Sjenerte elever: Utdrag by Cappelen Damm

Kirsten Flaten

Sjenerte elever

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Overordnede atferdskategorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Sosial utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Angstperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Sjenanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. Skolemessig påvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. Humor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Tiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Referanseliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forord

Boken har sin bakgrunn i forfatterens kliniske arbeid med og forskning på temaet sjenanse. Teksten gir en kort innføring i temaet sjenanse og dekker det som er mest vanlig, i tillegg til å vise at sjenanse kan ha gode sider. Her settes sjenanse inn i et større atferdsperspektiv og viser hvilke elementer i sosial kompetanse elever med sjenanse trenger støtte på. Sjenanse kan være en light-utgave av sosial angst, og dette perspektivet er trukket inn. Det blir lagt vekt på å vise hvordan sjenanse kan vise seg i skolehverdagen, og hvordan den kan hindre god faglig og sosial læring. Noen avsnitt begynner med et narrativ som viser hvordan sjenanse kan komme til uttrykk i hverdagen, og for mange lærere vil det nok være elever de kjenner igjen. Det er flettet inn tanker om hva som kan være nyttig i de ulike settingene; her oppfordres lærere til å reflektere videre. Et eget kapittel er viet tiltak for å støtte elevene til å bli mindre sjenert. Hverken innholdet i boken eller tiltakene vil være utfyllende nok til fullstendig å dekke temaet sjenanse. Det vil være så mange individuelle atferdsepisoder at ingen bok fullt ut kan dekke alt. Det viktige er at man kjenner til at elever som sliter med sjenanse, trenger en lærer som kan gi støtte til å få redusert ubehaget. Her er det å håpe at boken 7

kan fungere som en inspirasjonskilde for hva som kan gjøres, og så kan den enkelte lærer og skole utvide sitt eget repertoar etter hvert. For deg som lærer innebærer det å verdsette egen erfaring i møte med elever som trenger å bli trukket mer med. Det kan være vanskelig å se at selv om eleven i utganspunktet virker avvisende, så trenger den at du som lærer legger grunnlag for en relasjon som eleven kan støtte seg på i videre utvikling. For noen elever er relasjonen til lærer det fotfeste de trenger for å bli tryggere på seg selv. I mine møter med elever og skole vet jeg at det gjøres mye godt arbeid på dette feltet, og mange lærere har unik kompetanse og erfaring som kan komme til nytte overfor enkeltelever – bruk dette og la andre lære av det! Kollegaer og administrasjon ved lærerutdanningen ved HVL skal ha takk for oppmuntrende ord i løpet av skriveprosessen. Venner og familie skal også nevnes med takk. Forlaget Cappelen Damm Akademisk skal ha takk for å tro på ideer og lar dem materialiseres i bøker. Her må jeg rette en stor takk til forlagsredaktør Inger Johanne Holth, som med smittende entusiasme får i gang manusarbeid, og som i tillegg har en stødig hånd i utarbeidelsen av boken. Takk! Sogndal, januar 2022 Kirsten Flaten

KAPITTEL 1

Innledning

I likhet med alle andre temaer som handler om mennesker, er også dette i grunn utømmelig, og den enkelte leser får se på boken som en liten flik av hva og hvordan sjenanse kan komme til syne. Men samtidig er det enkelt og greit, sjenanse er å grue seg til andres oppmerksomhet fordi man har en følelse av å være underlegen eller mindre viktig. Denne følelsen av underlegenhet kan over tid ha en negativ effekt på elevers utvikling og liv. Om eleven over tid går med følelsen av å ikke ha noe å bidra med for andre, eller at andre ikke synes man er noe særlig, så kan eleven etter hvert begynne å tro på det. Det er heller ikke lett for en elev å bygge opp et godt selvbilde dersom han eller hun går med en følelse av å bli nedvurdert. Elever som er sjenert, trenger lærere som klarer å støtte dem til å vise hva de kan, og til å utvikle sine ressurser på en måte som gagner dem selv og samfunnet som helhet. Å skaffe seg den anerkjennelsen og støtten som er nødvendig i oppveksten, og her trengs det gjerne mye i en startfase, er noe disse elevene ikke er gode til. De er helt avhengig av at lærer tar jobben med å opprette en relasjon som kan gi eleven en opplevelse av støtte. Det kan gi eleven mulighet til å vise frem sine ressurser og signalisere interesse i samhand9

ling. Å få støtte av en person man er trygg på, er som å få et fast punkt å stå på i en bølgende elv. Følelsen av støtte når eleven skal utfordre seg selv, kan nå mye lenger enn det en liten innsats fra lærer tilsier. Det er ikke i helsevesenet at helsen produseres. Den produseres der folk lever sitt liv, i familien, barnehagen, skolen og arbeidsplassen, og på fritiden i idrett og kulturliv. Familie, barnehage og skole er viktigst. Arne Holthe, FHI

For elever som er sjenert, kan det å kjenne seg inkludert og å mestre sosiale relasjoner være en stor utfordring. Sjenanse innebærer å ikke helt føle seg vel i sosiale settinger, noe som gjør det vanskelig å utvikle vennskap og fellesskap med andre. Over tid kan dette utgjøre en risikofaktor med hensyn til å utvikle god psykisk helse. Helsedirektoratet (2017) beskriver psykisk helse som evne til å mestre hverdagens krav, og utvikling og evne til å mestre tanker, følelser og atferd. Opplevelse av tilhørighet og fellesskap med andre mennesker, mestring, vennskap og opplevelsen av at det vi driver med er meningsfullt, er viktige faktorer for god psykisk helse. Psykisk helse har vi alle, og vi kan ha en opplevelse av å ha det bra eller mindre bra. God psykisk helse vil si å kunne ha det godt med seg selv, kunne tåle å ha det vondt og å tåle å være usikker. Videre skal vi ha evne til velfungerende sosiale relasjoner, evne til fleksibilitet og ha en god emosjonell utvikling.

Ikke bare negativt Sjenanse er et tema som er så vanlig at de fleste kjenner til og har følt på det. Selv om ubehaget er kjent, er det også overkommelig for de fleste. Slik sett er det lett å bagatellisere fordi det ikke er verre enn at vi har lært oss å håndtere det. Men så er det en gruppe som er mer sjenert enn den vanlige hverdagssjenansen som de fleste har (eller bør ha) kjent på, og der ubehaget er for stort til at eleven klarer å riste det av seg mellom hver ubehagsopplevelse. Sjenanse er i utgangspunktet ikke en dårlig egenskap, og i en ideell verden burde vi kanskje jobbet frem mer sjenanse blant elever, og blant mennesker generelt. Det kunne vært en rolig verden uten spisse albuer og kamp om oppmerksomhet. Siden sjenanse er så tett relatert til personlighet, er det viktig å også anerkjenne at den er en emosjon som har positive sider. Bare det å snu på hvordan man tenker om sjenanse, kan gjøre det lettere å være den som er sjenert. Istedenfor å se på det som et problem kan man se det som en følsomhet som kommer til nytte i mange situasjoner. Som alle andre emosjonelle nyanser og reaksjoner er sjenanse en del av en normal emosjonalitet, og den har derfor en naturlig og nyttig plass i vår emosjonelle funksjonsmåte. Nøkkelen er å anerkjenne sin egen emosjonalitet og innse at det ikke finnes en fasit eller mal på hva som er rett eller feil emosjonalitet. Man får gjøre det beste av det man har, i de omgivelser man er i. Det å grue seg til en situasjon eller til å skulle prestere fører gjerne til at man tenker grundig gjennom egen prestasjon, planlegger og forbereder seg, og at man er mer aktpågivende i selve situasjonen. Planlegging og forberedelse fører gjerne til bedre prestasjon, og 11

lykkefølelsen når man er ferdig, kan kompensere for ubehaget. Vi kan tenke oss et narrativ som handler om eleven Vetle. Vetle følte seg ikke helt vel til mote i store grupper og rettet innsatsen mot faglig arbeid i stedet. For en elev med utholdenhet og interesse for fag kan det bidra godt inn i et spennende arbeidsliv. Vetle var heldig og fikk en lærer som så hans behov for støtte til å komme inn i klassemiljøet, og som hadde redskapene for å klare denne pedagogiske øvelsen. Hvordan Vetle tenker tilbake på skoletiden, er ikke godt å si, men det har gitt ham tro på faglige evner og at innsats nytter. Cain (2012) mener sjenanse er helt nødvendig i samfunnet for å sikre en verdighet og gjøre oss mer sofistikerte, samt hindre oss i å vise frem våre dårligste egenskaper og sider. Filosofen Søren Kirkegaard var inne på det samme. Istedenfor å tenke at vi må fjerne sjenanse, skal vi heller tenke oss en verden som gir elever med sjenanse den støtten de trenger til å vise frem og utnytte ressursene sine, og samtidig foredler sin egen emosjonalitet og personlighet til en god og trygg utgave av seg selv. Det kommer ikke av seg selv, men potensialet finnes hos hver enkelt av elevene vi møter. Vetle fra narrativet over var en sjenert gutt, men han var del av et godt klassemiljø og hadde en lærer som gjorde sitt for å oppmuntre til innsats. Og for Vetle førte det til en god startbasis for videre faglig utvikling. For elever som er sjenert, kan det være godt å få positiv oppmerksomhet på faglig innsats, da får de bekreftet seg selv, og det er godt for selvbildet. Sjenanse kan være nyttig for å skjønne når man bør vise seg frem, og når man bør holde seg i bakgrunnen, slik at man får vist frem sine beste sider. Får vi sjenanse til å bli en anerkjent egenskap, vil det kurere mange elever for 12

det ubehaget og den manglende selvbevisstheten som sjenanse påfører.

Problematisk sjenanse Mor var på kjøkkenet da Linnea kom fra skolen. Det var ikke nødvendig at foreldrene var hjemme når hun kom fra skolen, hun brukte å si at hun var jo 11 år og klarte seg fint hjemme noen timer. Men mor visste også at Linnea hadde noen utfordringer på skolen; det å snakke høyt i klassen eller spørre lærer om hjelp var noe Linnea grudde seg veldig for. Så det hendte at Linnea var sliten og sur når hun kom hjem, og da kunne det gå ut over Lars, broren på 10 år. De dagene Linnea virkelig hadde opplevd skoledagen som vanskelig, gikk hun inn for å krangle med Lars. Noen dager kunne Linnea hyle til ham bare han viste seg. Lars var en rolig gutt som ikke ønsket krangel med noen, og han holdt seg gjerne ute med venner til han var sikker på at foreldrene var hjemme igjen. Da Linnea kom inn på kjøkkenet, så mor med en gang at det var en god dag, Linnea smilte og spurte hva det var til middag. Mor dristet seg til å spørre om hvordan det hadde vært på skolen i dag, et spørsmål som kunne få Linnea til å styrte inn på rommet sitt og smelle døren hardt igjen. Men i dag svarte hun at det hadde gått greit, og la til at hun hadde fått til alt i matten. Før hun snudde seg strålende mot mor og sa at læreren hadde sagt at alle oppgavene var rette, og hadde satt en stor rød R over hele arket. Mor pustet lettet ut, det kom til å bli en rolig kveld i hjemmet. Foreldrene hadde prøvde å ta opp med lærer at Linnea kunne virke sliten, frustrert og opposisjonell da hun kom 13