den illustrerer hvordan verdier, prinsipper og virkemidler gir retning for beslutninger på alle nivåer i helsetjenesten.
Får seksjonslederen da det hun ber om – en verktøykasse, og færre som slutter? Nei, 40 minutter med en etiker er ikke nok! Bak min «prioritering» av hva vi rekker å belyse i en lunsj eller morgenundervisning ligger riktignok en kanskje overambisiøs plan for læringsutbytte – for både den enkelte og for gruppen (boks 1). Heldigvis er mye av dette allerede til stede hos de fleste, og trenger bare å løftes fram i fellesskap. Og kanskje kan vi møtes igjen? Eller utvikle nye forum for å drøfte prioriteringsutfordringer?
Mange av dem som henvender seg til klinisk etikkomité med ønske om undervisning eller refleksjonsgrupper om prioritering, har også andre tiltak på gang: Kloke Valg-kampanjer, utvikling av lokale retningslinjer eller involvering av med-
PRIORITERINGSPYRAMIDEN:
Fra Stortingsmelding 21. Helse for alle. Rettferdig prioritering for vår felles helsetjeneste, s. 271
Dette er mine «prioriteringsleveregler» – mitt drømmesenario for læringsutbytte:
Jeg har en rolle i prioriteringsarbeidet og et medansvar for rettferdig ressursfordeling.
• Jeg anerkjenner verdiene og prinsippene som skal veilede oss, og forstår deres praktiske betydning.
• Jeg kjenner utfordringer i prioriteringsprosesser og vet hva som kan styrke tillit og legitimitet.
• Jeg kan anvende prioriteringskriteriene når jeg er involvert i beslutninger om ressursfordeling.
• Jeg kan analysere en prioriteringsprosess, identifisere forbedringsområder og foreslå tiltak.
• Jeg møter ressursutfordringene med et mål om rettferdighet, og ønsker å styrke prioriteringsarbeidet sammen med kolleger, ledere og fagmiljøer.
arbeidere i hvordan kutt skal gjøres. Men også dette tar tid, og krever både vilje og mot til å gå i gang. Operasjonalisering av prioriteringspyramiden er krevende, men en nødvendig oppgave – med stor potensiell nytteverdi for både pasientene våre og for ansattes trivsel.
Jeg heier på dere som prioriterer prioriteringsarbeid!
REFERANSER:
1. Meld. St.21. Helse for alle. Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste. Helse- og omsorgsdepartementet; 2025.
2. Miljeteig I, Førde R, Rø KI, et al. Moral distress among physicians in Norway: a longitudinal study. BMJ Open 2024;14:e080380. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2023-080380
I førersetet for riktig bruk av bildediagnostikk
Radiologien viser vei i arbeidet mot overdiagnostikk og uønsket variasjon.
Aslak Aslaksen
Overlege, Radiologisk avdeling, seksjon for Leger, Helse Bergen. Professor emeritus, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Det medisinske fakultet, UiB. aslak.bjarne.aslaksen@helse-bergen.no
Bildediagnostikk er en sentral del av utredning og kontroll av sykdom og forbruket av bildediagnostikk i Norge har i flere år vært økende. Med krevende offentlig økonomi og forventet mangel på helsepersonell er det viktig at radiologiske undersøkelser gir verdi til pasientene. Riksrevisjonen utførte i 2017 en landsomfattende revisjon av allmennlegers henvisningspraksis der man fant store geografiske forskjeller i henvisning til MR og CT, som ikke kunne forklares utfra ulikheter i sykdomspanorama1.
MANGEL PÅ NASJONALE RETNINGSLINJER
I Norge er de ulike formene for medisinsk overaktivitet tatt opp i Legeforeningens kampanje «Gjør kloke valg»2 med bred deltakelse fra mange spesialiteter, inkludert Norsk radiologforening. I allmennpraksis er det stor pågang på MR-undersøkelse av hode, lenderygg, knær og skuldre. I sykehusene utføres det et stort antall røntgenundersøkelser av lungene. Det er mange årsaker til overforbruk av bildediagnostikk. Eksempler på drivere er: sterk tiltro til avansert teknologi, krav fra pasienten/befolkningen, intoleranse for usikkerhet, utilstrekkelig henvisningsinformasjon og manglende kunnskap om adekvat bruk av bildediagnostikk3. Pasienter
Mia
Louise Mowinckel-Nilsen
Seksjonsleder, Radiologisk avdeling, Kysthospitalet i Hagavik mia.louise.halsvik.mowinckel-nilsen@ helse-bergen.no
med privat helseforsikring utøver spesielt press på allmennleger om å henvise.
Det er mangel på nasjonale retningslinjer for henvisning til bildediagnostikk i Norge. Den eneste nasjonale retningslinjen ble utarbeidet i 20144 og omhandler fagområdet muskel/skjelett. Det er et ønske fra fagmiljøene om at det utarbeides retningslinjer innenfor flere fagområder.
TILTAK SOM VIRKER
En metaanalyse5 vurderte intervensjoner for å redusere radiologiske undersøkelser som gir lav verdi. Ulike strategier ble rapportert: samvalgsverktøy, økonomiske insentiver, kurs, tilbakemelding på egen praksis, implementering av system for henvisningshjelp og innføring av retningslinjer. Beste resultater hadde multikomponent intervensjoner. Vi utviklet derfor en intervensjon kalt «Verdibasert radiologi i Helse Vest» (VeRaVest) bestående av henvisningsråd, kurs og tilbakemelding på egen praksis6.
1. Henvisningsråd: Rådene ble implementert i den elektroniske henvisningsmodulen for allmennleger, DIPS Interactor.
2. Kurs: Senter for kvalitet i legekontor (SKIL)7 utviklet gruppebaserte kurs for henvisere basert på henvisningsrådene. Kursene bygger på kvalitetsforbedringsmetode.
3. Tilbakemelding på egen praksis: Helse Vest IKT utviklet en nettside der leger kan monitorere egen henvisningspraksis over tid sammenlignet med kolleger. Dataene blir brukt i kursene for å reflektere over egen praksis.
Prosjektet er evaluert, og allmennlegene som deltok i kursene var jevnt over meget godt fornøyde6 med tiltakene. Helse Bergen er i ferd med å utvikle et tilsvarende prosjekt i sykehus.
I oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet 2023 fikk Helse Vest følgende oppdrag: «… under leiing av Helse Vest RHF kartleggje variasjon i bruk av laboratorie-, bilde- og radiologitenester, og setje inn tiltak for å redusere overforbruk av desse tenestene. SKDE8 bør involverast i arbeidet.»
Fagavdelingen i Helse Vest opprettet en nasjonal prosjektgruppe som leverte sin innstilling tidlig i 2025. Det ble foreslått en rekke tiltak med seks hovedtiltak9
Helse Vest er nå i ferd med å etablere et nasjonalt nettverk for radiologi med oppgave å koordinere disse tiltakene.
REFERANSER:
1. Riksrevisjonens undersøkelse av bruken av poliklinisk bildediagnostikk. In: Riksrevisjonen, editor. Riksrevisjonens administrative rapport nr 1 2017. Oslo2017.
2. Gjør kloke valg Oslo: Den Norske Legeforening; 2023 [Available from: https://www.legeforeningen.no/kloke-valg/.
3. Hofmann B. 2022 [Available from: https://www.youtube.com/ watch?v=ojP_G98Os8U.
4. Sharma S. Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser Anbefalinger for primærhelsetjenesten. In: Helsedirektoratet, editor.: Helsedirektoratet; 2014.
5. Kjelle E, Andersen ER, Soril LJJ, van Bodegom-Vos L, Hofmann BM. Interventions to reduce low-value imaging - a systematic review of interventions and outcomes. BMC Health Serv Res. 2021;21(1):983.
6. Aslaksen AB, Mowinckel-Nilsen MLH, Hjorleifsson S, Oyane NMF, Sharma SP, Vang E, et al. Implementation of a multicomponent intervention including clinical decision support (CDS), e-course and feedback to improve general practitioners' radiology referrals: a feasibility study and study protocol. BMJ Open Qual. 2025;14(3).
7. Verdibasert radiologi (RAD) Bergen2023 [Available from: https://www.skilnet.no/smakurs/radiologi-rad/.
8. Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering
9. Helse Vest RHF. Tiltak for å redusere overforbruk og uønska variasjon i radiologitenester i Noreg. 2025.
TILTAK FOR Å REDUSERE OVERFORBRUK INNAN RADIOLOGI
1. Etablere eit nasjonalt nettverk for verdibasert radiologi (VeRaNor)
Målet er å fremje kunnskapsbasert bruk av radiologiske tenester. Nettverket skal koordinere tiltaka, overvake forbruk, tilby opplæring og bygge fagmiljø.
2. Forbetre styringsdata
Høgkvalitets data om radiologisk forbruk er nødvendig for å måle effekt av tiltaka. Innsamlinga må inkludere alle pasientgrupper og informasjon om tilvisingar.
3. Tilgjengelegheit av bilete på tvers av institusjonar
Manglande tilgang til tidlegare undersøkingar fører til suboptimal tolking av undersøkingar, dobbelundersøkingar og overforbruk. Tiltak omfattar utvikling av felles bildelager og integrasjon i kjernejournal.
4. Utarbeide og oppdatere faglege retningslinjer
Kunnskapsbaserte retningslinjer er sentrale for å sikre korrekt bruk av radiologi. Tiltaket inneber utvikling av norske standardar og tilpassing av internasjonale standardar, som til dømes ESR i Guide, til norske forhold og integrasjon i digitale system.
5. VeRaNor – forbetring av tilvisingar til radiologi
a. Primærhelseteneste: Opplæring og tilbakemelding til fastlegar gjennom kurs, tilvisingsråd og statistikkverktøy. Resultat frå piloten VeRaVest viser at slike tiltak kan redusere overforbruk og feilbruk.
b. Sjukehus: Tiltak for spesialisthelsetenesta inkluderer e-læringskurs i radiologi, nasjonale tilvisingsråd, og tilbakemelding på praksis via dashbord.
6. Kommunikasjon mellom radiolog/ radiograf og tilvisar skal sikre evidensbaserte tilvisingar til radiologi. Tiltaket krev gode elektroniske dialogmeldingar mellom radiologisystem og primærhelseteneste.
Rett bruk av laboratorieprøver
Unngå repeterande blodprøvekontrollar hos klinisk stabile pasientar.
Margunn Bye Tøsdal
Overlege, Avdeling for medisinsk biokjemi og farmakologi (MBF), Helse Bergen margunn.bye.tosdal@helse-bergen.no
Målet for alle laboratorieprøver er at rett analyse blir rekvirert til rett tid for rett pasient, blir utført på rett måte, gir rett resultat og blir tolka rett. Det er med andre ord mange steg der det kan gå gale. Så korleis kan vi sikre betre bruk?
Svaret er enkelt, men òg så vanskeleg: ta færre prøver. Det internasjonale initiativet Kloke val har sett søkelys på helsetenester med låg nytteverdi, inkludert overrekvirering. Unødvendige blodprøver aukar risikoen for tilfeldige funn, som igjen kan føre til unødvendig utgreiing og behandling. Dette belastar både pasient, behandlar og helsevesen. Ein grei tommelfingerregel er å spørje: Vil prøveresultatet påverke valet av behandling? Dersom svaret er nei, er analysen truleg ikkje nødvendig.
«IKKE STIKK MEG UTEN GRUNN»
Den nasjonale kampanjen «Ikke stikk meg uten grunn», i samarbeid med Kloke val, har som mål å redusere unødvendig blodprøvetaking. Hyppig og gjentatt blodprøvetaking er uheldig då det kan bidra til anemi, og mange prøveresultat kan gjere det vanskeleg å fange opp dei viktige. Hos inneliggande pasientar bør ein derfor særleg prioritere dette kloke valet: - Unngå repeterande blodprøvekontrollar hos klinisk stabile pasientar. Dette krev ei kulturendring på avdelingsnivå, då daglege blodprøvekontrollar ofte er rutine. Nokre døme:
Hemoglobin: Hos stabile pasientar med normale innkomstprøver er kontroll under opphald ikkje nødvendig, med mindre det skjer ei klinisk endring, bløding eller bruk av cytotoksiske medikament.
Elektrolyttar (t.d. natrium): Kontroll er ikkje nødvendig hos stabile pasientar utan intravenøs væskebehandling og med normale innkomstprøver1
Ein må også hugse på at alle analyseresultat har ei viss usikkerheit med både biologisk og analytisk variasjon, og referanseområda er basert på den 95 % sentrale, friske populasjonen. Det er difor ikkje sikkert at det er nødvendig å kontrollere eit resultat sjølv om det markerast utanfor referanseområdet.
RETESTINGSINTERVALL
Retestingsintervallet er den kortaste tida som bør gå dersom ein har behov for å gjenta ein analyse. For mange analysar avheng dette av klinisk problemstilling, noko som gjer det vanskeleg å lage absolutte reglar i datasystema. Men for enkelte analysar er dette uproblematisk: Genanalysar treng sjeldan repeterast, og høge TPO-antistoff treng ikkje kontrollerast. Laboratoriet har i desse tilfella lagt inn sperrer slik at analysane ikkje blir gjentatt, og informerer heller om tidlegare resultat. Fagmiljøet
i medisinsk biokjemi har nyleg publisert anbefalte retestingsintervall for eit utval analysar på brukerhandboken.no. Laboratoriet jobbar fortløpande med å implementere fleire slike intervall for å redusere unødvendige kontrollprøver.
ANALYSEPAKKER
Nasjonalt Helseatlas har avdekka stor geografisk variasjon i rekvireringspraksis for medisinsk biokjemiske analyser2. Førehandsdefinerte analysepakker er eit verkemiddel for å redusere uhensiktsmessig variasjon og sikre at relevante analysar ikkje blir gløymde ved ei klinisk problemstilling. Bakdelen med ukritisk bruk av slike analysepakker kan vere at ein gjentek ein analyse som nyleg er tatt ved ei anna problemstilling, eller at pakka ikkje er spissa til den enkelte pasienten. Analysepakkene skal innehalde eit
minimum av nødvendige analysar. Rekvirenten må sjølv vurdere om fleire analysar bør leggast til. Det er viktig med fagleg oppdaterte og relevante pakker, og desse bør gjennomgåast regelmessig. På Haukeland Universitetssjukehus har vi plan for gjennomgang av fleire hundre analysepakker, i samarbeid med avdelingane som nyttar dei. Etter oppdatering av pakkene for primærhelsetenesta i 2023 såg vi tydeleg endring i rekvireringsmønsteret, med reduksjon i analysar som vart fjerna (t.d. homocystein og metylmalonsyre). Dette har bidrege til at førstevalsanalysar som vitamin B12 og folat blir vurdert først, og at vidare utgreiing skjer på fornuftig grunnlag.
AUTOMATISERT REFLEKSTESTING
– EIT BLIKK MOT FRAMTIDA
Laboratoria skal bidra til effektiv bruk av tid og andre knappe ressursar. Rask og riktig diagnostikk er avgjerande for god pasientbehandling. Enkel etterrekvirering og automatisert reflekstesting kan lette arbeidsbelastninga når innleiiande prøver gir avvikande resultat. For enkelte analysar er reflekstesting allereie mogleg å tilpasse for rekvirentar og avdelingar. Vi ønskjer oss endå betre system for dette, slik at færre analysar blir tatt «for sikkerheits skuld».
FAGLEG RETTLEIING
Tilbodet av laboratorieanalysar har auka kraftig dei siste tiåra, noko som gjer det vanskeleg å ha inngåande kjennskap til alle bruksområde, svakheiter og styrkar ved dei ulike analysane. Laboratoriet ynskjer å støtte klinikarane i riktig bruk av analysane, både gjennom rekvireringsvindauga i journalsystem, laboratoriehandbøker (sjå t.d. analyseoversikten.no) og rådgjeving via telefon, e-post eller dialogmeldingar. Legar ved laboratoriet kommenterer også på eit utval av spesialanalysar og prøvekonstellasjonar med hjelp til tolking. Ta gjerne kontakt med oss for spørsmål, innspel og tilbakemeldingar.
Takk til kollega Paul Kjetel Soldal Lillemoen for nyttige innspel.
REFERANSAR:
1. https://www.rcpath.org/static/253e8950-3721-4aa2-8ddd4bd94f73040e/ g147_national-minimum_retesting_intervals_in_pathology.pdf
2. https://apps.skde.no/helseatlas/v2/lab/#samlet-analyse-for-medisinskbiokjemi
Foto: Margunn Bye Tøsdal.
Sjukeheimsmedisinen blir ikkje prioritert
Behandling av komplisert sjukdom med få hjelpemiddel.
Arne Nakling
Sjukeheimslege, spesialist indremedisin og geriatri anakling@online.no
Di lenger eg jobbar i sjukeheimsmedisin, di oftare spør eg meg om eg som lege gjer ein god jobb ved å vera flink til å behandla infeksjonar, og syta for at gamle skrøpelege får i seg så mykje mat som muleg? Den moderne medisinen gir ikkje gode svar på utfordringane vi står ovanfor hjå skrøpelege sjukeheimsbuarar med demens. Avmedisinering, fysisk og sosial aktivitet, god lindring og lystbetont ernæring samt verdigheit rundt livets avslutning er tema eg vil prøva å reflektera rundt.
FLEIRE DØYR I SJUKEHEIM ENN PÅ
SJUKEHUS
Talet på personar med demens er venta å auka til 250000 i 2050 ifylgje tal frå Aldring og helse. Samhandlingsreforma frå 2010 bar i seg mange gode intensjonar om tenester nærare pasientane og dei pårørande. Eldrereforma «Bu trygt heime» er også bra, men svarar ikkje på dei utfordringane vi står ovanfor i sjukeheimspopulasjonen. Kompetanseoverføringa som vart lova med samhandlingsreforma, har i stor grad uteblitt, og pasientane vi behandlar, er blitt meir og meir kompliserte, og dei på fast plass lever kortare og kortare. Ein effekt som er svært tydeleg, er at langt fleire døyr på kommunal institusjon enn i sjukehus: i 2024 viser tal frå dødsårsaksregisteret hos FHI at det var vel 11800 dødsfall på sjukehus, medan 24300 døydde i sjukeheim og ca 6300 heime. Det har skjedd eit markant skift i dødsstad innanfor berre dei siste 20 åra; då eg byrja som sjukeheimslege i 2007 døydde langt fleire på sjukehus. No føregår omsorga ved livets slutt i det vesentlege i sjukeheim.
MINDRE SJUKEHUS, MEIR KOMMUNE
Dei siste 20 åra har lengda på sjukehusopphald gått mykje ned, og tilsvarande er ein del av behandlinga flytta til kommunehelsetenesta. Ganske kompliserte sjukdomar innan indremedisin, kirurgi og onkologi blir no behandla på sjukeheim. Langtidspasientane lever kortare og kortare, vi har svært lite laboratorieprøver og stort sett ingen røntgen å hjelpa oss med. Mange sjukeheimslegar står også heilt utan eit kollegafellesskap rundt seg, og det kan vera utfordrande å vedlikehalda eigen kompetanse og spesialitet. Dette kjem i tillegg til svak kommuneøkonomi der mange spør seg om kva som er godt nok når det kjem til helsetenester for dei skrøpelegaste. Ikkje minst er dei elektroniske hjelpemidla ein har til rådvelde svært dårlege, og lita betring er i sikte. Mangelen på informasjonsflyt mellom sjukehus, fastlege, legevakt og sjukeheim er ei stor hindring i faget vårt. Helsevesenet er også lagt opp til at sjukeheimsmedisinen som fag ikkje blir prioritert. Det finst førebels liten politisk vilje for ein eigen spesialitet innan sjukeheimsmedisin. I mange kommunar er det dessverre dei minst erfarne legane som jobbar på sjukeheimen.
DEMENT OG SKRØPELEG
Kjenslene er sterke når livet til foreldre eller andre slektningar går mot slutten. Mange viktige etiske spørsmål blir reist i samband med dette. Gjennomsnittleg levetid hos personar som får fast plass i sjukeheim, er like over 2 år, viser tal frå KS. Det finst sjølvsagt store variasjonar i dette. Nokon kan leva i mange år på fast plass, men dette er unntaket.
Den største og viktigaste årsaka til skrøpelegheit hos sjukeheimsbuarar, er demens. Nær 90 % med fast plass har ein demenssjukdom. Det er viktig å refektera over at dei fleste som bur på ein fast plass i sjukeheim, ikkje har valt dette sjølv. Eg opplever hos mine pasientar at denne store omsnunaden i dagleg liv gir ytterlegare depresjon og påverkar prognosen. Pasientane er i dei fleste tilfelle ikkje i stand til å reflektera rundt dette sjølv.
SÅ FÅ MEDISINAR SOM MULEG
Dei fleste sjukeheimspasientar vert ekskluderte frå viktige randomiserte, kontrollerte studiar. Det store fleirtalet kan ikkje aktivt samtykkja til å delta. Datagrunnlaget for primær- eller sekundærprofylakse er
svakt, og ein bør ikkje ekstrapolera resultat frå ein friskare populasjon. Utfordringa vi ofte står ovanfor i sjukeheimsmedisin, er at den moderne medisinen ikkje gir oss gode svar på slutten av livet. Det er derimot godt kjent frå klinisk erfaring og forsking at seponering av unødvendige medikament gir ein betre livskvalitet og færre biverknader. Medan forlenga levetid med god livskvalitet er viktig tidlegare i livet, er svært ofte levetida i seg sjølv ikkje i pasienten si interesse i denne populasjonen. Medikament som har profylakse som siktemål seponerar vi raskt, dei har både svak dokumentasjon og sterke sideeffektar. Å bruka så få medisinar som muleg, frigjer viktige ressursar i pleien, som skal brukast til fysisk og sosial aktivitet, musikk og lystbetonte måltider. Fysisk aktivitet er svært viktig å bruka ressursar på i sjukeheim. Fysisk aktivitet gir meistring hos pasientar med demens, det styrkar immunforsvaret, gir betre søvnkvalitet og mindre falltendens. Å flytta fokus frå tablettutdeling til fleire meiningsfylte og lystbetonte aktivitetar er god ressursbruk i sjukeheim.
DEN VIKTIGE
SAMTALEN
Det er god ressursbruk å invitera tidleg til samtale om rett behandlingsnivå. Som nemnt er levetida statistisk sett kort, og det kan opplevast vanskeleg for pårørande å gå inn i refleksjonen om livets endelegheit. Hjarte-lunge-redning i denne gruppa er ikkje indisert hos så godt som nokon. Den faglege grunnen er at prognosen etter hjartestogg er svært dårleg for pasientar i vår populasjon. Det kan imidlertid finnast unntak. Sjukehusinnlegging er oftast heller ikkje i pasienten si interesse. Dei fleste kan ikkje samtykkja til innlegging, dei får ofte delirium og klarar berre i liten grad å samarbeida rundt ei sjukehusbehandling, og sannsynlegheita for eit dårleg utfall er stor. Unntaket er hoftebrot, der kirurgisk behandling gir svært god lindring. Mykje behandling kan gis på sjukeheim, men det er slett ikkje alt som har god indikasjon.
RETT TILNÆRMING I SISTE FASE
Intravenøs antibiotikabruk meiner eg som hovudregel ikkje bør brukast hjå pasientar med fast plass i sjukeheim. Dette gjeld særleg breispektra antibiotika. Avveginga mellom vunnen levetid mot risikoen for resistensutvikling burde vera enkel. Alle former for demens er dødelege i seg sjølv. Mange pårørande vil
Arne Nakling. Foto: Privat.
vera enige i at det er i pasientens interesse med ein verdig død. Å behandla infeksjonar med antibiotika kan framstå som god behandling i utgangspunktet, men kan medføra at pasienten ikkje får høve til å døy av infeksjonssjukdom, men i staden opplever sluttstadiet av demenssjukdomen. Den kjenneteiknast av ekstrem avmagring. Det same prinsippet gjeld bruken av vaksiner. Medan det kan vera god ressursbruk med vaksinering av eldre som er heimebuande, i omsorgsbustad eller på korttidsplass, kan det vera mot pasienten sine interesser hos dei skrøpelegaste som har fast plass. Det er viktig å reflektera grundig over dette saman med familie og pårørande, og det må gjerast ei individuell vurdering i kvart tilfelle. Eg vil hevde at legekunsten hos oss består i å visa mot til å lata vera å behandla luftvegsinfeksjonar og sepsis hos pasientar med demenssjukdom, men samstundes ta i bruk alle middel som kan auka livskvaliteten. Trøysta og lindra skal vi alltid.
FOKUS PÅ LIVSKVALITET
Eg vil hevda at næringsdrikker har svært svak indikasjon hos pasientar med fast plass i sjukeheim. Næringsdrikk kan øydeleggja for matlysta og det flyttar fokus frå måltid til ernæring som medisinsk behandling. Ernæringsscreening hos pasientar med fast plass i sjukeheim gir lite utbyte i form av livskvalitet, då så godt som alle har ein ernæringsmessig risiko. Mitt råd er heller å halda fokus på at maten må vera lystbetont, der smak og sosialt måltidsfellesskap skal vera det viktigaste.
Ei god geriatrisk tilnærming er persontilpassa medisin der oppgåva blir å peika ut dei sjukeheimspasientane som har eit potensiale til å koma seg gjennom akutt sjukdom med eit godt utbyte. Eit godt hjelpemiddel her er clinical frailty scale, som bør brukast på alle sjukeheimsbuarar. Ein viktig del av legekunsten i sjukeheimsmedisin er å flytta fokus frå behandling og auka levetid til god livskvalitet: så få medisiner som muleg, den gode smaken i måltid framfor kaloritilførsel og meiningsfylte fysiske og sosiale aktivitetar.
AKM - KLINISK EMNEKURS OM AKTIVITET OG KOSTHOLD SOM MEDISIN!
Trenger fastlegene å promotere fysisk aktiviet og kosthold som medisin? Vi vet det virker, men som andre medisiner må fastlegene skrive ut rett medisin, i rette doser til de rette pasientene.
Hva er kostanbefalinger i 2025? Hvilke effekter kan du forvente å få av å endre til et helsefremmende kosthold? Hvis mosjon er en vidundermedisin, hvordan skal du fremme fysisk aktivitet og hva kan du gi av informasjon? Har du lyst å teste noe av dette i praksis? Hvis svaret på noe av dette er ja – så er du velkommen på «Aktivitet og kosthold som medisin» i Legenes hus 7. november.
«Aktivitet og kosthold som medisin» Legenes hus 7. november 2025
Du finner mer informasjon og påmeldingsskjema på Hordaland legeforening sin nettside under «Kurs og utdanning». Påmeldingsfrist 2. november. Foto: Mostphotos.
Medicus Bergen
–
en topp moderne fertilitetsklinikk
Medicus Bergen åpnet høsten 2023 i topp moderne lokaler i Bredalsmarken 15, og har siden den gang vokst fra 3 til 10 ansatte. Vi tilbyr alle typer assistert befruktning som er tillatt i Norge, samt eggfrys og hjelp med eggløsningsproblemer.
Klinikker i Norges fire største byer med over 20-års erfaring.
Moderne teknologi: Timelapse embryoovervåkning og RI-Witness
elektronisk sporingssystem.
Solid fagmiljø med internasjonal kompetanse
Svært gode suksessrater
Ingen ventetid.
Samarbeid med oss? Vi er koblet til norske Helsenett som gjør det enkelt å henvise pasienter til oss Vi henviser også flere av våre fertilitetspasienter til sin lokale gynekolog for monitorering
Trondheim
Oslo Stavanger Beddingen 8, 7042 Trondheim
Stortingsgata 30, 0161 Oslo
Haakon VIIs gate 7, 4005 Stavanger
Bergen
Bredalsmarken 15, 5006 Bergen
Kontakt oss
Urinveisredaksjonen – urologi til hverdag og fest!
Folkeopplysning om urinveier og mannlige kjønnsorgan.
Anne Kvåle Bergesen
Overlege ved Avdeling for urologi, Kirurgisk klinikk, Helse Bergen urinveisredaksjonen@helse-bergen.no
Har du eller pasientene dine urinveier og/eller mannlige kjønnsorgan? Da er Urinveisredaksjonen podkasten for dere. Her treffer du Anne Kvåle Bergesen og Øyvind Ulvik. Vi er urologer på Haukeland Universitetssykehus og nå også dine urologiske folkeoppplysere.
FOR LEKFOLK OG FAGFOLK
I podkasten vår snakker vi om alt folk flest lurer på, eller burde lure på, om urinveiene og de mannlige kjønnsorgan. Ambisiøse som vi er, tenker vi at både lekfolk og fagfolk vil ha nytte av å lytte litt til oss. Podkasten er bygd opp med fokus på organfunksjon primært og så «bygger vi på» med informasjon om sykdommer og plager. Vi ønsker å bruke et begrepsapparat og forklaringsmodeller som lekfolk kan forstå og som fagfolk kan låne med seg videre i møte med pasientene sine. Vår erfaring er at dersom folk får mer forståelse for organfunksjon, så er det lettere å følge de rådene som blir gitt av helsepersonell.
Det hersker mange myter og til dels vrangforestillinger rundt funksjonen til urinveiene og de mannlige kjønnsorgan. Vi nøster litt i virvaret av informasjon, undrer oss over disse spennende organene og formidler kunnskap på en lettfattelig og kanskje litt humoristisk måte.
Øyvind Ulvik
Overlege ved Avdeling for urologi, Kirurgisk klinikk, Helse Bergen urinveisredaksjonen@helse-bergen.no
Det overordnede målet med folkeopplysningen vår er å gi folket råd som kan forebygge sykdom. Vi vil bidra til å ufarliggjøre normalfunn for å unngå at folk føler seg syke når de er friske og dermed unngå bekymring og «unødvendige» legebesøk. Men det er også viktig for oss å formidle hvilke symptom som må tas på alvor og på den måten bidra til at enkelte sykdommer blir oppdaget på et tidligere stadium.
Anne Kvåle Bergesen og Øyvind Ulvik. Foto: Marius Fimland, HUS.
LETT TILGJENGELIG FAGKUNNSKAP
Vi vil gjøre det lettere å snakka om urinveiene og de mannlige kjønnsorgan på en god måte. Vi tror at åpenhet og kunnskap kan være med å forbygge sykdom.
Dersom du vil oppdatere din urologiske grunnkunnskap eller du bare lurer på hva som befinner seg bak episodetitler som «plutselige penisproblem», «hva har du i pungen» og «fest for blæren» så er det bare å finne fram Urinveisredaksjonen i din foretrukne podkast-app eller på nettsidene til Helse Bergen. På tampen vil vi nevne at det har vært store
endringer i utredningen av prostatakreft. Vi har nylig spilt inn 2 episoder om temaet som vi håper kan friste våre fastleger. Skulle noen bli så begeistret at man ønsker å reklamere for podkasten på legekontoret er det bare å ta kontakt, så kan vi skaffe plakater med QR koder.
Vi blir også veldig glade for innspill, spesielt fra fastlegene, om hvilke tema vi kan ta opp. Send oss gjerne en e-post: urinveisredaksjonen@ helse-bergen.no
Balansen mellom oppgaver og kapasitet
Etablering av et felles faktagrunnlag og en felles situasjonsforståelse.
Ola Jøsendal
Spesialist i samfunnsmedisin, viseadm. dir. Helse Nord
Ola.Josendal@helse-nord.no
Både helseøkonomer, helsepersonell, politikere og befolkning er godt kjent med en gryende ubalanse mellom oppgaver og kapasitet innen helse- og omsorgstjenestene. Vi har en raskt økende andel eldre i samfunnet, antallet sykdommer som det er mulig å behandle øker, ungdomskullene blir mindre og mindre, og det er ikke mulig å øke ressursene i form av penger og folk til å håndtere økningen i oppgavemengden, - hvis vi fortsetter å arbeide som før.
OMSTILLING MÅ TIL
Antallet eldre over 80 år i Norge steg med 40 000 i perioden fra 2000 til 2020. I perioden fra 2025 –2040 vil antallet eldre over 80 år øke med 250 000. Samtidig har mange enheter både innen kommunens helse- og omsorgstjenester og helseforetakene brukt mer penger enn det har vært budsjettmessig inndekning for. Det er ikke utenkelig at ansatte og ledere i helse- og omsorgstjenestene må finne løsninger for 50 % økt oppgavemengde de neste 15 årene uten at vi skal ha noen nevneverdig økning i antall ansatte, og med en moderat økning i tildelte ressurser.
Internt i helsetjenestene snakkes det hele tiden om omstilling som en nødvendig forutsetning for å kunne tilby befolkningen forsvarlige og gode helsetjenester. Målsettingen med omstilling er å bringe balanse mellom oppgaver og kapasiteten til å løse oppgavene. Det betyr igjen å levere forsvarlige, gode, likeverdige og tilstrekkelige helsetjenester til befolkningen, innenfor de økonomiske og juridiske
rammene som Regjering og Storting beslutter. Dette er presisert i Meld.St.21 (2024-2025) ‘Helse for alle. Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste’. I Meldingens innledning finner vi følgende formulering:
«Regjeringens viktigste mål med denne stortingsmeldingen er å oppnå en størst mulig helsegevinst i befolkningen innenfor helsetjenestens økonomiske og juridiske rammer, samtidig som man ivaretar en særlig forpliktelse overfor mennesker med de mest alvorlige tilstandene og de største behovene».
Omstilling defineres som en prosess som innebærer endringer i en organisasjon eller virksomhet, for å tilpasse seg nye forhold og utfordringer. Eksempler på omstilling er endringer i organisasjonsstruktur, endringer i roller og ansvar, endring i antall ansatte, innføring av ny teknologi, flytting av arbeidsplasser, sammenslåing eller splitting av virksomheter, utvikling av nye produkter eller tjenester.
Tiltak som vil bidra til å skape balanse mellom oppgaver og ressurser kan helt sikkert deles inn på mange ulike måter, dette er en mulig inndeling:
Begrense oppgavemengden (kontroll over oppgavetilfang)
Løse oppgavene mer effektivt (forbedre eksisterende arbeidsprosesser)
Løse oppgavene annerledes med større effekt (erstatte arbeidsprosesser)
Tilføre ressurser
EKSEMPLER, BEGRENSNING AV OPPGAVEMENGDEN
Fastlegen har tradisjonelt blitt omtalt som portvokteren inn til spesialisthelsetjenesten. All den tid om lag 70 % av innleggelsene til sykehusene er akutte, i all hovedsak fra legevaktordningen i kommunene, er uttrykket i stor grad dekkende. Men for elektive pasientforløp er den egentlige portvokteren spesialisten som er ansvarlig for å rettighetsvurdere henvisningen. Det er godt dokumentert at det er stor og uønsket variasjon i hvordan pasienter med samme sykdom eller lidelse blir prioritert, jamfør Helseatlas som publiseres av SKDE (Senter klinisk dokumentasjon og evaluering). En systematisk kvalitetshevning av arbeidet med prioritering og rettighetsvurdering vil høyst sannsynlig begrense andelen pasienter som tas inn til utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette må ses i sammenheng med avvikling av lav-verdi tjenester. Om lag 60 % av den behandlingen som gjennomføres er godt dokumentert å gi helsegevinst, om lag 30 % av behandlingen har usikker, om noen, helsegevinst, og om lag 10 % av behandlingen er sannsynligvis til skade for pasientene.
Hvis befolkningens evne til egenomsorg øker, vil det kunne gi redusert belastning på de kommunale tjenestene og fastlegene. Hvis pasientene får delta aktivt i å planlegge og iverksette tjenestene vil tjenestenes nytte høyst sannsynlig forbedres. Dette er et perspektiv som fremmes av pasient- og brukerforeninger.
Hvis diagnostikk og behandling av pasientene i primærhelsetjenesten i større grad kan foregå i dialog og i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, er det sannsynlig at en større andel av pasientene vil motta forsvarlig og tilstrekkelig behandling i primærhelsetjenesten, uten henvisning eller innleggelse i spesialisthelsetjenesten.
EKSEMPLER, EFFEKTIVISERING
Personell i helse- og omsorgstjenestene gir tydelig uttrykk for at det innenfor deler av tjenestene i liten grad er mulig å arbeide mer effektivt, altså å utføre tjenestene på samme måte som tidligere, men hurtigere. Personalet ønsker mer tid til pasientene som trenger det mest. Det synes likevel å være et potensiale for effektivisering innenfor enkelte områder. Et eksempel er bedre logistikk og utnyttelse av opera-
sjonsteam og operasjonsstuer. Et annet eksempel er avvikling av beredskapsordninger med liten aktivitet og liten helsegevinst til befolkningen. Det vil være mer effektivt å samle beredskapsordninger på færre lokalisasjoner, slik at det er et hensiktsmessig forhold mellom ressursbruk, aktivitet og helsegevinst for befolkningen.
EKSEMPLER,
NY OPPGAVELØSING
Det er godt dokumentert at det er mulig å utføre helse- og omsorgstjenester på andre måter enn det tradisjonelle, med mindre bruk av helsepersonell, men med samme eller større effekt. Eksempler er digital hjemmeoppfølging, behovsprøvd poliklinikk og e-behandling (tidligere e-meistring).
EKSEMPLER, RESSURSØKNING
Det er nå mulig å behandle øyesykdommen aldersavhenging makuladegenerasjon (AMD), som gjør at et stort antall eldre kan beholde skarpsyn. Behandlingen krever personellinnsats, da det skal injiseres et medikament i øyet. Behandlingen vil bidra til å opprettholde funksjonsnivået til den som blir rammet. Helsegevinsten er uomtvistelig, men forutsetter økte ressurser til denne behandlingsformen.
Det er godt dokumentert at redusert hørsel øker risikoen for utvikling av demens hos eldre, og gjennom det redusert funksjonsnivå. Det er for lav kapasitet innen diagnostikk og behandling av hørselssykdommer. Utredning og behandling krever økt personellinnsats.
FORUTSETNINGER FOR Å LYKKES
Det er sannsynligvis en forutsetning for å lykkes med planlegging og realisering av bærekraftige helse- og omsorgstjenestene at befolkning, pasientog brukerorganisasjoner, kommuner og foretak samarbeider om å bringe fram fakta som man er enige om. Man må komme fram til enighet om hvilke data som best beskriver fortid, nåtid og framtid, og etablere en felles situasjonsforståelse. Gjennom dialog må aktørene bli enige om de «harde fakta», og kommunisere dette ut i fellesskap. Med det som utgangspunkt bør det være mulig å finne bærekraftige løsninger på de store utfordringene som allerede har kommet og som vil øke i årene framover. Uten felles faktagrunnlag og felles situasjonsforståelse vil det være vanskelig å oppnå tillit til og oppslutning om arbeidet med omstilling.
3. september ble det publisert en artikkel i JAMA med tittelen «The One Big Beautiful Bill Act (OBBBA), Implications for Rural Health Care» (Howren et.al.) I artikkelen drøftes følgene av Trump-administrasjonens nedskjæringer av tilskudd til helsetjenestene i mindre befolkningstette områder. Det er særlig ett avsnitt som synes å være relevant også her i Norge, som i høyeste grad har en desentralisert helsetjeneste i grisgrendte strøk:
«Health care workforce shortages are not new, but they disproportionately affect rural health care systems because of the small pool of professionals who can step into vacant positions, ensuring consistent access to care for rural residents. The OBBBA will affect the rural workforce by reducing the number of future clinicians practicing in medically underserved areas. As rural providers face declining reimbursements and increasing uncompensated care, they will be forced to freeze hiring, reduce hours, or eliminate positions. The law’s financial effect also undermines investments in workforce training and development. Many rural health systems support clinical training partnerships with universities and rely on federal funding to offer residency positions, nurse preceptorships, and continuing education. With fewer resources, these programs may shrink or disappear, diminishing the pipeline of rural-trained professionals. Given evidence that individuals training in rural areas are more likely to practice in them, this decrease threatens to accelerate rural provider shortages.»
USA har sannsynligvis nok helsepersonell, men ikke finansiering til å holde personellet i meningsfylt arbeid med offentlig finansiering. Norge har sannsynligvis penger nok, men ikke tilgang til ny arbeidskraft.
Når det skal omstilles i helsetjenestene oppstår det motkrefter. Ofte handler deler av motstanden om andre faktorer enn det rent helsemessige, for eksempel arbeidsplasser. Men i det offentlige ordskiftet legges det nesten alltid mest vekt på fare for liv og helse eller risiko for prognosetap for den enkelte pasient. Det bør være en målsetting å etablere et debattklima der debattantene er ærlige om sine motiver, og der fagfolk er ærlige om hvilke følger endringer i tjenestetilbudet faktisk vil få for befolkningen. En kommentar fra Nord i en opphetet lokaliseringsdebatt i et veldig grisgrendt område kan friske opp humøret: «Uten sykehus her ute på neset vil tusener dø!»
5 år med resultater
– når håpet nesten var ute
På Idretts- og helseklinikken har vi i 5 år hjulpet pasienter med plager i bein og armer – mange som nesten hadde gitt opp håpet om bedre helse. Med vår medisinske vakuumbehandling «Trommelen» stimuleres blodsirkulasjon og lymfedrenasje.
Noen av resultatene er: • Mindre smerter og hevelser.
• Raskere rehabilitering etter skader/operasjoner.
• Bedre livskvalitet ved revmatiske plager og fibromyalgi.
• Ingen mer urolige bein.
Allerede etter få behandlinger opplever mange en tydelig forbedring.
IDRETTS- OG HELSEKLINIKKEN
Østre Nesttunvegen 4–6 | Tlf. 973 44 277 kundeservice@ihklinikken.no
KONKLUSJON
Det er lav sannsynlighet for at helse- og omsorgstjenestene kan bli tilført ressurser i form av penger og folk som kan skape balanse mellom oppgaver og kapasitet. Selv om det skulle bli stilt til disposisjon økte budsjettrammer, er det usannsynlig at helse- og omsorgstjenestene vil komme seirende ut av konkurransen om arbeidskraft. Det vil bli nødvendig med store omstillinger. For å sikre oppslutning om omstillingsarbeidet må befolkning, pasient- og brukerorganisasjoner, kommuner og foretak bli enige om fakta og finne fram til en felles forståelse av utfordringsbildet. Så kan løsningene bli til i et ærlig ordskifte, der hensynet til pasientene, arbeidsplassene og lokalsamfunnet på en redelig måte blir belyst.
«Det meste» er ikke
alltid det beste
Hvordan tilsynsmyndigheten kan og bør motvirke medisinsk overbehandling.
Kristin Cotta Schønberg
Fylkeslege, Statsforvalteren i Vestland kristin.cotta.schonberg@statsforvalteren.no
Medisinsk overbehandling og overdiagnostikk er en utfordring som i økende grad preger moderne helsetjenester. Det handler ikke bare om unødvendige kostnader, men også om risiko for pasientskade, svekket tillit og feil ressursbruk.
I helsepersonelloven § 6 står det om ressursbruk:
«Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.»
Som tilsynsmyndighet har fylkeslegen et særlig ansvar for å bidra til en forsvarlig helsetjeneste – vi skal både bidra til å sikre at pasientene får den helsehjelpen de trenger, men også gjøre vårt for å hindre overbehandling av pasienter. Dette kan vi gjøre både ved å føre tilsyn med virksomheter som bedriver overutredning, overdiagnostikk og overbehandling, men også ved å være nøkterne i det vi formidler av krav og normer til helsetjenestene.
NÅR
«MER» IKKE ER BEDRE
Den norske kampanjen «Gjør kloke valg»1, initiert av Legeforeningen og inspirert av den internasjonale Choosing Wisely-bevegelsen, har satt søkelys på
Karianne Flaatten
Assisterende fylkeslege, Statsforvalteren i Vestland (kvalitetssjef på Haraldsplass Diakonale sykehus fra 13.10.25) karianne@gmx.de
nettopp dette. Kampanjen oppfordrer fagmiljøene til å identifisere og redusere bruk av undersøkelser og behandlinger som ikke gir pasientene reell nytte. Over 100 anbefalinger fra ulike spesialiteter er samlet, og budskapet er tydelig: «Mer er ikke alltid bedre.»
Dette er ikke bare et faglig budskap – det er også et helsepolitisk og etisk anliggende. Når helsetjenesten bruker tid og ressurser på tiltak med lav nytteverdi, går det på bekostning av pasienter med større behov. Det kan føre til lengre ventetider, redusert tilgjengelighet og i verste fall pasientskade.
TILSYNSMYNDIGHETENS DOBBELTROLLE
Fylkeslegen har en viktig rolle i å sikre at helsehjelpen som gis er faglig forsvarlig. Forsvarlighetskravet er en rettslig standard som tar utgangspunkt i hva som kan forventes i den konkrete situasjonen. Dette betyr at helsehjelpen må være over en faglig minstestandard, ikke at den må være ideell. Det innebærer at tilsynsmyndigheten må være bevisst på at for mye helsehjelp også kan være uforsvarlig.
I en felles kronikk2 publisert i Dagens Medisin har landets fylkesleger understreket at tilsyns-
myndigheten ikke må bidra til å drive fram medisinsk overaktivitet. Frykt for tilsyn og klager kan føre til «defensiv medisin», der helsepersonell bestiller ekstra tester og behandlinger for å sikre seg. Dette kan utilsiktet forsterkes av tilsynsmyndigheten dersom vi ikke tydelig kommuniserer at også overbehandling kan være uforsvarlig.
Fylkeslegen må derfor balansere rollen som kontrollinstans med rollen som faglig veileder. Det handler om å fremme læring, kvalitetsforbedring og en kultur der helsepersonell tør å gjøre mindre – når det er riktig.
ADHD-UTREDNING – ET EKSEMPEL PÅ
SYSTEMPRESS
Et konkret og aktuelt eksempel på hvordan overdiagnostikk utfordrer helsetjenesten, er det økende antallet rettighetsklager knyttet til ADHD-utredning. Fylkeslegen mottar et stort volum av slike klager, ofte fra pasienter som selv mener de har ADHD og krever utredning i psykiatrien3. En gjennomgang viser at bare et fåtall av disse har så alvorlig ADHD at de trenger utredning i og behandling fra spesialisthelsetjenesten4.
Denne utviklingen legger et betydelig press på spesialisthelsetjenesten og psykiatrifeltet, som allerede er hardt belastet. Når kapasiteten brukes på utredninger med lav sannsynlighet for å avdekke reell sykdom, går det på bekostning av pasienter med større og mer akutte behov. Det er derfor viktig at både henvisende instanser og tilsynsmyndigheter er bevisste på at ikke alle ønsker om utredning nødvendigvis tilsier rett til helsehjelp – og at det å si nei også kan være et uttrykk for faglig forsvarlighet.
Samtidig må vi erkjenne at mange pasienter opplever reelle vansker og søker hjelp i god tro. Det krever god kommunikasjon, tydelig informasjon og en helhetlig vurdering av behov – ikke bare en mekanisk oppfyllelse av krav.
VEIEN MOT EN KLOKERE HELSETJENESTE
For å lykkes med å redusere overbehandling må tilsynsmyndighetene være en aktiv medspiller. Det handler om å styrke pasientsikkerheten, bevare tilliten til helsetjenesten og sikre at ressursene brukes der de gjør mest nytte. Fylkeslegen har en viktig rolle i å balansere kravene til forsvarlighet – og i å bidra til at helsetjenesten gjør kloke valg.
Dette krever:
Tydelig kommunikasjon i tilsynssaker, der både over- og underbehandling vurderes opp mot forsvarlighetskravet
Støtte til fagmiljøene i arbeidet med å identifisere og fase ut lavverditiltak
Bevissthet om systemeffekter, vi må unngå at tilsyn og klagebehandling driver fram overaktivitet hos tjenestene
Dialog med pasientene, der rett til helsehjelp vurderes ut fra medisinsk behov – ikke bare subjektiv opplevelse
Medisinsk overbehandling er ikke bare et faglig problem – det er et systemproblem. Fylkeslegen står i en viktig posisjon til å påvirke utviklingen i riktig retning. Ved å fremme klokere valg, støtte faglig refleksjon og balansere tilsynsrollen med forståelse for helsetjenestens kompleksitet, kan vi bidra til en mer bærekraftig og rettferdig helsetjeneste.
Fylkeslege Kristin Cotta Schønberg og assisterende fylkeslege Karianne Flaatten hos Statsforvalteren i Vestland. Foto: Rebekka Helle.
REFERANSER:
1. https://www.legeforeningen.no/kloke-valg/
2. https://www.dagensmedisin.no/fylkeskommunenes-ansvarhelsepolitikk-og-helseokonomi-prioritering/tilsynsmyndighetenma-ikke-drive-fram-medisinsk-overaktivitet/659370
3. https://www.vg.no/helse/i/PpX4Mz/oekning-i-antall-adhdhenvisninger-systemet-er-problematisk
4. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2025as03ae-Vurderingav-rett-til-utredning-av-ADHD-i-en-allmennpsykiatrisk-poliklinikk
Betanien Laboratorieavdeling
– Din partner i pasientbehandling!
Kjære fastlege,
Betanien Laboratorieavdeling tilbyr presise, raske og pålitelige laboratorietjenester for dine pasienter. Vi ønsker å være din foretrukne samarbeidspartner, og vi gjør henvisningsprosessen enkel og effektiv for å støtte deg i ditt arbeid.
Hvorfor velge Betanien?
• Lite til ingen ventetid på poliklinikken: Vi vet at tid er viktig for dine pasienter, og derfor jobber vi for å minimere ventetiden.
• Gratis parkering: Pasientene dine slipper stress med parkering, da vi tilbyr gratis parkeringsmuligheter rett utenfor.
• Du rekvirerer prøvene i DIPS Interactor som vanlig, eller du sender en rekvisisjon med pasienten.
• Svar i DIPS: Vi sørger for at alle prøvesvar overføres direkte til DIPS, noe som gjør det enkelt å følge opp resultater.
• Raske og pålitelige svar: Våre moderne laboratorier sikrer høy kvalitet og kort responstid på prøvesvar, slik at du raskt kan ta nødvendige avgjørelser i behandlingen.
• Kompetent fagpersonell: Vårt team består av erfarne bioingeniører og spesialister som sikrer nøyaktige analyser.
Våre tjenester inkluderer:
• Hematologi og medisinsk biokjemi: Vi utfører en rekke analyser innen disse fagområdene med høy kvalitet.
• Videresending av spesialanalyser: Analyser som vi ikke utfører internt, blir videresendt til laboratoriet på Haukeland Universitetssykehus, slik at du kan stole på full dekning av dine pasienters behov.
NB: Vi utfører dessverre ikke prøvetaking til venøs base eller ammoniakk grunnet prøvenes holdbarhet.
For mer informasjon eller spørsmål, ta kontakt med oss: Telefon: 55 50 71 50 www.betaniensykehus.no
Åpningstider:
Mandag til fredag: 07.30–14.15
Lørdag: STENGT
Søndag: STENGT
– La oss sammen jobbe for bedre helseutfall for dine pasienter!
SOGN OG FJORDANE
Bruk av knappe helseressursar i distrikta
Prioritere rett og samarbeide betre.
Jan Ove Tryti
Leiar Sogn og Fjordane legeforening jan.ove.tryti@sogndal.kommune.no
Sogn og Fjordane har låg folketettleik, aldrande befolkning og til dels lange avstandar, både innad i kommunar og til legevakt og spesialisthelseteneste. Geografien og logistikken er utfordrande, og ein del av tenestene vart planlagde i ei anna tid med annan infrastruktur. Det er vanskeleg å flytte på etablerte tenester, men me må samtidig ta omsyn til nye kommunar, vegar, tunnellar og endring i busetnad når me planlegg for framtida. Både Helse Førde og kommunane skal helst sikre likeverdige tenester til alle innbyggjarane innan rammer som opplevest stadig strammare. Skal me lukkast, må me prioritere rett, samarbeide betre og planleggje tenestene i lag.
FASTLEGEORDNINGA SOM NAV I SYSTEMET
Fastlegen er oftast pasienten sin inngangsport til helsevesenet, den som både kan løyse det meste lokalt og bidra til å sikre rett bruk av spesialisthelsetenester og andre offentlege goder. Fastlegen har ei viktig koordinerande rolle med tett samarbeid med heimesjukepleie, sjukeheim og andre kommunale tenester. Det at erfarne spesialistar i allmennmedisin også går legevakter er viktig for pasienttryggleiken og bidreg til rettare bruk av helsetenester. Når fastlegeordninga slit med rekruttering og høg arbeidsbelastning får det ringverknader langt inn i sjukehusa. Ei styrking av fastlegeordninga er difor og ei styrking av både kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta.
KOMMUNANE SI ROLLE
Kommunane er førstelinje i omsorg, førebygging og tidleg intervensjon. Når kapasitet og kompetanse er
tilstrekkeleg, kan mykje sjukehusbruk sparast. Men kommunane treng økonomiske rammer som samsvarar med oppgåvene. Utviklingsplanen til Helse Førde 2018–2035 legg til grunn at meir behandling skal flyttast nærare pasienten og at kommunane skal ta større ansvar for pasientar med kroniske sjukdommar og samansette behov. Mitt inntrykk er at kommunane ynskjer dette, men at kapasiteten og kompetansen, iallfall førebels, ofte ikkje strekk til.
SPESIALISTHELSETENESTA OG HELSE FØRDE Helse Førde har tre somatiske sjukehus, tre distriktspsykiatriske senter og prehospitale tenester. Fagmiljøa må vere robuste, og oppgåver må fordelast med omtanke: meir poliklinikk og dagbehandling, betre bruk av teknologi og digitalisering og færre unødige innleggingar. Store naudsynte investeringar, som Nye Førde sjukehus, har fått direkte konsekvensar for drift. I skrivande stund har Helse Førde varsla gjennomgang av tenester ved lokalsjukehusa med mogleg nedlegging av ortopedisk avdeling ved Lærdal sjukhus, skadepoliklinikken ved Nordfjord sjukehus og barseltilbodet ved begge. Dette er ikkje uventa og må sjåast på som ein direkte konsekvens av at ein må prioritere det viktigaste, det som virkar rekrutterande og det som gir mest helse for kronene.
SAMHANDLING OG HELSEFELLESSKAP
I helsefellesskapet møtast kommunane og Helse Førde. Viss ein klarar å nytte denne arenaen fullt ut kan me få til betre flyt mellom nivåa, og fordele oppgåver slik at pasientane får hjelp nærast mogleg
heimen, men med sikker tilgang til spesialisthelsetenesta når det trengst. Me må bli flinkare på å overføre alt av verdi mellom nivå slik at med ikkje mistar noko på vegen, gjer dobbeltarbeid eller lagar parallelle løp. Sogn og Fjordane helsefellesskap har nok mykje å hente på tettare involvering av fastlegar og sjukehuslegar med pasientkontakt, som ser kvardagsutfordringane i praksis.
FORSLAG TIL VEGVAL FOR FRAMTIDA
Styrke fastlegeordninga med betre rammevilkår, fokus på rekruttering av legar og tid til fagleg utvikling.
Investere i førebygging og kommunale heimetenester.
Bygge robuste fagmiljø i Helse Førde. Vestlandslegen vil gi ein unik moglegheit til rekruttering av legar som startar alt i grunnutdanninga.
Prioritere arbeid i helsefellesskap ved at legar i primær- og spesialisthelsetenesta jobbar saman om ansvars- og oppgåvedeling.
Rett bruk av knappe ressursar i helsetenesta i framtida krev at me blir meir bevisste at fastlegen, kommunen og sjukehuset er tannhjul med ulik storleik, men med tenner som passar i hop slik at me får framdrift og utviklar oss. Det er berre gjennom felles prioriteringar at me kan sikre berekraftige tenester for framtida.
Har du pasienter som venter på operasjon eller time hos legespesialist?
Ved Aleris i Bergen får pasientene rask tilgang til legespesialister med solid erfaring.
Vi har korte ventetider, og sørger for tett oppfølging både før og etter behandling.
Tilbudet inkluderer blant annet:
• Ortopedi
• Urologi
• Gynekologi
• ØNH
• Kardiologi
• Hud
• Mage og tarm
• Indremedisin
• Plastikkirurgi
• Nevrologi
Kontakt oss gjerne på 55 59 99 99, eller les mer på aleris.no/bergen
Medisinsk ansvarlig: Karl Bryn
Færre må behandle flere
Stort gap mellom oppgaver og ressurser.
Carolin Sparchholz YLF
carolin_spar@hotmail.com
Helsereformutvalget ble lansert av regjeringen fredag 29.08.25. Utvalget har som mål å se på fremtidens organisering av en sammenhengende og bærekraftig helsetjeneste, og skal ledes av tidligere rektor ved NTNU og styreleder i Helseplattformen AS, Gunnar Bovim1. I en tid der den offentlige helse- og omsorgstjenesten står overfor betydelige investeringsetterslep og bemanningsutfordringer, vil nedsettelsen av et slikt utvalg vekke både nysgjerrighet og usikkerhet. Uansett hva konklusjonen blir vil utvalget sine anbefalinger om videre veivalg potensielt ha store konsekvenser for tjenesten slik vi kjenner den i dag.
RIKTIG PRIORITERING AV KJERNEOPPGAVER
Helsepersonellkommisjonen, også ledet av Bovim, poengterte i sin tid at vi i fremtiden blir færre helsepersonell, men at vi likevel kommer til å måtte behandle flere pasienter. Dersom de økonomiske rammene til helse- og omsorgstjenesten forblir like trange som i dag, tvinger dette frem noen viktige spørsmål om prioriteringer i helsesektoren.
Hva skal helsepersonell bruke tiden sin på?
Hvem skal behandles når, og på hvilket nivå i helsetjenesten?
Kjerneoppgavene til helseforetakene er pasientbehandling, forskningsvirksomhet, opplæring av pasienter og pårørende, og utdanning av helsepersonell. Foretakene sine budsjett skal hensynta alle disse oppgavene, selv når midlene ikke strekker til. Utdanning av fagfolk oppleves tidvis som en
salderingspost, men er en av de viktigste oppgavene den offentlige helsetjenesten har. Pasientbehandling er trolig den mest ressurskrevende oppgaven, men en 24/7- funksjon må kunne co-eksistere med resten av virksomhetens oppgaver.
Når prognosen er at vi må behandle flere pasienter med færre hender må man ha god dialog rundt tjenestens muligheter og brukerens forventninger. Faglige vurderinger skal alltid ligge til grunn, men når gapet mellom hva som er mulig å tilby og hva man har ressurser til stadig øker, må man våge å prioritere.
HVA SOM MÅ TIL
For å understøtte dette kreves det mer smidighet i et stadig trangere system. Helsepersonellets autonomi og faglighet må støttes opp om, ikke undergraves. Nye sykehusbygg må utformes med personellet i tankene. Vi trenger nok rom, nok kontorplasser og gjennomtenkte digitale løsninger. Fasilitetene vi arbeider i må understøtte arbeidet vårt, ikke hindre det. Vi har trolig alle opplevd å jakte på en ressurs som i utgangspunktet burde være lett tilgjengelig, men som i realiteten er vanskelig å få tak i:
Jakten på et rom for å ha konfidensiell samtale med en pasient.
Jakten på en ledig pc for å gjøre nødvendig papirarbeid.
Jakten på annet personell for å gjennomføre tidssensitive prosedyrer.
Jakten på rent arbeidstøy.
Dette er blant de små tidstyvene som ikke bare tærer på tålmodigheten i en travel arbeidshverdag, men som stjeler verdifulle minutter som ellers kunne vært brukt til nødvendig, bærekraftig pasientbehandling eller en pust i bakken for behandleren.
Rett bruk av helseressurser krever prioriteringer: ikke bare av hvem/når/hvor, men også av helsepersonell. Fagfolk er tjenestens viktigste ressurs, og
STOMIUTSTYR
KATETER / INKO
BRYSTPROTESER
E-resept Vi leverer/sender
VERDENSLEDENDE SKO FRA
GAITLINE OG JOYA Plantarfacitis?
MADRASSER/PUTER FRA TEMPUR
KOMPRESJONSSTRØMPER
LYSTERAPI BLUEBLOCKER BRILLER
SENGETØY MOT MIDD
Bergen og Vestland
Foreningsgaten 1, post@rezepten.no
Tlf. 53 69 80 00 man -fre 10-17, lør 11-15
bør verdsettes som denne. Dette krever gode fysiske og psykiske arbeidsforhold, lønnskompensasjon som reflekterer ansvaret og ubekvem arbeidstid, samt medvirkning og innflytelse på egen arbeidssituasjon. En eventuell omorganisering av tjenesten må hensynta disse faktorene. Slik imøtekommer vi morgendagens utfordringer i helsevesenet.
REFERANSER:
1. Utvalg for en helhetlig og sammenhengende helsetjeneste (Helsereformutvalget) - regjeringen.no (Lastet ned: 10.09.2025)
HAR DU NOE DU VIL FORMIDLE TIL DINE KOLLEGER?
Medlemmer av Hordaland og Sogn og Fjordane legeforeninger har mulighet til å skrive i Paraplyen. Innlegg sendes til redaktør på e-post: ingermarief@hotmail.com
No er Vestlandslegen geografisk komplett!
Steinar Hunskår
Institutt for global helse og samfunnsmedisin steinar.hunskar@uib.no
Før valet kom Regjeringa med ei positiv valkampsak for Universitetet i Bergen. I statsbudsjettet for 2026 vil den foreslå nye studieplassar i medisin ved UiB med plassering i Haugesund. Med dette blir visjonen om Vestlandslegen, legeutdanning der ein tar heile Vestlandet i bruk, eit faktum, med studieplassar i Bergen, Stavanger, Førde og Haugesund. Enno manglar det nokre studieplassar før full utbygging i Stavanger, men den ønska geografiske fordelinga er på plass.
Studieopplegget er at ein kan søke seg spesifikt til ein av dei fire studiestadane, men først går alle studentane felles dei tre første åra i Bergen før dei reiser til dei desentrale campusane for å fullføre utdanninga der. Sluttkompetansen skal vere det same, og fakultetet legg opp til felles slutteksamen for å sikre at kvaliteten er likeverdig.
Ein slik utdanningsmessig revolusjon krev at helsetenesta kan stille med naudsynte praksisplassar og kompetente undervisarar. Det blir ei stor utfordring for sjukehusa i Haugesund og Førde, men også for allmennpraksis skal det skaffast mange nye praksiskontor og motiverte rettleiarar. Studieplanane må tilpassast, og det er slett ikkje opplagt at ein tradisjonell studieplan for eit universitetssjukehus er den best eigna for dei minste sjukehusa.
For det allmennmedisinske forskings- og undervisningsmiljøet er det ei stor utfordring å rekruttere undervisarar og ha forskingsmiljø på
DET BLIR EI STOR UTFORD RING FOR SJUKEHUSA I HAUGESUND
OG FØRDE, MEN OGSÅ FOR ALLMENNPRAKSIS SKAL
DET SKAFFAST MANGE
NYE PRAKSISKONTOR OG MOTIVERTE RETTLEIARAR.
fire stader. Stavanger er godt i gang, og der skal studentane ha allmennmedisinsk hovudtermin og utplassering allereie denne hausten. Der har det lukkast å rekruttere ei god gruppe med godt kompetente allmennlegar, som no er i full gang med å gje studentane undervisning. No har vi tre år på oss for Haugesund og Førde!
PH.D.: BEHANDLING AV DEPRESJON
Anneli Borge Hansen disputerte 20.6 .2025 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlingen «Antidepressant drug treatment and follow-up of depression in general practice». Prosjektet har undersøkt variasjon i behandling og oppfølging av depresjon i allmennpraksis på tvers av ulike sosiodemografiske grupper. Avhandlingen presenterer tre kohortstudier av voksne pasienter. Studiene finner variasjon i fastlegers depresjonsomsorg på tvers av pasientgrupper, noe som kan tyde på at det forekommer uberettiget variasjon.
Anneli Borge Hansen (f. 1982) er utdannet lege fra UiB i 2006 og arbeider som allmennlege. Hun har vært stipendiat ved allmennmedisinsk forskningsenhet i Bergen, og faglig tilknyttet Fagområde for allmennmedisin. Hovedveileder har vært professor emerita Sabine Ruths, medveiledere har vært Valborg Baste og Øystein Hetlevik.
NY BOK: LEGEVAKT
Boka «Legevaktarbeid» er kommet i ny utgave. Det er den eneste læreboken om legevakt, og gir en omfattende og systematisk gjennomgang av legevaktens organisering, drift og yrkesutøvelse, samt noen typiske kliniske problemstillinger. Den anbefales LIS1-leger og andre legevaktleger, ALIS og ledere i legevakt på alle nivåer.
PRISDRYSS 1
Legeforeningens Kvalitetspris for primærhelsetjenesten er tildelt Bærekraft på legekontoret – et samarbeid mellom forskere ved UiB, NTNU og Norsk forening for allmennmedisin. Prosjektet har siden 2022 bidratt til en mer bærekraftig helsetjeneste, blant annet gjennom å redusere unødvendige undersøkelser og behandling. Førsteamanuensis Stefán Hjörleifsson fra Fagområde for allmennmedisin, var blant dem som tok imot prisen.
PRISDRYSS 2
Thomas Omdal, fastlege i Bergen og stipendiat i allmennmedisin ved UiB, ble tildelt pris for beste innlegg under kongressen til The European Menopause and Andropause Society i Valencia i mai 2025. Innlegget gjaldt varigheten av menopausale plager inn i alderdommen.
PRISDRYSS 3
Professor emeritus Sverre Sandberg har fått prisen The 2025 IFCC Henry Wishinsky Award for Distinguished International Services, fra The International Federation of Clinical Chemistry and Laboratory Medicine (IFCC). Han får prisen for sitt bidrag til å fremme og forstå klinisk biokjemi og laboratoriemedisin verden over. Sandberg har i 33 år vært sentral i Noklus, Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser.
PRISDRYSS 4
Professor Guri Rørtveit er tildelt Løvetannprisen 2025 fra Norsk forening for allmennmedisin. Hun har vært fastlege, spesialist og professor i allmennmedisin, før hun i 2023 ble direktør for Folkehelseinstituttet.
PH.D.: HENVISNINGER TIL PSYKIATRIEN
Marit Nymoen disputerte 20.8.2025 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlingen «Referring Patients to Specialised Mental Healthcare». Avhandlingen viser begrenset enighet mellom pasienter, fastleger og spesialister om når det er rett å henvise til spesialist ved psykiske plager, at spesialistene på DPS til dels vurderer hastegraden for samme pasient ulikt og at pasientene kan oppleve kommunikasjonen for å sikre seg hjelp som krevende. Ph.d.-arbeidet viser også at i halvparten av de undersøkte pasientforløpene er det en risiko for feilvurdering av hvor mye det haster for en pasient å få hjelp når vurderingen er basert på informasjon i henvisingen.
Marit Nymoen er psykologspesialist og har vært doktorgradskandidat ved fagområde for allmennmedisin. Hovedveileder var førsteamanuensis Miriam Hartveit. Biveiledere var seniorforsker Eva Biringer og professor Øystein Hetlevik.
NY BOK: METODER I KVALITATIV FORSKNING
Professor emerita i allmennmedisin Kirsti Malterud har kommet med femte utgave av boka «Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag». Utgivelsen ble i august feiret med et godt besøkt bokbad ved Alrek helseklynge. Boka er standardverk for forskere både i allmennmedisin og andre fagområder og er betydelig revidert.
Returadresse:
Den norske legeforening Postboks 1152 Sentrum 0107 Oslo
5 år Vi feirer
I november er det 5 år siden Emilia Hugdahl og Eli Synnøve Lilleskog, to erfarne hudleger fra Bergen, startet opp Bryggen Hudlegesenter. Vi har Infodoc journalsystem og er enkle å få tak i for andre leger og pasienter. Vi har korte ventetider og samme tilbud til våre pasienter som offentlige hudleger, men i tillegg
mulighet for oppfølging av føflekker med Fotofinder og to kirurgistuer til fjerning av føflekker innen kort tid, ofte på dagen. Vi fjerner også andre utvekster i hud, maligne og benigne. I tillegg har vi tilbud om Botox behandling for hyperhidrose, blå resept til axiller, og laserbehandling av rosacea og blodkar i huden.
bryggenhudlegesenter.no info@bryggenhudlegesenter.no
Bryggen 13, 5003 Bergen (3. etasje i Bryggen Helsehus)
Tlf: 900 67 300
Eli Synnøve Lilleskog
Emilia Hugdahl
LES MER