En kort introduksjon til vikingtiden
Bjørn Bandlien
En kort introduksjon til vikingtiden
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-66132-8
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Sats: Gisle Vagstein | deTuria Design
Kart: Cappelen Damm
Repro: Naranya
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2025
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
LINDISFARNE 793
– OG ANDRE BEGYNNELSER PÅ
VIKINGTIDEN
Som oftest regner man 8. juni 793 som den dagen da vikingtiden begynte. Flere skip fulle av krigere kom over Nordsjøen fra Skandinavia til Lindisfarne, en tidevannsøy nordøst i dagens England. Her lå det et stort og rikt kloster, grunnlagt kort tid etter at England ble kristnet på begynnelsen av 600-tallet. Hedningene fra nord, som disse krigerne ofte ble kalt i samtidige beretninger, plyndret klosteret for verdigjenstander. Noen av munkene ble drept på stedet, mens andre ble jaget vekk nakne. En gruppe unge gutter ble tatt med som fanger om bord på skipene da de forlot øya. Så forsvant de like raskt som de var kommet. På øya etterlot de seg lidelse, fortvilelse og frykt. Snart ble nyhetene spredt, og kristne i England og på kontinentet spurte seg: Ville de komme tilbake?
Det som skjedde på Lindisfarne i 793, ble i noen samtidige kilder omtalt som en skjellsettende katastrofe. Det var kommet varsler på forhånd, forteller Den angelsaksiske krønike. Ikke bare hadde det vært uvanlig voldsomt uvær i forkant, men til og med en drage hadde vist seg på himmelen som tegn på at det ville komme store ulykker over landet. Angrepet på Lindisfarne skapte skjelvinger langt ut over de britiske øyer, og helt inn i karolingernes palass i Aachen – på den tiden Europas viktigste maktsentrum. Alkuin av York hørte om angrepet nokså raskt etter at det skjedde. Han kom selv fra Northumbria og kjente personlig mange av munkene som var blitt rammet. Alkuin var i løpet av 780-årene blitt en av Europas mest innflytelsesrike menn. Han hadde i 782 blitt rekruttert av frankerkongen Karl den store, den mektigste fyrsten i Europa, til å bli leder for palasskolen i Aachen. Her underviste Alkuin i latin, poesi og teologi for både Karl og hans
sønner. I tillegg var han lærer for evnerike ungdommer som skulle bli kirkelige ledere eller abbeder ved klostre i karolingerriket. Alkuin hadde i sine tidlige studier hatt blikket vendt bakover i tid og mot sør, mot det bibelske Jerusalem og lærdommen fra antikkens Roma. På sine eldre dager var han likevel blitt dypt involvert i kirkepolitikken i England, og så sent som høsten 792 hadde han vært på besøk i hjemlandet i forbindelse med valget av en ny erkebiskop av Canterbury. Nordboernes plyndring av klosteret i hans gamle hjemtrakter tvang ham til å forsøke å forstå og forklare hvordan en slik katastrofe kunne skje mot kristendommens skanse mot nord. Alkuin tydde til bibelske forklaringer. Han siterte profeten Jeremia (1,14): «Fra nord skal ulykken helles ut over alle som bor i landet.» Mennene fra den andre siden av Nordsjøen måtte være en slik straffedom fra Gud. Som
Billedstein fra Lindisfarne som viser krigere, noen med stridsøks. Steinen er datert til omkring 800 eller litt senere, og kan vise skandinaver som angriper klosteret her. Foto: Wikimedia Commons
Jerusalem hadde falt for babylonerne i gammeltestamentlig tid, og Roma ble plyndret av goterne på begynnelsen av 400-tallet, slik var nå også Lindisfarne rammet av Guds svøpe. Alkuin formante folket i Northumbria til å vende om fra sine laster og leve som rette kristne. De måtte sørge for å beskytte sin tro og sine hjerter, slik at ikke deres sjel gikk fortapt sammen med deres helligdommer. Som med Jerusalem og Roma, håpet han at Lindisfarne igjen skulle gjenoppstå i all sin prakt og makt. Lite visste han at angrepet i 793 over et årtusen senere skulle bli sett på som starten på en historisk epoke, og at piratene fra nord skulle bli brukt som et symbol for nasjonal identitet og merkevarebygging.
De følgende somrene kom det flere mørke skip over Nordsjøen, som angrep stadig flere klostre og byer. Etter hvert som årene gikk, begynte hedningene fra nord å overvintre og slå seg ned som krigere, bosettere og handelsfolk. Frykten for nordboerne slapp ikke taket før på 1000-tallet, etter at danskekongen Knut den mektige (c. 995–1035) hadde vunnet makten over hele England og nordmennenes konge Harald Hardråde (c. 1015–1066) falt i slaget ved Stamford Bridge, ikke langt fra Lindisfarne. Men da var mye blitt endret – disse kongene var blitt kristne, og kalte selv på Guds hjelp i kampen mot hedenske motstandere.
Denne innrammingen av vikingtiden, fra angrepet på Lindisfarne i 793 til Harald Hardråde på midten av 1000-tallet, er blitt den vanlige. Likevel er det vanskelig å holde fast på 793 som et startpunkt for vikingtiden. Plyndringen av dette klosteret kan snarere tolkes som ett av flere symptomer på at det skandinaviske samfunnet var i endring. Angrepet på Lindisfarne kan kun opprettholdes som en begynnelse om vi velger å fokusere på de krigerske aspektene ved perioden fra slutten av 700-tallet til begynnelsen av 1000-tallet. Perioden handler imidlertid om mye mer enn dette, noe som gjør at vi må søke etter andre steder enn klosteret i Northumbria for å komme frem til et tidspunkt for vikingtidens begynnelse.
Ett av de sporene som vi kan følge for å nøste opp i de bakenforliggende årsakene til «vikingfenomenet», er å se på hvor krigerne ved Lindisfarne kom fra. I de engelske krønikene kalles de ofte bare for «menn fra nord», eller «daner», som også kan bety folk fra
et geografisk område utenfor dagens Danmark. Iblant nevnes likevel mer bestemte regioner. I Canterbury-versjonen av Den angelsaksiske krønike fortelles det om tre skip som kom til Dover allerede i 789. Kongens lokale representant, en «shire-reeve» (senere kjent som «sheriff»), var usikker på hvem de fremmede var. Han antok først at de kom i fredelig ærend og foreslo at de skulle følge ham til den nærmeste byen. De fremmede drepte imidlertid kongens mann, og skriveren fra Canterbury kunne fortelle at de som begikk denne forferdelige ugjerningen, kom fra Hordaland. Krønikeskriverens kjennskap til dette stedsnavnet tyder på at han, da han skrev krøniken noen år etter angrepet, må ha hatt relativt god kjennskap til Skandinavias geografi selv om Hordaland kunne strekke seg utover vår tids fylkesgrenser. Ser vi på arkeologiske funn fra Vestlandet fra slutten av 700-tallet, peker særlig ett område seg ut som et sannsynlig opphavssted for den lille flåten som kom til Dover, og kanskje til Lindisfarne noen år senere. Dette er Avaldsnes på Karmøy, som allerede på dette tidspunktet hadde vært et viktig høvdingsete i lang tid. Mye av skipstrafikken som gikk nord- og sørover langs kysten måtte passere på innsiden av Karmøy, og høvdingene her hadde allerede i lang tid tjent godt på å kontrollere den viktige ferdselsveien.
Med kort vei til rike jordbruksdistrikter ved Hardangerfjorden, hadde høvdingene her også tilgang til naturressurser som var nødvendig for å bygge skip og skaffe forsyninger.
Ved Avaldsnes finner vi også flere store gravhauger. Blant dem er en skipshaug med det passende navnet Storhaug. Denne graven er ved hjelp av dendrokronologi (basert på årringer i treverk) datert til sommeren 779, mens selve skipet var bygd noen år tidligere, rundt år 770. Skipet var stort og kraftig, rundt 27 meter langt og med solid kjøl bygd for havseilas. Her ble det også funnet to sverd, ett enegget og ett toegget, av samme type som ble brukt av eliten i det frankiske riket på kontinentet, og en stor armring av gull, som ikke bare var kostbar, men som også må ha vært sjelden og svært eksklusiv. I nærheten finner vi en annen stor gravhaug, Grønhaug, som også inneholdt et skip. Selve skipet ble bygd i 780, året etter graven i Storhaug, mens byggingen av haugen kan dateres til første halvdel av 790-årene. Omtrent på samme tid ble de såkalte Kvalsund-skipene bygd. De er ikke fra
skipsgraver, men ble på et tidspunkt tatt ut av bruk og forlatt på land i Sunnmøre. Disse er noe kortere og enklere enn skipene på Karmøy, men viser at de raske langskipene som kunne krysse Nordsjøen og binde kyststrekningene sammen, ble utviklet på Vestlandet i tiårene før angrepet på Lindisfarne.
Et merkelig funn fra Storhaug, er to sett med spillebrikker – ett av rav og ett av glass. Begge materialene var helt sikkert importert, selv om vi kan holde muligheten åpen for at råmaterialet ble bearbeidet lokalt. Sannsynligvis var brikkene ment å brukes til det brettspillet som i senere kilder er omtalt som hnefatafl. Dette er et strategisk spill med røtter tilbake til romerske brettspill, der det kun var én konge eller «hnefi». Denne var plassert på midten, omkranset av forsvarsbrikker.
Motspilleren skulle manøvrere de angripende brikkene, plassert som beleirende styrker i hvert av de fire hjørnene, og så forsøke å slå ut forsvarerne og til sist forsøke å ta kongen. Hnefatafl var et spill for de mektige, som også i fredelig kappestrid i høvdinghallen eller på skipet skulle vise kløkt og strategiske evner. Ifølge eddadiktet Voluspå, spilte også gudene selv dette brettspillet hjemme i Åsgard.
Til venstre på midten av denne runesteinen fra Ockelbo i ØstSverige (trolig fra tidlig 1000-tallet) ser vi to personer spiller hnefatafl. Steinen er en kopi av originalen, som ble ødelagt i 1904.
Foto: Länsmuseet Gävleborg/Digitalt museum