kapittel 1
2007). De erfaringene barnet gjør seg i relasjonene med andre – det vil si foreldrene, men også andre viktige personer, som pedagoger i barnehagen – har stor betydning for barnets totale utvikling og for hvilke erfaringer det blir mulig for barnet å gjøre senere i livet (Sroufe, Coffino og Carson 2010; Thompson 2008). Å arbeide med yngre barnehagebarn er altså en meget viktig pedagogisk oppgave, men begrepet pedagogikk innebærer av ulike årsaker ikke det samme for de yngste som for de eldste barnehagebarna. Dette kommer vi tilbake til om og om igjen i bokens ulike kapitler. Som voksne tenker vi ikke alltid over hvilken fantastisk utvikling barn gjennomgår i løpet av barnehageårene, og hvilke ulike behov de har. Et barn som nettopp har fylt fire år, har rukket å doble livslengden sin to ganger (2 x 1 + 2 x 2), og når det fyller seks år har det rukket å bli ytterligere 50 % eldre! I Sverige var man først i verden med en lovfestet rett for foreldre, uansett kjønn, til å være hjemme i et helt år for å ta hånd om barna sine. Hvor viktig dette er, kan ikke overdrives. Barn i Sverige har dermed muligheten til å tilbringe hele det første og viktige leveåret sammen med én av foreldrene. De fleste barn i Sverige begynner i barnehagen etter at de har fylt ett år, men før de fyller to. Det innebærer at når barnet skal vennes til å gå i barnehage, er tilknytningen fortsatt barnets viktigste «utviklingsoppgave», en oppgave som ganske snart skal etterfølges av andre oppgaver.
Ulike utviklingsoppgaver På hvert alderstrinn har barn visse sentrale oppgaver de må løse for å kunne gå videre i utviklingen på en optimal måte. Mindre vellykkede løsninger av en såkalt utviklingsoppgave får konsekvenser for hvordan senere oppgaver kan løses. Avhengig av hvilken utviklingsoppgave barnet kjemper med, stilles det ulike krav til de voksne, hvis oppgave jo er å hjelpe barnet med å løse den aktuelle oppgaven så bra som mulig – ut fra barnets forutsetninger. I de to første årene i livet er barnets viktigste oppgave å knytte seg til én eller flere viktige omsorgspersoner. Disse personene er som oftest, men ikke nødvendigvis, barnets biologiske foreldre. Hvordan tilknytningen forløper, og hvilke som er de største hindringene når det gjelder å utvikle en trygg tilknytning, blir presentert i kapittel 2. Foreløpig er det tilstrekkelig å fastslå at tilknytning handler om det som vanligvis kalles grunnleggende tillit. Barn 20
104045 GRMAT Tilknytning i barnehagen 140101.indd 20
10.01.14 10:51