Page 1


Kapittel 1

Ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk Rune Dahl Fitjar, Arne Isaksen, Jon P. Knudsen En gjennomgående idé i arbeidet med denne boka er at innovasjon er blitt en større utfordring for det norske samfunnet de siste årene. Dette er noe som har ligget i bakgrunnen i lang tid. Men den vedvarende råvareboomen, særlig knyttet til verdensmarkedets prising av olje og gass samt etterspørselen fra framvoksende økonomier som Kina, skjermet oss lenge mot de realiteter andre land har måttet ta inn over seg. Dette har endret seg kraftig de siste årene. Alvoret siger inn over oss, og vi tvinges til å føre en sterkere og mer målrettet innovasjonspolitikk enn tidligere. Vi mener at utformingen av en sterkere innovasjonspolitikk må bygge på innsikter i særtrekk ved den måten innovasjonsaktiviteter organiseres og gjennomføres på i norsk nærings- og samfunnsliv. Den må også bygge på innsikten om at Norge består av et sett med regionale økonomier med sine spesielle særtrekk og ulike forutsetninger for utvikling og vekst. Det pågår en debatt om hvordan innovasjonspolitikken skal innrettes. Den henger sammen med andre debatter om omstilling av næringslivet og om de regionale utfordringene i det norske samfunnet knyttet til forvaltningsstruktur og oppgaveløsning. Denne boka er et innspill til debatten. Behovet for en sterkere innovasjonspolitikk er knyttet til at Norges særstilling er over – for å låne et uttrykk fra Innovasjon Norge.1 Men behovet er også 1

Det vises til Innovasjon Norges prosjekt om Drømmeløftet for å få fram ideer til omstilling av økonomien, som hadde undertittelen «Norge fra særstilling til omstilling».

11

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 11

30.09.16 15.52


kapittel 1

knyttet til at vi lever i en tid med store endringer i næringsliv og samfunn, endringer vi trolig bare har sett starten på. Ny teknologi er en sentral drivkraft i den forbindelse. Mange av dagens populære begreper for å karakterisere «den nye økonomien», som delingsøkonomi og industri 4.0, har sitt grunnlag i teknologiske endringer. Næringsutviklingen endres også gjennom et grønt skifte, som på mange måter er et politisk frambrakt fenomen. Dette omfatter spesielt endringer fra et fossilt til et fornybart energiregime, så vel som bedre bruk av ressurser, mindre avfall og nedgang i forurensingen. Endringene har bidratt sterkt til økt oppmerksomhet om innovasjon, noe som igjen har ført til utvikling av nye produkter og tjenester samt smartere måter å produsere og organisere næringsvirksomhet på. Eksemplene foran forutsetter imidlertid omfattende endringer. Mer innovativ aktivitet må til for å påskynde et grønt skifte eller få til industri 4.0. Men det er ikke tilstrekkelig å få fram noen nye produkter og mer effektive produksjonsmåter, det trengs mer gjennomgripende endringer på «systemnivå». Ifølge Keith Smith2 krever overgang til et fornybart energiregime utvikling av ny, generisk teknologi, dvs. teknologi som kan anvendes i mange sammenhenger – slik tilfellet er med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Et regimeskifte krever også, ifølge Smith, at andre deler av næringslivet og samfunnet endres for at den nye teknologien kan tas i bruk og spres. Dette kan dreie seg om nye reguleringer og lover, ny infrastruktur, nye utdanningsprogrammer, forskning på nye temaer og endringer i verdier og normer. For Norges del har innovasjon også fått økt oppmerksomhet etter hvert som situasjonen i oljesektoren de siste årene har framskyndet behovet for å utvikle næringslivets konkurranseevne også i andre sektorer. Man ser for seg at antall arbeidsplasser og eksportandelen knyttet til oljesektoren blir lavere i årene som kommer, og den norske velstanden kan bare bevares dersom andre næringer blir konkurransedyktige på det globale markedet og fyller en del av dette tomrommet. Dette er ingen liten bestilling. Kostnadsnivået i Norge er høyt, og vi ønsker å beholde høye lønninger som bidrar til velstandsutviklingen. Norske bedrifter kan derfor bare være konkurransedyktige internasjonalt dersom de har høyere produktivitet, høyere kvalitet eller dekker nisjer hvor andre ikke er til stede. Alt dette krever innovasjon: Utvikling av mer effektive prosesser enn 2

Smith, K. 2011. Den vanskelige transformasjonen. I J. Hanson, S. Kasa og O. Wicken (red.), Energirikdommens paradokser. Innovasjon som klimapolitikk og næringsutvikling (s. 23–44). Oslo: Universitetsforlaget.

12

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 12

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

konkurrentene, av nye produkter med høyere kvalitet enn det som allerede finnes på markedet, eller av nye markeder som får stillet hittil ukjente behov. Hvilken rolle har så politikken i den forbindelse? Innovasjon av den typen som beskrives over,3 foregår først og fremst i det private næringslivet, og det er bedriftene selv som må utvikle nye prosesser, nye produkter og nye markeder. I stor grad gjør de også dette, ettersom innovasjon i de fleste bransjer er viktig for å bevare bedriftenes konkurranseevne og lønnsomhet. Dette gjelder særlig innenfor bransjer med høy verdiskaping og stor eksportandel, altså nettopp for de aktivitetstypene som beskrives over. Når de fleste land likevel ser seg tjent med å føre en aktiv innovasjonspolitikk, skyldes det hovedsakelig to forhold: For det første er den samfunnsmessige nytten av innovasjon normalt større enn nytten for den innoverende bedriften. Dette kommer delvis av at bedriftene bare til en viss grad er i stand til å tilegne seg avkastningen av egne innovasjoner, ettersom imitasjon fra andre aktører er et vanlig fenomen i enhver økonomi. Beskyttelse av intellektuell eiendomsrett bidrar bare til en viss grad til å forsinke dette, og bringer dessuten med seg et vell av problemer som også kan redusere innovasjonsevnen.4 Delvis skyldes det også at kunnskap i sin natur er kumulativ, slik at all senere kunnskapsutvikling bygger videre på eksisterende kunnskap. Derfor er det prinsipielt umulig for enkeltaktører eller endog for grupper av aktører i tid og rom å høste full avkastning av ny kunnskap, ettersom den potensielt kan komme til nytte for evig og alltid. Når den samfunnsmessige nytten av et gode er større enn den private nytten, tilsier økonomisk teori at markedsaktører vil underinvestere i produksjonen av dette godet, og innovasjonen vil derfor bli mindre enn ønskelig. Det vanlige politiske svaret på dette er at myndighetene subsidierer produksjonen ved å gi økonomisk eller annen støtte til innovasjonsaktivitet i næringslivet. For det andre skjer ikke innovasjon isolert i den enkelte bedrift. Begrunnelsen over handler om at innovasjonsaktiviteten har positive ringvirkninger også utover bedriften – altså av innovasjonsprosessens output eller resultater. Samfunnet utenfor bedriften er imidlertid også avgjørende for innovasjonspro3

4

Dette betyr ikke at innovasjon bare, eller hovedsakelig, er noe som skjer i næringslivet. Det foregår mye innovasjonsaktivitet også i offentlige virksomheter og for den saks skyld i frivillige organisasjoner. Innovasjonspolitikken har også en rolle å spille i å stimulere til slik aktivitet. Når det gjelder eksport av produkter fra norsk næringsliv, er imidlertid dette i hovedsak knyttet til innovasjon nettopp i næringslivet, som denne boka også handler om. Se bl.a. The Economist, 8.8.2015: «A question of utility og «Time to fix patents» for en bredere diskusjon av dette spørsmålet.

13

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 13

30.09.16 15.52


kapittel 1

sessens input. Som nevnt er kunnskapen kumulativ, og bedriftene bygger derfor nødvendigvis også videre på det forrådet av kunnskap som allerede finnes innenfor et område. Bedrifter er avhengige av at det utvikles ny kunnskap i forskningsmiljøer, i andre bedrifter eller i offentlig sektor. De er også avhengige av kompetent arbeidskraft som evner å bruke denne kunnskapen i konkrete utviklingsprosesser. Kort sagt er bedriftene avhengige av et velfungerende system av omgivelser som gir dem de verktøyene som trengs for å utvikle innovasjon. Innovasjonspolitikken er derfor nødt til både å motvirke markedssvikt (den første begrunnelsen over) og å utvikle et velfungerende innovasjonssystem (den andre begrunnelsen). Disse to ulike tilnærmingene diskuteres nærmere i ­kapittel 2. Vi bruker innovasjonssystem som merkelapp på næringslivet samt organisasjoner og institusjoner som påvirker innovasjonsevnen og konkurransekraften til næringslivet. Foruten næringslivet består innovasjonssystemer av forskning, utvikling og utdanning på mange nivåer, organisasjoner som formidler og sprer kunnskap, lover og virkemidler samt uformelle normer som påvirker innovativ aktivitet. Norge har godt utviklede innovasjonssystemer innenfor sterke næringer som olje og gass, maritim industri og sjømatproduksjon.5 I tillegg til den nasjonale koplingen gjennom kunnskapsorganisasjoner som NTNU, SINTEF og Havforskningsinstituttet – og nasjonale reguleringer – er næringslivet vårt regionalt organisert. I de regionale tyngdepunktene er også deler av innovasjonsaktiviteten i de aktuelle næringene lokalisert.6 Kulturnæringen og deler av konsulentbransjen har for eksempel et tyngdepunkt i Oslo-området, olje- og gassektoren står sterkt på Vestlandet, mens industrien særlig er konsentrert til en del mellomstore byer.7 For at norsk næringsliv skal kunne lede an og dra nytte av gjennomgripende endringer, er det etter vår oppfatning behov for forandringer i innovasjonssystemer og tilpasning av politikken til ulike regionale forutsetninger.

5 6 7

Reve, T. og Sasson, A. 2012, Et kunnskapsbasert Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Isaksen, A., Karlsen, A. og Sæther, B. 2008 (red.), Innovasjoner i norske næringer – et geografisk perspektiv. Fagbokforlaget, Bergen. Fitjar, R.D. mfl. 2015, Regional satsing for mobilisering og kvalifisering til forskningsbasert innovasjon. FoU-rapport nr. 5/2015. Agderforskning, Kristiansand.

14

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 14

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

Hva slags innovasjonspolitikk? Argumentene for å videreutvikle innovasjonssystemer og styrke den regionale tilpasningen av innovasjonspolitikken har liten plass i dominerende forståelser av hvordan Norge skal møte utfordringene med omstilling av næringslivet. Politikken er snarere rettet inn mot enkeltaktører som gründere,8 og mot å støtte forskning av høy kvalitet som kan lede til resultater som så igjen kan kommersialiseres.9 Dette innebærer bruk av generelle virkemidler som skal kunne få fram nye bedrifter som kan bidra til å omstille næringslivet og økonomien. Boka baseres på fagtradisjoner som ikke trekker et skarpt skille mellom næringslivet og samfunnet for øvrig. Dersom en næring skal kunne skape en del arbeidsplasser og bli værende i en region over tid, må bedrifter få tilgang på lokal arbeidskraft med relevante kunnskaper og ferdigheter, og arbeidet, enten det gjøres av håndverkere, skiftarbeidere eller kunstnere, må ha en viss sosial status for å få tilført ny arbeidskraft og gründere. Tilnærmingen med regionale klynger og klyngepolitikk er sentral i norsk nærings- og innovasjonspolitikk. Her tenkes det nettopp utover hver enkelt bedrift ved at oppmerksomheten er rettet mot synergier som kan oppnås når bedrifter i en region samarbeider og utveksler kunnskap med hverandre. Mye av politikken er rettet inn mot å skape tillit som grunnlag for tett samarbeid mellom regionalt lokaliserte bedrifter. Klyngepolitikk har blitt kritisert for å være for regional fokusert10 – og for smalt definert til bedrifter i en næring eller en verdikjede.11 Fra empiriske studier vet vi at bedrifter som innoverer, henter viktig kunnskap utenfor egen region,12 og at nye ideer ofte oppstår gjennom kopling av kunnskap fra aktører i ulike næringer.13 Selv om bokas hovedtema er regional innovasjon og innovasjonspolitikk, har vi som utgangspunkt at innovasjon krever interaktiv læring mellom mange aktører, og at læringen stimuleres av en felles forståelse om formelle og 8 9 10 11

12 13

Regjeringens gründerplan. 2015. Gode ideer - fremtidens arbeidsplasser. Nærings- og fiskeridepartementet. Et sentralt synspunkt i Norges offentlige utredninger 2016: 3. Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport. NOU 2016:3, s. 103. Fitjar, R.D. og Gjelsvik, M. 2012. Innovasjonsnettverk i norske storbyklynger. Magma 7: 73–83. Malmberg, A. og Power, D. 2006. True clusters. A severe case of conceptual headache. I B.T. Asheim, P. Cooke og R. Martin, Clusters and Regional Development. Critical Reflections and Explorations (s. 50–68). London: Routledge. Fitjar, R.D. og Rodríguez-Pose, A. 2011: When local interaction does not suffice: Sources of firm innovation in urban Norway. Environment & Planning A 43(6): 1248–1267. Boschma, R. og Frenken, K. 2011b. Technological relatedness and regional branching. I H. Bathelt, M.P. Feldman og D.F. Kogler, Beyond Territory. Dynamic geographies of knowledge creation, diffusion, and innovation (s. 64–81). London og New York: Routledge.

15

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 15

30.09.16 15.52


kapittel 1

uformelle spilleregler for samarbeid. Utgangspunktet er videre at aktørene vil være både andre bedrifter og kunnskapsaktører på ulike steder, og at en felles forståelse kan bygges både innenfor regioner og i globale samarbeidsnettverk.

Mot en regional innovasjonspolitikk Selv om innovasjonspolitikken de siste årene til en viss grad kan sies å ha blitt regionalisert, er det et problem at den kun i liten grad har tatt inn over seg at regionalisering kan ha ulike dimensjoner. I kapittel 2 lanserer vi tre ulike dimensjoner av en regional innovasjonspolitikk: Den kan være regionalt utformet, den kan være differensiert for å tilpasses de lokale forholdene, eller den kan være opptatt av å stimulere til samarbeid og kunnskapsutveksling. Når man snakker om en regional innovasjonspolitikk, er det viktig å forstå hvilke(n) av disse dimensjonene regionaliseringen skjer innenfor. I dagens system er det ofte slik at regionalisering innebærer at innovasjonspolitikken blir mer regional i alle disse dimensjonene, men dette er ikke den eneste mulige, eller den mest ønskelige, utviklingen. Vår påstand er at politikken må være regionalt differensiert, ettersom ulike regioner har behov for ulike tiltak. Derimot bør den ikke primært stimulere til samarbeid innad i regionene, men tvert imot bidra til at aktørene samarbeider og utveksler kunnskap med et stort antall partnere, også utenfor regionen og landets grenser. Dette vil gi tilgang til omfattende ny kunnskap og ulike perspektiver. De regionalt differensierte ordningene som finnes i Norge, fra klyngeprogrammer til regionale forskningsfond, har – bevisst eller ubevisst – i hovedsak ofte gitt støtte til samarbeid mellom regionale aktører. Dette har antakelig også bidratt til at den regionale innovasjonspolitikken har blitt et lett bytte for krefter som ønsker økt sentralisering. Når politikken blir orientert mot regionalt samarbeid, åpner man samtidig for argumentet om at det ikke er de beste partnerne som velges, men de nærmeste. Dermed blir kravet til eksellense også et argument for sentralisering. Produktivitetskommisjonen bemerker eksempelvis at det kan være «vanskelig å stimulere til nye prosesser, produkter og tjenester med stor innovasjonshøyde innenfor tematiske og geografiske områder der det ikke eksisterer gode forskningsmiljøer»14, 14

Produktivitetskommisjonen 2016: Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. NOU 2016:3, s. 103.

16

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 16

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

blant annet fordi innovasjonspolitikken er orientert mot prioriterte geografiske områder. Dette er imidlertid bare gyldig dersom man forutsetter at bedriftene som befinner seg der, bare kan samarbeide med forskningsmiljøer i egen region. Begrepet «prioriterte geografiske områder» hinter også til at regional differensiering i norsk sammenheng ofte har vært synonymt med distriktspolitikk. Innovasjonspolitikken har vært sterkt preget av distriktspolitiske hensyn, noe som har gjort det betydelig lettere for gründere og innovative selskaper å få støtte for sine prosjekter hvis de er lokalisert i regioner som er definert som distrikter. Når vi tar til orde for regional differensiering i denne boka, er det imidlertid ikke dette vi snakker om. Distriktspolitikk er en form for differensiering i den forstand at man har egne tiltak for regioner i periferien, men det er en meget enkel form for differensiering som forutsetter at alle perifere regioner har samme behov. Vår tilnærming tar i stedet som utgangspunkt at hver region har et særegent innovasjonssystem, og at tiltak for å adressere systemfeil derfor må tilpasses det systemet som finnes i den enkelte region. Dette kan handle om at det er for lite interaksjon i regionen eller at produksjonen av ny kunnskap er utilstrekkelig, men det kan like gjerne handle om at det er for lite kontakt med omverdenen, at bedriftene har for dårlig absorpsjonskapasitet eller at regionen er for avhengig av noen få næringer. Poenget er at denne diagnosen må bygge på analyser av hver enkelt region. Når det gjelder regional utforming av innovasjonspolitikken, er dette ikke et mål i seg selv. Spørsmålet er snarere om det vil føre til større regional differensiering og dermed en bedre tilpasning av politikken til den regionale konteksten. Dette er ikke en urimelig hypotese, ettersom regionale beslutningstakere ofte vil kjenne konteksten bedre enn dem som sitter lenger unna. Det forutsetter imidlertid at de regionale beslutningstakerne har god kapasitet til å analysere regionens behov, og at de er forholdsvis uavhengige av særinteresser som ønsker å påvirke politikken i sin retning. Som vi kommer tilbake til i kapittel 9, har regionaliseringen av politikkutformingen på innovasjonsfeltet så langt blitt gjort stykkevis og delt. Regionene har dermed formelt ansvar for innovasjonspolitikken, men svært få reelle verktøy til å utføre oppgavene de er satt til – med mindre de også er definert som distriktsregioner. Dette har skapt et stort behov for samordning mellom ulike aktører som er i besittelse av ulike innovasjonspolitiske verktøy. Det har igjen ført til liten grad av regional differensiering innenfor mange deler av innovasjonspolitikken, ettersom regionene er orientert mot standardiserte nasjonale ordninger 17

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 17

30.09.16 15.52


kapittel 1

som forvaltes av Innovasjon Norge eller Forskningsrådet. Vi vet derimot lite om hvilken betydning en mer helhetlig regional utforming av innovasjonspolitikken ville hatt for en mer regionalt tilpasset politikk på dette området.

Virker innovasjonspolitikken? Bedrifter konkurrerer gjennom å være innovative, spesielt i land med høyt kostnadsnivå, der det er vanskelig å ha rimeligere produkter og tjenester enn internasjonale konkurrenter. De henter gjerne ideer og kunnskap til innovasjonsaktivitet fra leverandører, kunder og en rekke andre kilder. Regionale og nasjonale omgivelser er likevel viktig for bedrifters innovasjonsevne, spesielt mulighetene for å rekruttere arbeidskraft med relevante kunnskaper og ferdigheter, samt å få tak i helt ny kunnskap fra nærliggende forskningsmiljøer og innovative bedrifter før den gjøres tilgjengelig gjennom for eksempel publikasjoner. En slik tilnærming betyr at ikke bare bedrifter konkurrerer gjennom innovasjoner, men at også regioner og nasjoner konkurrerer om å tilby eksisterende og nye bedrifter gode betingelser for å kunne innovere. Det ovennevnte gir en vesentlig bakgrunn for innovasjonspolitikken. Den er viktig for konkurranseevnen til næringslivet og for velstandsnivået i regioner og nasjoner. Spørsmålet om innovasjonspolitikken virker, om den øker næringslivets innovasjonsevne og -aktivitet, er derfor sentralt. På den ene siden er det opplagt at innovasjonspolitikk, bredt definert, virker. Mariana Mazzucato hevder at offentlig finansierte forskningsprosjekter har dannet grunnlaget for teknologiske gjennombrudd og nye produkter som internett, GPS og iPhone.15 En region og en nasjon kan ha noen innovative bedrifter, men neppe et innovativt næringsliv over lang tid uten et godt utdanningssystem, et fungerende styresett og god kompetanse hos myndighetene. Det kreves også gunstige kulturelle forhold som bidrar til tillitsfullt samarbeid mellom aktører i innovasjonsprosjekter og som stimulerer til entreprenørskap. Innovasjonspolitikken omfatter imidlertid også mer spesifikke virkemidler. I grove trekk tar den sikte på å få fram flere innovative nyetableringer, bidra til mer innovasjonsaktivitet i etablerte bedrifter og sørge for innovasjonssamarbeid og kunnskapsflyt mellom bedrifter og mellom bedrifter, universiteter og 15

Mazzucato, M. 2013. The Entrepreneurial State. Debunking Public vs. Private Sector Myths. London: Antem Press.

18

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 18

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

forskningsmiljøer. Å måle effekten av slike virkemidler medfører metodiske problemer. Vi kan ikke vite hva som ville blitt resultatet uten denne støtten. Én tilnærming til den problemstillingen er å konstruere kontrollgrupper av bedrifter som ikke har mottatt støtte fra et bestemt virkemiddel, men som har likhetstrekk med bedrifter som har fått støtte. Statistisk sentralbyrå16 har benyttet denne framgangsmåten og funnet positive effekter av innovasjonspolitiske virkemidler. Den største effekten observeres for store prosjekter med offentlig støtte på over 1,5 millioner kroner, mens det er svake eller ingen effekter av tildelinger på under en halv million. Imidlertid er det vanskelig å konkludere med at støtten har ført til effekter, blant annet fordi bedriftene som har mottatt støtte, kan være annerledes enn kontrollgruppen på viktige, men uobserverte forhold. En gjennomgang av evalueringer av seks sentrale virkemidler viser usikre og varierte resultater. Støtte til gründere gjennom FORNY-programmet til Forskningsrådet og etablererstipend fra Innovasjon Norge viser beskjedne resultater. Det kan skyldes at få gründere virkelig lykkes, og at det i beste fall gjerne tar tid før suksessen realiseres. Det store flertallet av gründere etablerer levebrødsbedrifter som i hovedsak forblir små og lite innovative, og mange av disse legges ned etter få år. For eksempel viser tall fra Statistisk sentralbyrå at drøyt to tredjedeler av nyetablerte foretak i Norge legges ned i løpet av fem år. FORNY støtter kommersialisering av forskningsresultater, som i og for seg er sentralt for framvekst av nye næringer. Kunnskap fra forskning flyter inn i næringslivet på mange måter, men kommersialisering av forskning til nye produkter, bedrifter og næringer er krevende og tar tid. Evalueringer av SkatteFUNN-ordningen og Forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU) viser større målbare effekter. Her er utgangspunktet enklere enn ved nyetableringer, siden det stort sett er snakk om å forbedre eksisterende produkter, tjenester og produksjonsmåter ved bruk av forskningsbasert kunnskap, eller utvikle nytt fra etablert kunnskap. Dette kan i stor grad lede til path extension, som går ut på at bedriftene forbedrer sin eksisterende aktivitet, noe som gir rask effekt. Støtte til nyetableringer gir større muligheter for å skape helt ny aktivitet. Dette har nemlig potensial til å skape nye utviklingsstier, noe som er en vanskeligere oppgave enn å forbedre det eksisterende.

16

Cappelen, Å. mfl. 2016, Innovasjons- og verdiskapingseffekter av utvalgte næringspolitiske virkemidler. Rapporter 2016/12. Statistisk sentralbyrå.

19

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 19

30.09.16 15.52


kapittel 1

Virkemidler for å bidra til økt samarbeid og kunnskapsflyt mellom aktører i regionale næringsklynger og mellom akademia og næringsliv er også sentralt – i og med at innovasjon i stor grad dreier seg om kunnskapsflyt og interaktiv læring mellom ulike typer aktører.17 Det er imidlertid vanskelig å måle at klyngeprogrammer gir økt innovasjon hos klyngebedrifter. Disse programmene har hatt stor mobiliseringseffekt. Det har blitt langt mer oppmerksomhet om og forståelse for betydningen av samarbeid og felles innovasjonsprosjekter mellom regionale aktører, men altså få målbare effekter på bedriftsnivået. Virkemidler som skal bidra til mer FoU-samarbeid mellom universiteter, forskningsinstitutter og bedrifter, som i sentre for forskningsdrevet innovasjon, sliter med ulike innovasjonsmåter og ulik forståelse av hva innovasjon innebærer. Dette belyser den generelle utfordringen i arbeidet for en mer effektiv innovasjonspolitikk, nemlig å forstå og sette ord på hva som skaper innovasjon, og hvordan vi omformer forståelsen av innovasjon til effektiv politikk.

Innovasjon er mer enn forskning Denne utfordringen drøfter vi særlig i kapittel 4, der vi trekker fram at svært mye av den fornyelsen som skjer i nærings- og samfunnsliv, er praksisbasert – og ikke primært et resultat av aktiviteter i laboratorier og på forskerkontorer. Mye av den innovasjonsvirksomheten som finner sted i bedriftene, er også lite formalisert og kodifisert. I stedet utformes den i møtet med krevende og kompetente kunder, leverandører og konkurrenter. Den vil da gjerne betegnes som en funksjon av taus kunnskap, og den er gjerne også av det inkrementelle slaget. Begrepet taus kunnskap kan lett misforstås. Noen ferdigheter og evner er tause i den forstand at de sitter i fingrene og i følelsen for verktøy, materialer og prosesser mer enn i språket, men mye av den innovasjonsvirksomheten vi betegner som taus, vil bedre karakteriseres som ikke-formalisert. Det engelske akronymet DUI (Doing, Using, Interacting), som vi skal bruke videre i boka, betegner innovasjonsmåten bedre. Et særlig kjennetegn ved norsk innovasjonsvirksomhet er at den i stor grad bygger på DUI-modellen. Dette er også én av hovedforklaringene på at Norge kommer svakt ut i internasjonale oversikter over formalisert innovasjonsvirk17

Lundvall, B.-Å. 2007. National Innovation Systems — Analytical Concept and Development. Industry and Innovation, 14,1, s. 95–119.

20

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 20

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

somhet, som gjerne bygger på registrering av FoU-aktivitet, patenter samt private og offentlige budsjetter for forskningsvirksomhet. Dette benevner vi STIsporet (Science, Technology, Innovation) til innovasjon i bedriftene. Mange næringer i Norge driver innovasjon etter STI-modellen, men denne innovasjonsmåten har likevel mindre plass hos oss enn i land vi naturlig sammenlikner oss med innenfor både nyskaping og verdiskaping. Disse særtrekkene ved den norske innovasjonsmåten leder ofte observatører og politikere, utenlandske som hjemlige, til å konkludere med at det satses lite på nyskaping i og rundt norsk næringsliv. Det mener vi er galt. Norsk næringsliv har en høy innovasjonstakt, det vitner verdiskapingsnivået i samfunnet om, men innovasjonsmåten vår avviker en del fra den internasjonalt gjengse og lett målbare metoden.18 Dette er viktig å kunne noe om – fordi det også stiller oss overfor utfordringer knyttet til hvordan innovasjonspolitikken skal utformes. Mange av de anbefalingene vi får etter modell utenfra, vil ikke umiddelbart passe inn i det norske innovasjonssystemet. Dette gjelder også regionalt. Norsk næringsliv er preget av store geografiske variasjoner, både fra landsdel til landsdel og fra utkant til storby. Vi gir noen eksempler på dette, og vi diskuterer også hvordan vi ikke bare kan kompensere for noen av de utfordringene slike variasjoner gir opphav til, men også styrke og bygge videre rundt dem der de gir oss konkurransemessige fortrinn. Denne diskusjonen oppsummerer vi ved å anbefale en sterkere regionalisering av innovasjonspolitikken, slik at den nettopp kan bli bedre i stand til å håndtere de truslene og mulighetene som følger av dette regionale mangfoldet. Vi argumenterer også for at en tredje, kombinert innovasjonsmåte bidrar til å håndtere noen av utfordringene ved de to andre innovasjonsmåtene. I den kombinerte innovasjonsmåten benytter bedrifter både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap i prosessene. Dette er kunnskap som utvikles internt og som hentes fra ulike eksterne kilder. Erfaringsbaserte (DUI) bedrifter beveger mot den kombinerte innovasjonsmåten når de benytter seg mer av forskning og utvikling, for eksempel for å teste prototyper eller utrede løsninger på problemer som oppstår underveis i innovasjonsprosessene. Mer bruk av forskning og utvikling vil gjerne kreve at erfaringsbaserte bedrifter avgrenser bestemte innovasjonsprosjekter og etablerer en utviklingsavdeling eller liknende for å kunne akkumulere

18

Cooke, Ph. 2016 Nordic innovation models: Why is Norway different? Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography 70(3): 190–201.

21

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 21

30.09.16 15.52


kapittel 1

og systematisere kunnskap til bedriftens innovasjonsaktivitet. Erfaringsbaserte bedrifter har innovasjonsprosesser som ofte er usynlig for utenforstående. Forbedringer i for eksempel produksjonsmåter utvikles ad hoc og som en del av det daglige arbeidet – og kanskje uten at nye måter å gjøre ting på dokumenteres. Vitenskapsbaserte (STI) bedrifter har FoU-avdelinger og definerte forsknings- og utviklingsprosjekter. Slike bedrifter kan imidlertid oppleve problemer med å ta steget fra forskningsresultater til produkter og tjenester som kan framstilles effektivt og som etterspørres i markedet. Steget kan bli mindre dersom bedrifter samarbeider med eller henter inn aktører med blant annet produksjonskompetanse. Vi mener at den kombinerte innovasjonsmåten har noen fortrinn når det gjelder å bidra til et mer innovativt næringsliv. Omforming av forståelsen til politikk er imidlertid utfordrende. Begge bedriftstypene – både de erfaringsbaserte og de vitenskapsbaserte – må øke sin evne til å kople ulike typer kunnskap. Dette er kunnskap som kan bygges opp internt i bedrifter, men som ofte må hentes utenfra. Dermed oppstår det et behov for å tenke i termer av innovasjonssystemer som vil bidra til å utvikle kunnskaps- og næringsmiljøer samt diverse eksterne kunnskapskoplinger som kan styrke bedriftenes innovasjonsaktivitet. Politikk som bygger på den vitenskapsbaserte innovasjonsmåten er opptatt av bidraget som dyktige forskningsmiljøer gir til nye bedrifter, mens den erfaringsbaserte innovasjonsmåten konsentrerer seg om hvordan bedrifter kan hente ideer og kunnskap fra kunder og leverandører. Den kombinerte innovasjonsmåten erkjenner betydningen av mange kunnskapskilder og bedriftenes evne til å kunne utnytte disse.

Samfunnsmessige og kulturelle forutsetninger for innovasjonspolitikken Det regionale mangfoldet i næringsstruktur og innovasjonsmåter eksisterer ikke i noe vakuum, men står i et nært utvekslingsforhold til et like mangfoldig samfunn. I kapittel 5 og 6 i denne boka forsøker vi å nærme oss hopehavet mellom innovasjon og samfunn ved å se nærmere på hvordan vi kan forstå ulike innovasjonstilnærminger i et sosiokulturelt lys. Dette gjør vi ved å knytte an til de forskningstradisjonene som er vokst fram på feltet, særlig innenfor Variety of Capitalism-tradisjonen (VoC),19 og i forlengelsen av Emmanuel Todds teorier 19

Hall, P.A. og Soskice, D. (red.) 2001, Varieties of Capitalism. The Institutional Foundations of Competitive Advantage. Oxford: Oxford University Press.

22

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 22

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

om sammenhengene mellom regionalt varierende demografiske grunnformer og kulturell, politisk og økonomisk atferd.20 Vi argumenterer her for at Norge ikke kan ses på som ett økonomisk typetilfelle, men som regionalt splittet mellom to av VoC-kategoriens hovedformer – den koordinerte (CME) og den liberale (LME) typen markedsøkonomi. Dette skillet er geografisk forankret i Norge, noe vi også kjenner fra hjemlige forfattere som Stein Rokkan21 og Olav Wicken22. Selv om vi fra litteraturen kjenner disse skillene og vet at de gir opphav til systematiske ulikheter i bedriftsorganisering, innovasjonsmåter og politisk absorpsjonsatferd, er vi kommet forbausende kort med å gjøre oss nytte av denne innsikten til å differensiere politikkutformingen regionalt. Dette gjelder også for innovasjonspolitikken, med et hederlig unntak for klyngepolitikken – som nettopp spiller på de fortrinn lokale og regionale særdrag gir. I stedet ender vi ofte vår analytiske og politiske innzooming med å stoppe ved den norske modellen som det laveste differensierende nivået i en global sortering av variasjon. VoC-tradisjonens dominerende bruk av land som analyseenheter kan ha noe av skylden for dette. Men skal vi komme videre i politikkutvikling, må vi se forbi den norske modellen og heller forstå den som konstituert av regionale modeller i historisk og nåtidig brytning. Distriktspolitikken har hos oss hatt tradisjon for å nettopp å differensiere etter geografi, men kun etter sosioøkonomiske kriterier, ikke sosiokulturelle. Det er vår påstand at når en framtidsrettet innovasjonspolitikk skal utformes, må man våge å ta de sosiokulturelle ulikhetene regionene imellom på alvor. Den enkleste og antakelig minst kontroversielle måten å gjøre dette på, er å utforme brede politiske plattformer og programmer som framtidas regionale aktører kan fylle ut fra stedlige behov, praksiser og muligheter.

Utdanning og innovasjon Det er nesten blitt en selvfølge å si at vi lever i et kunnskapssamfunn. Det er nærmest også gjengs å hevde at utdanningssystemets omfang og kvalitet er lineært korrelert med innovasjonsevnen og den beredskapen et land eller en 20 21 22

Todd, E. 1990. L’Invention de l‘Euorpe. Paris: Seuil. Rokkan, S. 1967. Geography, religion and social class: Cross-cutting cleavages in Norwegian politics. I S. Rokkan og S.M. Lipset (red.): Party systems and voter alignments. New York: The Free Press. Wicken, O. 2004. Politikk som konkurranse mellom industrialiseringsformer, I H. Gammelsæter og P. Arbo (red.), Innovasjonspolitikkens scenografi: nye perspektiver på næringsutvikling. Trondheim: Tapir.

23

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 23

30.09.16 15.52


kapittel 1

region har til å møte framtidige utfordringer. En rekke offentlige dokumenter målbærer beslektede resonnementer som inntak til nasjonal bekymring og politikkutforming.23 I kapittel 6 viser vi at utdanningens forhold til innovasjon er mer tvetydig enn som så. For det første må vi skille mellom grunnutdanning som en plattform for allmenn funksjonsevne inn mot et DUI-orientert arbeidsliv og de spissede formene for utdanning som er nært knyttet til en FoU-basert STI-måte å innovere på. Dernest må vi bli mer bevisst på at utdanningsfeltet sivilisasjonshistorisk følger et moderniseringsspor som bare delvis sammenfaller med økonomiens. Derfor er sammenhengene mellom utdanning og økonomisk utvikling i beste fall svært innfløkte – og i ytterste fall lite åpenbare når vi har med høyt utviklede samfunn som vårt å gjøre. I tillegg har ulike regioner ulike utdanningskulturer, på samme måte som de også oppviser variasjon i økonomisk tilpasning og innovasjonsmøter. Igjen blir konklusjonen at politikk for å kople utdanning og innovasjon best kan utformes i en regional kontekst. Her ligger det et stort institusjonelt potensial gjennom at skoleeierskapet i Norge er desentralisert til kommuner og fylkeskommuner, og at universiteter og høgskoler allerede har en tradisjon for virke inn mot det regionale næringslivets egenart og behov.

Omstilling og innovasjon Spørsmålet om omstilling av næringslivet har blitt langt mer aktuelt i Norge etter nedgangen i oljepris og minkende aktivitet i oljesektoren, spesielt på Sørog Vestlandet. Dette er imidlertid også en løpende utfordring. Regioner og nasjoner må av og til utvikle nye næringer for å kunne opprettholde arbeidsplasser og velstand. Kapittel 7 argumenterer for at omstilling må forstås fra både et aktør- og et systemperspektiv. Aktører er sentrale fordi framvekst av nye næringer i en region skjer gjennom etablering av nye bedrifter eller ved at eksisterende bedrifter omstiller til nye næringer. Men vi argumenterer for at aktører, for eksempel gründere, ikke alene kan skape en ny regional næring. Sentrale dokumenter, som regjeringens gründerplan og produktivitetskommisjonen, legger etter vår

23

Se f.eks. NOU 2011: 3. Kompetansearbeidsplasser – Drivkraft for vekst i hele landet og NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport.

24

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 24

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

oppfatning altfor ensidig vekt på at aktører – som vekstorienterte gründere og fremragende forskere – skal sørge for omstillingen. Vi bruker begrepet utviklingssti for å begrunne hvorfor gründere, forskere og eksisterende bedrifter ikke skaper en ny regional næring på egen hånd. Begrepet viser til at nye næringer baseres på eksisterende næringer og kunnskap, og til at næringer bygges steg for steg. Oljeleverandørindustrien på Agder og Vestlandet er for eksempel blitt utviklet gjennom mange tiår, der læring i bedrifter gjennom krevende kundeprosjekter, opparbeiding av høy kompetanse i arbeidsstokken og utvikling av relevante utdanningsprogrammer er viktige for næringens vekst. Poenget i denne sammenheng er at en utviklingssti, eller en ny regional næring, krever mer enn etablering av nye og helt ulike bedrifter. Den krever flere tilsvarende bedrifter som kan inngå i en verdikjede eller bruke samme type nøkkelkunnskap og teknologi. Videre krever den at bedriftene kan dra nytte av et innovasjonssystem i form av relevant forskning og utvikling, utdanning og politikk som er tilpasset spesifikke utfordringer som nye næringer møter. Omstilling i form av en ny regional utviklingssti vil dermed oppstå når det etableres flere nye bedrifter som er koplet sammen på ulike måter, når bedriftene får produkter og tjenester på markedet, og når bedriftene kan finne ulike innsatsfaktorer i et regionalt nærings- og kunnskapsmiljø. Denne forståelsen av hva som skaper omstilling i regionalt næringsliv, krever evne til å tenke to tanker samtidig. Gründere er et sentralt element i næringsutviklingen, både for å effektivisere gamle næringer og for å skape nye. Men mye gründerskap gir likevel ikke uten videre omstilling i form av nye næringer. Det skyldes at gründere ofte starter nye bedrifter der de bor og med hjelp av erfaring, kompetanse og nettverk fra tidligere arbeidsforhold eller utdanning. Mange gründerbedrifter etableres derfor i næringer som allerede dominerer i regionen. Vi vet også at bare en svært liten andel av nyetablerte bedrifter vokser, og få nyetableringer er innovative. Det store flertallet av gründere starter levebrødsbedrifter – som i hovedsak forblir små og lite innovative, og der mange nedlegges etter få år. Også når det gjelder forskning, må en tenke to tanker samtidig. Den første er at forskning er sentralt for framveksten av nye næringer. Det andre er at forskningskunnskap flyter inn i næringslivet på mange måter, men at kommersialisering av forskning til nye produkter, bedrifter og næringer er krevende og tar tid. Det vi i kapittel 7 kaller for tykke regionale innovasjonssystemer, gir heller ikke nødvendigvis gode betingelser for omstilling. De tykke systemene har både 25

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 25

30.09.16 15.52


kapittel 1

noen sterke næringer og en betydelig og relevant kunnskapsinfrastruktur. Dette stimulerer bedriftenes innovasjonsevne fordi det gir god tilgang på relevant kompetanse og ressurser. Men tykke innovasjonssystemer medfører også en mulig ulempe som blir spesielt synlig når næringslivet må omstille seg raskt. Den består i at en god del kunnskap, ressurser, regelverk og annet er rigget inn mot å støtte etablerte, sterke næringer. Dette er spesielt framtredende i mindre regioner som vil ha et ganske spesialisert næringsliv og innovasjonssystem. Politikk for omstilling i regionalt næringsliv må ut fra en slik forståelse makte to ting: For det første må den stimulere gründere som starter bedrifter i nye næringer i en region, samt stimulere til omstilling i eksisterende bedrifter. For det andre må politikken videreutvikle og endre det regionale innovasjonssystemet til å kunne støtte gründere og bedrifter i spirende næringer, og ikke kun de allerede sterke regionale næringene.

Beslektet mangfold Temaet omstilling og innovasjon diskuteres videre i kapittel 8, hvor vi ser på hva det betyr for regionens evne til omstilling og innovasjon å ha et mangfold av beslektede aktiviteter i det regionale næringslivet. Beslektet mangfold er et begrep som får stadig mer oppmerksomhet i europeisk politikk for regional utvikling og innovasjon. Det representerer en ny posisjon i debatten mellom spesialisering og diversifisering av økonomisk aktivitet som to hovedstrategier for regional utvikling. I stedet for å konsentrere innsatsen om næringer som allerede er sterke i regionen eller om å skape vekst på flest mulig nye områder, vektlegger tilnærmingen basert på beslektet mangfold utvikling gjennom framvekst av nye næringer som bygger på kunnskap og kompetanse som er beslektet med – men ikke lik – den aktiviteten som allerede foregår i regionen. Den regionale utviklingen skjer dermed gjennom stifornyelse, hvor regionen får stadig nye bein å stå på – gjennom forgreninger med utgangspunkt i regionens eksisterende næringsliv. Beslektet mangfold er viktig for regionenes evne til omstilling. Det er fordi omstilling i stor grad handler om at arbeidskraft skifter fra en næring i nedgang til en annen næring med bedre framtidsutsikter. Arbeidstakeres muligheter til å skifte næring avhenger i sin tur av at deres ferdigheter og kompetanse også verdsettes i den næringen de skifter til. En oljeingeniør som får jobb som kokk, vil normalt i liten grad kunne utnytte sin utdanningsbakgrunn og arbeidserfa26

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 26

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

ring. Mulighetene for å trekke på opparbeidet kompetanse er derimot antakelig større dersom den nye jobben er i en annen ingeniørbedrift. Har regionen et beslektet mangfold av økonomiske aktiviteter innenfor ulike sektorer, øker det mulighetene for at arbeidstakere finner nye næringer hvor de får brukt mest mulig av sin kompetanse. Dette kan også bidra til å bedre mulighetene for innovasjon. Når arbeidstakere skifter mellom næringer, tar de med seg erfaringer og kompetanse. Anvendes denne kompetansen på nye problemer eller kombineres med den kunnskapen som allerede finnes i bedriften, kan det gi kombinasjoner som resulterer i innovasjon. Mulighetene for vellykkede nye kombinasjoner av eksisterende kunnskap øker også når kunnskapen som kombineres, er beslektet. Betydningen av beslektet mangfold er også et argument for den regionale differensieringen av innovasjonspolitikken som vi tar til orde for i denne boka. En politikk for å bygge beslektet mangfold må bygge på de aktivitetene som allerede finnes i regionen og identifisere potensielle nye næringer som er beslektet med disse. Analysene viser at det er betydelig variasjon i slektskap mellom næringer i ulike norske regioner. Dette er ikke bare en funksjon av regionens størrelse eller sentralitet, selv om store regioner naturlig nok har større muligheter for å inneha et stort antall beslektede aktiviteter. Likevel er det betydelig variasjon i beslektet mangfold selv mellom regioner av samme størrelse, noe som igjen har implikasjoner for hvilken innovasjonspolitikk som kan være gunstig for de ulike regionene.

Regional samordning av innovasjonspolitikken Mens de første åtte kapitlene i hovedsak har tatt for seg innholdet i politikken, ser kapittel 9 også på utformingen av innovasjonspolitikken. Dette gjelder spesielt forholdet mellom regionale og statlige virkemidler i innovasjonspolitikken, samt hvordan politikken kan samordnes på tvers av aktører og forvaltningsnivåer. Innovasjonspolitikken utformes i dag i et komplekst samspill mellom et stort antall aktører på ulike forvaltningsnivåer: En rekke departementer er involvert gjennom oppdrag til de tre sentrale virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA. På regionalt nivå er fylkeskommunen gitt et overordnet ansvar, men deler dette med regionale statlige aktører som Fylkesmannen og Innovasjon Norges regionkontorer. I økende grad er også kommunene aktive deltakere i utformingen av innovasjonspolitikken på regionalt nivå gjennom sine regionale utviklingsselskaper, særlig i storbyregionene. 27

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 27

30.09.16 15.52


kapittel 1

Samordning framheves som en hovedutfordring i innovasjonspolitikken også i regionmeldingen som ble presentert i april 2016.24 Meldingen trekker fram utfordringene med en sektorisert forvaltning som et av hovedargumentene for en regionreform, og når det gjelder innovasjonspolitikken, peker den på at «Organiseringen gjør det uklart for både næringsliv, forskningsmiljøer og andre brukere hvordan virkemiddelapparatet fungerer, hvordan de ulike virkemiddelaktørene samhandler og hva som er fylkeskommunens rolle»25. Løsningen på dette problemet er større regioner som skal få ansvar for å utforme regionale oppdrag til virkemiddelaktørene. Analysen av virkemiddelapparatet i Rogaland støtter denne konklusjonen, men gir samtidig grunn til å spørre om de endringene som skisseres i meldingen, er tilstrekkelige for å oppnå større samordning. Vi trekker fram flere forhold som ikke adresseres i regionmeldingen. Et hovedproblem er at prinsippene for samhandling mellom staten og regionene i innovasjonspolitikken i for liten grad er tilpasset det som er – eller burde være – bakgrunnen for politikken på dette området, nemlig å stimulere regionene til selvhjelp. I stedet bærer statens forhold til regionene dels preg av nasjonal standardisering (med vekt på likebehandling på tvers av regionene) og dels av hjelpepolitikk (med store innslag av distriktspolitisk tenkning). Det er heller ikke lagt stor vekt på læring på tvers av regioner – gjennom for eksempel forsøk og eksperimenter med nye typer tiltak. Et annet problem er at de politiske verktøyene er ulikt fordelt mellom aktørene. De store økonomiske og lovbaserte virkemidlene forvaltes av statlige myndigheter, mens fylkeskommunen og regional stat i hovedsak driver med rådgivning. Fylkeskommunen har formelt fått et overordnet ansvar for regional utvikling, men svært få verktøy for faktisk å utøve det. Dette gjør at suksesskriteriene for prosjekter som får fylkeskommunal støtte, dels er at prosjektene kvalifiserer for støtte i nasjonale (eller europeiske) programmer. De regionale oppdragene som foreslås i regionmeldingen, vil gi fylkeskommunene noe større økonomiske virkemidler, men det står ingenting om hvor store midler som vil bli omfattet av disse regionale oppdragene, eller om hvor mye statlige myndigheters oppdrag eventuelt vil bli redusert.

24 25

Meld. St. 22 2015/16: Nye folkevalgte regioner: Rolle, struktur og oppgaver. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ibid. s. 43.

28

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 28

30.09.16 15.52


ti kapitler til en framtidsrettet innovasjonspolitikk

Veien videre Vi befinner oss i en periode med betydelige behov for omstilling og endringer i nærings- og samfunnslivet. Og mange tilbyr løsninger som skal bidra til omstillinger og vekst. Løsningene er ofte endimensjonale og enkle – som å hjelpe fram mer gründerskap, styrke den beste grunnforskningen, skape arbeidsplasser gjennom et grønt skifte eller gjennom overgang til delingsøkonomien, legge om til industri 4.0 for å reindustrialisere Norge, og så videre. Løsningene har mye for seg, men vi tror ikke at ett håndgrep kan løse utfordringene vi står overfor. Denne boka tilbyr kunnskap om mange sider ved norsk innovasjonspolitikk, om forutsetninger for innovasjon, og om hvordan innovasjoner foregår i ulike deler av norsk næringsliv. Vi setter et kritisk søkelys på det vi oppfatter som for enkle oppskrifter på å skape ny vekst i næringslivet. Hovedmålet med boka er å bidra til en kunnskapsbasert debatt om innovasjonspolitikken. I tillegg til å hente inn forskningsbasert kunnskap, bidrar vi til debatten med egne synspunkter om hva vi anser som gode grep i innovasjonspolitikken. Vi er opptatt av at denne politikken må tilpasses ulike regionale forhold i næringslivet og i det sosiokulturelle grunnlaget. Det betyr ikke at politikken kun skal baseres på regionalt samarbeid og kunnskap, den må også legge til rette for at næringslivet har og kan utnytte globale kunnskapskoplinger. Vi har en bred forståelse av innovasjon, som betyr at innovasjonspolitikken må omfatte langt mer enn å støtte forsknings- og utviklingsaktiviteter. Ikke minst må den bidra til å kople eksisterende og beslektet kunnskap som grunnlag for framvekst av nye næringer. Vi er også opptatt av støtte til aktører som gründere og innovative bedrifter må spille sammen med når det gjelder utvikling og tilpasninger i innovasjonssystemer. Alt dette er synspunkter som utbroderes i de resterende ni kapitlene i denne boka.

29

106560 GRMAT Innovasjonspolitikk 160101_v01.indd 29

30.09.16 15.52

Utdrag: Politikk for innovative regioner  

Politikk for innovative regioner bidrar til en kunnskapsbasert debatt om innovasjonspolitikken, spesielt den regionaliserte delen av politik...

Utdrag: Politikk for innovative regioner  

Politikk for innovative regioner bidrar til en kunnskapsbasert debatt om innovasjonspolitikken, spesielt den regionaliserte delen av politik...