Innhold Kapittel 1 Hauge, haugianerne og kontrastene ......................................................................... 9 Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal Forskningssituasjon og «forskningshull» ................................................................... 10 Et riss av Hauges liv ....................................................................................................... 11 Lederen og bevegelsen .................................................................................................. 15 Kontraster hos Hauge .................................................................................................... 19 Hauge-bilder og -minner ............................................................................................... 23 Helheten og bidragene i boka ....................................................................................... 24 Kapittel 2 En stor forfatter? ........................................................................................................... 31 Hans Nielsen Hauges forfatterskap med vekt på debutverket Betragtning over Verdens Daarlighed Helje Kringlebotn Sødal Slett, farlig eller sofistikert? .......................................................................................... 32 Kjennetegn ....................................................................................................................... 34 Faser .................................................................................................................................. 35 Debuten ............................................................................................................................ 36 Analysemåte .................................................................................................................... 37 Kontekst på samfunnsnivå ............................................................................................ 38 Kontekst på individnivå ................................................................................................. 39 Kontekst på litterært nivå .............................................................................................. 40 Tittel, struktur og innholdsriss ..................................................................................... 41 Tematikker ........................................................................................................................ 43 Fortalen til Læseren ................................................................................................ 44 1.–5. kapittel og bønnen .......................................................................................... 46 Formaning ................................................................................................................. 48 «Løbebanen» ............................................................................................................ 49
5
innhold
«Efterskrift» .............................................................................................................. 52 En stor forfatter? ............................................................................................................. 52 Kapittel 3 Hauge som kirkehistorisk aktør og betrakter ......................................................... 56 Arne Bugge Amundsen Konfesjon og ære ............................................................................................................ 57 Inn i opprøret ................................................................................................................... 59 Ut av fengselet ................................................................................................................ 63 Inn i historien ................................................................................................................... 67 Mot fremtiden ................................................................................................................. 70 Avslutning ........................................................................................................................ 72 Kapittel 4 Haugianerne i norsk politikk på 1800-tallet ........................................................... 76 Knut Dørum Representativitet og kildegrunnlag ............................................................................. 79 Var Hauge en politisk-religiøs opposisjon i 1804? ................................................... 82 Haugianernes rikspolitiske profil ................................................................................. 86 I opposisjon og allianse lokalt ...................................................................................... 90 Skolesak eller sparing i lokalsamfunnet? ................................................................... 93 Kampen mot overtro, fordommer og vanen .............................................................. 96 Handelsjordbruk på haugiansk måte .......................................................................... 98 I nye roller ........................................................................................................................ 99 Kapittel 5 I «Fællesskab og Samfund» – Haugebevegelsens organisasjon ........................ 104 Bjørg Seland Faser i organisasjonsutviklingen .................................................................................. 105 Begreper om fellesskap ................................................................................................. 107 Karismatisk lederskap .................................................................................................... 109 «Broder» eller «Fader»? ................................................................................................ 111 Visjonen om et apostolisk samfunn ............................................................................ 114 Den lokale venneflokken ............................................................................................... 116 Samhold og samhandling .............................................................................................. 120 Kjønnsaspektet ............................................................................................................... 121 Fra paternalisme til moderne foreningsdemokrati ................................................... 124 Det demokratiske potensialet ...................................................................................... 127 Sluttord ............................................................................................................................. 128
6
innhold
Kapittel 6 Kvinnenes plass i haugebevegelsen .......................................................................... 133 Inger Furseth De haugianske kvinnene ................................................................................................ 137 Rekruttering og spredning ............................................................................................. 145 Sosialisering ..................................................................................................................... 148 Suksess, forfølgelse og motstand ................................................................................ 150 Endringer i kvinnenes situasjon .................................................................................... 151 Oppsummering ............................................................................................................... 153 Kapittel 7 Haugerørsla i Midtvesten ............................................................................................ 157 Øyvind T. Gulliksen Ei historisk skisse ............................................................................................................ 158 På omvendelsens vei ...................................................................................................... 160 Lekmannsforkynning ...................................................................................................... 162 Slaverispørsmålet ........................................................................................................... 164 Elling Eielsens lederrolle ................................................................................................ 165 Skolesaka .......................................................................................................................... 166 Haugianske kvinnestemmer ......................................................................................... 169 Budbæreren ..................................................................................................................... 173 Arendahl og Aspelund menigheter i Minnesota ....................................................... 176 Sluttstrek .......................................................................................................................... 179 Kapittel 8 Et nasjonalt og religiøst ikon. Minner om Hans Nielsen Hauge i norsk kultur ............................................................................................................................................ 182 Helje Kringlebotn Sødal Forsømt forskningsfelt ................................................................................................... 182 Minneskrifter ................................................................................................................... 184 Skipper Worse – et tveydig minne om idealitet ................................................. 185 Hans Nielsen Hauge – et minne om en helgen .................................................. 187 Broder Hans – et minne om seier gjennom nederlag ....................................... 188 Fange og fri – et bibelsk preget minne ................................................................. 189 «Balladen om Hauge» – mystikk og opplysning ................................................ 191 Minnebilder ..................................................................................................................... 191 Portretter, byster og statuer .................................................................................. 192 Tidemands «Hauge» ............................................................................................... 193 Filmens Hauge ......................................................................................................... 194
7
innhold
Minnesteder .................................................................................................................... 195 Museet Hauges Minde ........................................................................................... 196 Bedehuset Hauges Minde ..................................................................................... 196 «Hauges fengsel» .................................................................................................... 197 Minnesmerker ................................................................................................................. 198 Minnenavn ....................................................................................................................... 199 Med Hauge som adresse ....................................................................................... 200 Kunnskap i Hauges ånd .......................................................................................... 201 Funksjoner ........................................................................................................................ 201 Faser .................................................................................................................................. 205 Minner og historie, tradisjonalitet og modernitet .................................................... 205 Kapittel 9 Hauge-bilder ................................................................................................................... 210 Hans Nielsen Hauge som inspirator for økonomi, politikk og ledelse Pål Repstad En skog av Hauge-tiltak ................................................................................................. 212 Mellom forskning og formidling ........................................................................... 212 Ikke bare skrevne tekster og foredrag ................................................................. 214 Utdanning og utvikling i Hauges navn ................................................................. 214 For mange i Hauges fotspor? ................................................................................ 216 Seks Hauge-bilder .......................................................................................................... 217 Entreprenøren Hauge ............................................................................................. 218 Hauge, den etiske kapitalist og leder ................................................................... 220 Økologen Hauge ...................................................................................................... 223 Liberalisten Hauge .................................................................................................. 224 Den demokratiske opprører .................................................................................. 224 Feministen Hauge ................................................................................................... 226 Ekskurs: Hvem eier Hauge i kirkelige sammenhenger? ........................................... 227 Hvor strukturorientert? Hvor konkret? ....................................................................... 228 Bruk av historien – avsluttende perspektiver ............................................................. 232 Stikkord ............................................................................................................................ 239
8
Kapittel 1
Hauge, haugianerne og kontrastene Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal Snart to hundre år etter sin død har Hans Nielsen Hauge (1771–1824) fremdeles et stort navn i norsk historie, og interessen for ham ser ikke ut til å avta. Det er få nordmenn det er skrevet mer om enn Hauge, og få forfattere har hatt så stor utbredelse i sin egen samtid som ham.1 Så vel idé- og kirkehistorikere som allmenne samfunnshistorikere knytter Hauge til utviklingen av det moderne Norge.2 I kirkehistorien blir han gjerne beskrevet som lederen for den mest vellykkede vekkelsesbevegelsen her i landet.3 Ikke nok med det. Hauge og haugianerne har fått æren for å ha skapt mye av grunnlaget for den store lekmannsbevegelsen som endret norsk kristenliv nedenfra. «Hauge er den enkeltmann som har hatt størst innflytelse på vårt kirkeliv etter reformasjonen», hevder kirkehistorikeren Einar Molland.4 Hauges navn er også knyttet til kapitalismen i Norge på 1800-tallet. Økonomer og historikere har påpekt at Hauge og tilhengerne hans var kapitalistiske entreprenører med en verdiskaping som ble understøttet av en framtidsrettet arbeidsetikk.5 Den politiske innflytelsen til Hauge og haugianerne er vel så viktig. Hauge og vennene hans må regnes som den største indre trusselen mot regimet før 1814, og haugianerne ble kjernetropper i bondeopposisjonen på Stortinget i 1830- og 1840-årene. Hauge lever også videre i norsk kulturliv på forskjellige måter. Slik er Hauge langt på vei blitt allemannseie i Norge, for ulike 1 2 3 4 5
Fet 1995. Gilje og Rasmussen 2002; Christoffersen 1996; Furre 1996; Thorkildsen 1998. Oftestad, Rasmussen, Schumacher 2005:173, Molland 1979: 52. Sitert etter Nordborg 1970: introside. Grytten 2013; Rødal og Kiplesund 2009; Helgøy 2010.
9
kapittel 1
grupper med forskjellig livssyn og bakgrunn. Mange oppfatter ham som en helteskikkelse og et nasjonalt ikon, enkelte betrakter ham som en religiøs fanatiker. Knapt noen trekker i tvil Hauges usedvanlige agitatoriske og organisatoriske evner kombinert med en sterk religiøs overbevisning, eller betviler at han har hatt stor betydning for norsk historie. Selv var Hauge både ydmyk og selvbevisst. Han kalte seg «en mindre Skriftlærd Dreng» på tittelsiden til sitt første verk, men gikk dristig og skarpt i rette med de lærde – presteskapet – i samme skrift.
Forskningssituasjon og «forskningshull» Det finnes minst ni norske Hauge-biografier.6 Kirkehistoriker og senere biskop Andreas Aarflot har skrevet doktorgrad om ham, og flere andre doktoravhandlinger har Hauge som hovedtema.7 Det er skrevet mange masteroppgaver om Hauge, og det finnes en nærmest uoverskuelig rekke forskningsartikler og populærvitenskapelige arbeider om ham.8 Videre er Hauge omtalt i alt fra historiske oversiktsverk til grunnskolens lærebøker. Hvorfor er det nødvendig å utgi et nytt verk om Hauge og haugianerne, når så mange har gjort det før? Tross biografier, forskningsbidrag og andre framstillinger mangler det en nyere, samlet oversikt som er flerfaglig forankret. Det trengs ikke minst oppdatert forskning som drøfter de mange og ulike rollene Hauge og haugianerne spilte politisk, økonomisk, kulturelt og sosialt i det norske samfunnet på 1800-tallet, og i det norsk-amerikanske samfunnet i Midtvesten. Dessuten har tidligere forskning dreid seg lite om hvordan Hauge og haugianere er blitt framstilt i norsk litteratur og minnetradisjon, og om «mytifiseringen» av ham. Denne boka kompenserer for dette. Forfatterne belyser fra ulike synsvinkler hvordan Hauge og haugianerne opererte i spenningene mellom modernitet og tradisjonalitet.9 Begrepene kan defineres slik: Tradisjonalitet, også kalt det førmoderne, blir idealtypisk definert som troen på tradisjon, ritualer og langsomme utviklingsrytmer uten store brudd. 6 7 8
9
10
Stenersen 1827; Bang 1874/1910; Sivertsen 1946; Hauge 1963; Norborg 1966 og 1970; Aarflot 1971; Kullerud 1996; Magnus 1996; Elseth 1998. Aarflot 1971; Breistein 1955; Bergstad 1958; Stibbe 2007. Hauge står også sentralt i avhandlinger uten at navnet hans er med i tittelen, som f.eks. Petersen 1997; Furseth 2002. Et avansert søk på Oria (27.09.2016) får fram 17 master- eller hovedoppgaver om Hauge skrevet i perioden 1946-20130. Kullerud 1996: 7 anslår en komplett bibliografi til omkring 2500 titler. Aarflot 1969: 22 anslår mellom 500 og 600 vitenskapelige arbeider. Samme begrepspar er brukt i Dørum og Sødal (red.) 2016.
hauge, haugianerne og kontrastene
Det refererer til en oppfatning om at noe er varig, bør vernes om og videreformidles. Stabilitet, kontinuitet og sikkerhet er ofte samfunnsmålet, og med det følger motstand mot omfattende forandring. Det førmoderne samfunnet er orientert mot religiøse verdensforståelser i stedet for vitenskapelig-empiriske begrunnelser. Dette innebærer gjerne forsvar for hierarkiske og autoritære styrings- og samfunnssystemer, men kan også stå for kollektivistisk likhetstankegang. Modernitet blir idealtypisk definert som opptatthet av fornuft, rasjonalitet og vitenskapeliggjøring i et samfunnsregime preget av rask utvikling, reformer og innovasjon. Det moderne samfunnet er med andre ord framtidsrettet og forandringsorientert.10 På hvilke måter var haugianerne tradisjonsbærere, og på hvilke måter opptrådte de som moderniseringsagenter? Et skjønnlitterært svar gis i Arne Garborgs roman Trætte Mænd (1891), der Hauge omtales som mannen som «har skapt det norske nittende århundret», underforstått den moderne tid.11 Dette er likevel for enkelt. Hauge og tilhengerne hans ble stående mellom det gamle og det nye og havnet i dobbeltrollen som forsvarere av det bestående og den ortodoks-pietistiske tradisjonen på den ene siden, og som fornyere av kristenliv, produksjon og handel på den andre siden. De ble også objekter for kulturuttrykk som dels formidlet tradisjonalitet og dels modernitet. Hauges unge, offensive og etter hvert mektige lekmannsnettverk, haugianerne, utfordret geistlighetens religionsmonopol og kom i konflikt med etablerte autoriteter i et forsøk på nettopp å bevare og utbre det de oppfattet som kristendommens gamle lære og ekte lutherdom.
Et riss av Hauges liv Hauge ble født 3. april 1771 på gården Hauge i Tune i nåværende Fredrikstad kommune.12 Han vokste opp i enkle kår i en familie preget av pietistisk fromhet, flid og nøysomhet. «Jeg […] var fra min Ungdom af og indtil mit 25de Aar, af et udvortes stille Væsen, havde ingen Lyst til at stride, liden Lyst til Lystigheder», skriver Hauge retrospektivt.13 Til gjengjeld var han vitebegjærlig og 10 11 12 13
Thompson 1991; Giddens 1994; Guneriussen 1999. Garborg 1891/1991: 16. Den biografiske skissen bygger på opplysninger fra Hauge-biografiene nevn i note 7 og Hauges egen biografiske skisse i Hauge 1817/Ording 1952: 120-148. Hauge 1817/Ording 1952: 120. De påfølgende Hauge-sitatene er fra1817/Ording 1952: 120-148.
11
kapittel 1
studerte Bibelen, katekismen, Pontoppidans forklaring og Kingos salmebok fra barndommen av. Forfatterskapet viser ellers tydelig innflytelse fra blant andre Martin Luther, Johan Arendt og Hans A. Brorson. I ungdomsårene var Hauge både en religiøs grubler og et usedvanlig kreativt og praktisk anlagt multitalent. Som 24-åring fikk Hauge «smag paa Brendeviin» og mente selv at han nok kunne ha «faldet i Drukkenskabs last» hvis han ikke ved Guds hjelp hadde fått avsky for dette. 5. april 1796 fikk Hauge sitt religiøse gjennombrudd, en vekkelsesopplevelse der «Guds Kjærlighed saa overvættes besøgte mig». Dette skjedde mens han pløyde hjemme på Hauge og sang den pietistiske salmen «Jesus, din søde Forening at smage» som formidler religiøs inderlighet og vilje til selvoppofrelse. Opplevelsen innebar et kall: «Du skal bekjende mit Navn for Menneskene, formane dem at omvende sig», lød stemmen i hans indre. Hauge begynte straks å realisere kallet, hjemme og i nærmiljøet. Selv hans tidlige virksomhet var preget av en påfallende frimodighet og selvbevissthet knyttet til det han oppfattet som guddommelig kall og utrustning fra Den hellige ånd. Hauge begynte også å skrive like etter vekkelsesopplevelsen, og kom ut med de første publikasjonene samme høst. Dette ble innledningen til et omfattende forfatterskap der også hundrevis av brev inngår. Omkring 500 brev er bevart. I tale og skrift formidlet Hauge en ortodoks-pietistisk kristendomsforståelse med vekt på bot og omvendelse, og at et personlig gudsforhold skulle vises i nestekjærlighet, nøkternhet og innsats. Hauge kritiserte geistligheten skarpt, dels på grunn av forkynnelsen deres som han mente var for rasjonalistisk og forsømte oppfordring til bot og omvendelse, og dels fordi han ikke syntes at prestene levde ut kristen moral, men lå under for nytelse og en verdslig levemåte. Året etter, i 1797, innledet Hauge sin landsomfattende reisevirksomhet som varte fram til 1804: «Jeg vandrede nu Aar for Aar videre omkring i Landet, og bekjendte Herrens Navn». Han var også et par ganger i København. I denne tiden vokste nettverket av tilhengere fram under hans lederskap, vennene eller haugianerne, som hjalp hverandre åndelig og materielt. Ved siden av forkynnergjerningen drev Hauge handel, håndverk og småindustri. Det siste var også viktig for å få utgitt egne skrifter. Hauge løste handelsbrev i Bergen i 1801. Noen av næringsforetakene fungerte som aksjeselskap, men Hauge oppga tanken om formuesfellesskap mellom vennene. Hauges nettverk var like fullt preget av en likhetstanke som minimerte tradisjonelle autoritetsskiller mellom ung og gammel, kvinner og menn. Kristendomsforståelsen hans var også gjennomsyret av et religiøst begrunnet samfunnsengasjement: Gud kalte mennesker til forval12
hauge, haugianerne og kontrastene
tere i denne verden. Selv sa han det slik: «Jeg troede og ved mere Industrie- og Fabrik-Anlæg m.m. at lyse for Menneskene ved gode Gjerninger […] for heller at give end blive nødt til at modtage.» Hauge var en markant leder som delegerte oppgaver strategisk, og han klarte å engasjere både kvinner og menn med forkynnertalent og lederevner. De var avgjørende viktige for å vedlikeholde og videreføre vekkelsen og næringsvirksomheten rundt om i landet. Hauge var kontroversiell fra han begynte sin forkynnergjerning. Han kritiserte prestene og de geistliges enerett på forkynnelse, han skapte motsetninger mellom «de omvendte» og «de uomvendte» i lokalsamfunnene, og han utfordret borgerskapets handelsmonopol. Mange mente at han opererte på kant med loven, og Hauge ble arrestert en lang rekke ganger – første gang i julen 1797. Arrestasjonen i Eiker med overflytting til Christiania Rådhusarrest høsten 1804 innledet det lange fengselsoppholdet som knekte den sterke friluftsmannens helse. Tiltalen lød på brudd på løsgjengerloven, handelsloven, trykkefrihetsloven og konventikkelplakaten, og rettssaken ble lang og kompleks med hundrevis av avhør og vitneforklaringer fra haugianere rundt om i landet. Mer konkret het det i tiltalepunktene at Hauge på skadelig og ulovlig vis jevnlig hadde vandret omkring i landet, holdt forsamlinger og ved hjelp av Skriften søkt å «forvilde den uopplyste Folkemængde» til egen fordel. Han hadde fått dem fra gagnlig virksomhet, og spredd «en Lære, der sigter til at opvække Mistillid mod Statens Indretninger i Almindelighed og den geistlige Stand i Særdeleshed».14 Vi får vite at Hauge hadde bibrakt allmuen fanatiske grunnsetninger som gjorde dem likegyldige overfor borgerlige plikter. Det het at folk hadde forlatt «Hus, Gaard, Sysler og Haandtering for at bivåne ham», og han og noen av tilhengerne hadde utgitt seg for å være under Åndens umiddelbare innflytelse. Hauge ble også beskyldt for å ha lurt folk til å legge «Fortjenesten» som var nødvendig til livets opphold, i den såkalte «hellige Casse». Disse midlene skulle anvendes til å utbre Guds ord, opphøye ham og mane folk til omvendelse. Ifølge anklagene hadde Hauge altså benyttet seg av allmuens enfoldighet til å berike seg. Han skulle også ha lokket barn til seg. De hadde forlatt sine foreldre for å følge ham, og dessuten hadde han holdt tale i forsamlinger. Verst var det at Hauge offentlig i skriftet De Eenfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke hadde vist forakt mot «Statens anordnede Lærestand», og ytret meninger «der er ligesaa 14
RA. Justisdepartementet, kommisjon i saken mot Hans Nielsen Hauge 1804, og kommisjoner og komiteer, Hans Nielsen Hauges sak 166-19. Papirer indlev. i com. 21/4 1813 af actor, no 309-332. Tiltalepunktene i innledningen.
13
kapittel 1
skadelig for ethvert Individ, som for Staten og det almindelige Vel». Det virket skjerpende at myndighetene etter forhør ikke hadde greid å forplikte ham til å avstå fra å holde private oppbyggelses- og bønnemøter. Benådningssøknader førte ikke fram, og Hauge forble fengslet. Hjelpen kom indirekte med Napoleonskrigene og blokaden av Norge, og våren 1809 ble han midlertidig løslatt for å etablere saltkokerier langs kysten. Samme høst var han tilbake i Rådhusarresten. Etter dette fikk han likevel flere permisjoner og noe bedre soningsforhold. Mot slutten av 1811 flyttet Hauge til Bakkehaugen gård på Tåsen. Dommen falt i desember 1813: to års straffarbeid og saksomkostninger. Hauge anket til Overkriminalretten, og endelig dom falt i desember året etter. Han ble funnet skyldig i å ha brutt konventikkelplakaten og bøtelagt. Vennene tok seg av den store boten. Som fri mann bodde Hauge først på Bakkehaugen som Mikkel, den eldre broren hans, hadde skilt ut fra gården sin. I 1817 flyttet Hauge til en større gård på Bredtvet i Groruddalen. Her arbeidet Hauge som gårdbruker, gjenopptok ledelsen av nettverket og fortsatte med å skrive. Men mens Hauge tidligere reiste rundt, var han nå permanent stasjonert, og haugianerne og øvrighetspersoner han hadde fått kontakt med, oppsøkte ham. Hauge var nå mildere og mer forsonlig og ble respektert av mange øvrighetspersoner. «Etter frigivelsen ble Hauge på mote», het det.15 I 1815 giftet han seg med Andrea Andersdatter Nyhus, som hadde stelt huset for ham på Bakkehaugen. De fikk sønnen Andreas, som senere ble prest. Andrea døde like etter fødselen, og Hauge giftet seg med Ingeborg Marie Olsdatter, som hadde arbeidet på papirmøllen som Hauge hadde bidratt til å etablere på Eiker. De fikk tre barn som døde som små. Begge ekteskapene kan karakteriseres som «fornuftsekteskap», uten at dette sier noe negativt om kvaliteten på samlivet. Hauge døde på Bredtvet 29. mars 1824 og ble gravlagt på Gamle Aker kirkegård. Hans siste ord skal ha vært: «Følg Jesus! Å, du evig kjærlige Gud!», enkle setninger som oppsummerer kallet og troen hans.16 Tre år før dette hadde Hauge skrevet et ti-punkts «testamente» til etterfølgerne der han blant annet ba dem holde vekkelsen innenfor kirkens rammer: «Thi det er min sidste Villie, at I herefter som forhen ganske ene holder eder til vor Stats Religion, saa I modtager af de offentlige Lærere alt, hvad dets offentlige Embede medfører» (§ 5). 17 15 16 17
14
Wisløff 1948: 15. Sitert etter Norborg 1970: 233. Sitert etter Nordborg 1970: 226–227.
hauge, haugianerne og kontrastene
Lederen og bevegelsen Hauges landsomfattende, folkelige vekkelse fikk varige virkninger som ennå preger det norske samfunnet, og som har satt tydelige spor i norsk og delvis også skandinavisk lekmannskristendom. Forskningen er samstemt i dette. Aarflot understreker at Hauge skapte den første store folkelige vekkelsen, en vekkelse nedenfra «som førte til en fornyelse av det religiøse livet i menighetene».18 Hauge banet vei for å gjøre lekfolket medansvarlig for kristenlivet innenfor kirken, haugianerne dannet bolverk mot rasjonalistisk lære og fornyet den pietistiske fromhetstradisjonen. Filosofen og kulturhistorikeren Nils Gilje sier dette pregnant: «Med Hauge-bevegelsen ble den norske protestantismen en folkereligion og ikke bare kirkereligion.»19 Historikeren Halvdan Koht, som var full av beundring for Hauge, gikk så langt som å si at han var «den fyrste som i sanninga kristna det norske folk»,20 et poeng han for øvrig hadde lånt fra den radikale, danske kulturkoryfeen Georg Brandes, «det moderne gjennombrudds far».21 Misjonshistorikeren Oscar Handeland var særlig opptatt av Hauges betydning for misjonsbevegelsen og hevder: «Utan Hauge sitt arbeid hadde Det norske misjonsselskap aldri vore liv laga. Han er far til det frie kristne arbeid i Noreg.»22 Mange historikere har framhevet Hauge og haugianernes politiske betydning på 1800-tallet. Ifølge Koht lærte Hauge ikke bare folk å tenke selvstendig i religiøse spørsmål. Han styrket og kvesset motsetningene mellom bondestanden og embetsstanden, og haugebevegelsen utgjorde, som nevnt, kjernen i bondeopposisjonen på Stortinget.23 Haugianismen «fostra bøndene til politisk gjerning», skriver Koht og ser en klar sammenheng mellom «andeleg sjølvstende» og politisk opposisjon.24 Historikere som Sverre Steen og Alf Kaartvedt nøler heller ikke med å anerkjenne den langvarige politiske effekten av Hauges virksomhet på 1800-tallet.25 Ifølge religionssosiologen Inger Furseth var Hauge den første
18 19 20 21 22 23 24 25
Aarflot 1967: 253. Gilje og Rasmussen 2002: 417. Koht 1905: 159. Jf. Molland 1979: 52. Sitert etter Wiig Sjursen 1997 bd. 4: 11. Jf. også hovedoppgavene om Hauge og misjon, Johannessen 1996; Wiig 2004. Skullerud 1971. Koht 1920: 358. Steen 1945: 241–254, Kaartvedt 1964: 130.
15
kapittel 1
i norsk historie som utformet «a successful movement organization model»,26 og haugianerne er ofte blitt kalt den første folkebevegelsen i Norge.27 I årene 1796–1804 reiste Hauge rundt i store deler av landet. Han organiserte vennesamfunn, pekte ut ledere og lagde regler som «vennene» skulle følge. Hauge forfattet og utga 33 trykte skrifter, hvorav sju var skrevet av andre. Disse skriftene kan ha blitt spredt i mellom 150 000 og 250 000 eksemplarer. Slike opplag tilsvarer en bok for hver fjerde eller femte nordmann på denne tiden.28 Ifølge litteraturviteren Trygve Riiser Gundersen kom vennesamfunnene og skriftproduksjonen deres til å skape helt nye forutsetninger for en folkelig religiøs offentlighet.29 Slik Furseth ser det, lå mye av suksessen for Hauges vennesamfunn i at de tidlig plukket ut og lærte opp potensielle ledere. Det foregikk også en selektiv rekruttering av medlemmene, og haugianerne ble sveiset sammen gjennom giftermål, familiedannelser og næringsforetak. Internsosialiseringen var bevisst og intensiv, og det var en styrke for vennesamfunnene at kvinnene fikk forkynne og ta aktivt del i bevegelsen til å begynne med. Dessuten var mange haugianere unge og initiativrike. Vennesamfunnene bygde også et effektivt kontaktnett som ble opprettholdt gjennom brevskriving, besøk, omreisende predikanter og praktisk og økonomisk bistand som hjalp haugianermiljøene imellom.30 Historikeren Bjørn Slettan ser den store geografiske og sosiale mobiliteten som en viktig årsak til haugebevegelsens suksess. Flere haugianere slo seg også ned i byene og gjorde det godt som næringsdrivende.31 Aleksander Kielland beskrev dette skjønnlitterært i klassikeren Skipper Worse i 1882, men på en lite flatterende måte for haugianerne (se videre kapittel 8). Hauge videreførte og videreutviklet 1700-tallspietismen, men forkynte i samsvar med eneveldets evangelisk-lutherske lære og satte seg ikke imot kongemakten. Han fornyet den lutherske tanken om det allmenne prestedømmet, samtidig som han mente at lekfolket skulle «være prester» på egne samlinger ved siden av, ikke til fortrengsel for den offentlige gudstjenesten. I hvilken grad var dette samfunnsomveltende? Det er nærliggende å sammenfatte svaret med et av opplysningstidens store honnørord, frihet, kombinert med kall. Hauges tanker om 26 27 28 29 30 31
16
Furseth 2002: 406. Se f.eks. Pryser 1985: 313 ff, Wiig Sjursen 1997 (nr. 4): 13 ff, Gilje og Ramussen 2002: 418. Sjursen Wiig 1997, nr. 5: 108. Riiser Gundersen 2005. Furseth 2002. Slettan 1992: 27.
hauge, haugianerne og kontrastene
Det er også spenninger i hvordan Hauge og haugianismen senere ble betraktet i de kristne lekmannsmiljøene. Selv om misjons- og vekkelseskristendommen generelt sluttet opp om arven etter ham, var det ofte med forbehold og en viss kritikk. Hauges manglende syn for den lutherske rettferdiggjørelseslæren ble alt kritisert i den første Hauge-biografien (Stenersen 1827). Den strenge botsforkynnelsen og kravet om «troens frukt» realisert i handlingskristendom ble likevel særlig problematisert da rosenianismen kom til landet omkring 1860. Denne vekkelsesretningen forkynte kristendommens frigjørende kraft her og nå og mulighet for en umiddelbar frelsesopplevelse og frelsesvisshet uten den lange og krevende prosessen som «frelsens orden»56 forutsatte. For Hauge og haugianerne gjaldt det å ransake seg selv og realisere omvendelsen gjennom ny livsførsel, gjerne slik stadiene i «frelsens orden» beskrev.57 «Billig nåde», slapp moral og sentimentalitet førte derimot ikke fram: «Hauge fryktet at all gråt over Jesu vunder og sår ville bli til liten nytte hvis den ikke førte til noe mer: Gjenskaping av det tapte gudsbildet, ett [sic!] nytt liv», skriver vekkelsesforskeren Godvin Ousland.58 Carl O. Rosenius var ikke uenig med Hauge i at liv og lære måtte følges ad, men la større vekt på tilgivelse, nåde og frelsesvisshet enn det Hauge gjorde.59 Den sterke posisjonen som rosenianismen fikk i vekkelsesmiljøene, førte til at store deler av lekmannsmiljøene utviklet en viss ambivalens til Hauge og haugianismen. Dette ble tydelig formidlet av presten, indremisjonslederen og forfatteren Fredrik Wisløff, som på midten av 1900-tallet hevdet at lekmannsbevegelsen hadde forlatt «den haugianske linjen» i 1860-årene, og at bevegelsens kristendomsforståelse og kirkesyn var mer preget av Gisle Johnson og Rosenius enn av Hauge.60 Kirkehistorikeren Bernt Oftestad understreker også at den haugianske linjen forvitret, og at «Hauge og haugianerne [er] så godt som forsvunnet som levende kirkelig tradisjon».61
Hauge-bilder og -minner Hauge og haugianerne har hatt et mangslungent «etterliv» i norsk kultur med representasjoner i diverse sjangre fra billedkunst til skjønnlitteratur, læreverk 56 Uttrykket frelsens orden/ordo salutis fra gammelluthersk troslære betegner en sekstrinns frelsesprosess som går fra kall, opplysning, omvendelse, gjenfødelse, helliggjørelse til tro på forening med Gud. 57 Aarflot 1969: 311-314 drøfter Hauges syn på frelsesstadiene, jf. også Augesen 2012: 41-42. 58 Ousland 1978. 59 Ousland 1978: 69-79 sammenligner Hauges og Rosenius’ vekkelsesforståelse. Jf. også Løland 2007. 60 Wisløff 1948: 51. 61 Oftestad u.å.: 16.
23
kapittel 1
i skolen, film og oppkallingstradisjoner. En hovedoppgave i kristendomskunnskap fra 1974 viste likevel at mange nordmenn hadde lite og dels feilaktig kunnskap om Hauges kristendomsforståelse, og at svært få hadde lest skriftene hans. Derimot hadde mange bedre kunnskaper om Hauges liv og virke.62 Det generelle kunnskapsnivået har neppe bedret seg nå, men Hauge står like fullt som et ruvende ikon for moral og fornyelse i kulturell og kirkelig sammenheng. I ham fikk også landet en nasjonal martyr og profet: «Med Hauge får Den norske kirke sin martyr,» skriver Fredrik Wisløff,63 og dogmatikkprofessoren og indremisjonslederen Ole Hallesby hevder at «Til Norge har Herren aldrig sendt nogen profet større end Hans Nielsen Hauge».64 Martyr- og profetbildet er nok bleknet siden første halvdel av 1900-tallet. Andre bilder er kommet til, ikke minst av den moralske gründeren og forretningsmannen Hauge. Disse bildene og andre minner framhever positive sider ved sitt objekt. Dette står i kontrast til mange av bildene av og minnene om Hauges etterfølgere. Mens Hauge gjennomgående skildres i varme ordelag og forskjønnede avbildninger, er minnet om haugianerne mer sammensatt og gjerne negativt ladet. I norsk kulturliv blir de helst stående som trangsynte livsstilspietister, portrettert av for eksempel Alexander Kielland i Skipper Worse. Lite er gjort for å nyansere dette bildet. Samtidig som flere organisasjoner og personer nå forsøker å bevare og revitalisere kunnskapen om og minnene etter Hauge, har norske myndigheter jevnt over vist lite interesse for dette. Barndomshjemmet hans er et enkelt, privateid museum, og bygningen er ikke en gang vernet. Rådhusarresten er bevart på Bygdøy folkemuseum, men både fyllearresten der Hauge først ble plassert, og enecellen der han tilbrakte de fleste fengselsårene, er avlåst av vedlikeholdsmessige grunner. Den marginale offentlige prioriteringen av Hauge-minnene til tross: Hauge har beholdt og vil trolig fortsatt beholde en sentral posisjon i norsk kultur.
Helheten og bidragene i boka Hovedtemaet i boka er altså kontrastene i det Hauge og haugianismen representerte på ulike samfunnsområder. Vekten ligger på perioden fra 1796 til omkring 1850 i Norge, men ettertidens forståelser og tolkninger av ham og bevegelsen
62 63 64
24
Haakonsen 1974. Wisløff 1948:12. Hallesby 1928:40.
hauge, haugianerne og kontrastene
hans blir også belyst i flere av kapitlene. Ett kapittel handler om haugianismen i USA. Et annet sentralt tema i boka er hvordan Hauge og haugianismen dels bidro til å vedlikeholde tradisjonalitet og dels til å skape modernitet politisk, økonomisk, sosialt, kulturelt og religiøst. På hver sin måte bidrar de følgende åtte kapitlene til å belyse disse gjennomgangstemaene. Andre kapittel dreier seg om Hauge som forfatter. Her presenter Helje Kringlebotn Sødal det samlede forfatterskapet og diskuterer kontrastene i ettertidens vurderinger av det. Avhengig av hvilke vurderingskriterier som legges til grunn, kan Hauge enten regnes som en stor og nyskapende forfatter eller som en mindre vellykket og utdatert sådan. Sødal undersøker både tradisjonelle og moderne sider ved Hauges skrivevirksomhet og gir en nærlesning og kontekstualisering av Hauges debutverk. I tredje kapittel vurderer Arne Bugge Amundsen Hauges rolle som kirkehistorisk aktør og betrakter. Hauge oppfattet seg dels som en representant for tradisjonell, luthersk kristendom og dels som en representant for noe genuint og nødvendig nytt. Amundsen legger likevel mest vekt på de tradisjonelle elementene i Hauges selvforståelse. Den «pontoppidanske kristendom» var den viktigste bakgrunnen og referansen hans og den eneste fortolkningsrammen han virkelig behersket. Selv om både Hauge og fortolkerne hans ofte har lagt vekt på nyskapende trekk i det Hauge gjorde, begrunnet han alltid egen virksomhet med henvisninger til gamle autoriteter, ikke med storslåtte framtidsvisjoner. Politikk er tema i fjerde kapittel. Her tar Knut Dørum opp den motsetningsfylte rollen som haugianerne spilte som politiske aktører fra ca. 1814 til 1860. Med dette nyanserer Dørum den etablerte oppfatningen av haugianernes politiske betydning, og han viser blant annet hvordan mange haugianere ble viktige støttespillere for embetsmennene. I dette representerte de modernitet og utfordret tradisjonaliteten i norske bygdesamfunn, særlig fra 1830- og 1840årene av. Alt i alt bidro haugianerne ifølge Dørum betydelig til embetsmennenes moderniseringsprosjekter i første del av 1800-tallet. I femte kapittel behandler Bjørg Seland haugianismen med vekt på lederskap, organisasjonsstruktur og samhandling. Hun fokuserer på hvordan lederskapet og organisasjonsformen sto i spenning mellom tradisjonalitet og modernitet. Det tradisjonelle kom til syne i den patriarkalske ledelse av vennesamfunnene, mens effekten av organisasjonsformen innvarslet den demokratiseringen og moderniseringen som kom til å kjennetegne samfunnet i siste halvdel av århun-
25
kapittel 1
dret. Hauge og vennene hans var med på å skape den nye folkelige offentligheten som vokste fram i Norge utover på 1800-tallet. I sjette kapittel drøfter Inger Furseth kvinnenes betydning i Hauge-bevegelsen og viser hvordan ikke minst de var med på å sikre haugianismens suksess. Furseth hevder at Hauge etablerte en ny og moderne modell for kvinnedeltakelse i religiøse bevegelser, en modell som i sin tur bidro til en modernisering i synet på kvinners roller i ulike offentligheter. Samtidig fungerer kapitlet som et korrektiv til en unyansert og anakronistisk forestilling om Hauge som «feminist». Sjuende kapittel handler om en internasjonal forgrening av haugianismen, vennesamfunnene i Midtvesten. Her viser Øyvind T. Gulliksen hvordan de amerikanske haugianersamfunnene utviklet seg gjennom flere stadier før de døde hen etter 1900. Hauges synode i USA hadde sterke tradisjonelle trekk, og de amerikanske haugianerne var anti-klerikale og anti-katolske. I samfunnslivet representerte de uansett også modernitet ved blant annet å arbeide for å utvikle skolevesenet og avskaffe slaveriet. De to siste kapitlene dreier seg om forskjellige spor etter Hauge og haugianismen i norsk kultur fram til i dag. I kapittel åtte anlegger Helje Kringlebotn Sødal et analytisk perspektiv på minnekultur om Hauge, mens Pål Repstad har et mer ideologikritisk perspektiv på sin framstilling om historiebruk knyttet til Hauge i kapittel ni. Sødal gir en helt ny oversikt over de viktigste Hauge-minnene som finnes i Norge. Hun grupperer og tolker dem og drøfter hvilken funksjon de har. Sødal finner at minnene om Hauge er påfallende positive, mens minnene om etterfølgerne hans er mer sammensatte og negative. I niende kapittel aktualiserer Repstad den betydning Hauge har i dag innenfor områder som forretningsvirksomhet, etikk og samfunnsengasjement. Repstad utvikler og drøfter flere typer Hauge-bilder og viser hvordan historien om Hauge brukes til å skape mening, men også som et ledd i markedsføring av forskjellige tiltak.
Litteratur Aarflot, Andreas (1967): Norsk kirkehistorie, bd. 2. Oslo: Reistad & sønn. Aarflot, Andreas (1969): Tro og lydighet. Hans Nielsens Hauges kristendomsforståelse. Oslo: Universitetsforlaget. Aarflot, Andreas (1971): Hans Nielsen Hauge. Liv og budskap. Oslo: Universitetsforlaget. Augensen, Hilde (2012): John Wesley og Hans Nielsen Hauge i et komparativt perspektiv. Oslo: MF, masteroppgave i kristendom.
26
hauge, haugianerne og kontrastene
Bang, Anton Chr. (1910, opprinnelig 1874): Hans Nielsen Hauge og hans Samtid. 4. opplag, Kristiania: Cappelen. Bergsgård, Arne (1932): Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken. 1–2. Oslo: Aschehoug. Bergstad, Silas Elliot (1958): Hans Nielsen Hauge and Religious Lay Activity in Norway. New York: New York University, PhD-avhandling. Christoffersen, Svein Aage (red.) (1996): Hans Nielsen Hauge og det moderne Norge. KULTs skriftserie nr. 48, Oslo: Norges Forskningsråd. Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal (red.) (2016): Mellom gammelt og nytt, Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget. Dørum, Knut (2016): «Haugiansk kapitalisme i Norge på 1800-tallet», i Dørum og Sødal (red.): 141–157, Bergen: Fagbokforlaget. Elseth, Egil (1998): Hans Nielsen Hauge. Bondegutten som satte Norge på ende. Oslo: Gyldendal. Fet, Jostein (1995): Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget. Furre, Berge (1996): «Hans Nielsen Hauge og det nye Noreg», i Christoffersen (red.): 7-14. KULTs skriftserie nr. 48, Oslo: Norges Forskningsråd. Furseth, Inger (2002): A comparative study of Social and Religious Movements in Norway, 1780s–1905. New York/Ontario: The Edwin Ellen Press. Garborg, Arne (1891/1991): Trette menn. Oslo: Aschehoug. Giddens, Anthony (1994): Modernitetens konsekvenser. København: Hans Reitzels Forlag. Gilje, Nils og Tarald Rasmussen (2002): Tankeliv i den lutherske stat, Norsk idéhistorie, bd. 2. Oslo: Aschehoug. Golf, Olav (1998): Den haugianske kvinnebevegelse. Oslo: Webergs Boktrykkeri. Golf, Olav (2006): Vekkerrøst frå kvinner i Hans Nielsen Hauges fotspor. Oslo: Kolofon Forlag. Grytten, Ola H. og Kjell Bjørn Minde (2015): «Haugianerliberalistene: en analyse av haugianere som politikere og næringslivsaktører», i Svellingen, Rolf (red.): Grunnlovsjubileum. 200 år – I perspektiv av utvandringa til Amerika og USA si grunnlov av 1787, 22−46, Bergen: Vestmannalaget. Norsk Bokreidingslag. Grøndahl, Ulf (1989): Ullensaker 1660–1840, bd. 2. Elverum: Bygdebokkomiteen. Guneriussen, Willy (1999): Å forstå det moderne. Framskrittstro, rasjonalitet, ambivalens og irrasjonalitet i diskursen om modernitet. Oslo: Tano Aschehoug. Haakonsen, Gunvor M. (1974): Folkelige overleveringer og holdninger i dag vedrørende Hans Nielsen Hauge og hans virksomhet. Bergen: UiB, hovedoppgave i kristendomskunnskap. Hallesby, Ole (1928): Fra arbeidsmarken. Et ord til indremissionsvenner. Oslo: Indremissionsselskapets forlag. Hauge, Alfred (1947): Hans Nielsen Hauge. Guds vandringsmann. Oslo: Ansgar. Haukland, Linda (2014): «Spor av haugiansk feminisme», i Kirke og kultur 4/2014: 326–344. Helgløy 2010.
27
kapittel 1
Helgøy, Eirik N. (2010). Den haugianske etikk og kapitalismens ånd: En studie av haugianismens etikk for moderne virksomheter. Bergen: NHH. Honningdal Grytten, Ola (2013): “The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism: Entepreneurship of the Norwegian Puritan Leader Hans Nielsen Hauge”, I Review of European Studies, 5(1): 31–44. Hope, Nicholas (1995): German and Scandinavian Protestantism 1700–1918. Oxford: Clarendon Press. Johannessen, Albert Magne (1996): Haugianernes misjonsengasjement. Misjon og frelsesforståelse. Oslo: MF, hovedoppgave i kristendomskunnskap. Kaartvedt, Alf (1964): Det norske Stortinget gjennom 150 år, bd 1. Oslo: Gyldendal. Kielland, Alexander (1882/1973): Skipper Worse. Oslo: Den norske bokklubben. Koht, Halvdan (1905): Fyrebuing til norsk politikk. Hist.afhandl. tilegn. J. E. Sars. Kristiania: Aschehoug. Koht, Halvdan (1926): Norsk bondereising. Oslo: Samlaget. Krokann, Inge (1937): Då bøndene reiste seg. Ein av førarane: Ingebrigt Sæter. Oslo: Gyldendal norsk forlag. Kullerud, Dag (1996): Hans Nielsen Hauge. Mannen som ville vekke Norge. Oslo: Aschehoug. Løland, Eirik (2007): Hans Nielsen Hauge og Carl Olof Rosenius. En sammenligning av deres syn på frelsestilegnelsen. Oslo: MF, masteroppgave i teologi. Magnus, Alv Johan (1996): Veirydder med gnagsår. Hans Nielsen Hauge og vekkelsen som forandret Norge. Ottestad: Prokla-Media. Mannsåker, Dagfinn (1961–1962): «Hans Nielsen Hauges motstandarar», i Historisk tidsskrift 1961–1962, bd. 41: 381–400. Molland, Einar (1979): Norges kirkehistorie i det 19.århundret, bd. II. Oslo: Gyldendal. Norborg, Sverre (1966–1970): Hans Nielsen Hauge. Biografi, bd. 1–2. Oslo: Cappelen. Oftestad, Bernt T. u.å. «Hans Nielsen Hauge. Resepsjon og ‘etterliv’» http://home.chello. no/~berntt/resep.htm lest 13.10.2008, ikke lenger tilgengelig. Oftestad, Bernt, Tharald Rasmussen og Jan Schumacher (2005): Norsk kirkehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Ording, Hans N.H. (1947–54): Hans Nielsen Hauges skrifter. Samlet utgave, bd. I-XVIII. Oslo: Andaktsbokselskapet. Ousland, Godvin (1978): Vekkelsesretninger i norsk kirkeliv 1840-75. Hva de lærte og siktet på. Oslo: Luther Forlag. Petersen, Carsten Elmelund (1997): Troens gerning. Forholdet mellem tro og gerning i vækkelses- og universitetsteologien i Norden omkring 1814 med særligt henblik på norske udgangspunkt. Oslo: Solum Forlag, opprinnelig PhD-avhandling i teologi fra Københavns universitet. Pryser, Tore (1985): Norsk historie 1800–1870. Oslo: Det norske Samlaget. Riiser Gundersen, Trygve (2005): «’Fordie jeg troer, saa taler jeg’. Hans Nielsen Hauge og forfatterfunksjonen i den dansk-norske offentligheten rundt 1800», Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift/vol 8, nr. 1: 31–50.
28
hauge, haugianerne og kontrastene
Riiser, Gundersen, Trygve (2001): Om å ta ordet. Oslo: Falch trykk (bearbeidet hovedoppgave). Rødal, Vegard Tafjord og Kiplesund, Andreas (2009): «Hans Nielsen Hauge: Entrepreneur, Banker and Industrialist». Bergen: Masteroppgave i Economics and Business Administration. Sejersted, Francis (1978): Den vanskelige frihet: 1814–1850, Cappelens Norgeshistorie, bd. 10. Oslo: Cappelen. Sejersted, Francis (1993): Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget. Seland, Bjørg (2014): «Tale eller tie i forsamlingen? Kristelig kjønnsregime mellom tradisjon og modernitet», i Dørum, Knut (red.): Politikk, profesjon og vekkelse, 49–70, Bergen: Fagbokforlaget: Seland, Bjørg (2016): «’Revolusjon i bygda’ – vekkingskristendommen som endringsprosjekt», i Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal (red.): Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet, 171–186, Bergen: Fagbokforlaget. Sivertsen, Nils (1946): Hans Nielsen Hauge og vennesamfunnet. Oslo: Land og kirke. Skullerud, Aage (1971): Bondeopposisjonen og religionsfriheten i 1840-årene. Oslo: Universitetsforlaget. Slettan, Bjørn (1992): «O, at jeg kunde min Jesum prise». Folkelig religiøsitet og vekkelsesliv på Agder på 1800-talle». Oslo: Rådet for humanistisk forskning, NAVF, Universitetsforlaget. Steen, Sverre (1945): «Hans Nielsen Hauge og bondereisningen», i Norsk Teologisk Tidsskrift 46: 241–254. Steen, Sverre (1948): I fredens århundre: 1814–1914. Kristiansands historie, bd. 2. Oslo: Grøndahl. Stenersen, Stener J. (1827): Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhed, Lære og Skrifter. Kjøbenhavn: Fabritius. Stibbe, Alison H. (2007): Hans Nielsen Hauge and the Prophetic Imagination. London: University of London, PhD-avhandling. Sødal, Helje Kringlebotn (2017): «Konservativ modernitet. Luthersk mangfold i og utenfor Den norske kirke», i Tjørhom, Ola (red.) Kirkekunnskap. Oslo: Cappelen Damm Akademisk (under utgivelse). Thompson, E.P. (1971): «The Moral Economy of the English Crowd in the Eighteenth Century», i Past & Present, No. 50: 76–136. Torkhildsen, Dag (1998): «Vekkelse og modernisering i Norden på 1800-tallet», i Historisk Tidsskrift 2/1998: 160-180. Unstad, Live (2010): Religion, nasjonalisme og borgerdannelse. Religion og norsk nasjonal identitet – en analyse av dissenterlovene av 1845 og 1891. Oslo: UiO, masteroppgave i Religion og samfunn. Wiig Sjursen, Finn (1989): «Politiske haugianere og haugiansk politikk», i Fast grunn, 42: 220–229, 269–271, og 109–118, 158–168. Wiig Sjursen, Finn (1997): Den haugianske periode, 1796–ca 1850, bd. 4–5, Bergen: NLAforlaget, 1993-1997 2; Rapport (Friskoleprosjektet).
29
kapittel 1
Wiig, Eystein (2004): Misjonstankens fremvekst i de haugianske vennesamfunn pü begynnelsen av 1800-tallet. Bergen: NLA, hovedoppgave i kristendomskunnskap. Wisløff, Fredrik (1948): Den haugianske linjen. Norsk lekmannsforkynnelse sett i historisk lys. Oslo: Lutherstiftelsen. Riksarkivet, Mannsüker arkiv, Johan Schreiners avskrift av rettssaken mot Hans Nielsen Hauge.
30