Israel - Historie, politikk og samfunn av Marte Heian Engdal: Utdrag

Marte Heian-Engdal

Israel Historie, politikk og samfunn

Innhold

Forord. . ..................................................................................... 7 Kapittel 1. Sionistbevegelsen........................................................ 13 Det lengste hatet. . ............................................................................. 13 Herzl og Jødestaten........................................................................... 15 Den politiske sionismen..................................................................... 15 Sionistene organiserer seg. . .................................................................. 17 Praktisk sionisme.............................................................................. 18 Mandatperioden............................................................................... 24 Kapittel 2. Opprettelsen av staten Israel.......................................... 29 Mot en deling av Palestina. . ................................................................. 30 Opprettelsen av staten Israel................................................................ 34 Kapittel 3. Immigrantsamfunnet :

Etnisitet og identitet i det israelske samfunnet................................... 39 Mizrakhim – Innvandrerne fra Midtøsten og Nord-Afrika.. ......................... 39 Immigranter fra Etiopia – Beta Israel..................................................... 44 Russiske immigranter – millionen som endret nasjonen. . ............................ 47 Palestinerne i Israel............................................................................ 50 To samfunn side om side.. ................................................................... 52 Kapittel 4. En jødisk stat eller en stat for jødene?.............................. 55 Jødedommens ulike retninger.. ............................................................. 55 Jødisk motstand mot sionismen............................................................ 56 Ben-Gurions allianse med de religiøse.................................................... 58 Religion og stat i dagens Israel.............................................................. 61 Kapittel 5. Eksterne trusler: Israels kriger........................................ 71 1948.............................................................................................. 71 1956.............................................................................................. 75 1967.............................................................................................. 81 1973.............................................................................................. 85 1982.............................................................................................. 88

5

Innhold Kapittel 6. Et nytt trusselbilde og

forsvarets rolle i det israelske samfunnet........................................... 93 Intifada – krigen på innsiden............................................................... 94 Den andre Libanon-krigen og krigsdansen i Gaza..................................... 99 Forsvarets rolle i det israelske samfunnet................................................. 106 Kapittel 7. Kampen om landet: Israels bosetningsprosjekt.. ................. 115 I krigens kjølvann – Israels handlingsrom. . .............................................. 116 1974–1977: På oppdrag fra Gud.. ......................................................... 124 1977–2005: Opp- og nedturer for bosetningsbevegelsen. . ........................... 128 Den ville Vest(bredd)en: Et splittende prosjekt......................................... 136 Kapittel 8. Israels politiske system................................................. 141 Israels politiske system. . ...................................................................... 141 Valgsystem og politiske parti................................................................ 142 Tilpasningspolitikken.. ....................................................................... 146 Valgreform...................................................................................... 148 Den dømmende makt – Israels rettssystem.............................................. 151 Kapittel 9. Israels politiske historie................................................ 159 Første fase – Ben-Gurions Israel. . .......................................................... 159 Andre fase: Høyresiden tar over............................................................ 162 Tredje fase – økt polarisering. . .............................................................. 165 Kapittel 10. Israels økonomiske utvikling........................................ 173 Etableringen av en jødisk økonomi. . ...................................................... 173 1973–1985: Økonomiske nedgangstider................................................ 175 1985–2000: Fra krise til vekst.............................................................. 177 Oppstartsnasjonen............................................................................ 178 Økonomi og internasjonal politikk. . ...................................................... 181 Kapittel 11. Den jødiske staten og den jødiske verden........................ 187 Fra førstatlig skepsis til ubetinget støtte.................................................. 187 En gryende splittelse.......................................................................... 190 Sionisme – ideologi i krise?. . ................................................................ 191 Veien videre for Israel. . ....................................................................... 196

Bibliografi.. ................................................................................ 199 Sluttnoter.................................................................................. 211 Stikkord.................................................................................... 255 Bildeliste................................................................................... 261

6

Innledning

Hvorfor en bok om Israel?

Staten Israel fyller sytti år i 2018. Det har vært sytti år med høye topper og dype daler. Landet har en alt annet enn fredelig historie. De gangene Israel preger nyhetsbildet i Norge, er det som oftest på grunn av den pågående konflikten med palestinerne: demonstrasjoner, protester og arrestasjoner på Vestbredden, raketter ut fra Gazastripen, israelske bomber inn mot samme område eller voldelige sammenstøt i Jerusalem. Nyhetsdekningen er nesten alltid konfliktorientert, og kan gi inntrykk av at Israel er en enhetlig aktør – med en befolkning som i samlet tropp møter en felles, ytre fiende. Men stemmer denne framstillingen med virkeligheten?

Konflikt har utvilsomt vært en viktig del av landets historie. «Israel er et normalt land, som ikke er normalt», uttalte den israelske høyesterettsdommeren Elyakim Rubinstein, som en forklaring på hvorfor Israel burde videreføre den nasjonale unntakstilstanden som har hersket helt siden staten ble opprettet i 1948. Like fullt er konflikt bare én del av Israels historie. Hva vet vi egentlig om det som beveger seg under overflaten? Hva kjennetegner og preger de ulike delene av dette samfunnet? Er den israelske befolkningen så enhetlig som nyhetsformidlingen kan gi inntrykk av? Og hvordan preger landets historie politikken og samfunnsutviklingen i dag?

Ambisjonen med denne boka er å legge flere lag til fortellingen og forestillingen om staten Israel. Ønsket mitt har vært å gjøre fortellingen mer, ikke mindre, komplisert. Jeg har forsøkt å skrive en bok jeg selv har lett etter, men ikke funnet i den norske faglitteraturen.

Hvordan tegner man så et mer komplekst bilde av Israel på en mest mulig ryddig og forståelig måte? I stedet for en klassisk kronologisk fortelling – å beskrive Israels historie år for år – har jeg valgt å gi boka en tematisk struktur.

Jeg fokuserer på de temaene og spørsmålene som etter min mening utgjør de mest sentrale delene av landets historie, politikk og samfunn, og drøfter disse i egne kapitler, der hvert kapittel bygger på det foregående. En slik oppbygging svarer best til bokas ambisjon om å legge flere lag til fortellingen om Israel, samtidig som den legger til rette for at ulike lesere med ulike interessefelt 9

Hvorfor en bok om Israel?

enkelt kan zoome inn på det området de ønsker å få belyst. Noen vil kanskje være mest interessert i Israels politiske system, andre i immigrasjon og innvandring, religionens rolle, eller i landets bosetningsprosjekt. Den tematiske innfallsvinkelen bidrar forhåpentligvis til at man lettere kan skaffe seg en oversikt over den israelske historien og samfunnsutviklingen fram til i dag, enn det en rent kronologisk framstilling ville ha gjort.

Ulempen med denne tematiske strukturen er selvfølgelig at bokas ulike kapitler innimellom må bevege seg bakover i tid for å få fram de historiske linjene innenfor et felt. Samtidig vil det bli klart at de ulike bestanddelene av historien må sees i sammenheng med hverandre, og at ett felt vanskelig kan forstås uten kunnskap om et annet. Innvandrings- og immigrantspørsmålet er for eksempel nært knyttet til religionens rolle i staten, og de ulike krigene er knyttet tett sammen med den politiske historien. Framtiden for sionismen som ideologi og veien videre for Israel kan heller ikke frikobles fra spørsmålet om okkupasjonen av de palestinske områdene. Men om Palestina-spørsmålet ble løst, viser denne boka at det fortsatt ville være andre store utfordringer for den israelske staten. Bokas struktur vil med andre ord bidra til å gi de ulike spørsmålene og tematikkene som presenteres, bakgrunn og kontekst, slik at de kan leses både på egne premisser og i sammenheng med hverandre.

Bokas utvalg og analyser bygger på en rik og mangfoldig internasjonal faglitteratur, på israelske aviser for mer dagsaktuelle eksempler, og ikke minst på min egen forståelse og erfaringer fra landet. Jeg har forsket på israelsk utenrikspolitikk i mange år, også mens jeg selv bodde i Jerusalem, og jeg har hatt hyppige reiser til landet etter at jeg flyttet derifra. Å skrive én enkelt bok om Israels historie, politikk og samfunn innebærer at man som forfatter må ta vanskelige valg underveis, ikke bare om oppbygging og struktur, men også om hva som skal være med. Like mye som å velge hvilke ting man skal inkludere, handler det om hvilke ting man velger ikke å fokusere på, og hvor detaljert man skal gå til verks innenfor de enkelte temaene. Hver arabisk-israelske krig har utløst store fagdebatter og blitt gjenstand for egne bøker. I min framstilling er alle de største konfliktene samlet i to kapitler. Innvandringshistorien er på samme måte fylt av store interne debatter og vil fortsette å være det, og religionens rolle i Israel er i nærmest kontinuerlig endring. Denne boka forsøker ikke å dekke alle aspekter ved disse debattene, eller gi svar eller løsninger på problemene, men snarere å bidra til å øke kunnskapen om de mest sentrale delene av debattene. Når det gjelder Israels rolle i fredsprosessen med palestinerne og/eller araberstatene, har dette også fått relativt liten plass her, selv om det selvsagt berøres innimellom i de 10

Hvorfor en bok om Israel?

ulike tematiske kapitlene. Dette er heller ikke en bok som tar for seg palestinernes situasjon i særlig grad, selv om palestinerne selvsagt også dukker opp i diverse kapitler.

På de fleste feltene som behandles, vil framtiden by på forandringer og nye vendinger, ganske sikkert uten hensyn til at jeg har satt punktum for denne boka. Historien om staten Israel er enda ung, og den skrives og omskrives stadig – ettersom hendelser kommer mer på avstand, tidligere nedgradert arkivmateriale blir tilgjengeliggjort, og nye stemmer i debattene tilfører nye perspektiv til forståelsen og fortolkningen av både fortiden og nåtiden.

Under arbeidet med boka har jeg prioritert vekk fortellinger, eksempler og elementer av den israelske historien som jeg selv synes er både interessante og viktige. Derfor vil jeg bli veldig overrasket dersom det ikke finnes lesere som vil savne noe i denne framstillingen. Noen vil kanskje mene at store sakskomplekser er for lite problematisert, mens andre igjen er for mye problematisert. Noen vil tenke at framstillingen går for raskt fram og er for unyansert, mens andre kan finne den for detaljert. Men om bokas mangler og svakheter kan inspirere til en videre debatt som bringer enda flere nyanser til fortellingen og forståelsen av den israelske historien og samfunnsutviklingen, vil min begeistring over dette være betydelig større enn min skuffelse over ikke selv å ha greid å skrive uttømmende om alt her.

11

Theodor Herzl (1860-1904) var den politiske sionismens ideologiske far. I sin bok Jødestaten argumenterte Herzl for at jødene var et eget folk – en egen nasjon.

Kapit tel 1

Sionistbevegelsen

– Død over jødene! Død over jødene! Judas! Det var like før jul i 1894, og tusenvis av parisere ropte i taktfast opphisselse.1 På plassen mellom Eiffeltårnet og militærskolen midt i Paris sentrum – Champ du Mars – utspilte det seg en dramatisk scene. Noen måneder før, i oktober 1894, hadde Alfred Dreyfus, jøde og artillerikaptein i det franske forsvaret, blitt anklaget for å ha forrådt Frankrike gjennom spionasje på vegne av Tyskland. 19. desember startet rettssaken mot ham, og bare tre dager etter, 22. desember 1894, ble han uskyldig dømt til offentlig degradering og fengsel på livstid. På Champ du Mars ble medaljene revet av Dreyfus’ uniformsbryst og sverdet hans knekt i to, før han deretter ble paradert rundt til spott og spe foran de mange tusen oppmøtte som slengte antisemittiske skjellsord mot ham. Midt i den oppildnede folkemengden stod også en ung, ungarskfødt jøde og journalist ved navn Theodor Herzl.2 Theodor (Benjamin Zeév) Herzl (1860–1904) dekket Dreyfus-saken for Wien-avisen Neue Freie Presse. Han hadde vært avisens Paris-korrespondent i tre år da Dreyfus-saken antente Frankrike høsten 1894. Selv om denne saken ikke hadde oppstått på grunn av antisemittisme, var det utvilsomt antisemittisme som drev den framover.3 For Herzl ble den bevis på at den franske revolusjonens parole – frihet, likhet og brorskap – ikke gjaldt landets jødiske befolkning.4 At slike holdninger kunne få blomstre opp i det ellers liberale Frankrike, betydde at jødene i Europa aldri ville kunne lykkes i å bli fullstendig assimilert i sine respektive stater, konkluderte Herzl.5

Det lengste hatet Antisemittismen som bredte om seg i Europa på slutten av 1800-tallet, spilte på de samme fordommene som den tradisjonelle kristne antisemittismen, det som også omtales som antijudaisme.6 Diskriminering og rasisme mot jødene hadde eksistert i mange hundre år allerede, og antisemittismen blir derfor ofte også omtalt som «det lengste hatet».7 Sammenkoblet med en økende

13

Kapit tel 1

europeisk nasjonalisme ble det tradisjonelle antisemittiske tankegodset mer og mer eksplosivt, og situasjonen for Europas jøder stadig farligere.8 Mange av Europas jøder ble overrasket over denne utviklingen. Flere tenkte at dersom jødene bare kunne bevise at de var eksemplariske borgere, ville antisemittene forstå at deres posisjon var feil og bygd på kunnskapsløshet.9 Utover på 1850- og 1860-tallet hadde dette gått relativt bra. I Wien og Berlin fortsatte den jødiske befolkningen å vokse, og selv om det fortsatt var posisjoner i samfunnet jødene ble ekskludert fra, var det likevel en fornemmelse av at ting ble bedre for dem i Vest-Europa. Det hadde tross alt hadde vært mye verre før.10 Theodor Herzl, for eksempel, var en del av den såkalte Wiener-eliten, og han var langt ifra den eneste jødiske personligheten som hadde innpass i den ungarsk-østerrikske kultureliten.11 Men selv om det fantes jøder i det øvre samfunnssjiktet, ble situasjonen for Europas øvrige jødiske befolkning stadig verre. I fagdebatten om antisemittismens historie er det forskjellige meninger om hvor utbredt den var i land som Tyskland i perioden fra århundreskiftet og fram mot første verdenskrig.12 Det er imidlertid enighet om at antisemittiske strømninger ble stadig tydeligere blant folk flest og i den offentlige debatten, selv om de åpenbart antisemittiske partiene ikke gjorde det godt i politiske valg i denne perioden. Økonomiske nedgangstider bidro til en ytterligere tilspissing av den hatske retorikken.13 I oktober 1873 ble Det tyske keiserrike rammet av et børskrakk, som igjen utløste økonomiske nedgangstider. Blant folk flest økte misnøyen. Jakten på syndebukker vokste i intensitet, og som så ofte før ble den anklagende pekefingeren rettet mot blant annet jødene.14 Jødiske forretningsmenn hadde bidratt til å opprette de tyske børsene, og var overrepresentert i aksje- og pengemarkedet. Jødiskeide bankhus var også blant de største i riket, og deres investeringspolitikk gjorde at jøder ofte hadde høye posisjoner i industrisektoren.

Resultatet ble at det økonomiske sammenbruddet og krakket på den tyske børsen ble satt i sammenheng med jødenes rolle i næringslivet.15 Slik ble det som i realiteten var komplekse økonomiske prosesser, forenklet til å handle om «jødisk bedrageri», og etter hvert vokste antisemittismen også blant studentene ved tyske universiteter.16 Med dette fikk antisemittismen en enda bredere plattform, som igjen la til rette for videre spredning av disse ideene.17 I intellektuelle kretser i Tyskland utviklet det seg samtidig en tysk nasjonalisme som fokuserte sterkt på det «rene» tyske. Selv om det ikke var mulig å identifisere presist hva som egentlig utgjorde det «rene» tyske, eller en egen «tysk» rase, ble oppmerksomheten raskt rettet mot de som var utenfor, de som skilte seg ut i det tyske storsamfunnet – jødene.18 14

Sionistbevegelsen

Antisemittene i Østerrike-Ungarn og i Tyskland leste de samme skriftene.

Debattene de førte, var også stort sett like. Kampen mot jødene var imidlertid mer tilspisset i Wien – som i 1895 var den eneste europeiske hovedstaden hvor det folkevalgte bystyret var klart antisemittisk.19 I 1906 ble den samme byen også hjem for mannen som framfor alt knyttes til den moderne europeiske antisemittismen, Adolf Hitler (1889–1945).20

Herzl og Jødestaten Kampen om Alfred Dreyfus’ skjebne endte ikke med den degraderingsseremonien som Herzl observerte på Champ du Mars i januar 1894. Saken fortsatte å rulle, og den økte i omfang til den til slutt hadde splittet Frankrike i to: I den ene leiren var Dreyfus’ motstandere: en samling av monarkister, antisemitter og katolikker samt de som ellers hadde en tilknytning til hæren eller kirken. I den andre leiren var de som kjempet for at Dreyfus skulle bli renvasket: republikanerne og det politiske venstre.21 Mens disse leirene stod steilt mot hverandre, satt hovedpersonen selv fire år i isolert fangenskap på Djevleøya, utenfor Fransk Guyana i Atlanterhavet. I løpet av disse årene hadde saken – L’affaire, som den omtales som av franskmenn – pisket opp en vill antisemittisme i Frankrike.22 Dreyfus ble til slutt en fri mann i 1906, men for Theodor Herzl var konklusjon klar lenge før det: Europa ville aldri være et trygt hjem for jødene.23 Bare noen måneder etter at han hadde vært vitne til at den franske hæren demonstrativt rev medaljene av Dreyfus’ uniformsbryst, begynte Herzl på det som skulle bli hans mest berømte tekst. Dette var Der Judenstaat – Jødestaten –, som gjorde at han i dag regnes som den moderne (politiske) sionistbevegelsens far.24

Den politiske sionismen Med sine snaut seksti sider var Jødestaten relativt beskjeden i størrelse, men bokas ideer fikk enorme ringvirkninger.25 Dens grunnleggende premiss var at jødenes situasjon i datidens Europa var uholdbar, fordi jødene alltid ville stå utenfor majoritetssamfunnet. Full assimilering for dem i disse europeiske samfunnene var umulig å oppnå.26 Jødenes problemer kunne ikke løses ved integrering, og heller ikke ved emansipasjon – frigjøring. Det hele var et spørsmål om nasjonalisme, ifølge Herzl.27 Jødene var et eget folk, en egen nasjon. Løsningen på problemene deres i Europa var derfor å opprette en jødisk nasjonalstat.28 15

Kapit tel 1

I Øst-Europa ble Herzls pamflett møtt med undring. Her hadde pogromer – russisk for ødeleggelse – og undertrykkelse herjet med de jødiske samfunnene i århundrer, og bidratt til å forme begynnelsen på en liten, men ikke ubetydelig, sionistbevegelse.29 Jødiske intellektuelle som Leon (Yehuda Lieb) Pinsker hadde allerede på 1880-tallet formulert sine tanker om jødenes problemer og løsningene på dem, men disse fantes det ikke spor av i Jødestaten.

Etter de voldsomme pogromene i Russland i 1881, hvor hundrevis av jødiske hjem ble angrepet og lagt i ruiner, hadde Leon Pinsker skrevet Autoemanizpation, hvor han argumenterte for at det var umulig for jødene å føle seg hjemme i noen nasjon.30 Ifølge ham var de i realiteten hjemløse, og deres eneste redning var om de skapte seg en jødisk nasjonalitet, i et eget land, hvor de kunne leve som emansiperte – frigjorte – jøder. Dette måtte de selv sørge for. Selvhjelp (auto-emansipering) var den eneste veien ut av uføret.31 Pinsker siterte den jødiske tenkeren Hillels kanskje mest berømte grunnsetning: «Hvis ikke jeg er for meg selv, hvem vil være for meg? Og hvis ikke nå, når da?»32 Pinsker var en del av en gruppe som kalte seg Hovevei Zion – elskere av Sion. Denne gruppen representerte ønsket om å drive fram en spesifikk jødisk nasjonalisme.33 Pinsker skrev sin bok i 1881, omtrent 14 år før Herzl publiserte Jødestaten. I Herzls bok var det likevel ingen henvisning til den jødiske bevegelsen i Øst-Europa, til Pinskers tanker og tekst, eller for den saks skyld til Nathan Birnbaum – som var den første til å lansere selve begrepet sionisme.34 Sion, som er det bibelske navnet på Jerusalem, signaliserte det jødiske folkets lengsel etter å vende tilbake til det lovede land og Jerusalem.

Jødenes lengsel etter Zion Ifølge jødisk tro ble Jerusalem og området rundt – Eretz Israel – gitt til dem av Gud, gjennom hans løfte til patriarken Abraham. Det samme løftet ble senere gjentatt og bekreftet gjennom Guds nye pakt med jødene, den gang under Moses’ ledelse.35 Det samme geografiske området – og da spesielt Jerusalem – utgjør også det geografiske tyngdepunktet i jødisk kultur, tradisjon og historiefortelling.36 Kong Davids kongedømme (ca. 1010–970 fvt. (før vår tidsregning)) hadde sitt utspring i Hebron, men strakte seg etter hvert fra Rødehavet i sør til det som er i dag er Libano i nord, og fra Middelhavet i vest til Jordaneleven i øst.

Davids sønn, Kong Salomo, bygde videre på sin fars imperium, og det jødiske tempelet i Jerusalem ble reist på det jødene kaller Tempelhøyden (Har HaBeit) under hans periode som hersker (ca. 970–930 fvt.).

Fra Salomos tid forble området hovedarena for alle opp- og nedturer i jødisk historie; helt fra babylonerne kom og tok kontrollen, ødela det hel16

Sionistbevegelsen

lige tempelet og forviste alle jøder derifra (det babylonske fangenskap) i år 586 fvt.37 I 539 fvt. erobret perserkongen Kyros området fra babylonerne, og jødene fikk nok en gang slippe inn. I 515 fvt. ble Herodes’ tempel innviet, det som omtales som «det andre tempelet». Nok en gang glapp kontrollen over Tempelhøyden for jødene, og gjenvinningen i 164 fvt. er det som feires i den jødiske høytiden hanukka (lysfesten). Det andre tempelet stod til det ble revet av romerne, som i år 70 evt. stormet Tempelhøyden og satte hele området i brann.38 Deres inntog representerte begynnelsen på slutten for det historiske jødiske samfunnet, som etter hvert gikk helt i oppløsning. Samtidig som hundretusener av jøder ble drept og forvist fra området, sluttet romerne også å referere til det som Eretz Israel. Isteden kalte de det «Syria Palestina».39 Siden den tid har jødenes lengsel etter Jerusalem blitt uttrykt hvert år, når hovedmåltidet (kalt seder) i feiringen av den jødiske påsken (pessach) avsluttes med at glassene heves til en skål, fulgt av ordene «neste år i Jerusalem!».

Likevel var ingenting av dette noe tema i Herzls bok. De østeuropeiske jødene var derfor himmelfalne; ikke bare fordi Herzl ikke kjente til deres eget arbeid, men fordi han ikke syntes å ha noe kunnskap om verken hebraisk, jødedom eller jødisk historie. De syntes ideene han presenterte, var kunnskapsløse og noen ganger rett ut absurde.40 Kanskje var det ikke så merkelig at de fant det forvirrende.

Løsningene som Herzl presenterte i Jødestaten, var nemlig også stikk i strid med det meste av hans tidligere tanker, og ikke minst med det livet han hadde levd som en godt assimilert jøde i datidens ungarsk-østerrikske kulturelite i Wien.41 Herzl var med andre ord ingen åpenbar kandidat til tittelen «sionismens far» da tankene hans først ble publisert i 1896, da han var trettiseks år gammel. Likevel klarte han å vekke et engasjement for sionismen i Europas jødiske befolkning som østjødene i Hovevei Zion aldri hadde greid å skape. Med sitt bidrag endret dermed Herzl den jødiske historien for alltid.42 Selv om det fantes sionistiske grupperinger og jødiske tenkere som i realiteten hadde gått opp den ideologiske stien før ham, regnes altså utgivelsen av Jødestaten som begynnelsen på den moderne politiske sionismen.43 Til syvende og sist var det heller ikke Herzls teoretiske bidrag som var den viktigste årsaken til at den politiske sionismen vokste, men hans praktiske forslag. Det første av dem var etableringen av Verdens sionistkongress, som ble sionistorganisasjonens ledende organ.44

Sionistene organiserer seg Da sommer ble til høst i 1897, samlet Herzl en rekke jødiske menn i elvebyen Basel i Sveits til den første sionistkongressen. Med dem etablerte han Verdens 17

Kapit tel 1

sionistorganisasjon. Det drøye året som hadde gått fra utgivelsen av Jødestaten til den første sionistkongressen, hadde vært langt og fullt av nedturer for Herzl. Blant de velstående og rike, og de konservativt religiøse jødene, hadde det for eksempel vært relativt liten entusiasme for Herzl og hans statsprosjekt.45 Møtet i Basel i 1897 ble imidlertid et vendepunkt. Herzl ble mottatt som en helt av de nesten to hundre jødiske delegatene som hadde møtt opp.46 Etter at talene var unnagjort, ble Basel-programmet vedtatt. Hovedpremisset for programmet var beslutningen om at sionistbevegelsen skulle jobbe for opprettelsen av et «sikkert hjem» for jødene i Palestina. Spørsmålet om hvor den jødiske staten skulle ligge, var et kritisk punkt, og hadde vært uavklart både i Herzls Jødestaten og i Pinskers Autoemanzipation. Som det jødiske folkets historiske hjemland var Palestina en åpenbar kandidat, men Argentina – med sin fruktbare jord, sitt vennlige klima og sitt eksisterende jødiske minoritetssamfunn – framstod heller ikke som noe dårlig alternativ. Utenom et senere forslag om midlertidig å bosette russiske jøder i Uganda, et forslag som skapte stor splittelse innad i sionistbevegelsen, var det imidlertid liten tvil om at det var Palestina som pekte seg ut som mest aktuelt.47 Basel-programmet vedtok videre at sionistbevegelsen skulle jobbe for etableringen av en jødisk stat i Palestina gjennom å oppmuntre til bosetting av jøder i området, organisere verdens jøder i lokale og nasjonale grupper, og på den måten styrke jødenes selvbevissthet og deres «nasjonale bevissthet». 48 I tillegg skulle sionistbevegelsen ta de første nødvendige steg for på sikt å kunne skaffe seg internasjonal støtte. Sionistene innså at dette var en helt sentral komponent, dersom de skulle lykkes i sitt statsbyggingsprosjekt.49 Medlemmene av sionistbevegelsen forstod at de var avhengige av stormaktenes hjelp og velsignelse for at den jødiske staten skulle kunne etableres.

Samtidig kunne ikke sionistene nøye seg med å sitte i Europa og argumentere for statsbyggingsprosjektet sitt. De måtte ta spaden i egne hender, reise til Palestina, brette opp ermene og ta alle midler i bruk for å realisere sin drøm om en jødisk stat. Det mest grunnleggende problemet var selvsagt at det området som sionistkongressen hadde besluttet å etablere den jødiske staten i, Palestina, allerede var bebodd. Før første verdenskrig var Palestina en administrativ enhet i det enorme osmanske riket, og jødene eide kun noen få prosent av jorda der.50

18