Forord De er på bygda, i tettstedene og i byene. Så å si på hvert nes og ved hver fjord. Vi finner frivillige i hvert eneste lokalsamfunn over hele Norge. Frivillighet er så utbredt her til lands at det utgjør et nasjonalt særtrekk. «Uten frivilligheten stopper Norge», heter det. Påstanden stemmer ifølge statistikker og sammenligninger med andre land. Vi smykker oss gjerne med at Norge er verdensledende i frivillighet. Det er hold i påstanden siden hele 63 prosent av befolkningen bidrar med frivillig innsats minst én gang i året (Wollebæk et al., 2015). Dette tallet er atskillig høyere enn i nabolandene vi ofte sammenligner oss med. Eurostat, EUs statistiske byrå, gjorde i 2016 en undersøkelse som viste at Sverige og Danmark, som kommer rett etter oss på listen over frivillighet i Europa, har henholdsvis 53 og 35 prosent frivillige (Henriksen et al., 2019, s. 1). Selv om «frivillighet» er et forholdsvis moderne ord, er innholdet ikke av ny dato. Å engasjere seg sammen med andre og for andre er velkjent i den eldgamle dugnadstradisjonen. En gang var dette en dyd av nødvendighet og uttrykk for praktisk gjensidighet i små og til dels økonomisk fattige bygdesamfunn. En slik innsats ble videreført gjennom urbaniseringen og inn i det moderne samfunnet. Folkebevegelsene på 1800-tallet og urbanisering var viktige elementer i jordsmonnet for det som utgjør det moderne organisasjonssamfunnet. Menneskene i vår egen del av verden, de skandinaviske landene, har vist sterk vilje og evne til organisering. Overalt hvor det var mulig
5
200835 GRMAT Frivillighet og ledelse av frivillige 220101.indd 5
21/10/2022 16:16
