Innhold
Forord.................................................................................. 7 1 Innledning. . ..................................................................... 9 Inkludering og ekskludering, likhet og forskjell............................. Fortellerens makt: Mitt forfatterperspektiv.. .................................. Avgrensing og struktur............................................................. Fortelling og formidling............................................................
10 16 18 21
2 Sosiale hierarkier og klassefellesskap............................. 25 Næringsgrunnlag og naturressurser............................................ Industriutvikling i et langt perspektiv.......................................... Et nytt arbeidsliv. . .................................................................... Demokrati, stemmerett og fattigdom........................................... Samfunnslim og tillitsbygging: Å forme en følelse av fellesskap. . ....... Klassekamp og utvikling av klassebevissthet................................. Tillit og tvil, revolusjon og reformisme: Mellomkrigstidas spenninger..................................................... Streiker og arbeidskonflikter...................................................... Den sosialdemokratiske orden................................................... 1970-tallets radikalisering og klasseretorikk. . ................................ Klassesamfunnets fall – eller nye framvekst?.................................
25 27 28 30 33 36
41 46 49 54 56
3 Både hand i hand og by mot land.................................... 61 Det lysner: Bygd og by i endring................................................. Små og selvstyrte kommuner..................................................... Det går på skinner: Landet bindes sammen.. ................................. Sentralisering og storindustri..................................................... Distriktspolitikk, eller drømmen om det gode liv i byen?................. Kommunesammenslåing. . ......................................................... Velferdssamfunnets utvikling.....................................................
63 68 69 73 75 80 81
5
Industriens nedbygging …........................................................ … og utdanningssamfunnets gjennombrudd.. ............................... 1972 og 1994: Distriktenes triumf?.............................................. Sentralisering: Mot et nytt «vi», eller forsterking av «oss» og «de andre»?.. .....................................
85 86 90 92
4 Kjønn, seksualitet og likestilling.. .................................... 97 Kjønn som begrep og teori........................................................ Husmor- og forsørgersamfunnet.. ............................................... Fra stua full til tobarnskull. . ....................................................... Økt kvinnelig yrkesaktivitet....................................................... Barneomsorg og kjønnsforskjell.. ................................................ Likhet og likestilling for menn.. .................................................. Politikk og påvirkning – formell og reell likestilling. . ...................... 1968-generasjonen: Kvinneopprør og feministisk protest. . ............... Nye familieformer. . .................................................................. Å kritisere samfunnets likhets-/forskjellstenkning.. ........................
98 100 106 108 111 115 117 119 121 124
5 «De andre» som «rase» og etnisitet............................... 127 Faglige perspektiver................................................................. «Liv ser en lite av»: De synlige og usynlige samene......................... «Mye skrik og skrål og sånt»: Assimileringa av reisende i Norge. . ...... «Jeg kunne gråte over jødene».................................................... Innvandring og integrering. . ...................................................... Arbeiderklassen skifter farge...................................................... Mot mangfoldssamfunnet......................................................... Rasisme og fremmedfrykt......................................................... «Norskhet» som etnisk mangfold................................................
128 131 134 137 140 143 145 147 149
6 Perspektiver på et hundreår............................................ 153 Klasse, kjønn, etnisitet og sted.................................................... 154 Fra likhet vs. forskjell til mangfold og variasjon............................. 157
Kilder og litteratur............................................................... 159 Stikkord............................................................................... 175
6 Innhold
Forord
Jeg jublet glad da forlagsredaktør Lars Aase spurte om jeg ville skrive om Norge på 1900-tallet i Cappelen Damm-serien En kort introduksjon til… Ett år? Med andre arbeidsoppgaver ved siden av? 100 sider tekst? Ja da! En tar jo utfordringer! Ei god venninne av meg responderte kjapt: «Da kommer du til å slite, Hilde Gunn, du er jo ikke akkurat ordknapp.» Nei, jeg er ikke det, og det å begrense et bokmanus om norsk 1900-tallshistorie er ei utfordring som krever svært strenge prioriteringer. Den som venter dette som ei tradisjonell norgeshistorie som tar opp «alt», vil bli sørgelig skuffet. Takk for hjelp, oppmuntring og konstruktiv respons til alle lesere: kolleger i og utenfor Nord universitet, den anonyme fagfellen og verdens mest entusiastiske forlagsredaktør – ingen navngitt, men dere vet hvem dere er. Den viktigste leseren min har imidlertid representert ei av bokas viktigste målgrupper, studentene. Hun er 25 år, begeistret og totalt inhabil: «Jeg er sjukt imponert! Det er ulikt noe annen ‘pensum litteratur’ jeg har lest, med et språk som gjør det interessant å lese og et konsept og en oppdeling som er enkel og skaper spenning og en teori forankring som ikke bare er tørr og kjedelig. Du er så flink, mamma! Det er en perfekt kombinasjon mellom teori og en innsikt i historiske forklaringsmetoder, samtidig som fortellingen er spennende og skrevet på en ny måte. Gleder meg til den kommer ut!» En trenger nok mer kritiske lesere enn sine egne, studerende barn, men du verden så godt det gjør. Takk, alle – og god lesing! Verdal, 28. februar 2021 Hilde Gunn Slottemo 7
Fra Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden Men den følelsen av tilfredshet når du får en idé, trenger du vel ikke egentlig hjerneforskere for å sette ord på, og å peke på dopamin som forklaring på alt vi liker og blir avhengig av, er altfor enkelt. En skikkelig god idé som du vet at ingen andre har hatt før deg, den kjennes kanskje rett og slett som et så kraftig kick at du kan tenke deg å løpe naken gjennom byen og hoie av lykke. En forfatter vil tilsvarende kunne få stadig nye erkjennelser etter hvert som teksten vokser fram, hvert kapittel er fylt av nye ideer, hver vending i historien representerer nye tanker og refleksjoner og aha-opplevelser. Noen ideer er innenfor systemet, som når man jobber på en leskedrikkfabrikk og kommer på en ny leskedrikk, og noen er et stort skritt ut i det ukjente, som når du får ideen til en ny, stor roman. Hilde Østby
KAPITTEL 1
Innledning
Vinternatta ligger tett og mørk rundt husveggene når klokka bikker midnatt ved overgangen til år 1900. I sovekammerset i den lille husmannsstua er det trangt. Fødselen er i gang, og jordmora har allerede kommet. På stua henger ei klokke på veggen og passer på tida med sine tikk-takk, tikk-takk. Foran grua på kjøkkenet sitter den kommende far, de to eldste barna og hans gamle foreldre. De har vært på gudstjeneste. Mens kirkeklokkene kimer det nye året velkomment, skriker den vordende mor av smerte.
Ole Johan het han, nyttårsbarnet, og han gråt da han ble født. Navnet er ingen tilfeldighet: Både Ole og Johan var de mest brukte guttenavnene i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.1 Slik representerer denne fiktive Ole Johan en vanlig gutt i Norge på denne tida. I tillegg personifiserer han starten på et nytt århundre, i alle fall hvis vi ser litt stort på det. Den norske regjeringa hadde egentlig bestemt at det nye århundret først skulle starte året etterpå, 1. januar 1901, stikk i strid med unionspartner Sverige, svenskekongen og folkemeningas ønsker, som heller ville markere århundreskiftet ved overgangen 1899/1900.2 Starten på det nye året ble uansett feiret med bråk og leven, slik skikken hadde vært helt fra oldtida. Med løskrutt i bøssene ble år 1900 skutt inn, et spetakkel som skulle holde vonde makter borte.3 Hvis folketrua slo til, ville Ole Johan og familien få et godt liv. «Nyttårsdag klår, gir godt år», het det, for denne dagen ga et varsel om hva resten av året ville bringe. Kontinuitetsmagi, kalles denne tenkemåten av fagfolk.4 Med mat på bordet, 1 2 3 4
Statistisk sentralbyrå [SSB] u.å. Aaraas 1998: 10ff Hallbert 1995: 150; Sivertsen 1998: 252 Sivertsen 1998: 11. Se også Hallbert 1995: 13ff; Hodne 1996: 142ff.
9
rolig vær og rask restitusjon etter fødselen for både mor og barn, lå alt til rette for ei fin framtid for Ole Johan og hans familie. Et barn som hadde blitt født nyttårsnatta 1899/1900 – som Ole Johan – ville opplevd dramatiske forandringer i samfunnet hvis han hadde levd til han ble hundre år. Han ville blitt født inn i et samfunn med store forskjeller mellom folk, både når det gjaldt kjønn, klasse, geografisk bosted og etnisitet. Mennesker ville opplevd betydelig ulikhet når det gjaldt økonomiske goder, politiske rettigheter, kulturelle tenkemåter og muligheter for sosial innflytelse. Gutten Ole Johans liv ville vært sterkt preget av at han var født inn i en østlandsk husmannsfamilie, i et hjem med trange kår og uten store muligheter for reell politisk påvirkning. Forskjellene mellom ham, en rik fabrikkeier, en samisk jentunge eller en jødisk innvandrer ville vært slående. Etter hvert skulle det utvikle seg sterke likhetsnormer i Norge. Målet ble å redusere ulike former for forskjeller, på godt og vondt. Men gjennom hele hundreåret var det sterke spenninger mellom samfunnets likhetsnormer og dets forskjellspraksiser, slik disse aspektene ofte hang uløselig sammen. Det skapte mange vanskelige spørsmål: Hvordan skulle likhet utøves, og på hvem sine premisser skulle det skje? Hvordan skulle gnisninger mellom konkurrerende idealer og motstridende politiske mål, løses?
Inkludering og ekskludering, likhet og forskjell Fortidas ulike former for forskjellighet og hvordan disse ble behandlet, er tema i denne boka. Målet er å forstå forskjellene som preget Norge på 1900-tallet: deres røtter, forutsetninger og utfordringer. Det er særlig fire ulikhetsdimensjoner jeg vil være opptatt av: sosial klasse, sted, kjønn og etnisitet. Felles for dem, er at de angår alle menneskers liv og hverdag. Dermed er de et uttrykk for et ønske om å forstå 1900-tallet gjennom livene til de mange, ikke de få. Et slikt perspektiv krever en redegjørelse. Begrepet «forskjell» har en motpol i begrepet «likhet». Når vi oppfatter noen som forskjellige fra andre, betyr det automatisk også at vi oppfatter andre som mer like. I tankene våre danner vi hele tida grupper som er like eller forskjellige fra hverandre. «Kvinner er sånn, mens menn er slik», kan vi si, eller vi kan hevde at «arbeidere er på den måten, mens middelklassen er på en 10 Kapittel 1: Innledning
annen». Noe av dette har røtter i reelle forskjeller og interessemotsetninger, annet er blåst opp og tatt ut av sine proporsjoner. Vi rubriserer og kategoriserer oss selv og andre, i et forsøk på å rydde verden i forståelige og håndterbare størrelser. Likhets- og forskjellsproblematikken angår mange samfunnsområder. Den handler om arbeid og produksjonsliv, om økonomi og materielle forskjeller mellom mennesker. Den gjelder sosiale forhold; hvordan mennesker lever sine liv og organiserer seg i samfunn sammen med andre. Den omhandler dessuten menneskers tenkemåter, ideer og normer, verdensanskuelser og oppfatninger av religion, livssyn og viktige verdier – som vi deler med noen, men som er forskjellige fra andres. Begrepene opererer også på flere nivåer, og handler om både rettigheter og plikter, egenskaper og atferd. Ofte blandes disse nivåene sammen, og begrepene fylles med forskjellig og til dels motstridende innhold. De presenteres gjerne som motsetningspar, slik at individer og grupper blir tvunget til å forstå seg selv enten som forskjellige fra andre eller som like. I menneskenes tanker rangeres dessuten ofte disse motsetningsparene slik at de opptrer i hierarkier, som over- og underordnet: menn overordnes kvinner, sjefer sine arbeidere, hvite settes over svarte. Dermed brukes «forskjell» for å plassere noen mennesker som underlegne andre, mens «likhet» betyr at «de andre» må tilpasse seg en etablert norm, altså innordne seg på andre menneskers – ofte de mektiges – premisser. Hvis likhet og forskjell ses som motpoler, skaper det umulige valg for folk. Slik er tankemønstre som er basert på gjensidig utelukkelse og rangering i virkeligheten sterke forenklinger av komplekse forhold. Det er i realiteten en falsk motsetning: Det er for eksempel mulig å ha like politiske og økonomiske rettigheter, uten samtidig å måtte ha lik atferd eller oppførsel. I faglige diskusjoner snakkes det gjerne om formell likhet, mulighetslikhet og resultatlikhet, selv om heller ikke disse begrepene brukes konsistent.5 Historikere og samfunnsforskere kan angripe likhets- og forskjellsproblematikken på mange ulike måter. Noen kan studere fordeling av ressurser, eiendom og materielle goder mellom mennesker, for eksem5
Om likhets-/forskjellsproblematikken, se f.eks. Bock 1991; Hirdman 1986; Melby 1995 (spesielt kap. 2); H. R. Nielsen 1992; Oftung 1994; Roll-Hansen 2020; Scott 1988: kap. 8; Solheim 2008. Inkludering og ekskludering, likhet og forskjell 11
pel hvordan ulike arbeidstakere har ulik lønn. Andre kan undersøke sosial praksis, det vil si hvordan menneskene faktisk lever sine liv på like/forskjellige måter, slik «de reisende» hadde en levemåte som skilte seg fra bofaste bønder og arbeidere. Atter andre kan se på fortidas normer og ideer: Hvordan tenkte og opplevde folk verden ulikt? Hva var viktig for dem, og hvordan handlet de i tråd med det? Fagfolks tematiske og teoretiske interesser er altså forskjellig. De ulike perspektivene henger sammen på komplekse måter, og de kan påvirke og prege hverandre gjensidig. Det er flere perspektiver i denne boka. Jeg er opptatt av fortidsmenneskenes egne tanker og formuleringer om samfunnets likheter og forskjeller. Hvilke forskjeller ble sett, hvilke likheter var forstått som viktige, hvilke politiske grep ble tatt for å nå dem? Var kjønnsforskjellene oppfattet som så store at det var greit at kvinner ikke skulle ha stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet? Når ble økonomisk ulikhet mellom arbeidere og funksjonærer sett som problematisk? Hvilke politiske løsninger ble diskutert for å minke geografiske ulikheter i landet? Hvordan en tenker og snakker om ting, er med på å forme hvordan en ser og oppfatter verden – og dermed hvordan en handler. Jeg er derfor også opptatt av menneskers handlinger og en politisk, utøvende dimensjon. Dessuten foregår forståelsene av likheter og forskjeller innenfor materielle rammer. Utbygging av samfunnets infrastruktur, produksjonsvirksomhet og arbeidsliv kunne ha økt likhet som målsetting, eller likheten kunne være en utilsiktet konsekvens. Transport- og kommunikasjonsrevolusjonen, som startet allerede på 1800-tallet, brakte varer, tjenester og nye tenkemåter raskt rundt i landet. Det skapte et grunnlag for økt likhet. Kraftutbygging, industriutvikling og andre former for materielle og teknologiske endringer medførte økonomisk vekst og større velferd for alle, uansett hvor i Norge de bodde. Menneskets tenkemåter, deres sosiale praksis og samfunnets fordeling av makt og ressurser er vevd sammen og satt inn i en bred, historisk sammenheng. 1900-tallets likhets- og forskjellsproblematikk henger også sammen med at stadig større deler av befolkninga ble inkludert i ulike former for samfunnsmessige fellesskap: politisk, kulturelt, økonomisk og sosialt.6 6
Se f.eks. Brochmann & Hagelund 2010 (innledningskapitlet); Sejersted 2005 (særlig bokas innledning og avslutning).
12 Kapittel 1: Innledning
Det gjaldt arbeidere, kvinner, ulike etniske grupper og folk fra forskjellige deler av landet. Det skjedde blant annet ved at det ble skapt gode vilkår for likhet: materiell trygghet og økonomisk vekst, nye trygde- og velferdsordninger, bedre sosiale betingelser, muligheter for utdanning og mobilitet og politiske rettigheter med høy grad av deltakelse blant borgerne. Inkluderingsprosessene forutsatte en viss opplevelse av likhet, eller at forskjeller ble gjort uvesentlige og irrelevante. De fordret også at innbyggerne i noen grad hadde en følelse av solidaritet, tillit og samfunnsmessig lojalitet. Inkluderinga kunne skje på flere måter, med ulike krav til homogenisering, tilpasning og innordning. Det har vært vanlig å bruke begrepene assimilering, segregering og integrering om måten minoritets- og majoritetsbefolkninga samhandler og forholder seg til hverandre på. Assimilering er at en person eller gruppe gir avkall på sin kultur og sine levemåter for å leve på majoritetsbefolkningas premisser. Minoriteten forventes å bli lik majoriteten, og det er majoritetens verdier, normer og tradisjoner som blir gjort gjeldende for samhandlinga mellom dem. Som vi skal se, var majoritetens behandling av den samiske befolkninga i Norge lenge et eksempel på en sterk assimileringspolitikk. Segregering, derimot, er målet om at etniske eller kulturelle grupper holdes atskilte, uten særlig kontakt eller møtepunkter. I flere land er bydeler som «Chinatown» tydelige eksempler; områder der innvandrere bor og lever atskilt fra majoritetssamfunnet, med eget språk, egne skoler, intern sosial kontakt og egne normsystemer. Integrering kan ses som en form for sammenføying eller samordning til en ny helhet. Det vil si at minoritetsbefolkninga deltar i samfunnet uten å måtte gi slipp på egen identitet eller særpreg.7 Inkludering i de nye samfunnsmessige fellesskapene kunne gi rettigheter og goder, men det kunne også medføre ulemper og byrder. Når likhet var et premiss for samfunnets inkludering, kunne det føre til utfordringer med å forholde seg til forskjellighet. Forskjeller måtte bygges ned, dempes eller gjøres irrelevante eller mindre konfliktfylte, enten de var av økonomisk, sosial, kulturell, etnisk, religiøs, geografisk eller kjønnsmessig art. Noen av fortidas håndteringer av disse forskjellene er i dag gevinster og goder; noe vi hyller – universelle trygdeordninger 7
Se Sætermo et al. 2021 Inkludering og ekskludering, likhet og forskjell 13
for alle er ett eksempel, lik rett til utdanning et annet. Andre forhold oppfatter vi som uheldige og kritikkverdige, ja, rett og slett forferdelige. Mellomkrigstidas behandling av «de reisende» undertrykte ei hel folkegruppe og gjorde at barn ble skilt fra sine familier og kvinner tvangssterilisert. Samiske internatskoler der barn ikke fikk snakke sitt eget morsmål, var én metode for å skape «likhet» – et grep de fleste i dag vil kalle fryktelig. Noen mennesker måtte betale en høy pris for de likhetsnormene som utviklet seg. Likhets- og forskjellsproblematikken var altså en krevende balansegang som ga både fordeler og sterkt kritikkverdige ulemper. Ulike former for forskjeller ble forstått, fortolket og vektlagt ulikt i forskjellige tidsperioder, og de ble behandlet og forandret på ulike måter. Ulikhetens dimensjoner skiftet. Noen forskjeller var problematiske i én tidsperiode, andre i en annen. I siste del av 1900-tallet skjedde det imidlertid endringer der forskjellighet i større grad ble oppfattet som noe positivt. Nå ble begrepet «mangfold» viktigere. De sterke likhetsambisjonene – forstått som ensartethet og likhet i væremåte og atferd – ble dempet, til fordel for større oppmerksomhet rundt likeverd og fruktbar forskjell. Hvilke forskjeller som i samtida ble sett og gjort viktig og relevant handlet om å skape grenser; om å sette opp gjerder og skillelinjer mellom «oss» og «de andre». Noen ble inkludert, andre ekskludert fra de ulike kategoriene. Antropologen Marianne Gullestad har veldig klokt sagt at grenser ikke opprettes først og fremst for å holde noen utenfor, men for å samle dem som er inni. Når en peker på at «de andre» er sånn, mens «vi» er slik, så uttrykker det en oppfattelse av indre likhet eller samhold, eller i alle fall et ønske om å skape det. Påstander om «oss» og «dem» kan ses på som forsøk på å forme andre ut fra ens egne normer og verdier. Denne påpekninga kan i seg selv få likhet som konsekvens, ved at en overser de forskjellene som faktisk finnes. Slik skapes det altså dikotomier – motsetningspar – mellom «oss» og «de andre». Det er viktig å tenke kritisk over disse, og bli bevisst prosessene som skaper og rangerer dem. Forholdet mellom mennesker er mer komplisert enn det enkle over- og underordningsmodeller tilsier. Historikeres privilegium er at vi med vårt tilbakeskuende blikk kan se, analysere og tenke kritisk over begreper folk formet livene sine med i fortida. Vi kan studere tråder og mønstre som ikke var synlige for folk 14 Kapittel 1: Innledning
som sto midt i tidas kaotiske mangfold. Men også vi påvirkes av vår bakgrunn, personlighet og samfunnsmessige posisjon – det preger vår tenkning: hva vi ser og vektlegger. Denne boka er for eksempel skrevet med et majoritetsblikk på minoriteter. Det fordrer at jeg reflekterer selvkritisk over hvordan det påvirker mine tolkninger. Begrepsparet likhet–forskjell er likevel et spenstig springbrett for å tenke videre omkring samfunnets inkluderingprosjekt. Begrepene er fraspark for å reflektere over hvordan de kategoriene vi skaper og lever med ikke framstiller mennesker som likeverdige og jevnstilte. Det bringer meg over på neste tema: makt. Hvilke forskjeller som gjøres viktige, er et spørsmål om makt.8 Alle mennesker har ikke like muligheter til å bestemme hvilke ulikheter som skal oppfattes som vesentlige og hvordan de skal forandres. Makt kan handle om antall og fellesskap. Hvis én kvinne kjempet for selvbestemt abort på 1970-tallet, hjalp det lite, men da hun fikk med seg et helt demonstrasjonstog, fikk hun og hennes medsøstre innflytelse. Makt kan også handle om posisjon og individuell påvirkningsmulighet. En rik person og en ledende politiker vil lettere kunne få gjennom sine ønsker enn «mannen i gata» og Kari Nordkvinne. Men makt handler ikke bare om økonomisk posisjon og formelle politiske beslutninger, det handler også om evnen til å påvirke, til å forme andres tanker og til å kunne legge premisser for hva som er viktig og ikke viktig. Makta kan være synlig, formell og åpen, men den kan også være skjult og usynlig. Den handler om å kontrollere økonomiske ressurser, men også om å skape forståelser og virkelighetsoppfatninger. Jeg er i denne boka særlig opptatt av forholdet mellom skjult makt og sosiale forhold, mellom politikk og hverdagsliv: hvordan noen evner å påvirke andre til å tenke, ønske og mene det samme som seg selv. Mennesker med makt kan legge premisser for at noen oppfattes som like, andre som forskjellige, og de har innflytelse på hvilke kriterier som legges til grunn for dette.
8
Om maktbegrepet, se f.eks. Engelstad 2005; Skrede 2017: 27–28. Inkludering og ekskludering, likhet og forskjell 15
Fortellerens makt: Mitt forfatterperspektiv Også historikere har makt. Vi legger premisser for hva som skal oppfattes som viktig, relevant og betydningsfullt i fortida. Vi jobber med samfunnets kollektive erindring. Vår oppgave er å huske på vegne av en nasjon, et lokalsamfunn eller en bedrift. Men historikere husker ikke bare det som er viktig og glemmer det som er uvesentlig; vi skaper også disse betydningene – vi rydder og ordner og gjør den komplekse, mangfoldige fortidige virkeligheten forståelig og begripelig. Det innebærer en rekke valg og dilemmaer. For når en løfter noe inn i lyset, blir samtidig noe annet stående i skyggen. Mitt valg om å legge fire ulikhetsdimensjoner til grunn for denne boka kaster et skarpt lys over noen forhold i fortida. Desto viktigere er det å si noe om hva som forblir dunkelt og uopplyst. For det første tar jeg i liten grad opp Norges forhold til utlandet og internasjonale relasjoner, selv om det finnes unntak. Det handler mye om plasshensyn og er et valg som nærmest har tvunget seg fram, til tross for at norsk historie de siste årene har fått kritikk for det som ofte kalles «metodologisk nasjonalisme».9 Det er også lite stoff om andre verdenskrig her, selv om den grusomme historia om jødene som «de andre» er inkludert. Natur- og miljøvern er heller ikke et tema eller perspektiv – til tross for at det utvilsomt er svært viktig. I tillegg nevnes få kjente nordmenn eller -kvinner – som statsministre og toppolitikere – ved navn. Det er dessuten mulig å tenke seg en rekke andre forskjellsdimensjoner teksten kunne vært organisert rundt: for eksempel generasjonsforskjeller, ulike livssyn eller natur–kultur. Det er opplagt noe en taper ved å skrive så kort og samtidig prøve ut et nytt perspektiv. Men det er også noe en vinner. Når fortidas mangfold settes sammen på nye måter, kan det i seg selv skape innsikt og forståelse. En kan se nye forhold, oppdage nye sammenhenger, få nye tanker. En kan unngå å skrive forskninga inn som ei uproblematisert tilslutning til en kjent historisk kontekst, uten at denne konteksten undersøkes på selvstendig grunnlag.10 Historikeren Ingar Kaldal har brukt begrepet «den historiske turist» om det å gjøre noe annet enn det vante og forventete. Da handler ikke historiefaget bare om å gjøre det 9 Stråth et al. 2008 10 Kaldal 2002: 67ff; E. Lie 2012a
16 Kapittel 1: Innledning
ukjente kjent, men også om å gjøre det kjente ukjent, for å bruke hans spissformulering.11 Gjennom å vri og vende på kjent historie kan vi få økt innsikt og større historisk forståelse. Dette betyr at en må lese andre bøker for å finne de kronologiske hovedlinjene i den historiske utviklinga i Norge på 1900-tallet. Heldigvis er det skrevet en rekke oversiktshistorier som fungerer fint for den som ønsker mer kunnskap.12 I tillegg til de mange norgeshistoriene er det skrevet en rekke serier eller enkeltbøker om mer avgrensete temaer, enten det dreier seg om arbeiderbevegelsens historie, landets likestillingshistorie eller byhistorie. Felles for dem er at de er bredt orienterte framstillinger, der en finner litt om mye, oftest organisert i ei kronologisk framstilling.13 Dette er ei annen type bok. Den må ikke leses som en altomfavnende introduksjon til det 20. århundrets norgeshistorie. Delvis setter formatet sine klare begrensninger: ambisjonen om 100 sider brødtekst gjør det nødvendig med svært tøffe valg og strenge prioriteringer. Men denne bokas opplegg har også andre begrunnelser. Jeg har valgt å flytte blikket over mot hvordan materielle og mentale forhold skapte ulikhetsmønstre som folk levde livene sine innenfor. De temaene jeg har valgt å ta opp for å belyse det, er forhold som har hatt betydning for de brede lag av folket. 11 Kaldal 2007. Dette er beslektet med hans begrep om «transkontekstuell kontekstualisering», se Kaldal 2010: 57. 12 For den som trenger lesetips, gis her noen eksempler på brede oversiktshistorier som kan brukes for å orientere seg videre og grundigere enn det denne boka gir mulighet for. J.W. Cappelens forlag ga ut et 15-bindsverk om Norges historie mellom 1976 og 1980, med Knut Mykland som redaktør, der Per Fuglum (1978) og Edvard Bull (1979a, 1979b) skrev om 1900-tallet. I 1994–98 kom Aschehougs 12-bindsverk Norges historie, med Gro Hagemann, Knut Kjeldstadli, Even Lange og Edgeir Benum som forfattere av bindene om 1900-tallet. I 2011 utga samme forlag firebindsserien Norvegr, der May-Brith Ohman Nielsen skrev om periodene 1840–1914 og 1914– 2011 (2011a, 2011b). I tillegg har Finn Olstad utgitt oversiktsbøker i 2010, 2017 og 2019. Det samme har Berge Furre (1993, 2000), Ola Svein Stugu (2012), Francis Sejersted (2005) og Rune Slagstad (1998) – for å nevne noen. 13 Her kan fembindsverket Arbeiderbevegelsens historie i Norge nevnes, utgitt på tampen av 1980-tallet, med Edvard Bull, Øyvind Bjørnson, Per Maurseth, Tore Pryser, Trond Bergh og Jostein Nyhamar som forfattere. Senere har LOs historie blitt utgitt (Bergh 2009; Bjørnhaug et al. 2000; Bjørnhaug & Halvorsen 2009; Olstad 2009). Innenfor økonomisk historie finnes E. Lie 2012b; og Sandvik 2018. I 2006 kom Helle, Eliassen, Myhre og Stugus Norsk byhistorie, i 2013 Danielsen, Larsen og Owesens likestillingshistorie. Fortellerens makt: Mitt forfatterperspektiv 17
Avgrensing og struktur Denne boka er inndelt i fire hovedkapitler, basert på hvert sitt tema og med hovedtyngde i hver sin tidsperiode, samt et innlednings- og et avslutningskapittel. I det første hovedkapitlet, «Sosiale hierarkier og klassefellesskap», om perioden 1900–1935, rettes spesielt oppmerksomheten mot sosial klasse. Det andre, «Både hand i hand og by mot land», handler om tida fra 1935–1972. Her er søkelyset særlig rettet mot forhold knyttet til geografisk likhet og forskjell, det vil si temaer som tar opp distriktspolitikk, stedsutvikling, stedlig identitet og mulige interessekonflikter knyttet til by-/land-problematikken. I kapittel tre, «Kjønn, seksualitet og likestilling», grovt regnet som tidsperioden fra 1950- til 1980-tallet, ser jeg særlig på kjønn, seksualitet, familie og nære relasjoner. Og til slutt, i det fjerde og siste kapitlet, kalt «De andre som rase og etnisitet», er det nettopp forhold som «rase» og etnisitet som får hovedfokus. Deretter følger et avslutningskapittel med tittelen «Perspektiver på et hundreår». Å sette tidsskiller er alltid vanskelig, og bokas kapittelinndelinger må ikke oppfattes som bastante. Kapitlene er delvis overlappende når det gjelder tid. Et tema forfølges både framover og bakover fra sitt tidsmessige tyngdepunkt. Tidsgrensene er derfor bare ment som omtrentlige og ikke absolutte. Det er likevel noen utviklingstrekk når det gjelder hvilke likheter/forskjeller som er blitt gitt nasjonal oppmerksomhet i ulike tidsperioder. Det samfunnsmessige inkluderingprosjektet flyttet oppmerksomheten mot stadig nye grupper. Hvordan ulike samfunnsgrupper har inngått i samfunnets likhets-/forskjellsdiskusjon i de forskjellige periodene, legger grunnlaget for bokas kapittelinndeling. Den samfunnsmessige inkluderingsprosessen kan forstås på flere måter, og ulike forhold kan vektlegges.14 Historikeren Halvdan Koht hadde en tese om at nasjonsbygginga medførte at stadig flere klasser – gjennom kamp og strid – ble innlemmet i «prosjektet Norge». Slik ble ulike sosiale klassers interesser ivaretatt, samtidig som nasjonen ble mer mangfoldig og komplett. Også historikeren Francis Sejersted var opptatt av forholdet mellom integrasjon og nasjonsbygging. For ham var den klassebaserte integrasjonen en følge av at samfunnets stabilitet 14 Det følgende bygger særlig på Brochmann & Hagelund 2010: 19–25; Sejersted 2005: 507–519.
18 Kapittel 1: Innledning
var truet av konflikt og motsetninger. Nasjonsbygging gjennom velferdsutvikling ble en metode for å skape tilhørighet, stabilitet og orden. Klasseaspektet er viktig i denne bokas andre hovedkapittel. Der rettes oppmerksomheten mot en periode da klasseproblematikken var tydelig uttalt og diskutert i samfunnet. Gjennom en rekke reformer ble arbeiderklassen integrert i et samfunnsmessig fellesskap, slik vår hovedperson Ole Johan ble. Tidsskillet settes her i 1935, det året da Hovedavtalen, kriseforliket og Arbeiderpartiets regjeringsdannelse markerte at arbeiderbevegelsen hadde blitt en maktfaktor i samfunnet. Tida var nå kommet til det mange historikere og samfunnsforskere har kalt «sosialdemokratiets tidsalder», en periode da klasseforståelsen gradvis ble tonet ned i samfunnets oppmerksomhet. Den økonomiske likheten økte i Norge i mange år etter andre verdenskrig. Fra slutten av 1970-tallet gikk imidlertid utviklinga igjen i retning av større sosioøkonomisk forskjell, uten at det skapte større oppmerksomhet omkring en klasseproblematikk. Samfunnets oppmerksomhet var i stedet orientert mot andre former for forskjeller, særlig knyttet til etnisitet. Likevel var det noen år på 1970-tallet, i forbindelse med det såkalte ungdomsopprøret, at klasse og sosial ulikhet igjen ble gjort til samfunnstema og diskusjonsemne – et tydelig eksempel på at denne bokas periodisering ikke må ses som absolutt. Også by-/land-dimensjonen har vært viktig når det gjelder samfunnsmessig integrasjon. Da Arbeiderpartiet dannet regjering i 1935, var det etter en overenskomst med Bondepartiet. Nå ble by og land politisk samlet, spissformulert i Aps slagord «hand i hand». I etterkrigstida ble det tydelig ved at det oppsto en eksplisitt formulert distriktspolitikk, med egne bevilgninger over statsbudsjettet.15 Den nasjonale ambisjonen om materiell trygghet og sosial utjevning fikk en tydelig stedlig dimensjon. Likhetsambisjonen ble koblet til sted. Gamle spenninger mellom bygd og by og mellom ulike regioner, distrikter og landsdeler ble dempet. Sluttpunktet for denne tidsperioden settes her i 1972. Da hadde EF-avstemminga gjort at forholdet mellom by–land på nytt ble en viktig del av den nasjonale, offentlige samtalen. Stedsdimensjonen var igjen aktivert for fullt, og de politiske spenningene var påtakelige. De blaffet opp igjen også rundt 1994. Begge EU-avstemmingene viste 15 Teigen 2019: 15 Avgrensing og struktur 19
at gamle kulturelle og politiske kløfter hang igjen og skilte mellom by og land og mellom ulike regioner.16 Kvinner oppnådde delvis formell likestilling på begynnelsen av 1900-tallet, men sosiale praksiser og enkelte juridiske formaliteter var likevel preget av forskjell i mange tiår ennå. Ideen om kjønnsforskjell var sterk helt fram til 1970-tallet. Hverdagslivet for menn og kvinner var i stor grad preget av ulikheter: Denne bokas «Solveig» var forventet å være hjemme med barna sine, mens hennes ektemann «Arne» var familiens forsørger. På 1970-tallet ble forholdet mellom kjønnene tatt opp til grundig revisjon, og kvinner krevde reell likestilling – med støtte fra mange menn. Bokas hovedkapittel tre dreier seg om tida mellom 1950 og 1980. Denne perioden synliggjør de store forandringene som skjedde når det gjaldt kjønn, familie og seksualitet. Men også i dette kapitlet er det nødvendig å trekke linjene framover og bakover i tid for å kunne studere hvordan forholdet mellom menn og kvinner endret seg gjennom hele hundreårsperioden, i de siste tiårene for eksempel med nye samlivsformer og åpne homofile relasjoner. For Francis Sejersted representerte den sosialdemokratiske fasen et klimaks i det store nasjonsbyggingsprosjektet. På slutten av 1960-tallet var hele befolkninga trygget og gitt sosialt samfunnsborgerskap i hans fortelling. Det var «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk». Men det nasjonale fellesskapet viste seg likevel å ikke være fullbyrdet. På 1970-tallet kom det til en ny gruppe som skulle inkluderes i velferdsnasjonens fellesskap, nemlig innvandrerne, i denne boka vist gjennom norsk-pakistanske Aslam Ahsan. Dette ble startpunktet for velferdsstatens flerkulturelle prosjekt. Innvandringa som samfunnsfenomen rokket ved det nasjonale integrasjonsprosjektet, samtidig som integrasjon ble satt på dagsorden i en ny utgave. Ville samfunnets lim – det som møysommelig var blitt produsert i de foregående tiårene – være sterkt nok til å tåle nye integrasjonsprosesser?17 Dette er tema i bokas fjerde og siste hovedkapittel, før avslutningskapitlet følger. Selv om hvert kapittel har hvert sitt tematiske brennpunkt, er det ikke ment ekskluderende. De fire dimensjonene – klasse, sted, kjønn og etnisitet – virker inn og har betydning i alle tidsperiodene. I virkelighe16 Furre 2000: 361 17 Brochmann & Hagelund 2010: 22–23
20 Kapittel 1: Innledning
ten er de nært tvunnet sammen og sameksisterende. De er tråder som floker seg inn i hverandre, som veves sammen til et mangefarget teppe, tette og uatskillelige. At de blir underlagt nærmere analyse i hvert sitt kapittel har først og fremst en pedagogisk hensikt. Når jeg tvinner trådene fra hverandre i teksten, blir det enklere å forklare, drøfte og utdype.
Fortelling og formidling Historiefaglige bøker rettet mot en bred, historieinteressert allmennhet skal ofte tjene flere funksjoner: De skal både være oppslagsbøker, god litteratur og trygge, vitenskapelige publikasjoner.18 Det er krevende kombinasjoner, for de ulike hensynene lar seg ikke så lett forene. Av og til kan det føre til at de eksplisitt analytiske aspektene tones ned, og de drøftende og problematiserende aspektene blir skadelidende. Det har en lang tradisjon i historiefaget. En del mener at diskusjoner ikke hører hjemme i bøker rettet mot et bredt, allment publikum. Idealet for mange historikere vært i tråd med historikernestor Jens Arup Seips formulering om at en må rive stillaset etter ferdig arbeid – enten det dreier seg om et vakkert lite portrett eller et stort landskapsmaleri. Det kan også være sånn at det som binder historikere sammen, er den stadige og vedvarende insisteringa på kildekritikken og det empiriske arbeidet.19 Kanskje har det bidratt til at teoretiske diskusjoner og refleksjoner er dempet i formidlende tekster? I denne boka har det vært et mål å skrive problematiserende og drøftende, ut fra en tanke om at vi både trenger empirisk kunnskap og teoretiske/metodiske nøkler til å problematisere den samme empirien. Jeg har ønsket å beholde stillaset og vise fram både pensel og palett. Det er viktig med begreper og språk som hjelper oss å lese kritisk og reflektert. Derfor forsøker jeg flere steder å stoppe opp og vise til forskningslitteraturen, peke på flere mulige forståelser, drøfte kildematerialets begrensninger og sette forklaringene inn i en vitenskapelig sammenheng. Teksttolkende disipliner, som historie, må erkjenne at fortida finnes gjennom vårt språk, i vid forstand. Da må vi også reflektere over dette språket. Det teoretiske bør ikke skilles fra det empiriske, men heller veves sammen. Det har vært min ambisjon på de sidene jeg har hatt til rådighet i denne boka. 18 Kjeldstadli 1995. Kjeldstadli regnet også med en fjerde funksjon, den anekdotiske. 19 Melve & Ryymin 2018: 213–214 Fortelling og formidling 21
Samtidig må ikke teoretiske aspekter drepe den historiske fortellinga. Ofte gjør enkeltmennesker i teksten det enklere å visualisere og konkretisere. Lyder, lukter, farger, miljøskildringer og personkarakteristikker levendegjør, skaper stemninger og gir et innblikk i en historisk kontekst. Konkrete personer engasjerer ofte mer enn abstrakte siffer og diagrammer. Individualisering og biografisk nærhet kan skape innlevelse, gjenkjennelse og identifikasjon – et viktig grunnlag for historisk innsikt. Konkrete detaljer kan aktivere sanselig og følelsesmessig erfaring hos leseren.20 Den svenske historikeren Peter Englund har sammenfattet sin forskningsmetode i frasen «søk mennesket!». For ham er det lille menneskets historie både et korrektiv og et supplement til de store fortellingene, til forskningas fugleperspektiv og til de lange linjene. Det er et bevisst opprør mot et perspektiv «der bare de brede linjene er synlige, og der enkeltmenneskene forsvinner bak statistikk, abstraksjoner og kartpiler i ulike farger».21 Et mikroperspektiv, et blikk nedenfra og fortellinger om enkeltmennesker undergraver abstrakte systemer og sprenger store fortellinger. Det trengs hvis vi skal forstå hvordan det var å leve i fortida. Jeg forsøker å leve opp til denne ambisjonen i boka, i den grad plassen tillater det. Men å stoppe opp ved fortidas enkeltmennesker er krevende fordi vi ikke alltid kjenner dem. I prinsippet er ikke alle personer like synlige og tydelige i kildematerialet. Da kan historiefaget få ei slagside, ved at «vanlige» mennesker og deres hverdag forsvinner ut. Det kan ha konsekvenser når det gjelder kjønn, klasse og etnisitet: både kvinner, innvandrere og mennesker fra de laveste samfunnslagene er mindre synlige i en del kilder. I denne boka har jeg noen steder brukt fiktive skikkelser som formidlingsgrep. Den forfatterskapte Ole Johan, fiksjonsekteparet Solveig og Arne og deres barn Per og Inger er likevel basert på omfattende historiefaglig kunnskap.22 De gjør det mulig å levendegjøre fortida og minne om at alle levde liv handler om gleder og sorger, bekymringer og framtidshåp, selv om det bare er gjennom små vink, enkle drypp og forsiktige formuleringer.
20 Johansen 2003: 57, 2009 21 Englund 2019: 253–254 22 For en diskusjon av dette, se Slottemo 2012 (innledningskapitlet), 2020a, 2020b.
22 Kapittel 1: Innledning
Noen har vært opptatt av å bygge ned gjerdet mellom kunst- og sakprosa, fiksjon og fag, forskning og fantasi. Historikeren Erling Sandmo har argumentert for at det er bedre å legge vekt på slektskapet og det litterære samspillet mellom sjangrene enn de bastante og entydige grensene.23 Andre argumenterer for klare skiller og tydelige linjer. Uansett er grensene historisk formet. Forskjellen mellom skjønnlitteratur og det vi i dag kaller sakprosa utviklet seg for fullt fra midten av 1800-tallet, samtidig som historiefaget vokste fram som fagdisiplin. Senere har forskjellene utviklet seg videre. Én er at historiefaget er forankret i et kildemateriale, mens skjønnlitteraturen kan dikte fritt. Men også historikere skaper betydninger; faget er noe mer enn refererende eller gjentakende. De historiske kildene setter imidlertid rammer for de fortellingene vi kan skape. Fortida har eksistert – den er ikke fri fantasi. Det betyr at det er grenser for hva vi kan si noe om, og hvor mye en kan si om det. Den store og helt avgjørende forskjellen ligger i det uvitbare, sier Peter Englund. Når forskeren kommer til et frustrerende tomrom i kildene, må hun eller han stanse opp og si de ordene som er forskningas fremste adelsmerke, hvor vondt det enn gjør: «Dette vet vi ikke, og det kommer vi aldri til å få vite.»24 Det er et mål å skape refleksjon og undring i denne boka, men kanskje også litt irritasjon. Det er ikke en hensikt at alle skal nikke enig til alt det jeg skriver; vennlig uenighet kan ofte være mer konstruktivt enn full tilslutning. Forskning og forskningsformidling skal også være kunnskapsmessige mothaker. George Lakoff og Mark Johnson sier det vakkert i boka Hverdagslivets metaforer: Diskusjon er ikke krig, det er dans.25 Tenker vi på den måten, er det lettere å diskutere faglige tolkninger. For det er ikke uenighet – ikke engang konflikt – som truer erfaringa av en felles verden. Det er heller mangelen på krysspeiling og engasjert utveksling.26 Det vil derfor glede meg hvis denne boka fører til konstruktive meningsutvekslinger om hvordan fortida kan forstås og hvilken betydning den har for oss i dag. Diskusjoner i det offentlige rommet bidrar til å forme oss som et fellesskap, som tråder som vever «oss» og «dem» sammen. 23 24 25 26
Sandmo 2009 Englund 2019: 258 Lakoff & Johnson 2003: 8 Johansen 2003: 22–23, 2009; Slottemo 2012 Fortelling og formidling 23
