1
Frigjøring fra distinksjonen mellom det tilsynelatende og det virkelige
Sunn sans skiller mellom den tilsynelatende fargen til en gjenstand og dens virkelige farge, mellom de tilsynelatende bevegelsene til himmellegemene og deres virkelige bevegelser, mellom soyamelk og helmelk og mellom Rolex-imitasjoner og ekte Rolex-ur. Men bare den som har sans for filosofi, spør om virkelige Rolexklokker virkelig er virkelige. Bare filosofer tar Platons distinksjon mellom det Virkelige med stor V og det Tilsynelatende med stor T på alvor. Denne distinksjonen var kanskje nyttig en gang, men nå er den avleggs. Vi bør gjøre vårt beste for å frigjøre oss fra den. Gjør vi det, vil vi ikke lenger undres over om menneskets bevissthet, eller menneskets språk, er i stand til å fremstille virkeligheten nøyaktig. Vi vil slutte å tenke at noen deler av kulturen vår er i tettere kontakt med virkeligheten enn andre. Vi vil ikke uttrykke begrensningene våre ved å sammenligne menneskeligheten vår med noe umenneskelig, men ved å sammenligne vår måte å være menneskelig på med andre og bedre måter, som en dag kan tas i bruk av våre etterkommere. Når vi ser tilbake på forgjengerne våre, vil vi ikke si at de hadde mindre kontakt med virkeligheten enn det vi 33
har, men at deres forestillingsevne var mer begrenset enn vår. Vi vil rose oss over å kunne snakke om flere ting enn det de kunne. Parmenides inspirerte den vestlige filosofiske tradisjonen da han kom frem til forestillingen om Virkeligheten med stor V. Han tok trærne, stjernene, menneskene og gudene og rullet alt sammen til en rund klump han kalte «det Værende» eller «det Ene». Så tok han et skritt tilbake fra denne klumpen og erklærte at den er det eneste det er verdt å vite noe om, men at slik kunnskap for alltid vil være utilgjengelig for alminnelig dødelige mennesker. Platon var opptatt av tanken om noe enda mer opphøyd og utilnærmelig enn Zevs, men han var mer optimistisk enn Parmenides. Platon mente at noen få begavede mennesker muligens kunne få tilgang til det han kalte det «virkelig virkelige» ved å erstatte oppfatninger med kunnskap. Helt siden Platon har menneskene grunnet over om vi kan få tilgang til Virkeligheten, eller om de begrensede kognitive evnene våre gjør en slik tilgang umulig. Det er imidlertid ingen som grunner over om vi har kognitiv tilgang til trær, stjerner, melk eller armbåndsur. Vi vet hvordan vi skal skille en berettiget antakelse om slike ting fra en uberettiget. Hvis ordet «virkelighet» bare ble brukt som en betegnelse på summen av alle disse tingene, ville ikke tilgang til denne virkeligheten ha fremstått som et problem. Vi ville aldri ha skrevet ordet med stor forbokstav. Men når ordet gis den meningen som Parmenides og Platon ga det, kan ingen si hva som kan regnes som en berettiget antakelse om hva termen betegner. Vi vet hvordan vi skal korrigere antakelsene våre om fargen på fysiske gjenstander eller om planetenes bevegelser eller om hvem som har produsert et armbåndsur, men vi har ingen anelse om 34
hvordan vi skal korrigere antakelsene våre om tingenes endelige natur. Ontologien virker mer som en lekeplass enn som en vitenskap. Forskjellen mellom alminnelige ting og Virkeligheten er at når vi lærer hvordan vi skal bruke ordet «tre», tilegner vi oss automatisk mange sanne antakelser om trær. Som Donald Davidson hevder, må de fleste av antakelsene våre om slike ting som trær og stjerner og armbåndsur være sanne. Om noen sier at trær vanligvis er blå, og at de aldri blir høyere enn seksti centimeter, vil vi konkludere med at hva hun nå enn snakker om, så er det ikke trær. Det må finnes mange allment aksepterte sannheter før vi kan ta opp muligheten for feil. Enhver av disse sannhetene kan betviles, men ikke alle samtidig. Vi kan bare avvike fra felles forståelse på et bestemt punkt hvis vi er villige til å akseptere det meste av det andre som er felles forstått. Men for Virkeligheten finnes det ikke noe slikt som en felles forståelse. I motsetning til for trærne, finnes det ingen selvfølgeligheter som kan aksepteres av både menigmann og lærd. I noen kretser kan du oppnå generell enighet om at Virkelighetens endelige natur er atomer og tomrom. I andre kan du finne konsensus om at det er Gud – et immaterielt vesen utenfor rom og tid. Striden mellom metafysikerne om Virkelighetens natur kan virke latterlig. Grunnen er at hver av dem føler seg fri til å velge ut noen få favoritt-ting og hevde at de skal få ontologisk særbehandling. På tross av positivistenes, pragmatistenes og dekonstruksjonistenes iherdige innsats er ontologien like populær blant nåtidens filosofer som den var på Demokrits og Anaxagoras’ tid. Spørsmålet om i hvilken grad menneskets bevissthet kan komme i kontakt med det virkelig virke35
lige, tar fremdeles de fleste analytiske filosofer på fullt alvor. Min hypotese om hvorfor ontologien fortsatt er så populær, er at vi fremdeles ikke vil innrømme at den poetiske forestillingsevnen begrenser den menneskelige tanken. Sentralt i filosofiens strid med poesien ligger frykten for at forestillingsevnen er gjennomgripende – at det ikke finnes noe vi snakker om som vi ikke kunne ha snakket annerledes om. Denne frykten gjør filosofene besatt av å oppnå direkte tilgang til virkeligheten. I denne sammenhengen betyr direkte «upåvirket av språk» – for vi er ubehagelig klar over at språket vårt godt kunne ha vært annerledes. Før vi kan kvitte oss med ontologien, må vi kvitte oss med tanken om ikke-språklig tilgang. Det innebærer å kvitte oss med fakultetspsykologien. Vi må gi slipp på bildet av at menneskets bevissthet er delt i en god del, som bringer oss i kontakt med det virkelig virkelige, og en dårlig del, som bedriver selvstimulering og selvsuggesjon. Hvis vi skal kvitte oss med dette knippet av dårlige ideer, må vi ikke tenke på fornuften som en sannhetssporende evne, men som en sosial praksis – en praksis for håndheving av sosiale normer for bruk av tegn og lyder, slik at det blir mulig å bruke ord fremfor vold som metode for å få noe gjort. Vi må ikke tenke at forestillingsevnen er den evnen som skaper hørsels- og synsforestillinger, men at den er en blanding av ny-het1 og lykketreff. Å ha forestillingsevne, i motsetning til bare å fantasere, er å gjøre noe nytt og være heldig nok til at denne ny-heten blir tatt imot av ens med-
1
Overs. anm.: For å understreke at ny-het her henviser til egenskapen av å være ny og ikke til en hendelse, har jeg valgt å sette inn en bindestrek.
36
mennesker, innlemmet i deres sosiale praksis. Distinksjonen mellom fantasi og forestillingsevne går mellom de ny-hetene som ikke blir tatt imot og tatt i bruk av medmenneskene våre, og de som blir det. Når noen mennesker fremsetter ny-heter vi ikke kan tilegne oss og bruke, kaller vi dem tåpelige, eller kanskje gale. De som gir oss ideer vi oppfatter som nyttige, hyller vi som genier. Når det gjelder de menneskelige evnene, ser jeg bruk av overtalelse fremfor tvang som en nyskaping på linje med beverdemninger. Overtalelsen er en sosial praksis, akkurat som bevernes samarbeid da de bygde demningen. Den begynte med et nytt forslag om å bruke lyder fremfor fysisk tvang for å få andre mennesker til å samarbeide med oss. Dette forslaget ga opphav til språket. Både rasjonalitet, tanke og erkjennelse oppsto samtidig med språket. Språket utviklet seg ikke ved at mennesker satte navn på ting de allerede tenkte på, men ved at urmennesker brukte lyder på nyskapende måter, nettopp slik ur-beverne begynte å bygge demninger ved å bruke kvister og jord på nyskapende måter. Gjennom årtusener ble språket gjort større og smidigere, ikke ved å føye navn på abstrakte gjenstander til navnene på konkrete gjenstander, men ved å bruke tegn og lyder på måter som ikke hadde noen forbindelse med tvingende nødvendigheter i omgivelsene. Distinksjonen mellom det konkrete og det abstrakte kan erstattes med distinksjonen mellom ord som brukes til sansebeskrivelser, og ord som er uegnet til slik bruk. Sett på denne måten bør ikke uttrykk som «tyngdekraft» og «umistelige menneskerettigheter» anses som navn på enheter med en evig gåtefull natur, men som lyder og tegn som forskjellige genier har brukt 37
til å skape mer omfattende og bedre sosiale praksiser. Intellektuelle og moralske fremskritt dreier seg ikke om å nærme seg et tidligere mål, men å overgå fortiden. Beverdemningene ble forbedret gjennom tusenårene, etter som begavede bevere gjorde nye ting med kvister og jord, ting som så ble innlemmet i standard demningsbygging. Kunst og vitenskap ble forbedret gjennom tusenårene fordi våre mer begavede forfedre gjorde nye ting, ikke bare med frø, leire og malm, men også med lyder og tegn. Det vi kaller «større kunnskaper», bør ikke ses som større tilgang til det Virkelige, men som større evne til å gjøre ting – til å ta del i sosial praksis som kan gi menneskene rikere og mer fullverdige liv. Denne økte rikholdigheten er ikke en effekt av at det virkelig virkelige utøver en magnetisk tiltrekning på menneskets bevissthet. Heller ikke er den en effekt av denne bevissthetens iboende evne til å trenge gjennom det uklare ved det tilsynelatende. Det gjelder relasjonen mellom den menneskelige nåtiden og den menneskelige fortiden, ikke relasjonen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige. Synet jeg nettopp sammenfattet, blir ofte kalt «språklig idealisme». Men dette begrepet forveksler idealismen, som er en metafysisk teori om virkelighetens endelige natur, med romantikken, som er en teori om det menneskelige fremskrittets natur. William James formulerte den sistnevnte teorien i følgende sitat: «Alt mennesket gjør, er gjennom initiativ fra oppfinnere, små eller store, som resten av oss imiterer – det er de eneste faktorene som virker inn på menneskehetens fremskritt. Begavede individer viser vei og skaper mønstre som alminnelige mennesker så annammer og følger. Verdens historie er en rivalisering mellom mønstre.» 38
I denne teksten gjentar han Emerson. Emersons essay «Sirkler» uttrykker kanskje aller best det romantiske synet på fremskrittets natur. «Menneskets liv», skriver Emerson, «er en selvutfoldende sirkel, som fra en ufattelig liten ring strømmer ut til alle kanter og danner nye og større sirkler, i det uendelige. Hvor langt denne dannelsen av sirkler, det ene hjulet utenfor det andre, kommer til å gå, avhenger av styrken eller sannheten til enhver sjel … Enhver endelig kjensgjerning er bare den første i en rekke av nye kjensgjerninger … Det finnes ingen utside, ingen mur som stenger, ingen omkrets for oss. En mann avslutter sin historie – så bra! så definitivt! se hvordan den gir alle ting et nytt ansikt! Han fyller himmelen. Se! på den andre siden stiger også en mann fram og tegner en sirkel rundt den sirkelen vi nettopp hadde utropt til sfærenes yttergrense. Da er allerede vår første taler ikke lenger mennesket, men bare en første taler. Hans eneste mulige oppreisning består i å tegne en sirkel utenfor sin motstander … I morgendagens tanke er det kraft nok til å snu opp ned på alt du tror, all tro, alle lands litteratur … Menneskene er vandrende profetier om den kommende tidsalder.» (Oversatt av Ingeri Engelstad, trykt i Vinduet nr. 1, 1999)
Den viktigste påstanden Emerson kommer med i dette essayet, er at det ikke finnes noen «mur som stenger» kalt «det Virkelige». Det finnes ingenting utenfor språket som språket søker å dekke. Alt mennesket oppnår, er bare springbrett for større oppnåelser. Vi vil aldri finne så perfekte beskrivelser at oppfinnsomme ombeskrivelser ikke kan gjøre dem bedre. 39