Klassekampen Med andre ord: august 2017

14

meninger

Onsdag 9. august 2017

KLASSEKAMPEN

Ti år etter finanskrisas start mener sentralbankene og finan

Ingen grunn t Fakta:

Finanskrisa, ti år etter:

Bent Sofus Tranøy og Ingrid Hjertaker

med andre ord Den 9. august 2007 meldte den

franske storbanken BNP Paribas at den måtte stenge tre av sine interne fond som følge av enorme tap fra investeringer i det amerikanske boligmarkedet. Denne dagen markerte starten på den internasjonale «kredittskvisen» hvor banker og andre finansinstitusjoner sluttet å låne til hverandre fordi ingen visste hvem som satt på disse nå «giftige» finansproduktene. Et drøyt år senere var vi i en global finanskrise av en størrelsesorden verden ikke hadde sett på 80 år. Hundrevis av banker gikk konkurs, enda flere overlevde takket være offentlige redningspakker. Finansielle verdier for flere titalls billioner dollar gikk tapt.

Den økonomiske krisen som fulgte, brakte med seg konkurser og høy arbeidsledighet i mange land med alvorlige konsekvenser for millioner av vanlige mennesker som ikke har tjent noe særlig på oppturen. I Hellas og Spania er rundt en femtedel av befolkningen fremdeles uten arbeid, og nesten halvparten av de unge voksne er hverken i arbeid eller under utdanning. Her kan vi snakke om en tapt generasjon, og krisen som først ble synlig i 2007 vil få konsekvenser for disse landene og disse menneskene i

n I dag er det på dagen ti år siden den såkalte kredittskvisen oppsto.

Store tap i finansmarkedet førte til at banker og finansinstitusjonene sluttet å låne penger til hverandre. n I løpet av et år utviklet skvisen seg til en global finanskrise der hundrevis av banker gikk konkurs og titalls billioner gikk tapt. n Sentralbanker og finanstilsyn melder nå at problemene er løst og faren for en ny krise er over. n I denne teksten kritiserer Bent Sofus Tranøy og Ingrid Hjertaker denne optimismen, og viser at det finansielle systemet fortsatt er grunnleggende utrygt.

Om forfatterne: n Bent Sofus Tranøy er professor i statsvitenskap ved Høgskolen Innlandet og Campus Kristiania.

Ingrid Hjertaker er statsviter. n Tranøy og Hjertaker har skrevet boka «Ustabilitetens politiske økonomi» (Cappelen), om framveksten av finansialisert kapitalisme, som kom ut nylig.

med finanssystemet er i det store og det hele løst. En ny finanskrise i vår levetid er usannsynlig, sa den amerikanske sentralbanksjefen Janet Yellen tidligere i sommer. Har hun rett? Vi tror ikke det.

Mens finansøkonomien har fått all verdens stimulanser i form av redningspakker, støttekjøp og lave renter, vil resten av verdensøkonomien (hvor flertallet jobber) ikke tåle en ny krise. Samtidig, én ting er (faren for) kriser, noe annet er hvordan finanssystemet fungerer alle de vanlige dagene: Er vi fornøyd med hvordan dagens finansdominerte (finansialiserte) kapitalisme virker? Er finanssektoren mer effektiv, verdiskapende og rettferdig enn

«Troen på at faren er over, pleier å bli etterfulgt av press om å kvitte seg med reguleringer» flere tiår fremover. De hardest rammede landene opplever fallende levealder og fødselstall.

Vi vet fra tidligere kriser at unge mennesker som opplever arbeidsledighet tidlig i sine arbeidsliv, merker følgene på både helse, arbeidsmarkedskarriere og inntekt resten av sine liv.

Ti år etter at den globale finans-

krisen startet, melder sentralbanker og internasjonale finanstilsyn at faren er over – problemene

den var før krisen, eller er den fortsatt oppblåst og engasjert i å handle med seg selv?

Finanssystemet i dag er annerle-

des enn det var for ti år siden, som følge av en rekke reformer på nasjonalt og internasjonalt nivå. Den viktigste forskjellen er at banker i dag må holde langt mer kapital i reserve mot eventuelle tap. De internasjonale Basel-reglene har femdoblet kapitaldekningskravene for

mange banker. Bankene som regnes som systemisk viktige må holde enda mer kapital. Høyere kapitaldekningsgrad gjør bankene mer solide, så de klarer å håndtere større problemer før de eventuelt sprer seg til andre institusjoner og skaper en systemkrise.

Det har skjedd ting langs flere fronter: EU har innført flere regler og nye skatter rettet mot sektorens bonusutbetalinger. De største bankene blir nå tvunget til å produsere og jevnlig oppdatere såkalte «testamenter», som inneholder all relevant informasjon om bankens aktiviteter, investeringer, fordringer og forretningsforbindelser. Dette skal gjøre det lettere å avvikle en bank i krise, noe som viste seg svært vanskelig under forrige krise. Banker utsteder også nå en ny type obligasjon, «coco bonds», som i en krise automatisk vil konverteres til aksjer, altså penger som investoren i prinsippet må være forberedt på å tape.

Tanken er at disse tiltakene, sammen med økte kapitaldekningskrav, skal fjerne behovet for offentlige redningspakker til banker i krise. Vi har også fått nye organer. På internasjonalt nivå etablerte G20-landene et nytt internasjonalt «finanstilsyn», The Financial Stability Board. FSB skal overvåke de globale finansmarkedene og gripe inn før systemet kommer i fare.

Vi tror ikke dette er nok. Et argument kan knyttes til kapitaldekningsnivåene. Ja, det er høyere enn de var, men er de ikke høye nok: Stanford-økonomen Anat Admati argumenterer for at kapitaldekningsgraden må opp på rundt 20 prosent – dobbelt av det som kreves av de fleste banker i dag – før vi har noe i nærheten av et trygt bankvesen.

Og hvor mye er egenkapitalen egentlig verdt i en krise? Hvis panikken gjør at ingen lenger ønsker å kjøpe et verdipapir, blir det vanskelig å prise det. I 2008 kollapset markedet for CDO-er fullstendig. CDO-er er strukturerte gjeldsprodukter basert blant annet på amerikanske subprime-boliglån. Riktignok var det mye mislighold i det amerikanske boliglånsmarkedet, men det var aldri slik at samtlige boliglån var verdiløse. Det bare så sånn ut – i et panisk marked vet ingen hvem som sitter på de mest giftige gjeldsproduktene, og tør dermed ikke å handle med dem.

Ifølge internasjonale regnskapsregler må aktiva bokføres etter løpende markedspriser, og i et panisk marked må verdier derfor skrives ned selv om det ikke er alle verdipapirer som har mistet all eller mye av sin

underliggende verdi. Dette tvinger bankene til å drive «brannsalg» av formuesobjekter – noe som fører til ytterlig prisfall i en selvforsterkende, nedadgående spiral. Selv banker som ikke har kjøpt de risikable produktene som trigger krisen, vil kunne havne i alvorlige vansker under slike markedsforhold.

Enkelte land har gjort store fremskritt innen forbrukervern for finanssektorens ofre. Den amerikanske reformpakken Dodd-Frank inkluderte en lov som etablerte et eget forbrukertilsyn viet utelukkende til finansielle tjenester: The Consumer Financial Protection Bureau.

CFPB har så langt hjulpet flere millioner mennesker få tilbake

Under vignetten «Med andre ord» presenterer Klassekampen lengre tekstar frå eksterne skribentar, om aktuelle emne innan politikk, vitskap, kultur og samfunn. Kronikk- og debattredaktør vurderer bidrag til sidene: Send tekstframlegg til kronikk@klassekampen.no. Maksimal lengd: 10.000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved bilete av artikkelforfattaren. Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff.

KLASSEKAMPEN

meninger

Onsdag 9. august 2017

15

stilsyn at de fleste problemene er løst. Har de rett i det?

til optimisme

men var plutselig mainstream, og var stadig å finne i lederne til Financial Times og The Economist.

Ti år senere har Occupy Wall Street-demonstrantene dratt hjem. Tidligere sentralbank- og finanstilsynssjefer har gitt ut sine memoarer som inkluderte systemkritikk og reformforslag og har gjort seg ferdig med sine foredragsturneer. Politikerne kjører ikke lenger valgkamp rundt å få slutt på «too big to fail». Omfattende reformer har blitt gjennomført, ja, men alle innenfor rammene av det eksisterende systemet.

I forkant av G20-møtet i Hamburg i juli kunne The Financial Stability Board (FSB) melde at problemene ved finanssystemet før 2007 nå i stor grad var løst, og at det globale finanssystemet nå var «tryggere, enklere og mer rettferdig». Som en del av sin optimistiske oppsummering etter ti år meldte FSB at også «Too big to fail»-problemet nærmet seg punktet hvor det var løst. Det FSB nokså påfallende unnlot å nevne, var at de største bankene har vokst seg enda større, og at bankmarkedet i viktige finansland som Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA er enda mer konsentrert i dag enn i 2007.

forhastet? Den amerikanske sentralbanksjefen, Janet Yellen, uttalte i sommer at en ny finanskrise i vår levetid er usannsynlig. Vi får håpe at hun ikke må spise i seg disse ordene, skriver forfatterne.

Foto: Mark Wilson, AFP/NTB scanpix gebyrer og rentekostnader fra finansinstitusjoner som de urettmessig ble avkrevd. CFPB har også myndighet til å fremme lovforslag og har hatt et par viktige seire, som at långivere i USA ikke lenger har lov til å tilby en boliglånskunde et dyrt lån om vedkommende kvalifiserer til et billigere lån, noe som i sin tid var noe nær vanlig praksis i flere banker. I dag plikter bankene å informere kunden om billigste alternativ.

Verdens finanstilsyn jobber per i

dag kun med å finne tekniske løsninger som skal forebygge de akutte problemene finanssektoren skapte fra 2007 og framover.

Slik sett har de akseptert systemets premisser. Da krisen

var fersk, tenkte også ellers konforme typer mer radikale tanker. Krisen ledet til at økonomer så vel som finanstilsynssjefer erkjente at det var noe alvorlig galt med finanssektoren og dens forhold til resten av samfunnet. Sektoren hadde vokst enormt i mange land i tiårene før krisen, mens overskuddene gikk gjennom taket.

Gjeldsnivået i mange samfunn økte, men samtidig gikk investeringsnivået i økonomien ned.

Finanssektoren handlet mest med seg selv og i allerede eksisterende verdipapirer, med stadig nye prisrekorder i aksje- og obligasjonsmarkeder. Vi hadde en situasjon hvor halen logret med hunden.

Bankene tjente grovt på

oppturen, men ble reddet av staten og skattebetalerne da de havnet i krise, noe mange naturlig nok reagerte på. Daværende finanstilsynssjef i Storbritannia, Adair Turner kalte finanssektoren «sosialt ubrukelig» og etterspurte reformer for å sikre at finanssektoren jobbet for resten av økonomien.

På tvers av det politiske spektrum kom det krav om radikale reformer: Finanssektoren måtte krympes til et forsvarlig nivå, bankvirksomhet måtte bli «kjedelig» igjen, sektoren må tjene realøkonomien heller enn omvendt, og en bank som har tatt for mye risiko må kunne gå konkurs uten at den tar alle oss andre med i dragsuget. Kritikk av den finansialiserte kapitalis-

Det er mange farer som enda lurer i den globale finansmarkedene. Når risikable praksiser reguleres ut av banksektoren, har de samme praksisene en tendens til å dukke opp i den såkalte «skyggebanksektoren», blant finansinstitusjoner som er langt mindre regulerte enn banker.

Fordi finansmarkedene er i dag mer korrelerte internasjonalt enn noen gang tidligere, er det også større sannsynlighet for at en lokal boblebrist får internasjonale følger. Derfor kan en boligboble i Canada eller Australia, en billån-boble i USA eller mislighold av privat studentgjeld i Storbritannia få internasjonale konsekvenser.

Den amerikanske politiske økonomen Hyman Minsky har vist oss at grunnlaget for finansiell ustabilitet alltid blir lagt i stabile tider. Troen på at faren er over, pleier å bli etterfulgt av press fra finanslobbyen og finansøkonomer om å kvitte seg med reguleringer som hindrer økonomisk vekst. Sektoren dereguleres, og vi får en ny krise.

Janet Yellens forgjenger i den amerikanske sentralbanken, Ben Bernanke, ble mobbet for sine uttalelser i 2005 og 2006 om at alt var i den skjønneste orden i globale finansmarkeder. La oss håpe Yellens ord fra i sommer ikke får lide samme skjebne.

Bent Sofus Tranøy og Ingrid Hjertaker