« jammen
hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon
…
utviklingen vi er en del av. Framfor å forsøke å representere andre, så er det først og fremst våre egne erfaringer vi har tilgang til. Forskeren forstås dermed som en person som alle andre personer, med opplevelser, følelser og erfaringer som hører livet til. Oppmerksomheten rettes mot forskerens egne erfaringer, og forskeren inntar en slags dobbeltrolle som både forsker og informant (Baarts, 2010). For oss er dette både fascinerende, befriende og litt skremmende. Det er på en måte lettere å utvikle kunnskap ved å betrakte «de andre» – som for eksempel de syke, de hjelpetrengende og de lidende. Gjennom autoetnografi blir det gjerne tydelig at forskjellen mellom «de andre» og «oss» ikke nødvendigvis er så stor.
Metodologi i en foranderlig verden Autoetnografi som metodologi snur på mange måter tradisjonelle antagelser om forskning og forskningsmetoder på hodet. Auto etnografiens betydning, innhold og vitenskapsteoretiske fundament debatteres stadig (se f.eks. Gale, 2018; Jackson & Mazzei, 2008; Muncey, 2010; Short et al., 2013). Kanskje er det at tilnærmingen forsøksvis holdes åpen og uferdig et vesentlig bidrag ved autoetnografi? Denzin og Giardina (2016) hevder at et sentralt anliggende ved kvalitativ forskning ikke bare er å frembringe kunnskap, men også å utvikle andre måter og metoder for å fremskaffe kunnskap på. Vi forstår her metode i en bred betydning som «en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme fram til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder» (Hellevik, 1999, s. 12). Innen ulike forskningsmetoder vektlegges ofte betydningen av at forskeren «stiller seg utenfor» den verden som skal utforskes for å kunne fremskaffe mest mulig nøytral kunnskap. Vi tenker denne forståelsen, litt satt på spissen, også kan være overførbar til for eksempel ulike kliniske praksiser innen helse- og sosialfeltet, der hjelperen er en slags ekspert som bruker sin
25
