varna-systemet er i mange tilfeller gjenstand for diskusjon og strid. En kaste som selv hevder å tilhøre presteklassen, kan for eksempel av andre prestekaster stemples som en tjenerkaste. Det å gjøre krav på en høyere posisjon i varna-systemet kan være et middel for sosialt avansement for en gruppe mennesker. Kastesystemet som hierarki er dermed ikke så statisk som det kan se ut for ved første øyekast. Diskriminering på bakgrunn av kaste har vært og er et utbredt problem i det indiske samfunnet. Den indiske grunnloven forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av kaste og i det hele tatt å klassifisere enkelte grupper som urørbare. Men tradisjonene er vanskelig å endre, og de kasteløse, dalitene, er fortsatt ofte på bunn i samfunnet. Det er vanskelig å anslå hvor stor del av den indiske befolkningen som kan betraktes som daliter, blant annet på grunn av uenighet om hvem som teller som kasteløse. Tallet i Elevboka, 200 millioner, eller hver femte inder, er et relativt moderat anslag. Likevel er det et svimlende høyt tall. Problemet med undertrykkelse av daliter er altså noe som angår svært mange mennesker. Årsaken til at dalitene har vært klassifisert som urene, er først og fremst religiøs og rituell. Men til en viss grad har det også sammenheng med at dalitene har utført de mest skitne oppgavene i samfunnet, som avfallshåndtering, slakting og behandling av de døde. I det siste århundret har det foregått en politisk bevisstgjøring blant dalitene. Mange har avvist hinduismen som religion på grunn av kastesystemet. Ambedkar, en av forfatterne av den indiske grunnloven, er en av disse. Han konverterte til buddhismen, og i dag er ambedkar-buddhismen en viktig religiøs retning på det indiske subkontinentet. Den kristne kirken har drevet utstrakt misjon blant daliter. Men det er også de som foretrekker å kjempe for sin verdighet innenfor det hinduistiske rammeverket. For dem har en strategi vært å definere seg inn i varna-systemet, som tjenerkaster. I de største byene og blant hinduer som bor utenfor India, mister kastesystemet noe av sin funksjon og legitimitet. Over tid fører det til at kastetilhørigheten svekkes. I dag er det mange indere som ønsker å kunne gifte seg utenfor sin egen kaste. Merknad: Under hinduistiske tilbedelsesseremonier, puja, får de tilbedende et rødt merke i pannen. Merket er et tegn på hengivenhet og har ikke noe med kaste å gjøre. En misforståelse har ført til at mange i Vesten omtaler merket som kastemerke.
Livsstadier Teksten om de fire livsstadiene finner vi i Manusmirti. Det er en gammel og respektert tekst, men den tilhører ikke den kjernen av tekster som regnes som vedaen. Manusmirti knytter de fire livsstadiene til de tre øverste klassene. Tidspunktet for innvielsen
indikerer en rangordning mellom klassene: Prestene skal innvies i yngre alder enn de andre to klassene. For en hindu er det viktig å delta i samfunnet og gi sitt bidrag for å opprettholde det. Men det kan også være et mål å oppgi alt ansvar for å søke frelse som asket. Forestillingen om de fire livsstadiene gir et redskap til å håndtere spenningen mellom disse målene ved å knytte dem til forskjellige tidspunkt i en manns liv. Opprettholdelse av samfunnet er viktig i en periode av livet, som familieforsørger. Oppgivelse av samfunnet er viktig i en annen periode, som omvandrende asket. Elevstadiet innledes med innvielsen og den hellige trådseremonien. Ritualet markerer at gutten er voksen. Han kan nå studere de vediske tekstene og delta i ritualene. Familieforsørgeren lever ut det ene av hinduismens to mål: opprettholdelse av samfunnet. Siden det er han som skaffer mat og husvære til alle andre familiemedlemmer, er han vesentlig for samfunnet. Manusmirti framhever derfor familieforsørgeren som den viktigste rollen. Skogboerstadiet er en slags pensjonisttilværelse der mannen drar ut i skogen for å fordype seg i de hellige tekstene og ritualene. Han kan gjerne ta med seg kona si, og han beholder en nærhet til landsbyen, blant annet ved at han får gaver derfra. I det siste stadiet oppgir mannen all tilknytning til familien og landsbyen for å bli en omvandrende asket. Asketen bruker all sin tid på å konsentrere seg om den ytterste virkeligheten for å oppnå frelse. Frelsen i hinduismen er knyttet til moksha. I bramansk tenking er moksha frigjøring fra gjenfødelsessyklusene ved at individet går opp i altet når det dør. Mange hinduer forestiller seg at moksha er en himmelsk tilværelse i nærheten av hovedguden. I dag er det få konkrete plikter som er knyttet til livsstadiene. Familieforsørgerstadiet har størst betydning i samfunnet, i tråd med vurderingen i Manusmirti. Det tredje stadiet er i praksis helt borte. Asketiske organisasjoner er populære, men bare et mindretall blir likevel asketer. Forestillingen om livsstadiene er nå tilgjengelig som ressurs for fortolkning av livets ulike faser også for de laveste klassene. Ved å gjennomføre innvielsesritualet kan kaster som assosieres med tjenerklassen, påberope seg en annen og høyere status. Manusmirti deler en kvinnes liv i tre livsstadier, som jente, kone og enke. Kvinnens livsstadier er altså knyttet til hennes relasjon til en mann. Tradisjonelt har det ikke vært likestilling mellom kjønnene i hinduismen. Mannen er familiens overhode, og kvinnen må vise ham respekt. Kvinnens rolle som kone og mor blir høyt verdsatt, men til gjengjeld har enker tradisjonelt blitt sett ned på. Samtidig fins det mange sterke kvinnelige rollemodeller i den hinduistiske mytologien, og kvinner har ofte hatt framtredende posisjoner i styre og stell.
88 01_ViV6-LaererensBok.indd 88
10.07.2009 13:36:21