Fortelling født, så ville Muttern hatt all verdens tid til overs til ham. Alt var faktisk Retzinas skyld! Han hatet henne skikkelig. Hun kunne like gjerne dø, for det hadde vært mye bedre før hun var født. Tsatsiki begynte å gå igjen. Nå var det nedover, da gikk det lettere og vinden føltes ikke lenger like hard. – Unnskyld, jeg mente det ikke, hvisket Tsatsiki for seg selv og satte opp farten. Tenk om Retzina virkelig døde! Hun hadde kanskje så mye snørr i nesa at hun ikke kunne puste. Tsatsiki begynte å løpe. – Kjære Gud, gjør slik at hun ikke dør, ba Tsatsiki. – Kjære, kjære, kjære! Tsatsiki tok trappen ned til Rålambshovparken. I sitt indre så han Retzina ligge like død som farfar Dimitris hadde gjort i kisten. Barn kunne dø av hva som helst, det visste han. Parken lå der øde og mørk. Ikke engang hundeeierne var ute i kveld. Han var så sliten at han ikke orket å løpe selv om han ville. På Fridheimsplan så han faren til Morten stå og rote i en søppelkasse. Tsatsiki stanset. – Dette kan du få, sa Tsatsiki og rakte AIK-skjerfet til ham. – Så holder du deg litt varmere. – Hyggelig, sa faren til Morten og kikket på Tsatsiki uten å kjenne ham igjen. Det lyste i vinduene deres. Han syntes at han så Muttern i stuevinduet, men han orket ikke vinke. Hun sto i ytterdøren da han kom opp med heisen. – Er hun død? skrek Tsatsiki. – Hvem? spurte Muttern og slo armene rundt ham. – Retzina! gråt Tsatsiki og boret nesen inn mot halsen til Muttern. Hun luktet Retzina-oppkast. – Nei, endelig sover hun, sa Muttern. – Jeg trodde at det var
92
OrdForAlt5-tekstbokKap2.indd 92
30.05.2006 11:35:30