En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten av Jørgen Jensehaugen: Utdrag

Jørgen Jensehaugen

En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-73135-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Kilder: Bilde 1A: Foto: Saif Dahlah/AFP/NTB, bilde 1B, 2A, 2B, 4B, 5A, 6B og 7B: Wikimedia Commons, bilde 3A: akg-images/ NTB, bilde 3B: GettyImages, bilde 4A: Government Press Office, bilde 5B: Roland Neveu/GettyImages, bilde 6A: AP/Foto: Ron Edmonds/NTB, bilde 7A: Samfoto/Foto: Tore Wuttudal/NTB. Kart s. 31: Wikipedia, kart s. 133: nytegnet av BØK AS etter en original fra Wikipedia, kart s. 73: israeled.org, kart s. 75: David Keeping/Cappelen Damm Akademisk, kart s. 121: israelnorge.com, kart s. 157: tjen-folket.no www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold Kapittel 1 Innledning. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Kapittel 2 Forløpet. . . . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den europeiske konteksten................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den politiske konteksten i Midtøsten.................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Palestinamandatet.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Andre verdenskrig. . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 20 23 26 27

Kapittel 3 Utbruddet: krigen i 1948. . ................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgerkrigen. . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den første arabisk-israelske krigen...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grensedragningene......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det palestinske flyktningspørsmålet..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jerusalem. . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Betydningen av 1948-krigen.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 35 41 44 46 50 51

Kapittel 4 Reorienteringen: krigen i 1967.......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bakteppet – en region i endring........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan 1967-krigen startet............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigens forløp. . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva betydde krigen for palestinerne?.................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

FNs sikkerhetsråds resolusjon 242...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Palestinerne tar saken i egne hender. . .................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Israelske bosettinger. . ....................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 55 61 64 65 67 71 72

5

innhold

Kapittel 5 Forflyttingen: 1968–1988. . ...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1968–1970 i Jordan. . ................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svart september.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1973-krigen og den amerikanske fredsprosessen.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1971–1982 i Libanon. . .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgerkrigen i Libanon............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ideologiske endringer. . ............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den første intifadaen.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hamas og islamiseringen av den palestinske kampen.. . . . . . . . . . . . . . . .

Jordan gir opp........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79 82 86 88 92 95 99 103 106 108

Kapittel 6 Gjennombrudd og skuffelse: 1991–2021..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Madrid-prosessen. . ................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oslo-avtalen.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fredsprosessens død.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bosettingene.. ........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den andre intifadaen............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Palestinsk lederbytte.. ............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uttrekningene fra Gaza........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det palestinske valget i 2006................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gaza: Blokade og gjentagende konflikt......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111 112 116 122 127 129 133 135 136 139

Kapittel 7 Stagnasjon: situasjonen i dag og veien videre.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mulige løsninger.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flyktningene.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utviklingen i USAs rolle........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Apartheid. ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sheikh Jarrah og konfliktens utgangspunkt.... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utelatte temaer...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143 148 152 153 155 159 162

Referanseliste...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Stikkord. . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178

6

Palestinsk ungdom kaster stein mot en israelsk tanks i 2003 under den andre ­intifadaen (AFP).

Jerusalem med Klippemoskeen og Klagemuren.

8

innledning

Kapittel 1

Innledning I dag, over 70 år etter at Israel ble opprettet og palestinerne ble fordrevet fra hjemlandet sitt, synes konflikten mellom Israel og palestinerne å være lenger unna en fredelig løsning enn den noensinne har vært. Konflikten har hatt langt voldeligere perioder enn nå, men dagens situasjon preges av at det strukturelt har satt seg en dyp håpløshet, et fravær av politiske visjoner, en befestet okkupasjon og en palestinsk splittelse. Situasjonen er altså svært lite gunstig, og det er ingen tydelig vei ut. Vi må forstå hvorfor det har blitt slik. Det er lettere sagt enn gjort, fordi konflikten er dypt politisert. Det er nok ingen overdrivelse å si at dette er en av de få pågående konfliktene i verden hvor alle har et synspunkt – ofte et ganske sterkt et – om hvem som er skyld i konflikten, og hva som bør gjøres for å løse den.

Det er derfor svært vanskelig å komme med en kortfattet framstilling av hva denne konflikten er, uten at mange kommer til å hevde at det er en partisk framstilling. Noen øyeblikksbilder fra konfliktens historie illustrerer dette godt.

I 1967 står tre israelske soldater foran Klagemuren i Øst-Jerusalem med et nesten drømmende blikk. For Israel og landets støttespillere viser dette bildet frigjøringen av Jerusalem fra en fremmed makt, Jordan, som hadde okkupert jødenes helligste sted siden 1948.

For palestinere og deres støttespillere er dette bildet symbolet på en israelsk angrepskrig og starten på en okkupasjon som ennå ikke er

9

kapittel 1

avsluttet. Der israelere ser samlingen av Jerusalem som sin «udelelige» hovedstad, ser palestinere tapet av sin viktigste by.

I 1969, og igjen i 1970, utførte Leila Khaled, en ung palestinsk dame fra den radikale venstreorienterte palestinske gruppen PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine), en flykapring. Bildet av henne iført palestinaskjerf og med en hevet kalasjnikov ble et symbol på den uredde palestinske geriljasoldaten som utfordret den sionistiske kolonimakten, og vekket verdens oppmerksomhet for palestinernes sak.1 Men det var ikke militære mål hun hadde angrepet – det var sivile fly. For Israel og landets støttespillere ble dette bildet derfor et symbol på palestinernes internasjonale terror­ virksomhet.

I 1974 stod PLO- og Fatah-leder Yasir Arafat i geriljasoldatenes kakiuniform i FNs generalforsamling med en pistol i beltet. Her uttalte han: «Jeg har kommet hit bærende på en olivengren og en frigjøringssoldats pistol. Ikke la olivengrenen falle fra min hånd. Jeg gjentar: Ikke la olivengrenen falle fra min hånd.»2 Israel og landets støttespillere fokuserer gjerne på pistolen han hadde i beltet, mens palestinere og deres allierte fokuserer på olivengrenen. Der palestinere framhever at han kom med fred til fredens kammer, framhever israelere at han kom med en pistol til FN. Arafat var på én og samme tid et symbol for nasjonale frigjøringsbevegelser verden over, og han ble sett på som en trussel mot den amerikanske verdensorden.

Palestina var et så politisk betent tema at det vakte sterke reaksjoner verden over.

I desember 1987 starter den første palestinske intifadaen. Intifadaen var et palestinsk grasrotopprør i de okkuperte områdene som varte i seks år. Bildene som fanget verdens oppmerksomhet, og det var mange av dem, var av palestinske gutter, noen av dem

1 2

10

Irving 2012.

FNs generalforsamling, 13. november 1974.

innledning

var svært unge, som kastet stein mot israelske tanks. For mange var dette et visuelt-politisk vendepunkt i synet på konflikten fordi bildene gjorde det tydelig hvem som var den sterke parten, og hvem som var den svake. Det snudde dermed opp-ned på David og Goliat-sammenligningen mange hadde hatt hvor Israel hadde vært David mot den arabiske Goliat. Med en strøm av nyhetssaker hvor barn konfronterte tanks, var det vanskelig å opprettholde det bildet. Denne forståelsen av konflikten kom til å endres igjen da den andre palestinske intifadaen brøyt ut i september 2000. Da ble den dominerende framstillingen de palestinske selvmordsangrepene mot sivile israelske mål. Langt flere fikk ny sympati med Israel, på tross av at Israel i samme periode gjeninntok palestinske byer og utførte storstilte militære angrep mot det som skulle blitt kjernen i en framtidig palestinsk stat. Tapstallene var også langt større på palestinsk side, men det var noe grotesk med disse selvmordsbombene som dermed vakte stor internasjonal harme. De ble tolket som bevis på at palestinerne ikke ønsket fred. Det var også svært skadelig for den israelske fredsbevegelsen.

Mellom den første og den andre intifadaen hadde Oslo-avtalen kommet på plass, og folk over hele verden trodde at denne konflikten endelig skulle løses, med norsk hjelp. Bildet fra den prosessen bør også med. I 1993, foran Det hvite hus, signerte PLOs leder Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres Oslo-avtalen mens USAs president Bill Clinton var stormaktsvitnet som ga signeringen sin gravitas. Nok en gang vil dette bildet bli lest forskjellig avhengig av hvor du står, og minst like viktig når du ser bildet. Ser du det i optimismens lys i 1993? Eller ser du det i pessimismens lys på 2000-tallet? Ser du en israelsk okkupasjonsmakt som lurer den palestinske ledelsen til å bli en proxy-styrke for okkupasjonen? Ser du en palestinsk terrorist som misbruker en fredsprosess for å komme seg inn på Gaza og Vestbredden for å

11

kapittel 1

deretter kunne videreføre kampen derfra? Eller ser du et ærlig forsøk på fredsløsning som senere skulle kollapse?

Et siste bilde er av den israelske muren som snirkler seg gjennom Vestbredden, ofte dypt inn på okkupert palestinsk territorium.

For Israel er dette en sikkerhetsbarriere som skal hindre palestinske terrorangrep. For palestinere er dette en apartheidmur som stjeler enda mer land fra palestinerne, som hindrer palestinske familier i å treffe hverandre, og som innlemmer ulovlige israelske bosettinger i Israel selv om de teknisk sett fortsatt ligger øst for den såkalte grønne linjen.

Jeg kunne valgt en lang rekke bilder fra 1940-tallet og inn i nåtiden, og nesten alle ville dessverre kunne bli brukt til å illustrere det samme poenget: Vår lesning av konflikten avhenger av hvor vi står politisk. Det at forståelsen av denne konflikten er så preget av politikk, er uheldig. Det medfører at mange har forutbestemte meninger som vanskelig lar seg overprøve. Feilaktige myter om konflikten viser seg å være seiglivede. Det medfører også ofte en apati. Jeg møter stadig mennesker som sukker oppgitt når jeg forteller hva jeg jobber med: Den konflikten er så komplisert! Det stemmer, men den er ikke noe særlig mer komplisert enn andre konflikter.

Denne korte boken skal forsøke å gi en enkel, ryddig og forskningsbasert framstilling av de viktigste trekkene i konflikten som den jevne leser kan bruke som et utgangspunkt for å forstå hva konflikten dreier seg om, og hvordan de viktigste konfliktlinjene i den oppstod.

Standardlesningen av Israel–Palestina-konflikten har to typiske analytiske feil som merkverdig nok er motstridende: 1) Forståelsen av at dette er en religiøs konflikt som strekker seg langt tilbake i tid (til romertiden, islamsk erobring, korsfarer­ tiden osv.).

12

innledning

2) Kortsiktige analyser som ser hver hendelse som en reaksjon på en direkte forløpende hendelse.

Denne boken har som utgangspunkt at Israel–Palestina-konflikten er en moderne nasjonalkonflikt.3 Jeg argumenterer videre for at det religiøse aspektet ved konflikten er en kompliserende faktor, men ikke en kjernefaktor, og at konflikten må forstås historisk, men primært i moderne forstand. I likhet med alle andre nasjonsbyggings­ prosesser har både israelere og palestinere trukket fram historien for å gi sitt moderne nasjonalprosjekt legitimitet. Dette er ikke unikt, og disse århundrelange linjene er heller ikke opphavet til konflikten.

Konflikten oppstod i moderne tid og må forstås i lys av de moderne hendelsene som formet den. Det er i disse hendelsene vi finner forklaringene på dagens situasjon.

Det er også viktig å presisere at Israel–Palestina-konflikten i lang tid har vært pakket inn som et ledd i den bredere arabisk–israelskekonflikten. Disse konfliktene er ikke det samme, men de er relaterte.

Denne boken skal fokusere på Israel–Palestina-konflikten og vil derfor vektlegge hendelsenes betydning etter i hvilken grad de påvirket den konflikten. Store kriger som den mellom Israel, Frankrike, Storbritannia og Egypt i 1956 og krigen mellom Egypt, Syria og Israel i 1973 blir nevnt, men da kun for å si noe om det som direkte påvirket konflikten mellom Israel og palestinere. Mindre kjente hendelser, som slaget ved Karameh i 1968, blir dekket i større grad enn disse krigene fordi de er direkte Israel–Palestina-sentrerte.

Kapitlene er inndelt slik at de tar for seg de viktigste definerende hendelsene og hvordan de formet konflikten. Gjennom disse kapitlene vil jeg gå gjennom hva som er de viktigste stridsårsakene, hvem som er de viktigste aktørene, hva slags løsninger som forelig-

3

Dette er en gjennomgående forståelse i sentrale historiske arbeider om konflikten.

Se for eksempel Tessler 2009, Morris 2000, Shlaim 2001, Dowty 2012.

13

kapittel 1

ger, og hvilke hindringer som ligger i veien for at disse løsningene kan implementeres.

Kapittel 2, «Forløpet», dekker bakgrunnen for konflikten. Denne framstillingen vektlegger framveksten av sionisme, den moderne oppdelingen av Midtøsten og FNs første forsøk på å løse konflikten i Palestina.

Kapittel 3, «Utbruddet», tar for seg den første store krigen i Palestina, som foregikk i perioden 1947–1949. For palestinerne er dette kjent som al-Nakba (katastrofen), mens den for israelere er kjent som uavhengighetskrigen. I denne korte perioden ble Israel skapt, og det palestinske samfunnet i Palestina ble desimert. De viktigste konfliktlinjene mellom partene ble lagt i løpet av denne krigen: det palestinske flyktningproblemet, delingen av Jerusalem og grensedragningen mellom Israel og de gjenværende områdene av Palestina. Til en viss grad kan vi si at alt som har skjedd siden, er kompliserende faktorer som har endret detaljer eller vanskeliggjort løsningen av de grunnleggende problemene som oppstod på 1940-tallet.

Kapittel 4, «Reorienteringen», fokuserer på den andre store krigen i Palestina: 1967-krigen. Som med krigen i 1948 har denne krigen forskjellige navn. På arabisk kalles den al-Naksa (tilbakeslaget), mens israelere kaller den seksdagerskrigen. Det første impliserer et storstilt nederlag for det store arabiske prosjektet som var i vinden da, mens søkelyset på seks dager signaliserer den israelske militære effektiviteten som ble utvist på slagmarken. Denne krigen er ekstremt viktig fordi den markerer starten på det vi kjenner som den israelske okkupasjonen, siden Israel med denne krigen okkuperte det som var igjen av det historiske Palestina: Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og Gaza. Israel okkuperte også Golanhøydene fra Syria og Sinai fra Egypt, men det er mindre viktig for bokens søkelys på konflikten med palestinerne. Det andre som er viktig med denne krigen, er at den forskjøv perspektivet fra en ara-

14

innledning

bisk–israelsk konflikt til en palestinsk–israelsk konflikt. For første gang siden 1948 ble hele det historiske Palestina, herunder staten Israel, underlagt israelsk kontroll. I tillegg ble det arabiske nederlaget i 1967-krigen et bevis for palestinerne på at de måtte ta saken i egne hender, og at de ikke lenger kunne stole på araberstatene.

Hele konfliktdynamikken etter 1967 ble direkte påvirket av denne palestinske konklusjonen.

Kapittel 5, «Forflyttingen», dekker perioden 1967–1987. Denne perioden er lengre og langt mer kaotisk enn de foregående og preges av at den palestinske kampen mot Israel også er en kamp om palestinernes posisjon i den arabiske verden og på den internasjonale arenaen. Det er i denne perioden at Israel befester sin okkupasjon av Gaza og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Den palestinske kampen mot Israel foregår likevel hovedsakelig ikke i de okkuperte områdene i denne perioden. Den palestinske frigjøringsbevegelsen, PLO, ble primært bygd opp av de palestinske flyktningene. I starten av perioden bygde palestinerne opp en slags stat i staten i Jordan og brukte dette som utgangspunkt for en geriljakrig mot Israel. Samtidig tok de også i bruk internasjonal terror. I 1970 så Jordan seg lei på PLOs virksomhet og gikk til krig mot palestinerne. PLO tapte og forflyttet seg til Libanon. Også her brukte de vertslandet som utgangspunkt for angrep mot Israel, og i 1982 invaderte Israel Libanon og kastet ut PLO. PLO ble så spredt for alle vinder. Samtidig som disse konfliktene foregikk, forsøkte palestinerne å bli akseptert internasjonalt slik at de kunne få en legitim plass ved forhandlingsbordet. I 1987 brøyt den første intifadaen ut, først på Gaza, og så spredte den seg til Vestbredden. Med dette hadde konflikten kommet hjem, det vil si at den primære konflikten foregikk mellom Israel og palestinerne i de okkuperte områdene.

Kapittel 6, «Gjennombrudd og skuffelse», tar for seg alt det vi kjenner som fredsprosessen og de voldsspiralene som bidro til å torpedere disse spredte forsøkene på å oppnå en forhandlet fre-

15

kapittel 1

delig løsning mellom Israel og palestinerne. Det er altfor mange forhandlingsrunder til at alle kan dekkes i sin helhet, men spesielt Madrid- og Oslo-prosessen blir dekket. Den israelske unilaterale uttrekningen fra Gaza, som ikke kom etter forhandlinger, blir også diskutert. Avslutningsvis går kapittelet gjennom situasjonen i Gaza etter den palestinske splittelsen i 2007.

Kapittel 7, «Stagnasjon», gir en oppdatering på det fastlåste status quo og en refleksjon om veien videre. Det innebærer en palestinsk splittelse mellom Hamas og Fatah, Vestbredden og Gaza, samt hjemme­fronten og flyktningene. Det innebærer en serie med israelske regjeringer, men en politisk kontinuitet manifestert i politikken til statsminister Benjamin Netanyahu: Israel har beveget seg bort fra å støtte en tostatsløsning uten å tilby et alternativ. Det innebærer en jevn utvidelse av de israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden, noe som i praksis umuliggjør opprettelsen av en palestinsk stat. Det innebærer en utvikling i amerikansk politikk som under en serie med presidenter har signalisert enten en resignasjon eller et totalt knefall for den israelske posisjonen. Det innebærer et internasjonalt samfunn som ikke lenger evner å fokusere på denne konflikten fordi andre konflikter i regionen (Syria og Jemen) har fått større betydning, og fordi de selv har nok interne problemer å tenke på (covid-19, Brexit, flyktningkriser, osv.). Kapittelet diskuterer også apartheid-begrepet, som i de siste årene har blitt stadig oftere brukt for å beskrive situasjonen i Israel–Palestina. *** I 2021 inntrådte Biden-administrasjonen i USA, Israel fikk en ny regjering uten Netanyahu ved roret, og palestinerne skulle hatt både parlaments- og presidentvalg, men disse ble utsatt på ubestemt tid.

Våren og sommeren 2021 var det også opptøyer i Jerusalem og en ny Gaza-krig. Det er symptomatisk for hvor fastlåst konflikten har

16

innledning

blitt, at disse store endringene på amerikansk og israelsk side og de dramatiske hendelsene i Palestina ikke endrer det politiske bildet nevneverdig. Hvordan havnet vi der?

I neste kapittel skal vi hoppe tilbake til konfliktens utgangspunkt, før vi kapittelvis beveger oss mot nåtiden.

17

kapittel 1

Jødiske innvandrere ankommer Palestina med båt.

Jaffa Gate, ­Jerusalem ca. 1900.

18

forløpet

Kapittel 2

Forløpet «Et land uten folk for et folk uten land.» Slik formulerte sionistbevegelsen sitt nasjonale krav. Det var et enkelt og slående slagord. Jødene, som overalt hvor de bodde, var en minoritet underlagt lovverket til mer eller mindre vennligstilte stater, manglet et eget land. Palestina var ifølge dette slagordet et folketomt land hvor jøder kunne slå seg ned og bygge opp et eget samfunn – en jødisk stat.

Dette var visjonen til Theodor Herzl (1860–1904) og hans ideologiske frender i den europeiske sionistbevegelsen. De var sentrale i prosjektet som resulterte i at Israel ble grunnlagt 14. mai 1948.

Problemet med påstanden, og det var sionistledelsen klar over, var at det bodde mennesker i området vi i dag kjenner som Israel– Palestina. På slutten av 1800-tallet og fram til 1917, da britene erobret området, var det en del av Det osmanske riket. De menneskene som bodde i Palestina, var det vi kjenner som palestinere. De fleste av dem var muslimer, en del var kristne, og noen var jøder.4 Oppdelingen av Det osmanske riket under den første verdenskrigen og den nasjonale konflikten som gradvis oppstod mellom de to folkegruppene – de ikke-jødiske palestinerne og jødene i Palestina – er starten på det som i dag kjennes som Israel–Palestina-konflikten.

4

Fram til den første aliyahen (jødiske innvandringsbølgen) regner man med at det bodde cirka 20 000 jøder i Palestina. Heian-Engdal 2018 s. 19.

19

kapittel 2

Hvordan kan vi forklare at sionistbevegelsen insisterte på at Palestina var folketomt, og at de hadde rett til å bosette seg og til og med opprette en stat der? Vi må sette oss inn i to politiske og geografiske kontekster for å kunne besvare dette spørsmålet og forstå den gryende Palestina-konflikten. Vi må forstå situasjonen i Europa og i Midtøsten på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.

***

Den europeiske konteksten I Europa, hvor sionismen ble til, var 1800-tallet preget av flere sammen­vevde politiske ideologier. Den viktigste av disse var nasjonalisme. Dette er en ideologi vi ofte ikke tenker på som en egen politisk ideologi fordi nesten alle andre politiske ideologier tar den for gitt. Slik var det ikke på 1800-tallet. Det var en politisk brytningstid mellom den gamle imperieordenen og den nye nasjonalstatsordenen. Kampen om nasjonal uavhengighet var sentral og drevet fram av radikale tenkere og revolusjonære som Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. Nasjonalisme i ordets mest grunnleggende betydning er den politiske overbevisningen om at det bør være en direkte sammenheng mellom folket (nasjonen) og staten.

Dette innebærer at hvert folk som ønsker det, skal ha rett på en egen stat, ofte kjent som prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett.5 Der Mazzini, Garibaldi og Cavour utgjorde kjernen i det italienske nasjonale prosjektet, hadde sionismen Theodor Herzl (ideologen), Chaim Weizmann (Israels første president) og David Ben-Gurion (Israels første statsminister). Sionismen, eller jødisk nasjonalisme,

5

20

Mye er skrevet om hva nasjonalisme er, men gode steder å starte er Hobsbawm 2007, Anderson 2006, Gellner 2009, Breuilly 2016.

forløpet

må altså ses i sammenheng med en europeisk nasjonalisme­trend som dominerte kontinentet på 1800-tallet.

En annen sentral idé som var viktig i Europa på 1800-tallet, var imperialismen. Den imperialistiske ideen kom i forskjellige former, men den innebærer at sterke stater har rett til å erobre svakere stater eller territorier de anser for å være folketomme eller suverenitetsløse.

Slike områder kalles gjerne terra nullius (ingens land). 1800-tallet er betegnet av spesielt det store europeiske kolonikappløpet i Afrika og Asia, der europeiske stater som Storbritannia og Frankrike og etter hvert Tyskland og Italia konkurrerte om å erobre flest og best landområder på disse kontinentene. Imperialismen var tett knyttet opp mot nasjonalisme, da det å ha et imperium ble sett på som et bevis på nasjonalstatens verdi for verden. En form for imperialisme er settlerkolonialisme.6 Dette betegner koloniale prosjekter hvor stater både erobrer territorier og flytter egen befolkning inn i disse territoriene.

De mest berømte eksemplene er Algerie, som formelt sett ble en region av Frankrike, og Sør-Afrika, hvor de nederlandske boerne slo seg ned, samt de britiske områdene New Zealand, Australia og det som nå er USA. Det er spesielt denne typen imperialistisk tankegang som påvirket sionismen, fordi den innebar at det var akseptabelt å flytte inn i ikke-europeiske områder og bygge nye europeiske samfunn der, uavhengig av hva lokalbefolkningen mente.

En tredje og dypt tragisk tankeretning i Europa var antisemittismen. Denne betegner en særegen rasisme rettet mot jøder. Den manifesterte seg gjennom for eksempel konspirasjonsteorier om at jødisk kapital styrte verden, og at jødiske bakmenn trakk i de store politiske trådene i verdenspolitikken, og gjennom den utbredte ideen om at jødene drepte Jesus, eller vanvittige ideer som at jøder ofret kristne babyer (blood libel). Ofte kom denne antisemittismen til uttrykk gjennom systematisk diskriminering, men jevnlig fikk den 6

Veracini 2010.

21