«Medicinal-Indretningen». Nordlandssykehusets historie 1796-2020. Somatikken: Utdrag

Wilhelm Karlsen (red.), Astrid Marie Holand og Ole Georg Moseng

«Medicinal-indretningen» Nordlandssykehusets historie 1796–2020 Somatikken

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67441-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Design og omslag: Gisle Vagstein Billedredaktører: Alan Hutchinson og Wilhelm Karlsen Forsidefoto: Overlege, kirurg og urolog Roy Morten Kristensen, og operasjonssykepleier Anita Jensen under oppstart av operasjon, en såkalt robotassistert prostatektomi (fjerning av prostatakjertelen grunnet kreft). Foto: GT Nergaard/NLSH, 2018 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2021

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold • Forord fra oppdragsgiveren Redaktørens forord

8 10

kapittel 1 – sykehuset i tid og rom – fra periferi til sentrum

13

Fra sykestue i enevoldsstatens periferi til markedsstyring i globaliseringens årtusen, 14 | Fra et helsestell basert på fiskefangster til New Public Management, 16 | Å skrive sykehushistorie, 18 | Tilgang på kilder fra en dramatisk historie, 19 | Kronologisk, men ikke for enhver pris, 20

Del 1 – Det første sykehusets vekst og fall

23

kapittel 2 – det første sykehus i nordlandene

27

Erik Schytte – Nordlands prestelege, 28 | Radesyken – den nye og skremmende epidemien, 30 «et Syge-Huus […] i Rødøe Præstegjeld i Helgelands Fogderie», 32 | Et nyskapende forslag til finansiering, 34 | «den Veneriske Sygdom» , 36 | utryddet på 3 eller 4 år?, 36 midt i Amtet», 37 | «Et Sygehuus for alle slags Syge», 42

|

| «paa Bodøen i Salten

kapittel 3 – Et fraflyttet sykehus og legekunsten i Nordland

45

Mistrøstige tilstander, mirakuløse kurer og et sykehus i forfall, 45 | Koppevaksine – rutinepreget og revolusjonerende, 47 | Winters mirakuløse kurer for «den veneriske syke», 48 | Erik Schytte: Ikke behov for flere leger enn Johan Winter i Nordland, 51 | rammesak: Distrikskirurg Winters kurer – fortidas sykdomsforståelser, 54 | To distriktsleger i Nordland – men ingen i Salten, 56 | «Den Nordlandske Medicinal Indretnings Sygehuus, her paa Bodøe har i de senere Aar staaet øde og ubenyttet», 58 | Epilog: «ikke at optage Syge», 61 | rammesak: Fiskerisykehusene – ansvaret for fiskernes helse, 64

Del 2 – byens to nye sykehus

67

kapittel 4 – Sykehuset i byens sentrum

71

«Saavel Damp som Karbad kan erholdes»: Det nye sykehuset i Bodø, 72 | «Bodø Sygehus, i dets nuværende Tilstand …», 75 | Søvik: Den bakteriologiske revolusjonens vugge i Nordland, 77 | Bodø-legen Carlsen på Gravdal: En komplisert operasjon med dødelig utgang, 80 | Smittefare eller ikke? F.O. Carlsens tvisyn og tragedie, 81 | Veiene til profesjonell sykepleie, 84 | Frivillige organisasjoner , 87 | som basis for sykepleie, 87 | Epilog: Et sykehus i en overgangs-tid – og planer om et nytt, 91 | rammesak: Vensmoen – tuberkulosens festning, 94

kapittel 5 – Granittpalasset ved Rensåsen – sykehuset i krig «Alt for Bodø sykehus», 98 | Granittpalasset i 1927 – fra rom til rom, 100 | Et sykehus for framtida, 103 | Sykehuset bombes: Brann og evakuering, 105 | Nyordningens konsekvenser: Kommissarisk ledelse og motstandskamp, 108 | Stensilmaskin, radio og krigsfanger på sykehusloftet, 109 | Krigens hverdag på sykehuset, 113 | Utbygging og spesialisering, 115

97

del 3 – Vekst og spesialisering innenfor trange rammer

119

kapittel 6 – På innsiden av Bodø sykehus

123

Bodø sykehus 1945, 124 | En rutinepreget institusjon, 126 | Et strengt hierarkisk samfunn, 127 | Søsterhjem, 131 | rammesak: NKS sykepleierskole Bodø, 134 | Pleiepersonalets arbeidstid og betingelser, 137 | Planer for utvikling av Bodø sykehus til sentralsykehus, 140 | Mulig barneavdeling i Bodø med svensk hjelp?, 141 | Gynekologi eneste nye spesialitet på 1950-tallet, 142 | Nye spesialiteter i nevrologi og anestesi, 144 | Lungeavdelingen, 146 | Bodø sykehus brenner – mandag 12. februar 1968, 147 | Dagen etter brannen, 150 | Arbeid i provisorier, 150 | Bodø sykehus utvikling 1945–1973: Stagnasjon eller ekspansjon?, 151 | Sykehusbrannen som katalysator for videre ekspansjon, 153

kapittel 7 – Pasienter og behandling i sykehuset

155

Å komme seg til sykehuset: Transport og kommunikasjoner, 156 | Hva ville det si å være pasient?, 158 | Et trangt og overbefolket sykehus, 159 | Avdelingsstruktur, 162 | Sykehuspasienten etter andre verdenskrig, 164 | Poliomyelittepidemi og andre epidemiske sykdommer, 164 | rammesak: Hovedtrekk ved vaksinasjonsprogrammets utvikling i Norge, 169 | Siste del av den epidemiologiske transisjonen i Norge, 170 | Nye former for anestesi, 170 | Nye folkesykdommer, 172 | Kreft, 172 | Et senter for forskning på hjertesykdommer, 174 | Mot et mer spesialisert tilbud for pasientene, 176

kapittel 8 – Kampen for et sentralsykehus

179

Ett eller tre sentralsykehus for Nordland?, 180 | rammesak: Rønvik sykehus – Nordlandssykehuset psykiatri, 184 | En nasjonal sykehuspolitikk, 186 | «det beste ville være å bygge ut et sentralsykehus i Bodø. Da sparer vi mange turer til Rikshospitalet i Oslo», 188 | Bodø sykehus: Rammer for virksomheten 1945–1973, 191 | Barneavdeling og ny røntgen-avdeling – en første utbygging av sentralsykehuset?, 193 | Generalplan for et framtidig sentralsykehus, 195 | Dobbeltkorridorsystemet aksepteres, 199 | En heldig dreining av «Nordblokka», 200 | Et nytt sykehus organisert etter nye prinsipper, 201 | Smuldrende statstilskudd, 204 | Vanskelig finansiering, 205 | Realisering av sentralsykehuset: Et tjuefemårig prosjekt, 207

Del 4 – Bodø sykehus blir sentralsykehus for Nordland

211

kapittel 9 – Nordland sentralsykehus gjennom 40 år

215

Sentralsykehus-epoken: Et desentralisert helsevesen?, 216 | En organisasjon på oppløpssiden, 217 | NSS som innovasjonsarena: Betydningen av ekspertise og engasjement, 220 | Nybrottstilstander i barnemedisin: Nye holdninger og satsingsfelt, 222 | DIPS: Fra kjellereksperiment til teknologibedrift, 226 | Rammefinansiering: Slutten på sykehussengens æra, 228 | Et regionalt helsevesen: Ansvars- og ressursfordeling mellom sykehus, 231 | Helse i hver krone – stykkprisforsøket ved NSS, 236 | Nordland sentralsykehus mot år 2000, 238 | Staten overtar: Hvor plutselig var foretaksreformen?, 240

kapittel 10 – Et sentralsykehus for Nordlands befolkning rammesak: Sykdomspanorama 1975–2000, 244 | Et mer spesialisert sykehus, 244 | Medisinsk spesialisering – organisatorisk desentralisering, 248 | Medisinsk service, 251 | Røntgen/ bildediagnostikk, 252 | Laboratoriet, 257 | Et kvalitativt bedre tilbud for nordlendingene, 259 | Forholdet til lokal- og regionsykehus, 262

243

kapittel 11 – Rettighetenes og likestillingens tidsalder

267

Sykepleierne – fra kallstjenere til barrikadekjempere for lønn og likestilling, 268 | En ny arbeidsplass – formelle og uformelle regler i endring, 270 | Legerollen – daglig leder med stor autoritet, 272 | Nye rettigheter og nye normaler, 273 | Nye ledelsesprinsipper – administratorenes inntog og profesjonsstrid på flere hold, 275 | Det lange 70-tallet: Likestilling, arbeidsmiljø og familieliv, 278 | Pasientbehandling: , 281 | «En god pasientservice ut fra et helhetlig menneskesyn», 281 | Pasientombud og barn i sykehus: Nordlands bidrag til Lov om pasientrettigheter, 283 | Rettighetenes tidsalder, 285 | rammesak: Gravdal sykehus 1854–2001, 286 | rammesak: Stokmarknes sykehus 1892–2006, 288

del 5 – Ny virkelighet i et nordnorsk helseforetak

291

kapittel 12 – Nordlandssykehuset finner sin plass på det nye helsekartet

295

Fra sentralsykehus til helseforetak, 295 | Nordlandssykehusets oppdrag, 297 | Lokalsykehusenes stilling i Helse Nord, 299 | Ressurskamp mellom helseregioner, 301 | Funksjonsfordeling mellom Bodø og Tromsø: Synergi eller motorstopp?, 303 | Ansatte i helseforetak – tidlige representanter for «det nye arbeidslivet»?, 306 | rammesak: New Public Management – offentlig sektor etter næringslivets mal, 308 | Bare et kryss i en vaktplan?, 309 | Effekter etter reformen – i korte trekk, 311

kapittel 13 – Pasient og ansatt i «det utstrakte sykehuset»

315

Nordlandssykehuset: Fra utstrakt sentralsykehus til helseforetak, 315 | rammesak: Det utstrakte sykehuset i aksjon: , 318 | Prehospitale tjenester og utrykning, 318 | Hvor og hvem var pasientene?

Pasientkartlegging og sykdomspanorama på 2000-tallet, 320 | Nye store pasientgrupper: Kronikere, eldre, og pasienter som lever med kreft, 322 | «Pasienten har det best hjemme» – selvbehandling og avstandsdiagnose via nett, 324 | Pasientens helsetjeneste: Mer enn nye digitale løsninger for kontakt og kontroll, 326 | Satsing på pasientens trivsel og sikkerhet, 328 | Å gjenreise tillit med digitale midler, 331 | Infeksjonssykdommene vender tilbake, 333 | Fokus på pasientsikkerhet, 336 | Det utstrakte sykehuset – en konsekvens av geografi og teknologi, 337 | rammesak: Kor sykt!, 338

kapittel 14 Å bygge opp og bygge ut – om kunnskapsmiljøer og byggeplasser

341

Store byggeplaner på vent, 341 | Nybygg og ny organisering – to sider av samme sak?, 343 | Klinikkorgansieringen: Lofoten og Vesterålen blir ledet fra Bodø, 345 | Forskning og utdanning ved Nordlandssykehuset, 347 | Kunnskapsutvikling og faglig vekst – med rom for mennesket?, 350 | Å tilby helse på en byggeplass, 353 | Det første nye lokalsykehuset i Norge siden 1978, 355 | Siste byggefase i Bodø – feiring og budsjettsmell, 357 | Strategisk kontinuitet tross eierskifte, 359

kapittel 15 – Fra radesyke til koronapandemi – Nordlandssykehuset gjennom 225 år

361

Nordlandssykehuset i møte med statens ambisjoner, 362 | Sykehusarkitektur som rammer for sykehusenes virksomhet, 365 | rammesak: «Et barnevennlig sykehus» Nye holdninger til barn, 368 | Sykehuset speiler skiftende sykdomsforståelse, 369 | Nordlandssykehuset som kunnskaps- og forskningsinstitusjon, 370 | Sykehusets rolle og helsepolitikkens utfordringer, 372 Kilder og litteratur noter liste over tabeller og diagrammer bilderegister person- og stedsnavneregister

374 384 406 407 411

forord fra oppdragsgiveren

H

istorien til Nordlandssykehuset går langt tilbake i tid. Det somatiske sykehuset i Bodø har sin historie fra 1796, sykehuset på Gravdal i Lofoten fra 1854, sykehuset på Stokmarknes i Vesterålen fra 1891 og det psykiatriske sykehuset i Rønvik i Bodø fra 1902. For sykehusene i Lofoten og Vesterålen er det tidligere utgitt lokalhistorie i bokform, og historien til sykehuset i Rønvik ble i 2002 fortalt i boken Marmor og menneskeskjebner. For det somatiske sykehuset i Bodø – Nordlandssykehusets hovedsykehus med 225 års historie som Nordland fylkes viktigste somatiske helseinstitusjon – har det vært savnet en mer omfattende framstilling av den historiske utviklingen av det medisinske tilbudet i landsdelen og institusjonens sentrale plass i denne. Hovedvekten i denne boken er derfor lagt på å beskrive historien til Bodø somatiske sykehus. Utgivelsen faller samtidig med avslutningen av vårt store fornyingsprosjekt for dette sykehuset.

Siden statens overtakelse av de offentlige sykehusene i 2002 har Nordlandssykehuset hatt en omfattende bygningsmessig aktivitet. I 2007 tok vi i bruk en ny fløy for psykisk helsevern i Lofoten, i 2006–2009 nye fløyer og nytt bygg for sikkerhetspost Rønvik sykehus, og i 2014 et helt nytt sykehus i Vesterålen. Høsten 2021 ferdigstiller vi vårt 18 år lange renoverings- og utbyggingsprosjekt for Nordlandssykehuset Bodø, somatikk. Den store byggeaktiviteten har hatt som mål å sikre Nordlands befolkning tilgang til høyspesialiserte helsetjenester i 8

tider hvor den medisinske utvikling har gått hurtig.

Både bygg, kunnskap, teknologier, organisasjoner og ansatte endres over tid, men alt og alle bærer likevel med seg noe av det som var. Kultur og kunnskap bygger videre på tidligere læring.

Nordlandssykehusets innflytelse på helsetilstanden i Nordland har vært betydelig. Slik har det vært i syv–åtte generasjoner, og slik vil det fortsette. Vi er flere hundre tusen som har møtt Nordlandssykehuset som pasienter eller pårørende. Nordlandssykehuset har også vært, og er, en stor undervisnings- og forskningsinstitusjon. Våre sykehus har fungert som hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene og vi er tusener som har, eller har hatt, denne institusjonen som vår arbeidsplass. Vi har historisk sett hatt de største og mest stabile kvinnearbeidsplasser i Nordland. Og Nordlandssykehuset har hatt, og vil fortsatt ha, stor betydning for vekst og utvikling i by- og lokalsamfunn i vårt fylke. Dette mellom annet ved vårt tette samarbeide med andre forsknings- og undervisningsinstitusjoner, kommunene og næringsliv, for å nevne noen.

Historie er en viktig del av vår identitet da den bygger tilhørighet og fellesskap – begge viktige elementer i så vel samfunns som i institusjoners kultur.

Nordland fylke og de senere engasjerte arkitektene vektla dette da de utformet planene for utbyggingsprosjektet som nå ferdigstilles i Bodø. Når man nå kommer inn den nye, sydvendte hovedinngangen legger man straks merke til sykehusbygget fra 1927 hvor natursteinsfasaden og kobbertakrennene er

beholdt og vakkert integrert med den nye bygningsmassen med bruk av glassgate med torg og åpne plasser. Ikke å undres over at man da stiller seg noen spørsmål: Hva var forløperen for dette?

Hvordan ble dette bygget til? Hva gjorde man her og hvilken betydning har det hatt?

Nordlandssykehuset har fått historikerne ved Nord universitet til å fortelle oss alt om dette. Gratulerer og riktig god lesning.

Paul Martin Strand Administrerende direktør Nordlandssykehuset helseforetak HF

Redaktørens forord

H

va er en sykehushistorie, og hvordan skrives den? For Nordlandssykehusets del ble dette første gang drøftet i 2014, da tre historikere ved Universitetet i Nordland leverte forprosjektet Nordlandssykehusets historie – hvorfor og hvordan?. Det var bakgrunnen for at Nordlandssykehuset i 2018 lyste ut et forskningsprosjekt som skulle ende opp i en gjennomillustrert bok om den somatiske delen av Nordlandssykehusets historie. Sykehuset i Bodø, Nord-Norges eldste, var det primære forskningsobjektet, og med sykehusene i Lofoten og Vesterålen integrert i fortellingen etter helseforetaksreformen i 2002.

Nord universitet søkte og fikk oppdraget. Universitetet ga oppgaven til historikerne Astrid Marie Holand, Ole Georg Moseng og Wilhelm Karlsen, med sistnevnte som redaktør og prosjektleder. Bokas tre forfattere bidrar med 15 avgrensede kapitler som framstår som individuelle forskningsbidrag.

Dette er altså en antologi, som også kan leses som en kronologisk historie. En nærmere beskrivelse av hvilke utfordringer forfatterne sto overfor finner du i bokas første kapittel. Å skrive boka har tatt lengre tid enn planlagt, blant annet på grunn av langvarig alvorlig sykdom hos en av forfatterne. Samtidig gjorde koronaepidemien tilgangen til kilder, arkiv og samlinger vanskelig. Bokmanuset forelå i 2020, mens arbeidet med illustrasjoner ble sluttført høsten 2021.

Mange fagpersoner har bidratt med å lese og kommentere tekst underveis. Det meste av tilbake10

meldinger har forfatterne tatt hensyn til, men det er alltid forfatterne selv som står ansvarlig for den endelige teksten.

Først og fremst har forfatterne lent seg på kunnskapen til bokkomiteen. Komiteen har bestått av historikerne Alan Hutchinson (leder av komiteen), Aina Schiøtz og Teemu Ryymin, og de mangeårige medarbeiderne ved sykehuset; sykepleier Randi Marie Larsen og lege Jan Holt.

Fagfellene, professor emerita Aina Schiøtz (1947– 2020) og professor Teemu Ryymin, begge ved Universitetet i Bergen, må trekkes fram. Å få grundige og konstruktive tilbakemeldinger fra to av landets mest meriterte medisinhistorikere har vært et privilegium. Dessverre gikk Schiøtz, professor i medisinhistorie, bort før boka forelå i ferdigtrykt utgave.

Vi er takknemlige for at vi fikk glede av hennes omfattende kunnskaper og innsikter.

Forfatterne står dessuten i gjeld til legene Jan Prytz, Ole Lars Brekke og Erik Hugaas Ofstad, historikerkollega Leiv Nordstrand, historiker Tor Weidling ved Riksarkivet og student Ruth Anne Andersen, som hver på sin måte har bidratt spesielt i arbeidet med prosjektet. En rekke personer har bidratt med muntlige beretninger – en spesiell takk går til dem som har stilt opp til forberedte informantintervju (se kildeoversikten).

Alan Hutchinson og Wilhelm Karlsen er bokas billedredaktører. Mange institusjoner og personer har velvilligst bidratt med foto. Avisa Nordland ved sjefredaktør Jan Eirik Hanssen, Fotohuset Johnson

ved Anders Johnson, Nordlandsmuseet og Arkiv i Nordland (AiN) har stilt sine store samlinger til disposisjon. AiN forvalter i dag Johnson-samlingen med «utearkivet» etter firmaet Johnson & Sotberg, samt fotoarkivet etter sykepleier Åge Johansen. En spesiell takk går til Espen Kjelling for tilrettelegging og bearbeiding av bilder fra Åge Johansens samling på mer enn 1300 fotografier, de fleste fra virksomheten ved sykehuset i Bodø.

Det er også på sin plass å takke for et godt samarbeid med Nordlandssykehuset ved administrerende direktør Paul Martin Strand og informasjonssjef Randi Angelsen, samt Cappelen Damm Akademisk ved forlagsredaktør Lars Aase.

Bodø sykehus ble i etableringsfasen omtalt som en «Medicinal-Indretning» for nordlendingene – et begrep som på en god måte favner Nordlandssykehusets mangslungne liv, virksomhet og relasjon til samfunnet gjennom mer enn 200 år. Derfor tittelen: «Medicinal-Indretningen.» Nordlandssykehusets historie 1796–2020.

God lesing!

Bodø, november 2021 Wilhelm Karlsen

ka pit t e l 1

sykehuset i tid og rom – fra periferi til sentrum Av Wilhelm Karlsen, Astrid Marie Holand og Ole Georg Moseng

K

ristin Eide var mye forkjølet og hadde ofte feber. Mange ganger måtte hun snu i ytterdøra og gå inn igjen, fordi feberen gjorde at kroppen ristet når nordavinden traff ansiktet. Hun hadde problemer med å svelge mat. En dag oppdaget Kristins mor og far at hun ikke reagerte når de snakket til henne, og tok henne med til distriktslegen.1 Det fantes ikke øre-nese-hals-spesialist i Sandnessjøen, så Kristin måtte reise til sykehuset i Bodø.

Hun var fire år første gang hun reiste, i 1967. Turer med hurtigruta ble avløst av reiser med fly, så mange at Kristin som voksen ikke erindrer tallet på dem. Fra Kristin var 12 år reiste hun alene. Hun måtte på egen hånd ordne drosje til og fra sykehuset, ta inn på hotell, og stå opp om natten for å reise hjem igjen med hurtigruta. Uten mobiltelefon, og uten å kunne kommunisere med de der hjemme som ikke hadde telefon. Det var en annen tid, noe Kristins første møte med Bodø sykehus vitner om: Etter å ha møtt en sykepleier for å bli skrevet inn, fikk vi komme på barnestua. Det var et stort rom, med mange senger, og med et stort bord. På bordet lå det tegnesaker, og det var mange barn der. Jeg ble raskt opptatt med å tegne, og da tok en av sykepleierne mamma

til side og anbefalte henne å dra. Etter en stund med tegning begynte jeg å se meg om etter mamma. Jeg fant henne ikke. Jeg lette og lette gjennom rommet, etter mamma og den blå kåpen hun hadde hatt på seg på turen.

Jeg fant henne ikke. Jeg må ha grått, for en av sykepleierne kom bort til meg og sa at mamma hadde reist. Hun sa ikke noe om at hun skulle komme tilbake, eller at jeg skulle skrives ut fra sykehuset igjen.

Så ble jeg en pasient, og helt avhengig av voksne jeg ikke kjente, og som ikke kjente meg. […] Jeg er blitt spurt om jeg opplevde det å være alene på sykehus som barn som traumatisk. Jeg husker i bilder fra oppholdene, og jeg husker episoder. Lukter kan fremkalle minner, og noen av dem er gode. Jeg tror jeg er en av få som opplever sykehuslukt som god og trygg. Jeg føler meg hjemme på sykehus. Det var jo mitt hjem i ukesvis under oppveksten. Jeg husker at sykepleierne sang med oss og leste barneregler.

Jeg har en klar opplevelse av at legene tok meg som pasient på alvor, og at de så potensialet i at jeg kunne klare å mestre mine kroniske ørenese-halsproblemer.

Kristin Eide – her festkledd i lag med mora på 17.mai – var bare 4 år første gang hun reiste fra Sandnessjøen til Bodø sykehus. Det ble starten på utallige sykehusopphold. Den gang gjaldt prinsippet om at barn skulle være alene på sykehuset. Behandling og operasjoner vedvarte til hun var 17 år.

13

NORDLANDSSYKEHUSETS HISTORIE | 1796–2020

Kristin gjennomgikk mange operasjoner. De første operasjonene gjorde det lettere for henne å puste og å svelge mat. Problemer med hørselen var likevel en utfordring, ikke minst på skolen. I 9–10-årsalderen var hørselen så dårlig at hun hadde problemer med å høre hva hun selv sa. Det markerte starten på den tøffeste perioden i Kristins sykehistorie, med hørsels- og talevansker, stadige operasjoner og betennelser. Hverdagen på skole og fritid var vanskelig for ei ung jente med kronisk sykdom.

Først mot slutten av videregående skole hadde hun lagt de største utfordringene med hørselen bak seg.

Kristin Eides beretning om det å være pasient ved Bodø sykehus på 1960- og 1970-tallet er en av mange tusen personlige erfaringer gjennom den mer enn 200 år lange historien til Nordlandssykehuset. Det første sykehuset i Nordland, ferdigbygd i 1796, er startpunktet for denne historien. Det lå ved Bodøsjøen, et par kilometer i luftlinje fra dagens sykehus i Bodø. Bodø sykehus var navnet fra starten og helt fram til 1973 da Nordland sentralsykehus åpnet.2 Fra Helseforetaksreformen i 2002 ble Nordland sentralsykehus slått sammen med Nordland psykiatriske sykehus og Gravdal sykehus (Lofoten), og etter hvert også Stokmarknes sykehus (Vesterålen), til Nordlandssykehuset helseforetak (HF).

Sammenslåingen med de somatiske sykehusene i Lofoten og Vesterålen reflekteres selvsagt i denne fortellingen, men det er det mer enn tohundreårige somatiske sykehuset i Bodø som er «hovedpersonen» i boka.3 En av grunnene til denne avgrensningen er at det foreligger noenlunde nyskrevne historier for de tre andre sykehusene, om enn i noe forskjellig form.4 For språklig forenkling benyttes i denne boka Nordlandssykehusets historie som samlebegrep når denne mer enn 200 år lange sykehushistorien omtales som helhet.

Fra sykestue i enevoldsstatens periferi til markedsstyring i globaliseringens årtusen En vanlig kategorisering er å dele sykehus i psykiatriske og somatiske institusjoner. De somatiske de14

les igjen i to kategorier: spesialinstitusjoner/spesialsykehus i tillegg til de vanlige somatiske sykehusene.5 En slik tredeling har også lenge vært vanlig i offentlig statistikk, der de sorteres i henholdsvis psykiatriske sykehus, spesialinstitusjoner for tuberkuløse, spedalske osv., samt «almindelige sykehus». Likevel kunne de alminnelige sykehusene ha pasienter med psykiatriske lidelser innlagt, eller behandle pasienter med folkesykdommen tuberkulose. Slike pasienter var også innom Bodø sykehus, men i langt mindre grad enn ved andre sykehus. Årsaken var at landsdelsinstitusjonene Rønvik asyl og Vensmoen sanatorium befant seg i sykehusets nærområde. Nærheten til Vensmoen sanatorium er sannsynligvis årsaken til at Bodø sykehus ikke hadde en egen epidemiavdeling for å håndtere pasienter med farlige smittsomme sykdommer, noe som var vanlig for sammenlignbare sykehus på 1900-tallet.

Kristin Eides beretning gir innblikk i det indre livet på Bodø sykehus for mer enn 50 år siden, og hva det ville si å leve med en kronisk sykdom som barn. Hennes fortelling setter lys på endringer innad i sykehuset og i samfunnet for øvrig – i løpet av den perioden hun beskriver fram til 1980, men også om vi sammenlikner hennes beretning med situasjonen på 2000-tallet.

I dag ville det vært helt utenkelig at en unge i førskolealder ikke skulle ha mor eller far i lag med seg under hele sykehusoppholdet. Den gang gjaldt det motsatte prinsipp. Barn skulle være alene på sykehus. Det var regelen og vanlig praksis. I dag er samværsretten mellom barn under 18 år og foreldre sikret i pasient- og brukerrettighetsloven.6 Kristins fortelling er et eksempel som viser at sykehus endrer seg over tid. Det er et grunnleggende perspektiv i all sykehushistorie. Hva var et sykehus, og hva er det blitt? Det er kjernen i denne sykehushistorien som spenner over mer enn 200 år.

Bodø sykehus i 1796, Nord-Norges første sykehus, var en liten institusjon. Det hadde bare noen få pasientrom og sykehuset hadde bare én ansatt, legen Johan Friederich Winter. Sykepleierutdanning i Norge startet ikke opp før i 1868. De første utdannede sykepleierne inntok Bodø sykehus i

KA PIT TEL 1 | SYKEHUSET I TID O G ROM – FRA PERIFERI TIL SENTRUM

I 1796 var det én profesjonell helsearbeider knyttet til Bodø sykehus, legen Johan Winter. Den somatiske delen av Nordlandssykehuset var i 2020 en mangefasettert kunnskapsinstitusjon med flere tusen ansatte innenfor et vell av stillingskategorier, her illustrert ved noen av dem (øverst fra venstre og så videre): Lisa Korneliussen, ambulansearbeider, Kristina B. Slåtsve, overlege. (midterste rad:) Årets kollega i Helse Nord RHF 2020, Sissel Pedersen, renholder. Hege Olaussen, helsesekretær. (nederst:) Margaret Frøseth Li, bioingeniør.

Mathias Aakre, anestesisykepleier.

15

NORDLANDSSYKEHUSETS HISTORIE | 1796–2020

1880-årene, nesten 100 år etter oppstarten av sykehuset. Sykepleiersker – diakonisser utdannet ved Diakonissehuset i Kristiania – erstattet ufaglærte sykepassere eller gangkoner. Sykepleiernes inntog i sykehusene markerte et tydelig brudd med tidligere praksis, og satte nye standarder for hvordan pasientpleien skulle være. Det gjaldt også for Bodø sykehus.

Et lignende brudd gjaldt det medisinske arbeidet ved sykehuset. De første sykehusene var en heller perifer del av helsevesenet. Å være sykehuslege var lenge en geskjeft som kom i tillegg til det å være distriktslege. Fram til 1911 var stillingen som lege ved Bodø sykehus kombinert med distriktslegestillingen i byen.7 Derfra går en utviklingslinje hvor sykehusene får stadig større betydning og anseelse.

Utover 1900-tallet ble det flere sykehus med flere sykehusleger. Fram mot andre verdenskrig arbeidet det likevel flere leger i det vi i dag kaller primærhelsetjenesten, som distriktsleger, enn i sykehusvesenet i Nordland.8 I etterkrigstiden startet en utbygging av spesialisthelsetjenesten som snudde om på dette. Selv om primærhelsetjenesten i tråd med utviklingen av velferdsstaten også ble utbygd, ble det enda flere sykehusleger enn kommuneleger i fylket, viser helsestatistikken.9 Hvordan utviklet vår «hovedperson» seg til sammenligning? Ennå i 1920 var bare to leger og en håndfull sykepleiere ansatt ved Bodø sykehus. På en gjennomsnittsdag hadde de 30 pasienter innlagt.10 Da Kristin Eide ble innlagt på midten av 1960-tallet hadde aktiviteten økt betraktelig. På en

gjennomsnittsdag hadde sykehuset nå 283 innlagte pasienter. Legekollegiet besto av 35 personer, 6 kvinner og 29 menn. Pleiepersonalet besto av 222 personer, derav 131 sykepleiere – nesten bare kvinner.11 En formidabel økning sammenlignet med situasjonen 45 år tidligere, og likevel en beskrivelse som står i sterk kontrast til dagens spesialiserte Nordlandssykehus. Dagens helseforetak har mange tusen ansatte fordelt på et utall av stillingskategorier, et sykehus som i 2019 drev avansert diagnostisering og behandling og utførte flere millioner bilde- og laboratorieanalyser.12 I denne situasjonen utveksles forskning og ekspertise over landegrensene, og Nordlandssykehuset er en del av dette internasjonale faglige nettverket.

Fra et helsestell basert på fiskefangster til New Public Management Finansieringen av helsestellet i Nordland var spesiell. Myndighetene opprettet Nordland medisinalfond på 1790-tallet, som en forutsetning for sykehuset i Bodøsjøen. Fondet ble finansiert ved eksportavgift på fiskevarer. Med kommunereformene på 1830-tallet ble medisinalfondets ledelse overført til Nordlands amt, men driften var regulert av en egen lov gitt av Stortinget.13 Fondet kom etter hvert til å få ansvaret for bygging og drift av fylkets fire sykehus i henholdsvis Bodø, ved Alstahaug, på Stokmarknes og på Gravdal, samt de midlertidige fiskerisykehusene

Tabell 1.1 Nordlandssykehuset 2019.

Antall behandlede pasienter. Antall ansatte

Bodø

Lofoten

Vesterålen

Psykisk helse-

Prehospitalt

Stab og

Somatikk

Somatikk

Somatikk

vern og rus

og pas.reiser

støttetj.

Total

123 920

20 204

29 646

63 200

236 970

Antall heldøgnsopphold

16 667

3 466

4 655

2 000

26 788

Antall ansatte ink. deltid

2 500

362

486

1 081

363

185

4 977

Antall konsultasjoner dag/poliklinikk

kilde: E-post 24.08.20021 fra administrerende direktør ved NLSH, Paul Martin Strand

16

KA PIT TEL 1 | SYKEHUSET I TID O G ROM – FRA PERIFERI TIL SENTRUM

Klare til 17. mai-feiring! Sykepleiere og -elever som ikke hadde vakt på sykehuset kledde seg i festuniform. De utgjorde et stort og fargerikt innslag i byens borgertog.

(sykestuer) som ble opprettet i forbindelse med sesongfiskeriene, først og fremst under lofotfisket.

Medisinalfondet kom til å bære amtets helseutgifter. Godt fiske og gode fiskepriser skapte en solid økonomisk basis for fondet. Manglende inntekter på grunn av dårlig utbytte fra fiskeriene ble dekket ved overføring fra fylkeskommunen til fondet.

Pasienter betalte for sykehusopphold. De bemidlede kunne betale ekstra for bedre service og opphold. Kommunen dekket utgiftene for pasienter som ikke kunne betale selv, via fattigomsorgen.

Etter innføring av kommunalt selvstyre i 1837, og presisert i Sunnhetsloven i 1860, betalte fylkene – det vil si medisinalfondet for Nordlands del – utgiftene for pasienter med epidemiske og smittsomme sykdommer. Det gjaldt også når de lå på sykehus.

I 1863 vedtok Stortinget at det skulle være fri kur og pleie for syke fiskere under fiske i Nordland og

på reise til og fra fiske i Nordland. Det betydde at fiskeriavgiften endelig kom de som skaffet den til veie, til gode.

Den store forandringen i finansieringen av sykehusene kom med den statlige syketrygden for alle arbeidere med lønnsinntekt, vedtatt i 1909 og iverksatt fra 1911. Ordningen omfattet også arbeiderens ektefelle og barn under 15 år. Selvstendig næringsdrivende var ikke inkludert. Dermed ble fiskeribefolkingen i Nordland, Norges største fiskerifylke, utelukket fra ordningen. Syketrygden ble etter hvert utvidet, men først i 1936 kom fiskerne og deres familier med. Det var en milepæl som ga store deler av Nordlands befolkning rett til gratis sykehusopphold. Samtidig ble Nordland medisinalfond nedlagt, fiskeriavgiften overført til staten, og driften av fylkessykehusene i Nordland overført direkte til fylkeskommunen.

17

NORDLANDSSYKEHUSETS HISTORIE | 1796–2020

Hver 17.mai på 1950- og 1960-tallet, mens Hilda Storlien var kjøkkensjef, fikk pasienter og ansatte midt på dagen servert en minneverdig eggedosis. Den ble servert i vannglass med kjeks til.

Teskjeen «sto» i eggedosisen, så stivpisket var den.

1900-tallet innebar økt satsing på helse- og velferdstjenester i store deler av Europa. I Norge peker syketrygden av 1909 framover mot det som i etterkrigstiden ble den norske velferdsstaten. Et typisk trekk ved denne er at det offentlige – ikke pasienten – betaler. I 1956 ble syketrygden universell, for alle.

I 1967 ble alle trygdeordninger samordnet i folketrygden. Slike universelle velferdsordninger er et kjennetegn ved det norske systemet.

Vedtaket om statlig syketrygd i 1909 innebar at sykehusene fikk inntekter fra staten basert på antall liggedøgn per pasient, det som er blitt kalt «kurpengesystemet». Kurpengene skulle dekke utgiftene for pasientene som var omfattet av syketrygden, og drift av sykehusene for øvrig. I tråd med at sykehusenes virksomhet vokste og endret seg, økte overføringene, og finansieringssystemet kom under press.

Som et forsøk på å bremse utgiftsveksten, innførte staten rammefinansiering fra 1980.14 Det innebar at sykehusene fikk tildelt en pott penger som de selv måtte disponere. I Nordland ble reformen møtt med en forventning som gikk over i uavbrutt bekymring for økonomien, ettersom rammene ble opplevd som altfor trange. Da en ny finansieringsmodell ble lansert først på 1990-tallet – stykkprisfinansiering – meldte Nordland fylke, Nordland sentralsykehus og Rana sykehus seg frivillig som forsøkskaniner. En viktig drivkraft var anlednin18

gen til å påvirke det nye finansieringssystemet.

De nye tankene om sykehusfinansiering i 1990-årene sammenfaller med en endret politikk nasjonalt og internasjonalt. Etter oljekrisen i 1973 fulgte økonomiske problemer i mange land som rokket ved den første etterkrigstidens framtidsoptimisme og tro på statlig styring. En gryende mistillit til statlige systemer ble oversatt til misnøye med ineffektivitet og manglende serviceinnstilling i offentlig sektor. En løsning på dette ble lansert i form av New Public Management, en tanke som enkelt fortalt gikk ut på at offentlig sektor skulle drives etter prinsipper fra den presumptivt mer effektive og serviceorienterte private sektor. Reformer etter denne oppskriften ble gjort i en rekke land i den vestlige verden mot slutten av forrige årtusen. Den norske helseforetaksreformen i 2001 skrev seg inn i samme tradisjon og tankegang.15 Historien om Nordlandssykehuset handler om hvordan sykehuset – med pasienter, ansatte og eiere – fant sin plass og agerte når det gjaldt slike forhold som vi har nevnt over, enten de var av lokal, regional eller nasjonal art.

Å skrive sykehushistorie Forskning på og om norske sykehus er omfattende, men de faghistoriske bidragene er få. Av helhetlige bidrag (monografier) som fokuserer på somatiske sykehus er det etter årtusenskiftet bare to arbeider som peker seg ut som sammenlignbare med dette historieprosjektet: historieverket om St. Olavs hospital i Trondheim som utkom i 2002, og historien om Haukeland sykehus i Bergen som utkom i 2019.16 Nordlandssykehuset og dets forgjengere er, og har vært, noe annet enn sykehusene i Trondheim og Bergen.

Ambisjonen med dette historieverket er å gi en helhetlig framstilling av Nordlandssykehusets historie via såkalt «lokalisert sykehushistorie». Som forskningsprosjekt er det primære målet ikke, i snever forstand, å presentere «lokalhistorien» til sykehuset i Bodø, men å gi et bidrag til den generelle sykehushistoriske forskningen, der vi sammenligner utviklingstrekk med det som er kommet fram

KA PIT TEL 1 | SYKEHUSET I TID O G ROM – FRA PERIFERI TIL SENTRUM

gjennom andre studier. Hensikten er å finne ut hva som har vært og er Nordlandssykehusets særtrekk, og hva som har vært Nordlandssykehusets hovedprioriteringer. Relasjoner har vært et nøkkelord i den forbindelse. Det å analysere sykehuset og dets sammenhenger har vært en overordnet problemstilling i denne boka. Relasjonene kan illustreres ved denne figuren, framstilt som en «diamant», der fire hovedfelt knyttes sammen med forbindelseslinjer i alle retninger. samfunn politikk økonomi pasient sykdom helse

medisin behandling pleie sykehuset personalet

Det kan være fruktbart å forholde seg til en slik modell – så abstrakt den enn er – for å arbeide fram en helhetlig framstilling, slik dagens historieskriving ofte etterstreber. Hvordan det var å være pasient og ansatt, og hvordan både roller, sykdomsforståelse, medisinsk kunnskap og behandlingsregimer har endret seg, er et slikt perspektiv. En annen tilnærming handler om hvordan sykehuset innrettet seg med hensyn til endrede økonomiske og politiske rammevilkår. Hvilken ideologi, politikk og økonomi som lå til grunn for disse utviklingstrendene er faktorer som må vurderes. Og ikke minst vil Nordlandssykehusets betydning i nordlandssamfunnet være en viktig problemstilling som diskuteres i boka. Å skrive en slik helhetlig sykehushistorie byr på utfordringer. Ikke alt kan komme med. Sykehushistorie kan, som all historie, ha ulike utgangspunkter og fortelles fra forskjellige ståsteder og perspektiver. Perspektiver skal velges og utformes for å gi best mulig forklaringer på hvordan sykehusutviklingen har vært i tid og i rom.

Kristin Eides beretning viser at sykehuset i

Bodø hadde funksjoner som strakte seg langt utover Bodø- og Saltenområdet flere år før det fikk betegnelsen sentralsykehus. Doktor Winter hadde pasienter fra hele amtet i 1796. I 1927 hadde sykehuset landsdelsfunksjoner. Ambisjonen ble forsterket med planen om å bli sentralsykehus i 1948.

Dette å operere utenfor eget hus og utenfor Salten ble siden et framtredende trekk ved Nordlandssykehuset, ikke minst i den digitale tidsalderen. Det har blitt gjort på ulikt vis og i ulike sammenhenger.

Vi mener denne funksjonen har blitt forsterket av særegne forhold ved Nordlands geografi, klima og bosettingsmønster. I et langstrakt fylke med spredt befolkning, ofte vanskelige vær- og reiseforhold, var det på mange måter slik det passet best å innrette seg. Dette har vi valgt å behandle ved hjelp av den nye betegnelsen det utstrakte sykehuset.

Arkitektur er et annet utgangspunkt for å belyse sykehushistorie.17 Sykehusarkitekturen reflekterer på en håndfast måte hvordan sykdomsbehandling og sykehusets rolle ble forstått til ulike tider. Hva sier den lille sykestua i Bodøsjøen om samfunnets forhold til sykdom og legekunst – og hvordan reflekterer det nye sykehuset i Bodø sentrum situasjonen på 1880-tallet? Det nye sykehuset i Bodø var uten operasjonssal da det sto ferdig i 1881. Sykehusbygningen var ikke organisert for å ta opp i seg den store nyvinningen i sykehusvirksomhet rundt midten av 1800-tallet: kirurgi. «Granittpalasset» ved Rensåsen var i 1927 Skandinavias lengste sykehusbygning og sto fram som et monumentalbygg – et sterkt tegn på betydningen av moderne medisin.

Nyere sykehus har derimot et mer industriaktig preg. Høyblokka i Bodø fra 1973 kan forstås som et eksempel på sykehuset som behandlingsmaskin.

Tilgang på kilder fra en dramatisk historie Tilgang på kilder er en forutsetning for historisk forskning. Her er det ofte motsatt problem i starten og i slutten av en lang periode. For historikere som arbeider med eldre tid kan mangel på skriftlige kilder være en utfordring. På motsatt hold kan arbeidet med samtidshistoriske tema være utfordrende 19

NORDLANDSSYKEHUSETS HISTORIE | 1796–2020

Stokmarknes sykehus (NLSH)

den før andre verdenskrig. Til tross for nitide undersøkelser, ikke minst i Riksarkivet og Statsarkivet i Trondheim, har det vært vanskelig å framskaffe alternativt kildemateriale som kunne bøte på problemet. Det har påvirket bokas struktur. Der det ikke finnes kilder er det vanskelig å framskaffe ny kunnskap, noe som betyr at enkelte perioder av Bodø sykehus’ historie, særlig på deler av 1800-tallet, er lite omtalt. Til gjengjeld har andre og nye forskningsfunn fra sykehusets første 150 år fått en mer utførlig behandling i boka.

For etterkrigsperioden har ødeleggelsen av sykehusarkivene ikke like dramatiske konsekvenser for prosjektet. Situasjonen kan kompenseres ved bruk av alternative kilder som offentlig statistikk og arkivmateriale fra stat og fylkeskommune, avisartikler og beretninger. Kristin Eides fortelling er et eksempel på en slik beretning.

Kronologisk, men ikke for enhver pris Nordland, med sentralsykehusområde og lokalsykehus.

fordi tilgangen på kilder er enorm. Det må da foretas en hardhendt prioritering der den aktuelle problemstillingen som til enhver tid skal svares på er avgjørende for utvalget av kilder.

Nordlandssykehuset har en over gjennomsnittet dramatisk historie. Hvilke andre norske sykehus har både blitt bombet og brent? I arbeidet vårt har det vært særlig krevende at selve institusjonens administrative arkiv ved to tilfeller har blitt ødelagt.

Sykehusets arkiv brant da tyskerne bombet store deler av Bodø 27. mai 1940. Arkivet til sykehuseieren, Nordland fylkeskommune, var lagret i byens kaiområde klar for oversending til Statsarkivet i Trondheim, men det brant også i forbindelse med bombingen. En ny katastrofe inntraff da Bodø sykehus ble herjet av brann i februar 1968. Hele loftetasjen som rommet sykehusets arkiv og pasientjournaler gikk med i brannen.

Dette har påvirket arbeidet med Nordlandssykehusets historie. Særlig gjelder dette for perio20

Nordlandssykehusets historie har en klar kronologisk struktur. Boka kan derfor leses som en fortløpende historie fra 1700-tallet fram til i dag. På den annen side framstår den som en antologi på to vis: For det første ved at bokas tre forfattere hver især bidrar som forfattere av bokas 15 avgrensede kapitler, kapitler som framstår som individuelle forskningsbidrag. Dernest ved at ni kapitler som omhandler perioden etter 1945 (kapittel 5 til 14), er klart avgrenset tematisk.

Nordlandssykehusets historie er delt i fem deler, samt innlednings- og oppsummeringskapittel. Del 1 (kapittel 2–3) fortolker etableringen av Nordlands første sykehus på 1790-tallet som et initiativ fra myndighetene i København for å bekjempe radesyken, en ny og farlig epidemi. Hvorfor sykehuset forlates etter bare 14 år, og hvordan det flyttes og bygges opp igjen i den nye byen, er et sentralt tema.

Del 2 (kapittel 4–5) omhandler den lange perioden fra midten av 1800-tallet fram til og med andre verdenskrig, der sykehuset overlever bombene med store skader og får en viktig rolle i motstandsbevegelsen.

KA PIT TEL 1 | SYKEHUSET I TID O G ROM – FRA PERIFERI TIL SENTRUM

En munter gjeng fra laboratoriet fotografert på sykehustrappa en gang på 1960-tallet. Foran i midten daglig leder ved laboratoriet i en årrekke, oversøster Liv Knutsen. T.h. Saia Andreassen, de øvrige ukjente. Legene ved medisinsk avdeling hadde det overordnede medisinske ansvaret ved laboratoriet og er her representert ved mennene bak på trappa.

Del 3 (kapittel 6–8) dekker de første tiårene etter krigen. Denne perioden innebar en satsing på sykehus uten tidligere sidestykke, noe utviklingen ved Bodø sykehus illustrerer. Fylkestinget vedtok at Bodø sykehus skulle være fylkets sentralsykehus. Det ble flere pasienter og legespesialister ved en virksomhet i vekst. Likevel er perioden først og fremst karakterisert ved bodøsykehusets strev med å realisere planene om å bli sentralsykehus. I 1968 ble sykehuset rammet av en dramatisk brann som kom til å virke som en katalysator for sykehusets videre utvikling.

Del 4 (kapittel 9–11) omhandler sentralsykehusperioden (1973–2001). Dette er en periode preget av store endringer i kjønnsroller, profesjonsroller – også pasientrollen endres. Velferdsstaten møter ut-

fordringer, det samme gjør sykehusene, og stadige reformer blir svaret. Helseforetaksreformen i 2001 innleder del 5 (kapittel 12–14). Staten overtar, sykehus blir slått sammen, og det norske helsekartet tegnes opp på nytt. Omfattende nybygging i Bodø og på Stokmarknes fikk stor oppmerksomhet i samtiden, og får følgelig en del plass her, men mest handler det om behandlingsformer og arbeidsforhold i det nye Nordlandssykehuset. I avslutningskapittelet trekker forfatterne opp hovedlinjer i historien til det somatiske sykehuset i Bodø fra starten i 1796 og fram til 2020.

Historien starter og slutter med en skremmende epidemi som ikke har noen kjent behandling, og som krever at samfunnet reagerer.

del 1 Det første sykehusets vekst og fall 1780–ca. 1850

23

Det første sykehusets vekst og fall 1780–ca. 1850

E

n «Medicinal-Indretning» sto klar til innflytting i Bodøsjøen en gang mellom 1794 og 1796. Det var det første sykehuset i Nord-Norge, og en institusjon der formålet var behandling av syke – ikke oppbevaring. Det tok 16 år å planlegge sykehuset – men det ble forlatt etter 14.

Sykehuset i Bodøsjøen var ikke et lokalt initiativ. Det ble etablert som et tiltak for å bekjempe en ukjent, truende epidemi som bredte seg i Nordland mot slutten av 1700-tallet: «radesyken», eller «den veneriske syke». Etableringen ble ledet fra sentralmyndighetene i København, med god hjelp fra toppnivået i den danske administrasjonen av Norge. Bodøs berømte sogneprest, Erik Gerhard Schytte, hadde nok en finger med i prosessen, men som rådgiver, ikke leder. Kongen forlangte en fullt eksaminert lege. Den første som kom, forsvant etter halvannet år. Johan Winter, legen som var på plass i 1796, forlot sykehuset i 1810 og slo seg ned på Helgeland.

Hvorfor ble sykehuset forlatt? Antakelig fordi den dansk-norske staten ikke fungerte lenger etter involveringen i Napoleonskrigene i 1807. Den lokale interessen for sykehuset kan ikke ha vært sterk nok etter at administrasjonen i København fikk annet å gjøre. I 1836 ble sykehuset flyttet til den nye byen Bodø. Da omtalte norske myndigheter det som en «stor, skummel Bygning» – og mente det var uegnet for pasienter.

Men Bodø fikk Nord-Norges første sykehus og den første distriktslegen – dessuten en nyskapende finansieringsmodell for helsetiltak knyttet til avgift på fiskevarer. Den holdt det gående i mer enn 150 år.

•

25

«et Anlæg til den Veneriske Sygdoms Udryddelse, som […] fornæmmelig grasserer i Bodøe Præstegield» Pro Memoria 14. november 1780 fra stiftamtmann i Trondheim stift, Johan Wibe von der Osten, til Det Kongelige Danske Kanselli

ka pit t e l 2

det første sykehus i nordlandene av ole georg moseng

I

november 1780 hadde stiftamtmannen i Trondheim fått alvorlige problemer å hanskes med. Johan Wibe von der Osten var en av de fire øverste lederne av den danske administrasjonen av Norge. Som stiftamtmann hadde han ansvaret for hele den digre nordligste delen av landet, fra Kristiansund til Vardø.1 Det omfattet sjølsagt også Nordlands amt. Tidligere på høsten hadde von der Osten fått en alvorlig beskjed fra Det Kongelige Danske Kanselli i København – det som nærmest kan kalles «innenriksdepartementet». Kongen og sentraladministrasjonen hadde fått informasjoner om utbruddet av en farlig epidemi: den «grasserende saakaldede Radesyge». Stiftamtmannen fikk ordre om å utarbeide en plan for «wirksomme Foranstaltninger». Han ble pålagt den nær umulige oppgaven å sørge for at de syke ble helbredet på den beste måten, men samtidig – i tråd med det danske byråkratiets ånd – «med den mindst muelige Bekostning for Almuen».2 Stiftamtmann von der Osten fikk ikke frie tøyler. Kanselliet hadde allerede fastsatt nokså strenge rammer for tiltakene. I kongens navn var det opprettet en kommisjon av eksperter. En svært tydelig føring fra deres side var at etableringen av et sy← Alexander Jørgensen, Landsetting i Bodøsjøen, ca. 1910 (utsnitt).

kehus ble forstått som det vesentligste tiltaket mot epidemien og som et helt uunnværlig virkemiddel: «… at Sygehuuse er og bliwe det eneste mulige Middel til, paa det Kraftigste at helbrede de med denne Sygdom, saavelsom Spedalskhed og Veneriske Syge behæftede elendige Mennisker».3 Det var ikke bare radesyke som var i omløp i Nordland, men også spedalskhet og det som ble kalt «venerisk syke». Kanskje var det den samme sykdommen de refererte til, bare med ulike navn. Det sikre var at sykdommen var ny, farlig og skremmende.

Om sykehuset ble forstått som det eneste mulige midlet, ble to andre tiltak også anbefalt fra København. Det ene var ansettelsen av en «Chirurgus», som var utdannet i medisin ved Københavns universitet og i praksis ble oppfattet som likeverdig med en vanlig lege. Det andre var ordninger som hindret at de syke skulle spre sykdommen ved omgang med friske. Det siste betydde at myndighetene hadde klart for seg at denne sykdommen var sterkt smittsom. Sykehuset kunne ikke organiseres etter beste skjønn. Det var en klar forutsetning at det måtte bygges opp og innrettes etter mønster fra de nokså nyopprettete sykehusene i Sør-Norge. Det var dette som ble kalt «radesykehus» og som ble etablert på 1760- og 1770-tallet.

Stiftamtmannen i Trondheim hadde observert at 27

D E L 1 | D E T F Ø R S T E S Y K E H U S E T S V E K S T O G FA L L | C A . 1 7 8 0 – 1 8 5 0

denne nye, skjebnesvangre epidemien også bredte om seg i hjemtraktene sine. I Orkdal skal det ha vært rundt 200 som var rammet av sykdommen.

Når det gjaldt Nordland, viste han til Erik Schytte, prest i Bodø og prost i Salten, som hadde rapportert at det han omtalte som «den Veneriske Sygdom» herjet i Bodø prestegjeld og «griber mere og mere om sig».4

Erik Schytte – Nordlands prestelege I 1761 publiserte Erik Gerhard Schytte en artikkel i landets første vitenskapelige tidsskrift, Det Trondhjemske Selskabs Skrifter. Der formidlet han kunnskap han hadde samlet som misjonær i Lyngen siden 1755. Han beskrev landsdelens natur og geografi i nysgjerrige detaljer. Men han skildret også hvordan han hadde behandlet smerter i armen hos en «Finne-Quinde» fra Rastebynes, et godt stykke inn på vestsida i Lyngenfjorden. Hun hadde «en utaalelig Pine, der næsten giorde henne rasende», skrev Schytte malende. Behandlingen han ga henne, var enkel og effektiv. Han gjorde et snitt i ar-

28

men med en kniv. Ut av såret kom svart, stinkende væske. Så smurte Schytte inn en salve som skulle drive ut væske. Til slutt la han på Cataplasma emolliens – en grøt av linfrø. Smertene ble svakere. Etter tre dager var det bare igjen en rød hevelse. Tretten dager etter skjedde det noe uventet: Ut av såret på armen kom det fram en rusten synål – «uten odd og øye», som Schytte skrev. Smertene ble borte og hun ble helt frisk etter få dager.

Hva var det misjonæren hadde sett? Han var en utdannet mann med universitetseksamener fra København. Men Erik Schytte brakte også inn et magisk element i fortellingen sin: «Patientinden beskylte i sin Enfoldighed, en fremmed Lap derfor, som havde truet hende med Ont nogle dager tilforn.»5 Han kan ha oppfattet gand med magiske piler som en realitet.

Slik sett kan han ha formidlet myter skapt gjennom nordmenns syn på samisk kultur. Erik Schytte var prest og misjonær. Slik kan også beretningen om kvinnen med en nål i armen understreket behovet for kristen misjonering blant samene.6 Kvinnen fra Rasteby levde ikke lenge. Hun døde «omsider in Majo 1758 af den grasserende Pleuritis», forteller Schytte.7 Vi vet ikke helt hva dette var,