kapittel 2
Hvordan kan vi forklare at sionistbevegelsen insisterte på at Palestina var folketomt, og at de hadde rett til å bosette seg og til og med opprette en stat der? Vi må sette oss inn i to politiske og geografiske kontekster for å kunne besvare dette spørsmålet og forstå den gryende Palestina-konflikten. Vi må forstå situasjonen i Europa og i Midtøsten på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.
***
Den europeiske konteksten I Europa, hvor sionismen ble til, var 1800-tallet preget av flere sammenvevde politiske ideologier. Den viktigste av disse var nasjonalisme. Dette er en ideologi vi ofte ikke tenker på som en egen politisk ideologi fordi nesten alle andre politiske ideologier tar den for gitt. Slik var det ikke på 1800-tallet. Det var en politisk brytningstid mellom den gamle imperieordenen og den nye nasjonalstatsordenen. Kampen om nasjonal uavhengighet var sentral og drevet fram av radikale tenkere og revolusjonære som Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. Nasjonalisme i ordets mest grunnleggende betydning er den politiske overbevisningen om at det bør være en direkte sammenheng mellom folket (nasjonen) og staten. Dette innebærer at hvert folk som ønsker det, skal ha rett på en egen stat, ofte kjent som prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett.5 Der Mazzini, Garibaldi og Cavour utgjorde kjernen i det italienske nasjonale prosjektet, hadde sionismen Theodor Herzl (ideologen), Chaim Weizmann (Israels første president) og David Ben-Gurion (Israels første statsminister). Sionismen, eller jødisk nasjonalisme,
5
20
Mye er skrevet om hva nasjonalisme er, men gode steder å starte er Hobsbawm 2007, Anderson 2006, Gellner 2009, Breuilly 2016.
