Page 1


TIL

Innhold Forord......................................................................................................................... 9 Forfatterens forord.................................................................................................. 13 Veiledning til boken ............................................................................................... 17 DEL I FORTELLINGENE .................................................................................................... 19 Kapittel 1 En del av hverandres fortelling ............................................................................ 21 Tema: Observasjon, omsorg og pårørende Kapittel 2 Det skulle ikke skje ................................................................................................ 27 Tema: Pasientsikkerhet, medikamenthåndtering og intramuskulær injeksjon Kapittel 3 Første dag i praksis ................................................................................................ 40 Tema: Å være ny, praktisk test Kapittel 4 Jeg puster – altså er jeg ......................................................................................... 51 Tema: Respirasjon, observasjoner og angst Kapittel 5 Raushet er gull ........................................................................................................ 64 Tema: Refleksjon og kritisk tenkning

5

Inn den del med

Fint ette beh linje


innhold

Kapittel 6 Faglig fordypning og refleksjon ........................................................................... 74 Tema: ABCDE, kritisk refleksjon og oppgaveskriving Kapittel 7 Livets siste dager .................................................................................................... 81 Tema: Munnstell, sengebad, rutiner ved terminal pleie, væskebehandling til døende Kapittel 8 Siste åndedrag er tatt ............................................................................................ 97 Tema: Stell av den døde (morsstell) Kapittel 9 Pårørende i gode og onde dager .......................................................................... 107 Tema: Kommunikasjon med pårørende og innkomstsamtale Kapittel 10 Et komplekst bilde .................................................................................................. 123 Tema: Kartlegging, kommunikasjon med personer med kognitiv svikt, observasjon Kapittel 11 Det enkleste først ................................................................................................... 134 Tema: Obstipasjon, klinisk undersøkelse, medikamentregning og innkomstnotat Kapittel 12 Den viktige mobiliseringen .................................................................................. 147 Tema: Smertebehandling, mobilisering, hud, kommunikasjon, observasjon og dokumentasjon Kapittel 13 Miraklenes tid er ikke forbi .................................................................................. 162 Tema: Besøkstjenesten, spisehjelp, pleieplan og ernæring Kapittel 14 Jeg er ikke sulten .................................................................................................... 179 Tema: Systematiske observasjoner, spisehjelp og å skrive en pleieplan

6


innhold

Kapittel 15 Det kunne vel vært bedre ..................................................................................... 196 Tema: Subkutan injeksjon, stell av sår og komplikasjoner ved immobilitet Kapittel 16 Alt er ikke bestandig som det ser ut til ............................................................. 216 Tema: Sepsis, NEWS, pårørende og kommunikasjon med personer med demens Kapittel 17 August hadde sett for seg et helt annet liv ...................................................... 233 Tema: Diabetes type 1, hjerneslag, kateterisering og musikkterapi Kapittel 18 Kunnskap er ei lett bør å bære ............................................................................ 255 Tema: Psykiatri og rus DEL II RESSURSER FOR FORDYPNING ......................................................................... 269 Refleksjonsspørsmål ............................................................................................. 271 Prosedyrer søkbare i VAR .................................................................................... 279 Stikkordsregister .................................................................................................... 285

7


Veiledning til boken Fortellinger fra et sykehjem gir et glimt inn i det mangfoldet av oppgaver en sykepleier kan ha i arbeidshverdagen på et sykehjem. Gjennom fortellingene blir du tatt med inn i refleksjoner, vurderinger og handlinger hos både pasienter, pårørende, studenter og sykepleiere på ulike måter. Fortellingene trekker fram kunnskapen som ligger til grunn for avgjørelsene som blir tatt og viser kompleksiteten i sykepleieprosessen. Fortellingene er inspirert fra virkeligheten, men inneholder ingen autentiske hendelser eller navn. Bokens fortellinger er ment å være et utgangspunkt for at du aktivt kan søke opp mer kunnskap. Løpende i teksten finner du fotnoter, som henviser til nettlenker. Lenkene gir deg muligheten til å finne ut mer om de forskjellige temaene og problemstillingene som er aktualisert i fortellingene. Du vil selv kunne undersøke kunnskapsgrunnlaget for det du leser, og øve deg på kritisk tenkning rundt egen og andres praksis. Bakerst i boken finner du en ressursdel som kan være til hjelp for videre fordypning i de ulike temaene. Her vil du først få en rekke refleksjonsspørsmål til alle kapitlene. Noen av disse spørsmålene kan du finne svar på ved selvstudie, andre egner seg til samtaler og refleksjon i grupper. Videre finner du en tabell med aktuelle prosedyrer som er omtalt i boken. Disse kan søkes opp i VAR Healthcare prosedyrebibliotek for helsetjenesten (VAR).5 Studenter som er tilknyttet en sykepleierutdanning vil automatisk ha tilgang til denne nettressursen. Du kan gå inn og lese mer om den aktuelle prosedyren, undersøke om prosedyren ble forsvarlig utført i fortellingen, og se nærmere på forskningen som ligger til grunn for prosedyren. Prosedyrene er listet opp tematisk i tråd med menystrukturen i VAR, som er basert på pasientens grunnleggende behov. Tabellen gir også søkeord til 5

VAR Healthcare prosedyrebibliotek for helsetjenesten; https://www.varhealthcare.no/

17


veiledning til boken

relevant kunnskapsstoff. Til sist vil du finne et stikkordsregister som gir deg nøkkelord du kan søke videre pü i annen faglitteratur knyttet til grunnleggende sykepleie. Blant annet vil du finne igjen de samme nøkkelordene i boken Grunnleggende kunnskap i klinisk sykepleie.6

6

18

Grov E.K. og Holter, I.M. (2015). Grunnleggende kunnskap i klinisk sykepleie. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.


Kapittel 3

Første dag i praksis Tema: Å være ny, praktisk test Det var blitt tirsdag, og Sofie stod utenfor den store inngangsdøren til Tindvedtunet sykehjem. Da er det her jeg skal være de neste 12 ukene. Hun sa det høyt for seg selv og smilte. Det kunne nesten høres ut som en dom hun skulle sone her inne. Det var absolutt ikke slik det føltes, men hun var spent. Hun gru-gledet seg. Gamle mennesker hadde hun hatt svært lite omgang med. Besteforeldrene hennes var fremdeles spreke, og hun tenkte ikke på dem som så gamle. Hun hadde forsøkt å forestille seg hvordan det ville bli, men kom ingen vei med det. Søvnen hadde vært så som så denne natten. Uroen gikk mest på at hun ikke skulle finne fram eller rekke avtalen. Det var bare helt tullete av henne å plage seg selv på den måten. Hun skulle ikke møte før klokken ti og kom til å få god tid på morgenen. Det var mye spenning i kroppen knyttet til denne første dagen, mer enn hun hadde vært klar over. En drosje parkerte bak henne, og hun ble revet ut av tankene sine. Sjåføren smilte og hilste idet han for forbi. I døren stoppet han opp og snudde seg til Sofie. – Du må bare gå inn! Lurer du på noe, så kan du spørre Nadja, som sitter i resepsjonen her inne. Han smilte og nikket til henne, før han snudde seg og gikk inn. – Takk! Hun rakk ikke å si det før han forsvant, så hun tvilte på at han hørte henne. Hun hadde nok sett mer bortkommen ut enn hun følte seg der hun stod. Rett innenfor døren var det laget en liten resepsjon, med en lang glassluke som stod åpen. En stor og fargerik dame så på henne og smilte da hun passerte. 40


første dag i praksis

– Bare sett deg ned, så kommer noen fra avdelingen og henter deg. Hun snakket høyt og gestikulerte med armene så det klirret i alle armringene hun hadde pyntet seg med. Sofie hadde ikke presentert seg eller noe og var litt paff over beskjeden hun fikk. Var det virkelig så tydelig? Det kunne visst like gjerne stått «den bortkomne sykepleierstudenten» i pannen hennes. Sofie smilte tilbake og ga til kjenne at hun forstod beskjeden. Hun satte seg i en koselig sofagruppe som stod innerst i foajeen. Hun lot blikket gli rundt i det store rommet. Det var mer laget som et oppholdsrom enn som et rom for gjennomgang. Hun la merke til de gode, duse fargene som var både på møbler og vegger. Gamle møbler var blandet med nytt på en svært omtenksom måte. Faktisk var det detaljer her som kunne vært i et interiørmagasin. Interiør var Sofies store lidenskap og hobby. De dyre, glansede magasinene ble som regel bladd i filler hvis hun hadde tatt seg råd til å kjøpe ett. Hun kikket rundt seg litt overrasket, men mest i beundring. Her har noen tenkt på at omgivelsene har betydning for trivsel, konstaterte hun. Lett nedsunket i sofaen kikket hun på klokken. Den var bare halv ti. Hun var tidlig ute. Det var litt godt. Da kunne hun finne roen før hun skulle møte veilederen sin klokken ti. Hun kom sikkert ikke før avtalt. Det skulle være en student til på Tindvedtunet, men hun visste ikke hvem det var. De skulle være på hver sin avdeling, hadde hun fått beskjed om. Hun skulle på en langtidsavdeling, og den andre studenten skulle være på rehabiliteringsavdelingen. Sofie hadde på forhånd fått turnusen til veilederen sin, en sykepleier som het Anne. Sofie var glad for det. Det var greit å få denne oversikten så tidlig. Hun skulle følge hennes turnus så langt det lot seg gjøre. Sofie foldet hendene i fanget. Hun ønsket så inderlig at Anne måtte være en god veileder for henne. Hun kjente et sug i magen av spenning ved tanken og håpet veilederen likte å ha med seg en student og ikke hadde blitt presset til det. Sofie hadde hørt andreårsstudenter klage på veiledere som ikke fulgte opp studentene sine. Grunnene kunne sikkert være mange, men flere forklarte det med at sykepleierne ikke følte de hadde kapasitet til å ta seg av dem. Slikt merkes fort. Det hadde vært slitsomt de siste ukene før praksis. Alle studentene måtte gjennom en obligatorisk praktisk test der de ble testet i ferdigheter og kunnskap rundt en prosedyre. De hadde i løpet av året hatt mange forskjellige prosedyrer som de skulle lære. Ingen visste på forhånd hva de 41


kapittel 3

kom til å bli testet i. Sammen med medstudenter hadde hun øvd og øvd på alle de forskjellige prosedyrene som de hadde hatt i praktisk pedagogisk undervisning gjennom skoleåret. De hadde sett på VAR13, en nettressurs som beskrev både den praktiske gjennomføringen og fagstoffet som hørte til. De hadde sett på filmer som viste prosedyren, og øvd selv i laben som var for studentene på skolen. Hun følte seg så forberedt som hun kunne være før testen på skolen, men da hun ble ført inn til sengen der hun skulle vise en lærer hvordan prosedyren «innleggelse av permanent blærekateter på kvinne» skulle gjøres, fikk hun den store skjelven. Hun følte ikke at hun husket eller kunne noe som helst. Det hadde vært så forferdelig. Hun hadde bare stått og sett på dokkeunderlivet som lå der i sengen og ventet på å bli kateterisert. Heldigvis skjønte læreren hvordan det stod til. Med bestemt stemme hadde hun forklart henne hva som skulle skje. Plutselig hadde læreren spurt om hun hadde øvd. Litt overrumplet over spørsmålet hadde Sofie kikket på henne. Hun ble møtt av to undersøkende, kloke og snille øyne. De stod i kontrast til den strenge, bestemte stemmen hun hadde brukt. Sofie hadde forsikret henne om at hun hadde virkelig det. Hun kunne det på rams, denne sterile prosedyren var den mest krevende, syntes hun, og den hadde hun øvd spesielt mye på. Sofie hadde vært både flau og sint over at hun framstod så usikker. Hun visste med seg selv at hun kunne dette. Læreren hadde tatt henne i den ene hånden og klemt den bestemt. Med en rolig og like bestemt stemme hadde hun gitt henne klar beskjed om at hun nå skulle gjøre nøyaktig det samme som hun hadde øvd på. – Forklar meg hele veien hva du gjør, og hvordan du tenker. Gjør du noe feil underveis som du selv legger merke til, så vil jeg du skal fortelle meg det. Du kan bruke meg som assistenten din, men jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Roen til læreren hadde smittet over på henne. Hun hadde lukket øynene, tatt et dypt innpust gjennom nesen og tenkt seg selv tilbake til øvingsrommet. Hva hadde hun begynt øvelsen med? Jo, først hadde hun kommet inn i rommet, spritet seg, gått bort for å hilse på pasienten og forklart hva som skulle skje. Pasienten var da som nå bare et underliv som lå der. Å hilse på 13 https://varnett.no

42


første dag i praksis

et underliv hadde krevd litt tilvenning. I begynnelsen hadde det tatt helt av. De hadde ledd så mye av hverandre. Den ene etter den andre hadde gått fram til sengen og presentert seg. Det var umulig å ikke se komikken i dette. Den ene morsomme replikken etter den andre hadde haglet. Til slutt hadde ingen vært i stand til å snakke. Ordene bare forsvant i hylende latterkramper. Alvoret i øvingen kom etter hvert, men det hadde vært befriende å le så godt sammen i begynnelsen. Det skapte trygghet i gruppa. De hadde beskrevet seg selv som et treningsteam og rettledet hverandre til å prestere godt. De hadde gjort hverandre gode. Sofie hadde klart øvelsen med glans. Hun hadde vært litt skjelven hele veien, men ikke mer enn at hun hadde kontroll på øvelsen. Læreren hadde punkt for punkt gått gjennom kriteriene for få bestått på testen, og hun fikk bestått. Det føltes godt å sitte her i sofaen på Tindvedtunet sykehjem og vite at hun hadde øvd og gjort de forberedelsene hun kunne for å kvalitetssikre egne ferdigheter i dette. Neste gang hun skulle gjøre disse prosedyrene, så var det på et ekte menneske. Drosjesjåføren hun hadde møtt for et kvarter siden, kom trillende på en pasient med kurs for utgangsdøren. Han la ikke merke til henne, som satt innerst i rommet med sekken sin og ventet. Sofie rakk å få et lite glimt av ansiktet til pasienten før stolen ble svingt inn mot resepsjonen. Hun kunne ikke skjønne at dette var et levende menneske. Godt bakoverlent med litt halvåpen munn og kritthvit i ansiktet så dette ut som en av disse dukkene de hadde øvd på på skolen. Hun kunne ikke la være å stirre. Sjåføren stoppet opp foran resepsjonen og åpnet døren inn til Nadja. Hun ble stående og snakke litt med det lille følget som kom innom henne. Sofie kunne ikke høre hva de sa, men latter under samtalen ga inntrykk av noe hyggelig. Mannen i rullestolen vinket til Nadja mens sjåføren manøvrerte rullestolen bort fra døren så den skulle lukke seg, og trillet videre ut utgangsdøren. Sofie satt undrende tilbake og tenkte over det lille opptrinnet hun hadde vært vitne til. Snakk om å få avkreftet sin forutinntatthet. Pasienten i rullestolen hadde tydelig deltatt i samtalen og var absolutt levende til stede. Hun kom til å tenke på at det var rart at luka til resepsjonen var så høyt oppe at de i rullestol ikke kunne se inn. Det var bra sjåføren åpnet døren og ikke bare stod med hodet inn i luka og snakket. Det hadde virkelig vært ekskluderende for pasienten og hadde garantert gitt opplevelsen av å ikke 43


kapittel 3

være regnet med. Hvis det var dette hensynet drosjesjåføren hadde tatt, så var han en usedvanlig klok mann. Det var så tydelig at pasienten satte pris på den praten de hadde med Nadja, og det var drosjesjåføren som hadde gjort dette mulig. Sofie satt og kikket litt rundt seg, da hun fikk øye på et broderi som var innrammet i glass og ramme. Det var en brodert tekst. Hun reiste seg så hun kunne lese. Med sirlige attersting stod det: Velkommen Vi skaper et godt faglig og lærende miljø som merkes i våre handlinger og omsorg til beboere, pårørende og ansatte imellom. Sofie stod bare og leste det igjen og igjen. Hun forsøkte å ta inn hele meningen i denne beskrivelsen. Det virket å være en visjon, men som var skrevet i presens. Det var ikke noe som skulle skje i framtiden, det skjedde her og nå, kontinuerlig. Det stod i alle fall at det skulle være slik. Det traff henne rett i hjertet. Hun fikk allerede noen forventninger til hva hun ville møte av holdninger og handlinger på dette sykehjemmet. – Hei, er det du som er Sofie? Anne hadde kommet ned i foajeen for å ta imot den nye studenten. – Hei, ja, det er meg. Sofie tok imot hånden til Anne og klemte den bestemt tilbake. – Velkommen hit til oss på Tindvedtunet, Sofie. Jeg har gledet meg til å hilse på deg. – Tusen takk! Sofie smilte og følte seg litt overveldet over den hyggelige mottagelsen Anne ga henne. – Jeg ser du står og gransker den fine broderte visjonen vår. – Ja, den er virkelig fin! Både håndarbeidet og ordene. Sofie sa det med ekte beundring i stemmen, og Anne nikket bifallende. – Er det noen her som har brodert? – Det er en pensjonist som jobbet her tidligere, som har laget det til oss. Jeg liker det kjempegodt. Se hvor vakkert ordene er sydd inn i linet med små, blå sting. Jeg håper vi klarer å etterleve disse ordene med like stor flid som hun har brukt i sin brodering. 44


første dag i praksis

Anne klemte hendene mot brystet mens hun snakket. Sofie syntes det så ut som hun klemte ordene til seg, og hun skjønte at dette bildet og disse ordene var viktig for dem som jobbet her. I alle fall for Anne. Anne ba Sofie om å ta med seg sekken og komme med henne. Hun ville vise henne hvor garderobene var, og hvor hun kunne finne arbeidstøyet sitt. – Jeg tenkte du kunne skifte før jeg viser deg rundt. Anne viste vei mot trappen. Sofie kikket litt granskende på henne der hun fulgte to skritt bak. Anne hadde satt det solbleike året sitt i en stram hestehale som danset rundt i nakken mens hun gikk. Hun så veldig effektiv ut, tenkte Sofie, uten å vite helt hva det var som gjorde at hun syntes det. Kanskje var det noe med gangen og den litt hengslete kroppen som i raske vendinger førte an. De gikk ned en trapp og kom bortover en korridor der det stod «frisør» på en dør og «fotpleie» på en annen. Anne fortalte underveis litt om tjenestene beboerne kunne få her. Hun spurte litt om Sofies tidligere erfaringer og hvordan hun likte studiet så langt. Sofie svarte uten at hun følte hun måtte gå i dybden på spørsmålene. Det ble mest som småprat mellom mennesker som møtes for første gang, der begge har et ønske om å presentere seg selv på en mest mulig fordelaktig måte. De gikk inn en dør det stod «tøylager» på, og Anne lempet tre sett med blå og hvite uniformer over på Sofie. – Her finner du nytt tøy når du trenger det. Inne i garderoben er det en skittentøysekk du kan kaste uniformen i når du er ferdig for dagen. Sofie nikket og fulgte henne videre. Garderobene var nederst i gangen. Anne låste opp ei dør det bare stod et nummer på. – Her er vår garderobe. Hun slo fornøyd ut med hendene da hun sa det, tydelig litt stolt over fasilitetene. Sofie kunne si seg enig. Det var lyst og fint, flislagt i dusjene og på do. – Du kan ta dette skapet her. Hun pekte på ett av skapene uten navn. – Ta med deg din egen lås, så kan du ha verdisaker trygt forvart om du trenger det. Sofie lyttet og nikket til all informasjonen Anne kom med. – Jeg går opp i avdelingen, så kommer du etter når du har skiftet. Du går bare samme veien tilbake, men tar til høyre når du kommer opp trappen. 45

Profile for Cappelen Damm

Fortellinger fra et sykehjem  

Innholdsfortegnelse og utdrag kapittel 3.

Fortellinger fra et sykehjem  

Innholdsfortegnelse og utdrag kapittel 3.