Psykologi 1 (2021) by Cappelen Damm

åge diseth

Psykolo� programfag psykologi 1 bokmål

Forord Psykologi er et fag som engasjerer mange. Du som begynner med dette faget, har sikkert mange forventninger. Forskning viser at elever som tar psykologi som programfag i norsk videregående skole, først og fremst velger faget fordi de er interessert i psykologi (Jacobsen & Diseth, 2019). Mange har også et ønske om å forstå andre mennesker og få mer kunnskap om psykisk helse. Noen har lyst til å forstå seg selv bedre og har dermed en personlig interesse av faget. Jeg arbeider med å utdanne studenter som skal bli psykologilærere i videregående skole. I dette arbeidet har jeg hatt stor glede av å observere hvordan undervisning av psykologi foregår i ulike klasserom. Mange lærerstudenter, psykologilærere og elever i videregående skole har gitt meg inspirasjon til å fremstille psykologi som fag slik at det gir god læring. Denne boken skal skape mest mulig engasjerende undervisning. Boken kombinerer formidling av fag med praktiske eksempler og oppgaver som gjør det mulig å bearbeide fagstoffet aktivt. I tillegg inkluderer boken mye kunnskap om psykologi som er praktisk nyttig. Denne boken er skrevet med utgangspunkt i den nye læreplanen for psykologi 1 som er i bruk fra høsten 2021. Læreplanen er en del av fagfornyelsen, som inneholder tverrfaglige temaer og ny læreplanstruktur. Et overordnet mål er å gi mer rom for dybdelæring og tverrfaglighet. Læreplanen inneholder derfor et begrenset antall kompetansemål, og hvert av målene introduserer sammenhenger mellom temaer som knyttes til bestemte fagområder i psykologien. Hvert kapittel gir en fremstilling av faglig innhold knyttet til hvert av disse kompetansemålene. Denne boken er delt inn i fire deler: • psykologiske perspektiver. Denne delen inneholder kunnskap om psykologi som vitenskap, forskningsmetoder i psykologi, psykologiske perspektiver og hvordan det er mulig å bruke informasjon om psykologisk kunnskap (kapittel 1). Denne delen inneholder også kunnskap om praktisk bruk av psykologi i ulike yrker (kapittel 2). • utvikling, evolusjon og biologi. Denne delen tar for seg hvordan arv og miljø har betydning for utvikling av personlighet, identitet og tilknytning (kapittel 3), hvordan psykologiske egenskaper er et resultat av evolusjon (kapittel 4), og hvordan kunnskap om nervesystemet og hormonsystemet er viktig for å forstå psykologi (kapittel 5). • læring og kognisjon. Denne delen gir en fremstilling av persepsjon og kognisjon (kapittel 6), hukommelse (kapittel 7), læring (kapittel 8), mestring, motivasjon og bærekraftige valg (kapittel 9). • stress og kriser. Denne delen gir kunnskap om stresshåndtering (kapittel 10) og psykiske kriser (kapittel 11). Hvert kapittel begynner med en innledning som gir oversikt over innholdet i kapittelet. Deretter følger noen spørsmål som skal få deg til å tenke over temaer i kapittelet før videre lesing. Hvert kapittel har oppgaver i margen som oppfordrer deg til å teste din egen kunn-

skap underveis. Disse oppgavene gjør det mulig å bruke teksten på en aktiv måte. I tillegg står det definisjoner av viktige begreper i margen. Mye av innholdet i boken bygger på forskningsbasert kunnskap. Boken beskriver både nyere forskning og viktige funn fra tidligere forskning. Slik får du se hvordan psykologi er et fag i utvikling. Det er også mulig å vise hvordan kunnskap fra forskning har betydning for å forstå oss selv og omverdenen. Fremstillinger som viser til forskning, inneholder referanser, slik at det er mulig å se hvor dette stoffet er hentet fra. I boken blir du kjent med en oppdiktet familie på fire bestående av søsknene Jonas (16 år) og Nora (18 år) og foreldrene Nina (48 år) og Erik (50 år). Hvert kapittel viser korte eksempler på hva familiemedlemmene opplever av gleder og sorger i livet. Vi får se hvordan vanlige mennesker forsøker å mestre livet, stress og kriser, hvordan de lærer nye ferdigheter, og hvordan de takler andre utfordringer. Boken inneholder også andre eksempler fra hverdagsliv og samfunn. Hvert kapittel avsluttes med et sammendrag i enkeltstående punkter. Sammendragene gir en oversikt over de viktigste temaene i hvert kapittel. Oppgavene til slutt i hvert kapittel er delt i tre kategorier: • forstå og forklar. Disse oppgavene egner seg for å vise forståelse og forklare begreper og teorier. • drøft og vurder. Her får du mulighet til å diskutere forholdet mellom ulike teorier og begreper. • utforsk. I disse oppgavene kan du bruke kunnskap om psykologi for å løse praktiske problemer eller finne alternative kilder som kan gi mer kunnskap om psykologi. Denne boken gir en helhetlig fremstilling av sammenhengen mellom fagkunnskap, eksempler, forskningsresultater og praktisk bruk av psykologi. Til sammen gir dette svar på hvert enkelt kompetansemål i læreplanen. Samtidig tar boken hensyn til kjerneelementene i psykologifaget, som er tanker, emosjoner og atferd, menneskelig utvikling og samspill, og vitenskapelig og kritisk tenking. En spesiell takk til Susanna Sørheim som har bidratt med grunnlagsarbeidet til boken, både struktur og innhold. Jeg ønsker også å takke Cappelen Damm for muligheten til å skrive denne boken. En stor takk til redaktørene, eksterne fagkonsulenter, språkkonsulenter og andre bidragsytere. Lykke til med psykologifaget! Åge Diseth

Innhold del 1: psykologiske perspektiver

hva er psykologi? Hva er psykologi? Fra idé til forskning Beskrivende og eksperimentelle metoder Vitenskapelige tilnærminger og perspektiver på psykologi Informasjon som kan brukes til å analysere faglige spørsmål og problemstillinger Sammendrag Oppgaver

6 8 14 16 26 39 45 47

hva brukes psykologi til? Psykologi i praksis Eklektisisme Psykologi som selvhjelp Psykologi og medisin En biopsykososial forståelse av psykologisk praksis Sammendrag Oppgaver

48 50 59 61 63 65 67 69

3 utvikling Arv og miljø Utvikling Personlighet Identitet Tilknytning Sammendrag Oppgaver

70 72 77 80 98 108 116 117

4 evolusjonspsykologi Hva er evolusjon? Evolusjonspsykologi Atferd og evolusjon Tenking og evolusjon Emosjoner og evolusjon Personlighet og evolusjon: individuelle forskjeller i atferd, tanker og emosjoner Kritikk av evolusjonspsykologien Sammendrag Oppgaver

118 120 124 127 132 137 141 144 145 146

kroppens systemer 5 Nervecellen Nervesystemet Hjernen Sansene Hormoner Rusmidler og hjernens funksjon blant unge og unge voksne Rusmidler, psykisk helse og livskvalitet Sammendrag Oppgaver

148 150 152 155 161 168 171 176 180 181

del 2: utvikling, evolusjon og biologi

del 3: læring og kognisjon

persepsjon og kognisjon 182 Persepsjon og kognisjon 184 Forståelse av oss selv og omverdenen 192 Selvpersepsjon 206 Sammendrag 212 Oppgaver 213

7 hukommelse Hva er hukommelse? Hukommelsesprosessen Glemsel Hvordan forbedre hukommelsen? Sammendrag Oppgaver

214 216 223 231 236 243 245

8 læring

Hva er læring? Læring som atferd: Klassisk og operant betinging Læring som kognisjon Læringsstrategier Hva fremmer og hemmer læring? Sammendrag Oppgaver

246 248 251 262 268 275 277 278

mestring, motivasjon og bærekraftige valg 9 Motivasjon Mestring og læring Bærekraftige valg Sammendrag Oppgaver

280 282 292 302 309 310

del 4: stress og kriser

10 stresshåndtering Hva er stress? Konsekvenser av stress Stress, sårbarhet og resiliens Forebygging av negative stressreaksjoner Sammendrag Oppgaver

312 314 323 331 334 342 343

11 psykiske kriser Hva er en krise? Psykiske kriser Traumatiske kriser Utfall av psykiske kriser Sammendrag Oppgaver

344 346 348 353 363 369 370

Stikkordregister Kilder Illustrasjons- og bildeliste

371 373 383

DEL 1 – PSYKOLOGISKE PERSPEKTIVER

1 Hva er psykolo�? 6

i dette kapittelet lærer du

→ å sammenligne, anvende og vurdere ulike vitenskapelige tilnærminger, perspektiver og metoder, og vurdere forskjellige forklaringer på psykologiske problemstillinger → å finne og vurdere informasjon for å analysere faglige spørsmål og problemstillinger

kapittelet i korttekst

Vi mennesker har ulike typer atferd og opplevelser. Atferd er det vi kan observere at en person gjør. Opplevelsene kan være ulike følelser eller tanker. Psykologi handler nettopp om ulike former for atferd og opplevelser. Vi kan bruke forskjellige vitenskapelige tilnærminger og perspektiver for å skaffe oss kunnskap om atferd og opplevelser. Da kan vi bruke ulike metoder for å komme frem til mest mulig sikker kunnskap. Vitenskapen om psykologi har gitt oss kunnskap som belyser mange faglige spørsmål og problemer. For deg som skal lære om psykologi, er det nyttig å vite noe om hvordan du kan finne og vurdere informasjon om denne kunnskapen.

sentrale begreper

psykologi som vitenskap vitenskapelige metoder beskrivende metoder eksperimentelle metoder biologisk perspektiv psykodynamisk perspektiv kognitivt perspektiv humanistisk perspektiv

I dette kapittelet lærer du å sammenligne, anvende og vurdere ulike vitenskapelige tilnærminger, perspektiver og metoder. Du lærer også å vurdere forskjellige forklaringer på psykologiske problemstillinger. I tillegg lærer du å finne og vurdere informasjon for å analysere faglige spørsmål og problemstillinger innenfor psykologien.

før du leser videre

➊

Mange har en oppfatning av hva psykologi er. Hva tenker du at psykologien kan gi oss kunnskap om?

➋

Du kan finne informasjon om psykologi på ulike nettsteder og i mediene. Har du lest eller hørt om psykologisk kunnskap som vekket din interesse?

➌

Psykologi handler om studiet av atferd og opplevelser. Kan du beskrive atferd og opplevelser som du tenker at psykologien har undersøkt?

Hva er psykologi? psykologi det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser

Begrepet «psykologi» kommer av «psyke», som betyr «sjel», og «logos», som betyr «lære». Dermed betyr psykologi bokstavelig talt «læren om sjelen». Begrepet «sjel» betyr «sinn», «bevissthet» eller «liv». I dag bruker vi begrepet psykologi for å beskrive det vitenskapelige studiet av atferd og opplevelser, det som også kalles mentale prosesser. Atferd handler om alt som er mulig å observere av ulike handlinger, for eksempel å gå, løpe eller snakke. Mentale prosesser handler om våre tanker, følelser (emosjoner) og andre opplevelser. Ofte finner vi en sammenheng mellom atferd og mentale prosesser. En person som tenker på noe hyggelig, har gjerne positive følelser og kan oppføre seg på en energisk måte. En person som tenker på noe trist, føler seg kanskje nedstemt og kan være passiv og tilbaketrukket. På en helt vanlig hverdag foregår det mye som handler om psykologi. Vi planlegger hva vi skal gjøre, utfører ulike gjøremål, gleder oss til hendelser eller tenker tilbake på hva som skjedde i går. Alt dette handler om tanker, følelser og atferd. Det er grunnleggende å kunne forstå sammenhengen mellom alt dette for å forstå psykologi.

EKSEMPEL: Nora (18 år) legger merke til at venner hun er sammen → med, bruker mobiltelefonen ofte, også i sosiale situasjoner. Hun ønsker å finne ut mer om dette. Én strategi kan være å observere venner når de er sammen med andre, og registrere hvor mye de bruker mobiltelefonen. Dette handler om atferd. En annen strategi kan være å spørre vennene hva de tenker når de bruker mobilen. Kanskje de forventer svar på en melding de sendte, eller de ønsker å kontakte en venn på Snapchat. En tredje strategi kan være å undersøke hva vennene føler når de bruker mobiltelefonen. Kanskje de gleder seg til å få respons på et bilde de la ut på Instagram, eller kanskje de bare kjeder seg. Nora kan undersøke alt dette for å finne ut hva som forklarer bruk av mobiltelefon blant venner. En fordel med å studere atferd er at den er mulig å observere direkte. Vi kan for eksempel observere når en person bruker mobiltelefonen i en sosial sammenheng. Dette kan gi informasjon om hvor ofte denne personen sjekker mobilen, og hvilke sosiale situasjoner som typisk fører til denne atferden. Det kan hende vi også er interessert i hva en person tenker eller føler ved bruk av mobiltelefonen. For å få kunnskap om mentale prosesser (tanker og følelser) kan det være nødvendig å spørre vedkommende om sine opplevelser. Da er det mulig å få et innblikk i «det indre livet» til en annen person. Men da må vi stole på at det som den andre personen rapporterer til oss er riktig. Ofte kan observasjon av atferd være en mer sikker kilde til kunnskap, og noen ganger kan det være mulig å få kunnskap om mentale prosesser ved å studere atferd.

? Hva er fordeler og ulemper med å studere atferd og mentale prosesser?

hva er målene med psykologisk kunnskap?

Kunnskap har en verdi i seg selv, men den bør også ha en hensikt. Formålet med psykologisk kunnskap er å beskrive, forklare, forutsi og endre atferd og mentale prosesser. For eksempel er det mulig å beskrive hvordan belønning fører til økt sannsynlighet for at den atferden som førte til belønningen, blir gjentatt. Dette fenomenet kan forklares ved at det skapes en forbindelse mellom atferd og belønning. Forskere kan bruke denne kunnskapen til å predikere, altså forutsi hva som vil skje når de gir en belønning. Til slutt kan kunnskap om forholdet mellom belønning og atferd brukes til å endre atferd, for eksempel ved å gi belønning for ulike typer atferd.

psykologiens vitenskapelige grunnlag

dualisme antakelsen om at det fysiske (kroppen) og det mentale (tenking og opplevelser) er to forskjellige ting monisme antakelsen om at det fysiske (kroppen) og det mentale (tenking og opplevelser) er to sider av samme sak

Det er mulig å hevde at psykologien har en kort historie, men en lang fortid. Dette betyr at temaer som psykologien tar for seg, har vært diskutert langt tilbake i historien. Som vitenskap har psykologien likevel ikke eksistert særlig lenge. Kunnskap om psykologi kan spores tilbake til filosofene Platon og Aristoteles. De hadde ulike oppfatninger om forholdet mellom kropp og sjel. Platon (ca. 300 år før vår tidsregning) mente at sjelen var atskilt fra legemet, og at den var helt fri. Eleven hans, Aristoteles, mente at kroppen og sjelen var to sider av samme sak. Dermed er Platon eksempel på det som kalles for dualisme (kropp og sjel er adskilt), og Aristoteles eksempel på det vi kaller monisme (kropp og sjel er ett). På 1500-tallet ble tenking og opplevelser betraktet som en viktig del av sjelen. Dette er en viktig forutsetning for psykologien slik vi kjenner den i dag. Likevel var det fremdeles et problem å forklare hvordan tenking og opplevelser har sammenheng med det fysiske, altså kroppen. Den franske filosofen René Descartes (1596–1650) forsvarte dualismen og mente at det mentale (tenking) er noe annet enn det fysiske (kropp). Kroppen kan ikke tenke, og tanker er ikke fysiske. Likevel kan tanker påvirke kroppen, og kroppen kan påvirke tankene. Et problem med dualismen er å forklare hvordan noe ikkefysisk (tanker) og noe fysisk (kropp) kan påvirke hverandre. Løsningen til Descartes var en liten del av hjernen som kalles konglekjertelen (pinealorganet). Han mente at den sørget for forbindelsen mellom tanker og kropp. Den nederlandske filosofen Baruch Spinoza (1632–1677) argumenterte for monisme. Han hevdet at det mentale (tenking) og det fysiske er ett. De eksisterer som en enhet, men uttrykker seg på forskjellige måter. Det fysiske har en bestemt form, størrelse og bevegelse, mens det mentale uttrykkes i form av antakelser, ønsker og opplevelser. I dag er det vanlig å hevde at «dualismen er død», og at det fysiske (kropp) og det mentale (tanker og opplevelser) er to sider av samme sak, altså det som kan beskrives som monisme (Damasio, 2001; Dennett, 1991). For psykologien er dette en fordel, fordi det betyr at det

er mulig å studere tenking og opplevelser ved å studere kroppslige uttrykk, altså atferd. I tillegg til debatten om forholdet mellom det fysiske og mentale er psykologien påvirket av vitenskapelige idealer som ble utformet for lenge siden. De engelske filosofene Francis Bacon (1561–1626) og John Locke (1632–1704) hevdet at det er viktig å studere naturen «som den er», ved å observere den. Dette gav grunnlag for naturvitenskapen (fysikk, kjemi og biologi). De vitenskapelige idealene til Bacon og Locke fikk betydning for å utvikle kunnskap basert på observerbare erfaringer, altså det vi kaller empiri. Dette danner en viktig forutsetning for moderne psykologi, som bygger på observasjoner ved bruk av ulike metoder. Disse metodene blir beskrevet senere i dette kapittelet.

empiri

etableringen av psykologi som vitenskap

I 1879 etablerte Wilhelm Wundt (1832–1920) det første psykologiske laboratoriet i Leipzig, Tyskland. Mange andre universiteter i Europa og USA gjorde etter hvert det samme. Disse laboratoriene forsket blant annet på hukommelse, sansing og hvordan vi oppfatter ulike sanseinntrykk (f.eks. berøring), altså det vi kaller persepsjon. Wundt tenkte at disse mentale prosessene hadde sammenheng med fysiologiske prosesser i hjernen. Han mente at det var mulig å studere dette ved å la forsøkspersoner rapportere sine egne opplevelser når de for eksempel ble utsatt for et sanseinntrykk (en berøring på huden eller en gjenstand de skulle løfte). Slike selvrapporteringer kalles for introspeksjon. Det betyr å «se inn i» egne opplevelser og så fortelle om disse. I 1880-årene var legen Josef Breuer (1842–1925) interessert i å behandle pasienter som var plaget av ukontrollerbare følelser, smerter, lammelser eller kramper. Slike symptomer var på den tiden kjent som hysteri. Breuer forklarte hysteri med at pasientene hadde ubevisste minner som de hadde fortrengt fra hukommelsen. Behandlingen til Breuer var å la pasientene fortelle om sine opplevelser under hypnose, som er en søvnlignende tilstand. Målet med denne behandlingen var å få pasientene til å reagere med følelser på det som kom frem under behandlingen. Denne følelsesmessige reaksjonen kalte han for katarsis, som betyr renselse. Katarsis handler om å oppleve en sterk følelse som følge av en hendelse. Også i moderne psykologisk behandling kan terapeuter arbeide med sterke følelser som kommer frem under terapi (Greenberg, 2015).

psykoanalytisk, behavioristisk og humanistisk psykologi

introspeksjon

? Hvordan ble psykologi etablert som en vitenskap?

På begynnelsen av 1900-tallet bygget legen Sigmund Freud (1886– 1939) videre på ideene til Wundt og Breuer. Han lot pasienter assosiere fritt for å få tilgang til sitt ubevisste liv. Dette gjorde han ved 11

Sigmund Freud med datteren Anna og barnebarnet Eve. Anna Freud gikk i farens fotspor og ble en innflytelsesrik psykoanalytiker.

å la pasienter ligge på en divan (en dagseng) og snakke mest mulig fritt om hva de tenkte og følte. Freud mente at slike frie assosiasjoner kunne gi innsikt i ubevisste konflikter knyttet til minner og følelser som pasienten hadde erfart i barndommen. Bevisstgjøring av konfliktene førte til at pasientene ble mindre plaget av sine lidelser. Dette utgangspunktet skapte grunnlaget for psykoanalytisk psykologi. Utover på 1900-tallet mente stadig flere at det var uvitenskapelig å bygge psykologien på undersøkelser av hva pasienter eller forsøkspersoner rapporterte om sine opplevelser («introspeksjon»). De mente at det ikke var mulig å oppnå sikker kunnskap på denne måten, og at det var umulig å teste ut mange av teoriene i psykoanalysen. Etter hvert begynte forskere å bruke direkte observasjon og eksperimenter for å finne mest mulig sikker kunnskap. Dette vitenskapelige idealet førte til at mange forskere begynte å studere atferd. Disse forskerne ble etter hvert kjent som behaviorister. Ivan P. Pavlov (1849–1936) studerte fysiologiske responser hos dyr, for eksempel utskillelse av spytt hos hunder som ventet å få mat. John B. Watson

(1878–1958) utvidet denne forskningen til å gjelde alle responser, ikke bare fysiologiske (f.eks. spyttutskillelse), men også helt vanlig atferd (f.eks. ulike bevegelser). I tillegg mente han at responser ikke bare kunne studeres hos dyr, men også hos mennesker. Edward C. Tolman (1886–1959) inkluderte også ikke-observerbare faktorer, som forventning og motivasjon. Han mente at dette også kunne forklare atferd. Dermed la han et grunnlag for det som senere er kjent som kognitiv psykologi (se nedenfor i dette kapittelet). Dette synet på atferd kalles for neo-behaviorisme. Burrhus F. Skinner (1904–1990) var også opptatt av å inkludere ikke-observerbare hendelser i behaviorismen, eksempelvis tanker og følelser. Men han mente at disse hendelsene ikke forårsaket atferd. Det eneste som forårsaket atferd, var individets respons på ytre hendelser. Skinner mente at denne responsen kunne formes ved hjelp av belønning. I 1960-årene oppstod det en reaksjon både på det ubevisste i psykoanalysen og på studiet av atferd i behaviorismen. Psykologer, som Carl Rogers (1902–1987) og Abraham Maslow (1908–1970), utførte viktig forskning innenfor det som kalles humanistisk psykologi. Denne retningen tok utgangspunkt i opplevelser mennesker hadde av verden rundt seg og av seg selv. Formålet var å undersøke mulighetene som hver enkelt av oss har for selvrealisering, altså å realisere vårt potensial for å leve som den personen vi faktisk er. I dette arbeidet er det viktig å undersøke den enkeltes kapasitet for selvbestemmelse og for å utøve frie valg. Sterkt forenklet kan vi si at et psykoanalytisk syn på psykologi forutsetter at mennesker er styrt av ubevisste impulser, ønsker og drifter. Den behavioristiske retningen forutsetter at psykologien handler om studiet av atferd, og at atferd kan formes av omgivelsene. Den humanistiske psykologien forutsetter at vi er motiverte av å realisere oss selv og vårt potensial. De psykodynamiske, atferdsteoretiske og humanistiske retningene tar for seg ulike deler av psykologien. Vi mennesker består både av indre ønsker og konflikter som kan være ubevisste for oss, ytre atferd som vi kan observere, og bevisste opplevelser av hvem vi er og hvilken retning vi ønsker at livet skal ta. Alle de tre retningene innenfor psykologien tar for seg ulike sider av hva som utgjør en person. Senere i dette kapittelet får du vite mer om disse retningene og andre perspektiver på psykologi. Du får også vite noe om hvordan ulike perspektiver bruker forskjellige vitenskapelige metoder. Men først skal vi se nærmere på hvordan forskere arbeider for å produsere kunnskap om psykologi.

? Hva er forholdet mellom psykoanalytisk, behavioristisk og humanistisk psykologi?

Fra idé til forskning

tilskuereffekten

Moderne psykologi bygger på forskning. Ofte begynner forskning med en idé eller en observasjon. Et eksempel på dette er historien om Kitty Genovese, som ble knivdrept i 1964. Angivelig var det 38 vitner til dette drapet, men ingen av dem meldte fra til politiet eller andre som kunne hjelpe offeret. Denne hendelsen fikk psykologene John Darley og Bibb Latané til å lage et forskningsprosjekt. De ville finne ut hva som skjer når flere er tilskuere til at en person behøver hjelp. Darley og Latané førte forsøkspersoner inn i et rom. I dette rommet hadde de to psykologene instruert en person til å late som om vedkommende fikk et anfall, slik at det helt åpenbart var behov for å tilkalle hjelp. Darley og Latané fant at så lenge det bare var én tilskuer til hendelsen, ville denne tilskueren hjelpe «offeret» ved å tilkalle assistanse. Men dersom det var tre eller fire tilskuere i rommet, førte dette til redusert sannsynlighet for at noen av dem ville søke hjelp (Darley & Latané, 1968). Denne effekten ble kalt for tilskuereffekten. Den beskriver hvordan tendensen til å hjelpe mennesker i nød reduseres dersom flere er tilskuere til hendelsen. Dette fenomenet kan forklares med at når flere er tilskuere, reduserer det ansvarsfølelsen til hver enkelt av dem. Hver tilskuer ser at «de andre gjør heller ikke noe for å hjelpe», og tenker at «de andre vet bedre enn meg», og føler at «jeg er usikker på om jeg skal hjelpe når alle andre ser på». Senere forskning har funnet det samme fenomenet i mange andre studier (Latané & Nida, 1981). En gruppe forskere samlet resultatene fra mange studier som hadde funnet denne «tilskuereffekten». Denne analysen viste at tilskuereffekten er funnet i 105 forskjellige studier som inkluderte 7700 forsøkspersoner (Fischer mfl., 2011). Men de fant også at tilskuereffekten ble redusert når offeret virkelig var utsatt for en farlig situasjon, for eksempel et overfall med én gjerningsperson. Hva med den opprinnelige historien som satte i gang denne forskningen, altså drapet på Kitty Genovese? Senere undersøkelser har faktisk vist at historiene om de 38 vitnene til drapet på Kitty Genovese sannsynligvis var svært overdrevne og et resultat av avisenes sensasjonspregede fremstilling (Jarret, 2007). Det var sannsynligvis langt færre vitner til hendelsen. Likevel inspirerte historien til forskning som viste seg å produsere sanne og nyttige resultater. I

tillegg har tilskuereffekten funnet sted i det virkelige liv flere ganger etter drapet på Kitty Genovese (Fischer mfl., 2011). Historien og den etterfølgende forskningen minner oss også på at vi skal hjelpe mennesker i nød selv om mange andre tilskuere er til stede.

Dess flere tilskuere, desto mindre sjanse for at noen griper inn.

hypotesetesting

Eksempelet ovenfor om forskning på tilskuereffekten viser hvordan psykologisk forskning begynner med en idé eller observasjon. Så undersøker forskerne fenomenet ved å lage en hypotese. En hypotese er en antakelse om noe. Til slutt lager forskerne et forsøk der de tester hypotesen. Resultatet av forsøket kan være at de finner støtte for hypotesen. Resultatet kan også være at de ikke finner støtte for hypotesen, eller at de finner resultater som tilbakeviser hypotesen. idé eller observasjon «Ingen hjalp et offer for en kriminell handling»

→

hypotese «Når det er flere tilskuere til stede, vil ingen hjelpe til»

→

forsøk «Vil noen hjelpe et offer dersom det er flere tilskuere til stede?»

Etter å ha undersøkt problemer og testet hypoteser, beskriver forskere det de har funnet, i en artikkel som publiseres i et vitenskapelig tidsskrift. Andre forskere leser dette, og gjennomfører flere studier om det samme temaet. De ønsker å finne ut om de kan observere det samme som den første studien, og om de kan finne ut andre ting 15

? Hva er en teori, og hva er hypoteser?

som også kan være interessante, slik at de kan lage nye hypoteser. Dermed kan de lage en teori som er mer avansert. En teori er en samling antakelser (hypoteser) som er støttet av observasjoner (empiri), og som kan gi en forklaring på det forskerne har observert. For eksempel viste forskning på tilskuereffekten (se ovenfor) at tendensen til å hjelpe et offer reduseres dersom antallet tilskuere øker. Men nyere forskning la til at dersom hendelsen er alvorlig for offeret, så svekkes tilskuereffekten. Forskningen på tilskuereffekten kan også gi forklaringer på hvorfor den oppstår, for eksempel at det er ubehagelig å være den personen i en gruppe som tar initiativet til å søke hjelp når alle andre ser på.

Beskrivende og eksperimentelle metoder vitenskapelig metode en samling teknikker som forskere bruker for å undersøke et problem og finne kunnskap

Forskning handler om å undersøke problemer, teste hypoteser og finne resultater. For å gjøre dette bruker forskere ulike metoder. En metode er en samling teknikker som forskere bruker for å undersøke et problem, finne ny kunnskap eller for å forstå sammenhengen mellom kunnskap som allerede eksisterer. → EKSEMPEL: Jonas (16 år) snakker med sin mor Nina (48 år) ved middagsbordet. Nina kan fortelle sønnen at hun har begynt å trene på det lokale treningssenteret. Hun forteller også at hun sover bedre om natten etter at hun begynte å trene. Jonas blir nysgjerrig og tenker at han vil finne ut av sammenhengen mellom fysisk trening og god søvn. Han tenker at denne sammenhengen kan forklares på minst tre ulike måter. Fysisk aktivitet fører til at kroppen behøver hvile, og da blir det enklere å sovne om kvelden. Fysisk aktivitet kan også føre til færre tanker om bekymringer og problemer, noe som også bidrar til bedre søvn. Til slutt kan fysisk aktivitet gjøre at moren blir mer glad og fornøyd med livet, noe som kan gi bedre søvnkvalitet. Disse forklaringene handler om atferd, tanker og følelser. Jonas kan undersøke disse antakelsene ved å observere hva moren gjør, tenker og føler i forbindelse med fysisk aktivitet og søvn. Han kan også undersøke hva som skjer dersom moren slutter å trene en periode. Vil hun fremdeles sove like godt?

En metode kan finne sammenhenger mellom ulike fenomener. Funn av slike sammenhenger er et eksempel på en beskrivende metode. For eksempel er det mulig å undersøke sammenhengen mellom fysisk trening og søvn, men uten å finne ut av hva som er årsak eller virkning mellom disse to faktorene. Men en metode kan også finne ut hvordan ulike fenomener påvirker hverandre. Dette kalles for eksperimentell metode. For eksempel er det mulig å undersøke om økt fysisk aktivitetsnivå fører til bedre søvn. Da er det mulig å finne ut av forholdet mellom årsak og virkning. Nedenfor får du vite mer om ulike beskrivende og eksperimentelle metoder i psykologien.

beskrivende metode

eksperimentell metode

beskrivende metoder

Ofte ønsker forskere å beskrive noe de observerer gjennom forskning. Beskrivende metoder handler om å gi en mest mulig nøyaktig beskrivelse av det som undersøkes. Observasjoner, spørreundersøkelser og intervjuer er eksempler på slike metoder. Slike metoder brukes på ulike måter, og nedenfor skal vi se nærmere på feltobservasjoner. kasusstudier, intervjuer, spørreundersøkelser og korrelasjonsstudier I tillegg skal vi se på hvordan beskrivende metoder kan brukes for å måle ulike fenomener over tid, såkalte lengdesnittstudier.

Feltobservasjon

Noen ganger er det nyttig å oppsøke personer i miljøet de holder til i, og observere atferd. Dette kalles for feltobservasjon. For eksempel kan vi være interessert i aktivitetsnivået til barn i ulike barnehager. Hensikten med undersøkelsen kan være å finne ut om det finnes kjønnsforskjeller i aktivitetsnivå, eller om aktivitetsnivået påvirkes

feltobservasjon undersøke personer og atferd i et naturlig miljø

av utemiljøet i barnehagen. For eksempel har noen barnehager mer natur (trær, busker og gress), mens andre har et miljø med færre slike naturlige elementer. En utfordring med feltobservasjoner er å finne ut nøyaktig hva vi skal se etter. Hva er definisjonen på «aktivitetsnivå»? Er det å telle antall ganger hvert barn springer eller hopper? Er det å telle antall ganger et barn henvender seg til et annet barn? Skal alle typer aktiviteter telle like mye, eller skal aktiviteter med høy intensitet telle mer? Slike spørsmål må forskeren klargjøre før en feltobservasjon.

Kasusstudium

kasusstudium undersøkelse av en enkelt person

Hver og en av oss har noen erfaringer som er unike for oss. Men også unike erfaringer kan forklares med psykologisk kunnskap. Derfor kan det være nyttig å studere et fenomen ved å fordype seg i én enkelt person. Dette kan handle om en person som har en mental lidelse, og som det er interessant å finne ut mer om. En forsker kan undersøke hvordan personen opplever denne lidelsen, hva som førte til at lidelsen oppstod, og hvordan pårørende opplever lidelsen. Noen kasusstudier av personer med hjerneskader har gitt oss verdifull informasjon om sammenhengen mellom nervesystem og atferd. Kasusstudier kan også handle om vanlige mennesker som gjør uvanlige ting. For eksempel undersøkte Nasby og Read (1997) historien til Dodge Morgan. Han seilte jorden rundt uten stans alene i båten «American Promise» da han var 54 år gammel. Forskerne brukte informasjon fra Morgans livshistorie og hans personlige notater, og de brukte resultater fra personlighetstester som de utførte på ham. På den måten kunne de finne ut hvordan teorier om personlighet betyr noe for å forstå en enkelt person.

Spørreundersøkelser

Ofte er det nyttig å måle hvordan et større antall personer svarer på en problemstilling. Da er det nyttig å bruke et skjema med mange spørsmål eller påstander, altså en spørreundersøkelse. Dette kalles også en survey-undersøkelse. For eksempel er det mulig å spørre en gruppe elever om de forventer å mestre et fag på skolen. Da kan en forsker be elevene ta stilling til følgende påstand: «Jeg forventer å være i stand til å mestre også de vanskeligste delene av dette faget.» Elevene svarer på en skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig). Når flere elever (en klasse eller en hel skole) svarer på denne påstanden, kan forskeren få et mål på hvor mange som sier seg enig eller uenig i den. Et spørreskjema består oftest av flere påstander og spørsmål som ligner litt på hverandre. Årsaken til dette er at et fenomen gjerne inneholder ulike elementer. Dersom en forsker bruker påstanden «jeg forventer å være i stand til å mestre også de vanskeligste delene av dette faget» i en undersøkelse, er det også mulig å be elevene ta stillingen til påstanden «jeg forventer å prestere godt i dette faget». Denne siste påstanden handler mer om forventningen om en god karakter, ikke om mestringen av selve innholdet i faget. Dermed har forskeren undersøkt to elementer som mest sannsynlig henger sammen: Elever som forventer å mestre et fag, vil ofte også ha en forventning om å prestere godt i dette faget. Det forskeren måler, er forventninger om å mestre og forventninger om å prestere. De to påstandene kaller vi operasjonaliseringer eller indikatorer for disse variablene, altså påstander som forskeren bruker for å måle dem. variabler

operasjonaliseringer (indikatorer)

svaralternativer

Forventinger om å mestre

«Jeg forventer å være i stand til å mestre også de vanskeligste delene av dette faget»

1 «Helt uenig» 2 «Uenig» 3 «Hverken enig eller uenig» 4 «Enig» 5 «Helt enig»

Forventninger om å prestere

«Jeg forventer å prestere godt i dette faget»

1 «Helt uenig» 2 «Uenig» 3 «Hverken enig eller uenig» 4 «Enig» 5 «Helt enig»

Når en spørreundersøkelse inneholder utsagn med flere svaralternativer, kaller vi det variabler. Noen deltakere sier seg enige, andre er uenige, og noen er et sted midt imellom enig og uenig. Altså får vi en variert respons fra de som deltar i undersøkelsen. Og responsen gjelder et utsagn (en variabel) som skaper disse ulike responsene. Når vi bruker flere svarkategorier, for eksempel på en skala fra 1 til 5, kaller vi det en kontinuerlig variabel. Dersom det kun er to svaralternativer, for eksempel på spørsmålet «er du over 18 år» («ja» eller «nei»), kaller vi det en dikotom variabel.

spørreundersøkelse (survey) spørsmål eller påstander som deltakere i en undersøkelse besvarer med ulike svaralternativer

operasjonalisering indikator

variabel

kontinuerlig variabel dikotom variabel 19

utvalg

representativt utvalg

generalisere

kvantitative data

? Hva er et representativt utvalg?

intervju stille spørsmål direkte til en eller flere personer

De personene vi undersøker, kalles et utvalg. Oftest er det helt nødvendig å undersøke et utvalg fordi vi ikke har ressurser til å undersøke alle mennesker som blir berørt av et fenomen. Vi kan for eksempel ikke undersøke samtlige elever i norsk skole hver gang vi skal gjennomføre en undersøkelse. Men et utvalg av elever kan likevel si noe om alle de andre elevene dersom utvalget er representativt. For eksempel kan et utvalg av elever som går i andre klasse på videregående skole være representativt for alle elever som går vg2 i hele Norge. For å få til et slikt representativt utvalg er det nødvendig å ha en riktig kjønnsfordeling, riktig fordeling av forholdet mellom elever som bor i byer og på landet, fordeling av elever med ulik type familiebakgrunn og så videre. I norsk skole blir det utført slike undersøkelser av representative utvalg av elever. For eksempel har undersøkelsen «Helse og trivsel blant barn og unge» (Samdal mfl., 2016) funnet kunnskap om blant annet fysisk aktivitet, spisevaner og skoletrivsel ved å undersøke et representativt utvalg elever. Fordi disse funnene er representative, kan de generaliseres til å gjelde alle elever. Å generalisere betyr å kunne si noe om en stor gruppe personer på bakgrunn av et mindre utvalg. En spørreundersøkelse inneholder oftest svaralternativer i form av tall og verdier. Det er altså mulig å telle opp antall elever som har gitt bestemte svar. Dette kaller vi for kvantitative data, fordi vi får en viss mengde (kvantitet) av utvalget som svarer på bestemte måter. Fordelen med kvantitative data er at de kan telles, og funnene kan altså generaliseres dersom utvalget er representativt.

Intervjuer

En intervjuundersøkelse gir forskeren mulighet til å stille spørsmål direkte til én eller flere personer. Spørsmålene kan være standardiserte, og de kan ha faste svaralternativer, akkurat som i en spørreskjemaundersøkelse. Det er for eksempel mulig å spørre om en person lider av en bestemt sykdom, og hvor lenge vedkommende har hatt denne sykdommen. Men et intervju kan også inneholde mer åpne spørsmål. Dette gir forskeren anledning til å stille oppfølgingsspørsmål som kan gi mer informasjon. For eksempel er det mulig å be intervjuobjektet fortelle mer om sykdommen med egne ord og om hva som er det vanskeligste med sykdommen. Det er mye mer tidkrevende å gjennomføre intervjuer enn å bruke spørreundersøkelser. Intervjuer vil derfor begrense antall personer det er mulig å inkludere i en undersøkelse. Et intervju forutsetter et samspill mellom forskeren og intervjuobjektet. Dette samspillet kan påvirke svarene til den som blir intervjuet. Dersom temaet er sensitivt, for eksempel diskriminering, kan det være en fordel å la deltakerne besvare et spørreskjema for seg selv i stedet for å la seg intervjue. Oftest vil forskeren ta opptak av intervjuet og deretter notere innholdet av det intervjuobjektet har sagt. Dersom intervjuet inne-

holde åpne spørsmål, må resultatene systematiseres og tolkes av forskeren. Informasjon fra åpne spørsmål kalles for kvalitative data. kvalitative data

Lengdesnittstudier

Det kan være interessant å få et mest mulig riktig bilde av hvordan personer utvikler seg over en tidsperiode. I slike tilfeller er det nyttig å bruke lengdesnittstudier, også kalt longitudinale studier. Da blir deltakerne fulgt over lang tid, gjerne flere år. I løpet av denne tiden blir de undersøkt flere ganger. En studie som kalles for «Dunedinstudien» («Dunedin Multidisciplinary Health and Development Study»), begynte i 1972 og har fulgt 1000 forsøkspersoner fra New Zealand i over 30 år. Denne studien har resultert i mer enn 1200 forskningsartikler som har gitt kunnskap om blant annet risikofaktorer for å utvikle antisosial atferd (kriminalitet), langtidseffekter av stress og langsiktig risiko ved bruk av cannabis. En stor fordel med slike studier er at det er mulig å måle risikofaktorer på et tidlig tidspunkt, og så undersøke hvordan disse risikofaktorene får konsekvenser på flere tidspunkter senere i livet. For eksempel fant forskere at barn som enten var veldig hemmet og forknytte eller veldig impulsive i treårsalderen, hadde større risiko for å utvikle en mental lidelse som voksne (Caspi mfl., 1996). Dunedin-studien gjorde det også mulig å finne ut hvor vanlig det er å få en mental lidelse i løpet av livet. Ved å følge personer i denne studien fra barn til voksen, fant Mofitt mfl. (2013) at sannsynligheten for å utvikle en angstlidelse i løpet av livet var 49,5 prosent, og at sannsynligheten for depresjon var 41,4 prosent. Disse tallene er dobbelt så høye som data fra undersøkelser der man spør forsøkspersoner om hvilke lidelser de har hatt. Det virker altså som at deltakere i slike undersøkelser underrapporterer lidelser når de skal bruke hukommelsen. En viktig årsak til dette er at det er vanskelig å huske hvordan man faktisk har hatt det gjennom livet. Dersom mentale lidelser virkelig er så vanlige som forskerne fant ut ved hjelp av denne lengdesnittstudien, gir det mindre grunn til å føle seg stigmatisert om man får en mental lidelse.

lengdesnittstudier undersøke deltakere over en lengre tidsperiode

Korrelasjonsstudier

Forskning handler om å finne sammenhenger mellom ulike ting vi kan observere, for eksempel mellom høyde og vekt. Et annet ord for sammenheng er korrelasjon. For eksempel er det mulig å undersøke sammenhengen mellom antall timer elever leser per dag og hvor godt de presterer på en test. Dersom de elevene som leser mest også oppnår best testskår, så er dette en positiv korrelasjon. En positiv korrelasjon går fra 0 til 1. En korrelasjon på inntil 0,3 er svak, 0,5 er middels, og 0,7 eller mer er sterk. Det kan også være interessant å undersøke om det er en sammenheng mellom antall timer som ulike personer bruker til å se på TV hver dag og antall timer søvn per natt. Dersom de som ser TV

korrelasjon

positiv korrelasjon

Positiv korrelasjon

Negativ korrelasjon 12

Testskår

80 60 40 20 0

Høyde

Timer søvn

100

Ingen korrelasjon

høy

8 6 4

2 3 4 5 6 7 Lesetimer per dag

negativ korrelasjon korrelasjonsstudier undersøke sammenhengen mellom variabler. Undersøke deltakere over en lengre tidsperiode

signifikant

2 3 4 5 6 7 TV-timer per dag

lav lav

Inntekt

høy

mange timer sover minst, så er dette en negativ korrelasjon. En negativ korrelasjon går fra –1 til 0. Det er også mulig å undersøke sammenhengen mellom hvor mye ulike personer tjener (inntekt) og hvor høye de er. Dersom det ikke er noen bestemt sammenheng mellom inntekt og høyde, så er det ingen korrelasjon. Dersom en korrelasjon ligger i nærheten av null, betyr det ikke så mye om den er positiv eller negativ. Det betyr ganske enkelt at det ikke finnes noen sammenheng mellom det vi måler, iallfall ikke av betydning. For å avgjøre om en sammenheng (korrelasjon) er sterk nok til at den har betydning, tester vi om den er signifikant. At et resultat er signifikant, betyr at det ikke skyldes tilfeldigheter. La oss si at du gjennomfører nøyaktig samme undersøkelse 100 ganger. I 99 av undersøkelsene finner du et resultat, men i 1 av undersøkelsene finner du ingenting. Sannsynligheten for at ditt funn er tilfeldig, utgjør bare 1 av 100, altså 1 prosent. Det betyr at det du finner i 99 av 100 tilfeller, sannsynligvis ikke skyldes tilfeldigheter. Da sier vi at funnet er signifikant. Det betyr at det mest sannsynlig ikke kan forklares med tilfeldigheter.

Validitet og reliabilitet

Hvordan kan vi stole på at metoden vi bruker, fører til et riktig resultat? To grunnleggende forutsetninger er validitet og reliabilitet. Det handler om at resultatene må være gyldige (validitet), og at de må være til å stole på (reliabilitet). validitet Validitet handler om at resultatene vi finner, gir riktig informasjon om fenomenet vi ønsker å studere. Dersom læreren din gir deg en prøve i psykologi som handler om det kapittelet du leser nå, vil prøven være valid dersom spørsmålene handler om vitenskapelige tilnærminger, perspektiver og metoder. Men dersom prøven handler om et helt annet område av psykologien, for eksempel om stress eller kriser, er den ikke valid. I tillegg må en prøve med høy validitet være konstruert slik at elevenes prestasjoner faktisk har sammenheng med hvilke karakterer de får. 22

Reliabilitet handler om at et mål er til å stole på. Når du har gjort så godt du kan på en prøve i psykologi, forventer du at læreren skal vurdere deg på en rettferdig måte. Du vil ikke at læreren skal være streng mot deg, men snill mot en medelev. Dersom læreren vurderer alle elevene etter samme standard, har du fått en reliabel vurdering. Dersom en test er valid, så er den også reliabel. Det kommer av at en test som måler det den skal måle, også må være til å stole på. Dersom den ikke hadde vært til å stole på, hadde jo testen målt litt forskjellige ting hver gang. Altså hadde den heller ikke vært valid. Men en test kan godt være reliabel uten å være valid. En prøve på skolen kan gi den samme typen svar hver gang læreren bruker de samme spørsmålene på ulike elever. Men det betyr ikke at prøven måler det som den er ment å skulle måle.

reliabilitet

? Hva er validitet og reliabilitet?

eksperimentelle metoder

De beskrivende metodene ovenfor kan gi oss verdifull informasjon om sammenhenger mellom to eller flere fenomener. Men noen ganger er forskere interessert i å finne sikker kunnskap om forholdet mellom årsak og virkning, altså det som kalles for kausalitet. Da er det nødvendig å bruke eksperimentelle metoder. En eksperimentell metode betyr å utsette forsøkspersoner for en påvirkning og så undersøke resultatet av denne påvirkningen. Et eksempel på et eksperiment som har gitt oss verdifull kunnskap om hukommelse, handler om testing av studenter under utdanning. Det har lenge vært kjent at å ta en test i en utdanningssituasjon kan forbedre hukommelsen for det som skal læres (Spitzer, 1939). Det skyldes at hver gang vi henter frem kunnskaper fra hukommelsen, for eksempel på en test, så styrkes hukommelsen. Roediger og Karpicke (2006) ønsket å finne ut hvorfor testing styrker hukommelsen. De hadde følgende antakelse, altså hypotese: → Studenter som blir testet, husker det de skal lære bedre fordi selve testen forbedrer hukommelsen. For å finne ut av dette lot de en gruppe studenter lese en tekst de skulle lære. Så delte de gruppen i to. Gruppe 1 repeterte teksten tre ganger. Gruppe 2 fikk tre tester som undersøkte om deltakerne kunne innholdet i teksten. Etter en uke fikk deltakerne i begge gruppene en prøve som målte hvor godt de husket teksten de hadde lest. Resultatet av denne siste prøven var at gruppe 2 hadde bedre hukommelse en uke etter enn gruppe 1. Altså var det slik at selve testen hadde en mer positiv effekt på hukommelsen enn repetisjonene.

kausalitet eksperimentell metode

? Hva er forskjellen mellom beskrivende og eksperimentell metode?

problemstilling: hvorfor styrker testing hukommelsen? antakelse (hypotese)

uavhengige variabler

avhengig variabel og resultat

Hypotese: Studenter som blir testet, husker en tekst bedre fordi selve testen forbedrer hukommelsen.

Gruppe 1: Lesing av en tekst + repetisjon av denne teksten tre ganger.

Gruppe 1: Prøve en uke etter som undersøkte hukommelse for teksten. Denne prøven viste bedre resultater for gruppen som ble testet tre ganger (gruppe 2) sammenlignet med gruppen som repeterte teksten tre ganger (gruppe 1). Dette resultatet støttet antakelsen (hypotesen).

Gruppe 2: Lesing av en tekst + tre tester rett etter lesing av denne teksten.

uavhengig variabel avhengig variabel

? Hva er kausalitet?

Uavhengige og avhengige variabler

Eksempelet ovenfor er et eksperiment. Da bruker forskere uavhengige og avhengige variabler for å undersøke et problem og teste alternative antakelser (hypoteser) som kan forklare problemet. De uavhengige variablene var i dette tilfellet lesing og repetisjon (gruppe 1) og lesing og testing (gruppe 2). Når en variabel er uavhengig, betyr det at forskeren kan gjøre noe med den for å påvirke deltakerne i undersøkelsen. Den avhengige variabelen i undersøkelsen var prøven som studentene fikk en uke senere. Antakelsen er altså at de uavhengige variablene har en effekt på den avhengige variabelen. Uavhengig variabel er årsak, avhengig variabel er virkning. Dermed kan et eksperiment fortelle oss noe om årsak og virking, altså det vi kaller kausalitet.

uavhengig variabel Noe som forskeren gjør for å påvirke forsøkspersoner

→

avhengig variabel Resultat av hvordan forsøkspersoner er påvirket av uavhengig variabel

Eksempelet ovenfor viser at eksperimentell forskning ofte handler om å sammenligne to grupper som får ulik behandling av forskere. Da er det viktig at det ikke finnes noen systematiske forskjeller mellom gruppene. De må være sammensatt helt tilfeldig, slik at medlemmer i den ene gruppen til forveksling er lik medlemmer i den andre gruppen. Dette betyr at alle studentene som deltok i undersøkelsen, hadde like stor mulighet til å havne i den ene eller den andre av eksperimentgruppene. 24

I eksempelet ovenfor viste eksperimentet at det er verdifullt å bli testet under utdanning, fordi det forbedrer hukommelsen for det som skal læres. Dette kan være greit å tenke på neste gang du blir utsatt for en test eller en prøve på skolen. Kjennetegn og eksempler på beskrivende og eksperimentell metode metode

kjennetegn

eksempler

Beskrivende

Undersøker sammenhenger mellom to eller flere variabler Innhenter informasjon om fenomener og variabler

Feltobservasjoner Kasusstudier Lengdesnittundersøkelser Spørreundersøkelser Intervjuer Korrelasjonsstudier

Eksperimentell

Kontrollert situasjon Undersøker forholdet mellom årsak og virkning Bruk av uavhengige og avhengige variabler

Undersøke effekt av uavhengig variabel (årsak) på avhengig variabel (virking) Laboratoriestudier

Dypere inn i fagstoffet

korrelasjon, kausalitet og tredjevariabler En korrelasjon beskriver en sammenheng. Men den sier ikke noe om forholdet mellom årsak og virkning, altså det vi kaller for kausalitet. For å si noe om kausalitet må vi ha kontroll på alle variabler som kan gi alternative forklaringer på forholdet mellom årsak og virkning. Sandsør (2019) undersøkte sammenhengen mellom klassestørrelse og utdanningsnivå blant elever i norsk skole. Undersøkelsen viste en positiv sammenheng (korrelasjon) mellom antall elever i klassen på ungdomsskolen og hvor lang utdanning elevene tok senere i livet. Betyr det at det å gå i en stor skoleklasse er en årsak til at elever tar flere år høyere utdanning senere i livet? Nei, det gjør det ikke. Forskerne undersøkte også en annen kjent forklaring på utdanningsnivå, nemlig foreldrenes utdanningsnivå. Det er slik at foreldre med høyt utdanningsnivå oftere bosetter seg i byer enn på landet. I byer er det oftere store skoleklasser enn på landet. Foreldrenes utdanningsnivå er altså en tredjevariabel som forklarer både at barna går i store klasser, og at de deretter tar flere år med høyere utdanning.

Vitenskapelige tilnærminger og perspektiver på psykologi For å forstå atferd og mentale prosesser er det utviklet en rekke ulike tilnærminger og perspektiver innenfor psykologien. Et psykologisk perspektiv er en tilnærming til å forstå en del av vår atferd og våre mentale prosesser. Noen perspektiver forklarer et bredt spekter av atferd og mentale prosesser. Andre perspektiver forklarer en mindre del. De fleste av perspektivene nedenfor blir beskrevet senere i denne boken. En bestemt vitenskapelig tilnærming til studiet av psykologi kan beskrives som et perspektiv. Hvert perspektiv har bestemte antakelser om atferd og mentale prosesser. Perspektivene forteller noe om hvordan mennesker fungerer, hva som er verdt å studere, og hvilke forskningsmetoder som er riktig å bruke for å undersøke ulike problemstillinger. Innenfor hvert enkelt perspektiv kan det være mange ulike teorier, men de deler en del grunnleggende antakelser. Hvert av disse perspektivene gjør bruk av ulike metoder, som vist tidligere i dette kapittelet. Derfor vil fremstillingen nedenfor også vise hvordan hvert perspektiv vektlegger ulike metoder for å komme frem til kunnskap om psykologi. Vi skal nå se nærmere på fem ulike perspektiver på psykologi: biologisk, psykodynamisk, atferdsteoretisk, kognitivt og humanistisk perspektiv.

det biologiske perspektivet

Det biologiske perspektivet tar utgangspunkt i at all atferd og alle opplevelser kan forklares med biologiske årsaker. Kroppen har ulike systemer som sørger for bearbeiding av signaler. Nervesystemet sender impulser fra hjernen og ut til hele kroppen. Hormonsystemet sender signalstoffer gjennom blodet. Begge disse systemene påvirker atferd og mentale prosesser. Systemene er utformet av våre arvelige egenskaper, altså det vi kaller gener. Det biologiske perspektivet undersøker hvordan disse arvelige egenskaper påvirker atferd. Det biologiske perspektivet forsøker å forklare og forstå det biologiske grunnlaget for atferd og mentale prosesser. Det biologiske grunnlaget for atferd kan hjelpe oss i tilpasningen til omgivelsene, og denne tilpasningen er et resultat av menneskets evolusjonshistorie. Dermed danner det biologiske perspektivet også et grunnlag for det som kalles evolusjonspsykologi. Dette perspektivet er derfor viktig for å forstå hvordan atferd er et resultat av hvordan mennesker har tilpasset seg ytre krav gjennom evolusjonen. For eksempel har forskning vist at etter at en kvinne har født barn, synker nivået av hormonet testosteron hos mannen hennes med 30 prosent (Gettler mfl., 2011). Et lavere nivå av testosteron fører til at mannen blir mer omsorgsfull, mindre aggressiv og har mindre risiko for å være utro. Dette er egenskaper som er gunstige i en familesituasjon med et lite barn. Et biologisk perspektiv tar også for seg hvordan skader i bestemte deler av hjernen påvirker atferd. For eksempel kan hjerneslag eller hjerneblødning påvirke språkfunksjonen, eller det kan oppstå skader på hukommelsen som følge av langvarig rusmisbruk. Det biologiske perspektivet bruker forskningsmetoder som måler aktiviteten i kroppen og i nervesystemet. For eksempel er det mulig å bruke maskiner som måler gjennomstrømningen av blod i bestemte områder av hjernen. Dette viser hvor i hjernen det foregår mest aktivitet. Det er også mulig å sette små sensorer på huden for å måle hvor mye strøm huden kan lede. Dersom huden leder mye strøm, tyder det på høy aktivitet i kroppens nervesystem. Det er mulig å utsette forsøkspersoner for belastende situasjoner, og så måle på huden hvor mye denne situasjonen påvirker aktiviteten i nervesystemet. Forskningsmetoden i biologisk psykologi setter altså objektive mål på hva som skjer i kroppen og i nervesystemet. Så er det mulig å undersøke hvordan disse målingene har sammenheng med hva en forsøksperson blir utsatt for, eller hva vedkommende tenker, føler eller opplever.

? Hva kjennetegner et biologisk perspektiv på psykologi?

det psykodynamiske perspektivet

psykoanalyse

superego ego

Det psykodynamiske perspektivet har sitt utgangspunkt i arbeidet til den østerrikske legen Sigmund Freud (1856–1939). Freud mente at vi alle er drevet av seksuelle og aggressive drifter som er ubevisste for oss. Han hevdet at vi egentlig ikke har så mye bevisst kontroll over eget liv. Det beste vi kan håpe på, er å bli i stand til å få utløp for våre drifter på en måte som er akseptabel for samfunnet rundt oss. For å hjelpe andre til å gjøre dette utviklet Freud en egen terapiform, nemlig psykoanalysen. På bakgrunn av erfaringer med pasienter laget han en teori om vårt indre liv som et samspill mellom ulike krefter eller instanser. En instans er en beskrivelse av en mental funksjon, altså noe vi har inne i oss. Han forklarte at seksualitet og aggresjon er ubevisste drifter, altså fysiske behov som søker tilfredsstillelse. Disse driftene er representert av id, som søker tilfredsstillelse av lyster. I tillegg har vi en «indre samvittighet» som vurderer om tilfredsstillelsen av driftene er akseptable eller uakseptable. Dette kalte Freud for superego. Til slutt har vi ego, som forhandler mellom id og superego, og som forholder seg til krav fra omverdenen og realitetene. Forholdet mellom alle tre instansene (id, ego og superego) gir en indre dynamikk mellom ulike drifter, ønsker og behov. Derfor kalles dette perspektivet på psykologien også for et psykodynamisk perspektiv. Mange av ideene til Freud er sterkt kritisert og har liten støtte i moderne forskning. Men det psykodynamiske perspektivet har utviklet seg mye etter Freud. Dessuten er samtaleterapi der psykologen hjelper pasienten til å utforske motsetninger i sitt indre liv, fremdeles en del av moderne behandling. Forskningsmetodene innenfor det psykodynamiske perspektivet gikk i utgangspunktet ut på å utforske det indre livet til pasienter ved å høre på deres frie assosiasjoner. Dette kan betraktes som et slags intervju. Terapeuten tolket det pasienten fortalte, og brukte en psykoanalytisk forklaring på å forstå dette. Problemet med denne metoden er at forskningsresultatene blir vanskelige å tilbakevise

forandre forskere. Terapeuten kan lete etter bekreftelser på sin forklaring av problemene til pasienten, men terapeuten har ingen mulighet til å teste ut en antakelse (hypotese) på en systematisk og kontrollert måte. Mange vil hevde at dette er uvitenskapelig. På den annen side kan deler av psykoanalysen studeres systematisk. For eksempel er det mulig å måle og vurdere bruk av ulike forsvarsmekanismer mot hvordan hver enkelt person er i stand til å tilpasse seg krav fra omgivelsene (Valliant, 2000).

? Hva kjennetegner et psykodynamisk perspektiv på psykologi?

det atferdsanalytiske perspektivet

Å studere atferd står helt sentralt innenfor psykologien. Det atferdsanalytiske perspektivet har som utgangspunkt at det eneste vi kan få sikker kunnskap om, er atferd som det er mulig å observere. Et annet utgangspunkt går ut på at all atferd blir kontrollert av omgivelsene. Ivan P. Pavlov (1849–1936) undersøkte hvordan reflekser hos dyr oppstod spontant. Han fant at en hund kunne salivere (sikle) når den fikk mat. Etter hvert oppdaget Pavlov at hunden saliverte også til en rekke andre hendelser. For eksempel var det tilstrekkelig at hunden så en assistent som kom med maten. Pavlov forklarte dette med assosiasjoner, altså forbindelser mellom hendelser. Når en hund assosierer (forbinder) en assistent med mat, vil hunden gi en respons (salivering) også ved synet av assistenten uten at maten er presentert. Slike assosiasjoner mellom ulike typer stimuli og respons kalles for klassisk betinging. Burrhus F. Skinner (1904–1990) undersøkte hvordan han kunne forme atferd ved å endre miljøet. Han utsatte forsøksdyr for belønning (mat) når de utførte bestemte typer atferd (f.eks. trykke på en spak). Dette kalte han for positiv forsterkning av atferd. Prinsippet om at respons (atferd) som etterfølges av stimuli (belønning) øker sannsynligheten for at responsen blir gjentatt, kalles for positiv forsterkning. Fordi individet (dyret) «opererer» på omgivelsene ved å gi en respons som fører til belønning, kalles dette for operant betinging. Både klassisk og operant betinging forutsetter at alt vi gjør, er formet av omgivelsene. Vi har ingen fri vilje, men reagerer på det vi blir utsatt for. Og vi tilpasser oss ulike hendelser på en passiv måte (klassisk betinging) eller på en aktiv måte (operant betinging). Fordi psykologien handler om atferd som vi kan observere, er det fullt mulig å studere atferd ikke bare blant mennesker, men også blant dyr. Behaviorismen forutsetter at det er mulig å si noe om menneskelig atferd ved å studere dyr. Den forutsetter også at det eneste vi kan få sikker (objektiv) kunnskap om, er observerbar atferd. Fordi hensikten med behaviorismen er å si noe om hva som forklarer og påvirker atferd, bruker den kontrollerte eksperimenter der det er mulig å undersøke hvordan uavhengige variabler (f.eks. belønning) påvirker avhengige variabler (atferd).

klassisk betinging

operant betinging

? Hva kjennetegner et atferdsanalytisk perspektiv på psykologi? 29

det kognitive perspektivet

Det kognitive perspektivet forsøker å finne ut av hvordan vi tilegner oss kunnskap og forståelse av omverdenen ved å bruke ulike mentale prosesser, for eksempel tenking, språk og hukommelse. Kognisjon handler om bearbeiding av kunnskap som en informasjonsprosess. Vi mennesker bearbeider inntrykk fra omverdenen og kommer frem til et resultat som påvirker atferd, tanker og følelser. Dette kan sammenlignes med hvordan en datamaskin blir foret med informasjon og bearbeider denne. Mens atferdsteori kan si noe om hva som former enkel atferd, kan den ikke si mye om hvordan vi utvikler kompliserte ferdigheter, som å lære et språk. Noam Chomsky (1959) kritiserte Skinner for at han ikke greide å forklare dette på en god måte. Chomsky forutsetter at vi har en kognitiv mekanisme som gjør oss i stand til å lære språk, og at vi mennesker har en slags universal grammatikk som setter en ramme for hvordan vi kan bruke språket, uansett hvilket språk det er snakk om. Dermed kan ikke språklæring bare forklares av ytre stimulans, slik det atferdsteoretiske perspektivet forutsetter. 30

Det kognitive perspektivet bruker gjerne eksperimenter på mennesker i laboratorier, for eksempel ved å undersøke hva som påvirker oppmerksomhet, hukommelse og bearbeiding av informasjon. Dette perspektivet har også stor betydning for psykoterapi. Et enkelt eksempel på kognitiv terapi er en undersøkelse av hvordan en pasient forklarer årsaken til en negativ hendelse. Dersom pasienten tenker «det var sikkert min skyld», kan terapeuten hjelpe til med å finne alternative årsaksforklaringer (f.eks. «det var en uheldig situasjon»). Slike alternative årsaksforklaringer til negative hendelser kan være effektive i behandling av depresjon.

det humanistiske perspektivet

Et utgangspunkt for humanistisk psykologi er at våre tanker, atferd og følelser er knyttet til indre opplevelser og til hvordan vi oppfatter oss selv som personer. Vi er ikke styrt av omgivelsene (atferdsteoretisk perspektiv) eller av ubevisste drifter (psykodynamisk perspektiv). Alle mennesker er unike og har fri vilje til å endre seg. Det endelige målet for hver enkelt av oss kalles selvrealisering. Det betyr å realisere eget potensial, altså å utvikle egne evner og talenter. For å bidra med dette er det viktig å bli anerkjent for den personen man er. De som er rundt oss, kan gjerne være kritiske til det vi velger å gjøre, men de bør likevel anerkjenne oss som personer med behov for vekst og selvrealisering. Et alternativ til selvrealisering er å «følge strømmen» ved å oppføre seg som andre forventer og tilpasse seg ytre krav. Men ifølge et humanistisk perspektiv vil dette redusere livskvaliteten til den enkelte. Det er nødvendig å lytte til den indre stemmen som forteller hvilke opplevelser og erfaringer som bidrar til selvrealisering, og til hvilke erfaringer som ikke er nødvendige eller til og med reduserer selvrealiseringen. Fagpersoner innenfor et humanistisk perspektiv har vært mest opptatt av subjektive erfaringer hos enkeltmennesker. Dette er en motsetning til presise observasjoner og eksperimenter innenfor et atferdsteoretisk eller biologisk perspektiv på psykologi. Men noen forskere innenfor humanistisk psykologi, for eksempel Carl Rogers (1902–1987), har kombinert interessen for å få informasjon om subjektiv erfaring ved å bruke intervju som metode med innsamling av objektive data. En videreføring av det humanistiske perspektivet er positiv psykologi, og denne retningen innenfor psykologien undersøker vekst og selvrealisering med mer systematisk forskning.

? Hva kjennetegner et kognitivt perspektiv på psykologi?

? Hva kjennetegner et humanistisk perspektiv på psykologi?

perspektiv og tilnærming

beskrivelse

bruk av metode

Biologisk

Atferd og mentale prosesser er resultat av aktivitet i kroppens systemer (nervesystemet og hormonsystemet)

Registrering av fysiologisk aktivitet i nervesystemet

Psykodynamisk

Atferd og mentale prosesser er resultat av indre konflikter og tilfredsstillelse av impulser med opphav i det ubevisste

Undersøkelse av enkeltpasienter i behandling (psykoterapi) ved hjelp av casestudier og intervjuer

Atferdsanalytisk

Atferd og mentale prosesser er resultat av innlæring av sammenhengen mellom individets respons og ytre hendelser som konsekvens av denne responsen

Observasjon av atferd og eksperimentelle undersøkelser av forholdet mellom ytre påvirkning og individets respons

Kognitivt

Atferd og mentale prosesser er resultat av informasjonsprosesser som styrer hukommelse, tanker, vurderinger og beslutninger

Undersøkelse av informasjonsprosesser i eksperimentelle studer og selvrapportering av kognitive faktorer

Humanistisk

Atferd og mentale prosesser er resultat av frie valg med et endelig mål om selvrealisering

Undersøkelse av subjektive erfaringer (casestudier) ved bruk av intervjuer

Dypere inn i fagstoffet

hva er forskjellen på et perspektiv og en teori? En psykologisk teori er en samling antakelser (hypoteser) som kan beskrive noe om atferd og mentale prosesser. Teorien gir også en forklaring på hvorfor atferd og mentale prosesser oppstår. For eksempel kan en psykologisk teori forklare hvorfor angst oppstår. Én slik teori går ut på at vi opplever angst i en bestemt situasjon fordi vi har opplevd angst tidligere i en lignende situasjon. Dermed reagerer vi med angst i begge situasjoner, fordi vi forbinder dem med hverandre. Dette kalles for generalisering og er en del av teorien om klassisk betinging (les mer om dette i kapittel 8). Generalisering og klassisk betinging er teorier som tilhører det atferdsanalytiske perspektivet. Det atferdsanalytiske perspektivet inneholder også andre teorier om læring, for eksempel operant betinging. Dermed kan vi si at en teori er en spesifikk del av et større perspektiv. Hvert perspektiv inneholder flere teorier som har noe til felles. For det atferdsanalytiske perspektivet er det interessen for studiet av atferd som er fellesnevneren for alle teorier innenfor dette perspektivet.

noen fagområder av psykologien som bruker ulike perspektiver

Hittil har vi sett på psykologi som vitenskap, bruk av metoder og ulike perspektiver på psykologi. Men psykologien tar også for seg ulike deler av menneskelig atferd og opplevelser. Dette kan vi kalle for ulike fagområder. For eksempel har vi utviklingspsykologi, personlighetspsykologi, sosialpsykologi og klinisk psykologi. Vi skal nå se på hvordan ulike fagområder gjør bruk av forskjellige perspektiver, tilnærminger og metoder. Utviklingspsykologi handler blant annet om utvikling av kognitive og sosiale ferdigheter gjennom hele livsløpet. Personlighetspsykologi handler om studiet av relativt stabile individuelle forskjeller i atferd, følelser og tanker. Begge disse fagområdene bruker flere ulike perspektiver og metoder. I et psykologisk perspektiv har utvikling sammenheng med biologiske modning av nervesystemet og hormonsystemet. Det kan også forklares som emosjonell, sosial og personlighetsmessig utvikling som er mulig å forklare med et psykodynamisk perspektiv. Et kognitivt perspektiv kan forklare utvikling av tenking og intelligens. Til slutt kan et humanistisk perspektiv forklare utvikling som vekst og selvrealisering Fordi utviklingspsykologi også handler om utvikling av personlighet, er alle disse perspektivene viktige for personlighetspsykologien. Personlighets- og utviklingspsykologi gjør bruk av både beskrivende og eksperimentelle metoder. Men når det gjelder forskning på utvikling generelt og utvikling av personlighet spesielt, er lengdesnittstudier spesielt nyttige. Ved å følge personer over lang tid er det mulig å få god kunnskap om utvikling og personlighet. Sosialpsykologien handler om hvordan mennesker fungerer i sosiale sammenhenger. Denne delen av psykologien har for det meste benyttet et kognitivt og et atferdsteoretisk perspektiv. Forskere er ute etter å observere atferd og opplevelser i ulike sosiale sammenhenger, for eksempel i grupper. I dette arbeidet kan forskere observere grupper ved å bruke feltundersøkelser. Men de kan også måle holdninger og normer med bruk av spørreskjemaundersøkelser. Til slutt er det mulig å bruke eksperimentelle metoder for å undersøke hvordan sosial påvirkning har en effekt på medlemmer i en gruppe. Klinisk psykologi handler om å forstå psykiske plager og lidelser og å behandle disse. Da er det særlig nyttig med kunnskap fra samtlige perspektiver. I de senere år har et kognitivt perspektiv på psykoterapi blitt stadig viktigere, men også det psykodynamiske, atferdsanalytiske og humanistiske perspektivet er viktig. Det kliniske fagområdet gjør bruk av beskrivende metoder for å forstå og forklare hva som skjer under behandling. Dette perspektivet kan også bruke eksperimentelle metoder for å undersøke effekten av ulike behandlingsmetoder.

fagområder

utviklingspsykologi personlighetspsykologi

sosialpsykologi

klinisk psykologi

? Beskriv noen fagområder i psykologien.

vurdering av forskjellige forklaringer på psykologiske problemstillinger

Hittil har vi sett at psykologien kan deles inn i ulike perspektiver. Hvert av disse perspektivene kan forklare ulike psykologiske fenomener. For å vise dette skal vi ta utgangspunkt i en helt bestemt problemstilling, nemlig hvordan forelskelse, kjærlighet og parforhold oppstår. EKSEMPEL: Nora (18 år) er forelsket i en gutt, og de har blitt kjæ→ rester. Nora tenker mye på kjæresten og føler seg glad når hun gjør det. Da merker hun også at hjertet banker hardt. Nora og kjæresten er mye sammen. De går turer og besøker felles venner. Det hender at de krangler litt, men det går fort over. Mange synes det er flott at de to er blitt sammen. Andre er mer kritiske og synes at de ikke passer sammen som par. De forstår ikke hva Nora ser i kjæresten sin. Nora tenker at de som er kritiske, er misunnelige eller sjalu. Hun synes det er fint å bli kjent med vennene til kjæresten. Det er som å bli del av en ny gruppe mennesker som hun føler tilhørighet til. Hvordan kan ulike perspektiver på psykologi forklare alt som foregår når to personer finner hverandre og etablerer et kjærlighetsforhold?

Biologisk perspektiv

Et biologisk perspektiv på forelskelse, kjærlighet og parforhold handler om at kroppen aktiveres når vi tenker på eller er sammen med en partner som vi har følelser for. Denne fysiologiske aktiveringen består i at nervesystemet reagerer og sender ut signaler i kroppen. Disse signalene fører blant annet til at hjertet banker fortere, og pulsen øker. Nervesystemet sender ut signaler som styrer hormonene, altså signalstoffer som strømmer rundt i blodbanene og kan påvirke ulike organer i kroppen. Ved forelskelse og kjærlighet utskilles hormonet oksytocin. Det er aktivt når vi føler nærhet til andre mennesker. Oksytocin får oss til å ta ekstra godt vare på hverandre og har sammenheng med opplevelse av tillit mellom mennesker. I tillegg utskilles et signalstoff i hjernen som heter dopamin. Det har sammenheng med å føle glede og belønning. Ved forelskelse reduseres aktiviteten i deler av hjernen som registrerer angst og aggresjon. Samtidig hemmes aktiviteten i deler av hjernen som er viktige for kritisk sans, planlegging, negative følelser, sosiale vurderinger og vurdering av tillit og frykt (Hart, 2009). Dette er nok en årsak til at forelskelse er beskrevet som en form for «midlertidig galskap». Et biologisk perspektiv handler også om hvordan våre arvelige (genetiske) egenskaper er et resultat av tilpasning til evolusjonen. Fra dette perspektivet er forelskelse, kjærlighet og parforhold en naturlig forutsetning for menneskehetens overlevelse og reproduksjon. For å bringe slekten videre er vi avhengig av å reprodusere oss. I tillegg er det selvsagt nødvendig å ta vare på det lille barnet som behøver omsorg. Et parforhold gir gode forutsetninger for dette. Dermed er det hensiktsmessig at foreldre knytter seg til hverandre og til barnet. Denne tilknytningen øker mulighet for reproduksjon og overlevelse for barnet. Romantisk kjærlighet har antakeligvis utviklet seg gjennom evolusjonen for å få hver enkelt av oss til å rette vår kjærlighet mot én bestemt person om gangen.

oksytocin

dopamin

Psykodynamisk perspektiv

Et psykodynamisk perspektiv på forelskelse, kjærlighet og parforhold handler om å ha noen ubevisste psykologiske ønsker i form av seksuell og aggressiv energi som vi «investerer» i en annen person. I et parforhold er det mulig å få tilfredsstilt denne driftsenergien på en trygg måte. Det er mulig å dele seksualitet og kjærlige følelser, men også mulig å være sint av og til uten at partneren nødvendigvis forlater deg. Selve tilknytningen til den andre personen kan minne deg om tilknytningen du opplevde til dem som tok vare på deg da du var liten. Det er som om partneren du har i voksen alder, blir en «emosjonell tidsmaskin», en person som gjør at du kan gjenoppleve tilknytningen og tryggheten som barn. Et psykodynamisk perspektiv kan også forklare hvordan vi i begynnelsen av et parforhold bare ser positive egenskaper hos den andre. Vi ser bare positive sider hos den andre fordi vi ennå ikke har erkjent at vedkommende også kan ha negative sider, som alle andre mennesker. Ensidig beundring av den andre bidrar til å øke interessen for partneren i begynnelsen av forholdet og styrker det emosjonelle båndet.

Atferdsanalytisk perspektiv

Et atferdsanalytisk perspektiv på forelskelse, kjærlighet og parforhold kan brukes til å forstå hvordan vi knytter (assosierer) bestemte opplevelser til en person eller en situasjon. Kanskje to partnere møtte hverandre i en situasjon med god stemning, for eksempel på en fest med mange hyggelige mennesker, god mat, dans og musikk.

Den fremtidige partneren ble en del av hele denne opplevelsen, og det var lett å knytte vedkommende til alt det positive som skjedde på denne festen. Da paret knyttet kontakt, fikk de etter hvert nye opplevelser som også ble knyttet til dem som et par. Alle disse sammenhengene er assosiasjoner som er lært gjennom erfaring, og som forsterker relasjonen mellom de to personene.

Kognitivt perspektiv

Et kognitivt perspektiv på forelskelse, kjærlighet og parforhold handler om å forstå samspillet mellom personene som opplever dette, atferden deres og omgivelsene. Et par som er i et kjærlighetsforhold, vil ha forventninger til hverandre om at den andre stiller opp og oppfører seg støttende i hverdagen. Disse forventingene er tanker om den andre, altså en kognitiv faktor. Tankene kan oppstå i en situasjon der omgivelsene er ekstra krevende og behovet for støtte fra partneren er tilsvarende stort. Alle forventninger og antakelser en person har om sin partner, organiseres i det vi kaller for skjemaer. Et skjema er en indre arbeidsmodell eller en «mental snarvei» som gjør at hver av partene i et parforhold hurtig og effektivt forstår hva den andre parten har til hensikt å gjøre i en bestemt situasjon. Dermed blir det enklere å forstå hverandre og å leve sammen.

Humanistisk perspektiv

Et humanistisk perspektiv på forelskelse, kjærlighet og parforhold handler om opplevelser som kan bidra til vekst og selvrealisering. For å vurdere om opplevelser med partneren bidrar til selvrealisering har vi et indre verdisystem som vurderer disse opplevelsene. Du kan ha en opplevelse av at partneren er «bra for deg» dersom vedkommende anerkjenner deg som den personen du faktisk er. Et velfungerende parforhold består av to personer som anerkjenner hverandres verdier og behov for vekst. Dermed blir et parforhold to verdisystemer som møtes der begge anerkjenner hverandres verdier og behovet for å realisere seg selv innenfor rammene av dette parforholdet. I et humanistisk perspektiv er opplevelse av frihet en forutsetning for vekst. Frihet kan synes å være en motsetning til å forplikte seg innenfor rammene av et parforhold. På den annen side kan et parforhold dekke et behov for trygghet og tilhørighet, og det er ingen nødvendig motsetning mellom frihet og tilhørighet. Å være fri innebærer ikke et fravær av forpliktelser, men at man selv har valgt å være i et parforhold. I dette ligger også et paradoks: Selv om parforholdet er en forpliktende relasjon, er det opp til hver av partene å velge fritt på ethvert tidspunkt om de ønsker å bli i parforholdet, eller om de ønsker å gå. Dermed kan parforholdet betraktes som en spenning mellom trygghet og valgfrihet. Det humanistiske perspektivet beskriver slike grunnleggende forutsetninger i tilværelsen som en del av det å være et menneske. 37

et psykologisk problem kan ha flere forklaringer

Ovenfor så vi hvordan ulike psykologiske perspektiver kan forklare forelskelse, kjærlighet og parforhold. Men ofte handler psykologi om å løse et problem som skaper vansker. Problemene kan være så store at de går ut over livskvaliteten. For eksempel kan det være vanskelig å fungere sosialt eller i en arbeidssituasjon. Nedenfor skal vi se på et tenkt eksempel på en person som har det strevsomt, og vi skal undersøke ulike forklaringer på problemene han opplever. Eksempelet er tilpasset fra Wilkinson og Campbell (1997) og er som følger: En mann jobber på et kontor. Han er nokså sjenert og føler seg ikke selvsikker nok til å delta sosialt sammen med sine kolleger. Noen ganger blir han utnyttet av kollegene til å utføre ekstra arbeid, og han klarer ikke å si nei til dette. En dag diskuterer fem kolleger problemene som denne mannen har, og de kommer med ulike forklaringer på hvordan han oppfører seg.

➊

Han er rett og slett bare født sånn. Vi mennesker har litt ulike hjerner, og sånn er det bare.

➋

Han har hatt en ulykkelig barndom. Hans far døde da han var ung, og moren er nokså merkelig.

➌

Han har aldri lært hvordan han skal oppføre seg sammen med andre mennesker. Hans mor straffet ham hver gang han forsøkte å hevde seg selv.

➍

Han har aldri hatt en rollemodell som kunne ha vist hvordan han skulle mestre livet. Han forventer alltid at han ikke skal lykkes i sosiale situasjoner.

➎

Han har aldri hatt muligheten til å vise hvem han virkelig er. Hadde han fått mer positiv anerkjennelse av seg selv som person, hadde han også vært mer selvsikker.

Hver av disse forklaringene har sammenheng med hvert av de fem perspektivene på psykologi som vi beskrev ovenfor. Kan du se hvilket av perspektivene som passer til hver forklaring? Svaret får du her: 1 biologisk, 2 psykodynamisk, 3 atferdsanalytisk, 4 kognitivt og 5 humanistisk.

Informasjon som kan brukes til å analysere faglige spørsmål og problemstillinger Hittil i dette kapittelet har vi undersøkt psykologien som vitenskap, vurdert ulike metoder og sett på forskjellige psykologiske perspektiver. Kunnskap om psykologi har gitt oss svar på mange faglige spørsmål og problemstillinger. Likevel er det viktig å vite noe om hvordan det er mulig å finne og vurdere all informasjonen som ligger til grunn for kunnskap om psykologi. Psykologisk forskning er full av vitenskapelige studier, og det er krevende å få oversikt over all kunnskapen som den har gitt oss. Det finnes mange ressurser som kan gjøre dette arbeide lettere for oss. En åpenbar kilde til informasjon er ulike ressurser vi kan finne på internett. Men det er viktig å vurdere denne informasjonen. Først når vi har funnet informasjonen og vurdert den, kan vi bruke den til å analysere faglige spørsmål og problemstillinger. 39

hvordan finne informasjon?

? Gi eksempler på hvor det er mulig å finne fagkunnskap om psykologi.

Informasjon om psykologisk kunnskap finnes i bøker, i tidsskrifter, på internett og i andre medier. Denne læreboken bygger på kunnskap fra en rekke kilder, også resultater fra forskning. Lærebøker er nyttige for å få en bearbeidet oversikt over et fagfelt. Det hjelper elever og studenter som skal få sin første introduksjon til et fag. Dersom du søker mer kunnskap om spesielle temaer, er det mulig å finne fagbøker som i større grad enn lærebøker viser til forskningsbasert kunnskap. Slike bøker er oftest ment for de som allerede har en del kunnskap, og som søker mer detaljert informasjon. Vitenskapelige artikler publiseres i vitenskapelige tidsskrifter. De fleste vitenskapelige tidsskrifter er seriøse og vurderer hver enkelt artikkel nøye før den blir publisert. Dermed kan vi stole på informasjonen som står der. Noen ganger kan det likevel forekomme feil i artikler. Selv om disse feilene blir liggende i ferdige publikasjoner, er det mulig å korrigere dem. Tidsskriftet kan da sende ut informasjon som gjør leserne oppmerksom på hva som er feil i en bestemt artikkel. Noen tidsskrifter publiserer forskning som har virkelig høy kvalitet og som i tillegg er original og nyskapende. Slike tidsskrifter havner på toppen av ulike rangeringer, slik at forskere og andre fagpersoner får vite hvor bra nettopp dette tidsskriftet er. Det finnes også informasjon om psykologisk fagkunnskap i populærvitenskapelige tidsskrifter som er lettere tilgjengelig. Slike artikler gir en enklere fremstilling av et psykologisk tema, og viser oftest til forskning som underbygger dette temaet. Et eksempel på et amerikansk tidsskrift som også ligger tilgjengelig på internett, er Psychology Today. Et annet eksempel er nettstedet Simply Psychology.org. I Norge publiserer nettstedet psykologisk.no vitenskapelige artikler om psykologi, det samme gjør Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Til slutt finnes en rekke oppslagsverk som i tillegg til all mulig annen kunnskap inneholder informasjon om psykologi. Wikipedia og Store Norske Leksikon (snl.no) er eksempler på dette. Ved bruk av oppslagsverk er det er lurt å undersøke holdbarheten i påstandene de legger fram. Oppslagsverk viser ofte til ulike kilder, for eksempel forskningsartikler, og da er det mulig å søke seg frem til disse artiklene for å finne ut om fremstillingen i oppslagsverket faktisk er riktig. Databasen Google Scholar inneholder omtrent alle forskningsartikler som det er verdt å undersøke. Et søk på denne databasen gir deg svar på det meste innenfor forskning som er publisert.

bruk av informasjon for å løse en faglig problemstilling

Når du har funnet og vurdert informasjonen, er det på tide å bruke den til noe. Ofte skal du svare på et faglig spørsmål i en øvingsoppgave på skolen eller på en eksamensoppgave. Mange ganger er det mulig å problematisere selve oppgaveteksten, slik at du kan utlede flere mindre problemer. Et eksempel er følgende oppgave: → Hvordan kan et atferdsteoretisk og et kognitivt perspektiv på psykologi forklare læring? Denne korte oppgaveteksten er det mulig å dele opp i flere problemstillinger. Et par grunnleggende problemstillinger er «Hva er et atferdsteoretisk perspektiv?», «Hva er et kognitivt perspektiv» og ikke minst «Hva er læring?». Alt dette er det mulig å definere, og definisjoner utgjør viktige deler av en besvarelse. «Finnes det ulike teorier innenfor det atferdsteoretiske perspektivet, og har disse teoriene i så fall ulike forklaringer på læring?» er en annen problemstilling. Svar på dette siste spørsmålet krever at vi finner frem til kunnskap om ulike teorier om atferd, og hvordan disse teoriene har sammenheng med læring. «Har det kognitive perspektivet forklart noe med læring som det atferdsteoretiske perspektivet ikke kan forklare?» er også en aktuell problemstilling. «Finnes forskning som støtter noen av disse perspektivene?» kan være en naturlig oppfølging til denne problemstillingen. Dette handler om å finne empiri (forskningsresultater) som hører til hver av teoriene. Til slutt kan vi spørre «Hvilke metoder har forskere brukt for å finne alle disse resultatene?». For å svare på en oppgave er det altså nyttig å gjøre følgende:

➊ Del oppgaven inn i ulike problemstillinger. ➋ Presenter teori som har besvart problemstillingene. ➌ Vis empiri som støtter eller tilbakeviser teorien eller teoriene. ➍ Si noe om hvilken metode eller hvilke metoder som er brukt for å komme frem til empirien.

Disse elementene gir et godt grunnlag for diskusjon. Å diskutere et tema innenfor psykologien krever at vi bruker kunnskap om teori, empiri og metode for å besvare faglige spørsmål og problemstillinger. Gode diskusjoner tar utgangspunkt i problemstillinger og under-

? Hvordan er det mulig å bruke teori, empiri og metode for å løse problemstillinger?

søker hvordan ulike teorier har besvart problemstillingene, hvordan disse teoriene er støttet av empiri, og hvilken metode forskere har brukt for å finne frem til denne empirien. Noen ganger kan vi diskutere styrker og svakheter ved bestemte funn eller forskningsmetoder, og hvordan dette påvirker holdbarheten av en teori. Andre ganger kan vi diskutere hvor viktig en teori eller et forskningsfunn er for å besvare akkurat de problemstillingene vi har utledet fra oppgaven. Poenget er å bruke fagkunnskap til å diskutere et problem på en selvstendig måte. I stedet for å gjengi noe som står i en bok eller artikkel, bruker vi informasjonen til å løse ett eller flere problemer. Dette viser selvstendig forståelse av ett eller flere temaer innenfor psykologien.

Dypere inn i fagstoffet

hvordan undersøke en psykologisk problemstilling? Et sentralt tema i psykologien er undersøkelser av individuelle forskjeller i mentale evner, altså det vi kaller for intelligens. Intelligens handler om evner til å løse ulike problemer og utfordringer i livet. Det handler om våre generelle mentale ferdigheter til å løse teoretiske og praktiske oppgaver. En problemstilling innenfor intelligensforskning har vært å finne ut av sammenhengen mellom hvor intelligent en voksen person er, og hvor mange år denne personen har gått på skole. En rekke studier har vist at de som har gått lengst på skole, har høyere intelligens (Strenze, 2007). Men hvordan skal vi få en oversikt over alle disse studiene? Hvor sterk er egentlig sammenhengen mellom utdanningsnivå og intelligens? Hva betyr sammenhengen mellom lengde på utdanning og intelligens? Og hva er nytten av denne kunnskapen? Forskerne Ritchie og Tucker-Drob (2018) stilte følgende spørsmål: Er det virkelig slik at det å bruke flere år på en utdanning øker intelligensnivået? For å undersøke dette laget de en samleanalyse (metaanalyse) som bestod av data fra 42 ulike undersøkelser som inkluderte mer enn 600 000 personer. Ved hjelp av avanserte metoder greide de å finne ut at ett ekstra år med skolegang eller studier øker intelligensnivået med mellom 1 og 5 poeng. I stedet for å lete oss frem til 42 studier som peker i litt ulike retninger, kan vi altså lese metaanalysen til Ritchie og Tucker-Drob (2018). Den gir oss svar på hva alle disse studiene faktisk viser. For myndighetene er det nyttig å vite at større mulighet for utdanning kan øke intelligensnivået i befolkningen. Og for en som går på skole eller studerer, er det også nyttig å vite at det er mulig å øke eget evnenivå ved å ta mer utdanning. I tillegg viser dette eksempelet hvordan det er nyttig å oppsøke studier som gir en oppsummering (metaanalyse) av tidligere forskning for å finne svar på en psykologisk problemstilling. 42

populære antakelser i psykologi: hva sier forskningen egentlig?

Informasjon om forskningsresultater kan gi oss mye god psykologisk kunnskap. Men noen ganger fester det seg et inntrykk av hva psykologisk forskning har vist som likevel ikke er helt riktig. Noen av disse inntrykkene kan vi få av medier som fremstiller psykologisk kunnskap. For eksempel har det vært en populær antakelse at kvinner som kler seg i rødt, oppfattes som mer attraktive av menn enn kvinner som kler seg i andre farger. Riktignok finnes det studier som støtter denne antakelsen (Elliot & Niesta, 2008). Problemet med denne forskningen er at den består av enkeltstående funn med bruk av et veldig lite antall forsøkspersoner. En senere studie med bruk av et stort antall forsøkspersoner (Peperkoorn, Roberts & Pollet, 2016) viste ingen effekt av å bruke røde klær. Likevel er troen på at røde klær øker kvinners attraktivitet en myte som har festet seg i populærpsykologien.

En annen populær antakelse er at vi har en begrenset mengde viljestyrke, og at vi derfor må være forsiktig med hvordan vi bruker den. Dersom vi for eksempel blir utsatt for fristende kaker og må bruke vår viljestyrke til å motstå fristelsen til å spise disse kakene, har vi mindre viljestyrke igjen for å gjøre andre ting. Det er akkurat som om vi blir «tømt» for viljestyrke. Denne antakelsen bygger på forskning som observerte denne effekten (Baumeister & Vohs, 2003). Men en stor analyse av forskning på viljestyrke har vist at dersom viljestyrke er en begrenset ressurs som svekkes av å bli utsatt for fristelser, så er denne effekten (svekkelsen) liten, og den varierer fra person til person (Dang mfl., 2016). Noen mennesker liker ganske enkelt å gjøre ting som andre oppfatter som «kjedelige», og de har ingen problemer med å bruke sin viljestyrke til å løse nye oppgaver selv om de på forhånd har blitt utsatt for fristelser. Et siste eksempel er en populær antakelse om at skoleelever og studenter lærer mer effektivt dersom undervisningen blir tilpasset «læringsstilen» til hver enkelt (Dunn mfl., 1996). Noen lærer bedre ved bruk av visuelle bilder og illustrasjoner. Andre lærer bedre om de hører det de skal lære, for eksempel at læreren forteller om faget. Andre igjen lærer best dersom de får mulighet til å bevege seg mens de lærer. Men mange studier har ikke funnet noen slik effekt (Coffield mfl., 2004). En studie viste at selv om elever og studenter kan ha ulike preferanser for måter å lære på, så tilegner de seg ikke mer kunnskap ved å lære på den måten de selv foretrekker (Konoll mfl., 2016). Det er heller slik at ulike læringsoppgaver krever ulike måter å lære på. Det er altså forskjellen mellom læringsoppgaver som er det viktige, ikke forskjellen mellom ulike læringsmetoder elevene ville foretrekke å bruke. Likevel er antakelsen om «læringsstil» populær. Når vi leser om psykologi og psykologisk forskning i mediene, er det viktig å være klar over at de studiene som viser et oppsiktsvekkende resultat, ofte får stor oppmerksomhet. Men når forskere følger opp slike funn med nye resultater som endrer den opprinnelige konklusjonen, informerer ikke mediene alltid om dette. Dermed sitter vi igjen med et inntrykk av at det opprinnelige funnet er «sannheten».

Sammendrag → Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser (tanker, følelser og opplevelser). → Formålet med psykologisk kunnskap er å beskrive, forklare, predikere og endre atferd og mentale prosesser. → Psykologisk forskning begynner gjerne som en idé som fører til en hypotese (antakelse) som forskere tester ved hjelp av ulike metoder. → En metode er en samling teknikker som forskere bruker for å undersøke et problem og finne kunnskap. → Beskrivende metoder brukes for å observere fenomener og finne sammenhenger. → Eksempler på beskrivende metoder er feltobservasjon, kasusstudier, lengdesnittundersøkelser, spørreundersøkelser, intervjuer og korrelasjonsstudier. → Eksperimentelle metoder brukes for å undersøke forholdet mellom årsak og virkning ved å bruke uavhengige og avhengige variabler. → En uavhengig variabel er noe forskeren gjør for å påvirke forsøkspersoner, mens en avhengig variabel er resultatet av denne påvirkningen. → Psykologien er delt inn i ulike tilnærminger og perspektiver. → Det biologiske perspektivet kalles ofte biologisk psykologi og forutsetter at atferd og mentale prosesser kan forklares av prosesser i kroppen og i nervesystemet.

→ Det psykodynamiske perspektivet forutsetter at atferd og mentale prosesser kan forklares av indre konflikter og tilfredsstillelse av impulser med opphav i det ubevisste. → Det atferdsanalytiske perspektivet forutsetter at atferd og mentale prosesser er resultat av innlæring av sammenhengen mellom individets respons og ytre hendelser som konsekvens av denne responsen. → Det kognitive perspektivet forutsetter at atferd og mentale prosesser er resultat av informasjonsprosesser som styrer hukommelse, tanker, vurderinger og beslutninger. → Det humanistiske perspektivet forutsetter at atferd og mentale prosesser er resultat av frie valg med et endelig mål om selvrealisering. → Kunnskap som bygger på psykologisk forskning, kan brukes til å løse ulike faglige problemstillinger. → Bruk av forskningsbasert kunnskap tar utgangspunkt i en diskusjon av forholdet mellom teori, empiri (forskningsresultater) og forskningsmetode. → For å besvare en psykologisk problemstilling er det nyttig å undersøke hvordan en teori har besvart problemet, hvordan denne teorien er støttet av empiri, og hvilke metoder som er brukt for å fremskaffe denne empirien.

Oppgaver

forstå og forklar

utforsk

1 Hva er psykologi?

11 Tenk deg at du skal undersøke effekten

2 Hva er psykologisk forskning og

metode?

3 Hva er en beskrivende metode?

Gi eksempler.

4 Hva er en eksperimentell metode?

Gi eksempler.

5 Beskriv tre psykologiske perspektiver,

og forklar grunnleggende antakelser for hvert perspektiv.

drøft og vurder 6 Drøft forholdet mellom validitet og

reliabilitet.

7 Vurder styrker og svakheter ved det

atferdsanalytiske perspektivet, det psykodynamiske perspektivet og det humanistiske perspektivet.

8 Drøft forholdet mellom beskrivende og

eksperimentell metode.

9 Vurder styrker og svakheter ved ulike

beskrivende metoder.

10 Drøft forholdet mellom teori, empiri

og metode.

av ulike strategier som elever bruker for å huske bedre det de skal lære. Vis hvordan du kan bruke eksperimentell metode for å undersøke denne problemstillingen.

12 Forskere innenfor det kognitive perspek-

tivet på psykologi gjør bruk av ulike forskningsmetoder. Gjør noen søk på internett, og finn eksempler på forskningsmetoder innenfor dette perspektivet.

13 Det utviklingspsykologiske perspektivet

på psykologi har særlig tatt i bruk lengdesnittsundersøkelser (longitudinelle studier). Finn eksempler på slike studier og hva de har kommet frem til av kunnskap om utvikling.

14 Finn eksempler på forskning som gir

støtte til det biologiske perspektivet på psykologi.

15 Tenk deg at du vil finne informasjon

om personlighetspsykologi. Søk etter informasjon om dette temaet på internett, og gi eksempler på hva du kan finne på ulike nettsider.

16 Forskere har undersøkt om elever og

studenter lærer best ved å lese på papir eller på en PC-skjerm. Undersøk hva forskere har funnet ut om dette temaet.

17 Gå inn på nettstedene Psychology

Today og psykologisk.no. Hva er forskjellene mellom hvordan disse to nettstedene presenterer psykologisk fagkunnskap? 47

DEL 1 – PSYKOLOGISKE PERSPEKTIVER

2 Hva brukes psykolo� til? 48

i dette kapittelet lærer du

→ å utforske ulike temaer innenfor anvendt psykologi, og vurdere hvordan psykologi kan anvendes i ulike yrker

kapittelet i korttekst

Psykologi bygger på vitenskapelig kunnskap, men faget brukes også som praksis i mange yrker. Denne praksisen kan vi kalle for anvendt psykologi. Mange tenker kanskje at arbeid med psykologi handler mest om å hjelpe mennesker med psykiske vansker og lidelser. «Å gå til psykolog» er et vanlig uttrykk som brukes om å oppsøke en fagperson som kan gi hjelp med psykiske problemer. Men psykologi kan anvendes på mange flere måter. Psykologi kan også brukes for å hjelpe mennesker med å utvikle seg selv for å nå sine mål på ulike områder av livet. Dette kan handle om å hjelpe andre til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter, eller til å mestre livet som skoleelev eller student. Det kan også handle om å oppnå trivsel og fremgang i arbeidslivet, eller få hjelp til å foreta livsvalg som forbedrer egen helse.

sentrale begreper

psykologi i praksis klinisk psykologi skole- og opplærings- psykologi arbeidsog organisasjonspsykologi helsepsykologi idrettspsykologi eklektisisme psykologi som selvhjelp psykologi og medisin

Det finnes mange måter å anvende psykologi på. Det er mulig å dele inn anvendt psykologi i ulike områder. Noen av disse områdene er klinisk psykologi, skole- og opplæringspsykologi, arbeidsog organisasjonspsykologi, helsepsykologi og idrettspsykologi. I dette kapittelet lærer du å utforske disse temaene innenfor anvendt psykologi og vurdere hvordan psykologi kan brukes i ulike yrker.

før du leser videre

➊

Psykologi brukes i mange deler av samfunnet. Kan du nevne noen områder hvor psykologisk kunnskap blir brukt?

➋

En person som arbeider med psykologi, kan ha ulike yrker. Kan du nevne noen slike yrker?

➌

Mange som bruker psykologi i arbeidet sitt, har som oppgave å hjelpe mennesker med problemer og lidelser. Kan du tenke deg hvordan kunnskap om psykologi kan brukes til å hjelpe andre?

Psykologi i praksis

grunnleggende psykologi anvendt psykologi bruk av psykologiske kunnskaper og metoder i forskjellige yrker og i ulike deler av samfunnet 50

I kapittel 1 kunne du lese om psykologi som vitenskap og hvordan forskning kan bidra til kunnskap om psykologi. Dette er viktige temaer for å utvikle psykologien som fag. Men psykologi er mye mer enn et fag, det er også en praktisk virksomhet vi finner i mange yrker. Metoder fra psykologien kan brukes i nær sagt alle deler av samfunnet og til alle deler av menneskers liv (Zimbardo, 2010). For eksempel må en politibetjent være i stand til å vite noe om hvordan en forbryter kan oppføre seg i en kritisk situasjon, en prest må vite hvordan en person i menigheten kan reagere i en sorgsituasjon, og en som arbeider med markedsføring, må kjenne til hvordan forbrukere tenker og handler i ulike situasjoner. Fagpersoner som jobber med psykologi, har en rekke funksjoner. Det er mulig å skille mellom det vi kan kalle for grunnleggende psykologi og anvendt psykologi. Den grunnleggende psykologien er opptatt av teori og forståelse av atferd og mentale prosesser. Den anvendte psykologien tar opp hvordan psykologisk kunnskap kan brukes for å hjelpe enkeltindivider og samfunnet som helhet. Hugo Munsterberg (1863–1916) regnes som grunnleggeren av anvendt psykologi. Han var opptatt av hvordan psykologi kan brukes innenfor utdanning, arbeidsliv, forretningsliv og undervisning.

Mens psykologer tidligere jobbet med forskning og undervisning (grunnleggende psykologi), ble det i den siste halvdelen av 1900-tallet stor etterspørsel etter psykologer som kunne jobbe i andre deler av samfunnet. Dette har bidratt til at andelen studenter som velger psykologi som fag, har økt (Donaldson & Berger, 2006).

utdanninger som gir mulighet for arbeid med psykologi

I Norge gir flere utdanninger mulighet for praktisk arbeid med psykologi. Noen utdanner seg til psykolog. I Norge er yrkestittelen psykolog beskyttet av lov om helsepersonell. Det betyr at psykologtittelen forutsetter en bestemt utdanning, enten et profesjonsstudium i psykologi (6-årig) ved et norsk lærested (universitet) eller en tilsvarende utdanning fra utlandet. Dette gir retten til å kalle seg psykolog og til å ha selvstendig behandlingsansvar for pasienter. Det er også mulig å arbeide med psykologi ved å ta en bachelorgrad (3-årig) eller mastergrad (5-årig) i ulike psykologiske fagretninger, for eksempel sosial og kognitiv psykologi, arbeidsog organisasjonspsykologi eller atferds- og nevrovitenskap. All utdanning innenfor psykologi kan brukes i ulike yrker, men stillingene og funksjonene som er knyttet til arbeidstittelen psykolog, forutsetter altså en bestemt utdanning.

psykolog

klinisk psykologi

psykoterapi

klinisk psykologi arbeid med å forstå, forhindre og lindre psykiske plager og lidelser

evidensbasert praksis

eklektisk

fellesfaktorer

En fagperson som jobber med klinisk psykologi, bruker kunnskap, teori og klinisk erfaring for å forstå, forhindre og lindre psykiske plager og lidelser, og for å fremme subjektivt velvære og personlig utvikling (Plante, 2005). Klinisk arbeid består ofte av å drive behandling, altså det vi kaller psykoterapi. Psykoterapi kan bestå av samtale med én pasient om gangen. Det kan også bestå av gruppeterapi eller familieterapi. En psykolog som jobber med klinisk psykologi, kan også bruke tester for å undersøke om en pasient har så store mentale lidelser at det er riktig å gi en diagnose. En diagnose er en betegnelse på en lidelse, for eksempel en angstlidelse eller en depresjonslidelse. For å stille en diagnose er det oftest nødvendig å bruke en rekke metoder i tillegg til testing. Det er viktig å snakke med pasienten om sin egen opplevelse av problemet. Dessuten må behandleren ta hensyn til at en diagnose i seg selv kan påvirke pasientens selvoppfatning. For noen kan det være godt å få en bekreftelse på plagene. For andre kan det oppleves som belastende å få en diagnose. Dette må psykologen selvsagt ta hensyn til. Klinisk psykologi innebærer bruk av terapi for å hjelpe pasienter med psykiske plager eller lidelser. Terapien kan ta utgangspunkt i metoder hentet fra ulike retninger i psykologien, inkludert kognitiv atferdsterapi, psykodynamisk terapi, humanistisk orientert terapi og systemteori (familieterapi). Uansett hvilken metode terapeuten bruker, jobber en klinisk psykolog med utgangspunkt i det som kalles evidensbasert praksis. Det betyr at terapeuten bruker forskningsbasert kunnskap. Men samtidig tar psykologen hensyn til hva pasienten foretrekker og bruker sin egen erfaring som terapeut for å avgjøre hvilken metode som fungerer best (Levant, 2005). Hvilke metoder som er best dokumentert av forskning, kan diskuteres. Mye av forskningen på effekten av psykoterapi viser at de fleste retninger og metoder har omtrent like god behandlingseffekt (Wampold, 2015). Derfor arbeider mange for at det skal være mulig å bruke ulike tilnærminger til å behandle hver enkelt psykisk lidelse. Dette kalles for en eklektisk tilnærming. Vi skal se nærmere på det senere i dette kapittelet. Den viktigste fellesnevneren for effektiv terapi er et godt samarbeid mellom terapeut og pasient (Lambert, 1992). For å oppnå dette er det viktig at begge er enige om hva som er målet med terapien, og at de har en god arbeidsallianse. I tillegg er det viktig at terapeuten er empatisk og viser ubetinget positiv anerkjennelse av pasientens erfaringer (Kirschenbaum & Jourdan, 2005; Laske mfl., 2014). Dette kalles for fellesfaktorer, altså noe som kjennetegner stort sett all god psykoterapi, uansett hvilken metode terapeuten bruker.

Et alternativ til disse fellesfaktorene er å bruke bestemte terapiformer på bestemte psykiske lidelser for å oppnå best mulig behandlingsresultat. Denne tilnærmingen går ut på å bruke forskning for å finne ut hvilke terapiformer som fungerer best (Wampold & Imel, 2015). For eksempel har den amerikanske psykologforeningen en liste over hvilke terapiformer som fungerer best ved behandling av lidelser som angst, tvangshandlinger og panikklidelser. Mange studier viser at psykoterapi fungerer effektivt for å behandle psykiske plager. Mange psykiske lidelser kan behandles i løpet av nokså kort tid. Forskning har vist at halvparten av alle pasienter kan fungere normalt etter mellom fem og tjue behandlinger (Lambert & Vermeersch, 1994). Men det er altså ikke enighet om hva som er viktigst: fellesfaktorer eller spesifikke behandlingsmetoder for bestemte lidelser.

skole- og opplæringspsykologi

Skole- og opplæringspsykologi handler om å bruke kunnskap fra psykologien til å arbeide med hvordan mennesker tilegner seg kunnskap og ferdigheter innenfor utdanning, særlig i skolen, men også innenfor høyere utdanning. En skolepsykolog hjelper barn og unge med å lykkes med skole og utdanning, både akademisk, sosialt og atferdsmessig (Merrell, 2012). En person som jobber som skolepsykolog, kan få i oppdrag å undersøke hvorfor en elev har vansker med å lære. En del av dette arbeidet består i å undersøke elevens forutsetninger for å lære. Noen elever kan ha generelle lærevansker. Da kan de ha vansker med å tilegne seg fagkunnskap uansett hvordan dette læres. Andre kan ha spesifikke lærevansker. De har kanskje problemer med å lese og skrive, men kan godt lære på andre måter. Slike vansker er det mulig å kartlegge ved å bruke tester. I tillegg til lærevansker kan en elev ha emosjonelle vansker eller atferdsvansker. Alle disse vanskene har gjerne en sammenheng. En elev med emosjonelle vansker kan ha problemer med å konsentrere seg om læringen og kanskje også ha atferdsvansker. En som jobber med skole- og opplæringspsykologi kan kartlegge atferd ved å observere én eller flere elever i klasserommet. Det er også vanlig å samtale med eleven, foreldrene og læreren for å få en felles forståelse av hva problemet går ut på, og hva som kan gjøres for å løse det. Ofte er det nødvendig å samarbeide med andre aktører, for eksempel helsesykepleieren, rektor eller skolens spesialpedagogiske ressurser.

skole- og opplæringspsykologi arbeid med psykologisk kunnskap for å hjelpe mennesker med opplæring, utdanning og lærevansker

generelle lærevansker spesifikke lærevansker

→ eksempel: Da Jonas (16 år) gikk i tredje klasse på barneskolen, var han veldig urolig i klassen. Han hadde problemer med å konsentrere seg. I samråd med foreldrene tok skolen kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste. En skolepsykolog utførte noen tester på Jonas og samtalte med lærerne og foreldrene. Testene viste at Jonas hadde lese- og skrivevansker. De ble enige om å gi Jonas tilbud om tilrettelagt undervisning. Denne undervisningen førte til at Jonas mestret lesing og skriving bedre, og han ble mindre urolig og konsentrerte seg mer i klasserommet. Skole- og opplæringspsykologi handler også om undervisning. Hvordan er det mulig å undervise slik at det gir bedre læring? Dette handler om å finne undervisningsmetoder som gir større aktivitet og sterkere motivasjon, gjerne i samspill med medelever eller medstudenter. Da er det mulig å bruke kunnskap fra forskning om hvordan læring og hukommelse fungerer. Du kan lese mer om læringsstrategier i kapittel 8 og om strategier for bedre hukommelse i kapittel 7.

arbeidsog organisasjonspsykologi arbeid med mennesker i organisasjoner og bedrifter gjennom bl.a. å velge ut arbeidstakere, analyse av arbeidsoppgaver og undersøkelse av stress 54

arbeidsog organisasjonspsykologi

Psykologisk kunnskap er relevant å bruke på mange områder av arbeidslivet. Arbeids- og organisasjonspsykologi tar for seg samspillet mellom mennesker i organisasjoner og bedrifter. Utgangspunktet er at hver enkelt ansatt er en menneskelig ressurs som det er viktig å ta vare på og utvikle. Dette er til beste både for de ansatte og for foretaket. Arbeids- og organisasjonspsykologi handler om studiet av hva mennesker gjør når de skal produsere noe i arbeidslivet og i organisasjoner (Cascio, 2001).

På dette fagområdet kan man arbeide med å rekruttere personer til spesielle stillinger. Det kan være nyttig å bruke tester for å finne frem til personer med egenskaper som er viktige for en stilling. For eksempel kan en personlighetstest vise om en kandidat er ryddig og metodisk i sitt arbeid, og om vedkommende er pliktoppfyllende og arbeidsom. For noen yrker kan det være viktig å finne frem til personer som kommer godt overens med andre i teamarbeid. En annen type test kan vise om en person har høy integritet, det vil si om vedkommende er til å stole på og ikke vil opptre på en uredelig måte overfor sin arbeidsgiver. Til slutt er det mulig å teste det generelle evnenivået til en kandidat. Det kan si noe om forutsetningen for å mestre kompliserte arbeidsoppgaver og lære nye ferdigheter i den nye jobben. Du kan lese mer om personlighetstester i kapittel 3. eksempel: Erik (50 år) har søkt på en jobb som avdelingsleder i en → stor bedrift. Han håper å bli innkalt til jobbintervju. Han må gjennomføre noen tester før intervjuet. De fyller han ut på en PC. En av testene viser at han skårer litt over middels på personlighetstrekket medmenneskelighet. Dette trekket sier noe om hvor viktig det er for en person å komme godt overens med medarbeiderne. En annen test viser at han har høy integritet, altså at han er ærlig og ikke har til hensikt å lure sin arbeidsgiver. En tredje test viser at har nokså gode generelle evner. Disse testresultatene bidrar til at Erik blir innkalt til intervju, og at arbeidsgiveren vurderer å ansette ham. Når en bedrift skal rekruttere nye ansatte, må de finne ut hvilke kandidater som passer best til jobben. Dermed er det også viktig å analysere hva en bestemt jobb inneholder av arbeidsoppgaver, og om ulike kandidater passer til å utføre disse oppgavene. En kundebehandler vil ha mye kontakt med andre mennesker. Det forutsetter gode kommunikasjonsferdigheter. En forsker må arbeide selvstendig og være utholdende. Da må vedkommende kunne konsentrere seg og motivere seg selv for å nå bestemte mål. En som jobber med arbeidsog organisasjonspsykologi, kan foreta analyser av ulike stillinger og finne frem til kandidater som passer best for hver enkelt jobb. De som jobber innenfor dette feltet, vil også undersøke om de ansatte opplever stress på arbeidsplassen, og om de er tilfredse med arbeidet og motiverte for arbeidsoppgavene. Dessuten vil de arbeide for å forebygge ulykker og uhell og for at hver enkelt ansatt tar vare på sin egen helse. For eksempel kan mange ansatte streve med å oppnå en balanse mellom krav på jobben og krav i privatlivet. Høye krav på jobben kan redusere muligheten for å håndtere krav i privatlivet, og omvendt. Slike konflikter mellom oppgaver på jobb og på hjemmebane kan det være nyttig å undersøke og finne løsninger på.

helsepsykologi arbeid med tiltak som fremmer fysisk aktivitet, sunt kosthold og redusert bruk av rusmidler

helsepsykologi

De som jobber med helsepsykologi, søker å forstå hvordan helse og sykdom kan forklares av fysiologiske forutsetninger (biologi), atferd og ulike faktorer i vårt sosiale miljø. Helsepsykologien er opptatt av hva som forårsaker sykdom, hvordan sykdom kan behandles, sammenhengen mellom god helse og sykdom og hvordan psykologi kan forklare denne sammenhengen (Ogden, 2012). Et viktig formål er å endre helseatferd for å fremme sunnhet og god helse. Det betyr også å bidra til at pasienter følger opp behandlingen av sykdom. Helsepsykologien er opptatt av tiltak som fremmer fysisk aktivitet og et sunt kosthold, reduserer stillesittende atferd, redusere bruk av rusmidler og tobakk og reduserer overvekt. Noen av disse tiltakene ligner på det en klinisk psykolog også kan arbeide med. Men helsepsykologien er mer opptatt av det vi kan kalle offentlig helse, altså helsetilstanden i befolkingen. Målet er å utføre helsefremmende tiltak og bedre livsstilen. I tillegg er helsepsykologien opptatt av at mental helse er sterkt knyttet til fysisk helse (Friedman & Silver, 2007). Et eksempel på dette er kunnskap om hvordan opplevelse av stress har betydning for fysisk helse. Du kan lese mer om stress i kapittel 10. En relativt ny del av helsepsykologien tar for seg helse i arbeidslivet. Psykiske problemer på arbeidsplassen kan føre til dårlig helse. Mobbing og trakassering på arbeidsplassen kan føre til mentale lidelser, for eksempel depresjon. Det er også mulig å undersøke hva som kan fremme god helse på arbeidsplassen. Muligheter for selvbestemmelse og støtte fra ledelsen kan virke helsefremmende for arbeidstakerne.

→ eksempel: Nina (48 år) har lenge kjent seg sliten på jobb. Hun har smerter i rygg og nakke, og noen ganger er hun svimmel. Hun opplever at det er høyt arbeidspress, men det som plager henne aller mest, er manglende mulighet for kontroll over egne arbeidsoppgaver. Nina opplever at ledelsen bestemmer hva hun skal gjøre, og hvordan hun skal utføre oppgavene. Hun har mange ideer om hvordan arbeidet kunne blitt utført på en enklere måte, men føler at hun ikke blir hørt. I samarbeid med personalansvarlig på arbeidsplassen tar Nina opp problemet med bedriftsledelsen. Ledelsen viser forståelse, og sammen kommer de frem til at Nina skal få større fleksibilitet og få bestemmelse mer over arbeidsoppgavene sine. Etter noen uker merker Nina at smertene i nakke og rygg gir seg, og hun føler seg bedre. Å gi en medarbeider større grad av selvbestemmelse betyr å undersøke om medarbeideren har forslag til hvordan arbeidsoppgavene kan utføres på en bedre måte. Det betyr å lytte til medarbeideren og forsøke å sette seg inn i arbeidssituasjonen til vedkommende. Slike tiltak kan gi bedre helse, trivsel og motivasjon på arbeidsplassen.

idrettspsykologi

De som jobber med idrettspsykologi, er opptatt av å forstå hvordan mentale faktorer påvirker prestasjoner i idrett, fysisk aktivitet og trening. Idrettspsykologi er studiet av hvordan idrettsaktiviteter har sitt grunnlag i psykologiske prosesser (Jarvis, 2006). Formålet er å bruke denne kunnskapen til å hjelpe utøvere til å prestere bedre innenfor individuelle idretter og lagidretter. Mens en trener er mest opptatt av de fysiske forberedelsene som skal til for å oppnå gode resultater, er idrettspsykologen opptatt av utøverens mentale trening. Dette handler om å hjelpe utøveren med å håndtere vanskelige emosjoner og tanker som oppstår i forbindelse med trening og konkurranse. Idrettspsykologi benytter ulike teknikker. Det kan handle om hjelp til å sette ulike mål, øvelser for å få utøveren til å slappe av mellom øktene og visualisering av hva som kommer til å skje under en konkurranse. Det kan også handle om bruk av ritualer og å forklare årsaker til seier og tap. For eksempel kan en idrettspsykolog lære utøveren å sette seg mål som er spesifikke og utfordrende, fordi dette skaper sterkest motivasjon. Utøveren kan også lære seg å visualisere hva som skal til for å lykkes. Ulike ritualer kan gi utøveren den nødvendige tryggheten for å prestere under en konkurranse. Idrettsutøvere kan være plaget av prestasjonsangst. De lever for å oppnå resultater og blir hele tiden vurdert av publikum og tilhengere. Prestasjonene er ofte veldig synlige i mediene. Dermed kan mange frykte for at de ikke er i stand til å prestere godt nok.

idrettspsykologi arbeide med hvordan idrettsutøvere opplever trening og konkurranse og hjelpe dem med å håndtere disse aktivitetene

→ eksempel: Jonas (16 år) spiller fotball på et middels godt lag. I en annen del av byen har en større fotballklubb et av Norges beste lag i hans årsklasse. Jonas får lov til å prøvespille for dette laget, og etter noen uker får han melding om at laget vil ha ham med. Jonas blir glad og trener ivrig flere ganger i uken sammen med sine nye lagkamerater. Han oppdager snart at det er stor konkurranse om å bli tatt ut til å spille kamper. Jonas må virkelig jobbe hardt for å henge med. Etter hvert blir han engstelig for å mislykkes, og prestasjonene blir dårligere. Fotballtreneren tar Jonas til side og ber ham fortelle hvordan han har det på trening og under kamper. Denne samtalen blir en ny start for Jonas. Han oppdager at egne tankemønstre påvirker spillet hans, og at han har nytte av at noen lytter til hvordan han har det i den nye fotballklubben. Metoder for arbeid innenfor idrettspsykologi kan brukes i andre yrker der det er viktig å prestere, for eksempel blant musikere og artister. I likhet med idrettsutøvere lever de av å prestere, enten det er på en teaterscene eller på en konsertarena.

samspill mellom ulike anvendte områder av psykologien

Å arbeide innenfor en anvendt del av psykologien betyr ikke bare å holde seg til sitt eget avgrensede område. Det betyr også å bruke kunnskap og ferdigheter fra flere anvendte områder. En som jobber med klinisk psykologi, kan behandle en pasient som lider av angst og depresjon. Pasienten har opplevd mye stress på jobben over lengre tid. Det er også konflikter hjemme i familien til pasienten. Pasienten har vansker med å ta vare på egen helse, både fysisk og psykisk. Den kliniske psykologen har da nytte av kunnskap fra helsepsykologien om hvordan stress og mental helse henger sammen med fysisk helse. Psykologen kan også ha nytte av arbeidsog organisasjonspsykologi, som gir kunnskap om hvordan jobbkrav kan forårsake stress ved manglende mestring. Et annet eksempel gjelder en fagperson som jobber innenfor arbeidsog organisasjonspsykologi. Selv om denne fagpersonen arbeider med samspillet mellom medlemmer av en organisasjon eller ansatte i en bedrift, kan enkeltpersoner ha psykiske vansker som krever en klinisk tilnærming for å hjelpe vedkommende. Da er det nyttig med kunnskap om ulike behandlingsmetoder. En som arbeider med skole- og opplæringspsykologi, vil i utgangspunktet være opptatt av å hjelpe elever og studenter med å mestre egen læring. Men en elev eller student fungerer jo også innenfor en organisasjon, altså et lærested. For å hjelpe eleven er det viktig å vite noe om hvordan organisasjonen fungerer. Denne kunnskapen kan bidra til å bruke ressursene organisasjonen har, til å hjelpe eleven eller studenten. 58

Eklektisisme Tidligere pekte ulike områder og perspektiver i psykologien i ulike retninger og fungerte nærmest som konkurrenter. De psykologene som var opptatt av å anvende psykologi på en bestemt måte ut fra en bestemt teori, var ikke så interessert i andre måter å bruke psykologien på. Slik er det ikke lenger. I dag er det vanlig å bruke ulike perspektiver og teorier for å forstå atferd og mentale prosesser, og for å løse ulike problemer. Dette kalles for eklektisisme. En eklektisk tilnærming betyr å bruke det perspektivet og den teorien og metoden som fungerer best for å løse et problem. I kapittel 1 så du hvordan psykologien blant annet bygger på kunnskap fra atferdsteori, kognitiv teori, psykoanalytisk teori og humanistisk teori. Dersom en psykolog behandler en pasient med et bestemt problem, er det mulig å forstå og behandle dette problemet ved bruk av alle disse perspektivene. For eksempel kan en pasient ha problemer med angst. Angst er en opplevelse av at noe farlig kan komme til å skje. Det er en reaksjon på en opplevelse av usikkerhet. En humanistisk forståelse av problemet er at pasienten kan være usikker på sin egen vurdering av ulike opplevelser. En atferdsteoretisk forståelse er at pasienten har opplevd noe skremmende og reagert med angst. Og denne sammenhengen er en forbindelse det er vanskelig å kvitte seg med. En psykoanalytisk forståelse av problemet er at pasienten har indre konflikter mellom egne lyster og egen samvittighet, og at denne konflikten gir angst. Til slutt går en kognitiv forståelse ut på at angsten kan forklares ut fra opplevd mangel på kontroll og fravær av mestring. En psykolog kan ta tak i alle disse perspektivene og forsøke å se hva som hjelper pasienten. Noen ganger vet vi ikke hva som er den

eklektisisme

egentlige årsaken til problemet. Dersom psykologen bruker ulike teknikker, vet vi heller ikke akkurat hvilken del av behandlingen som virket. Det kan også hende at noen pasienter reagerer godt på behandling med kognitiv terapi, mens andre har best nytte av terapi som er inspirert av et psykoanalytisk perspektiv. Dette er en grunn til at psykologen skal ta hensyn til hvilken behandling pasienten foretrekker. → eksempel: Nina (48 år) opplever problemer med å fungere på jobben og oppsøker en psykolog. Psykologen ønsker henne velkommen og sier: «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Nina svarer: «Jeg har problemer med å mestre arbeidet mitt og har vondt i ryggen og nakken.» «Hvor lenge har du hatt det sånn?» spør psykologen. «Siden jeg begynte på jobb etter vinterferien i fjor», svarer Nina. «La du merke til noe spesielt som skjedde etter vinterferien?» spør psykologen. «Nei, det var bare de vanlige arbeidsoppgavene på jobben, men jeg begynte å føle meg så trist og lei av alt maset.» «Kan du fortelle mer om hvordan du opplevde den situasjonen?» spør psykologen. Etter hvert forteller Nina mer om hvordan det er å være trist og nedstemt, og hva dette gjør med henne. Hun opplever at det er godt at noen lytter til henne og viser interesse for hvordan hun har det. Dette gir henne et håp om at hun kan få det bedre etter hvert. Hun legger også merke til at samtalen ikke bare handler om alt som er galt på jobben, men mer om hennes egne følelser og opplevelser, og at hun selv ønsker at samtalene skal ta denne retningen.

? Hva er eklektisisme?

Et studium utført av amerikanske psykologer (Norcross, Karpiak & Santoro, 2005) viste at psykologer pleier å bruke en eklektisk tilnærming. Likevel bruker stadig flere en kognitiv tilnærming til psykologisk praksis. Noen psykologer bruker også atferdsterapi, psykoanalytisk terapi og humanistisk terapi. Men forskning viser at selv om psykologer hevder at de tilhører en bestemt retning som bestemmer deres praksis, er det mest vanlig å inkludere teknikker og metoder også fra andre retninger (Thoma & Cecero, 2009). Studiet til Norcross, Karpiak og Santoro (2005) viste at det er stor oppslutning om det som kalles «scientist–practitioner»-modellen. Den går ut på å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykologi, og så bruke denne kunnskapen i praksis. Dette danner utgangspunkt for mange utdanninger innenfor psykologi i dag. En person som utdanner seg til psykolog, lærer både om det vitenskapelige grunnlaget for psykologi og hvordan dette kunnskapsgrunnlaget kan brukes i praktisk og klinisk arbeid innenfor faget. Dermed gir en utdanning som psykolog en kombinasjon av vitenskapelig og praktisk kompetanse. Dette gjør psykologer i stand til å praktisere med utgangspunkt i vitenskapelig kunnskap.

Psykologi som selvhjelp Behovet for psykologisk behandling er større enn tilbudet. Mange kan ha behov for hjelp på andre måter enn ved behandling. Flere muligheter for selvhjelp bygger på psykologisk kunnskap og praksis. For eksempel finnes det ressurser på internett i form av dataprogrammer og apper som kan gi hjelp til å mestre ulike problemer. → eksempel: Da Erik (50 år) var yngre, røykte han 20 sigaretter om dagen. Han hadde en del helseplager og bestemte seg for å slutte med sigaretter. En venn fortalte om appen «Slutta», som kunne være til hjelp. Erik fant frem til appen og lastet den ned. Han oppdaget at appen gav ham daglige motivasjonsmeldinger, råd og tips om hvordan han kunne klare å slutte, beregninger på hvor mye penger han sparte, og en oversikt over hvor lenge han hadde holdt ut. Han opplevde at det hjalp ham til å slutte med sigaretter. Samtidig kunne han jo ikke vite hvordan det hadde gått uten å bruke appen. Mange har fått kunnskap om anvendt psykologi gjennom såkalte selvhjelpsbøker. Noen av bøkene handler om hvordan det er mulig å bedre sin egen selvfølelse, leve sunnere og oppnå suksess på ulike områder av livet. Populære antakelser om psykologi kan finne vei til selvhjelpsbøker. De kan gi en opplevelse av optimisme og tro på egen fremtid for mange som leser dem. 61

Likevel er det viktig å være oppmerksom på at endringer av livsstil kan være krevende. Forskning viser at det kan være lurt å være opptatt av problemer (Oettinger, 2014). Dersom problemene er for mange og vanskelige, kan det være like greit å konkludere med at det er best å gi opp å nå et bestemt mål. Dersom det likevel er mulig å løse problemene, er det lurt å tydeliggjøre hvordan livet er nå, og hvordan det kan bli når målet er nådd. Da er det mulig å planlegge hvordan man kan løse problemene for å utjevne forskjellen mellom nåværende og fremtidig tilstand. → eksempel: Nora (18 år) vil gjerne studere medisin etter videregående skole. Dersom det skal være mulig, må hun forbedre karakterene sine. Nora ser for seg hvor flott det kan bli å komme inn på medisinstudiet, og hvor fornøyd hun vil bli med det. Så tenker hun på alt hun må gjøre for å forbedre karakterene. Det vil kreve at hun jobber mer med skolen, og hun vil ikke få like mye tid til venner og fritid som hun ønsker. Det krever også at hun arbeider med fag hun egentlig ikke liker særlig godt. Hun vurderer om medisinstudiet er verdt alt arbeidet, eller om hun skal studere noe annet. Hun har ikke bestemt seg, men synes det hjelper å lage en plan over hva som skal til for å nå målet.

selvhjelpsbøker

En selvhjelpsbok kan gi deg «oppskriften» på hvordan du skal bli lykkelig og få suksess. Likevel kan boken se bort fra at lykke og suksess forutsetter at du må ta hensyn til alle problemene som må overvinnes for å nå disse målene. Formålet med slike bøker er ofte å få folk til å bli bedre versjoner av seg selv. Dette er selvsagt en god intensjon. Problemet er at de ofte lover mer enn de kan holde. Selv om en bok skulle ha en god bruksanvisning på «det perfekte liv», vil ikke alle være i stand til å følge bruksanvisningen. Noen mennesker er veldig samvittighetsfulle og kan følge en plan. De skårer høyt på personlighetstrekket planmessighet (se kapittel 3). Men andre mennesker er ikke så gode til å følge slike planer og gir opp nokså raskt. Da kan selvhjelpsboken ha begrenset nytte. Til slutt kan det være et problem dersom den som leser selvhjelpsbøker, likevel ikke greier å forbedre livet sitt. Vedkommende kan oppleve et nederlag når hun eller han ikke lykkes med å forbedre seg etter oppskriften i boken. Kanskje personen bebreider seg selv for dette, og problemene kan bli verre enn de var i utgangspunktet. Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann er kritisk til trenden med selvhjelpsbøker, og i 2015 gav han ut boken Stå imot (Brinkmann, 2015). Den handler ganske enkelt om hvorfor vi bør unngå selvhjelpsbøker. Brinkmann beskriver hvorfor det er viktigere å akseptere seg selv som man er, enn å forsøke å utvikle seg. Alle 62

oppfordringene til å endre og forbedre seg selv kan skape et press som gjør folk sykere. Det er også viktig å være opptatt av å bidra til samfunnet rundt seg, ikke bare vende oppmerksomheten innover mot seg selv og sine egne problemer. Som kontrast til alle som påstår at det er viktig å tenke positivt, hevder Brinkmann at det er viktig å tenke på det som er negativt. De som tar innover seg at livet er forgjengelig, vil sette mer pris på tilværelsen. Han anbefaler også å lese romaner i stedet for selvhjelpslitteratur. Romaner gir mulighet til å forstå at livet er komplisert og uforutsigbart, mens selvhjelpslitteratur kan forlede oss til å tro at vi kan kontrollere det meste. Dette er en kritikk av all selvhjelpslitteratur som oppfordrer oss til forandring, forbedring, positiv tenking og selvutvikling.

Psykologi og medisin

? Beskriv noen fordeler og ulemper med å bruke psykologi som selvhjelp.

Mye psykologisk praksis handler om å hjelpe mennesker med problemer. Psykologisk praksis har dermed noe til felles med medisinsk praksis. Både psykologien og medisinen gir oss kunnskap som er til nytte for å hjelpe mennesker med ulike plager og lidelser. En som jobber innenfor psykologifaget, bruker psykologisk kunnskap og metoder for å hjelpe mennesker, for eksempel samtaleterapi. En lege arbeider innenfor en medisinsk tradisjon. Der er det oftest en nokså klar fysisk årsak til et problem. Legen bruker ofte medikamenter som lindrer eller løser problemene. En som jobber med klinisk psykologi skriver ikke ut medikamenter til pasientene. Men en klinisk psykolog kan samarbeide med en lege eller psykiater som kan gjøre dette. Selv om medisin og psykologi er to forskjellige fagområder, kan psykologisk kunnskap ha stor betydning innenfor medisinsk praksis. En pasient må ofte gjøre noe for at legens behandling skal virke, for eksempel ta medisinen legen har skrevet ut. Men hva om pasienten ikke tar medisinen? En dansk undersøkelse (Horwitz, Reuther, Andersen, 2009) viste at en tredjedel av pasientene ikke tar medisinen sin. En viktig årsak til dette er frykt for bivirkninger. De fleste pasienter leser informasjonen som følger med medisinen, og der står det alltid noe om eventuelle bivirkninger. Undersøkelsen viste at de fleste (77 prosent) av pasientene la størst vekt på den delen av informasjonen som handler om bivirkninger. Dette viser at også når vi behandler sykdommer med medisin, spiller psykologien inn. Vi kan ikke bare gi pasienten medisinen og så forutsette at behandlingen går bra. Dersom pasienten ikke tar medisinen på grunn av frykt for bivirkninger, er det nødvendig å ta dette på alvor og bruke psykologisk kunnskap til å gjøre noe med 63

? Hvordan foregår samspillet mellom psykologi og medisin?

denne frykten. Vi vet at informasjon som skaper frykt, gjør et stort inntrykk på oss. Det er kanskje mulig å informere pasienten om bivirkninger ved medisinen på en annen måte, slik at det ikke skaper for mye frykt. Men dette forutsetter at medisinsk behandling også inkluderer psykologisk kunnskap, slik at pasienten følger opp behandlingen som legen har gitt. I tillegg til behandling med medikamenter er det ofte nødvendig med livsstilsendringer for å forebygge og behandle fysiske helseplager. En vanlig utfordring er en kombinasjon av overvekt og lite fysisk aktivitet, noen ganger også overdreven bruk av rusmidler. Dette kan en lege ta opp med pasienten. Men løsningen på slike problemer er sjelden medisinske. Det handler om endring av pasientens atferd. Psykologien gir kunnskap om hvordan atferd etableres og endres, for eksempel hvorfor det er viktig å etablere nye vaner og rutiner (bevege seg mer og spise sunnere), og hva som kreves for å gjøre dette. Ikke minst gir psykologien kunnskap om hvordan det er mulig å motivere en pasient til å foreta slike livsstilsendringer. Du kan lese mer om motivasjon i kapittel 9. Det kan også være viktig med medisinsk kunnskap for de som arbeider med psykologisk behandling. Noen pasienter som går i psykoterapi, kan i tillegg få behandling med medikamenter som påvirker denne behandlingen. I tillegg kan noen psykologiske lidelser forklares av fysiologiske årsaker. For eksempel kan forstyrrelser i kroppens signalsystemer forårsake psykiske lidelser. Dette kan du lese mer om i kapittel 5. I slike tilfeller er det viktig at pasienten også får tilbud om medisinsk behandling, ikke bare psykoterapi.

En biopsykososial forståelse av psykologisk praksis For å lage en oversikt over ulike perspektiver på psykologisk praksis er det nyttig å ta utgangspunkt i tre overordnede perspektiver på psykologi: det biologiske, det psykologiske og det sosiale perspektivet. → Det biologiske perspektivet handler blant annet om fysisk helse, medfødt sårbarhet for å utvikle sykdom og effekten av nedsatt funksjonsevne. → Det psykologiske perspektivet handler blant annet om opplevelse av mulighet for mestring av ulike situasjoner, sosialer ferdigheter og selvoppfatning. → Det sosiale perspektivet handler blant annet om familieforhold, skole og forholdet til venner. Alle disse perspektivene kan brukes for å forstå et psykisk problem. La oss si at en pasient har problemer med rusmisbruk og oppsøker en psykolog. Rusproblemet begynte allerede i ungdommen, og dette kan kanskje forklares av en medfødt sårbarhet. Pasienten har også dårlig fysisk helse på grunn av langvarig rusbruk. Både medfødt sårbarhet og dårlig fysisk helse er en biologisk måte å forstå problemet på. Samtidig har pasienten mistet troen på seg selv, har dårlige sosiale ferdigheter og mestrer ikke livet sitt. Dette er psykologiske faktorer. Til slutt havner pasienten ofte i konflikt med personer i omgangskretsen, har en vanskelig familiebakgrunn og har droppet ut av skolen. Dette er sosiale faktorer. Til sammen kan alle disse biopsykososiale forholdene forklare hvorfor pasienten har dårlig mental helse. Psykologen må ta hensyn til alle disse biologiske, psykologiske og sosiale faktorene. I tillegg er det viktig å forstå hvordan faktorene henger sammen. Nedenfor skal vi undersøke noen av disse sammenhengene. → Samspill mellom biologiske og psykologiske faktorer. For eksempel kan pasienten ha et medfødt temperament (biologi) som gjør det vanskelig å holde tilbake trangen til å bruke rusmidler. Dette kan handle om et lavt nivå av impulskontroll og høy følsomhet for effekten av rusmidler. En konsekvens av å bli avhengig av rusmidler er å oppleve tap av kontroll over eget liv. Tap av kontroll er en psykologisk opplevelse som altså delvis kan forklares ut fra en biologisk forutsetning. 65

→ Samspill mellom psykologiske og sosiale faktorer. Vanskelige familieforhold (vold, overgrep) kan forårsake traumatiske opplevelser i oppveksten. Disse traumene er psykologiske opplevelser med grunnlag i sosiale forhold. → Samspill mellom sosiale og biologiske faktorer. Rusmisbruk fører ikke bare til at kroppen brytes ned, men også til at det blir vanskelig å fungere sosialt. Det blir vanskelig å tilegne seg kunnskap i en utdanning eller å fungere sosialt i en jobb. Dermed er effekten av å bruke rusmidler ikke bare biologisk, men også sosial, og den er et samspill mellom disse faktorene.

biologisk

sosial

psykologisk

Til sammen kan altså biologiske, psykologiske og sosiale faktorer forklare dårlig mental helse som følge av rusmidler. Psykologien må forstå alle disse sidene ved pasienten og bruke all denne kunnskapen til å hjelpe pasienten. Kunnskap om biologi kan hjelpe pasienten med å mestre den fysiske avhengigheten. Kunnskap om psykologi kan hjelpe pasienten med å tilegne seg ferdigheter til å mestre livet. Til slutt kan kunnskap om sosiale forhold hjelpe pasienten med å tilrettelegge for et sosialt miljø som kan bidra til å komme ut av rusavhengigheten.

Sammendrag → Anvendt psykologi handler om hvordan psykologisk kunnskap og metoder brukes i ulike yrker og i ulike deler av samfunnet.

→ Arbeid med idrettspsykologi består i å jobbe med mentale faktorer som påvirker prestasjoner i idrett, fysisk aktivitet og trening.

→ Arbeid med klinisk psykologi består i å forstå, forhindre og lindre psykiske plager og lidelser.

→ En som bruker psykologi i sitt arbeid, kan kombinere kunnskap fra klinisk psykologi, skole- og opplæringspsykologi, arbeidsog organisasjonspsykologi, helsepsykologi og idrettspsykologi for å hjelpe andre mennesker.

→ Arbeid med skole- og opplæringspsykologi handler om å hjelpe andre til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter og hjelpe dem med lærevansker. → Arbeid med arbeidsog organisasjonspsykologi handler om å utvikle menneskelige ressurser i en bedrift eller organisasjon, rekruttere arbeidstakere, analysere jobbkrav og hjelpe med å løse problemer som oppstår blant medarbeidere. → Arbeid med helsepsykologi består i å forstå hvordan helse og sykdom kan forklares ut fra fysiologiske forutsetninger (biologi), atferd og ulike faktorer i vårt sosiale miljø.

→ Selv om psykologien og medisinen bruker ulike metoder i behandlingen, er det verdifullt med psykologisk kunnskap også innenfor medisinsk behandling, og med medisinsk kunnskap i psykologisk behandling. → En biopsykososial forståelse av psykologisk praksis består i å kombinere kunnskap om mennesket som biologisk, psykologisk og sosialt vesen og forstå hvordan kombinasjoner av disse elementene forklarer problemer og gir grunnlag for løsninger.

Oppgaver

forstå og forklar 1 Hvordan vil du beskrive arbeidet til en

som jobber som klinisk psykolog?

2 Hva gjør en person som arbeider med

skole- og opplæringspsykologi?

3 Hva gjør en person som arbeider med

arbeidsog organisasjonspsykologi?

4 Hva gjør en person som arbeider med

helsepsykologi?

5 Hva gjør en person som arbeider med

idrettspsykologi?

6 Hva betyr det å ha en eklektisk

tilnærming til psykologisk praksis?

drøft og vurder 7 Thomas på ni år er urolig i mange skole-

timer, særlig i matematikktimene. Hva kan en skolepsykolog gjøre for å finne ut av årsakene til utfordringene hans, tror du?

8 En bedrift har utfordringer med høyt

sykefravær. Sjefen lurer på hva som er årsaken til dette, og spør om hjelp fra en som jobber med arbeidsog organisasjonspsykologi. Vurder hvilke sider ved de ansatte og deres arbeidsforhold du tror psykologen ville sett nærmere på.

10 Selvhjelpsbøker kan være til god hjelp

for noen, men ikke for alle. Hva er årsaken til det? Drøft fordeler og ulemper med slik litteratur.

utforsk 11 Hva gjør en organisasjonspsykolog

i praksis? Søk på internett og finn informasjon om dette. Lag en oversikt eller tabell med forklaringer over ulike temaer psykologen kan jobbe med.

12 Finn frem til en metode for å drive med

psykoterapi (f.eks. kognitiv atferdsterapi), og beskriv noen viktige prinsipper for denne metoden.

13 Gjør et søk på internett, for eksempel

på «myter» og «psykologi» på norsk og/eller engelsk, og finn eksempler på myter (feilaktige antakelser) om psykologi.

14 Gjør et internettsøk etter selvhjelpsbø-

ker i psykologi, og finn eksempler på hva de handler om.

15 Tenk deg at du vil jobbe med markeds-

føring om noen år. I hvilken grad vil du trenge kunnskap om psykologi for å lykkes med markedsføring i ulike bransjer? Finn ulike kilder som sier noe om dette, og drøft hvor viktig du mener den kunnskapen vil være i en slik jobb.

9 En idrettspsykolog er særlig opptatt av

sammenhengen mellom tanker, følelser og prestasjoner hos idrettsutøvere. Vurder hvilke andre områder innenfor psykologien denne psykologen bruker i arbeidet sitt. 69

del 2 – utvikling, evolusjon og biologi

Utvikl�g 70

i dette kapittelet lærer du

→ å drøfte hvordan samspillet mellom arv og miljø har betydning for utvikling av personlighet, identitet og tilknytning

kapittelet i korttekst

Personlighet, identitet og tilknytning er egenskaper som er viktig for utviklingen gjennom hele livsløpet. En trygg tilknytning til omsorgspersoner som barn gir grunnlag for å finne sin egen identitet og utvikle sin personlighet. Utvikling av personlighet, identitet og tilknytning kan forklares både ut fra arvelige egenskaper og miljøet. Arv og miljø utgjør et samspill som påvirker hverandre gjensidig. Miljø handler om påvirkning fra omsorgspersoner og fra miljøene vi etter hvert oppsøker i ungdommen og som voksen, gjennom utdanning, fritidsaktiviteter og arbeid. Personlighet beskriver sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd i ulike situasjoner. Kunnskap om individuelle forskjeller i personlighet kan blant annet gi informasjon om sosial atferd, aktivitetsnivå og reaksjoner på ulike belastninger i livet.

sentrale begreper

arv og miljø genetikk utvikling personlighet personlighetstrekk identitet kognitiv identitets utvikling psykososial identitets utvikling tilknytning temperament

Identitet er den delen av selvoppfatningen som vi opplever som ekte og typisk for oss. Den bygger på en samling av alle minner, opplevelser, relasjoner og verdier som til sammen gir noen en opplevelse av seg selv som person. Utvikling av identitet bygger blant annet på evnen til å tenke på seg selv som en selvstendig person med bestemte egenskaper på tvers av ulike situasjoner. Dette forutsetter utvikling av tankemessige ferdigheter, altså det som kalles for kognitiv utvikling. Tilknytning er i utgangspunktet et emosjonelt bånd mellom barn og omsorgspersoner. Likevel foregår tilknytning også mellom foreldre og barn i ungdomstiden, og i parforhold som voksen. Tilknytning i barndommen er spesielt viktig, og danner grunnlaget for senere utvikling. I dette kapittelet lærer du om hvordan samspillet mellom arv og miljø har betydning for utvikling av personlighet, identitet og tilknytning.

før du leser videre

➊

Tenk gjennom hva som har formet deg som person i din utvikling frem til i dag. Er det påvirkninger fra miljøet, medfødte egenskaper eller et samspill mellom begge?

➋

Ungdomstiden er viktig for å forme egen identitet. Hva er identitet, og hvordan kan det være en utfordring å finne sin identitet i ungdomstiden?

➌

Tilknytning er et behov alle har. Hva forbinder du med begrepet tilknytning?

Arv og miljø Vi mennesker har mange egenskaper som er felles for oss alle. For eksempel er vi i stand til å lære av erfaring, og vi bruker språk for å kommunisere med andre, slik at det er mulig å leve i et sosialt fellesskap. Likevel finnes det individuelle forskjeller mellom mennesker når det gjelder atferd, tanker og følelser. Noen er i stand til å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter hurtigere enn andre, og vi har ulike evner til å bruke språket på forskjellige måter. Også når det gjelder sosialt liv og følelsesmessige reaksjoner er vi forskjellige. Mens noen mennesker blir fortvilet når de er mye alene, kan andre trives godt i eget selskap. Hva kan forklare hvordan disse forskjellene utvikles gjennom livsløpet? Svaret på dette er at individuelle forskjeller kan forklares av både arv og miljø. Individuelle forskjeller er resultat av et samspill mellom medfødte egenskaper og påvirkninger fra miljøet. Forklaringen på dette samspillet er at alle arvelige egenskaper utspiller seg i et miljø, og alle mennesker som påvirkes av et miljø, har arvelige egenskaper. Eksempelvis kan en person ha medfødte egenskaper som gjør at det er lettere å hevde seg i en bestemt idrett, 72

for eksempel ski, fotball eller basketball. Personen tar med seg disse medfødte ferdighetene inn i en idrettsklubb og utvikler seg til å bli god i denne idretten. Alle de andre utøverne i denne klubben har også med seg sine medfødte ferdigheter som de hjelper hverandre til å utvikle. Slik er det også med andre mennesker som møtes i ulike miljøer på skolen, i fritiden og på arbeidsplassen. Felles for alle disse menneskene og miljøene er at arv og miljø er til stede hos alle og i alle situasjoner.

hva betyr det at noe er arvelig?

At egenskaper er arvelige, betyr at de overføres mellom generasjoner. Psykologien er likevel mer opptatt av hvordan arvelige faktorer kan forklare noen av forskjellene vi kan observere mellom mennesker. Dette kalles for arvbarhet. Ved å undersøke betydningen av arv og miljø i en stor gruppe mennesker er det mulig å finne ut hvor mye av forskjellen mellom dem som kan forklares av arvelige faktorer. Fordi arvelige faktorer er genetiske, kalles dette for atferdsgenetikk. Det er ikke mulig å bruke arvbarhet til å beskrive hvert enkelt individ. En egenskap som er 30 prosent arvelig hos én person, kan godt være 70 prosent arvelig hos en annen. Årsaken er at hver og en

arvbarhet de forskjellene mellom mennesker som vi kan forklare med arvelige (genetiske) egenskaper

atferdsgenetikk

av oss er et unikt samspill mellom arv og miljø, og det er umulig å vite hvordan dette samspillet har formet hver enkelt person. For å si noe om arvbarhet er det nødvendig å måle arv og miljø hos veldig mange personer. Da får vi et tall på hvor mye av individuelle forskjeller i bestemte egenskaper som kan forklares av arv. Eksempelvis er det funnet at arvbarhet forklarer omtrent halvparten av individuelle forskjeller i vår personlighet (Jang, Livesley & Vernon, 1996; Plomin, 2019). Dette betyr ikke at halvparten av personligheten til et menneske forklares av arv, men at arvbarhet kan forklare halvparten av forskjellene i personlighet mellom ulike mennesker. Arvbarhet er altså et mål på hvor stor del av forskjellen mellom mennesker som kan forklares av arvelige faktorer. Vi kan ikke bruke dette målet på et enkelt individ, men som et mål på hvordan arv og miljø fordeler seg i befolkningen.

betydningen av miljø

? Beskriv noen miljøerfaringer som kan påvirke utvikling.

Individuelle forskjeller som ikke kan forklares med arv, forklares med miljø. Miljøet består blant annet av å bli tatt vare på i oppveksten og av ulike opplevelser på skolen og i fritiden. Miljøet er alle disse påvirkningene fra ytre faktorer som begynner allerede ved unnfangelsen og varer hele livet. Det er nyttig å skille mellom to typer påvirkninger fra miljøet. Den ene er påvirkninger vi deler med personene vi vokser opp med, for eksempel søsken og familie. Den andre påvirkningen kommer fra miljøet hver enkelt person oppsøker. Disse unike erfaringene som ikke deles med andre i familien, er de miljøpåvirkningene som har størst effekt (Plomin, 2011). For å forstå dette kan en tenke på to søsken som vokser opp sammen. Noen av årsakene til at de utvikler seg på ulik måte, kan forklares av miljøpåvirkning. Men ettersom de deler samme miljø i familien under oppveksten, må påvirkningen fra unike miljøerfaringer være viktigst, ikke den felles påvirkningen de fikk fra miljøet de delte som barn. Derfor er den miljøerfaringen som ikke er delt mellom søsken, viktigst for å forklare forskjellene mellom dem. Noen påvirkninger fra miljøet kan gjøre et sterkt inntrykk og ha en varig effekt på senere utvikling. Det kan være negative hendelser i form av traumatiske opplevelser (se kapittel 11), men også positive opplevelser av å få god omsorg. Opplevelser tidlig i livet kan ha stor betydning for senere utvikling, men også senere påvirkning fra miljøet kan være viktig.

passivt og aktivt samspill mellom arv og miljø

Individuelle forskjeller i atferd og opplevelser er alltid et samspill mellom arvelige egenskaper og påvirkninger fra miljøet. Men hvordan fungerer dette samspillet? Samspillet mellom arv og miljø kan være passivt eller aktivt. Et passivt samspill skjer når et barn blir født med sine bestemte arvelige egenskaper og vokser opp i et miljø som bestemmes av foreldre, søsken og andre faktorer i omgivelsene. Barnet kan naturligvis ikke velge sine arvelige egenskaper, og det kan heller ikke velge sitt miljø. Dette foregår som et passivt samspill mellom arv og miljø. Men så vokser barnet til og begynner på skolen. Etter hvert kan barnet velge venner, fritidsaktiviteter og valgfag på skolen. Mange av disse valgene blir bestemt av barnets arvelige egenskaper. Et barn med et rolig temperament vil kanskje velge venner som er rolige, og fritidsaktiviteter som ikke krever for mye aktivitet. Når barnet velger omgivelser i samsvar med medfødte, arvelige egenskaper, kalles dette for et aktivt samspill mellom gener og miljø. Det betyr at barnet aktivt former sitt eget miljø, og at dette miljøet kan forsterke effekten av barnets arvelige egenskaper. I tillegg til passivt og aktivt samspill finnes det et reaktivt samspill. Dette handler om at et barn med bestemte arvelige egenskaper vekker bestemte reaksjoner hos andre. La oss si at et barn er født med et høyt aktivitetsnivå (beveger seg mye og energisk) og mange positive emosjoner. Dette vekker smil og glede hos andre. Denne reaksjonen fra personer i omgivelsene kan forsterke barnets aktivitetsnivå og positive emosjoner. Barnets egne arvelige egenskaper er altså med på å forme barnets eget oppvekstmiljø.

passivt samspill

aktivt samspill

reaktivt samspill

? Hva er et passivt og aktivt samspill mellom arv og miljø? 75

arv og genetikk

? Hva er genetikk? Hva kan kunnskap om genetikk fortelle oss? 76

Arvelige egenskaper er bestemt av våre gener, som er vårt arvestoff. Gener kommer fra det greske ordet genesis, som betyr opprinnelse. Genetikk handler om de arvelige egenskapene vi har med oss fra naturens side, og som gjør oss til dem vi er. Vi arver genetiske egenskaper av våre foreldre. Disse egenskapene er til stede helt fra unnfangelsen og følger oss gjennom hele livet. For å forklare hvordan gener fungerer, er det nyttig å ta utgangspunkt i at kroppen vår er bygget opp av celler. Hver av disse cellene har en kjerne. I denne kjernen finner vi genene i det som kalles for DNA («deoxyribonucleic acid»), som er et langt, tynt og trådformet molekyl. Dette molekylet blir tvunnet og pakket tett sammen rundt en kjerne, nesten som et fiskesnøre på en snelle. Dette sammenpakkede DNA-molekylet kalles for et kromosom. Vi har 46 kromosomer i hver av våre celler i kroppen (bortsett fra kjønnsceller, som har 23 kromosomer hver), og disse er fordelt på 23 kromosompar. Disse kromosomene inneholder omtrent 20 000 forskjellige gener. Et gen inneholder informasjon om hvordan et bestemt protein i kroppen skal fremstilles. Proteiner er kroppens «byggeklosser» og er viktige for alle kroppens organer. Genene er altså «oppskrifter» på hvordan proteiner skal bygges. Disse proteinene bestemmer ulike egenskaper, som hårfarge og blodtype. Genene bestemmer også oppbygningen av de proteinene som ligger til grunn for oppbygningen av nervesystemet (se kapittel 5). Fordi nervesystemet forklarer mye av individuelle forskjeller mellom mennesker, er det sammenheng mellom gener og personlighet.

Dypere inn i fagstoffet

tvillingstudier og adopsjonsstudier Tvillingstudier er en av de viktigste metodene for studiet av genetikk. Tvillinger er like gamle og vokser stort sett opp i samme miljø. Eneggede tvillinger deler alt arvemateriale. De er altså 100 prosent genetisk like. Toeggede tvillinger deler kun 50 prosent av genene, akkurat som vanlige søsken. Forskning har vist at eneggede tvillinger har mer lik personlighet med hverandre enn toeggede tvillinger (Jang mfl., 1998). Dette tilsier at personlighet delvis er bestemt av arv. En annen viktig metode for studium av arvelighet er adopsjonsstudier. Mange studier viser at personligheten og intelligensen til de som er adoptert, likner mer på personligheten og intelligensen til de biologiske foreldrene enn til adoptivforeldrene (Devlin, Daniels & Roeder, 1997). Dette tyder på at personlighet og intelligens delvis er arvelige egenskaper. Adopsjonstudier er spesielt interessant dersom vi undersøker eneggede tvillinger som er adoptert til hver sin familie. Slike studier viser at tvillingene fremdeles har nokså like egenskaper, selv om de vokser opp i ulike miljøer. Samlet sett viser studier av tvillinger og adoptivstudier at arv har stor betydning for å forklare ulike egenskaper (Boomsma, Busiahn & Peltonen, 2002).

Utvikling Den delen av psykologien som handler om hvordan og hvorfor personer endrer seg gjennom livet, kalles utviklingspsykologi. Opprinnelig handlet utviklingspsykologi om utvikling blant spedbarn og barn. Nå handler utviklingspsykologi også om utvikling i ungdomstiden, voksen alder og alderdom, altså gjennom hele livsløpet. Utviklingspsykologi er et felt som har tre hovedspørsmål:

utviklingspsykologi kunnskap om endringer av tanker, følelser og atferd gjennom livsløpet

→ Er arv eller miljø viktigst? Både arv og miljø er viktige for å forklare utvikling. Men forskjellige teoretiske retninger har ulike syn på hva som er viktigst av arv og miljø for utviklingen av tanker, følelser og atferd. → Er utviklingen kontinuerlig eller diskontinuerlig? Noen forskere tenker seg at utviklingen foregår som en gradvis og kontinuerlig prosess, for eksempel i form av stadig bedre hukommelse og andre mentale ferdigheter gjennom utviklingen. Andre mener at utviklingen foregår diskontinuerlig, altså at den kan beskrives som sprang mellom ulike trinn der utviklingen er forskjellig på hvert av disse trinnene. Hvert av trinnene beskrives gjerne som stadier der hvert av stadium utgjør en tidsperiode i barnets utvikling. 77

→ Er utviklingen stabil eller i endring? Dersom erfaringer tidlig i livet har stor betydning, er utviklingen stabil. Perioden tidlig i livet kan være spesielt kritisk for utvikling av for eksempel tilknytning. Noen perioder kan også være sensitive, slik at vi er spesielt mottakelige for utvikling av bestemte ferdigheter. Et alternativt standpunkt er at utviklingen formes av erfaringer hele livet som en livslang endringsprosess. Målet med utviklingspsykologi er å forklare hvordan tanker, følelser og atferd utvikler seg gjennom livet. Utvikling handler om systematiske endringer som er irreversible, og som foregår gjennom livet. De endres altså ikke tilbake til opprinnelig tilstand. Som vi skal se nedenfor, har mange teoretiske perspektiver ulike syn på hvilken betydning arv og miljø har for utvikling. Noen av disse teoriene deler utvikling inn i ulike stadier, andre ser på utvikling som en kontinuerlig prosess.

teoretiske perspektiver på utvikling

biologisk

psykodynamisk

kognitivt

Det finnes mange teoretiske perspektiver på utvikling. Noen av perspektivene har særlig stor betydning for utvikling av personlighet, identitet og tilknytning, slik det blir beskrevet senere i dette kapittelet. Disse perspektivene er det biologiske perspektivet, det psykodynamiske perspektivet, det humanistiske perspektivet, det trekkteoretiske perspektivet og det kognitive perspektivet. En biologisk tilnærming til psykologi vektlegger betydningen av arv. Denne tilnærmingen forutsetter at gener, hormoner og nervesystemet er avgjørende for utvikling. Et psykodynamisk perspektiv på utvikling har også biologiske faktorer som utgangspunkt. Ifølge Freud (1856–1938) er vi er født med drifter (seksualitet og aggresjon) som former vår personlighet og utvikling i møte med omgivelsene (Freud, 1905). Erfaringer i barndommen er spesielt viktige for hvordan vi utvikler oss til voksne personer. Personlighetsutvikling kan deles inn i ulike stadier. På hvert av stadiene er tilfredsstillelse av lyst knyttet til kroppslige funksjoner. Et tradisjonelt psykodynamisk perspektiv tar utgangspunkt i at utvikling foregår i diskontinuerlige trinn, altså at hvert stadium inneholder ulike temaer for utviklingen. Samtidig forutsetter et psykodynamisk perspektiv kontinuitet, altså sammenheng mellom erfaringer i barndommen og senere utvikling. Et kognitivt perspektiv på utvikling tar utgangspunkt i en blanding av arv og miljø. Vi har innebygget mentale strukturer i form av skjemaer (kapittel 6) og hukommelse (kapittel 7). Disse mentale strukturene endres gjennom erfaring. Ifølge Jean Piaget (1896–1980) kan utvikling av strukturer og skjemaer knyttes til ulike stadier for trinnvis kognitiv utvikling. Det kan du lese om senere i dette kapittelet. Andre kognitive teorier beskriver en gradvis utvikling av kognitive

ferdigheter i form av økt kapasitet for å bearbeide informasjon og oppnå bedre hukommelse gjennom utviklingen. Det humanistiske perspektivet tar utgangspunkt i at mennesker er motiverte av vekst og selvrealisering. Ifølge Rogers (1902–1987) er selvrealisering vårt endelige mål. Selvrealisering betyr å realisere sine evner og muligheter. Dette er en kontinuerlig prosess vi alle streber mot å oppnå. Det trekkteoretiske perspektivet tar utgangspunkt i at vi er født med individuelle forskjeller i temperament. Dette handler om forskjeller i aktivitetsnivå og emosjoner (følelser) som er til stede tidlig i utviklingen. Medfødt temperament og miljøerfaringer danner grunnlag for utviklingen av personlighetstrekk, altså stabile mønstre av tanker, følelser og atferd. biologisk perspektiv

Medfødte egenskaper i form av gener, hormoner og nervesystemet er avgjørende for utviklingen

psykodynamisk perspektiv

Utviklingen er diskontinuerlig og trinnvis

humanistiske

trekkteoretiske

Utviklingen er stabil fordi barndomserfaringer er viktig for utvikling i voksen alder Vi er født med drifter/instinkter Personligheten formes som resultat av tilfredsstillelse/frustrasjon av drifter på ulike stadier

kognitivt perspektiv

Utviklingen av intellektuelle ferdigheter (intelligens) kan forklares ut fra et samspill mellom arv og miljø Utviklingen av kognitive ferdigheter kan være trinnvis eller gradvis

humanistisk perspektiv

Vi er født med en tendens til selvrealisering Grunnlaget for vår selvfølelse er egen og andres anerkjennelse av våre erfaringer Fokus på her-og-nå-opplevelser selv om erfaringer i barndommen er viktige Gradvis utvikling

trekkteoretisk perspektiv

Medfødt temperament danner grunnlag for personlighetstrekk Personlighetstrekk kan forklares både av arv og miljø

Til sammen utgjør alle disse perspektivene forskjellige syn på utvikling. De har ulikt syn på betydningen av arv og miljø, kontinuitet og diskontinuitet og om utvikling foregår trinnvis eller gradvis. Som vi skal se nedenfor, har noen av disse teoretiske perspektivene betydning for å forklare utvikling av spesifikke egenskaper. De egenskapene vi skal se nærmere på, er personlighet, identitet og tilknytning.

Personlighet personlighet

Personlighet er relativt stabile mønstre av tanker, følelser og atferd. Det handler om vår karakteristiske væremåte. Denne væremåten er formet av et samspill mellom arv og miljø. Personlighet blir forklart ut fra flere teoretiske perspektiver (se også kapittel 1). Den teorien som brukes mest i dag, er trekkteori. Den tar utgangspunkt i at personlighetstrekk kan beskrive og forklare vår atferd, tanker og følelser på tvers av ulike situasjoner. Ved å måle ulike trekk er det mulig å få kunnskap om individuelle forskjeller i personlighet. Likevel er andre teorier viktige for å forstå hvordan personligheten utvikles. Dette gjelder særlig det psykodynamiske perspektivet og det humanistiske perspektivet. Begge disse perspektivene beskriver hvordan personligheten utvikles som et resultat av indre prosesser i samspill med miljøet. Psykodynamisk teori vektlegger hvordan personligheten vår formes av hvordan medfødt driftsenergi (instinkter) blir tilfredsstilt på ulike stadier i utviklingen. Det humanistiske perspektivet beskriver personlighet som en utvikling av eget potensial for selvrealisering og hvordan dette potensialet kan fremmes eller hemmes av miljøerfaringer.

psykodynamisk teori

Psykodynamisk teori om utvikling av personlighet forutsetter at vi har indre krefter som står i konflikt med hverandre. Slike konflikter er som et indre samspill eller dynamikk. De indre kreftene og konfliktene er ofte ubevisste for oss. Sigmund Freud (1856–1939) er grunnlegger av den psykodynamiske retningen som kalles psykoanalysen. Utgangspunktet for denne retningen er at seksuelle og aggressive drifter ligger til grunn for utviklingen av personligheten. Seksuelle drifter er livgivende og oppbyggende, mens aggressive drifter er nedbrytende og ødeleggende. Ifølge Freud er disse driftene energi som ligger til grunn for våre tanker, følelser og atferd, og de er for det meste ubevisste for oss.

personlighet som tre instanser

For å forklare personlighet gjorde Freud greie for vårt indre liv i tre deler. Han kalte dem instanser (Freud, 1926). Disse instansene er id, ego og superego.

instanser

→ Id er til stede fra fødselen. Id fungerer etter lystprinsippet og står for tilfredsstillelse av driftene. Et lite barn vil ha umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov for mat, drikke, trøst og omsorg og aksepterer ingen utsettelse. → Ego utvikles ved ettårsalderen. Ego fungerer etter realitetsprinsippet og forsøker å «forhandle» mellom lyster (id) og krav fra den ytre verden. Etter hvert som barnet vokser, lærer det seg å forholde seg til ytre realiteter, slik at det går an å utsette egne behov før de blir tilfredsstilt. → Superego utvikles ved femårsalderen. Superego fungerer etter moralprinsippet og forteller oss om noe vi tenker, sier eller gjør, er moralsk akseptabelt. Barnet lærer seg at det finnes bestemte moralske standarder som er viktige å oppfylle, og tar til seg disse standardene som sine egne.

Freud sammenlignet samspillet mellom id og ego med en rytter (ego) som styrer en hest (id).

Med utvikling av superego må ego forholde seg til en instans som vurderer om tilfredsstillelse av lyster og behov fra id er moralsk akseptable. I tillegg må ego forholde seg til ytre krav fra realitetene. Freud sammenlignet dette med ridning. Hesten representerer id og er drivkreftene som er nødvendig for å komme seg fremover. Ego forsøker å styre kreftene i riktig retning. En dårlig rytter (et svakt ego) lar hesten (id) styre dit den vil, mens en god rytter (et sterkt ego) fører hesten frem dit den skal. Å ha et sterkt ego betyr ikke å være arrogant eller å tro at man er noe spesielt, men at ego er i stand til å bruke driftsenergien fra id til noe hensiktsmessig, for eksempel å utføre arbeid eller opprettholde et godt parforhold. Målet er altså et sterkt ego som er i stand til å tøyle drifter fra id og samtidig tillate tilfredsstillelse av disse driftene på en måte som er akseptabel for ego. En voksen person med sterke drifter fra id som ikke er under kontroll av ego, kan ifølge Freud opptre uansvarlig, kanskje også voldelig. En person med et sterkt superego kan ha en streng moralsk standard og føle mye skyldfølelse, men også være opptatt av å gjøre ting som fører til stolthet. Et sterkt ego fører til balanse mellom instansene. Likevel kan det noen ganger oppstå en konflikt mellom det vi har lyst til (id), og det vi synes at vi bør gjøre (superego). Samtidig stiller den ytre verden ulike krav som det er nødvendig å forholde seg til. Midt i dette står ego, som forsøker å finne en løsning som tar hensyn til alle sidene av konflikten. → EKSEMPEL: Nora (18 år) kommer hjem fra skolen. Hun er sliten og vil helst legge seg ned på sofaen for å se favorittserien på TV. Men så kommer hun på at hun må rekke en avtale senere på dagen, og før det må hun gjøre skolearbeid. Hun kjenner på dårlig samvittighet (superego) for at hun ikke gjør annet enn å ligge på sofaen, men har fremdeles lyst til å ligge der (id). Samtidig vet hun at omgivelsene krever noe av henne (ego). I tillegg til å «forhandle» mellom id og superego, må ego også tilfredsstille krav fra ytre realiteter. Dersom ego ikke greier å løse konflikten, vil Nora sannsynligvis fortsette å kjenne på en blanding av lyst til å ligge på sofaen og dårlig samvittighet for at hun ligger der. En indre konflikt mellom instansene er som å føle på lyst til å gjøre en ting, men samtidig frykte at du kommer til å fortsette å gjøre akkurat det du har lyst til. Det er som om id sier «jeg har lyst», super-ego sier «du får ikke lov» og ego sier «hjelp, jeg er redd!». Dette gjør at ego stadig står i en konflikt. Slike konflikter er ubehagelige. Freud antok at det meste av vårt indre liv er skjult i det ubevisste. Også våre instanser (id, ego og superego) er til dels ubevisste for oss. Dette kan fremstilles som et isfjell, der mesteparten (det ubevisste) er skjult under vannoverflaten. Bare en liten del (det bevisste) er synlig. I tillegg er det en førbevisst del som er tilgjengelig dersom vi 82

Det bevisste Ego

Det ubevisste

Superego Id

konsentrerer oss om informasjon vi ikke tenker på til daglig, men likevel kan hente frem fra hukommelsen.

forsvarsmekanismer holder konflikter utenfor bevisstheten

Ifølge psykoanalysen hjelper forsvarsmekanismer ego til å håndtere konflikter ved å holde dem utenfor bevisstheten. Forsvarsmekanismer er egenskaper som gjør det mulig å holde konflikter utenfor bevisstheten. Eksempelvis kan forsvarsmekanismen benektelse innebære at vi nekter å innse at vi gjør noe dumt, for eksempel å røyke sigaretter. Dette gjør at en indre konflikt mellom atferd (røyking) og et ønske om å leve sunt forblir fortrengt og ubevisst, slik at det meste av ubehaget med konflikten skyves bort. Det er også mulig å bruke fantasi for å drømme seg bort i en annen verden og dermed slippe unna en indre konflikt. Dårlig økonomi kan føre til fantasier om å ha mange penger, uten at dette hjelper en fattig til å bli rik. Noen følelser kan være ubehagelige. En person som egentlig er sint på en annen, kan synes at slike følelser er uakseptable og i stedet uttrykke overdreven vennlighet. Å uttrykke det motsatte av det man egentlig føler, er en forsvarsmekanisme som kalles for reaksjonsformasjon. En annen forsvarsmekanisme er humor, som kan brukes for å gjøre konflikter mindre plagsomme. De fleste har opplevd at spenninger i en forsamling kan bli lettere å håndtere dersom noen sier noe morsomt. Benektelse, fantasi, reaksjonsformasjon og humor er eksempler på forsvarsmekanismer som har utgangspunkt i det psykodynamiske perspektivet. Også en rekke andre forsvarsmekanismer er knyttet til psykoanalysen.

forsvarsmekanismer mental egenskap som gjør det mulig å holde konflikter utenfor bevisst oppmerksomhet og dermed unngå opplevelse av angst

benektelse

fantasi

reaksjonsformasjon humor

Bruk av forsvarsmekanismer har både fordeler og ulemper (Vaillant, 1977). Fordelene er at forsvarsmekanismer beskytter mot å oppleve ubehag som følge av indre konflikter. Ulempen er at de hindrer oss i å gjøre noe med selve problemet som ligger til grunn for konflikten. For eksempel kan det være et ytre krav om å gjøre ferdig et arbeid innen en tidsfrist. Dette vekker en indre konflikt mellom lysten til å gjøre noe helt annet (slappe av, se på TV osv.) og plikten til å utføre arbeidet. Ved å bruke forsvarsmekanismer holdes denne konflikten utenfor vår bevissthet. Men tidsfristen for arbeidet forsvinner ikke selv om vi bruker forsvarsmekanismer for å unngå en ubehagelig indre konflikt. Benektelse kan brukes til å løse et akutt problem, for eksempel at vi nekter å ta innover oss noe alvorlig som har skjedd. Men for mye bruk av denne forsvarsmekanismen er uheldig, for problemet må som oftest løses før eller senere. Fantasi kan være en behagelig måte å flykte unna et problem på, men heller ikke denne forsvarsmekanisme fører til at problemet løses. Reaksjonsformasjon (uttrykke det motsatte av hva du egentlig føler) er knyttet til opplevelse av angst og følelsesmessig ustabilitet og derfor heller ikke så gunstig å bruke. Men humor er en forsvarsmekanisme som gjør det mulig å løse en vanskelig situasjon uten å oppleve for mye ubehag. Bruk av modne forsvarsmekanismer gjør oss bedre i stand til å tilpasse oss livets utfordringer (Larsen mfl., 2010; Vaqas mfl., 2018) og gir en sunnere personlighetsutvikling (Vaillant, 2000).

nyere utvikling av psykodynamisk teori

objektrelasjonsteori

egopsykologi

Psykodynamisk teori har utviklet seg mye etter Freud. Mange har blitt mer opptatt av hvordan relasjoner er viktige for utviklingen. Objektrelasjonsteori tar utgangspunkt i at barnets relasjon til omsorgspersoner former personligheten. Dermed kan barnets fremste behov være å tilfredsstille behovet for relasjoner og tilknytning. Ifølge objektrelasjonsteori er behovet for å opprette relasjoner en egen drift. De som gir barnet omsorg, blir objekter som barnet knytter seg til og får en relasjon til. Med objektrelasjonsteori blir tilknytning et viktig tema, noe som også blir beskrevet senere i dette kapittelet (se også kapittel 4). I tillegg til objektrelasjonsteori er mange psykoanalytikere opptatt av at ego kan være til stede helt fra begynnelsen av utviklingen og ha en egen energi. Dermed er det er mulig å ha et ego som ikke alltid står i konflikt mellom id og superego. Denne retningen kalles for egopsykologi. En sentral teoretiker er Erik H. Erikson (1902–1994). Han forutsatte at personlighetsutvikling foregår gjennom åtte psykososiale trinn (Erikson, 1993). Han beskrev følelsesmessig (emosjonell) utvikling i samspill med omgivelsene slik:

➊ Tillit eller mistillit (0–1,5 år). Den første delen av livet gir mulighet

for utvikling av trygghet og tillit til omgivelsene, og opplevelse av at verden er et trygt sted å være (tillit), eller opplevelse av utrygghet (mistillit).

➋ Selvstendighet eller skam (1,5–3 år). Sterk fysisk, intellektuell og

språklig utvikling i barndommen gjør at barnet opplever selvstendighet, eller opplever nederlag dersom forventninger til selvstendighet ikke oppfylles (skam).

➌ Initiativ eller skyldfølelse (3–6 år). Førskolealderen gir mulighet for

initiativ til å frigjøre seg fra foreldre og andre som bestemmer, eller skyldfølelse ved å gjøre ting som barnet vet at det ikke får lov til.

➍ Arbeidsiver eller underlegenhet (6–12 år). I skolealder lærer barnet å arbeide med oppgaver som gir arbeidsiver ved mestring, eller underlegenhet ved manglende mestring.

➎ Identitet eller rollekonflikt (ungdomstiden). Utforsking av ulike roller i ungdomstiden kan til slutt føre frem til en trygg identitet, eller konflikten mellom valg av roller kan vedvare.

➏ Nærhet eller isolasjon (tidlig voksenalder). Denne delen av livet gir mulighet for å oppleve vennskap og kjærlighet på et dypere plan eller oppleve isolasjon som følge av fravær av nærhet.

➐ Produktivitet eller stillstand (voksen alder). I voksen alder kan meningsfullt arbeid og egne barn gi opplevelse av produktivitet, mens fravær av dette kan gi opplevelse av stagnasjon.

➑ Jeg-integritet eller fortvilelse (alderdom). Å se tilbake på livet kan gi tilfredshet (jeg-integritet) eller fortvilelse dersom man ikke har klart å løse oppgavene på tidligere utviklingstrinn.

selvpsykologi

Hvert av trinnene er en «krise» som kan ha et positivt eller negativt resultat (se også kapittel 11). Hvert av stadiene er en oppgave som vi forsøker å løse på best mulig måte. Dersom hver krise har en positiv løsning, fører det til en sunn personlighetsutvikling. Det fører til at vi tilegner oss grunnleggende ferdigheter slik at ego blir i stand til å løse kriser senere i livet. Teorien til Erikson har særlig betydning for å forstå identitetsutvikling, som du kan lese om senere i dette kapittelet. Til slutt finnes det en psykodynamisk retning som er opptatt av vår opplevelse av oss selv. Denne retningen kalles for selvpsykologi og beskriver mange av problemene vi kan oppleve i sammenheng med regulering av vår selvfølelse (se også kapittel 6). Noen mennesker kan opprettholde en positiv selvfølelse (også kalt selvverd) selv om de opplever vansker i livet. Andre har problemer med å opprettholde selvfølelsen når de møter motgang i livet. Dette handler om å opprettholde en stabil selvfølelse på tvers av situasjoner. Også humanistisk teori om personlighetsutvikling er opptatt av selvfølelse. Vi skal se på det i den neste delen av dette kapittelet.

0versikt over ulike psykodynamiske retninger Psykoanalysen

Objektrelasjonsteori

Egopsykologi

Selvpsykologi

Ubevisste drifter

Å opprette relasjoner som viktigste behov (drift)

Mulighet for konfliktfritt ego

Selvfølelse

Tilknytning til andre som motivasjon

Utvikling gjennom psykososiale trinn

Instanser (id, ego, superego)

humanistisk teori selvrealisering

humanistisk psykologi psykologisk perspektiv som beskriver hvordan selvrealisering er den viktigste drivkraften for personlighetsutvikling

Opprettholde en stabil selvfølelse på tross av motgang

Mens psykoanalysen forutsetter at personlighetsutvikling er et resultat av hvordan ubevisste drifter blir tilfredsstilt, er humanistisk psykologi opptatt av våre bevisste opplevelser. Humanistisk psykologi handler om hvordan selvrealisering er den viktigste drivkraften for personlighetsutvikling. Selvrealisering handler om å få det beste ut av alle våre talenter og evner. Altså handler det om å realisere vårt potensial best mulig. En grunnleggende antakelse innenfor humanistisk psykologi er derfor at vi er motivert av vekst. Abraham Maslow (1908–1970) beskrev hvordan selvrealisering bygger på tilfredsstillelse av en rekke behov i en behovspyramide (Maslow, 1970). De grunnleggende fysiologiske behovene (sult, tørst, søvn osv.) er nødvendige for å overleve. Deretter følger behov for trygghet, sosiale behov og behov for anerkjennelse, og til sist behovet for selvrealisering. Maslow antok at de grunnleggende behovene må tilfredsstilles før behovet for selvrealisering.

selvrealisering personlig, åndelig

anerkjennelse selvaktelse, status

sosiale behov tilhørighet, kjærlighet

trygghetsbehov sikkerhet, beskyttelse

fysiologiske behov sult, tørste, søvn osv.

Behovspyramiden til Maslow er kritisert fordi vi ikke nødvendigvis følger den samme rekkefølgen som pyramiden forutsetter. Vi kan godt tilfredsstille behov lenger oppe i pyramiden før vi tilfredsstiller mer grunnleggende behov. Vi kan også tilfredsstille en del behov samtidig. Likevel har behovspyramiden praktisk betydning i mange sammenhenger. For eksempel er det vanskelig for et barn å realisere sitt potensial for læring dersom det ikke føler trygghet eller tilhørighet.

carl rogers og selvrealisering

Carl Rogers (1902–1987) forutsatte i likhet med Maslow at selvrealisering og vekst er en motiverende kraft for personlighetsutvikling. Som mennesker har vi en grunnleggende tendens og streben etter å realisere, vedlikeholde og forbedre oss selv. Men for å oppnå selvrealisering er det nødvendig med omgivelser som gir oss genuine reaksjoner (åpenhet og tillit), aksepterer våre opplevelser (ubetinget positiv anerkjennelse) og behandler oss med empati (å bli lyttet til og forstått). Dette er nødvendig for at hver og en av oss skal nå våre mål og ønsker i livet, akkurat som en plante behøver vann og sollys for å vokse. 87

selvverd selvfølelse selvbilde

idealselvet

Rogers forutsatte at vi gjennom hele livet har en tendens til å føle, tenke og oppføre oss i samsvar med vår selvoppfatning. Vår oppfatning av oss selv kan deles inn i tre deler: selvverd, selvbilde og idealselv. Selvverd handler om hva vi synes om oss selv. Det handler om hvordan vi vurderer oss selv som personer, altså vår grunnleggende holdning til oss selv. Selvverdet kalles også for selvfølelse («self-esteem»), som du kan lese mer om i kapittel 6. Vårt selvbilde handler om hvordan vi oppfatter oss selv, og inkluderer oppfatningen av vår egen kropp («pen» eller «stygg») og oss selv som personer («god» eller «dårlig»). Dette er subjektive oppfatninger som sier noe om hvordan vi betrakter oss selv som personer. Til slutt er idealselvet den personen vi helst ønsker å være, og ambisjonene vi har for livet. Disse ambisjonene vil endre seg fra barndommen via til ungdomstiden og til vi er voksne.

oppfatning av oss selv Selvverd (selvfølelse) Hva vi synes om oss selv Hvordan vi vurderer oss selv og vår egen verdi

Selvbilde Hvordan vi oppfatter oss selv Hva slags person vi er

Idealselv Personen vi ønsker å være Våre ambisjoner

En god sammenheng mellom vårt selvbilde og idealselvet gir grunnlag for en positiv vurdering av oss selv, altså et godt selvverd (selvfølelse)

Å ha en positiv oppfatning av seg selv (høyt selvverd) gjør det mulig å mestre utfordringer i livet og akseptere at livet noen ganger består av tilbakeslag og opplevelser av å være ulykkelig. Høyt selvverd gjør det også mulig å akseptere negative deler av eget selvbilde. Det gir også mulighet for å være mer åpen overfor andre mennesker. Et lavt 88

selvverd fører til at man unngår utfordringer i livet, og ikke aksepterer at livet av og til kan inneholde smerte og opplevelser av å være ulykkelig. Det gjør også at vi blir mindre åpne overfor andre (Rogers, 1959). For Rogers er altså selvrealisering det viktige prinsippet for utvikling av personlighet. Selvrealisering er en prosess vi streber mot å oppnå, ikke et endelig mål vi kommer frem til. Dette forutsetter å ta ansvar for egne følelser, tanker og handlinger, og kan derfor være en ensom prosess. Men med en positiv opplevelse av eget selvverd er det mulig å håndtere slike utfordringer i livet.

? Hva er selvverd, selvbilde og idealselv?

humanistisk teori: arv og miljø

Både Maslow og Rogers har altså bidratt til en humanistisk forståelse av personlighetsutvikling. De forutsetter at vi er født med en naturlig tendens til vekst, og at livet er en streben etter selvrealisering. For å oppnå vekst har vi et indre verdisystem som vurderer om de opplevelsene vi har, er i samsvar med vår selvrealisering. Grunnlaget for dette verdisystemet ligger i erfaringer fra barndommen. Barn er avhengige av at omsorgspersoner anerkjenner deres opplevelser av ulike tanker og følelser, slik at de kan bli trygge på at disse opplevelsene er verdifulle for dem. For å oppnå dette må omsorgspersoner gi barnet ubetinget positiv anerkjennelse, altså anerkjenne barnets opplevelser. Dersom anerkjennelsen fra omsorgspersoner er betinget av at barnet oppfører seg på bestemte måter (betinget positiv anerkjennelse av egenverdi), hemmes muligheten for vekst. Ubetinget positiv verdsettelse handler om å anerkjenne barnet for hva det er, ikke for hva det gjør. Betinget positiv verdsettelse betyr at anerkjennelsen avhenger av hvordan barnet oppfører seg, for eksempel at foreldre viser at barnet må oppføre seg på en bestemt måte for å bli anerkjent. Dette kan føre til at barnet senere i livet ofte søker anerkjennelse av andre. En vanlig konsekvens er å presentere seg med en fasade overfor andre og ikke vise hvem man egentlig er. Denne fasaden er et idealselv, altså det man oppfatter som et ytre krav som må tilfredsstilles for å oppnå anerkjennelse og bli verdsatt av andre. Resultatet er konflikt (inkongruens) mellom selvbildet og idealselvet. Dette hemmer vekst og selvrealisering og kan føre til angst og depresjon. Forskning viser at vi mennesker antakeligvis har et indre verdisystem for verdsettelse av egne opplevelser, og at dette bidrar til vekst. Et eksempel på dette er et studium der forsøkspersoner ble bedt om å oppgi hvor viktig det var for dem å oppnå ulike mål i livet (Sheldon, Arndt & Houser-Marko, 2003). Noen av målene beskrev aktiviteter som fremmer vekst, andre mål beskrev aktiviteter som hemmer vekst:

betingelser for verdsettelse om vi blir verdsatt for den vi er (ubetinget positiv verdsettelse) eller som følge av at vi oppfyller bestemte krav fra andre (betinget positiv verdsettelse)

ubetinget positiv verdsettelse betinget positiv verdsettelse

Ubetinget positiv verdsettelse fremmer barns vekst.

→ «hjelpe andre mennesker» og «føle nærhet til andre personer» (mål som fremmer vekst) → «kjøpe mange fine ting» og «bli beundret av andre mennesker» (mål som hemmer vekst) Resultatene viste at forsøkspersonene verdsatte mål som fremmer vekst høyere enn mål som hemmer vekst. Når de senere ble bedt om å oppgi hvor viktige disse målene var, verdsatte de vekstfremmende mål enda sterkere og vurderte veksthemmende mål til å være enda mindre viktig. Dette tyder på at vi mennesker har et indre verdisystem som fremmer vekst, for eksempel ved at vi setter oss mål om å hjelpe andre mennesker og føle nærhet til andre personer.

trekkteori

personlighetstrekk trekkteori beskriver hvordan tanker, følelser og atferd kan beskrives som relativt stabile trekk, og hvordan disse trekkene forklarer motivasjon, emosjonelle reaksjoner og sosial funksjon

Utgangspunktet for trekkteori er at det er mulig å beskrive mønstre av tanker, følelser og atferd som ulike personlighetstrekk. Personlighetstrekk kan gi informasjon om hva ulike personer foretrekker å gjøre i hverdagen, for eksempel om de foretrekker å være sammen med andre mennesker i stimulerende omgivelser, eller om de foretrekker stillhet og ro. Det er også mulig å si noe om følelsesmessige reaksjoner i ulike situasjoner, og om hvordan sosialt samspill med andre mennesker fungerer for hver enkelt person.

Emosjonelt stabil

Ledertype Ubekymret Livlig Medgjørlig Lydhør Pratsom Omgjengelig Sangvinsk Sosial Utadvendt Aktiv Optimistisk Kolerisk Impulsiv Påvirkelig Irritabel Aggressiv Rastløs Følsom

Rolig

Avbalansert Pålitelig Behersket Fredelig Flegmatisk Hensynsfull Forsiktig Passiv Stillfarende Usosial Reservert Pessimistisk Nøktern Rigid (ubøyelig, streng) Engstelig Humørsyk

Melankolsk

Innadvendt

Utadvendt

eysencks personlighetsmodell

Emosjonelt ustabil

personlighetstrekk og faktoranalyse

En teori er alltid en forenkling av virkeligheten, og dette gjelder også for trekkteorien. Et stort antall ord kan beskrive individuelle forskjeller mellom mennesker, for eksempel «snill», «hjelpsom», «vennlig», «glad», «trist», «aktiv», «samarbeidsvillig» og så videre. Det er nødvendig å redusere disse ordene til noen få begreper for å lage en forenklet beskrivelse av personlighetstrekk. For å gjøre dette har forskere brukt en teknikk som kalles faktoranalyse. Faktoranalyse går ut på å finne sammenhenger mellom et stort antall ord som beskriver individuelle forskjeller, og så redusere alle disse ordene til et lite antall faktorer, som altså er personlighetstrekkene. Raymond B. Cattell (1905–1998) greide å redusere antall ord fra flere tusen til seksten personlighetstrekk. Eksempler på disse trekkene er vaktsomhet, varme og endringsvillighet. Hans Eysenck (1916–1996) beskrev en enklere modell med færre dimensjoner. En av dimensjonene i denne modellen er ekstrovert – introvert («innadvendt – utadvendt»). Den beskriver om en person er sosial, aktiv og selvhevdende (ekstrovert) eller forsiktig, stillfaren og reservert (introvert). En annen dimensjon er emosjonelt stabil – emosjonelt ustabil, som beskriver om en person er rolig og avbalansert (emosjonelt stabil) eller engstelig og følsom (emosjonelt ustabil). Disse to dimensjonene (ekstrovert – introvert og emosjonelt stabil – ustabil) er uavhengige av hverandre. For eksempel kan personer som skårer høyt på ekstroversjon og emosjonell ustabilitet, oppleves som aggressive og oppfarende («kolerisk»). Personer som skårer lavt på ekstroversjon og er emosjonelt stabile, kan oppleves som fredelige og kontrollerte («flegmatiske»). Dermed kunne Eysenck plassere ulike personer langs akser som viste hvor de lå langs disse to dimensjonene (se Eysencks personlighetsmodell).

faktoranalyse metode som gjør det mulig å redusere antall ord som beskriver personlighet til noen få personlighetstrekk

femfaktormodellen (the big five)

femfaktormodellen

nevrotisisme

ekstroversjon

Ved bruk av faktoranalyse utførte forskere en rekke nye analyser av store mengder personlighetsdata. Ernest Tupes (1915–1974) og Raymond Christal (født 1924) undersøkte ansatte i det amerikanske luftforsvaret i 1960-årene med Cattels seksten personlighetstrekk. De fant fem grunnleggende faktorer. Lewis Goldberg (født 1932) gjorde undersøkelser i 1980-årene og kom frem til de samme fem personlighetsfaktorene som Tupes og Christal hadde funnet. Han kalte disse faktorene for «the Big Five», og dette har senere blitt kallenavnet på det vi på norsk kaller femfaktormodellen. Disse fem faktorene (trekkene) forklarer et stort spekter av atferd, tanker og følelser og består av nevrotisisme (emosjonell ustabilitet), ekstroversjon, åpenhet for erfaringer, medmenneskelighet og planmessighet. Denne modellen ligner på Eysencks dimensjoner. Høy og lav skår på nevrotisisme tilsvarer ustabil – stabil. Høy og lav skår på ekstroversjon tilsvarer ekstrovert – introvert. I tillegg inneholder femfaktormodellen tre andre trekk. Nedenfor følger en bekrivelse av alle trekkene i femfaktormodellen.

Nevrotisisme

Personlighetstrekket nevrotisisme handler først og fremst om negative emosjoner. Personer som skårer høyt på nevrotisisme, har en tendens til å oppleve tristhet, angst og irritabilitet. De kan ha sterke humørsvingninger. Dette trekket handler om hvor sterkt og ofte man reagerer med negative emosjoner på ulike belastninger i livet. Derfor er høy skår på nevrotisisme også beskrevet som det motsatte av emosjonell stabilitet. Personer som skårer høyt på dette trekket, kan oppleve sinne og irritasjon over andre (fiendtlighet) og være bekymret for hvordan de blir oppfattet av andre (selvbevissthet). Egne handlinger kan i større grad være styrt av impulser, for eksempel trøstespising dersom man er nedfor. De som skårer lavt på nevrotisisme, lar seg ikke så lett irritere av små problemer. De opplever færre negative emosjoner, er motstandsdyktige mot stress og er mer tilfredse med seg selv.

Ekstroversjon

Trekket ekstroversjon handler om aktivitetsnivå og positive følelser. Mennesker som skårer høyt på dette trekket, oppfattes gjerne som pratsomme og selvhevdende. De kan være påståelige, søke spenning, ha et høyt aktivitetsnivå, oppleve mange positive følelser og utstråle en varme overfor andre mennesker. De som skårer lavt, er gjerne rolige og reserverte. De kan bli slitne i sosiale situasjoner med mange mennesker, ønsker ikke å være i sentrum for andres oppmerksomhet og har behov for å arbeide alene.

Åpenhet for erfaringer

Personlighetstrekket åpenhet for erfaring handler om å være åpen for ulike erfaringer og opplevelser. Det handler om i hvilken grad man er opptatt av å prøve ut nye aktiviteter. De som skårer høyt på dette trekket, kan ha god fantasi og være opptatt av estetiske opplevelser (film, teater og bøker). De kan ha åpenhet for egne følelser, nye ideer og alternative verdier. De som skårer lavt på dette trekket, kan være mer bundet til tradisjonelle måter å gjøre ting på, og de kan være mindre åpne for opplevelser av indre følelser og tanker og av opplevelser i den ytre verden. De setter ofte pris på å følge vaner og rutiner i sitt daglige liv.

Medmenneskelighet

Personlighetstrekket medmenneskelighet beskriver kvaliteten på relasjoner mellom mennesker, altså i hvor stor grad man tilpasser seg andre og kommer godt overens med dem. De som skårer høyt på dette trekket, oppfattes gjerne som snille, tillitsfulle og varme. De er høflige, vil gjerne ta vare på andre og unngå konflikter. De som skårer lavt, prioriterer gjerne egne behov, kan ha mindre interesse for andres problemer, kan være mistenksomme overfor autoriteter og ha lav tillit til andre.

åpenhet for erfaring

medmenneskelighet

Planmessighet

planmessighet Personlighetstrekket planmessighet handler om å være motivert og utholdende nok til å gjennomføre ulike oppgaver i livet. Noen oppgaver på skole eller jobb kan være kjedelige, og planmessighet handler blant annet om evnen til å tåle denne kjedsomheten. Personer som skårer høyt på dette trekket, oppfattes av andre som å være lette å stole på og organiserte og grundige i sine gjøremål. De er ofte dyktige og effektive, har god orden, er pliktoppfyllende, føler seg drevet til å prestere godt og har selvdisiplin. De kan også være betenksomme, altså at de tenker seg om før de gir et svar eller tar et valg. De som skårer lavt, kan bli oppfattet som likegyldige og ikke alltid til å stole på. De kan foretrekke mer spontane aktiviteter som ikke krever langvarig og målrettet arbeid.

nevrotisisme

ekstroversjon

åpenhet

Høy: Angst, depresjon, impulsivitet, ustabilitet og mye stress

Høy: Aktiv, positive emosjoner, selvhevdende, sosial

Høy: Åpen for ulike Høy: Kommer godt overens med andre, unngår erfaringer, ideer, konflikter, tilpasser seg fantasier, verdier, estetikk og følelser

Middels: Rolig under normale omstendigheter, middels toleranse for stress

Middels: Veksler mellom å være sosial og selvstendig, middels behov for aktivitet

Middels: Kan verdsette nye opplevelser, men er ikke spesielt kreativ eller nysgjerrig

Middels: Kan være samarbeidsvillig, men også opptatt av å konkurrere med andre

Lav: Rolig, opplever lite stress, mer tilfreds med seg selv

Lav: Reservert og rolig, kan foretrekke å være alene

Lav: Liker vaner og rutiner, mer opptatt av det praktiske

Lav: Kan være skeptisk til Lav: Spontan, autoriteter og prioritere arbeider uten en egne behov plan, avslappet, ikke organisert

medmenneskelighet

planmessighet Høy: Til å stole på, utholdende og motivert for målrettet arbeid Middels: Kan veksle mellom å være fokusert og målrettet til å være spontan

måling av «the big five»

For å måle de ulike faktorene i femfaktormodellen brukes en test utformet som et spørreskjema (se kapittel 1). Den mest brukte testen heter NEO PI-R (Costa & McCrae, 2008). Den måler de fem faktorene ved hjelp av 240 spørsmål. Spørsmålene er delt inn i 30 ulike kategorier som igjen forklares av 5 faktorer. På den måten består hver av de 5 faktorene av 6 underkategorier eller fasetter. Dermed måler denne testen både 5 brede faktorer og mer spesifikk atferd i de 30 underkategoriene. nevrotisisme

ekstroversjon

åpenhet

medmenneskelighet

planmessighet

Angst

Varme

Fantasi

Tillit

Kompetanse

Fiendtlighet

Sosiabilitet

Estetikk

Rettfremhet (tydelighet) Orden

Depresjon

Påståelighet

Følelser

Altruisme (selvoppofrende, hensynsfull)

Pliktoppfyllende

Selvbevissthet

Aktivitet

Handlinger

Føyelighet

Prestasjonsdrevet

Impulsivitet

Spenningssøkende

Ideer

Beskjedenhet

Selvdisiplin

Sårbarhet

Positive følelser

Verdier

Følsomhet

Betenksomhet

En beskrivelse av de ulike trekkene kan gi inntrykk av at alle mennesker skårer enten høyt eller lavt på ulike trekk. Men de fleste mennesker skårer hverken spesielt høyt eller spesielt lavt. De ligger «midt på treet», altså rundt gjennomsnittet på hvert av trekkene. → EKSEMPEL: Erik (50 år) tar en personlighetstest og skårer middels på trekket ekstroversjon. En middels skår betyr å være det som kalles for ambivert, altså noe midt imellom introvert og ekstrovert. Men Erik skårer over middels på underkategoriene varme, sosiabilitet og påståelighet og under middels på underkategoriene aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Dermed gir disse underkategoriene viktig tilleggsinformasjon. De tyder på at Erik er en person som er opptatt av å ha et sosialt liv som gir mulighet for å vise varme, men som også kan være påståelig. Samtidig er det ikke så viktig for Erik å ha et spennende liv med mange aktiviteter, og han opplever ikke så mange positive emosjoner. Å teste en person med femfaktormodellen kan altså gi mer informasjon dersom vi i tillegg vurderer de seks underkategoriene under hvert trekk. Underkategoriene gir informasjon om personlige egenskaper som kan være viktige for å få frem et mer nyansert bilde av personligheten.

utvikling av personlighetstrekk

? Hvordan utvikler personlighet seg over tid?

Personlighetstrekk holder seg i utgangspunktet nokså stabile over tid. Det er stor sammenheng mellom hvordan unge voksne skårer på personlighetstrekk, og hvordan deres personlighet utvikles senere i livet. Noen endringer finnes det likevel. Personer i ung voksen alder skårer litt høyere på nevrotisisme, ekstroversjon og åpenhet for erfaringer enn eldre mennesker. Samtidig øker trekkene medmenneskelighet og planmessighet. Som ung er man kanskje mer usikker og oppfarende (nevrotisisme), aktiv (ekstroversjon) og åpen for nye ideer (åpenhet for erfaring). Som eldre blir vi mer omgjengelige (medmenneskelighet) og utfører våre oppgaver i arbeidsliv og privat på en mer samvittighetsfull måte (planmessighet). Men i hovedsak er personligheten nokså stabil gjennom livsløpet. I den grad trekkene endrer seg, gjør de det på forutsigbare måter, som følge av høyere alder. Du tenker kanskje at dette høres rart ut, fordi godt voksne mennesker oppfører seg annerledes enn unge voksne. Men dette handler om ulike måter å uttrykke personlighet på. Når vi sier at en eldre person er «aktiv», tenker vi gjerne at vedkommende går spasertur, går i kaffebesøk til venner og lignende. Når en ung person er aktiv, tenker vi gjerne på at vedkommende liker å gå på fester, driver organisert idrett og andre aktiviteter. Både den yngre og den eldre er «aktiv», men viser dette på ulik måte. Dermed har ikke nødvendigvis personlighetstrekket endret seg så mye, heller måten det kommer til uttrykk på.

personlighetstrekk: arv og miljø

temperament

Personlighetstrekk formes både av arv og miljø. Mellom 40 og 60 prosent av individuelle forskjeller i personlighetstrekkene er arvelige. Forskning har vist at nevrotisisme er 41 prosent arvelig, ekstroversjon er 53 prosent arvelig, åpenhet for erfaring er 61 prosent arvelig, medmenneskelighet er 41 prosent arvelig, og planmessighet er 44 prosent arvelig (Jang, Livesley & Vernon, 1996). Personlighetstrekkene er grunnleggende tendenser med et biologisk grunnlag. Dette biologiske grunnlaget kalles temperament. Temperament er individuelle forskjeller som det er mulig å observere hos barn tidlig i utviklingen, for eksempel hvor aktive de er, eller hvilket humør de stort sett har. Noen barn er aktive, andre mer passive. Noen barn viser mange positive følelser og er lette å trøste, andre kan ha mer negative emosjonelle reksjoner. Personlighet er et resultat av hvordan temperament møter omgivelsene. Et barn oppfører seg i samsvar med sitt medfødte temperament, og dette vekker ulike reaksjoner hos voksne og andre personer som omgir barnet. Disse reaksjonene bidrar dermed til å forme barnets miljø, som også påvirker personligheten i tillegg til det medfødte temperamentet. Individuelle forskjeller i personlighet gjør at vi tilpasser oss om-

givelsene ved å løse oppgaver på bestemte måter, setter oss ulike mål og tilegner oss bestemte holdninger. Tilpasningene bidrar til å forme vår personlige livshistorie, for eksempel reaksjoner på å bytte skole eller endre karriere i arbeidslivet. Alle grunnleggende personlighetstrekk, tilpasninger til omgivelsene og unike livshistorier er viktige deler av selvoppfatningen, altså vår måte å oppfatte oss selv på. Dette danner et grunnlag for vår identitet, som du kan lese mer om senere i dette kapittelet. Individuelle forskjeller i personlighetstrekk påvirkes også mer direkte av miljøet. Miljøerfaringer påvirker hvordan hver enkelt av oss uttrykker våre trekk. For eksempel kan en hyggelig sosial sammenkomst føre til at en person som skårer høyt på ekstroversjon, blir ekstra livlig og pratsom. → EKSEMPEL: Nora (18 år) husker at hennes foreldrene var spesielt snille og omsorgsfulle mot henne som barn. I dag føler hun seg godt tilpasset skole, venner og egen familie. Hun skårer høyt på personlighetstrekket medmenneskelighet. Men dette betyr ikke nødvendigvis at foreldrenes oppdragelse formet personligheten hennes. Det kan like gjerne være slik at Nora hadde en medfødt tendens til å være lett å like og snill med andre. Dermed ble det naturlig for foreldrene å støtte barnet for disse egenskapene. I tillegg deler Nora genetisk arv med sine foreldre, og denne delte arven kan forklare hvorfor både foreldrene og Nora har de samme personlighetstrekkene. På et overordnet nivå kalles miljøerfaringer for kultur. Da skulle man kanskje tro at det er behov for egne trekkteorier som er spesifikke for eksempelvis for asiatisk, europeisk og afrikansk kultur. Men slik er det ikke. Det viser seg at femfaktormodellen finnes i nær sagt alle kulturer (Schmitt mfl., 2007). Alt dette tyder på at personlighet har et tydelig utgangspunkt i arv, men at miljøfaktorer likevel bidrar til å forme personligheten gjennom utviklingen. At arv er viktig for personlighetstrekk, er også tydelig når vi ser på hvordan personlighetstrekkene holder seg nokså stabile gjennom utviklingsforløpet.

? Hvordan har arv og miljø betydning for utvikling av personlighetstrekkene?

Identitet identitet den delen av selvoppfatningen som hver enkelt person opplever som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende

selvidentitet

sosial identitet

En oppfatning av seg selv som et individ med en bestemt personlighet danner et grunnlag for det som kalles identitet. Identitet handler om hvordan vi oppfatter oss selv som personer, og består av den delen av selvoppfatningen som hver enkelt person opplever som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. Alle minner, opplevelser, relasjoner og verdier som til sammen gir en opplevelse av en selv og relasjoner til andre mennesker, bidrar til å forme identiteten til hver enkelt person. Den delen av identiteten som er knyttet til oss selv, handler om vårt selvbilde, personlighet, utseende og hvordan vi uttrykker oss. Det handler også om våre holdninger og verdier. Personlig identitet er det som gjør at du oppfatter deg som unik. Dette kalles for selvidentitet og er spesielt viktig i psykologien. Andre deler av identiteten er knyttet til vårt sosiale liv. Dette er vår kollektive identitet og handler om tilhørighet til ulike grupper. For eksempel snakker vi samme språk som mange andre mennesker, og vi har en etnisk tilhørighet og en kjønnsidentitet vi deler med andre. Identitet knyttet til ulike grupper kalles for sosial identitet. Identitet handler blant annet om vår selvoppfatning og selvbilde og kan dermed betraktes som resultat av selvrealisering, som beskrevet innenfor et humanistisk perspektiv på personlighet (se tidligere i dette kapittelet). Å finne en egen identitet handler om å skape et selvbilde som det er mulig å leve opp til og akseptere. Deretter

er det viktig å etablere en livsstil som stemmer overens med dette selvbildet. Livsstilen handler blant annet om utdanning, karriere og relasjoner til andre mennesker. Dermed bygger identitet på en oppfatning av hvem vi er, altså hva som er spesielt med oss, og hvilke talenter og egenskaper vi har mulighet for å realisere.

identitet som kontinuitet og kontrast

Personlig identitet er en oppfatning av hvem vi er her og nå. Denne oppfatningen knytter vi til hvem vi var tidligere, og hvem vi kommer til å være i fremtiden. Derfor handler identitet om kontinuitet, altså om noe stabilt. Livet består av mange forandringer og ulike situasjoner, men det er likevel mulig å ha en relativt stabil oppfatning av seg selv som person. Over tid er det best for deg selv og for andre å vite hvem du faktisk er. Derfor er det naturlig å søke informasjon som bekrefter egen identitet. Identitet utvikler seg over tid og i relasjon med andre. Vår sosiale identitet er det inntrykket vi vil gi av oss selv til andre. Dette er noe grunnleggende for hvordan man opplever seg selv som person, og vi bruker en rekke strategier for å bekrefte og forsterke egen identitet. Sosial identitet handler om å kategorisere seg selv som tilhørende en bestemt gruppe som skiller seg ut fra andre grupper. Identitet handler derfor også om kontrast. For å forsterke identiteten er det mulig å sammenligne gruppen du selv tilhører, med andre grupper. Dette er viktig for å skape en kontrast mellom din gruppe og andre grupper. Det er vanlig å ha et mer positivt syn på den gruppen man selv hører til. Dette betyr også at identiteten er knyttet opp mot andre medlemmer av denne gruppen. En slik identifisering kan bidra til å støtte opp under vårt selvbilde.

identitet som kognitiv utvikling

Å oppnå en stabil oppfatning av hvem vi er som personer (kontinuitet), forutsetter utvikling av bestemte egenskaper. Vi må være i stand til å bearbeide erfaringer og informasjon som er viktig for vår selvforståelse (Berzonsky, 2010). Det er også viktig å være i stand til å forstå seg selv, ta ulike livsvalg og løse problemer. Disse egenskapene forutsetter det som kalles kognitiv utvikling, altså utvikling av tenking, problemløsning og andre mentale ferdigheter. En gradvis utvikling av mer intelligens i løpet av barne- og ungdomsårene hjelper til å løse alle oppgaver i livet som gir grunnlag for en god identitetsutvikling. Mens personlighet (se ovenfor) handler om individuelle forskjeller i hvordan vi typisk oppfører oss, tenker og føler i ulike situasjoner, handler intelligens om hva vi er i stand til å utrette når vi gjør vårt beste. Selv om intelligens kan defineres på flere måter, hersker det likevel bred enighet om at intelligens handler om en kapasitet til å løse ulike problemer, slik at det er mulig å

kontinuitet

kontrast

? Hvordan kan identitet forklares som kontinuitet og kontrast?

kognitiv utvikling

tilpasse seg det situasjonen krever. Intelligens er evner til å tenke logisk, forstå ulike situasjoner, lære av erfaring, resonnere og planlegge (Gottfredson, 1997). De fleste mennesker ligger innenfor det som kalles for normalområdet for intelligens, altså har de et evnenivå som gjør det mulig å fungere godt sosialt og i en arbeidssituasjon. Likevel finnes det individuelle forskjeller i intelligensnivå. Noen har bedre evner enn andre til å forstå kompliserte ideer og bruke det til å løse problemer. Det fører ofte til bedre prestasjoner i utdanning (Lemos, Almeida, & Colom, 2011) og arbeidsliv (Bertua, Anderson & Salgado, 2005; Schmidt & Hunter, 2004). Egne evnemessige forutsetninger for å løse ulike problemer i livet utgjør en del av vår selvoppfatning og er derfor en del av identiteten til hver enkelt av oss.

identitet som mentale skjemaer

kognitive utviklingstrinn

skjema en kognitiv struktur som gjør det enklere å forstå verden

assimilering

akkomodering 100

Identitet er en slags mental modell av hvordan vi oppfatter oss som individer. Denne modellen gjør at vi oppfatter oss som individer med en bestemt identitet. Vi konstruerer en oppfatning av hvem vi er. Denne konstruksjonen har sammenheng med vår egen fortid og hvem vi ser for oss å være i fremtiden. Jean Piaget (1896–1980) utviklet en teori om utvikling av intelligens og kognitiv utvikling som også viser hvordan identitetsutvikling er en konstruksjon av mentale modeller. Piaget (1963) mente at intelligens er vår tilpasning til omgivelsene. Vi bruker vår intelligens til å organisere kunnskap og erfaringer slik at vi blir i stand til å løse ulike problemer. Ifølge Piaget kan utvikling av intelligens beskrives som hurtige overganger mellom ulike måter å tenke og resonnere på, altså som kognitive utviklingstrinn. Hvert utviklingstrinn beskriver kvaliteten på tenkingen, altså hvordan barn og unge tenker, ikke hvor godt de tenker. For å forstå dette er det nyttig å ta utgangspunkt i det som Piaget kaller skjema. Et skjema er en kognitiv struktur som gjør det enklere for oss å forstå verden. Det er en slags mental snarvei som gjør det mulig å fungere mer effektivt. En skoleelev som skal løse en oppgave i matematikk, har kanskje løst lignende oppgaver tidligere og utviklet et skjema for å løse en ny og lignende oppgave. Skjemaer utvikles i samspill med erfaringer fra omverdenen. For eksempel kan et barn ha lært seg å forstå hvordan det er mulig å samarbeide med noen av medelevene på skolen. Da kan barnet bruke denne ferdigheten til å løse mange oppgaver sammen med disse medelevene. Dette kalte Piaget for assimilering, som betyr å løse nye problemer på bakgrunn av et skjema som allerede er utviklet. Men så skal barnet samarbeide med andre medelever som oppfører seg litt annerledes. Da må barnet tilpasse sitt skjema for samarbeid, slik at det blir mulig også å løse oppgaver sammen med disse elevene. Denne tilpasningen kalte Piaget for akkomodering.

Assimilering består i å bruke tidligere erfaring for å løse nye problemer, mens akkomodering går ut på å tilpasse egen tenking (utvide skjemaet) for å løse de problemene som er for vanskelige til å løse med eksisterende skjemaer. Denne vekslingen mellom assimilering og akkomodering kalles ekvilibrering, altså balansering. Identitetsutvikling forutsetter både at vi kan forstå oss selv på bakgrunn av eksisterende skjemaer (assimilering), og at vi er i stand til å endre egne skjemaer (akkomodering) for å forstå oss selv på nye måter.

kognitive utviklingstrinn som grunnlag for identitetsutvikling

ekvilibrering

? Hva er assimilasjon, akkomodasjon og ekvilibrering?

Utvikling av skjemaer kan ifølge Piaget beskrives som ulike stadier (trinn) som beskriver kognitiv utvikling. Hvert av stadiene viser hvordan kognitiv utvikling foregår som sprang mellom ulike måter å forstå verden på. Piaget beskrev disse stadiene: → Sansemotorisk stadium (0–2 år). Barnet forstår verden gjennom sanser og handlinger. Etter hvert får barnet evnen til å forestille seg objekter som er skjult i omgivelsene, for eksempel å se for seg en ball som har trillet under en sofa. Dette kalles for objektpermanens.

objektpermanens

→ Preoperasjonelt («før-operasjonelt») stadium (2–7 år). Barnet forstår verden gjennom språk og mentale forestillinger, men er ikke i stand til å forestille seg hvordan verden ser ut fra et annet perspektiv enn sitt eget. Dette kalles for egosentrisme.

egosentrisme

→ Konkretoperasjonelt stadium (7–12 år). Barnet forstår verden gjennom logisk tenking. For eksempel kan barnet forstå at en mengde vann er like stor selv om vannet helles fra en bolle til en høy, tynn flaske. Dette kalles for evne til konservering.

konservering

→ Formaloperasjonelt stadium (12–16 år). Forståelse av verden ved hjelp av hypotetisk tenking. Dette betyr muligheten for å tenke på abstrakte ting, altså tanker om noe som ikke finnes konkret. For eksempel kan barnet etter hvert løse matematiske formler og teste ut ulike antakelser.

101

Piaget knyttet personlig identitet til kognitive egenskaper som utvikles i barndommen og ungdomstiden (Piaget, 1976). En av disse er egenskapen til å konservere, som barnet utvikler i det konkretoperasjonelle stadiet (se side 101). Når barnet er sju–åtte år gammelt, blir det i stand til å erkjenne at en mengde kan være like stor selv om den endrer form. Piaget mente at utvikling av identitet forutsetter denne egenskapen. For eksempel kan et ti år gammelt barn se et bilde av seg selv som liten, men fremdeles si at «det er jo meg, selv om jeg så annerledes ut da jeg var et lite barn». Likevel mente Piaget (1972) at kognitiv utvikling i ungdomstiden, altså på det formaloperasjonelle stadiet, hadde spesiell betydning for utvikling av identitet. På dette stadiet er ungdommen i stand til å skape antakelser om verden, delta i samfunnet og forstå ulike ideer. Alt dette er en forutsetning for å utforske og å finne sin egen identitet.

identitetsutvikling som ulike kognitive stiler

Piaget mente altså at utvikling av kognitive ferdigheter er en forutsetning for identitetsutvikling. I et kognitivt perspektiv kan identitetsutvikling beskrives som ulike måter å håndtere utfordringen med å skape og vedlikeholde sin egen identitet. Noen er mer reflekterte og foretar mer bevisste valg når de skal finne sin identitet, mens andre tar til seg en identitet mer eller mindre automatisk eller på bakgrunn av forventinger fra andre. Til slutt utsetter noen sin identitetsutvikling helt til det er nødvendig å velge en retning for livet. Berzonsky (2010) har videreført tenkingen til Piaget og funnet at kognitiv utvikling av identitet i ungdomstiden kan foregå på tre ulike måter: → informert identitet. Ungdom som oppsøker og vurderer informasjon som er viktig for å forstå seg selv. De er åpne for ny informasjon og villige til å endre seg, slik at de til slutt kan ende opp med en helhetlig oppfatning av seg selv. Resultatet blir en stabil og velfungerende identitet. → normativ identitet. Ungdom som er opptatt av å tilpasse seg forventninger fra andre, for eksempel en gruppe venner. De er ikke åpne for endringer, men vil beholde sin identitet som den er. Resultatet kan bli en begrenset og fastlåst identitet. → uklar identitet. Ungdom som unngår å engasjere seg i personlige problemer, og som ikke tar innover seg ulike konflikter. De utsetter oppgaven med å finne ut av sin egen identitet og må etter hvert tilpasse seg det livet krever av dem. Dette kan føre til en opplevelse av tomhet som må fylles med anerkjennelse fra andre eller materielt forbruk. 102

Et studium av ungdom viste at noen var mer opptatt av å tenke rasjonelt og vurdere ulike alternativer enn å stole på «magefølelsen», altså tenke intuitivt (Berzonsky, 2008). De som tenkte mer rasjonelt, utviklet en mer informert identitet. De vurderte ulike typer informasjon om seg selv og foretok et valg på grunnlag av dette. Disse unge menneskene utviklet også en mer stabil og fungerende identitet. Ungdommene som ikke var like opptatt av å tenke rasjonelt, utviklet en normativ eller uklar identitet og oppnådde ikke den samme trygge identiteten som ungdom med informert identitet.

identitet og kognisjon: arv og miljø

? Hvordan kan ungdom utvikle identitet på bakgrunn av egen tenking (kognisjon) om identitet?

Identitet handler altså om en opplevelse av hvem vi er. Identiteten vår bygger blant annet på en oppfatning av hvilke egenskaper vi har, og hvordan disse egenskapene skiller seg fra egenskaper hos andre personer. Derfor er våre kognitive ferdigheter (intelligens) også viktige deler av vår identitet. Selv om en del av vår intelligens kan forklares med arv, er det vanskelig å gi et bestemt tall på hvor mye av intelligensen dette gjelder. Årsak til dette er at arveligheten varierer med alderen. Intelligens er ca. tjue prosent arvelig i tidlig barndom, men opp mot åtti prosent arvelig i voksen alder (Plomin & Deary, 2015). Man skulle kanskje tro at betydningen av arv ble mindre etter hvert som barnet vokser til og tilegner seg mer kunnskap og erfaring gjennom miljøet. Men det motsatte er altså tilfellet: Betydningen av arv øker etter hvert som vi blir eldre. Forklaringen på dette er at barn som er født med litt mer intelligens enn andre barn, bruker sine evner til å ta til seg litt andre erfaringer, og dette forsterker effekten av de medfødte genetiske forskjellene. De medfødte egenskapene kan bidra til å endre omgivelsene til barnet og skape en positiv tilbakekobling. Dermed kan en liten medfødt fordel tidlig i livet få stor betydning senere i livet. De utviklingsmessige endringene som foregår i hjernen gjennom barndom og ungdom, kan også bidra til denne effekten. Intelligensnivået har betydning for skoleprestasjoner, og miljøet vi er i, kan stimulere til et høyere intelligensnivå. Men kan utdanning i seg selv øke intelligensen? Forskning har vist at utdanning kan øke intelligensen med 1 til 5 poeng for hvert år med utdanning, og at det faktisk er den mest effektive måte å øke intelligensen på (Ritchie & Tucker-Drob, 2018). Utvikling av kognitive ferdigheter og intelligens bidrar altså til identitetsutviklingen. Både arv og miljø kan forklare individuelle forskjeller i intelligensnivået, men akkurat hvor mye som kan forklares av arv, kommer an på hvilken aldersgruppe det er snakk om. Ulike typer påvirkninger fra miljøet kan bidra til utvikling av intelligens. Særlig har skolegang en effekt på denne utviklingen.

103

identitet som psykososial utvikling

utforsking forpliktelse

104

Erik H. Erikson (1902–1994) har en teori om psykososial utvikling (se tidligere i dette kapittelet) som også beskriver identitetsutvikling knyttet til utviklingstrinnet identitet eller rolleforvirring i ungdomstiden. Han mente at identitet handler om opplevelsen av kontinuitet (egoidentitet eller «selvet») og det som skiller oss fra andre (personlig identitet). For Erikson handlet identitet om å løse utfordringer, særlig i ungdomstiden. Barn har oftest noen idealer som de tar med seg inn i ungdommen, men det er viktig å tilpasse disse idealene til det samfunnet man tilhører som ungdom. Det er også viktig å utvikle en sterk opplevelse av kontinuitet («egoidentitet») som finner sin plass i det samfunnet og den kulturen man tilhører. Det er vanlig å utforske ulike identiteter i ungdomsårene. I en valgsituasjon mellom ulike identiteter kan det oppstå en identitetskrise. Et alternativ er å ta på seg mer tradisjonelle roller for å oppfylle forventninger fra foreldre eller andre viktige personer. Denne løsningen gir ikke like stor belastning i ungdomstiden, men gir heller ingen utforskning av ulike alternativer. James Marcia (født 1937) har videreført Eriksons teori om identitet. Han sier at identitet består av utforsking og forpliktelse (Marcia, 1993). Poenget er at vi alle har bestemte personlige kjennetegn og sosiale roller. For å utvikle en identitet er det nødvendig å utforske disse kjennetegnene og rollene og oppleve en forpliktelse til den rollen vi ender opp med å ta. Denne forpliktelsen handler om store temaer, som hvilket yrke man har, religionstilhørighet og politiske verdier. Med utgangspunkt i utforskning og forpliktelse kommer Marcia frem til disse fire kategorier av identitetsutvikling:

→ rolleforvirring. Noen personer har ikke foretatt en utforskning eller en forpliktelse. Da har de ikke funnet ut hvem de er, og opplever rolleforvirring. → selvpålagt identitet («identity foreclosure»). Andre personer har ikke foretatt noen utforskning, men forplikter seg likevel til å ta til seg en bestemt identitet. Dette kan være tenåringen som tar til seg tradisjonelle verdier og holdninger fra sine foreldre eller samfunnet fremfor å utforske egne alternativer. → moratorium. Noen personer har utforsket ulike identiteter, men ennå ikke forpliktet seg. Dette fungerer som et «midlertidig skjulested» eller «moratorium», eksempelvis under utdanning eller i militæret. → fullstendig identitet. Noen personer har både utforsket ulike identiteter og forpliktet seg. Disse har oppnådd sin egen identitet ved å forplikte seg etter å ha utforsket ulike roller, normer og verdier. Marcia brukte disse trinnene til å beskrive identitetsutvikling i ungdomstiden. Men identitetsutvikling kan også foregå senere i livet. For eksempel kan vi skifte jobb eller begynne på en ny utdanning i voksen alder. Da kan de samme trinnene brukes for å beskrive identitetsutvikling også i voksen alder.

identitet og psykososial utvikling: arv og miljø

En viktig del av psykososial utvikling handler om hvordan kjønnsidentitet utvikles. Både arv og miljø har betydning for denne utviklingen. For de fleste har kjønn et helt åpenbart fysisk uttrykk, altså er vi født med mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer og andre fysiske kjennetegn på kjønn. På et grunnleggende biologisk nivå er kjønn uløselig knyttet til vår genetiske arv: Gutter har XY-kromosomer, mens jenter har XX kromosomer. Kjønnsorganene er også helt åpenbare tegn på det vi kaller for biologisk kjønn. Men kjønnsidentitet henger også sammen med hvilket kjønn den enkelte identifiserer seg med og ønsker å uttrykke overfor omverdenen. Det kalles sosialt kjønn. For de fleste er det samsvar mellom egen kjønnsidentitet (sosialt kjønn) og biologisk kjønn. Da sier vi at det er kongruens (samsvar) mellom biologisk og sosialt kjønn. Dette kalles også for å være «cis-kjønnet», altså å identifisere seg med sitt biologiske kjønn. Det er en motsetning til å være «transkjønnet», altså å identifisere seg med det motsatte av sitt biologiske kjønn.

? Hvordan har utforskning og forpliktelse sammenheng med identitetsutvikling?

kjønnsidentitet

biologisk kjønn

sosialt kjønn

? Hva er sammenhengen mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn? 105

kjønnsinkongruens

106

For noen er det et manglende samsvar mellom biologisk og sosialt kjønn. Dette manglende samsvaret kalles for kjønnsinkongruens. Mellom 0,1 og 2 prosent av befolkningen opplever dette, alt ettersom hvordan dette defineres (Goodman mfl., 2019). Noen opplever kjønnsinkongruens som å være «født i feil kropp», for eksempel at de er født i en guttekropp, men føler seg som jente eller omvendt. De som opplever dette, ønsker ofte å gjøre noe med det ved hjelp av kirurgiske inngrep og/eller hormonbehandling. Dette ble tidligere omtalt som «kjønnsskifte», men blir i dag omtalt som «kjønnsbekreftende behandling». Samtidig utgjør denne typen behandling et kontroversielt tema, og fagfolk har ulike meninger om hvor riktig det er å gjennomføre slik behandling (Drescher, 2014). Tidligere trodde mange at opplevelsen av egen kjønnsidentitet stort sett var formet av miljøerfaring (Money, 1975). I dag finnes det mer kunnskap om at medfødte egenskaper har betydning for kjønnsidentitet. De kjønnshormonene barnet utsettes for i mors liv, har betydning for hjerneutviklingen, noe som også påvirker kjønnsidentiteten (Berenbaum & Beltz, 2016). Reiner og Gearhart (2004) fulgte fjorten gutter over flere år. Disse guttene hadde helt normale hormonnivåer og mannlige kromosomer ved fødsel, men de var født uten penis. Tolv av disse barna ble operert kirurgisk slik at de fikk kvinnelige kjønnsorganer fordi dette er et enklere kirurgisk inngrep enn å konstruere penis. Disse guttene ble oppdratt som jenter. Men alle disse barna oppførte seg som gutter når de lekte og fant seg venner. Ikke noe i deres atferd tydet på at de oppfattet seg som jenter. Etter noen år tok de tilbake sin identitet som gutter. De to guttene som ikke ble operert, hadde en mer normal oppvekst og en bedre psykologisk utvikling, til tross for at de manglet penis.

Et annet tema som har vært diskutert angående identitet, arv og miljø, er seksuell orientering. De fleste oppfatter seg selv som heterofile, men noen har identitet som homofil eller bifil. Selv om noen har foreslått at seksuell orientering skyldes miljøpåvirkning, er de fleste i dag enige i at seksuell legning er noe relativt stabilt som iallfall delvis kan forklares av medfødte faktorer (Bailey, 2016). Ettersom de fleste i samfunnet er heterofile, vokser de fleste opp i et heterofilt miljø. Da er det lite sannsynlig at miljøpåvirkning er en hovedårsak til en seksuell orientering som ikke er heterofil. Likevel kan miljø forklare hvordan seksuell orientering uttrykkes. Ikke minst kan økt toleranse gjøre det lettere å være åpen med en ikke-heterofil orientering. Seksuelle preferanser for det motsatte kjønn eller for sitt eget kjønn bygger på emosjonell tiltrekning. De fleste tiltrekkes av motsatt kjønn, men noen tiltrekkes av det samme kjønnet, eller av begge. Poenget er at denne tiltrekningen begynner i ung alder, før seksuell debut. Dermed kan det synes som om tiltrekningen «alltid» har vært der og er en del av en medfødt disposisjon hos den enkelte.

seksuell orientering

107

Tilknytning tilknytning

108

Helt fra livets begynnelse er et lite barn avhengig av omsorg, og tilknytning er viktig for å sikre denne omsorgen. Tilknytning er et følelsesmessig (emosjonelt) bånd mellom barnet og omsorgspersoner. Det er et grunnleggende behov for nære og intime relasjoner som vi tar med oss gjennom hele livet. Psykodynamisk teori (se ovenfor) om tilknytning tok utgangspunkt i at barnet knytter seg til den som gir oral tilfredsstillelse i det første leveåret, altså moren som gir melk. Men senere forskning har vist at tilknytning handler mer om et behov for å oppleve trygghet. Objektrelasjonsteori (se ovenfor) beskriver tilknytning til objekter, altså den eller de personene som gir barnet omsorg. Barnet skaper seg etter hvert en indre forestilling om sine omsorgsgivere. Denne forestillingen fungerer som trøst og støtte når barnet møter utfordringer i den ytre verden. Dermed er formingen av et emosjonelt bånd en måte å mestre livet på. Det gjør at barnet kan bruke omsorgsgiveren som en sikker base for å utforske verden rundt seg. Et barn har behov for å oppleve at omsorgsgiveren er i nærheten, og at vedkommende er tilgjengelig og oppmerksom. Nå dette behovet er tilfredsstilt, føler barnet trygghet og at det er elsket. Da er det mulig for barnet å utforske omgivelsene, leke med andre barn og være sosial. Dersom barnet ikke opplever at dette behovet er tilfredsstilt, vil det oppleve angst og søke etter omsorgsgiveren helt til kontakten er gjenopprettet. Dersom det oppstår en langvarig adskillelse mellom barnet og omsorgsgiveren, kan barnet bli nedbrutt og lei seg.

Når omsorgsgiveren tilfredsstiller barnets behov, fører det til at barnet opplever trygg tilknytning og blir mer nysgjerrig, selvsikker og uavhengig. Det blir også mer kompetent og motstandsdyktig mot belastninger som voksen. Barn som ikke opplever trygg tilknytning, kan få problemer med å komme overens med andre mennesker og ha vansker med å utvikle tillit til andre. Selv om kunnskap om tilknytning tar utgangspunkt i forholdet mellom barn og omsorgsgiver, foregår tilknytning også i voksen alder. Voksne mennesker knytter seg til en partner, og denne tilknytningen kan foregå på ulike måter. Nedenfor kommer en beskrivelse av hva tilknytning er, og hvordan den kan beskrives både blant barn og voksne.

? Hvorfor har barn behov for tilknytning?

ulike typer tilknytning tidlig i livet

John Bowlby (1907–1990) ville forstå fortvilelsen hos barn som ble adskilt fra sine omsorgspersoner. Han observerte at barn i noen situasjoner kunne begynne å gråte, klynge seg til eller søke desperat etter omsorgsgiveren. Bowlby mente at dette var en egen form for atferd som sikret nærhet mellom barn og omsorgsgiver. Denne atferden kalte han tilknytning. Mary Ainsworth (1913–1999) var student hos Bowlby og undersøkte ulike former for tilknytningsatferd ved å plassere små barn (tolv måneder) i et rom sammen med en av sine foreldre. Hun undersøkte hvordan barna reagerte når forelderen forlot barnet, altså separasjon, og hvordan barnet reagerte når forelderen kom tilbake, altså gjenforening. Denne måten å undersøke tilknytning på kalte hun «strange situation», altså «fremmed situasjon». Tanken var at barn som har en trygg tilknytning, vil være i stand til å utforske denne fremmede situasjonen når moren går ut, og deretter gjenforenes med moren når hun kommer tilbake. Undersøkelsen foregikk på følgende måte:

➊ En forelder (omsorgsperson) og barnet er alene i et rom, og barnet utforsker rommet med hjelp fra forelderen.

➋ En fremmed person kommer inn i rommet, snakker med forelderen og nærmer seg barnet.

➌ Forelderen går stille ut av rommet. ➍ Etter en stund kommer forelderen tilbake og trøster barnet. Ved å undersøke mange barn kom Ainsworth frem til tre ulike former for tilknytning: trygg, engstelig-ambivalent og engstelig-unngående. Senere har forskere funnet desorganisert tilknytning som en egen kategori (Main & Solomon, 1990). Dermed finnes det fire former 109

for tilknytning. Én tilknytningsform er trygg, og tre tilknytningsformer er utrygge: → trygg tilknytning. Barnet utforsker rommet, kan bli stresset ved separasjon, men ønsker omsorgsgiveren velkommen tilbake med øyekontakt og ønske om fysisk kontakt. → engstelig-ambivalent tilknytning. Barnet utforsker rommet i liten grad, blir redd ved separasjon, er overopptatt av omsorgspersonen og søker kontakt, men er motvillig og sint når kontakt oppnås (ambivalens), og fortsetter å være redd også etter at omsorgsgiveren kommer tilbake. → engstelig-unngående tilknytning. Barnet utforsker rommet i liten grad, er nokså rolig ved separasjon og ikke så interessert i kontakt når omsorgsgiveren kommer tilbake. → desorganisert tilknytning. Barnet viser motsetningsfylt atferd ved å søke kontakt med omsorgspersonen, men deretter vende seg bort eller til og med slå. De fleste barn, omtrent seksti prosent, er trygt tilknyttet sin omsorgsgiver. Men noen barn har en utrygg tilknytning og viser dermed et av de andre tilknytningsmønstrene. Barn som har en trygg tilknytning, blir lei seg når forelderen forlater dem, og glade når forelderen kommer tilbake. Dersom de blir redde, søker de trøst av forelderen. De kan akseptere trøst fra en fremmed, men foretrekker at forelderen trøster. Barn som har en trygg tilknytning tidlig i livet, har en rekke positive egenskaper senere i barndommen. De er mer empatiske, virker mindre forstyrrende på andre, er mindre aggressive og virker mer modne.

tilknytning i ungdomstiden

Ungdom har også behov for trygghet og for å bli tatt vare på. Ungdomstiden inneholder mange utfordringer som kan føre til stress og belastning. Ulike former for stress eller belastning kan oppleves som en fare, og dette vekker et behov for trygghet. Belastende situasjoner kan være at foreldrene må reise bort en tidsperiode, at en av foreldrene blir kjørt til sykehus i ambulanse, eller at hele familien må flytte, slik at det er nødvendig å bytte skole. Tilknytning til én eller flere personer kan gi beskyttelse mot ulike farer. I ungdomstiden er omsorgspersoner (foreldre) som har vært der helt fra barndommen, oftest viktige for å oppleve trygghet. Samtidig er dette en periode i livet der det er viktig å knytte sterke bånd til venner. Ungdom kan også søke trygghet gjennom mat, trening eller bruk av sosiale medier. 110

Ungdomstiden er en tid der det er viktig å knytte sterke bånd til venner.

Mens et barn kan oppfatte omgivelsene som truende, vil en ungdom oftest føle seg mer i stand til å mestre omgivelsene. Den modningen som foregår i ungdomstiden, gjør også at ungdommen selv kan vurdere i hvor stor grad hun eller han har behov for å søke trygghet hos en annen person. For eksempel kan en tenåring som må være hjemme fra skolen på grunn av sykdom, synes det er kjekt om en av foreldrene er hjemme og passer på, men kan også føle at det er greit om de ikke er der. Freeman og Brown (2001) har undersøkt ulike typer tilknytning blant ungdom etter hvilke personer de oppfatter som sine viktigste tilknytningspersoner, det vi kan kalle støttefigurer. De tok utgangspunkt i at ungdom kan søke tilknytning og støtte hos foreldre, venner eller hos seg selv, og kom frem til at de fordeler seg i tre ulike grupper av tilknytning:

støttefigurer

→ trygg tilknytning. Ungdom som oftest oppfatter foreldrene som sine viktigste støttefigurer → avvisende tilknytning. Ungdom som oftest oppfatter venner som sine viktigste støttefigurer, eventuelt også seg selv → overopptatt tilknytning. Svært opptatt av å søke støtte hos foreldre eller venner, men vurderer ikke seg selv som viktig støttefigur Hvilken støttefigur som er viktigst, kommer an på ungdommens reaksjon på fravær av støtte fra en bestemt person («hvor vanskelig ville det være om en bestemt person ikke var til stede for å støtte 111

? Hva er spesielt med tilknytning i ungdomstiden?

indre arbeidsmodell

? Hva er sammenhengen mellom tilknytning som barn og i voksen alder?

deg?»), i hvor stor grad ungdommen søker støtte hos vedkommende («hvor viktig er en bestemt person for deg når du opplever vanskeligheter i livet?»), og i hvor stor grad en person oppleves som en sikker base («hvor viktig er en bestemt person for deg for at du skal føle deg trygg?»). Tilknytning i ungdomstiden handler altså om muligheten for å bruke ulike støttefigurer som hjelp til å håndtere utfordringer og farer i livet. Slike situasjoner fører til et behov for trygghet fra foreldre eller venner. Eventuelt kan en ungdom også oppfatte seg selv som en støttefigur.

tilknytning i voksen alder

Tilknytning følger oss hele livet, også i voksen alder (Bowlby, 1976). Tilknytning i voksen alder foregår særlig mellom romantiske partnere (kjærester, samboere og ektefeller), men også i vennskapelig relasjoner. En rekke studier har funnet sammenheng mellom tilknytningen til egne omsorgspersoner i barndommen og til en partner i voksen alder (Brennan & Shaver, 1994; Fraley, 2002). Noen voksne knytter seg til andre personer på en trygg måte, andre er mer utrygge. Tilknytning i voksen alder kalles for «tilknytningsstil» og kan sammenlignes med ulike former for tilknytning i barndommen. Bartholomew og Horowitz (1991) beskrev tilknytningsstil blant unge voksne i alderen 17–24 år ut fra hvordan den enkelte personen har et positivt eller negativt syn på seg selv og på andre. Oppfatningen av seg selv og andre er en indre arbeidsmodell som påvirker hvordan man forholder seg til omgivelsene. En person som har en positiv oppfatning av seg selv og andre, vil være komfortabel både med intimitet og selvstendighet. En person som har en negativ oppfatning av seg selv og andre, vil unngå intimitet på grunn av frykt for avvisning.

Positiv oppfatning av seg selv Negativ oppfatning av seg selv Positiv oppfatning av andre

Negativ oppfatning av andre

112

trygg Komfortabel med intimitet Komfortabel med selvstendighet

overopptatt Avhengig av aksept fra andre for å føle seg vel Overopptatt av forholdet

avvisende Selvstendig væremåte

engstelig Unngår intimitet

Avviser intimitet

Frykt for avvisning og sosial tilbaketrukket

Tilknytningsstil blant unge voksne kan dermed deles inn i fire kategorier (Bartholomew & Horowitz, 1991): → trygg tilknytningsstil. Har en positiv oppfatning av seg selv og en positiv oppfatning av andre. Kjenner seg trygg på andre og er komfortabel med intimitet og samtidig komfortabel med selvstendighet. → overopptatt tilknytningsstil. Har en negativ oppfatning av seg selv og en positiv oppfatning av andre. Avhengig av aksept fra andre for å føle seg vel og er overopptatt av forholdet. Kan ofte mangle tillit til partneren og frykte avvisning, men søker trygghet og mye nærhet. → avvisende tilknytningsstil. Har en selvstendig væremåte og en uavhengig livsstil og avviser intimitet. Distanserer seg fra nærhet i parforhold, er ikke trygg på nærhet og kjærlighet og kan isolere seg selv. → engstelig tilknytningsstil. Unngår intimitet og frykter avvisning. Har blandede følelser om nære relasjoner: både ønsker og frykter nærhet. Liten tillit til partneren og oppfatter samtidig seg selv som uverdig. Kan søke nærhet, men vil fremdeles være uavhengig. Denne tilknytningsstilen innebærer en rekke motstridende følelser som kan føre til problemer i relasjoner med andre. Voksne som opplever sikker tilknytning, har tro på at kjærlighet i et parforhold er noe varig. De er i stand til å dele følelser med andre, har glede av nære relasjoner, søker sosial støtte av andre og har en mer positiv holdning til seg selv. Voksne som har en engstelig tilknytningsstil, kan forelske seg ofte. De som er avvisende , beskriver kjærlighet som noe sjeldent og midlertidig.

betydningen av arv og miljø for tilknytning

Bowlby (1958) antok at tilknytning er et biologisk behov som er utviklet for å sikre overlevelse. Små barn er spesielt sensitive for å tilknytte seg omsorgsgivere (Sullivan, 2012). Det er mulig at denne sensitive perioden har sammenheng med utvikling av nervebaner i hjernen. Mellom ni og tolv måneder er hjernen spesielt mottakelig for læring, samtidig som den ikke reagerer så mye på stress og frykt. Dermed er det enklere å forme tilknytningsbånd med omsorgsgiver i denne perioden av livet. Forskning tyder på at tilknytning «programmerer» hjernen til barnet og former hjernens funksjon og struktur for resten av livet (Sullivan, 2012). For eksempel kan desorganisert tilknytning, der 113

barnet er både engstelig og unngående, redusere barnets mulighet til å regulere egne følelser og stressreaksjoner senere i livet (Newman, Sivartman & Komiti, 2015). Dette kan føre til umodenhet, vennerelasjoner som ikke fungerer og aggresjon i barndommen. Det kan også føre til depresjon og følelsesmessige vansker i ungdommen (Sullivan, 2012). Foreldre til barn som har en trygg tilknytning, har en tendens til å leke mer med barna sine. De er også flinkere til å reagere raskt på barnets behov sammenlignet med foreldre som har barn med utrygg tilknytning. Foreldre med barn som har en trygg tilknytning, er mer sensitive og oppmerksomme på barnet behov, mens foreldre med engstelige eller unngående barn er mindre sensitive (Ainsworth, 1979). Miljøpåvirkning kan også føre til ulike former for utrygg tilknytning. Forskning har vist at omsorgsgivere som oppfører seg på uforutsigbare måter for barnet eller forstyrrer barnets aktiviteter, får barn som utforsker mindre, gråter oftere og er mer engstelige (Hazan & Shaver, 1994). Omsorgsgivere som avviser eller ignorerer barnets behov, får barn som forsøker å unngå kontakt. Selv om barn er født med et behov for tilknytning, er de også født med individuelle forskjeller som kan påvirke tilknytningen. Disse individuelle forskjellene kalles for temperament og handler om forskjeller som er enkle å observere hos små barn. For eksempel er noen barn aktive, andre mer rolige. Noen barn har oftest et godt humør, mens andre lar seg lett irritere. Til slutt er noen barn mer sosiale, mens andre holder seg mer for seg selv. Gervai (2009) fremhever at kun en tredjedel av individuelle forskjeller i tilknytning kan forklares ut fra hvordan omsorgspersoner behandler barna. Kagan (1984) mener at individuelle forskjeller i temperament er den beste forklaringen på hvorfor barn har ulike former for tilknytning til omsorgspersoner. Thomas og Chess (1968) fant frem til tre typer temperament blant barn. I sin studie fant de at førti prosent av barna var «fleksible» og tilpasser seg omgivelsene på en enkel måte uten å bli irritert. De fant også at ti prosent av barna er «vanskelige» og tilpasser seg langsomt, kan reagere med sterke negative følelser og lar seg lett distrahere. Til slutt fant de at femten prosent av barna er «slow to warm up» og har et lavt aktivitetsnivå. De er forsiktige og uttrykker ikke så sterke følelser. De øvrige barna (trettifem prosent) hadde en kombinasjon av disse ulike formene for temperament.

114

ulike former for medfødt temperament «Lette» barn («fleksible»)

«Vanskelige» barn

«Slow to warm up»

Andre barn

Tilpasser seg omgivelser

Tilpasser seg langsomt

Bli ikke lett irritert

Reagerer med negative følelser

Lavt aktivitetsnivå Lite sterke følelser

Kombinasjoner av lett, vanskelig og «slow to warm up»

Poenget med å undersøke forholdet mellom tilknytning og temperament er at ikke bare omsorgsgiverens atferd påvirker tilknytningen, men også barnets temperament. For eksempel kan en omsorgsgiver ha problemer med å møte behovet til et barn med et «vanskelig» temperament. En omsorgsgiver kan oppleve mye stress og belastning i sitt eget liv. Når vedkommende har vansker med å håndtere barnets temperament, øker risikoen for å utvikle utrygg tilknytning. For å oppnå trygg tilknytning er det viktig at omsorgsgiveren tilpasser seg barnet. Omsorgsgiveren kan tilrettelegge barnets omgivelser slik at de passer bedre til barnets temperament (Hong & Park, 2012). Det er ikke nødvendigvis slik at et bestemt temperament er problematisk i seg selv, men at det passer bedre i noen situasjoner enn i andre. Derfor handler samspillet mellom temperament og tilknytning om å skape en god tilpasning mellom barnets medfødte temperament og omgivelsene omsorgsgiveren tilbyr barnet. Dette gir grunnlag for utvikling av trygg tilknytning. God omsorg handler om å skape en trygg tiknytning som gjør at barnet kan utvikle seg i samsvar med sine medfødte egenskaper.

arv og miljø påvirker tilknytning Arv

Miljø

Tilknytning som medfødt behov Hjerneutvikling gjør at små barn (ni– tolv måneder) er sensitive for å utvikle tilknytning

Omsorgsgiveren er sensitiv for barnets behov og gjør at barnet opplever trygg tilknytning

Barn har medfødte individuelle forskjeller (temperament) som påvirker tilknytning til omsorgsgiveren

? Hvordan har samspillet mellom arv og miljø betydning for tilknytning?

Tilknytningserfaring påvirker hjernens evne til å håndtere belastning (stress) senere i livet Omsorgsgiveren kan tilpasse seg barnets temperament for å fremme trygg tilknytning

115

Sammendrag → Samspillet mellom arv og miljø har betydning for utvikling av personlighet, identitet og tilknytning.

→ Trekkteorien beskriver personlighetstrekk, som nevrotisisme, ekstroversjon, åpenhet for erfaring, medmenneskelighet og planmessighet.

→ Arv er genetiske faktorer som videreføres mellom generasjoner, mens arvbarhet handler om hvordan gener kan forklare individuelle forskjeller mellom mennesker.

→ Personligheten formes av arvelige egenskaper (temperament) i møte med miljøerfaringer.

→ Miljø handler om ulike typer påvirkning fra de omgivelsene som deles med andre personer i oppveksten (f.eks. søsken), og omgivelsene som gir hver enkelt av oss unike erfaringer. → Studiet av utvikling handler om hvordan og hvorfor mennesker endrer seg gjennom livsløpet. → Utviklingen kan være kontinuerlig eller foregå trinnvis, og den kan stabilisere seg tidlig i barndommen eller være i endring gjennom hele livet. → Personlighet er relativt stabile mønstre av tanker, følelser og atferd. → Personlighet kan beskrives ut fra et psykodynamisk, humanistisk og trekkteoretisk perspektiv. → Et psykodynamisk perspektiv på utvikling av personlighet inkluderer psykoanalyse, objektrelasjonsteori, egopsykologi og selvpsykologi. → Et humanistisk perspektiv forutsetter at selvrealisering er den fremste drivkraften bak personlighetsutvikling.

116

→ Identitet er en oppfatning av hvem vi er, og inkluderer personlige egenskaper og sosiale relasjoner. → Identiteten er både en psykologisk opplevelse av hvem vi selv er, og en sosial prosess der vi identifiserer oss med andre i samfunnet. → Identitet kan forklares med kognitiv utvikling (utvikling av intelligens). → Identitet som kognitiv utvikling forutsetter at tenkemåter på ulike stadier i livet er viktige for utvikling av identitet. → Tilknytning er et emosjonelt bånd mellom barn og omsorgsgiver. → Tilknytning er et medfødt behov som krever at omsorgsgiveren er oppmerksom på hva barnet har behov for, slik at det er mulig å utvikle en trygg tilknytning. → Tilknytning foregår også i ungdomstiden og mellom partnere i voksen alder. → Kunnskap om samspillet mellom arv og miljø gir mulighet for å si noe om hvilke miljøerfaringer som er viktige for å fremme en positiv utvikling hos hver enkelt av oss.

Oppgaver

forstå og forklar 1 Hva er utvikling? 2 Hva betyr det at en egenskap er arvelig? 3 Hvordan kan miljøet forme vår utvikling? 4 Hva er personlighetstrekk, og hvordan

utvikles de?

5 Hva er identitet? 6 Hva er tilknytning?

drøft og vurder 7 Drøft hvordan arv og miljø utgjør et

samspill.

8 Drøft hvordan personlighet kan forklares

ut fra arv og miljø.

9 Drøft hvordan identitet kan forklares

som kognitiv utvikling.

10 Vurder hvordan identitet kan forklares

som psykososial utvikling.

11 Vurder hvordan tilknytning kan forklares

ut fra arv og miljø.

12 Drøft forholdet mellom tilknytning og

temperament.

13 Vurder sammenhengen mellom tilknyt-

ning i barndom og tilknytning i voksen alder.

15 Drøft hvordan ulike støttefigurer kan

bidra til utvikling av tilknytning i ungdomstiden.

utforsk 16 Tenk deg at du skal undersøke hvor mye

av individuelle forskjeller i personlighet som kan forklares med arv, og hvor mye som kan forklares av miljø. Hvordan vil du gå frem for å finne ut av dette?

17 Les beskrivelsen av de ulike personlig-

hetstrekkene i dette kapittelet. Plasser hver av de fem personlighetstrekkene langs en linje midt på et ark (N – E – Å – M – P). Lag fem markeringer (kryss) som viser hvor du tror at du vil havne (høyt, middels eller lavt) på hvert av trekkene dersom du tar en slik personlighetstest.

18 Mange kan ha utfordringer med å finne

sin identitet. Forsøk å finne eksempler på personer som har strevd med å finne sin identitet, og utfordringene de har opplevd.

19 Finn eksempler på barn som har hatt

en vanskelig oppvekst som har ført til utrygg tilknytning. Finn ut hva som skjedde, og hvordan oppveksten fikk betydning for barnas senere utvikling. Lag en presentasjon eller skriv en fagtekst hvor du beskriver det du har funnet ut. Bruk fagbegrepene du har lært i dette kapittelet, i teksten din.

14 Drøft hvorfor ungdomstiden er spesielt

viktig for utvikling av identitet.

117

Psykologi 1 (2021)

Articles inside

Sammendrag

Tilknytning

Arv og miljø

En biopsykososial forståelse av psykologisk praksis

Utvikling

Identitet

Sammendrag

Psykologi og medisin

Psykologi som selvhjelp

Beskrivende og eksperimentelle metoder

Eklektisisme

Psykologi i praksis

Informasjon som kan brukes til å analysere faglige spørsmål og problemstillinger

Vitenskapelige tilnærminger og perspektiver på psykologi

Fra idé til forskning

Sammendrag

Hva er psykologi?