Rase, etnisitet, nasjon av Stuart Hall: Utdrag

Page 1



Stuart Hall

Rase, etnisitet, nasjon Et ulykksalig triangel Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Cappelens upopulĂŚre skrifter


Originalens tittel: The Fateful Triangle: Race, Ethnicity, Nation by Stuart Hall edited by Kobena Mercer Copyright © 2017 by the Presidens and Fellows of Harvard College Published by arrangement with Harvard University Press. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64315-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS, 2020, Oslo Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt ord. Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


Innhold

Forord Stuart Hall: En tenker for vĂĽr tid . . . . . . . . . . . .

7

Sindre Bangstad

Rase, etnisitet, nasjon: Et ulykksalig triangel . . 29 Stuart Hall 1 Rase – en glidende signifikant . . . . . . . . . . . . . . . 33 2 Etnisitet og forskjellighet i en global tid . . . . . . . . 71 3 Nasjoner og diasporaer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151



1

Rase – en glidende signifikant

I disse tre forelesningene vil jeg fremsette noen tanker rundt rase, etnisitet, nasjon og diaspora som ikke gjentar kjente afrikansk-amerikanske tenkere, men der jeg heller forsøker å se disse spørsmålene fra en annen vinkel, fra en annen del av den svarte atlantiske verden, og setter dem i en større, global kontekst. Jeg vil da reflektere over de kulturelle forskjellenes natur, slik de blir konstruert i ulike diskurser, og jeg bør nok begynne med å advare om at jeg kommer til å bruke termen diskurs ad nauseam for noen. Ikke da for å betegne et sett pyrotekniske tekstuelle virkemidler, men heller et generelt syn på menneskelig atferd som alltid meningsfull. Når vi nå setter oss fore å spørre hva det betyr å tenke nytt om kulturelle forskjeller ut fra diskursive betingelser, må vi forstå diskurs som det som gir menneskelige praksiser og institusjoner mening, det som setter oss i stand til å begripe verden, og som derfor er det som gjør menneskelige praksiser til meningsfulle praksiser. Vi må også forstå at disse praksisene tilhører historien nettopp på grunn av hvordan de har betegnet menneskelige forskjeller. I forelesningsserien vil jeg foreta en diskursiv-genealogisk analyse av de tre begrepene for kulturelle forskjeller i tittelen – rase, etnisitet og nasjon – i lys av en del politiske 33


og teoretiske spørsmål. Jeg vil også bruke hvert av begrepene til å rokke litt ved de andre og komplisere dem. I denne første forelesningen vil jeg komme tilbake til noe du kanskje tenker er et utidsmessig spørsmål, nemlig hva vi mener når vi sier at rase er et kulturelt og historisk, ikke et biologisk, faktum – at rase er en diskursiv konstruksjon, en glidende signifikant1. Selv om slike utsagn har fått status som en tilnærmelsesvis mønstergyldig ortodoksi i enkelte fagkretser, er det ikke alltid slik at kritikere og teoretikere mener det samme eller trekker de samme begrepsmessige og politiske konklusjonene. Slik jeg ser det, har ikke teorien om at rase er diskursivt konstruert, klart å fordrive eller løse opp i alminnelige antakelser – hvordan vi snakker om, forstår eller tar hensyn til dagliglivets store, rotete, «skitne» verden utenfor akademia. Vi har heller ingen tilstrekkelig kartlegging av hvordan den politiske mobiliseringen har blitt påvirket, eller av hvordan antirasistiske politiske strategier blir betraktet. Her bruker jeg ordet «rase» som et av de overordnede begrepene, eller hovedbegrepene, som vi mennesker benytter i de store systemene vi bruker for å klassifisere forskjeller i våre samfunn. I denne forstand er rase hjørnesteinen i et hierarkisk system som produserer forskjeller. Dette er forskjellene som W.E.B. Du Bois i 1897 beskrev som følger: «Selv om de er udefinerbare, skjøre og flyktige, har de i stillhet, men ugjenkallelig, delt menneskene inn i grupper.»2 Å kalle rase for et av de store klassifiseringssystemene for mening er å si det nøytralt. Likevel velger jeg ikke denne formuleringen fordi jeg ønsker å dysse ned de forferdelige menneskelige og historiske følgene av dette rasialiserte klassifiseringssystemet for samfunnet og for den 34


enkelte mann og kvinne. Jeg gjør det fordi jeg insisterer på at uansett hvor forhatt rasismen måtte være som et historisk faktum, er den like fullt et meningssystem, en meningsfull måte å organisere og klassifisere verden på. Derfor er ethvert forsøk på å utfordre rasismen eller svekke innvirkningen den har på mennesker og samfunn, avhengig av at vi forstår nøyaktig hvordan meningssystemet fungerer og hvorfor denne klassifiseringen har så sterkt grep om vår forestillingsevne. Den diskursive oppfatningen av rase – som det sentrale organiserende begrepet i de store klassifikasjonssystemene for menneskelig forskjellighet i moderne historie – erkjenner, for å si det litt enkelt, at alle forsøk på å begrunne begrepet vitenskapelig, alle anstrengelser for å begrunne tanken om rase biologisk, fysiologisk eller genetisk, har vært fruktesløse. Vi må derfor vurdere å «erstatte den biologiske definisjonen av ‘rase’ med en som er sosiohistorisk og kulturell», som filosofen Anthony Appiah sier det i sitt kjente og velformulerte essay «The Uncompleted Argument: Du Bois and the Illusion of Race», i milepælutgaven av Critical Inquiry, «’Race,’ Writing, and Difference», redigert av Henry Louis Gates jr.3 I mine påfølgende kommentarer vil jeg undersøke denne påstanden videre. Som vi vet, er den menneskelige genetiske variasjonen mellom de populasjonene som vanligvis tilordnes en rasekategori, ikke signifikant større enn variasjonen innenfor de samme populasjonene. Det som Du Bois i sitt essay «The Conservation of Races» kalte «de større fysiske forskjellene i hudfarge, hår og beinbygning», samsvarer dårlig med de genetiske forskjellene som er definert vitenskapelig, selv om de «fremstår som tydelig definert for en historiker og sosiolog»4 (dette utsagnet skal jeg komme tilbake til). På den andre siden er det 35


umulig å knytte dem til kulturelle, sosiale, intellektuelle eller kognitive egenskaper på noe meningsfullt vis. Det vil si at slike «større fysiske forskjeller» varierer enormt til og med innenfor samme familie, for ikke å snakke om innenfor de såkalte rasefamiliene. En passant vil jeg komme med tre av mine observasjoner om denne generelle holdningen. For det første representerer den det som nå oppfattes som alminnelig og konvensjonell innsikt blant de fleste forskere på feltet. For det andre har denne kjensgjerningen om menneskelig genetisk variabilitet aldri forhindret intenst arbeid blant en minoritet av forskere som har viet seg til å forsøke å bevise at det finnes en sammenheng mellom rasekategoriserte genetiske egenskaper og kulturelle prestasjoner. I dag pågår slik aktivitet igjen for fullt, drevet av fremveksten av den nye genomforskningen. For det tredje ser jeg at de rasialiserende følgene av en fortsatt vitenskapelig innsats for å påvise en sammenheng mellom for eksempel rase og intelligens, blir høylytt motsagt og fordømt av mange – blant annet folk i liberale yrker og de fleste svarte mennesker. Likevel bygger mye av det som disse gruppene ytrer seg imellom og om seg selv, nettopp på slike antakelser. Bak tanken om at enkelte sosiale, politiske, moralske eller estetiske egenskaper eller fenomener som har vært forbundet med svarte mennesker, kan garantere at en politisk strategi er riktig, en holdning korrekt eller at en kulturell produksjon har verdi, finner vi antakelsen om at sannheten i slike strategier eller holdninger eller kunstverk bestemmes av de rasemessige egenskapene til de involverte. Herfra utleder jeg den ubehagelige innsikten at diametralt motsatte politiske posisjoner faktisk kan bygge på det samme filosofiske grunnlaget, og at selv om genetiske forklaringer på sosial atferd ofte 36


stemples som rasistiske, finner vi likevel at genetiske, biologiske og fysiologiske definisjoner av rase lever i beste velgående i vår alminnelige diskurs. Det er dette paradokset jeg vil se på i denne forelesningen. Problemet med å velge en sosiohistorisk eller kulturell raseklassifisering og -identifisering fremfor en genetisk eller biologisk, er, slik Appiah helt klart forsto, hva man skal gjøre med de biologiske sporene som sitter igjen i dagens rasialiserte diskurs. La meg kort få minne om Appiahs komplekse og avanserte drøfting, der han viser at Du Bois, som kalte sin egen livshistorie for «rasebegrepets selvbiografi»5, inntok posisjoner der han «gradvis, dog aldri fullstendig, assimilerte rasenes ubiologiske natur».6 I teksten «The Conservation of Races» fra 1897 erkjenner Du Bois at selv om de «udefinerbare, skjøre og flyktige» forskjellene som har delt menneskene i grupper, noen ganger har «fulgt de naturlige skillene som følger av samme blod, avstamning og fysiske særegenheter», har de «til andre tider feid tvers gjennom og ignorert disse». Den inndelingen i raser som vi fortsetter å foreta, er, som Du Bois sier, noe som «kanskje overskrider vitenskapelig definisjon».7 Dermed fastslår Du Bois tidlig at «’rase’ ikke er et vitenskapelig – det vil si biologisk – begrep». Appiah hevder derimot at Du Bois’ erkjennelse bare delvis overskrider det biologiske, for «hvis han virkelig har overskredet det vitenskapelige begrepet, hva er da poenget med å snakke om ‘blod’?» Hva annet kan «samme blod» bety for Du Bois, spør Appiah, enn noe som er «utstaffert med kraniometri, en dose melanin og et eller annet mål på grad av krøller i håret, som er det som det vitenskapelige begrepet i prinsippet innebærer»?8 Ikke bare er jeg enig i denne lesningen av Du Bois’ kamp med rasebegrepet, men jeg ser også 37


hvor symptomatisk det er for rasediskursen i seg selv at de fysiske eller biologiske sporene som blir vist ut gjennom hoveddøren, har en tendens til å snike seg rundt hushjørnet og klatre tilbake inn gjennom kjøkkenvinduet! Når vi følger Appiahs analyse og ser på artikkelen «Races» som Du Bois skrev i The Crisis i 1911, ser vi at Du Bois bevisst velger å snakke om «sivilisasjoner der vi nå snakker om raser», når han legger til at til og med «de fysiske egenskapene, bortsett fra hudfarge [...] i stor grad er et direkte resultat av det fysiske og sosiale miljøet», samt at de er «for udefinerbare og flyktige til at de kan fungere som grunnlag for noen rigid klassifisering eller inndeling av mennesker i grupper».9 Denne vektleggingen av det miljø- eller samfunnsmessige fører til at innen han skriver Dusk of Dawn i 1940, har Du Bois gått bort fra den «vitenskapelige» definisjonen til fordel for det som ser ut til å være et ganske annet perspektiv. Afrikanere og personer av afrikansk avstamning har kanskje et felles rasemessig opphav, hevder Du Bois, og sier om seg selv og sine «forfedre tusen år tilbake i tid eller mer» at «min farge og mitt hår er merket av arven fra dem». Deretter sier han at: «Dette er tydelige trekk, men de har lite betydning i seg selv. De er bare viktige i det at de står for reelle, men subtile forskjeller fra andre mennesker.» Dette er en kritisk overgang av fundamental betydning, for det som er viktig for Du Bois nå, det som utgjør tilknytningen mellom afrikanskamerikanere som ham selv og Afrika, er det faktum at «disse forfedrene mine og deres andre etterkommere har en felles historie; har gjennomlidd samme katastrofe og har én lang hukommelse». «Hovedessensen av dette slektskapet», konkluderer han, «er den sosiale arven de har fått gjennom slaveriet.»10 De fysiske egen38


skapene «hudfarge, hår og beinbygning», slik han formulerte det i 1897, som danner «den fysiske forbindelsen», er i 1940 viktig for Du Bois bare i den grad de er et «merke» på arv, der «farge er relativt uviktig bortsett fra som markør». For å oversette Du Bois til mine ord, er «merket» og «markøren» avgjørende fordi de betegner, fordi de bærer en viss mening, fordi de med andre ord er signifikanter for forskjellighet. Det er riktig av Appiah å påpeke to viktige aspekter ved denne vendingen i Du Bois’ tenkning. Som Du Bois selv konstaterte, gjør den senere definisjonen – «rase» som markør – for det første at begrepet har en tendens til å glippe og gli. For når «slaveriet som sosial arv» har løsnet fra sitt fysiologiske ankerfeste, sier Du Bois, «knytter det ikke bare sammen Afrikas barn, men strekker seg gjennom det gule Asia og ned mot Sydhavet. Det er denne enheten som trekker meg mot Afrika».11 Men, fristes man til å spørre, hvilken enhet? Er det biologisk slektskap eller politisk tilknytning Du Bois har i tankene? For det andre, sier Appiah så margfullt: Hvis klare fysiske egenskaper som «de større fysiske forskjellene i hudfarge, hår og beinbygning» nå «har lite betydning», så viser Du Bois ved å bruke dem i argumentasjonen i Dusk of Dawn hvor vanskelig det er for ham ikke å la seg forføre av det tidligere rasebegrepet.12 For å si det generelt, dreier spørsmålet seg om noe som fortsatt påvirker hele rasediskursen, nemlig det et faktum at det biologiske sitter igjen som et aktivt spor i diskursen til Du Bois, selv om det nå virker «under utvisking»13, som Jacques Derrida ville sagt det. Legg imidlertid merke til hvordan Appiah formulerer seg når han hevder at «det å erstatte en sosiohistorisk raseoppfatning med den biologiske [...] bare er å begrave den biologiske oppfatningen under over39


flaten, ikke å overvinne den».14 Hvis det er sant, er dette et viktig spørsmål som vi bør vie stor oppmerksomhet. I en kort, men dristig, konklusjon hevder Appiah at den diskursive eller sosiohistoriske vendingen er dømt til å mislykkes, siden den ikke klarer å frigjøre seg fra de biologiske sporene som hefter ved rasebegrepet etter en slik vending «innenfor det saussureske hegemoni».15 Det avgjørende spørsmålet er om vi for lett har kommet frem til en post-saussuresk oppfatning av betydning som et hovedsakelig språklig fenomen, som noe som består av forskjellighetssystemer som utelukkende er interne for de formelt strukturerte reglene for langue – de abstrakte systematiseringsprinsippene for språk som Saussure skilte fra talehandlinger – eller parole. Hvis problemet innebærer et semiotisk fall i unåde, må saussureanerne anta at rase, slik Appiah formulerer det, «som alle andre begreper er bygd opp av metaforer og metonymi; det vikarierer, metonymisk, for den Andre; det bærer metaforisk sett vekten av andre former for forskjellighet». Selv om rasebegrepet er en «motsetningenes struktur» for Appiah, er anvendelsen av strukturen «på sitt beste problematisk, på sitt verste umulig», for spørsmålet er: Hvilken enhet er det den faktisk henviser til? Som respons på dette dilemmaet konkluderer han med at «sannheten er at det ikke finnes raser: Det finnes ingenting i verden som kan gjøre alt det vi ber ‘rase’ om å gjøre for oss». Han fortsetter: «Der rase fungerer – på steder der ‘store forskjeller’ i morfologi korrelerer med ‘små forskjeller’ i lynne, tro og intensjoner – fungerer det som et forsøk på en metonymi for kultur. Prisen er at det som er kultur, eller ideologi, biologiseres.» Mot denne diskursive dreiningen innvender Appiah at: «Det vi går 40