Autoetnografi og vitenskapsfilosofi

It is agency, rendition, and dialogue. It is danger, trouble, and pain.

It is critical, reflexive, performative, and often forgiving. It is the string theories of pain and privilege forever woven into fabrics of power/lessness. It is skin/flints of melanin and bodies in the gendered hues of sanctuary and violence. It is subaltern narrative revealing the understory of hegemonic systems. It is skeptical and restorative. It is an interpreted body of evidence. It is personally accountable.

It is wholly none of these, but fragments of each. It is a performance of possibilities.

Diktet sier noe om hvordan autoetnografi er mangfoldig og sammensatt. Erfaringer er knyttet til tid og sted og kan ikke forstås uavhengig av dette. Det handler om det kulturelle i det personlige og det personlige i det kulturelle. Vi er alle del av kultur og kontekster, og våre små liv er del av og sier noe om de store historiene. I dette ligger en betydelig kraft og mulighet til å belyse, analysere og utfordre kulturer. Vi ønsker ikke å gå inn i en detaljert analyse av diktet til Spry. Vi vil hevde at diktet kan gi ulik mening til ulike personer i ulike sammenhenger. Det liker vi. Erfaringsmessig er det noe med at alt det som er midt imellom og ikke lett lar seg favne av ord risikerer å bli borte dersom vi forsøker å plukke det fra hverandre. Det tar vi ikke sjansen på.

Enhver tilnærming og forståelse baseres i noen grunnleggende antagelser. Hvordan vi forstår kunnskapsutvikling, forskning og forskeres rolle handler om hvordan vi forstår kunnskap, hvor kunnskap

kommer fra og hvilke funksjoner den skal tjene. Hvordan kunnskap forstås vil igjen ha konsekvenser for hvordan vi tenker at man som forsker kan gå fram. Mange vil hevde at autoetnografi er mye mer enn en forskningstilnærming. Det handler om måter å leve på og hvordan man kan være i relasjon til seg selv, andre og verden (Bochner, 2020; Grant, 2020). Det handler om å stille spørsmål og om å omfavne usikkerhet på ulike områder i livet. Art Bochner (2020, s. 84), som er en sentral person innen autoetnografi, sier det slik: «Autoethnography is not only a research methodology but also a way of life. The autoethnographic way of life originates in doubt and uncertainty. To be alive is to be uncertain». Autoetnografi kan altså knyttes til måter å være i verden på og til måter å forholde seg til kunnskap på. Den er dermed ikke forbeholdt forskning og forskere i tradisjonell betydning. Kunnskapsutvikling foregår på en rekke arenaer, som i arbeidsliv, utdanning og dagligliv.

Kunnskapsutvikling innen forskning og fagutvikling skiller seg fra «hverdagskunnskapen» ved at den innebærer en form for systematikk og intensjonalitet; det er noe som skal utforskes på bestemte måter med en klar hensikt om å utvikle kunnskap. Så også ved bruk av autoetnografi. I likhet med andre metodologier baserer autoetnografi seg på noen grunnleggende antagelser om verden og hvordan vi kan få kunnskap om den. Crotty (1998) beskriver et grunnleggende skille mellom det å forstå kunnskap som noe som er og noe som blir til gjennom vår interaksjon med verden og andre mennesker. Hvorvidt man tenker at noe er eller blir til, bør henge nøye sammen med hva slags metoder man anvender. Kvalitative forskere som benytter ulike kvalitative tilnærminger vil vanligvis plassere seg innenfor en forståelse av at kunnskap ikke er noe entydig og absolutt som finnes der ute, men som noe som utvikles og fortolkes gjennom møter mellom mennesker og deres erfaringer.

Autoetnografi, med sitt klare fokus på subjektive erfaringer som utgangspunkt for å utvikle kunnskap og forståelse, er intet unntak.

I våre møter med andre mennesker eller med det skrevne ord tar vi med oss tidligere erfaringer og oppfatninger av verden. Disse danner et grunnlag for hvordan vi oppfatter det eller den vi møter og for hvordan vi så utvikler ny kunnskap – og oss selv. De nye forståelsene gjør også at vi tolker og forstår våre tidligere erfaringer litt annerledes. På denne måten blir sannhetene om oss selv og verden hele tiden til – litt etter litt. For å bruke Arthur Franks (2010) ord, så kan både vi mennesker, de sammenhenger vi inngår og kunnskapen om disse forstås som «uferdige».

Dermed vil vår forståelse av hva kunnskapsutvikling kan være endres og utvikles samtidig som vår forståelse av verden og virkeligheten også forandres. På mange måter er begrepene kunnskap, virkelighet og sannhet problematiske – de tilslører noe av det mangfoldet og kompleksiteten verden innebærer. Slik vi forstår det, vil det derfor være mer egnet å bruke begrepene kunnskaper, virkeligheter og sannheter. Verden er kompleks og foranderlig, på samme måte som mennesker er mangfoldige og uferdige. Begge deler lar seg ofte vanskelig favne i avgrensede og rigide kategorier. Forfatteren Per Petterson (2004) beskriver det umulige med å skulle være én, det å skulle være fastsatt og uforanderlig slik:

Derfor har jeg prøvd å samle det hele i min egen kropp, begge sider på én gang, både meg og meg, den jeg var og den jeg kunne ha vært hvis jeg hadde sluppet taket; prøvd å støpe det sammen til én person som jeg er, men jeg får det bare sjelden til, for det er jo ikke plass, kanskje revner jeg på midten. (s. 187)

Så hvordan kan vi utvikle kunnskap som kan favne noe av kompleksiteten, som kan motvirke at vi revner på midten? I kapittelets to introduksjonstekster beskrives noe av frustrasjonen og ubehaget rundt det at noe og noen skal definere hva kunnskap skal være.

Innenfor autoetnografi tenker man at vi ikke kan se bort fra måtene våre egne erfaringer og liv er sammenvevd med kunnskaps-