norsk forord
skjerme barna mot, og kanskje skal man heller ikke det? De to barna i sandkassen fikk meg til å tenke på barns involvering i den voksne virkeligheten – dens ofte brutale rasjonale – og hvordan leken gav kraft til fremstillingen av denne. Verdensomspennende nyheter av omveltende karakter vil alltid gjøre inntrykk på barn. I denne boken følges åtte danske familier på deres vei mot en mer bærekraftig livsstil i lys av vår tids klimakrise. Blant de mange hendelsene underveis beskriver Per Schultz J ørgensen hvordan Kajsa på fire år, etter å ha vært med foreldrene på en demonstrasjon for miljøet, begynner å lage lekeflyere og -plakater på rommet sitt. Schultz Jørgensen utelukker ikke at hun, allerede der inne, er i ferd med å gjøre bærekraft til en del av sin måte å se verden på. De globale klimautfordringene krever alles deltakelse og omstilling. Også barna må trekkes inn i dette arbeidet, hevder Schultz Jørgensen. Boken presenterer ingen revolusjonerende oppskrift på en mer bærekraftig oppdragelse, men trekker frem noen aktuelle problemstillinger i vår tid. En enkelt families større eller mindre grep for å redusere utslipp og eget forbruk kan ikke alene senke klodens temperatur – kampen for en mer bærekraftig verden må også føres på et strukturelt plan. I utdanningssystemet har barnehagelærerne førstehåndskontakt med den neste generasjonen og gjennom leken får de innblikk i barns opplevelser og forståelse av virkeligheten slik den fremtrer for dem. Som når et pinnebygg må bukke under for oppvirvlet sand. I tsunami-leken kom flodbølgens voldsomme ødeleggelser for dagen. Den fremstilte en type katastrofe som, sammen med orkaner, ekstrem nedbør og stigende havnivåer, hetebølger og lange tørkeperioder, opptrer hyppigere og mer truende enn tidligere i menneskehetens historie. Leken imiterte virkelighetens voldsomhet, uten bortforklaringene som noen ganger inntar det offentlige ord skiftet. «Retorikken kommer ofte til kort når vi skal snakke om klima, fordi det eneste formålstjenlige språket er av en type som en livsglad kultur av munter optimisme har lært oss å avvise kategorisk som
10