Vestre Moland, bind 2, av Terje Sødal (utdrag) by Cappelen Damm

INNLEDNING

Vestre Moland gårds- og slektshistorie Bind 2 Terje Sødal

Lillesand kommune

Lillesands Sparebank 1

INNLEDNING

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-77512-4 1. utgave, 1. opplag 2023 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Bilderedaktør: Roald Hermansen Lay-out: Roald Hermansen og Monica Bull Ryder Kart: Roald Hermansen, på grunnlag av kart hentet fra kartverket.no. Tilrettelegging av nettsider: Hans-Olav Hodøl Omslag: Monica Bull Ryder Omslagsbilde: Bilde av tresking tatt i 1915 på Sangereid. Opprinnelig eid av Marie Holme, nå i Vestre Moland og Lillesand Historielags eie. Repro: Helges studio Trykk: Livonia Print SIA, Latvia 2023

QR-koder er plassert ved innledningen til hvert enkelt gårdskapittel. Kodene er lenket til et nettsted der du etter hvert vil kunne finne mer stoff om gården, f.eks. flere bilder, filmsnutter, kildeavskrifter etc. Eventuelle tillegg og rettinger til boka vil også være å finne der. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

INNLEDNING

Forfatterens forord Prosjektet Lillesands historie startet opp for fullt 1. januar 2008 som et samarbeidsprosjekt mellom Lillesand kommune og Lillesands Sparebank. Undertegnede har siden den gang vært ansatt i 50 prosent stilling som bygdebokforfatter. De første årene gikk i stor grad med til å supplere kildematerialet. Så, i årene 2013–2018, ble gårds- og slektshistorien for Høvåg utgitt i fire bind. Det første bindet for Vestre Moland kom i 2021. Prosjektet Lillesands historie omfatter også den bredt anlagte samfunnshistorien for hele kommunen etter 1800, der Berit Eide Johnsen er forfatter. Første bindet i serien ble utgitt i 2017, med tittelen Lillesands historie 1800–1850. Det andre kom tidligere i år (2023); Lillesands historie 1850–1920. De to seriene, gårds- og slektshistorien og den generelle samfunnshistorien, har i alle år hatt felles styringsgruppe og felles prosjektgruppe.

Historiker Terje Sødal er førstelektor ved Universitetet i Agder.

Styringsgruppa består av ordfører Einar Holmer-Hoven, banksjef Anne-Grethe Knudsen, kulturleder Magne Haugen og prosjektgruppas leder, Tor Audun Danielsen. Tidligere ordfører Arne Thomassen var med i gruppa i alle år fram til ordførerskiftet i 2019.

Prosjektgruppa består i 2023 av Tor Audun Danielsen (leder), Magne Haugen (adm. leder/sekretær), Bergliot Øie Johansen, John Gustav Johansen, Elisabeth Franck Danielsen, Erik Hellenes, Roald Hermansen, Berit Eide Johnsen og undertegnede. Varamedlemmene er Nils Bjelland og Ragnar Langfeldt. Kristian Sundtoft var fast medlem av prosjektgruppa fra starten i 2008 og fram til han døde 2. januar 2015. Han var i sin tid initiativtaker til prosjektet. Bygdebøkene for Vestre Moland følger samme mal og avgrensninger som i de tidligere utgitte Høvåg-bøkene. Det innebærer blant annet at gårdsbruk og hus med fast bosetning bygget før kommunesammenslåinga med Lillesand i 1962 vil være med, men bebyggelse fra perioden 1940–1962 vil få en noe kortere omtale enn eldre hus. En felles innledningsdel for hele bygdebokserien er trykt både i Høvåg bind 1 og Vestre Moland bind 1. Den ligger dessuten fritt tilgjengelig på nettstedet https://lillesandshistorie.no. På nettstedet fins dessuten en del tilleggsmateriale om gårdene og stedene. Hvert gårds-kapittel har en QR-kode på første side. Den leder til oppdateringer som kan leses på det nevnte nettstedet. For å få fullt utbytte av gårdskapitlene vil de fleste lesere trenge bakgrunns-informasjonen som gis i den felles innledningsdelen. Der finner man også en redegjørelse for de mange valg og avgrensninger som er gjort, og begrunnelser for disse. Et sentralt eksempel er normaliseringen av navn på personer født før 1850, samt skrivemåten av stedsnavn. Ettersom bygdeboka er et kommunalt prosjekt, er vi forpliktet til å følge Kartverkets skrivemåter for gårdsnavn og bruksnavn. Den vedtatte skriveformen er ikke alltid i samsvar med ønskene og forventningene til lokalbefolkningen. Mine nærmeste medarbeidere i bokproduksjonen har vært bilderedaktør Roald Hermansen og leder av prosjektgruppa, Tor Audun Danielsen. Både Tor Audun og Roald har lagt ned en formidabel arbeidsinnsats for å få dette bindet i havn. Tor Audun har koordinert framdriften og dessuten skrevet flere rammetekster og bildetekster. Han har også tatt initiativ overfor andre ressurspersoner som selv har bidratt med tekster. Roald Hermansen har som bilderedaktør skrevet de fleste bildetekstene, samt en del rammetekster. Dette er det sjette bindet Roald, Tor Audun og jeg sammen har hatt ansvar for, og jeg vil takke begge for et særdeles godt samarbeid gjennom mange år. En stor takk også til Monica Bull Ryder. Hun har stått for lay-outen denne gang, med utgangspunkt i oppsettet som Roald Hermansen designet for de foregående bindene. Vi har ønsket å gi alle bindene i serien en gjenkjennbar og helhetlig form. Dette har naturlig nok virket noe begrensende på Monicas eget handlingsrom. Jeg vil takke henne for et svært godt samarbeid. Jeg vil rette en spesiell takk til kommunens enhetsleder for kultur, Magne Haugen. Magne har hatt det administrative og økonomiske ansvaret for prosjektet fra oppstarten i 2008 og fram til i dag. Til nyttår trer han inn i pensjonistenes rekker. Som min nærmeste administrative leder gjennom 15 år har Magne utvist en ryddighet, ordenssans og omgjengelighet jeg har satt stor pris på. Takk for et utmerket samarbeid, og lykke til med pensjonisttilværelsen!

INNLEDNING

En særskilt takk går også til Ragnar Langfeldt. Han har ytt en stor innsats med innsamling av informasjon og bilder til dette bindet. Ragnar har dessuten skrevet flere innsiktsfulle rammetekster om ulike tema. Skrivingen av det foreliggende bindet har foregått i tida 2021-2023. Men kildematerialet som bøkene bygger på er samlet inn over et mye lenger tidsrom, og det er mange som har lagt ned en stor arbeidsinnsats over svært mange år. Da det nåværende bygdebokprosjektet startet for fullt i 2008, forelå det derfor et stort og rikholdig bygdebokarkiv, dels i tradisjonell og dels i digital form. Allerede i 1940- og 50-årene samlet Karl Kristian Olsen inn kildemateriale til framtidige bygdebøker. Olav Dahl, som var formann i ei tidligere bygdeboknemnd, la også ned et betydelig arbeid gjennom mange år. I første halvdel av 1990-årene utførte han en rekke gårdsbesøk, og rapportene derfra har vært viktig dokumentasjon. Dahl hadde tidligere samlet inn mye grunnlagsmateriale til bygdebøkene. Jeg overtok Olav Dahls materiale dels før, og dels etter, hans død i 2009. De to som gjorde dette mulig var Kristian Sundtoft og Olav Dahls sønn, Tor Marius Dahl. Med Sundtofts, samt Alvhild Gulbrandsons, hjelp fikk jeg dessuten låne tidligere rådmann Helge Bjørnholms lokalhistoriske materiale. Hans enke, Tya Bjørnholm, skal ha takk for at hun stilte dette til disposisjon. Størstedelen av bygdebokarkivet består av kildeavskrifter og kildeekstrakter skrevet av Peder Georg Larsen på oppdrag fra kommunen. Han startet med dette arbeidet ca. 1972, og holdt på fram til han døde i 1992. Larsens materiale ble siden digitalisert av ekteparet Bergliot Øie Johansen og John Gustav Johansen. De to fortsatte i tillegg med innsamling og registrering av nytt kildemateriale, som de velvillig har stilt til min disposisjon. Begge ble oppnevnt som medlemmer av prosjektgruppa for bygdebokarbeidet helt fra starten av, og de har vært prosjektmedarbeidere hele veien. Med sine store lokalhistoriske kunnskaper har de vært uvurderlige støttespillere i skrivearbeidet. Takket være dem kunne jeg dra nytte av et systematisk og velordnet digitalt bygdebokarkiv helt fra starten av. Uten deres, og Peder Larsens, langvarige og grundige innsats ville det tatt mye lenger tid å få realisert bygdebøkene. Det er også mange andre som på ulike måter har bidratt, og som fortjener en stor takk. Alle gårdskapitlene har vært lagt fram i prosjektgruppa, og mange gode kommentarer og innspill er kommet der. På det historiefaglige feltet ønsker jeg særlig å takke min gode kollega, professor emerita Berit Eide Johnsen. Tidligere nevnte John Gustav og Bergliot Øie Johansen har kommentert alle manus, det samme har Jan Otto Pedersen. Disse tre har gått grundig gjennom alle kapitlene, og gitt en lang rekke tilføyelser og korreksjoner som har økt presisjonsnivået, særlig angående personopplysninger i eldre tid. Merete Heldal og Kari Michelsen har latt oss få benytte en rekke bilder fra Skuggevig, noe vi er svært takknemlige for. Vi har også hatt stor nytte av deres bok Liv og leven og en fabrikk i Skuggevik. Kari Michelsen har dessuten bidratt med en rammetekst om den tidligere treullfabrikken på stedet. Grendekontaktene har en sentral rolle i bygdebokarbeidet. De innhenter personopplysninger om beboere i nyere tid, ettersom det aller meste av slik informasjon ikke er tilgjengelig i offentlige arkiver grunnet lange sperrefrister. Mange har også bidratt med bilder fra sitt nærområde. Noen har også skrevet rammetekster. Grendekontakter til gårdene i bind 2 har vært, i stigende gårdsnummerrekkefølge: Jens Anders Risvand (Skalle, Kjerlingland og Sangereid), Anders Buestad (d. 2021), senere Geirulv Stoveland, Nils Bjelland og Bjørn Kristiansen (Kosvig, Nasledalen, Fjelldal og Bjelland), Gunnar Skuggevik (Skuggevig under Sangereid), Liv Skibeli, senere Arne Aslaksen (Songe og Glamsland), Odd Eigeland, senere Ragnar Langfeldt (Torkelsbuene, Nordbø, Storehei, Ytre Eikeland, Øvre Eikeland og Røgskår) og Anders Grimenes (Tingsbekk, Froholt og Grimenes). En stor takk til dere alle! Utenom grendekontaktene, og de som alt er nevnt, har også mange andre hjulpet til på ulike måter. Følgende har bidratt med rammetekster eller opplysninger, og/eller gitt innspill og kommentarer til gårdskapitlene, nevnt i gårdsnummerrekkefølge: Magne Skalle, Olav Otto Skalle, Guttorm Skalle, Ragnhild Lien Skalle, Sidsel Skalle Holter og Svein Rosenberg (Skalle), Georg Martin Torwig (Kosvig), Tora Buestad og Magne Bjørge Songvoll (d. 2023) (Fjelldal), Agnethe Rislå og Tore Rislå (Kjerlingland), Lars Risvand og Lars Gustav Engemyr (Sangereid), Kristina Skibeli Osmundsen, Pål Osmundsen og Anne-Marie Voje Steen (Songe), Nils Egil Johannessen (Glamsland), Ragnar Østerhus (Nordbø og Storehei), Asgaut Nordbø (Nordbø), Trygve Olsen (Ytre Eikeland), Nils Bjelland, Birger og Elin Håkedal og Karsten Rislå (Øvre Eikeland), Kristin Maria Kjøstvedt, Jan Thorvald Kjøstvedt og Oddbjørn Thingsbæk (Tingsbekk), Oddleif Lian (Froholt) og Per Tollef Knudsen (Grimenes). Emilie Marie Andresen har bidratt med flere interessante, eldre avisartikler fra www.fvn.no, historisk arkiv. Andre som har bidratt med ulike opplysninger er nevnt i fotnotene på det aktuelle stedet.

INNLEDNING

Rune Røsstad, som er professor i nordisk språkvitenskap ved UiA, har bistått med gode råd angående tolking og omtale av gårdsnavnene i alle bindene, også dette. Tusen takk, Rune! Redaktør Lars Aase i Cappelen Damm Akademisk takkes for et meget godt samarbeid om bokproduksjonen. All brødtekst er skrevet av undertegnede, mens rammetekstene som nevnt er skrevet av flere. Noen av emnene i innledningsdelene til hvert kapittel er av praktiske årsaker flyttet ut av brødteksten, og i stedet plassert som rammetekster. Disse er skrevet av undertegnede. I flere tilfeller har vi fått hjelp av andre ressurspersoner til å skrive om emner de har hatt spesielt god kjennskap til. Der vil det alltid være angitt hvem som har skrevet den aktuelle teksten. Tusen hjertelig takk til alle som har bidratt på ulike måter! Ei bok av denne typen, med titusener av faktaopplysninger, vil dessverre aldri kunne bli 100 prosent feilfri. Vi er mange som har gjort det vi har kunnet for å kvalitetssikre opplysningene så godt som mulig, innenfor rimelig tidsbruk. Jeg håper mange vil ha glede av boka. God lesning! Kristiansand, oktober 2023 Terje Sødal

INNLEDNING

Innhold Forfatterens forord Ordforklaringer og forkortelser

3 7

Gårdene Skalle gnr. 12 Kosvig gnr. 13 Nasledalen gnr. 14 Fjelldal gnr. 15 Bjelland gnr. 16 Kjerlingland gnr. 17 Sangereid gnr. 18 Songe gnr. 19 Glamsland gnr. 20 Torkelsbuene gnr. 21 Nordbø gnr. 22 Storehei gnr. 23 Ytre Eikeland gnr. 24 Øvre Eikeland gnr. 25 Røgskår gnr. 26 Tingsbekk gnr. 27 Froholt gnr. 28 Grimenes gnr. 29

14 64 116 132 210 238 250 306 348 386 398 410 422 452 492 498 518 538

Kilder og litteratur

586

SKALLE

De to bildene viser bosetting på det nordlige Skalle (øverst) og den sørlige delen.

Skalle

gnr. 12

Mer om Skalle

Skalle er en gammel gård på fastlandet like innenfor Justøya. Gårdsvaldet er rektangulært og er omgitt av sjø på to kanter. Det gjelder Skallefjorden i øst og Blindleia i sør. Langstrengene er orientert i sørvestlig retning, sett fra Skallefjorden. Skalle bytter mot Sangereid i nord og Kosvig i vest. Den gamle bebyggelsen ligger nokså konsentrert i nordøstre del av gårdsvaldet. Også Sundet ved Justøybrua er en gammel boplass som før år 1700 var blitt fradelt som eget bruk. Dessuten fikk Krossviga, som også ligger ved Blindleia like øst for Sundet, bebyggelse senest ca. 1810. I nyere tid har det kommet flere hus i Grønnviga et stykke lenger nord. Innenfor gårdsvaldet fins et relativt stort ferskvann i utmarka, Blindevannet. Gårdens alder er uviss, men både navnet, beliggenheten og forekomsten av flere gravrøyser indikerer svært gammel bosetning. Røysene er ikke nærmere datert enn til bronsealder/jernalder (se Fornminner). Skalle nevnes første gang i skriftlige kilder i 1552. Dokumentet kommer vi tilbake til nedenfor.

SKALLE

Bnr. 2

Bnr. 4

Bnr. 1

Bnr. 16, nå 35

Bnr. 5

Bnr. 8, nå 51 Bnr. 7 Bnr. 5 er en grunneiendom.

Gårdsnavnet I Norske Gaardnavne er ‘Skalle’, når det brukes som stedsnavn, forstått som «en tør eller stenet Forhøining». Man fant da at tolkningen samsvarte bra med de lokale forholdene på Skalle i Vestre Moland: «Husene ligger paa en liden Forhøining, som helder til alle sider».1 Navnebruken viser til likheten med toppen av en hodeskalle. I Norsk stadnamnleksikon er ikke ‘Skalle’, i ubestemt form, eget oppslagsord. Men i sammensatte navn der ‘Skalle’ utgjør førsteleddet, er navnet forklart som ‘bergrygg’.2 Fornminner Fem gravrøyser fra bronsealderen eller jernalderen er funnet innenfor gårdsvaldet. Fire av disse ligger konsentrert på Lauenes, som stikker ut i Skallefjorden. Den femte ligger på odden der Blindleia slutter og går over i Skallefjorden – i det sørøstlige hjørnet av gårdsvaldet. Alle gravrøysene ligger nær strandlinja, og i tidligere tider har det vært vidt utsyn utover sjøen. Gravrøysa som ligger på odden der Blindleia slutter.

SKALLE

Brannen i 1640 Den 26. januar 1641 ble det holdt ledingstak, et tingmøte, på Fjelldal. En av sakene som ble behandlet, var begjæringen om at lagrettemennene måtte utstede et såkalt tingsvitne, dvs. en skriftlig dokumentasjon, angående brann på Skalle. Det var oppsitteren Ulf Jakobsen som ba om tingsvitnet, og hensikten var å få slippe å betale skatt for gården. Ulf fikk sitt tingsvitne, som han må ha gitt videre til fogden. Dokumentet er nemlig bevart som et vedlegg til lensregnskapet. Men om selve brannen er det ikke mye vi får rede på. Det fortelles at gården «wed Jlldebrand er affgaaen» (nedbrent), med unntak av «nogen Smaa gamell wdhuusse» (noen små, gamle uthus). Dette var skjedd «forleden aar», dvs. i 1640. Gårdsfolket skal ikke engang ha rukket å få ut klær og innbo, så brannen har trolig hatt et svært raskt forløp. Eiere av bygningene var Ulf Jakobsen selv, hans søsken og hans far. Bakerst i skattelista for landskatten ses at Skalle, med ei skyld på 5 huder, er avkortet.10 Skallefolkene slapp altså å betale skatten denne gang.

Brannen i 1786 Vinteren 1786 var det igjen brann på Skalle, men da var det bare bnr. 2 som ble rammet. Vi lar oppsitteren, Halvor Torgrimsen, selv fortelle, slik han er referert i tingboka: «Løverdagen før Fastelavens Søndag sidstl:, om Aftenen Kl: 5 opkom paa hans Gaard en ulykkelig Vaade-Ild, som fortærede og nedlagde i Aske hans Vaanings-Huus, bestaaende af Stue, Kiøkken og Forstue, med alt hans eiende Indboe, til hvilket at beviise han nu fremstillede Haavor Andersen Svennevig og Anders Olsen Tingsager, begge boesadte Mænd i Sognet, som med Eed bekræftede Ildebrandens Rigtighed og Omstændighed, saaleedes i et og alt, som anmeldt er. Halvor Torgrimsen begiærede sig det Passerede i TingsvidneForm beskreven meddeelt til Skattefrieheds Erhvervelse, som blev bevilget».11 Halvor fikk to års skattefrihet. På høsttinget 1789 ble det opplyst at han hadde bygd nytt våningshus, «og derudi opsat forsvarlige Ildstæder af Muur med Skorsteen».12

I dette området på Lauenes ligger de fire omtalte gravrøysene. Landskapet er i dag åpent og lett å orientere seg i fordi det er beiteområde til bnr. 1.

De fire røysene på Lauenes ligger samlet innenfor et ca. 40 m langt område. Tre er av typen rundrøys. Diameteren er hhv. 11, 9 og 4 m, og høyden hhv. ca. 0,7 m på den første, 0,9 m på den andre og 0–0,4 m på den tredje. Den fjerde er klassifisert som langrøys og måler 21 x 5,5 m. Høyden er ca. 0,75 m. Langrøysa har avrundede ender og er klart markert. Ved registreringen i 1979 ble det funnet en gravet gang i røysas sørøstre ende, og man antok at grevling stod bak. Like ved denne røysa ble det også registrert en stein med mål 0,57 x 0,25 x 0,16 m, kategorisert som bautastein. Alle de fire gravrøysene var i 1979 bevokst med vegetasjon av ulik størrelse, og tre av dem så ut som jordhauger grunnet sterkt «overtorving». Den enslige røysa på gårdsvaldets sørøstre odde, ved Krossvigsundet, er mindre intakt enn de øvrige. I rapporten beskrives den som «en del utkastet og omrotet», og at den opprinnelig trolig har vært ei rundrøys. Alle beskrivelser ovenfor er hentet fra rapportene som arkeologen Elizabeth Skjelsvik skrev etter befaringen i 1979.3

Matrikkelopplysninger Matrikkelår

Skyld

Gårdsnummer

1639

5 huder

1668

4 huder

148

1828

14 daler, 1 ort, 1 skilling

156, løpenummer 347-351

1889

19 mark, 88 øre

12, bruksnummer 1-9

Skylda på Skalle er første gang nevnt så tidlig som i 1552.4 Den skal da ha vært 15 månedsmatsbol, en skyldenhet som var i bruk i middelalderen og til dels noe senere. Gradvis ble månedsmatsbolet erstattet av huder og skinn. I et domsbrev fra 1596, hvor det ovennevnte 1552-brevet er omtalt, ble Skalles skyld omregnet fra 15 månedsmatsbol til 5 huder, altså i forholdet 3:1.5 Dette er innenfor variasjonsbredden som Andreas Holmsen fant da han vurderte skyldkonverteringer fra boltall til hudetall på Lista i senmiddelalderen, han oppgir fra 3:1 til 4:1.6 I lista for den såkalte unionsskatten 1639 oppgis imidlertid bare 4 huder, noe som trolig var en feilregistrering. For allerede året etter får vi vite at skylda da var 5 huder. I 1640 gikk nemlig våningshusene tapt i en brann, og bakerst i skattelista er det gjort avkortning på 5 huder for Skalle.7 Samme skyld oppgis i Skattematrikkelen 1647, og deretter i alle kontribusjonslistene fram til og med 1657.8 Men kort etter ble skylda redusert fra 5 til 4 huder. Det framgår av ei skatteliste fra 1658/59.9 Skyldendringer kunne bare gjøres av ei nemnd, så det må ha vært en åstedsforretning i sving på Skalle.

SKALLE

Skylda som var satt i 1657/58, ble ikke endret ved matrikkelkommisjonens arbeid i 1660-årene. Den vurderte skyldstørrelsen på samtlige gårder, men for Skalles del lå skylda fast på 4 huder resten av dansketida. På 1800-tallet ble nye regnemåter tatt i bruk, som vist i tabellen ovenfor.

Eiendomsforhold Midt på 1500-tallet var Skalle eid av folk på Gjervoll på Tromøya. I 1552 skiftet to svogere jordegods på sine ektefellers vegne. Konene var døtre av det avdøde brukerparet på Gjervoll. Skalle ble da tilskiftet Stian Gundersen på Løddesøl i Øyestad, på konas vegne. Vi har ikke funnet kilder som viser den videre eierutviklinga, før odelsmanntallet 1624 viser at den daværende oppsitteren, Jakob Nilsen Skalle, satt med nesten hele gårdens skyld. Kun 1 gsk., dvs. 1/20 av gården, var eid av folk på Heldal. I andre halvdel av 1600-tallet kom det flere bruk til, men det aller meste var fortsatt selveid, med unntak av det nevnte geitskinnet. Utover 1700-tallet var selveie det vanlige, men arveskifter kunne medføre at slektninger av brukeren satt med mindre gårdparter, såkalt ‘løs landskyld’. Disse eierpartene var uten bruksrett, så oppsitteren hadde full disposisjonsrett over sitt bruk. På 1800-tallet var det største bruket, bnr. 1, i perioder drevet av forpaktere, men ellers har selveie vært det vanlige i nyere tid. Jordbruk og husdyrhold 1665

1723

1761

1845

1865

1875

1939

Korn

8 1/8

8¼

9 1/6

12 1/24

24 da.

Poteter

15 ½

18 ½

7 da.

Hester

Storfe

Småfe

Bildet er fra bnr. 4. Gutten i rutete skjorte er Nils Harald Skalle og gutten foran, stående på hjulet/holder i rattet, er Kurt Henry Olsen. I vogna sitter Gudny, mor til Nils Harald og tante Marion Olsen (mørkt hår) – mor til Kurt Henry. Traktoren, en Mc Cormick Farmall Cup, var kjøpt fra Fritjof Lundemoen som var agent for firmaets hoved-agent i Oslo. Bildet er trolig fra 1953 eller 1954. Johan Skalle solgte ut det meste av utstyret sitt før han reiste til USA.

Korn og poteter: utsæd i tønner, 1939: oppgitt i dekar.

Kornet bestod i den eldste tida trolig mest av bygg og havre, kanskje i kombinasjon, kalt blandkorn. I 1761 oppgis kun bygg, men slik var det overalt, og opplysningen bør ikke tas for bokstavelig. Fra og med 1845 er kornsortene spesifisert. Da var de 12 tønnene med utsæd fordelt på 7 ½ tn. bygg, 3 ½ tn. havre og ei halv tønne av hvert av kornslagene hvete og rug. I 1865 oppgis utsæden til 4 3/8 tn. havre, 2 1/6 tn. hvete, 1 3/8 tn. rug og 1 ¼ tn. bygg. Ti år senere var havreutsæden økt til 7 tn., mens det ellers ble satt ut 2 5/12 tn. bygg, 1 13/24 tn. hvete og 1 1/12 tn. rug. I 1939 ble dyrket areal brukt som måleenhet for korn, ikke utsæd tønner som tidligere. Det ble dyrket havre på 12 dekar, vårhvete på 9 dekar og høstrug på 3 dekar. Som det framgår av tabellen, økte storfeholdet betydelig etter midten av 1800-tallet, en utvikling vi finner de fleste steder. Økt vekt på februk er en sentral side ved «det store hamskiftet» (se rammetekst i den felles innledningsdelen). Samtidig ble småfeholdet nesten avviklet. På Skalle ser vi et tydelig uttrykk for dette, ved at det i 1845 var 23 sauer, men tjue år senere kun to. Geiter er ikke nevnt i tellingene på 1800-tallet, men i 1723 fantes sju geiter. Antall sauer var samtidig bare fem. I 1761 er ikke småfeet spesifisert, kun benevnt som «Faar og Gieder», så det har rimeligvis vært begge deler. I nesten alle arveskiftene på 1700-tallet er det nevnt både geiter og sauer. I gårdbeskrivelsen fra 1761 går det fram at bumarka ble ansett som ganske dårlig: «…Creaturernes Sommergang falder slet». Men slike beskrivelser var gjerne tendensiøse – i negativ retning.

Johan Severin Skalle sitter på grisekassa på vei til rånen. Huset i bakgrunnen er trolig et hus fra Fossbekkområdet, nå revet.

NASLEDALEN

Nasledalen. Bnr. 1 i forgrunnen.

Nasledalen

gnr. 14

Mer om Nasledalen

116

Nasledalen er den sørvestligste fastlandsgården i Vestre Moland. Med sin beliggenhet innerst i Vallesverdfjorden har forholdene ligget godt til rette for fiske og annen sjørelatert virksomhet, samtidig som Nasledalen også har forholdsvis mye skog. Gårdsbrukets areal er i dag snaut 612 dekar. Det var beitefellesskap i utmarka med Kosvig og Fjelldal fram til 1931. Nasledalens gårdsvald er meget langstrakt mot nord-nordvest, men det er usammenhengende og består av tre atskilte skogteiger. Det nordligste grensepunktet er i Flubergstemmen i den nordlige del av Flubergtjønn. Med sin langstrakte utforming er gårdsvaldet avgrenset av to langstrenger, selv om disse altså er brutt på flere steder. Den vestlige strengen grenser i all hovedsak mot Vallesverddalen i Høvåg, men helt i nord fins også en kort strekning med bytte mot Østre Vallesverd. Den østlige langstrengen deles med Fjelldal.

NASLEDALEN

Bnr. 3

Bnr. 4 Bnr. 1

To kartutsnitt over Nasledalen. Ovenfor en oversikt over bnr. 1, 3 og 4, og nedenfor et utsnitt i mindre målestokk som viser hvordan bnr. 1 strekker seg helt opp til Flubergtjønna hvor Fluberghytta ligger. Den er omtalt i dette kapitlet som skjulested under 2. verdenskrig.

Fluberghytta

Gårdsnavnet Navnets betydning er usikker. I Norske Gaardnavne pekes på to muligheter. Den ene er at førsteleddet kan ha sitt opphav i et mulig gammelt navn på Fjelldalselva; Nesla eller Netla.1 Den andre muligheten som pekes på er plantefamilien nesle, hvor stornesle (brennesle) er den vanligste arten i Norge. Sisteleddet i gårdsnavnet trenger ingen forklaring. Det er en kjent sak at man i Norske Gaardnavne ofte henledet oppmerksomheten mot elvenavn som mulige opphav til gårdsnavn. Denne tendensen har blitt påpekt og kritisert av senere navneforskere. At Fjelldalselva opprinnelig skulle ha hett Nesla eller noe lignende, framstår som nokså spekulativt. Fornminner Det er ikke registrert fornminnefunn i Nasledalen.

117

NASLEDALEN

Matrikkelopplysninger Matrikkelår

Skyld

Gårdsnummer

1639

Ikke skyldsatt

1668

6 kalvskinn

179

1828

2 daler, 4 skilling

158, løpenummer 356

1889

2 mark, 46 øre

14, bruksnummer 1

Gården ble utskilt fra Fjelldal da den første matrikkelen skulle utarbeides i 1660-årene. Det var bosetning i Nasledalen også i tida før, men da må stedet regnes som et bruk under Fjelldal. Det var nemlig skyldsatt også før gårdstatusen kom. Skylda var ½ hud, lik 6 ksk., og denne ble også gjort gjeldende i matrikkelen. Skylda stod uendret fram til nye regnemåter ble tatt i bruk på 1800-tallet.

Eiendomsforhold Gården har alltid vært privateid, og i stor grad selveid. I andre halvdel av 1600-tallet og på 1700-tallet satt ofte medarvinger av oppsitteren med gårdparter, såkalt ‘løs landskyld’, for kortere eller lengre perioder. Normalt ble disse innløst etter en viss tid. Det har også vært et par korte perioder med leilendinger her på 1700- og 1800-tallet. Jordbruk og husdyrhold 1665

1723

1761

1845

1865

1875

1939

Korn

1¼

1½

2 1/8

2¾

1¾

2,5 da.

Poteter

1 da.

Hester

Storfe

Småfe

Korn og poteter: utsæd i tønner, 1939: oppgitt i dekar.

Per Stoveland begynte med nybrottsarbeid på Nyland østre sommeren 1942.

118

I 1761 er bygg den oppgitte kornsorten, men det gjaldt overalt i denne kilden, som inneholder en kort vurdering av jord- og skogbruk på alle gårder i sognet.2 På generelt grunnlag vet vi at det også ble dyrket en del blandkorn (bygg og havre) i eldre tid. Bygg var dominerende kornslag også i 1845, da det ble sådd 2 tn. Utsæden av hvete var samtidig 1/8 tn. Utsæden var i 1865 1 ½ tn. bygg, 1 tn. havre og ¼ tn. hvete. Tjue år senere ble bygg og havre dyrket i like mengder, ¾ tn. av hvert slag. Hveteutsæden var den samme som sist, ¼ tn. Ved jordbrukstellinga i 1939 er oppgitt 1 dekar vårhvete og 1,5 dekar havre. Buskapen kunne i eldre tid beite i et særdeles stort område, ettersom det var utmarksfellesskap mellom Fjelldal, Nasledalen og Kosvig helt fram til 1931. Selv om hest kun er registrert ved ett av tellingstidspunktene i tabellen, finner vi spor av hestehold i andre kilder. I 1727 ble den daværende oppsitteren, Anders Torsteinsen, stevnet til tinget for penger han skyldte for et «Hæste-Bytte». Hvordan saken endte, kan ses under bnr. 1. Hønsehold er nevnt ved tellinga i 1939, da var det 19 høns her. Samtidig hadde man to grisunger. Husdyrholdet ble avviklet omkring 1975.3 Innmarksarealet var 29,7 dekar i 1939, hvorav 18,5 dekar var eng, dvs. 62 prosent. Jordbrukstellinga det året viser at man hadde en variert produksjon. I tillegg til det som framgår av tabellen ovenfor, ble det dyrket erter, kålrot, gulrot, grønnfôr og fôrbete, foruten 1,8 dekar med «andre vekster».

NASLEDALEN

Skogbruk Matrikkelen 1665 nevner kun «Skoug til brendefang». Men i en annen utgave av matrikkelen, som kom tre år senere, er oppgitt «Skouff till smaa last». Den vurderingen er mer positiv, og indikerer at skogressursene var store nok til at det kunne foregå et visst salg utover gårdens eget behov. En anelse mer informativ er en gårdsbeskrivelse fra 1761: «Skoven er 1/8 Miil i lengde, men ganske Smael. Kand hugges lidt last og Brende udi – og skaffer Creaturene Sommergang». På 1700-tallet eide Grisøyas oppsittere et skogstykke ved Nasledalens og Fjelldals grensestreng mot Vallesverddalen. I 1779 ble det foretatt et makeskifte, der Jørgen Andersen og sønnen Anders Jørgensen på Grisøya avstod et skogstykke som lå innenfor Nasledalens og Fjelldals gårdsvald, til Ola Sjursen Vallesverddalen. Grisøy-mennene fikk et skogstykke i bytte, men i tingboka er det bare henvist til kontrakten ang. beliggenheten.4 Bruksdelinger Det har aldri vært mer en ett gårdsbruk i Nasledalen, og gården bestod av kun ett bnr. helt fram til 1917. Senere fradelinger har dreid seg om hustomter, fritidstomter og ubebygde parseller. Ved kommunesammenslåinga i 1962 fantes 8 bruksnumre. Utskiftninger Noen utskiftning av innmarka har aldri vært aktuelt, ettersom gården kun består av ett bruk. Men som nevnt andre steder i kapitlet, ble det foretatt en storstilt utskiftning av skogen mellom Fjelldal, Nasledalen og Kosvig i årene omkring 1930. Dagens skogteiger er et resultat av denne. Folketall År

1666

1701

1801

1845

1865

1875

1900

1910

Folketall

M=Mannlige

Et viktig kjøretøy, sommer som vinter. Per Stoveland bak rattet.

119

NASLEDALEN

Eiere og brukere Bnr. 1 Lnr. 356 Gml. skyld: 6 ksk. Ny skyld 1828: 2 daler, 4 sk. Ny skyld 1889: 2 mk., 46 øre

Bak fjøset på gården ser vi det hvite taket på verkstedet, og lengre bak går en vei som fører til bnr. 4 og også til boligen som dagens eier, Geirulv Stoveland d.y., har bygd på ei høyde rett øst for gården. Innhuset er i 2022 leid ut. Under den blå presenningen står en utrangert seilbåt som sommerstid i flere år har fungert som gjesterom.

Nils Nasledalens bumerke i 1641, da han som en av seks lagrettemenn utstedte et tingsvitne om at gården Skalle var nedbrent. Lensregnskaper, Nedenes 1640/41, vedlegg dat. 26.1.1641.

120

Det var bosetning i Nasledalen lenge før stedet ble klassifisert som egen gård av myndighetene. Selv om beboerne i den eldste tida nevnes som «husmenn» i skattelistene, er det riktigere å anse Nasledalen som et bruk under Fjelldal, iallfall i den siste tida før beslutningen om egen gårdstatus ble tatt. Både landkommisjonen 1661 og fogdens manntall i 1664 viser nemlig at Nasledalen var særskilt skyldsatt, men oppført under Fjelldal. Dessuten var begrepet «husmann» lenge en skatteteknisk betegnelse. Den første beboeren som trer fram i kildene er Ola Nasledalen. Han betalte landskatt i årene 1610–1617. Ola er dessuten funnet som lagrettemann ved flere anledninger. Den ene gjelder en grensegang mellom Isefjær og Dønnestad i 1615.5

NASLEDALEN

Den 6. november 1618 var Ola Nasledalen blant lagrettemennene som var innstevnt til en ankesak på Glamsland for å svare for tidligere dommer de hadde avsagt.6 Disse rettssakene er nærmere omtalt under Glamsland og Songe. Etter 1617 går det noen år uten skattytere herfra. Om det skyldes at stedet ble fraflyttet eller bare at beboeren slapp unna skatten disse årene, er umulig å avgjøre. Jeg heller mot det siste alternativet. I 1625 og de neste tre årene betalte Nils Nasledalen årlig landskatt. Deretter forsvinner Nasledalen nok en gang fra skattelistene i en del år framover. Men det kan meget godt tenkes at den Nils på Fjelldal, som dukker opp i listene nettopp på det tidspunktet navnebroren i Nasledalen forsvinner, kan ha vært samme mannen. Nils Nasledalen var i 1644 eier av 1 hud i Fjelldal.7 Det kan godt tenkes at en del av dette jordegodset gjaldt Nasledalen, men neppe mer enn ½ hud, som var skylda gården fikk da den ble matrikulert et par tiår senere. I Skattematrikkelen 1647 er Nils omtalt som «Niels Nasleboe», men dette må ha vært en skrivefeil.8 Eierparten som er oppgitt der, 1 hud, var den samme som i 1644. Nils Nasledalen var lagrettemann på et tingmøte i 1641.9 Navnene Ola og Nils går igjen resten av 1600-tallet. Ola Nilsen var oppsitter da stedet ble egen gård, i 1665. Han kan muligens ha vært en sønn av Nils ovenfor, men det er mer sannsynlig at han var en dattersønn. I landkommisjonen 1661 nevnes blant Fjelldals oppsittere enka Anne Nilsdtr., som sammen med sine barn eide ½ hud, og som hun selv brukte sammen med sin sønn, Ola Nilsen. Skylda på dette Fjelldal-bruket er altså lik den Nasledalen ble gitt som egen gård noen år etter. Dessuten ses i matrikkelen 1668, da Nasledalen var blitt egen gård, at enka Anne og Ola Nilsen eide og brukte 1 gsk. hver, dvs. ½ hud til sammen. En sannsynlig sammenheng er at Anne var datter av tidligere nevnte Nils Nasledalen. Hvis denne antakelsen stemmer, burde disse folkene være fanget opp i koppskatten 1645 under Fjelldal. Koppskatten gir et øyeblikksbilde det året, ettersom alle personer over 15 år skulle skattlegges, og derfor presumptivt er kommet med i lista. Under Fjelldal finner vi blant andre disse: «Nils og hans kvinne, hans sønn Henrik, hans datter Anne». En annen aktuell husstand er denne: «Nils og hans kvinne, hans datter Ingeborg». Det fantes altså to husstander hvor hovedpersonen het Nils. Men kun én som nevner ei Anne som datter av Nils. Ola Nilsen var den gang for ung til å bli beskattet. Senere kilder viser at han var ca. 30 år gammel midt i 1660-årene, og dermed født omkring 1635. Ola Nilsen, f. ca. 1635, d. 1705 første kona ukjent Barn i 1. ekteskap Nils, f. ca. 1668, første kona ukjent, g. 2) 1689 m. Tone Torsteinsdtr. Østre Vallesverd, han d. 1690 i Nasledalen. Reier, f. ca. 1671, gift og bosatt i Kristiansand i 1701.

g. 2) m. (trolig) Signe Torsteinsdtr.?, trolig fra Østre Vallesverd, d. 1716. Barn i 2. ekteskap Inger, f. ca. 1677, se ndf. Ånon, f. ca. 1681, g. 1) 1709 m. Magnhild Knutsdtr. Øvre Stutti, til Øvre Stutti, g. 2) 1727 m. Engel Kjellsdtr. Grisøya, se også ndf. Marte, f. ca. 1685, d. 1698. Anne, f. før 1688, d. etter 3.2.1706. Første gang Ola nevnes i kildene, gjelder ei militærliste fra 1659. Da ble han oppført blant mannskaper som hadde vært i tjeneste, men som nå lå syke, og skulle være i beredskap. Når de ble friske, skulle de ut igjen i tjenesten.10 I årene 1675–1685 betalte Ånon Nilsen Stutti på egne og søskens vegne odelsskatt av 4 2/3 ksk. i Nasledalen. Denne skatten gjaldt jordegods man ikke selv brukte, men fikk landskyldinntekter av. Høyst sannsynlig var Ånon en bror av Ola ovenfor, og det må ha vært flere søsken. Trolig har det vært et skifteoppgjør etter Anne Nilsdtr. i 1670-årene som førte til en slik fordeling. Vi må da gå ut fra at Ola arvet den resterende delen av gården, 1 1/3 ksk. Han må ha innløst jordegodset en gang etter 1685, men før han døde i 1705. Fra 1678 og i mange år framover betalte Ola odelsskatt av 4 ½ ksk. i Østre Vallesverd på sin kones og hennes søskens vegne. Det gir grunn til å tro at hun kom derfra. Fra 1689 betalte han dessuten odelsskatt av 2 ksk. i Øvre Stutti. De fleste bønder hadde på den tida tillitsverv som lagrettemann, så også Ola Nilsen. Han satt i lagretten på bygdetinget i 1677 og 1688.11 Lagrettemennene hadde også som oppgave å besegle dokumenter, og vi finner Olas segl på et skjøte på Songe i 1697.12 Ved manntallet i 1701 bodde Ola fortsatt i Nasledalen. Sønnen Reier var gift og bosatt i Kristiansand. Den yngre sønnen, Ånon, bodde imidlertid hjemme. Han var da ugift, og stående soldat. Ola Nilsen døde i 1705. Det ble holdt skifte 3. februar 1706. Dokumentet er ikke bevart, men datoen er nevnt i et senere skifte etter svigersønnen Per Hansen, som overtok bruket sammen med sin kone, Inger Olsdtr. Inger Olsdtr., f. ca. 1677, d. 1760 på Torkelsbuene g. 1) 1702 m. Per Hansen Torkelsbuene, f. ca. 1676, d. 1709. Barn i Ingers 1. ekteskap Ånon, f. 1703. Mari, f. 1704, d. før 1709. Helje, f. 1704 (tvilling med Mari), d. før 1709. Ola, f. 1706. Mari, f. 1709.

121