Hvorfor autoetnografi?

Vi, og flere med oss, tenker at vel så fruktbart som å snakke om hva noe er, er å fokusere på hva det gjør. Altså, hvorfor autoetnografi? Vi tenker at spørsmålet om hvorfor forskere skal engasjere seg i autoetnografi er sentralt. Som vi var inne på i de to innledende historiene i dette kapittelet, så kan årsakene til at man i utgangspunktet trekkes mot autoetnografi og til at man ønsker å utøve det, være mange og sammensatte.

Vi er ikke ute etter å gi leseren noe entydig svar på hvorfor autoetnografi kan være viktig for den enkelte, eller hvorfor det har en plass innen forskning og fagutvikling. Det å reflektere over hvorfor noe er viktig, og hvorfor og når det kan være egnet å gjøre noe fremfor noe annet, har allikevel betydning. I det mylder av ulike kvalitative metoder som finnes, mener vi autoetnografi har en viktig plass. Adams et al. (2015, s. 36) fremhever fire grunnleggende forhold som sentrale i hvorfor de mener man skal gjøre autoetnografi:

1. For å utfordre, bidra til eller utvide eksisterende forskning og teori 2. For å omfavne sårbarhet som en måte å forstå følelser på og for å bedre det sosiale liv 3. For å forstyrre tabuer, bryte stillheten og heve marginale stemmer 4. For å gjøre forskning tilgjengelig for ulike grupper

Ulike autoetnografisk orienterte forskere vil vektlegge ulike begrunnelser for «hvorfor autoetnografi». Vi mener allikevel de fleste lar seg plassere innenfor en eller flere av de fire begrunnelse nevnt over. I mange tilfeller vil de ulike begrunnelsene være overlappende. Grant (2014), som selv plasserer seg innenfor en kritisk tradisjon av forskning og kunnskapsutvikling, bruker begrepet «troubling the world», som på norsk kan oversettes med noe slikt som å utfordre eller «trøble» verden. Mye av hans forskning omhandler det å utfordre og forstyrre tabuer og vedtatte «sannheter». Selv om ‘utfordre’

kanskje er mer språklig korrekt, synes vi ordet ‘trøble’ har noe mer rebelsk over seg. Vi liker det og synes det bidrar til å påminne oss forskningens samfunnsansvar, blant annet knyttet til det å gjøre godt og bidra til rettferdighet. Grant bruker begrepet for å beskrive noe av forskerens plikt til ikke bare å gjengi sannheter ved å følge kjente stier for hvordan slikt skal gjøres, men også til å utfordre og stille spørsmål ved det etablerte. Flyvbjerg (2001), som i flere av sine studier er opptatt av makt, beskriver noe av det samme: Kunnskap er ikke nøytral. Bak kunnskapen og de virkeligheter som presenteres skjuler det seg også ulike interesser. Kunnskapsutvikling og forskning handler derfor også om å utvikle og anvende tilnærminger for å granske de kontekster kunnskapen inngår i.

For mange som benytter seg av autoetnografi, kan det altså handle om å trøble og utfordre de store historiene om hva kunnskap er og de ulike historiene menneskelige erfaringer ofte forstås i lys av (Short et al., 2013). Muncey (2010) kaller disse historiene for meta-narrativer og påpeker at et av autoetnografiens fremste formål er å utfordre disse narrativene og løfte fram og belyse små og alternative historier som ofte blir tiet i hjel. Ved å løfte fram de marginaliserte historiene, de som ofte ikke gis plass, kan ny og mer nyansert kunnskap utvikles. Innenfor en slik forståelse av autoetnografi brukes ofte de subjektive erfaringene til å analysere og belyse kulturelle, sosiale og historiske forhold med et kritisk blikk. Ulike teoretiske og filosofiske perspektiver kan anvendes for å «løfte», nyansere og belyse de subjektive erfaringer gjennom nye «briller» (Mazzei, 2014).

For andre kan autoetnografi handle om å synliggjøre og omfavne sårbarhet for bedre å forstå menneskelige relasjoner og reaksjoner. Et vesentlig poeng kan da være å knytte kontakt og vekke følelser hos mottager. Autoetnografiske fortellinger bærer ofte i seg kraft til å vekke følelser og tanker til live hos både forsker og leser. På denne måten kan de utløse egne gjenerindrede erfaringer gjennom leserens møte med forskerens erfaringer (Ellis et al., 2011). Short et al.

(2013) fremhever i denne sammenheng at det handler om å uttrykke sårbarhet med en årsak, eller «vulnerability with a cause». Å skrive fram de personlige erfaringene og følelsene disse avstedkommer er dermed ikke tilstrekkelig i seg selv. Som i annen forskning skal også autoetnografi ha en hensikt og bidra til å belyse denne.

Autoetnografi kan også gi innblikk i erfaringer som ikke kan observeres fordi de opptrer i øyeblikk og former som forskere ikke har tilgang til. Noen erfaringer kan ikke observeres av utenforstående, enten det er gjennom intervjuer eller eksperimenter. De er for intime og sensitive til å bli delt med en utenforstående forsker. I så måte representerer autoetnografi en inngang til enkelte erfaringer andre metoder ikke kan få tilgang til, og kan på denne måten bidra til viktig og unik kunnskapsutvikling. Gjennom autoetnografiske beretninger inviteres leseren til å utfordre og tenke nytt på det som kanskje ofte tas for gitt (Adams et al., 2015).

Det skrives og publiseres i dag flere akademiske artikler enn noensinne. Et sentralt spørsmål er hvem det skrives for og hva hensikten skal være. Skal det primært skrives og publiseres for et smalt publikum innen forskning og akademisk virksomhet, eller har det verdi at kunnskapen også gjøres tilgjengelig for de som vanligvis ikke leser forskningsartikler? Dersom noe av hensikten skal være å trøble verden, utfordre meta-narrativer eller bidra til å bedre det sosiale liv, vil det å gjøre forskning tilgjengelig for et bredere publikum ha betydning. Bruk av ulike autoetnografiske og kreative uttrykksformer, som musikk, film, poesi eller skuespill, kan her være sentralt (Adams et al., 2015; Douglas & Carless, 2013). Dette kommer vi tilbake til i kapittel 3.

Autoetnografi kan også handle om aktivisme på mange og ulike plan. Som vi har pekt på over kan den autoetnografiske tilnærmingen utfordre etablerte forståelser av hva vitenskap og kunnskap er, og hvordan man skal skrive akademisk. Da den autoetnografiske tradisjonen vokste fram representerte den et aktivistisk opprør mot

én måte å forstå vitenskap på. Tradisjonelt sett var vanligvis forskeren og dennes erfaringer ikke til stede eller omtalt i forskningsarbeidet. Vedkommende var prinsipielt nøytral og fremstilte objektive fakta. Autoetnografi bryter med dette ved at forskeren og skribenten inkluderes som et subjekt som deltar aktivt i det systematiske forskningsarbeidet. I tillegg legitimerte og omtalte den autoetnografiske tilnærmingen at utvikling av vitenskap kunne være basert i én persons erfaringer og opplevelser. Autoetnografi åpnet også for at vitenskapelige arbeid kunne uttrykkes på andre måter enn skriftlige fremstillinger. Slik kunne enkeltpersoners levde erfaringer med eksempelvis rasisme, seksuell trakassering, undertrykking eller utfordringer knyttet til psykisk helse og rus få større plass i forskning. Flere av kapitlene i denne boka kan avgjort leses som bidrag til det aktivistiske aspektet i autoetnografi.

I autoetnografiens potensiale til å trøble, utfordre og snu opp ned på de store narrativene om hva eksempelvis et godt liv, helse, sykdom eller mening er, ligger det mye kraft. Gjennom å belyse og reflektere rundt subjektive erfaringer, settes også erfaringskunnskapen og dens betydning i sentrum. Det subjektive løftes fram som gyldig kunnskap. I kapittel 2 kan du lese mer om erfaringskunnskap. Slik vi ser det, har denne formen for kunnskap ikke bare betydning gjennom innholdet i det som løftes fram, men også ved at den gis legitimitet. Slik sett har autoetnografi også en rolle i å demokratisere kunnskap og hvem som får «lov» til å bidra inn i kunnskapsutviklingen (Moriarty, 2019).

For oss handler det altså ikke nødvendigvis så mye om hva autoetnografi «er». Det handler mer om hva den gjør eller kan gjøre. Det handler om å hevde erfaringskunnskapens rett som gyldig kunnskap, og om å utfordre etablerte «sannheter». Det handler kanskje om opplevelse av ubehag eller uro og et ønske om å utfordre, om det uferdiges muligheter og potensiale og om å forstå det lille i lys av det store og vice versa.