Utdrag: Økonomisk kriminalitet

Innledning

M

an kan ikke bekjempe noe man ikke forstår. Man kan ikke bekjempe noen man ikke forstår. Derfor hjelper det ikke med nulltoleranse overfor noe eller noen man ikke forstår. Derfor er kunnskap viktig i kampen mot økonomisk kriminalitet og dem som utøver den.

Denne boken er skrevet for å gi nødvendig kunnskap om emnet økonomisk kriminalitet generelt og hvitsnippkriminalitet spesielt. Kunnskapen formidles gjennom eksempler, statistikk, beskrivelser, definisjoner og teorier.

Kunnskap er definert som informasjon koblet til interpretasjon (tolkning), kontekst (sammenheng) og refleksjon (ettertanke). Det er et klart lederansvar å avdekke og forhindre økonomisk kriminalitet. For å lykkes må ledere tilegne seg kunnskap om hvordan kriminaliteten foregår og hvem de kriminelle er. Kunnskap er nøkkelen til suksess i kriminalitetsbekjempelse: Økokrim ser det som viktig å bidra med en kunnskapsbasert oversikt over trusselbildet for å sikre en felles innsats mot områder som utgjør en særlig risiko (Økokrim, 2015).

Samtidig som bekjempelse av økonomisk kriminalitet er et lederansvar, er det ledere selv som begår hvitsnippkriminalitet. I kraft av sin posisjon og profesjon i en organisatorisk sammenheng begår ledere økonomisk kriminalitet på vegne av seg selv (yrkeskriminalitet) og på vegne av virksomheten (bedriftskriminalitet). Hvitsnippkriminelle utgjør derfor en særlig utfordring i kriminalitetsbekjempelsen.

Det skilles i denne boken mellom fire hovedkategorier av økonomisk kriminalitet: 1. Bedrageri. Feil fremstilling av verdier for å utløse en handling som ellers ikke ville funnet sted. Et typisk eksempel er bankbedrageri.

2. Tyveri. Urettmessig tilegnelse av andres eiendom. Et typisk eksempel er advokaters private tilegnelse fra klientkonti.

3. Manipulering. Feil fremstilling av fakta for å utløse et annet resultat enn det som ellers ville vært tilfellet. Et typisk eksempel er skatteunndragelse.

16 Innledning

4. Korrupsjon. Å gi eller motta en utilbørlig fordel. Et typisk eksempel er bestikkelser knyttet til anskaffelser og etableringer. Både bestikker og bestukket begår lovbrudd.

Denne boken dreier seg dermed om langt mer enn bare korrupsjon. Selv om korrupsjon får stor oppmerksomhet i media, er andre former for økonomisk kriminalitet mer utbredt her i landet.

Kapittel 1 introduserer bekvemmelighetsteori som en integrert forklaring basert på mange delteorier om hvitsnippkriminalitet. Hvitsnippkriminalitet er økonomisk kriminalitet begått av personer i tilknytning til deres profesjon og i kraft av deres fremtredende posisjon i næringsliv, forvaltning og politikk. De tre dimensjonene i bekvemmelighetsteorien utdypes i kapitlene 2, 3 og 4. Kapittel 5 samler dimensjonene i bekvemmelighetsmodellen.

Bekvemmelighetsteorien bygger på tidligere teoretiske forklaringer av hvitsnippkriminalitet som fenomen. Først forklarte Sutherland (1939) hvitsnippkriminalitet med teorien om avvikende tilhørighet («differential association theory»), som går ut på at kriminell atferd læres i kontakt med personer som definerer slik atferd som hensiktsmessig, og i isolasjon fra personer som definerer slik atferd som kritikkverdig. Deretter forklarte Piquero og Benson (2004) og Benson og Simpson (2015) hvitsnippkriminalitet med mulighetsteori («opportunity theory»), som går ut på at kriminelle handlinger blir begått der det er mulighet for lettvint gevinst. Mer generelle kriminologiske teorier er også blitt anvendt som forklaringer på hvitsnippkriminalitet, som for eksempel stressteori og nøytraliseringsteori. Alle disse teoriene integreres under paraplyen bekvemmelighet i bekvemmelighetsteorien («convenience theory») i denne boken.

Den tidligere toppledelsen i Yara-konsernet ble dømt for hvitsnippkriminalitet i 2015. Konsernsjefen ble dømt til fengsel i tre år, mens tre konserndirektører ble dømt til fengsel i henholdsvis to og et halvt år, to år og to år. De ble dømt for kor­rupsjon i utlandet. I dommen heter det blant annet at «det må legges vekt på i straffeskjerpende retning for alle de tiltalte at de var en del av selskapets konsernledelse» (Oslo tingrett, 2015c: 79).

Dommen ble anket og var dermed ikke rettskraftig, men den er likevel inter­essant i forbindelse med toppledelsens ansvar for å forhindre økonomisk kriminalitet. En toppleder kan ikke sitte rolig og se på at korrupsjon skjer i virksomheten. Et av flere prinsipielle spørsmål som Oslo tingrett (2015c) behandlet i dommen, er i hvilken grad en toppleder kan straffes for unnlatelsessynder: Et første og udiskutabelt krav er at det må foreligge en spesiell plikt eller oppfordring til å forhindre korrupsjon. Oslo tingrett er svært klar på at topplederen hadde en slik handleplikt. En toppleder kan ikke sitte rolig å

17 Innledning

se på at korrupsjon skjer i virksomheten. Dette ansvaret for topplederen til å motvirke korrupsjon kan ikke delegeres – heller ikke i et stort børsnotert selskap. Tingretten la også til grunn at han hadde faktisk mulighet til å forhindre den aktuelle korrupsjonen (Høivik, 2015: 28).

Høivik (2015) konkluderer med at dommen fra Oslo tingrett (2015c) er en viktig påminnelse om at toppledelsen i alle selskaper bærer et tungt person­ lig ansvar for å motvirke økonomisk kriminalitet i alle ledd i virksomheten.

Eriksen og Søreide (2015) trekker samme konklusjon om at toppledere ikke kan organisere seg bort fra ansvaret. Grinde (2015a) mener dommen bør få konsernsjefer til å skjelve i buksene: Den som tier, samtykker og har dermed ansvaret. Det er dette ansvaret denne boken skal gjøre ledere bedre rustet til å påta seg og utøve. Selv skriver jeg i samme avis (Dagens Næringsliv) at Yara-korrupsjonen kan forklares med bekvemmelighetsteori.

En jury i Borgarting lagmannsrett frikjente i 2017 tre av de fire tidligere toppsjefene i Yara.

I trusselvurderingen fra Økokrim (2015) trekkes mulige medhjelpere i kriminalitet frem. Det dreier seg blant annet om advokater, revisorer, regnskapsførere og takstmenn. Budskapet er at profesjonelle rådgivere i stadig større grad bidrar til økonomisk kriminalitet (Bjerknes, 2015). Disse rådgiverne burde – som alle andre – alltid befinne seg på den riktige siden av loven. Denne boken skal bidra til at rådgivere blir bedre rustet til å innta den lovlydige rollen.

Boken handler blant annet om personer som er blitt dømt til fengsel for hvitsnippforbrytelser. Disse personene er blitt omtalt i media i løpet av de seks siste årene. Dette er mennesker som utgjør en elite som i kraft av sin pro­fesjon og posisjon begår økonomisk kriminalitet. Fra 2009 til 2015 ble 405 hvitsnippforbrytere omtalt i media. Før de ble avslørt som skurker, var flere av dem kjent som helter. Økonomisk kriminalitet som begås av andre enn hvitsnipper, som for eksempel Nav-svindlere, er utelatt fra denne boken.

Begrepet hvitsnippkriminalitet – white-collar crime – ble introdusert av den amerikanske kriminologen Edwin Sutherland i et foredrag i 1939 og definert i hans bok ti år senere (Sutherland, 1949). Han definerte hvitsnippkriminalitet som forbrytelser begått av personer med respektabilitet og høy sosial status innenfor rammen av deres yrke. Som del av definisjonen er klassetilhørighet med. Denne delen av definisjonen er i ettertid blitt diskutert og kritisert. Kritikere har ment at det er viktigere å legge vekt på skaden som forårsakes enn på forbryterens tilhørighet. Croall (2007) mener for eksempel at klassetilhørighet er et problematisk kriterium, og han mener også at begrepet kriminalitet bør erstattes med skadelig virksomhet. Derfor foreslår han å definere hvitsnippkriminalitet som misbruk av legitim stillingsmakt.

18 Innledning

Økonomisk kriminalitet begått av eliten i samfunnet i kraft av tillits­ baserte maktposisjoner kalles hvitsnippkriminalitet. Gjennom misbruk av sin betrodde stilling i næringsliv, forvaltning og politikk beriker hvitsnippforbrytere seg selv eller virksomheten de er tilknyttet. I en organisatorisk sammenheng har hvitsnippkriminelle mulighet til å gjennomføre økonomisk kriminalitet og til å skjule kriminaliteten. Hvitsnippforbrytere gjennomfører underslag, skatteunndragelser, korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet.

I denne boken benytter jeg bekvemmelighetsteori for å forklare hvitsnippkriminalitet. Med bekvemmelighet menes i hvitsnippsammenheng en løsning på et problem eller en utfordring som er beleilig, bekvem og attraktiv. Bekvemmelighet handler om å unngå stress, mas, smerte, press og usikkerhet ved å velge en handling som lar seg gjennomføre uten store anstrengelser og på kort tid. For noen kan det være bekvemt å kjøre for fort dersom man antar at det ikke er fartskontroll. For noen kan det være bekvemt å bestikke en kunderepresentant med et beskjedent beløp sammenlignet med størrelsen på kontrakten. For noen kan det være bekvemt å underslå på jobben for å unngå tvangssalg av hytta. For noen kan det være bekvemt med momssvindel for å unngå at bedriften går konkurs.

Bekvemmelighet er her et relativt konsept, der alternative lovlige handlinger er mer krevende og smertefulle. Det kan være smertefullt å komme for sent til et møte. Det kan være smertefullt ikke å oppnå en kontrakt. Det kan være smertefullt å la hytta gå på tvangssalg. Det kan være smertefullt å se bedriften gå konkurs.

Teori er ikke det motsatte av praksis. Både teori og empiri handler om praksis. Teori er resonnementer om praksis, der man definerer fenomener og relasjoner mellom dem. I bekvemmelighetsteorien defineres tre dimensjoner. Den første er motivet for handlingen, som er økonomisk profitt til en selv eller virksomheten. Den andre er muligheten for handlingen, som er organisatorisk forankring av gjennomføring og skjuling av kriminaliteten. Den tredje er personlig villighet til avvikende atferd i form av kriminell handling.

Gjennom innholdsanalyse av granskingsrapporter som er offentlig kjent, søker jeg i denne boken å legge frem empiriske bevis for bekvemmelighetsteoriens holdbarhet. Granskere fra globale revisjonsfirmaer og lokale advokatfirmaer blir leid inn av private og offentlige virksomheter til å gjennomføre undersøkelser når det er mistanke om misligheter og kriminalitet (Schneider, 2006). Klientorganisasjonen mottar en granskingsrapport hvor granskerne beskriver sin fremgangsmåte, sine funn og sine konklusjoner (Brooks og Button, 2011).

I bokens første kapitler introduseres bekvemmelighetsteorien som en integrert forklaring på hvitsnippkriminalitet.

19 Innledning

I kapittel 6 presenteres analyser av og statistikk fra saker der 405 personer her i landet er blitt dømt til fengsel for økonomisk kriminalitet og er blitt omtalt i media i årene fra 2009 til 2015. I kapittel 7 gjengis sitater fra hvitsnippdømte og hvitsnippmistenkte.

Man skiller gjerne mellom økonomisk kriminalitet (økokrim) og organisert kriminalitet (orgkrim), men ofte er det en sammenheng mellom de to kriminalitetsformene, og ofte representerer grove lovbrudd en blanding av økokrim og orgkrim. Her i landet skiller politiet mellom økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet i sin organisasjon ved å skille mellom Økokrim og Kripos nasjonalt og ved å skille mellom økoteam og avsnitt for orgkrim i politidistriktene. Dette skillet kan være uheldig da det ofte er en sammenheng. Dette er beskrevet i kapittel 8.

I kapittel 9 drøftes organisasjoners ansvar for å forhindre og oppklare økonomisk kriminalitet. Selv om rammede organisasjoner ofte fremstiller seg selv som ofre for hvitsnippkriminalitet, har de i praksis ofte gjort det mulig for hvitsnippkriminelle å begå økonomisk kriminalitet.

I kapittel 10 drøftes varslere som informasjonskilde for avsløring av økonomisk kriminalitet. Varslere er organisasjonsmedlemmer, tidligere eller nåværende, som er eller har vært vitne til en uetisk, ulovlig eller klanderverdig handling på arbeidsplassen, og som varsler til en person eller instans som har mulighet til å endre på forholdene. Varsleren er gjerne en moralsk helt i samfunnet, men blir ofte betraktet som illojal eller som forræder av bedriften.

I denne boken anlegges et perspektiv der undersøkelse, kartlegging, utredning og oppklaring er viktig for å komme til bunns i en sak. Boken er derfor mer preget av politifaglig enn av juridisk tankegang. Det er den etterforskende privatdetektiven snarere enn paragraftolkeren som er en vellykket gransker når det foreligger misligheter og mistanke om økonomisk kriminalitet begått av eliten i samfunnet. Men mest av alt preges vellykket gransking av tverrfaglighet, der økonomer, revisorer, jurister, analytikere, teknologer og detektiver har viktige roller for å komme til bunns i en sak.

Gransking ved mistanke om økonomisk kriminalitet introduseres i kapittel 11.

I kapittel 12 presenteres noen granskinger som viser hvordan bekvemmelighetsteorien kan belyse det som har foregått.

De relevante straffestemmelsene for økonomisk kriminalitet presenteres i kapittel 13. Der drøftes det situasjonsbestemte perspektivet på gransking og etterforsking av økonomisk kriminalitet avhengig av hvilken forbrytelse det er snakk om.

Dersom du som leser har juridisk bakgrunn, vil du kanskje savne mer inngående rettslig analyse. Ikke minst gjelder dette ved tolkning av rettskilder som lovbestemmelser og rettspraksis. Noen steder er fulle lovtekster tatt inn, noe som neppe hadde funnet sted i juridisk litteratur. Bestemmelsene

20 Innledning

tolkes på et vis, men temmelig fritt, uten bruk av juridisk metode. Når for eksempel granskingstemaet behandles, er det ingen drøfting av rettslig regulering. Heller ikke rettssikkerhetsverdier beskrives. Advokatforeningens retningslinjer nevnes bare hastig. Aktuelle straffesanksjoner, som individuell straff, foretaksstraff og forholdet mellom de to, drøftes ikke.

Det blir ikke sagt noe om de trekkene som synes å være karakteristiske ved rettsutviklingen på området. Det stilles en rekke spørsmål, for eksempel hvorvidt virksomheter som har påført seg selv og samfunnet stor skade, bør stilles til ansvar, uten at det sies noe om verken internasjonale tiltak eller nasjonal rettsutvikling på området. Rettskildene leses i denne boken ikke med rettslig blikk.

Dersom du som leser reagerer på at jeg gjengir mange avisartikler der jeg selv blir intervjuet, er ikke det så rart. At jeg som forfatter gjør meg selv til aktør i egen fagbok, kan være en utfordring for leseren. Stadige henvisninger til intervjuer og uttalelser (i stor grad til mine egne) kan gi inntrykk av lettvint legitimering og forankring. Det er ikke meningen. Hensikten med gjengivelsene er å vise hvordan temaer og saker som behandles i denne boken, har vært og er dagsaktuelle også i norske medier.

Kapittel 1

Bekvemmelighetsteori

B

ekvemmelighetsteorien («convenience theory») tar utgangspunkt i at det å begå økonomisk kriminalitet kan være en bekvem løsning på et problem eller en utfordring. Bekvemmelighetsteorien går ut på at det kan være bekvemt med misligheter og økonomisk kriminalitet i den hensikt å nå et mål, særlig fordi den organisatoriske tilknytningen tilbyr muligheter og ressurser som ikke er tilgjengelige for folk flest. I virksomheten er det lett å foreta handlinger som er tvilsomme, og i virksomheten er det lett å skjule tvilsomme handlinger. Man velger minste motstands vei.

Bare uflaks – som for eksempel lekkingen av Panama-papirene i 2016 – kan føre til avsløring av misligheter (Ekeberg, 2016a, 2016b). Ved avsløring har de mistenkte tilgang til ressurspersoner i advokatfirmaer, revisjonsfirmaer og konsulentfirmaer, som gjennomfører granskinger. Granskingsrapporter konkluderer nesten alltid med at det var uheldig, at det ikke er lovbrudd, og at det nå er ryddet opp. Med en slik konklusjon har myndighetene en tendens til å la være å etterforske sakene ettersom Økokrim og andre deler av politiet og påtalemyndigheten må prioritere sine ressurser (Løtveit, 2016).

Vi skiller mellom mislighet og kriminalitet, der mislighet er kritikkverdig, mens kriminalitet er lovbrudd. Mislighet kan legge til rette for kriminalitet.

For eksempel la DNB og Nordea til rette for mulig skatteunndragelse og hvitvasking av formuer gjennom sine bankfilialer i Luxembourg i samarbeid med et advokatfirma i Panama. Banksjefene Rune Bjerke og Gunn Wærsted ble kritisert for denne praksisen (Ekeberg, 2016a, 2016b; Sjåfjell, 2016b). Økonomisk kriminalitet er en handling som kan være tilgjengelig, anvendelig, beleilig, komfortabel og behagelig for en person eller organisasjon.

22 Økonomisk kriminalitet

For eksempel kan korrupsjon være en bekvemmelig løsning når en norsk virksomhet har problemer med å etablere seg i et annet land eller ønsker å oppnå en stor kontrakt. Ved personlige økonomiske problemer eller ved personlig grådighet kan underslag, bedrageri eller svindel være bekvemmelige løsninger for å dekke personlige behov.

Bekvemmelighet er i denne sammenheng den forventede besparelse i tid og anstrengelser ved løsningen av et problem eller fullføringen av en oppgave. Man vil unngå stress og smerte. Bekvemmelighet omfatter innsatsen før, under og etter en transaksjon (Collier og Kimes, 2012; Mai og Olsen, 2016; Sundström og Radon, 2015). Økonomisk kriminalitet er en bekvemmelig løsning når andre løsninger – som for eksempel lovlige handlinger – medfører mye større anstrengelser. Kanskje er det vanskelig eller umulig å finne alternative, legale løsninger. Når en virksomhet er i store økonomiske vanskeligheter, kan skatteunndragelse og momssvindel være de eneste realistiske og kjente handlingsalternativene for å unngå konkurs.

Ved bruk av en bekvemmelig løsning kan man spare ressurser og frustrasjon isammenlignet med andre løsninger. Hvitsnippkriminelle finner det bekvemt å utnytte sin privilegerte og betrodde stilling til å begå økonomisk kriminalitet. Bekvemmelighet er verdien av reduksjon i anstrengelse som er nødvendig for å fullføre en handling. Hvitsnippforbrytere finner det bekvemt å utnytte sin privilegerte og betrodde stilling til å begå økonomisk kriminalitet med reduserte anstrengelser sammenlignet med å benytte alternative løsninger.

Kriminell bekvemmelighet har imidlertid kostnader, som for eksempel risiko for å bli avslørt og straffet, for at man mister jobben, at familien går i oppløsning, at man blir hengt ut i media, og at man mister posisjon og nettverk i samfunnet. Ved å velge en bekvemmelig løsning på et problem eller en utfordring i nåtid, påfører man altså seg selv en mulig kostnad i fremtiden.

Jo mer man reduserer kostnaden i nåtid, desto større kan kostnaden bli i fremtiden. Bekvemmelighet har alltid en kostnad (Locke og Blomquist, 2016).

Det varierer hvor tilbøyelige mennesker er til å velge bekvemmelige løsninger i forskjellige situasjoner. Dette gjelder også ved tidsknapphet i krisesituasjoner. Noen er svært sensitive når tiden blir knapp, mens andre beholder roen og klarer å vurdere alternative utveier. Står man overfor stress, grådighet eller trusler, kan kriminalitet være en bekvem utvei som velges for å lette trykket på egen person eller egen organisasjon. Man velger minste motstands vei, og man tar snarveier.

Særlig toppsjefer er fristet til å gripe til bekvemme løsninger. De har det travelt, de er avhengige av bunnlinjen for å overleve i jobben, og de er ikke gjenstand for kontroll. Toppsjefen er den eneste personen på nivå 1 i organisasjonen. Over seg har de et styre som består av en rekke personer

23 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

med varierende kompetanse og engasjement. Under seg har de en rekke lojale direktører. Ved siden av seg har de ingen. Det er ikke tilfeldig at fire av ti hvitsnippdømte her i landet var toppsjefer.

Bekvemmelighetsteorien beskriver tre aspekter ved hvitsnippkriminalitet: • Det økonomiske aspektet: Kriminalitet blir begått for å oppnå en urettmessig gevinst.

• Det organisatoriske aspektet: Kriminalitet blir begått i tilknytning til individets profesjon og posisjon.

• Det atferdsmessige aspektet: Kriminalitet blir begått fordi individet er i stand til å utføre økonomiske forbrytelser, og fordi vedkommende kan akseptere egne handlinger.

De tre nevnte aspektene blir presentert i dette kapitlet. Men først vil jeg gi en generell forklaring på hva utvikling av teori egentlig er.

Edwin Sutherland Helt siden Sutherland (1939) introduserte begrepet hvitsnippkriminalitet («white-collar crime»), har det vært en faglig debatt om hva som kan inkluderes og hva som kan ekskluderes fra denne kategorien av kriminalitet (for eksempel Piquero og Benson, 2004; Pontell mfl., 2014; Stadler mfl., 2013). I tråd med Sutherlands originale arbeid legger bekvemmelighetsteorien vekt på posisjonen og tlliten som forbryteren har i en organisatorisk sammenheng. Derfor er den organisatoriske dimensjonen selve kjernen i bekvemmelighetsteorien, hvor den kriminelle har tilgang til ressurser til å begå økonomisk kriminalitet, og hvor den kriminelle også har tilgang til ressurser til å skjule kriminaliteten.

Den typiske profilen til en hvitsnippforbryter inkluderer følgende kjennetegn (Piquero og Benson, 2004; Pontell mfl., 2014; Stadler mfl., 2013): • Personen har høy sosial status og betydelig inflytelse, nyter respekt og tillit og tilhører eliten i samfunnet.

• Samfunnseliten har generelt mer kunnskap, penger og prestisje og innehar høyere posisjoner enn andre individer i befolkningen har.

• Myndigheten og privilegiene til eliten er ofte ikke synlige eller trans­ parente, men likevel kjent for folk flest.

• Medlemmer av samfunnseliten er aktive i næringslivet, offentlig forvaltning, politiske miljøer, religiøse bevegelser og andre sektorer av samfunnslivet.

24 Økonomisk kriminalitet

• Eliten er en minoritet som oppfører seg som et autoritet overfor andre i majoriteten.

• Personen er gjerne velstående og trenger ikke begå økonomisk kriminalitet for å leve et godt liv.

• Personen er gjerne godt utdannet og vel etablert i viktige nettverk av partnere og venner.

• Personen utnytter sin posisjon til å begå økonomisk kriminalitet.

• Personen ser ikke på seg selv som kriminell, men heller som en samfunnsstøtte som anvender egne regler til å bedømme egen atferd.

• Personen kan være i en posisjon som fører til at myndighetene kvier seg for å innlede etterforsking eller ta ut tiltale.

• Personen har tilgang til ressurser i form av ledende forsvarsadvokater og privatdetektiver dersom vedkommende skulle bli mistenkt for økonomisk kriminalitet. Personen kan oppføre seg på en slik måte i retten at vedkommende får sympati ikke bare blant sine egne, men også i media og i opinionen, blant annet fordi han eller hun tilhører samme samfunnslag som dommeren, aktor og forsvarsadvokaten.

Omfanget av hvitsnippkriminalitet i Norge er blitt anslått til 12 milliarder kroner årlig (Gottschalk og Gunnesdal, 2017).

Edwin Sutherland er en av de mest siterte kriminologene i historien til det kriminologiske forskningsfeltet. Sutherlands arbeider har inspirert og motivert et stort antall forskere innen flere forskningsområder. Hans ideer påvirker, utfordrer og stimulerer forskere. Sutherlands forskning på hvitsnippkriminalitet er basert på hans teori om differensiell tilknytning, der man føler seg tilknyttet noen, samtidig som man tar avstand fra andre.

Teorien er en læringsteori om avvik, der det fokuseres på hvordan individer lærer å bli kriminelle. Differensiell tilknytningsteori antar at kriminell atferd blir lært gjennom interaksjon med andre som man føler seg tilknyttet og har noe felles med.

Sutherlands (1939, 1949) oppfatning av hvitsnippkriminalitet har vært så innflytelsesrik av flere årsaker. For det første er det Sutherlands engasjement mot kriminologiens fornektelse av forbrytelser som blir begått av de mektige og innflytelsesrike menneskene i samfunnseliten. Mange mener det ikke kan kalles forbrytelse når noen i samfunnseliten mottar en utilbørlig fordel eller manipulerer regnskaper. For dem er fortsatt forbrytelse forbeholdt fysisk vold, innbrudd og andre former for gatekriminalitet.

For det andre handler det om skade forårsaket av hvitsnippkriminalitet. Sutherland la vekt på ubalansen mellom den enorme skaden som rike mennesker kan påføre samfunnet, og den ofte beskjedne skaden som fattige mennesker kan påføre samfunnet. Han stusset over at til tross for

25 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

denne ubalansen tar samfunnet hardere tak i fattige kriminelle enn i rike kriminelle.

For det tredje introduserte Sutherland den organisatoriske konteksten for kriminalitet, hvor individer i samfunnseliten gjennomfører forbrytelser i tilknytning til sitt yrke. En hvitsnippforbryter er en person som under utøvelsen av sin profesjon utnytter egen posisjon og sosiale status til å begå ulovlige handlinger. I den privilegerte rollen kan økonomisk kriminalitet bli begått og skjult innimellom lovlige handlinger.

For det fjerde var Sutherland opptatt av virksomheten både som arena for forbrytelser og som aktør i forbrytelser. Han mente at organisasjoner kan holdes ansvarlige for misligheter og kriminalitet. Selv om en virksomhet ikke kan settes i fengsel, kan den ilegges bøter og så strenge sanksjoner at den i praksis ikke klarer å fortsette. For eksempel kan en bedrift som blir tatt for korrupsjon, ikke bare ilegges en bot, men også utestenges fra offentlige anskaffelser.

Den femte og siste årsaken til Sutherlands enorme innflytelse er hans evne til å teoretisere over avvikende atferd blant medlemmer av eliten.

Mange forskere har blitt inspirert av hans fundamentale kritikk av tradisjonell kriminologi som fornekter kriminalitet i overklassen ved ensidig å fokusere på kriminalitet i underklassen. Dette var ny innsikt som utløste en dramatisk endring og utvidelse av hva kriminologi egentlig bør beskjeftige seg med.

Sutherlands langvarige innflytelse på kriminologisk, sosiologisk og etter hvert også organisatorisk tenkning kan observeres over hele verden og særlig ved pågående forskning i Europa og USA. Sutherland avslørte kriminalitet blant individer som nesten ble ansett som overlegne og overnaturlige, og blant folk som slett ikke behøvde å begå kriminalitet for å overleve. Forretningsfolk, toppbyråkrater og andre begår kriminalitet med stor skade for andre uten at de behøver å være særlig bekymret for å bli stilt til ansvar for sine handlinger. Kanskje er det sant at fattigdom og maktesløshet er årsak til én form for kriminalitet, mens rikdom og makt er årsak til en annen form for kriminalitet.

Sutherland benyttet krigsforbrytelser som eksempel på bedriftskriminalitet, der bedrifter profiterer stort på å utnytte nasjonale krisesituasjoner i perioder med krig. Bedrifters formål og karakter innebærer profittmaksimering uten andre hensyn. Mange norske skipsredere ble styrtrike under andre verdenskrig. Det handler om bedriftskriminalitet i regi av mektige organisasjoner som kan begå miljøkriminalitet, oppnå krigsprofitt, inngå allianse med statskriminelle og begå brudd på menneskerettigheter.

Mens Sutherlands beskrivelse av hvitsnippkriminalitet har opplyst sosiologer, kriminologer, psykologer og politi, kan begrepet ha vært forvirrende for lovgiver, advokater og dommere. I de fleste land er hvitsnippkriminalitet

26 Økonomisk kriminalitet

ikke regulert i lover. Der er det bare økonomisk kriminalitet som bedrageri, skattesvik, uriktig selskapsinformasjon, svik eller krenkelse, korrupsjon, økonomisk utroskap, regnskapsovertredelse og hvitvasking. Det spesielle ved hvitsnippkriminalitet er ikke tatt hensyn til i norske lover. Sutherlands bidrag til opplysning av utfordringer med begreper og konsepter i lover mot kriminalitet er nok en viktig styrke i hans arbeider. Han utfordrer tradisjonelle ord og utrykk, og han viser at lover og juridiske distinksjoner er politisk og sosialt produsert på bestemte måter. Fortsatt er det slik at lovgiver ikke erkjenner hvitsnippkriminalitet som en egen kategori med særlige karakteristiske trekk som er forskjellige fra andre former av økonomisk kriminalitet.

En grunn til denne forvirringen er nok at hvitsnippkriminalitet i Sutherlands forskning er både kriminalitet begått av en spesikk type person med klare kjennetegn og økonomisk kriminalitet med spesifikke kjennetegn.

Hvitsnippforbrytelsen defineres både gjennom den kriminelle og gjennom kriminaliteten. Man kan tenke seg at lovgiver legger til en ny paragraf i straffeloven for hvitsnippkriminalitet, der alle former for økonomisk kriminalitet inkluderes og henvises til.

Forskning har vist at hvitsnippkriminalitet ikke er en bestemt type forbrytelse. Det er en forbrytelse begått av en bestemt type person. Hvitsnippkriminalitet kan i fremtiden fremstå som en egen type kriminalitet som er egnet for rettshåndhevelse, slik Sutherland foreslo i sin person­ orienterte tilnærming til kriminalitet, hvor det fokuseres på karakteristiske trekk ved lovbryteren for å bedømme kategorien for lovovertredelse.

Sutherlands bredere engasjement innen kriminologisk og sosiologisk teori, som for eksempel hans teori om differensiell tilknytning og sosial læring, har vært og er innflytelsesrik. Et aspekt ved teorien om tilknytning – sosial disorganisering – har hatt en betydelig innflytelse på senere forskning.

Sutherlands arbeider er grunnlaget for all undervisning, forskning og gransking av hvitsnippkriminalitet i dag.

Hvitsnippkriminalitet er et unikt forskningsfelt innen kriminologi på grunn av sin atypiske forbindelse med makt og innflytelse sammenlignet med andre typer kriminelle handlinger. Hvitsnippkriminalitet er definert i sin relasjon til status, mulighet og tilgjengelighet. Dette er det person­ baserte perspektivet i motsetning til det handlingsbaserte perspektivet. Det handlingsbaserte perspektivet legger vekt på hva og hvordan k ­ riminalitet blir begått. Det personbaserte perspektivet legger vekt på hvem og hvorfor kriminalitet blir begått. I det handlingsbaserte perspektivet er det gjennomføringen av den ulovlige handlingen som definerer kriminaliteten.

I det personbaserte perspektivet er det individets rolle ved den ulovlige handlingen som definerer kriminaliteten.

I deres sammenligning av disse to perspektivene diskuterer Benson og Simpson (2015) hvordan det personbaserte perspektivet legger vekt

27 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

på samfunnsorienterte karakteristika som aktørens sosiale status, makt, respektabilitet og ressurstilgang. Siden status ikke er inkludert i definisjonen i det handlingsbaserte perspektivet, og siden status kan få variere fritt uavhengig av definisjonen i de fleste lovverk, blir status redusert til en ekstern variabel uten innflytelse på tiltale eller dom, samtidig som status ofte har betydelig innflytelse på folks rettsoppfatning. Det er en ganske vanlig oppfatning også i Norge at småfiskene blir tatt, mens de store går fri. En måte å endre dette juridiske klimaet på vil være å inkludere det personbaserte perspektivet slik Sutherland har foreslått.

Benson og Simpson (2015) tilnærmer seg hvitsnippkriminalitet ved å benytte seg av mulighetsperspektivet. De legger vekt på ideen om at individer med større muligheter til å begå misligheter, med tilgang til ressurser for ulovligheter og som innehar maktposisjoner, har økt tilbøyelighet til å begå hvitsnippkriminalitet. Muligheter til å begå kriminalitet er formet og distribuert etter økonomiske og produktive aktiviteter i forskjellige virksomheter og offentlige sektorer i samfunnet.

Benson og Simpson (2015) avgrenser ikke mulighetsperspektivet til virke i organisasjoner. Men de legger vekt på at mulighetene vanligvis er større i en organisatorisk kontekst. Bekvemmelighetsteorien forutsetter derimot at forbrytelsen skjer i en organisatorisk sammenheng for at den kan kalles hvitsnippkriminalitet. Dette er i tråd med Sutherlands (1939, 1949) opprinnelige arbeider, der han la vekt på profesjon og stilling som kjennetegn ved hvitsnippforbrytere.

I det personbaserte perspektivet innehar hvitsnippforbrytere mange kjennetegn som bare gjelder personer i samfunnseliten. Status er et sentralt kjennetegn for individets plassering eller rang i en hierarkisk orden.

En status karakteriseres ved at det knytter seg bestemte frihetsgrader til atferden til de individer som har den. Man kan skille mellom oppnådd status og tildelt status. Oppnådd status referer til plassing og rang som er akkumulert over tid på grunn av anstrengelser i form av utdanning, arbeidsinnsats og nettverksbygging. Tildelt status referer til plassering og rang som ikke krever noen spesielle anstrengelser, men er i stedet mer basert på observerte fysiske karakteristika som rase, alder og kjønn.

Utvikling av bekvemmelighetsteorien Hvitsnippkriminalitet er økonomiske forbrytelser begått av samfunnstopper («hvitsnipper») som misbruker makt og tillit og sin status i eliten til økonomisk vinning. Forbrytelsene skjer i tilknytning til disse toppenes yrkesutøvelse innen næringsliv, forvaltning og politikk. Hvitsnippforbrytere misbruker legitim eller tilsynelatende legitim stillingsmakt for å

28 Økonomisk kriminalitet

tilegne seg andres eiendom eller for på annen måte å oppnå personlig eller organisatorisk gevinst. Forbrytelsene skjer med ikke-voldelige midler og gjennom skjulte aktiviteter. Hvitsnippkriminalitet er kort sagt alle former for økonomisk kriminalitet begått av eliten i samfunnet.

Dette kapitlet presenterer min utvikling av bekvemmelighetsteori som en integrert forklaring på hvitsnippkriminalitet. Utvikling av teori gjøres for forstå et fenomen. Teori er ikke det motsatte av praksis, men systemer eller komplekser av antagelser som skal forklare kjensgjerninger eller fenomener som man observerer i praksis. Man kan si at teori er antakelser om virkeligheten. Teoriutvikling er å utvikle resonnementer om fenomener – i dette tilfellet hvitsnippkriminalitet. Målet er en teori som skal belyse hvorfor økonomisk kriminalitet blir begått av hvitsnipper, hvor denne kriminaliteten finner sted, hvem som begår slik kriminalitet, hva kriminaliteten går ut på, når kriminaliteten finner sted, og hvordan kriminaliteten finner sted. Teorien skal gi forklaringer, ikke unnskyldninger eller bortforklaringer på fenomenet hvitsnippkriminalitet. Den skal gi en systematisk oversikt over og definisjon av hvitsnippkriminalitet og gi et referansepunkt for videre diskusjon og teoriutvikling. Utvikling av teori gjøres for å forstå et fenomen.

Bekvemmelighet er preget av noe behagelig praktisk, man har det bekvemt, det er lettvint, enkelt, men også komfortabelt og kanskje makelig. Man kan få assosiasjoner til bekvemmelighetsflagg, som nærmest er å seile under falsk flagg for å høste noen økonomiske fordeler man ellers ikke ville fått. Bekvemmelighet kan være å lure til seg goder uten åpenbart å begå lovbrudd, ligge i gråsonen og utnytte systemet til egen vinning og glede.

Bekvemmelighet kan da være å berike seg på en lettvint og komfortabel måte uten å tape ansikt og anseelse (før det eventuelt blir avslørt). Noen forskere benytter bekvemmelighetsutvalg, som består av lett tilgjengelige respondenter. Utvalget er ikke tilfeldig og kan heller ikke sies å være representativt for populasjonen.

Bekvemmelighet er et fenomen som kan observeres i mange av livets aspekter. For eksempel er nærbutikker og bensinstasjoner forbundet med enkel tilgang til vanlige varer og tjenester. Teorien om bekvemmelighet kan anvendes på en rekke områder hvor man foretrekker alternativer som innebærer besparelser i tid og anstrengelser, og hvor man unngår problemer og smerte. For eksempel kan det å jukse til eksamen medføre at man står i faget og kommer seg videre på studiet.

I denne boken fokuserer vi på teori om bekvemmelighet hvor bekvemmelighet relaterer seg til økonomiske misligheter og kriminalitet begått av hvitsnipper. Bekvemmelighetsteorien integrerer en rekke teoretiske forklaringer på forekomster av hvitsnippkriminalitet. Teorien går ut på at organisatorisk mulighet til å begå og deretter skjule økonomisk kriminalitet

29 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

er den sentrale faktoren ved avvikende atferd for å unngå økonomiske trusler og utnytte økonomiske sjanser. Denne boken presenterer empiriske studier av bekvemmelighetsteori gjennom innholdsanalyse av granskingsrapporter som er offentlig tilgjengelige. Granskingsrapportene er resultatet av undersøkelser der det var mistanke om økonomisk kriminalitet. Empiriske funn indikerer at bekvemmelighetsorienteringen var sterk blant mistenkte kriminelle.

Bekvemmelighetsteorien ble introdusert for å integrere en rekke forskjellige forsøk på å forklare og forstå hvitsnippkriminalitet, som først ble definert av Sutherland (1939). Bekvemmelighetsteorien anvender begrepet bekvemmelighet som en verdi på tidsbesparelse og unngåelse av anstrengelse (Farquhar og Rowley, 2009), så vel som fjerning av hindringer og smerte (Higgins, 1997). En bekvemt anlagt person er ikke nødvendigvis verken dårlig eller doven. En person med sterk bekvemmelighetsorientering kan være både smart og rasjonell (Sundström og Radon, 2015).

Bekvemmelighetsteorien går ut på at hvitsnippforbrytelser blir begått dersom kriminalitet er en mer bekvem handling enn alternative handlinger i bestemte situasjoner. Situasjonen kan være preget av kriser, konflikter og farer. Situasjonen kan være preget av fristelser, sjanser og fremdrift.

Bekvemmelighet finnes i tre dimensjoner som vist i bekvemmelighets­ triangelet for hvitsnippkriminalitet i figur 1.1.

Organisatorisk mulighet til å begå og skjule økonomisk kriminalitet

Økonomisk motiv for ulovlig handling

Personlig villighet til avvikende atferd

Figur 1.1 Bekvemmelighetstriangel for hvitsnippkriminalitet

I den økonomiske dimensjonen er motivet å unngå økonomisk krise eller å utnytte en økonomisk situasjon til å tilfredsstille individets eller virksomhetens behov. I den organisatoriske dimensjonen handler det om mulighet til å begå økonomisk kriminalitet og mulighet til å skjule økonomisk kriminalitet blant tilsynelatende lovlige handlinger. I den atferdsmessige dimensjonen handler det om personlig villighet til avvikende atferd i form av straffbare handlinger.

30 Økonomisk kriminalitet

Hva er en teori?

Det finnes ingen omforent oppfatning i vitenskapen om hva som skal til for å kalle noe for en teori. Whetten (1989) foreslår at et teoretisk bidrag starter med å identifisere faktorer (variabler, begreper og konsepter) som naturlig kan være del av forklaringen på fenomenet som undersøkes. Bekvemmelighetsteorien identifiserer økonomi, organisasjon og atferd som sine mest sentrale konsepter. Et teoretisk bidrag fortsetter med å vise hvordan konseptene relaterer seg til hverandre. Bekvemmelighetsteorien viser hvordan økonomisk motiv, organisatorisk mulighet og avvikende atferd samspiller ved kriminelle handlinger. Et teoretisk bidrag skal dessuten, ifølge Whetten, forklare den underliggende psykologiske, økonomiske og sosiale dynamikken som rettferdiggjør utvalget av faktorer og de skisserte kausale sammenhengene mellom faktorene.

Eisenhardt (1989) hevder at forskere utvikler teori ved å kombinere innsikt fra observasjoner, tekst i faglitteratur, sunn fornuft og erfaring.

Bekvemmelighetsteorien er blitt til på denne måten.

Sutton og Staw (1995) argumenterer for at en teori må tilfredsstille visse minimumskrav. De hevder at referanser, data, lister med variabler eller begreper, diagrammer, hypoteser og prognoser ikke kan være teori. De mener at teori alltid skal være svar på spørsmålet hvorfor. I vårt tilfelle blir dermed teori svar på spørsmålet: Hvorfor blir hvitsnippkriminalitet begått? Nedenfor blir dette spørsmålet besvart med at hvitsnipper begår økonomisk kriminalitet som en reaksjon på trusler og muligheter. Sutton og Staw mener at teori beskriver koblinger mellom fenomener, det er en historie om hvorfor handlinger, hendelser, tilfeller og reaksjoner oppstår.

De hevder at teori legger vekt på kartlegging av kausale relasjoner ved å identifisere hva som kommer først i et forløp som leder til fenomenet som beskrives, og når handlinger og hendelser skjer. Etter deres mening er sterk teori kjennetegnet ved at den går inn i underliggende prosesser for å forstå de systematiske årsakene til at en hendelse skjer eller ikke skjer.

Ved hvitsnippkriminalitet er det ikke opplagt hva som kommer først.

Noen ganger kan motivet komme før muligheten, for eksempel når fare for konkurs eller personlig ruin fører til at hvitsnippen leter etter muligheter til å begå økonomisk kriminalitet som ikke blir oppdaget. Andre ganger kan muligheten komme før motivet, for eksempel når muligheten for et enkelt bedrageri eller underslag som er lett å skjule, mobiliserer et motiv for å kjøpe en hytte eller en større båt.

Weick (1995) kommenterte Sutton og Staws (1995) definisjon av teori ved å hevde at det som ikke er teori, kan være teoretisering. Resultatet av en teoretisering er sjelden en komplett teori. Data, lister, diagrammer og hypoteser kan være med i teoriutviklingen. Prosessen med å teoretisere består

31 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

av aktiviteter som det å abstrahere, generalisere, relatere, velge ut, forklare, slå sammen og forenkle. Mens teoretisering er en prosess for teoriutvikling, er teori et resultat eller produkt. Med Weicks skille mellom teoretisering og teori i bakhodet kan jeg hevde at bekvemmelighetsteorien i det følgende er mer å oppfatte som teoriutvikling enn som en komplett teori.

Også DiMaggio (1995) kommenterte Sutton og Staws (1995) definisjon av teori ved å hevde at det finnes mer enn én type god teori. Teori kan dekke lovmessigheter, teori kan opplyse noe som er uklart, og teori kan identifisere en logisk struktur i en historie. DiMaggio argumenterer for at teori like gjerne kan identifisere forskjeller som sammenhenger, og at teoriutvikling er sosial forståelse, ofte etter at noe har skjedd. I analyser av hvitsnippdømte er det mulig å identifisere forskjeller, for eksempel mellom personer som begår kriminalitet for å berike seg selv i form av yrkeskriminalitet («occupational crime»), kontra personer som gjør det for å berike virksomheten i form av bedriftskriminalitet («corporate crime»).

Få år senere argumenterte Weick (1999) for at teoretisering i organisasjonsstudier har begynt å leve sitt eget liv. Han påsto at forskere virker mer opptatt av intellektuelle moter enn av å drive kunnskapsfronten fremover.

Han konkluderte med at det er svært mye forskning som er irrelevant for praksis. En teoretisk forklaring skal være nyttig for praksis. Jeg vil hevde at bekvemmelighetsteorien gir ny innsikt i fenomenet hvitsnippkriminalitet, og teorien driver dermed kunnskapsfronten fremover.

Colquitt og Zapata-Phelan (2007) fant ut at de fleste akademikere støtter Sutton og Staws (1995) definisjon av teori som relasjoner mellom uavhengige og avhengige variabler. Teori er da en samling påstander om hvordan og hvorfor variabler henger sammen, og teori beskriver situasjoner der sammenhengene oppstår. I denne forståelsen av teori er en teori bare nyttig i den grad den er i stand til å forklare variasjon i et fenomen som blir studert. For eksempel vil variasjon i hvitsnippkriminalitet kunne forklares med variasjon i motivasjon for økonomisk gevinst (den økonomiske dimensjonen), variasjon i organisasjonsmessige muligheter for økonomisk kriminalitet (den organisatoriske dimensjonen) og med variasjon i hvitsnippers fremgangsmåte, handlingsmønster, oppførsel, væremåte, nøytralisering og aksept av egne handlinger (den atferdsmessige dimensjonen).

Colquitt og Zapata-Phelan (2007) fant også noen akademikere som støtter DiMaggios (1995) forslag om at teori er en systematisert oversikt over en sosial prosess, med vekt på empirisk testing av påstander. Noen forskere mener at teori i vitenskapen innebærer at antakelser om virkeligheten er blitt testet i form av hypoteser. De setter likhetstegn mellom teori og vitenskap som det å utvikle og teste hypoteser. Dette er i tråd med Eisenhardt (1989), som hevder at teoriutvikling bør inkludere data om faktiske forhold.

Hun mener det bør være en intim forbindelse mellom teori og den empiriske

32 Økonomisk kriminalitet

virkeligheten. Her holder vi oss imidlertid til teori som ubekreftede antakelser og går over til bekvemmelighetsempiri senere i boken.

Teori er en konseptuell orden på den empiriske kompleksiteten og forvirringen rundt et fenomen i virkeligheten (Suddaby, 2014). Teori tilbyr en forklaring på relasjoner mellom konsepter innenfor et sett med antakelser og begrensninger, og teori forklarer et konsept med nye antakelser. Forsk­ ningen til Hærem mfl. (2015) er et eksempel der oppgavekompleksitet som konsept blir diskutert med nye antakelser. I bekvemmelighetsteorien blir antakelsen om læring i avvikende miljøer («differential association theory») utfordret fordi erfaring tilsier at hvitsnippkriminalitet ikke primært blir begått av personer som assosierer seg med avvikende og kriminelle individer.

Teori gjenspeiler strukturen i kunnskapen som er tilgjengelig om et fenomen, som for eksempel kunnskap om fenomenet hvitsnippkriminalitet som gjenspeiles i bekvemmelighetsteori. Strukturen i kunnskapen om hvitsnippkriminalitet er blant annet bygget opp rundt motiv (hvorfor), modus (hvordan) og forbryter (hvem).

Begrepet teori brukes på forskjellige måter. For samfunnsøkonomer er teori en stringent utledning av resultater fra gitte forutsetninger. Det kan for eksempel virke som A medfører B uten at man vet helt sikkert hvorfor, man har bare antakelser og hypoteser. I samfunnsvitenskapen er man ikke så stringent da teori skal bidra til generell forståelse og ny innsikt i et fenomen i samfunnet.

Michailova mfl. (2014) støtter Weicks (1999) synspunkt om at teorier ikke kan bli bedre før prosessen med teoretisering blir bedre. Dessuten kan vi ikke forbedre teoriutvikling før vi beskriver prosessen mer eksplisitt. De utfordrer oppfatningen om at interessant teoriutvikling alltid er resultatet av langvarig og elitær forskning der man søker svar på kausalitet ved å beskrive årsaker og virkninger. Bekvemmelighetsteorien har blitt til gjennom femten år med innsamling av materiale om organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet og hvitsnipper. Det har vært en langvarig, men ikke elitær forskning, der undring og nysgjerrighet har ført til oppdagelser og nye vinklinger på fenomenet hvitsnippkriminalitet.

En systematisk forklaring I dette kapitlet introduseres bekvemmelighetsteorien som en systematisk forklaring på hvitsnippkriminalitet. Hvitsnippers økonomiske kriminalitet forklares med profittbehov, organisasjonstilgang og atferdsavvik. Med forklaring menes et sett med utsagn som er formulert slik at de beskriver kontekst, modus og årsaker til hvitsnippkriminalitet. Vi vet at hvitsnippkriminalitet forekommer (Benson og Simpson, 2015; Brightman, 2009;

33 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

Sutherland, 1983), og bekvemmelighetsteorien belyser og gir innsikt i fenomenet. Når bekvemmelighetsteorien er beskrevet, kan den benyttes til empiriske studier av hvitsnippkriminalitet i praksis, både gjennom eksempler som anekdotiske bevis og gjennom et utvalg for statistisk analyse.

Denne oppfatningen av teori er i tråd med Whetten (1989), som argumenterer for at en teori er en forklaring på et fenomen. Bekvemmelighetsteorien forklarer den underliggende økonomiske, organisatoriske og atferdsmessige dynamikken som rettferdiggjør utvalget av faktorer. Dette er også i tråd med Weick (1995, 1999), som hevder at prosessen med teoretisering består av flere aktiviteter i tillegg til eventuelle kausale forklaringer.

Colquitt og Zapata-Pelan (2007) er inne på at teori kan benyttes i påfølgende empiriske studier, men at empiriske studier ikke er del av selve teoriutviklingen. En god teori kan derimot forklare variasjon i empiriske funn. Sutton og Staw (1995) mener at en teori også må være i stand til å forklare systematiske årsaker til at noe skjer og at noe annet ikke skjer i virkeligheten. I bekvemmelighetsteorien står kriminogenitet sentralt, altså tilbøyeligheten til å begå kriminalitet. Dersom kriminogeniteten er stor, er det mer sannsynlig at noe kriminelt skjer i virkeligheten. Dersom kriminogeniteten er liten, er det mer sannsynlig at noe kriminelt ikke skjer.

Bekvemmelighetsteorien konsentrerer seg om å bidra med forklaring av hvitsnippkriminalitet. Forklaring av et fenomen gir økt forståelse for fenomenet. Vi søker bedre forståelse av fenomenet hvitsnippkriminalitet gjennom teoriutvikling. Vi er slett ikke de eneste som søker økt forståelse av dette fenomenet. For eksempel forsøker Benson og Simpson (2015 71) å bidra med forklaring av hvitsnippkriminalitet ved hjelp av mulighetsteori («opportunity theory»): Just as with conventional crime, many theoretical approaches have been tried in the search for a better understanding of white-collar crime. The process of applying standard criminological theories to white-collar crime often involves «conceptual acrobatics.» Theorists have to take ideas and concepts that were originally developed to apply to traditional forms of crime and tweak them to account for the special features of white-collar crime and the distinguishing characteristics of white-collar offenders.

I bekvemmelighetsteorien er mulighetsteorien til Benson og Simpson (2015) inkludert som et aspekt ved den organisatoriske dimensjonen, hvor økt mulighet til å begå økonomisk kriminalitet i virksomheten gjør det mer bekvemt å velge kriminalitet som løsningen på et problem eller en utfordring.

Davis (1971) hevder at teori først blir interessant når vanlige og fastgrodde antakelser og oppfatninger blir utfordret. Sandberg og Alvesson (2011) og Alvesson og Sandberg (2011, 2012) følger opp med å hevde at ny teori alltid

34 Økonomisk kriminalitet

må stille spørsmål ved eksisterende forskning på området. Teoretikere bør ta for seg ideer. Teoretikere bør dermed jakte på nye svar basert på nye forskningsspørsmål. Bekvemmelighetsteorien utfordrer som nevnt kjente oppfatninger og antakelser om hvitsnippkriminalitet. Blant annet stilles det spørsmål ved om kriminell atferd er lært gjennom sosialisering med andre, slik Sutherland (1939, 1949, 1983) hevder.

Et eksempel på en teoretiker som tar for seg ideer og teoretiserer med dem, er Jacques (2014), som definerer en idé som et utsagn om virkelighetens verden som folk har sagt, skrevet eller kommunisert på annet vis.

Dette er i tråd med Williams (2008), som argumenterer for at vi må vie større oppmerksomhet til kunnskap og kunnskapsutvikling når vi studerer hvitsnippkriminalitet. Han foreslår for eksempel at vi må være mer opptatt av hvordan organisasjoner etablerer og opprettholder sin makt, og hvordan organisasjonsmakt reproduserer seg selv. Williams hevder at vi trenger teori for å forstå hvitsnippkriminalitet i samfunnet, som lider av manglende kunnskap om fenomenet.

Diskusjonen her om hva teori er og ikke er, kan oppsummeres slik. En teori er en systematisk forklaring på et fenomen i virkeligheten. En teori er antakelser om sammenhenger i praksis. En teori kombinerer innsikt fra observasjoner, drøftelser, påstander og resonnementer for å utvikle antakelser om virkeligheten. En teori blir til ved å abstrahere, relatere, velge ut, forenkle og generalisere. En teori skal bidra til ny kunnskap og økt innsikt på et avgrenset område om et interessant og relevant fenomen.

Med denne definisjonen kan bekvemmelighetsteorien klassifiseres som en konkret teori til forskjell fra en abstrakt teori. Det var Merton (1968) som introduserte konkret teori («middle-range theory») til forskjell fra abstrakt teori («grand (abstract) theory»), som innebærer en systematisk gjennomgang for å inkludere absolutt alt i en enhetlig teori («all-inclusive systemic efforts to develop a unified theory») i tråd med forslag fra Parson (Kang, 2014). Merton mener konkret teori skal skyve vår forståelse mot ny kunnskap på et avgrenset område. Abstrakt teori, derimot, har en tendens til å omfatte alt og er dermed umulig å teste i praksis. Konkret teori skal fokusere på et bestemt fenomen – som for eksempel hvitsnippkriminalitet – som vi ønsker å forstå bedre, og konkret teori skal kunne benyttes til å utvikle modeller og hypoteser om fenomenet.

Bekvemmelighet, som er et begrep vi her bruker i kriminologi, økonomi og ledelse, er kjent fra andre fagområder, som for eksempel markedsføring (Farquhar og Rowley, 2009). Man snakker i markedsføring om dagligvarehandelen der enkelte butikker («convenience stores») har lange åpningstider, kanskje døgnåpent, og befinner seg i umiddelbar nærhet.

Disse butikkene regnes som mer bekvemme enn forretninger langt unna med kortere åpningstider. Bekvemmelighet har her en kostnad ved at de

35 Kapittel 1 Bekvemmelighetsteori   

bekvemme butikkene gjerne har noe høyere priser og noe mindre vareutvalg. Et eksempel kan være Reitan Convenience, som omfatter Narvesen, 7 Eleven, Pressbyrån, R-kioski og Lietuvos Spauda.

Et annet eksempel er bekvemmelighetsflagg, som er flagg tilhørende et land som benyttes på skip med redere fra andre land. Skipsredere kan på den måten unngå høye skatter i hjemlandet. Kostnaden er at bekvemmelighetsflagg er upopulære i mange land, og det er to hovedgrunner til dette. Praksisen fører til at land med strengere krav mister inntekter, og den fører til at sikkerheten og arbeidsforholdene om bord kan bli dårligere.