Historie og filosofi 2 (LK20) Kap 1-2

Forord

Historie og filosofi 2 (3.utgaven) inneholder fem temabaserte kapitler som til sammen dekker kompetansemålene og kjerneelementene i læreplanen fra 2021. Felles for alle kapitlene er at de dreier seg om ulike sider ved tenkningen og historien de siste 250 årene.

Det mest sentrale begrepet i årets kurs er moderniteten. Det blir grundig presentert i kapittel 1 som fungerer som et anslag for de resterende kapitlene. Modernitetens vekt på vitenskap og teknologi har fra en side sett skapt en optimisme med tanke på framtiden. På den annen side har framskrittet også hatt skyggesider. I kapitlene 2-5 vil du bli kjent med filosofisk refleksjon og politisk respons på de mange samfunnsendringene.

Et stikkord i læreplanen er kritisk tenkning. For å utvikle det er det viktig med aktiv deltakelse i faget. I hvert kapittel er det førlesningsaktiviteter («Filosofisk oppvarming») som skal forberede deg på stoffet som følger. Elevene sitter sammen to og to. Hver elev får ett minutt til å kommentere eller svare på en påstand eller et spørsmål – uten at den andre svarer. Deretter tar den andre eleven neste påstand eller spørsmål og gjør det samme. Til slutt oppsummerer klassen de ulike synspunktene og argumentene i en felles avsluttende diskusjon.

Boka har også en rekke kildeutdrag, problemstillinger og spørsmål som inviterer til refleksjon, utforskning og undring. Gjennom diskusjoner i klassen, selvstendig lesing og arbeid med oppgavene vil du kunne oppdage både bredde og dybde i faget.

Et annet sentralt begrep i den nye læreplanen er dybdelæring. Det går blant annet ut på at du skal kunne se sammenhenger mellom ulike sider ved filosofien og historien. Selv om de ulike kapitlene i utgangspunktet er temabasert, er det et mål at du skal kunne trekke linjer mellom dem. Det vil dessuten være en nødvendig trening med tanke på skriftlig eksamen.

Som alle andre fag skal Historie og filosofi 2 også dekke de tverrfaglige temaene. Demokrati og medborgerskap er tittelen på kapittel 3, Folkehelse og livsmestring står sentralt i kapittel 4, «Eksistens og mening», mens bærekraftig utvikling går som en rød tråd gjennom kapittel 5, «Mennesket og natur».

Læreboka har et nettsted med læringsstier, kilder, ressurser og oppgaver.

Kapitlene 1 («Moderne tenkning og virkelighetsforståelse»), 2 («Sannhet, kunnskap og historiebevissthet») og 5 («Menneske og natur») er skrevet av Tommy Moum, lektor ved

Horten videregående skole.

Kapittel 3 («Demokrati og medborgerskap») er skrevet av Bjørn Yngve Tollefsen, lektor ved

Horten videregående skole. Han har også skrevet delkapitlet om Heidegger i kapittel 4.

Kapittel 4 («Eksistens og mening») er skrevet Gry Cecilie Lund, universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Horten, 17. mai 2024

Tommy Moum, Bjørn Yngve Tollefsen, Gry Cecilie Lund

Moderne tenkning og virkelighetsfor ståelse

I DETTE KAPITTELET BØR DU MERKE DEG

• begrepet «moderniteten»

• Steven Pinkers lovprisning av opplysningsprosjektet

• Voltaires autoritære opplysning

• Rousseaus antiopplysning

• den industrielle revolusjonen – eller evolusjonen

• Adam Smiths teori om økonomisk vekst

• modernitetens skyggesider

• urfolk i spenningen mellom tradisjon og det moderne

FILOSOFISK OPPVARMING

Pararbeid og oppsummering i klassen:

1 Menneskene har aldri hatt større mulighet er til å leve et godt liv enn i dag.

2 Livet var enklere og bedre i gamle dager

3 Å doble levetiden for et menneske fra 80 år til 150 år vil være et stort framskritt.

4 Forestillingen om «framskritt» tilslører at v erden er urettferdig.

«Vårt håp for menneskets framtid kan summeres i tre overskrifter: avskaffelsen av ulikheten mellom nasjoner, større grad av likhet innad i hver nasjon og sann forbedring av menneskeheten».

Marquis de Condorcet (1793): Menneskesinnets framskritt

avmektig: hjelpeløs

Verden av i går

Den franske filosofen og vitenskapsmannen Blaise Pascal (1623–62), som døde bare 39 år gammel, skrev i sine etterlatte notater blant annet følgende:

Hvilken underlig skapning er da mennesket: for en utrolig framtoning, for et monstrum, for et kaos, hvilken levende selvmotsigelse, for et ufattelig vesen! Alltings dommer – og en avmektig jordorm, sannhetens bærer og uvisshetens og villfarelsens pøl, universets pryd og utskudd.

Pascal, Blaise (1974): Tanker, side 101. Oversatt av Ambrosius J. Lutz

1600-tallet, som Pascal levde i, var på mange måter en katastrofal tid. Trettiårskrigen (1618–48) , det verste blodbadet i Europas historie, hadde vist at mennesket både var «et monstrum» og «et utskudd». Nærmere en tredel av befolkningen, først og fremst i det nåværende Tyskland, ble slaktet ned eller døde indirekte som følge av krigen.

Jacques Callot (1592–1635)

skildret 30-årskrigens brutalitet i en serie malerier kalt «Krigens elendighet». Maleriet på bildet er en samtidig kopi av Callots «Hengingen».

Pascal hadde også på andre måter opplevd hvor hjelpeløse menneskene kan være. Klimaet på 1600-tallet var kalde re enn på mange tusen år. De lave temperaturene gjorde at avlingene ofte slo feil. Stilt overfor klimaendringene var det lite folk kunne gjøre. Pascal samme nlikner mennesket med en «avmektig jordorm», en hjelpeløs og maktesløs skapning. Det store flertallet av befolkningen var fattige, barnedødeligheten var skyhøy, og den gjennomsnittlige levealderen lav. Sykdommer kunne sjelden behandles på en effektiv måte, og mangelen på bedøvelse og antibiotika gjorde kirurgiske inngrep nærmest umulig.

Samtidig framstår måten me nneskene oppfattet virkeligheten på 1600tallet, som det sosiologen Max Weber seinere kalte fortryllet. Menneske ne

opplevde at verden var full av usynlige krefter som påvirket både dem, naturen og samfunnet. Folk tolket lynnedslag, regnbuer og uvanlige lysfenomener på himmelen som tegn på at noe uvanlig, gjerne skremmende og farlig, skulle skje. De trodde at jordskjelv, vulkanutbrudd, stormer, epidemier og sviktende avlinger var straff for menneskenes synder. Frykten for hekser, djevler og demoner var sterk. Aller mest skremmende var nok troen på evig fortapelse i helvete.

Men Pascal var ikke bare pessimistisk og negativ. Mennesket er også en «levende selvmotsigelse», «et ufattelig vesen», «alltings dommer», «sannhetens bærer» og «universets pryd», skriver han. Historien viser mange eksempler på hvor mye vakkert og godt menneskene kan skape. Kanskje tenkte Pascal på de gamle praktbyggene i Egypt, Hellas og Roma. De gotiske katedralene i Europa strakte seg fortsatt mot himmelen, og kirker og privatboliger var rikt utsmykket. Filosofi, vitenskap og litteratur helt tilbake til antikken ble fremdeles lest og diskutert.

Menneskets kreativitet og nysgjerrighet lå ikke bare i fortiden. I Pascals eget århundre skrev engelskmannen William Shakespeare (1564–1616) sine mest kjente skuespill. De nederlandske kunstnerne Rembrandt (1606–69) og Johannes Vermeer (1632–75) malte bilder som fremdeles regnes som mesterverk. Italieneren Gian Lorenzo Berninis (1598–1680) skulpturer er uovertrufne. Den tyske komponisten Johan Sebastian Bach (1685–1750) skrev noen av de skjønneste stykkene i musikkhistorien. Franskmannen René Descartes (1596–1650) og den sefardiske jøden Baruch Spinoza (1632–77) revolusjonerte filosofien med sine avhandlinger.

I naturvitenskapen greide tyskeren Johannes Kepler (1571–1630) å forklare planetenes bevegelser. Italieneren Galileo Galilei (1564–1642) la ved hjelp av sitt egenproduserte teleskop fram empiriske bevis på at jorda roterte rundt sola, og ikke omvendt, slik man tidligere hadde trodd. Den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton (1643–1727) dokumenterte at alle fysiske legemer på jorda og i verdensrommet fungerer etter noen grunnleggende mekanismer, som kan beskrives matematisk. Noen tiår tidligere hadde legen William Harvey (1578–1657) oppdaget blodomløpet, et gjennombrudd for den medisinske vitenskapen. På teknologiens område fant nederlenderen Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) opp mikroskopet, som åpnet menneskenes øyne for de minste ting i verden. Italieneren Evangelista Torricelli (1608–47) lagde det første barometeret, et instrument som kunne måle lufttrykk. Pascal hadde utviklet den første kalkulatoren vi kjenner. For oss kan 1600-tallet virke som en forunderlig og fremmed verden, minst like kontrastfylt og selvmotsigende som det Pascal opplevde den. Den brilliante astronomen Johannes Kepler var også en ivrig astrolog, og han trodde han kunne forutsi framtidige hendelser ved hjelp av horoskoper. Den moderne filosofiens far René Descartes skrev om demoner som kunne lure menneskene. Geniet Isaac Newton brukte langt mer tid på å spekulere over kristendommens treenighet og alkymi enn på sine matematiske og vitenskapelige arbeider.

alkymi: blanding av filosofi, mystikk og kjemisk vitenskap

telegraf: overføring av elektriske signaler gjennom ledninger og kabler

Til tross for at det var gjort viktige oppfinnelser, hadde det teknologiske nivået endret seg relativt lite siden Romerrikets dager. Den klart største delen av befolkningen var bønder. Muskelkraft fra dyr var fortsatt nødvendig for å trekke plog og kjerre. Møller drevet av vind eller vann drenerte sumper, malte korn, presset oljerike planter og skar planker. Men denne teknologien hadde liten påvirkning sammenliknet med dampmaskinen, som gradvis tok over et drøyt århundre seinere.

Også kommunikasjonene var svæ rt begrenset. Uten elektrisiteten fantes verken telegraf eller telefon, for ikke å snakke om radio, tv og internett. Før dampskip krysset havene, kunne seilskuter gjøre det samme, men da med stor fare for forlis og forsinkelser grunnet uforutsigbare vindforhold. Veinettet var knapt utbygd og var av elendig kvalitet. Til tross for betydningsfulle gjennombrudd i vitenskapene og fantastiske kunstneriske prestasjoner var livet for de fleste fortsatt «ensomt, fattig, stygt, dyrisk og kort» (Thomas Hobbes, Leviathan).

«Offiser og pike» (1658) av den nederlandske gullalder-maleren Johannes Vermeer (1632-75).

Moderniteten

1600-tallets fortryllede og magiske verden kaller vi gjerne for førmoderne . Kontrasten til vår egen tid og vårt samfunn er enorm. Menneskene var overbevist om at Gud bestemte det som skulle skje. Få trodde at menneskene kunne endre historiens gang. Tanken om at menneskene kunne gripe inn i og manipulere skaperverket, ble ofte sett på som et slags overmot, en menneskelig arroganse og et opprør mot Gud og hans vilje i verden.

En motstemme fantes riktignok alle rede på begynnelsen av 1600- tallet. De n engelske politikeren, filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon (1561–1626) (se Historie og filosofi 1 (2023), s. 235) mente at menneskene ikke bare burde slå seg til ro med tingenes tilstand, men heller skaffe seg kunnskap og forandre verden. «Kunnskap i seg selv er makt», skrev Bacon og foreslo noen regler for hvordan man burde gå fram for å avsløre naturens hemmeligheter. Jo bedre man kjente dem, desto mer kunne man kontrollere omgivelsene. Gjennom vitenskapen kunne menneskene forbedre livs vilkårene sine og temme naturkreftene og andre farer som truet.

Francis Bacon (1561–1626). Byste av John Michael Rysbrack (1694–1771).

Bacons holdning er et tidlig eksempel på det vi gjerne kaller det moderne eller moderniteten. Begrepene brukes vanligvis på to måter. For det første som en måte å tenke på . Ved hjelp av fornuften og vitenskapen skal menneskene forstå verden og deretter forandre den. For det andre er det moderne eller moderniteten et epokebegrep som beskriver enorme samfunnsendringer de siste tre hundre årene, særlig i Vesten.

Det store gjennombruddet for det moderne / moderniteten kom i opplysningstiden på 1700-tallet. Siden da har verden forandret seg i en grad og i et tempo som førmoderne mennesker knapt kunne ha forestilt seg.

Faust som eksempel

Et litterært eksempel som illustrerer overgangen fra det førmoderne til det moderne, er historien om Faust. Omtrent samtidig med Bacon publiserte den tyske boktrykkeren Johann Spies (1540–1623) en fortelling om en doktor

curiositas: nysgjerrighet, behovet for å stille spørsmål

Faust. Faust-boka, som var basert på folkelige beretninger, handler om en mann som driver med magi og heksekunst. Han inngår en pakt med Djevelen. Mørkets krefter vil stå til Fausts disposisjon, men prisen for det var sjelens fortapelse i helvete. Fortellingen var en advarsel til alle som forsøkte å manipulere Guds skaperverk og ikke aksepterte den ordningen av verden som Gud hadde skapt. Gjennom middelalderen hadde kirken advart mot curiositas

En god kristen burde begrense sin nysgjerrighet og ikke bli fristet til å utfordre grenser. Den rastløse legen Faust var på farlige veier når han ønsket å søke kunnskap og makt for i neste omgang å overskride rammene Gud har satt for menneskene.

Mefisto som lokket Faust til å inngå en pakt med Djevelen. (Kostymeskisse.)

Legenden om Faust var svært populær i mange land og kom ut i flere varianter. Den mest kjente er skrevet av forfatteren, filosofen og forskeren Johan Wolfgang von Goethe (1749–1832). I Goethes versjon er Faust en lidenskapelig vitenskapsmann besatt av jakten på ny viten. Han har lest alt, men er likevel ikke tilfreds. Kunnskap i seg selv er kjedelig og gir ham ingen glede. Bare det som er nyttig og kan føre til handling, er verdt noe. Faust ønsker å forandre verden, skape noe nytt, sprenge grenser og oppleve sanselig nytelse. Mens han er som mest fortvilet, møter han Mefisto, Djevelens utsending. Mefisto lover å hjelpe Faust til å oppnå det han ønsker, både av makt og fysiske gleder. De to inngår et veddemål: Dersom Faust noen gang slår seg til ro og er tilfreds med livet sitt, skal Mefisto få sjelen hans.

Med Mefisto som hjelper kaster Faust seg ut i verden. Ingenting kan stanse ham. Oppmuntret av Djevelens utsending lar han seg ikke hindre av gammeldags moral eller skyldfølelse. Han forfører ei uskyldig ung jente og gjør henne gravid. På den måten ødelegger han livet hennes. Når et gammelt ektepar nekter å gi fra seg et lite jordstykke der Faust ønsker å bygge et høyt tårn, ber han om Mefistos hjelp til å fjerne problemet. De to gamle blir drept og huset deres brent ned. Faust gjennomfører prosjektet sitt, men opptrer nådeløst for å realisere det.

Den faustiske str eben, det rastløse jaget etter å komme videre, uten å ta noen moralske reservasjoner, personifiserer moderniteten. Mens den første Faust-boka var en advarsel mot å tukle med Guds skaperverk og samfunnsorden, er Goethes Faust en mer positiv type. Han har riktignok sine svakheter

og gjør kritikkverdige ting. Men det sterke behovet for å overskride, skape noe nytt, søke inn i det ukjente og forandre er fascinerende. Å slå seg til ro, stillstand, er den største synden. Samtidig problematiserer Goethe de etiske sidene ved moderniteten og ønsket om å sprenge grenser. Kan vitenskapen gå for langt? Bør forskerne unngå områder der konsekvensene kan komme ut av kontroll? Fausts intense trang etter å endre verden gjør at han går over lik. Er det prisen vi må betale for framskrittet?

Steven Pinkers Opplysning nå

Hvordan har så verden forandret seg siden 1600-tallet og førmoderne tid?

Den kjente kanadiske samfunnsforskeren og psykologen Steven Pinker gir i sin omdiskuterte bok Opplysning nå (2018) en grundig presentasjon og analyse av moderniteten. Der dokumenterer han utviklingen for både individ og samfunn de siste tre hundre årene. Verden har aldri vært bedre, påstår han. Menneskene er i dag friere, friskere, tryggere, sunnere, mer opplyste og mer komfortable enn noen gang før i historien. Her er noen av Pinkers eksempler:

• Gjennomsnittlig levealder har økt fra ca. tretti år til ca. sytti år i u-land og til ca. åtti år i i-land.

• Barnedødeligheten har gått ned fra ca. trettifem prosent i 1750 til fire prosent i dag.

• Antall kriger, drap og voldshendelser er kraftig redusert.

• Sjansen for å bli drept i ulykker er langt mindre.

• Ekstrem fattigdom er ned fra ca. åtti prosent i 1820 til to prosent nå.

• Analfabetismen er redusert fra åtti prosent på 1600-tallet til ti prosent i dag.

• Antall timer med fritid har økt sterkt.

• Demokrati og menneskerettigheter har aldri stått sterkere.

• Kulturtilbudet har aldri vært mer mangfoldig.

• Folk er lykkeligere enn før.

For Pinker er dette konkrete eksempler på framskritt. De som mener at liv er bedre enn død, at god helse er bedre enn sykdom, at overflod er bedre enn mangel, at frihet er bedre enn tvang, at kunnskap er bedre enn uvitenhet og overtro, og at lykke er bedre enn lidelse, kan vanskelig benekte at verden er et bedre sted for menneskene i dag enn noen gang før i historien, hevder han. Dette er en stor og optimistisk fortelling som ikke tilhører en bestemt stamme, men hele menneskeheten. Fortellingen er heller ingen myte, for myter er fiksjon, sier han. Denne fortellingen er sann. Jo mer vi lærer, desto bedre kan vi finne ut hvilke deler av denne fortellingen som stemmer, og hvilke som må korrigeres.

hyllest til opplysningstidens

Fornuft og kritisk tenkning

Opprinnelsen til denne fantastiske utviklingen finner Pinker i opplysningstiden . Tre forhold fra 1700-tallet var spesielt avgjørende for overgangen fra den førmoderne verden og til moderniteten.

Det f ørste og aller viktigste var fornuften . Filosofen Immanuel Kant (1724–1804) skrev i sin berømte artikkel «Hva er opplysning?» at menneskene

En

prosjekt: «Truth, Leading the Sciences, Giving Light to Man» (1891), veggmaleri av Paul Albert Besnard (1849–1934).

må våge å bruke sin fornuft («forstand») og komme seg ut av sin «selvforskyldte umyndighet». Bli voksen! Tenk selv! Ta ansvar! Han understreket at vedtatte sannheter og dogmer skal kritiseres; ingenting er sant bare fordi en autoritet har sagt det.

KILDETEKST

Immanuel Kant: «Hva er opplysning?» (1784)

Opplysning er menneskets uttreden av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av sin forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude! Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand! er altså opplysningens valgspråk.

I Hamman (2003): Opplysning og kors, s. 210. Oversatt av Øystein Skar

1 Hvordan definerer Kant «myndighet»?

2 Hvilken oppfordring kommer han med?

Kant og mange av opplysningstidens filosofer mente at man bare kunne finne sann kunnskap ved å bruke den kritiske fornuften. Ikke minst satte de søkelyset på religionen. Religiøse forestillinger, visjoner, mystikk og påståtte guddommelige åpenbaringer måtte undersøkes og ikke bare godtas. Man kunne ikke lenger bare lese Bibelen som en historiebok; man måtte tolke mirakelfortellingene billedlig og symbolsk.

En slik måte å lese Bibelen på fikk også følger for politikken, etikken og moralen. D en som hadde makten i samfunnet, burde ikke vise til religiøse argumenter eller bibelsitater for å begrunne at dette var riktig og rettferdig. Man kunne ikke bruke den hellige skriften og måten kirkene til vanlig hadde oppfattet virkeligheten, til å avgjøre hva som var rett og galt. Kant var svært opptatt av å finne en fornuftig, ikke-religiøs argumentasjon for det etiske. Det ville medføre at religionen fikk mindre betydning. Vi kaller dette for sekularisering.

Vitenskapens rolle

Den andre viktige arven fra opplysningstiden er etter Pinkers oppfatning vitenskapens sentrale rolle. Naturvitenskapelige sannheter, hypoteser og teorier skulle testes empirisk. Det var ikke lenger nok å se bakover og stole på

dogme: læresetning

mirakelfortelling: fortellinger om overnaturlige hendelser, for eksempel da Jesus vekket opp en død mann, eller da han gikk på vannet

empirisk: det som kan testes, måles og undersøkes konkret

Vitenskapen utfordret i økende grad det tradisjonelle synet på verden. Motivet fra 1550 viser det gamle, kristne verdensbildet med Gud og engler (hjørnene) i himmelen øverst, jorda med dyrene i midten og demoner i nedre hjørne.

Ptolemaios (ca. 100–170 e.Kr.): romersk astronom, geograf og matematiker. Talsmann for det geosentriske verdensbildet, som var akseptert gjennom hele middelalderen

Galenos (ca. 130–ca. 200 e.Kr.): gresk-romersk lege, anatom og filosof. Antikkens viktigste medisinske vitenskapsmann. Mente blant annet at god helse var avhengig av balanse mellom fire kroppsvæsker

de gamle autoritetene fra antikken, som Aristoteles, Ptolemaios og Galenos. For mange av 1700-tallets lærde var tradisjonell gudstro uttrykk for en magisk og overtroisk virkelighetsoppfatning. Den nye vitenskapen avviste at verden var full av usynlige åndsmakter, engler og demoner. Meteorologiske fenomener og naturkatastrofer var ikke tegn fra Gud, men hadde naturlige forklaringer. Universet var en diger maskin som fungerte etter noen grunnleggende fysiske lover.

Den sterke interessen for empirisk vitenskap satte fart i utviklingen av moderne medisinsk forskning. D et ble vanligere å studere menneskekroppen konkret. Kjemien som vitenskap oppsto. Eksperimentering med behandlingsmetoder og oppdagelsen av nye legemidler førte til store fremskritt. Dette førte til oppdagelsen av nye og effektive medisiner. Vaksiner gjorde det mulig å forebygge spredningen av dødelige virus. Den nye legevitenskapen har mye av æren for den stigende levealderen og bedringen i folkehelsen.

Studiet av mennesket viste seg også på andre felt. Fra slutten av 1700-tallet

fikk samfunnsvitenskapelige disipliner som psykologi, sosiologi, sosialantropologi, samfunnsøkonomi og historie sine gjennombrudd. Oppgaven var nå å forklare menneskenes adferd og indre liv uten å vise til skjebnen, religiøse myter eller Guds og Djevelens kamp om folks sjeler.

Humanismen

Den vitenskapelige interessen for å studere mennesket fører over til det tredje temaet hos Pinker: humanismen. Livet her og nå fikk en større verdi. I den førmoderne verden var de få årene mennesket levde på jorda, mest sett på som en transportetappe på vei mot evigheten. Gud sto øverst i et kosmisk hierarki, og menneskene var underdanige både Vårherre, kirken og kongen eller keiseren. I opplysningstiden begynte stadig flere å spørre hva som gjør livet i verden godt å leve for den enkelte, enten man var fattig eller rik. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 slo fast at hvert menneske har en medfødt rett til å søke lykken her og nå. Ingen var lenger dømt til samme skjebne som foreldrene eller slekta. Samfunnet og staten bør legge forholdene til rette for at hvert individ skal kunne realisere sine egne drømmer og ambisjoner. Her ser vi et frampek til den moderne tids individualisme.

Flere opplysningsfilosofer mente at det fantes en universell (allmenn) menneskenatur som var uavhengig av kulturforskjeller. Menneskene i ulike samfunn var tilsynelatende svært forskjellige. Men bak variasjonene fantes noe som alle har felles. Ved hjelp av fornuften kunne man finne ut hva det var. I tillegg har mennesker fra naturens side også en medfølelse og sympati for andre som ikke er akkurat som dem selv.

Dermed kan de overskride sin egen

«Drafting the independence»: Maleriet portretterer opplysningsmennene og grunnlovsfedrene Thomas Jefferson (sentralt t.h.), Benjamin Franklin (t.v.) og John Adams (midten) som lager utkast til den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776).

statuere: markere tydelig

stammes eller sitt folks interesser og fordommer; de kan se andre mennesker som personer med samme verdi som dem selv. Hvis man kunne bli bevisst på dette, ville det føre til et moralsk framskritt.

På område ett er område bidro opplysningstidens ideer til å humanisere samfunnet, hevder Pinker. Menneskene hadde nå medfødte rettigheter til liv, frihet og eiendom. Det fikk stor betydning for den politiske og sosiale utviklingen. Både den engelske (1688), den amerikanske (1776) og den fr anske revolusjonen (1789) la vekt på at menneske verdet mått e respekteres i samfunnet. Ikke minst kom det endringer i strafferetten. I førmoderne tid gjaldt prinsippet om «øye for øye, tann for tann», slik det er beskrevet i Bibelen. Den som hadde myrdet noen, måtte som regel straffes tilsvarende, altså med døden. Dessuten ønsket staten å statuere et eksempel til skrekk og advarsel. Straffen ble derfor gjennomført i full offentlighet. En dødsdømt fange ble ofte torturert og henrettet foran store folkemengder.

Reformer i lovverket fjernet eller reduserte mange av de grusomme straffemetodene. Bruk av tortur ble nå sett på som ufornuftig. Den amerikanske grunnlovens åttende tillegg (1791) slo for eksempel fast at fanger ikke lenger skulle utsettes for «grufulle og uvanlige straffemetoder».

KILDETEKST

Cesare Beccaria: «Forbrytelser og straff» (1764)

En pådriver for et nytt syn på straff var den italienske politikeren og juristen Cesare Beccaria (1738–94). Han mente at straffens hensikt først og fremst burde være å rehabilitere forbryteren. Selv den som hadde brutt loven, var et menneske. Derfor burde også straffemetodene være mer humane. Beccarias tanker fikk på oppsiktsvekkende kort tid gjennomslag i store deler av Europa og USA. Utdrag:

Slaveopprør ble i regelen møtt med inhumane straffemetoder. Gravering (1796).

Straffens hensikt

Straffens hensikt er ingen annen enn å forhindre den kriminelle i å gjøre ny skade på sine medmennesker og å stanse andre fra å gjøre det samme. Straff og måten den blir utført på, må være proporsjonal, slik at den gjør sterkest og mest varig inntrykk på menneskers bevissthet og i så liten grad som mulig påfører den dømte kroppslig smerte.

Om tortur

Tortur av en kriminell mens rettssaken forberedes, er en ondskap som aksepteres i de fleste nasjoner. Hensikten er å presse fram en tilståelse, selvmotsigelse, avsløring av medkriminelle eller få fram en form for metafysisk eller ubegripelig renselse fra ondskap. Eller til slutt, for å få kjennskap til andre forbrytelser som han muligens har begått, men ikke er tiltalt for. Ingen mann kan bli ansett som skyldig før en dommer har felt en dom. H eller ikke samfunnet kan frata den tiltalte offentlig beskyttelse før det er bevist at han har brutt den pakten som garanterte ham et slikt vern. Hvilken rett, annet enn makten, kan gi en dommer myndighet til å påføre en borger straff før skyldspørsmålet er avklart? Dette dilemmaet er ikke nytt. Om forbrytelsen er bevist, venter ingen annen straff enn den som loven fastslår. Tortur er i så fall verdiløs, fordi forbryterens tilståelse er verdiløs. Om lovbruddet ikke kan bevises, må man ikke torturere den uskyldige. For i lovens navn er han en som ikke har begått en kriminell handling.

Beccaria, C. (1764/2016): kap. 12 og 16. Oversatt fra engelsk av Tommy Moum.

1 Hva er hensikten med straffen, etter Bec carias mening?

2 Hvorfor har det ingen hensikt å tor turere en fange?

Det var selvsagt ikke gjort over natten å gjennomføre i praksis idealene i menneskerettighetserklæringene. I store deler av verden er fremdeles mange grupper og enkeltindivider fratatt de rettigheter som erklæringene slår fast at alle er født med. I de vestlige landene var kvinner, slaver og homofile lenge holdt utenfor. Likevel bidro opplysningstiden til at kampen for frihet og menneskerettigheter ble satt på dagsordenen.

demagog: folkeforfører, ofte dyktig taler

Demokratiutvikling

Revolusjonene på 1600- og 1700-tallet la også grunnlaget for det moderne demokratiet, hevder Pinker. Han bruker mye plass på å vise hvordan denne styreformen fikk stadig større utbredelse framover mot vår egen tid.

Selve begrepet «de mokrati» var riktignok ganske ukjent i opplysningstiden. I den grad det ble brukt, hadde det mest en negativ klang og var nærmest synonymt med «pøbelvelde» og kaos. Mange fryktet at en uopplyst befolkning ville være sårbar for demagoger og populære, men uansvarlige innfall. Derfor sørget revolusjonenes ledere, som for det meste selv tilhørte samfunnets elite, for at stemmeretten var begrenset til menn med formue og eiendom. Bare de var uavhengige nok, og bare de bidro til fellesskapet gjennom å betale skatt, var tanken.

aktivist: en som kjemper aktivt for politiske eller sosiale endringer

Den indiske forfatteren og aktivisten Pankaj Mishra påpeker at det ikke var før i 1830-årene at de mokratibegrepet fikk en mer positiv betydning (Mishra 2017: The Age of Anger. A History of the Present , s. 63). Den franske juristen Alexis de Tocqueville populariserte det i sitt berømte verk Demokratiet i Amerika (1835–40). Der framstiller han USA som et land der borgerne hadde individuelle rettigheter, medbestemmelse og stor grad av likhet og frihet. Tocquevilles bok vakte oppsikt også i Europa, der en debatt om demokratiets framtid var i full gang. Den viktigste arven fra revolusjonene, folkesuverenitetsprinsippet, det vil si ideen om at makten utgår fra folket, var tross alt ikke glemt.

Noe å tenke over

1 Livet i den førmoderne verden var «ensomt, fattig, stygt, dyrisk og kort». Samtidig produserte 1600-tallet noen av historiens største genier. Hvordan kunne det skje? Vi sier jo ofte at trygghet og velferd er nødvendig for at mennesker skal kunne yte sitt beste.

2 Hvordan kan den faustiske streben ses på som både positiv og negativ?

3 Steven Pinker hevder at verden aldri har vært bedre. Er det et objektivt faktum, eller har du argumenter for at han helt eller delvis tar feil?

4 «Demokratiet er den verste av alle styreformer, bortsett fra alle de andre som har vært prøvd», skal Winston Churchill ha sagt. Hva kan han ha ment med det? Er du enig?

Opplysningens og modernitetens indre spenninger

Pinkers helter fra opplysningstiden har utvilsomt bidratt mye til den positive utviklingen som er beskrevet i boka Opplysning nå! Det betyr likevel ikke at alt de skrev og gjorde, kan aksepteres ut fra vår tids verdier og normer. 1700-tallets store tenkere var også barn av sin tid. Noen av ideene deres hadde skyggesider som i dag kritiseres kraftig.

Arven ette r opplysningstiden handler heller ikke bare om en optimistisk tro på utvikling og framskritt. Noen filosofer mente tvert imot at moderniteten hadde ødelagt livskvaliteten for menneskene. Og er det virkelig slik at menneskene først og fremst er rasjonelle? På de neste sidene skal vi se nærmere på to menn som gjør Pinkers påstand om at opplysningstiden la grunnlaget for den moderne tids store suksesser, litt problematisk.

Voltaires autoritære opplysning

En av disse var den franske filosofen og forfatteren Voltaire (1694–1778), som Pinker flere ganger refererer til. Som flere av 1700-tallets tenkere mente han at det foregående århundrets sørgelige tilstand med blodige kriger og fattigdom langt på vei skyldtes religion. Dersom samfunnet skulle bli fredeligere og mer velstående, måtte religiøse forestillinger, verdier og praksiser kritiseres.

Kveldsmåltid hos Voltaire (midt i bildet med hånden i været). Maleri (1773) av Jean Huber (1721–86).

ten (1795).

Voltaire var spesielt negativ til den romersk-katolske kristendommen. Idealiseringen av fattigdom var en arv fra den kristne middelalderen, mente han. Voltaire tok i stedet til orde for at det er positivt å drive handel, tjene penger og øke sin rikdom. Mye av kirkens lære var for øvrig overtro og fordommer basert på myter, påsto han. Gjennom store deler av livet gjorde han narr av både teologi og kirkelig praksis. Mirakler og overnaturlige hendelser, slik de er beskrevet i Bibelen, trodde han ikke på.

Den romersk-katolske kirken var på 1600- og 1700-tallet den eneste tillatte i Frankrike. Også i andre land var religiøs intoleranse utbredt. Protestanter og katolikker slaktet hverandre ned fordi de ikke kunne godta avvik fra den rette læren, slik de så den. For Voltaire var trosfrihet en forutsetning for fred. I essayet «Om toleranse» (1763) tok han til orde for at kristne fra ulike trossamfunn burde tolerere hverandre. På samme måte burde mennesker som tror på andre religioner, få praktisere sin tro.

Denne tilsynelate nde tolerante holdningen ble likevel kraftig overskygget av et intenst jødehat, som han ofte ga uttrykk for. Ifølge idéhistorikeren

Trond Berg Eriksen mente den franske filosofen at jødene var «det mest avskyelige folket på jorden» (Eriksen 2005: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag , s. 152). Voltaire fråtset i de tradisjonelle forestillingene om jødene som skitne, stinkende, griske og hatefulle. Ifølge ham ville de

Monument til ære for fornuf-

dra overalt der det er penger å tjene; uansett er de de største kjeltringene som noen gang har besmittet jordens overflate. (...) De er alle født med en rasende fanatisme i sine hjerter, på samme måte som bretonere og tyskere er født med blondt hår. (...) Dere har overgått ALLE nasjoner i frekke fabler, onde praksiser og barbarisme. Dere fortjener å bli straffet, for det er deres skjebne.

Schama (2017): Belonging, side 375. Oversatt av Tommy Moum

Selv om Voltaire var kritisk til religion, var han ingen ateist. I stedet var han det vi kaller deist: Gud hadde skapt verden, men deretter overlatt den til seg selv. Skaperen blandet seg ikke inn i menneskenes liv. Samtidig mente Voltaire at troen på en gud var nødvendig for samfunnsmoralen. Religionen ga de fattige trøst og bidro til å gjøre hverdagen utholdelig. Dermed forhindret gudstroen også sosial uro. «Hvis Gud ikke fantes, måtte vi ha funnet ham opp», skriver han i et berømt sitat.

For ette rtiden er Voltaire kanskje mest kjent som en av de sterkeste forsvarerne av ytringsfriheten. Sitatet «Jeg er dypt uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det» er (riktignok feilaktig) tillagt ham. Likevel satte han klare grenser for hvem som skulle få slippe til i offentligheten. Vanlige folk, og spesielt dem uten utdannelse eller kunnskaper, burde ikke få ytre seg, mente han.

Den be rømte filosofen var heller ingen demokrat. Han mente det var galskap å gi politisk makt og innflytelse til idioter. I stedet ønsket Voltaire et opplyst enevelde. De som skulle lede staten, måtte vite hva de holdt på med. En sterk og kunnskapsbasert styresmakt var nødvendig, både for å begrense kirkens makt og for å holde de uopplyste og overtroiske folkemassene på plass.

Han tok kraftig avstand fr a tanken om likhet mellom samfunnets medlemmer. «Vi har aldri påstått at vi ville opplyse skomakere og tjenestejenter», skrev han i et brev (Mishra 2017, s. 61). Opplysningsprosjektet var mest rettet mot en internasjonal elite av aristokrater og borgerskap. Det var i hovedsak slike mennesker Voltaires publikum besto av.

Gjennom store dele r av livet reiste Voltaire på kryss og tvers av Europa. Da han kom på kant med en fransk adelsfamilie med nære bånd til landets kongehus, flyktet han til London. Seinere flyttet han til Preussen, hvor han en periode var en nær medarbeider av kong Fredrik av Preussen. Fredrik var en opplyst, progressiv og eneveldig monark og bygde opp det mest moderne militæret i Europa på 1700-tallet. Styret hans var autoritært, men hadde samtidig en viss åpning for politisk debatt og kritikk. Han inviterte forfulgte minoriteter til landet, blant annet jøder og hugenotter. Voltaire bidro til å gjøre tilnavnet «den store» om Fredrik populært. Uttrykket brukes fremdeles i historiebøkene.

Voltaire roste også den russiske tsaren Peter den store (1662–1725) opp i skyene. Peter ønsket å knytte Russland nærmere til Europa og bygde derfor

Sitatet om ytringsfriheten er hentet fra en biografi om Voltaire skrevet av forfatteren Evelyn Beatrice Hall i 1903. Ingen kilder dokumenterer at Voltaire sa eller skrev det, men Hall mener at sitatet oppsummerer filosofens syn på ytringsfriheten.

progressiv: arbeider for framskritt og reformer

hugenotter: franske protestanter som fulgte reformatoren Jean Calvins lære

illojalitet: mangel på trofasthet; ikke til å stole på

Voltaire beundret reformene til Peter den Store (1672–1725) på tross av brutaliteten som de ble tvunget gjennom med. Peter den store i portrett (1838) av Paul Delaroche (1797–1856).

en ny hovedstad, Sankt Petersburg, ved Østersjøen. Dermed kom maktens sentrum nærmere de vestlige landene. Peter moderniserte landets militære styrker og statsapparat etter modell fra særlig det eneveldige Frankrike. Han tok også opp kampen mot den ortodokse kirkens innflytelse, blant annet ved å beslaglegge store kirkelige eiendommer.

Peter gjennomførte reformene på en svært blodig måte. Blant annet beordret han massehalshugging av slottsvakter som han mistenkte for illojalitet. Metodene var så brutale at selv kong Fredrik av Preussen reagerte med sjokk. Voltaire svarte slik på Fredriks kritikk: «Jeg aksepterer at han var en barbar. Men alt i alt var han en barbar som hadde gjort gode ting for menneskene. Han grunnla byer, han bygget kanaler» (Mishra 2017, s. 62). Et annet sted hevder den franske filosofen at den autoritære Peter «representerte den kanskje største epoken i europeisk liv siden oppdagelsen av den nye verden» (Mishra 2017, s. 98). For Voltaire var det akseptabelt å bruke rå makt som virkemiddel i moderniseringen dersom resultatet var et bedre og mer fornuftig samfunn.

Denne holdningen viste han også litt seinere som rådgiver for den russiske eneherskeren Katarina den store (1729–96). Da Russland i 1762 gikk til krig mot Det osmanske riket og Polen, fikk hun råd fra Voltaire om hvordan hun skulle begrunne den russiske innblandingen. – Si at Russland forsvarer religiøse minoriteter i fiendens land, anbefalte han. Katarina hevdet derfor at ortodokse kristne ble undertrykt av de romersk-katolske polakkene. Prinsippet om religionsfrihet og toleranse var altså i dette tilfellet et påskudd for den russiske krigføringen mot Polen.

Voltaire kom seine re med innspill da polske opprørere forsøkte å løsrive seg fra det russiske imperiet. Polakkene var etter Voltaires mening et underutviklet og tilbakestående folk. Dermed hadde den opplyste herskeren Katarina rett til å slå ned oppstanden. Den russiske monarken var en garantist for og forsvarer av toleranse for religiøse minoriteter (!), rasjonalitet og modernisering, mente Voltaire.

Pankaj Mishra hevder at Voltaires argumenter her peker framover mot den moderne tids imperialisme. Stormaktene har ofte sendt militære styrker til fremmede land og begrunnet det med at disse landene «krenker menneskerettighetene». Å «sivilisere» og bruke makt overfor folk som ikke tenker og lever som oss, er en plikt, har mange hevdet gjennom årenes løp. De europeiske imperialistmaktene på 1700- og 1800-tallet skulle opplyse og spre «sivilisasjonen» til dem som fremdeles levde i et «primitivt mørke».

Voltaires tro på framskrittet hadde altså skyggesider. Hans kamp for individuell ytringsfrihet, toleranse og trosfrihet er selvsagt noe vi fortsatt setter høyt. Men forakten for den vanlige mannen i gata og aksepten for å bruke vold for å gjennomføre opplysningens reformer kan vanskelig forenes med idealer om menneskerettigheter, demokrati og humanisme.

Også Voltaire tvilte på om opplysningsprosjektet kunne gjøre verden bedre. I sin satiriske roman Candide (1759) er optimismen tonet ned. Voltaire latterliggjør i kjent stil religiøs overtro, fanatisme og kjetterbrenning. Og han

Candide, Voltaires satiriske roman om troen på framskrittet. Henrettelsesscene fra en musikalversjon av romanen.

tar opp et av kristendommens vanskeligste dilemmaer: det ondes problem. I 1755 hadde Lisboa, en av Europas vakreste og rikeste byer på den tiden, blitt rammet av et voldsomt jordskjelv og en påfølgende tsunami. Titusenvis hadde omkommet. Hvordan kunne en god og allmektig Gud tillate at uskyldige mennesker ble drept på en slik måte? Katastrofen viste imidlertid også et annet stort problem for en opplysningsmann som Voltaire. At Gud ikke bryr seg, er så sin sak. Men uansett hvor mye fornuften og vitenskapen er i stand til å avsløre og forebygge ulykker, står vi maktesløse når naturen slår seg vrang. Å skape en verden der menneskene har full kontroll, er en overoptimistisk tanke. Helten i romanen, Candide, ender derfor opp med å vende ryggen til samfunnet for i stedet «å dyrke sin egen hage».

Voltaires tanke om at opplysning skulle o verføres fra elitene på en autoritær måte, pekte likevel framover mot moderniteten. Troen på at kunnskap og opplysning kunne frigjøre verden fra overtro og kunnskapsløshet, slo rot i den moderne tiden.

Rousseaus antiopplysning

En filosof som stadig var i strid med Voltaire, var Jean-Jacques Rousseau (1712–78). Den sveitsiskfødte filosofen, som døde samme år som Voltaire, var slett ingen framskrittoptimist. I stedet var han en av de første som svingte pisken over forestillingen om framskrittet. Menneskene var minst like mye drevet av irrasjonalitet og følelser som fornuft, mente han.

Allerede i sitt debutskrift «Avhandling om kunstene og vitenskapene»

(1750) går Rousseau hardt ut mot mye av det Voltaire sto for. Essayet var vinnerbidraget i en skrivekonkurranse der deltakerne skulle svare på spørsmålet «Har framskritt innenfor vitenskapene og kunstene forbedret eller ødelagt moralen?». Rousseau svarer at kunstene og vitenskapene er ikke noe annet enn «blomsterkranser over de lenker som tynger oss ned. (...) Våre sinn har blitt ødelagt. (...) Det siviliserte mennesket er født og dør som en slave». Videre sier han at «ekte vennskap, virkelig aktelse og sann tillit forsvinner blant menneskene. Sjalusi, mistenksomhet, frykt, kulde, mistillit, hat og bedrageri ligger hele tiden under den falske uniformen» (Mishra 2017, s. 89–90). Skal menneskene komme seg ut av denne fremmedgjøringen, må de finne tilbake til den gudgitte «ignoransen, uskylden og fattigdommen» de hadde før opplysningen

Julie og Saint-Preux, hovedpersonene i Rousseaus Julie, eller den nye Heloise (1761). Maleri (1824) av Charles Edouard Crespy Le Prince (1784–ca.1850).

ødela alt. Menneskenes følelser er viktigere enn dyrkingen av den overflatiske fornuften, hevder han. Rousseau levde et motsetningsfullt liv med forvirring, frykt og ensomhet. Mye av dette er beskrevet i hans svært åpenhjertige selvbiografi Bekjennelser (1782–89). Der utleverer han sine mest private tanker, følelser og handlinger, og leserne møter en mann som føler seg svært utilpass i verden.

I Rousseaus roman Julie, eller den nye Heloise (1761) finne r vi et annet eksempel på menneske r som møter veggen i det moderne samfunnet. Den gripende beretningen, framstilt som en brevveksling, handler om den sosiale outsideren Saint-Preux. Han kommer til Paris, en praktfull hovedstad, men menneskene der er fremmedgjorte og har ikke ekte kontakt med hverandre. Folk drives av sine personlige ambisjoner, men lever samtidig konformt og lar seg styre av andres meninger. Saint-Preux forelsker seg i Julie, datteren til en parisisk aristokrat. Men Julies far har andre planer for datteren sin, så de elskende får ikke hverandre. Julie blir i stedet giftet bort til en rik engelskmann. Den tragiske kjærlighetshistorien vakte enorm oppsikt over hele Europa. Leserne identifise rte seg med hovedpersonene og gråt seg gjennom fortellingen om deres ulykke. Den amerikanske historikeren Lynn Hunt sier i sin bok Inventing Human Righ ts (2007) at romanen som sjanger fikk sitt gjennombrudd på midten av 1700-tallet. Leserne kunne nå leve seg inn i andre menneskers livssituasjon, kjenne seg igjen i den og føle deres lidelser. Hunt hevder at romanlesingen skapte økt empati for mennesker utenfor ens egen omgangskrets og sosiale situasjon. Det bidro i neste omgang til at strafferetten ble humanisert, og til at menneskerettighetene overraskende fort fikk gjennomslag i store deler av befolkningen.

Omslaget til Rousseaus roman Emile (1762). Illustrasjonen viser den greske sagnhelten Akilles i det moren dypper ham i elven Styx. Dukkerten gjorde Akilles usårbar, unntatt for på det stedet hvor moren hadde holdt ham (rundt hælen).

Rousseau var svært kritisk til samtidens utdanningsvesen. I romanen Emile (1762) beskriver han den autoritære barneoppdragelsen og pedagogikken som de fleste barn på 1700-tallet var utsatt for. I stedet for å hjelpe ungene med å utvikle sine beste egenskaper kroppslig, intellektuelt og moralsk ble de tvunget til å gjennomgå en autoritær og passiviserende opplæring. Rousseau mente at barndommen hadde en egenverdi, og at oppdragelsen måtte respektere barnets integritet og naturlighet. Mens mange av hans samtidige kollegaer så på kunnskap og utdannelse som veien til et bedre samfunn, mente Rousseau at opplysningen like gjerne førte til nye former for undertrykkelse.

konformt: tilpasningsdyktig, det andre mennesker forventer at man skal gjøre

aristokrat: adelsmann, person født med arvelige privilegier

naturtilstanden: spekulativ tanke om hvordan menneskene levde før sivilisasjonen oppsto.

Thomas Hobbes og John Locke bruker også denne forestillingen i sine bøker.

Også på andre områder var Rousseau negativ til sentrale ideer som opplysningstide n gjerne har fått æren for. Den private eiendomsretten, som fra og med den engelske r evolusjonen var blitt definert som en grunnleggende menneskerett, var for Rousseau selveste arvesynden. Den første som sa: «Dette er mitt», la grunnen for den store urettferdigheten i verden, skriver han i boka Om ulikheten mellom menneskene (1753). Solidariteten mellom menneskene var brutt. Jakten på penger og avvisningen av kirken og religionen ødela folks lykke. Rousseau er en av de første moderne tenkerne som tar avstand fra den optimistiske troen på framskrittet som blant annet Voltaire representerte. Samtidig viser han en annen viktig side ved moderniteten, nemlig evnen og viljen til å kritisere makthaverne. Rousseau trakk fram en av de viktigste ideene i moderniteten: folkesuverenitetsprinsippet. Mens Voltaire ville ha et o pplyst enevelde, slo Rousseau fast at makten måtte utgå fra folket. Han mente at allmennviljen skulle legges til grunn for samfunnet og staten. Denne tanken utgjør fundamentet i både den amerikanske og den franske grunnloven fra slutten av århundret. Den danner også kjernen i det moderne demokratiet.

Fiendskapet mellom de to berømte franske filosofene var ingen hemmelighet i samtiden. Voltair e latterliggjorde Rousseaus idyllisering av menneskelivet i naturtilstanden og beskyldte kollegaen for å ville gjøre menneskene om til dyr igjen. «Å lese boka di får en til å lengte etter å gå på alle fire» (Mishra s. 95), skriver han sarkastisk. Voltaire avslørte også for offentligheten at Rousseau var en hykler. I stedet for å praktisere sin egen form for fri barneoppdragelse sendte forfat teren av Emile sine fem barn til en kostskole der de på ingen måte fikk den frie utdannelsen som faren deres hadde snakket så varmt om. Rousseau på sin side hatet Voltaire og gikk til angrep på nesten alt han skrev.

Noe å tenke over

1 Hvorfor utfører vanlige mennesker onde handlinger?

2 Er økt kunnskap en garanti for moralsk framskritt? Begrunn svaret.

3 Drøft påstanden: «Hvis mennesker var engler, ville ingen styresmakt vært nødvendig» (James Madison: «The Federalist No. 51», 1788).

4 Voltaire mente at bare «opplyste mennesker» burde ha rett til å ytre seg. Er dette synspunktet helt absurd i dag, eller har han et poeng?

5 I hvilken grad bør makt brukes for å stanse brudd på menneskerettigheter?

6 Drøft Rousseaus av visning av forestillingen om framskrittet.

7 Hva var Voltaire og Rous seau mest uenige om?

Moderniseringen av verden

FILOSOFISK OPPVARMING

Kjenner du eksempler på teknologi som har fått utilsiktede bruksområder og uventede konsekvenser?

Steven Pinkers hyllest til moderniteten handler mye om menneskerettigheter, frihet, bedre helse og en vitenskapelig forståelse av virkeligheten. Sentralt står også menneskenes konkrete materielle hverdag. På de neste sidene skal vi se nærmere på hvordan det skjedde, og på noen av årsakene til den enestående velstandsveksten de siste to hundre og femti årene.

Wentworth Works, en stålfabrikk i Sheffield i England. Litografi av John Henry Bufford ca. 1850.

Den industrielle revolusjonen – eller evolusjonen ?

Gjennom mesteparten av historien har det store flertallet av mennesker manglet det meste som trengs for å kunne leve et komfortabelt liv. De har ikke hatt mer enn et minimum av mat, gjenstander og hjelpemidler for å overleve. En liten overklasse har hatt overflod av materielle goder, mens vanlige folk har levd i fattigdom.

På 1600-tallet startet en utvikling som skulle endre dette. I England begynte man i små, familiedrevne verksteder å lage tekstiler ved hjelp av enkle vevestoler og spinnemaskiner. Hjemmeindustrien tok mer og mer over for tradisjonell håndverksproduksjon.

Under opplysningstidens høydepunkt i siste halvdel av 1700-tallet kom så de første store fabrikkene. Der produserte digre maskiner større volumer på kortere tid og til langt lavere pris enn det som var mulig i hjemmeindustrien. I første omgang var spinnemaskinene og vevene drevet av vannmøller. Etter hvert ble møllene erstattet av dampmaskiner med langt større kapasitet. England hadde rikelig med kull til å fyre opp og drive disse svære installasjonene. Dermed kunne man bygge fabrikker hvor som helst og ikke nødvendigvis i nærheten av elver og bekker.

Dette kaller vi den industrielle revolusjonen. Fabrikkproduksjonen og den nye teknologien skulle snart forandre samfunnet på en helt grunnleggende måte. Knapt noe livsområde forble uberørt. I første omgang gikk britene i spissen. Men snart spredte industrien seg til andre land i Europa, så til USA og etter hvert resten av verden. Masseproduksjon av varer til en lav pris gjorde at vanlige mennesker endelig fikk råd til å skaffe seg ting som tidligere var forbeholdt overklassen.

Det er samtidig misvisende å snakke om den industrielle revolusjonen som om den var en e ngangshendelse i en tidsbegrenset periode i historien. For det som startet da, har aldri tatt slutt. Den første fasen (1750–1850) gled snart over i den andre (1850–1914), og deretter den tredje og så den fjerde og så videre. Utviklingen av industri og teknologi har blitt en permanent revolusjon.

Kanskje ville det være mer presist å snakke om den industrielle evolusjonen. Nesten all ny teknologi bygger nemlig på eksisterende teknologi. Gamle produkter blir forbedret eller får nye bruksområder. Dampteknologien er et godt eksempel på det. På starten av 1700-tallet fant engelskmannen Thomas Newcomen (1664–1729) opp en maskin som kunne pumpe vann ut av gruvene. Noen tiår seinere forbedret den skotske ingeniøren James Watt (1736–1819) Newcomens teknologi. Watts installasjoner var mindre, langt mer effektive og kunne brukes til å drive andre typer maskiner. Etter hvert fikk dampmaskinene også hjul, som i de første lokomotivene, og de ble plassert ombord på skip. Mot slutten av 1800-tallet kom oppfinnelsen av turbiner, og forbrenningsmotorer som gikk på bensin, la grunnlaget for den moderne privatbilismen. I dag er elbiler i ferd med å erstatte kjøretøy med fossile brennstoff.

turbin: kraftmaskin drevet av vann, damp eller gass

Telefonen er et annet eksempel på hvordan teknologi både blir videre utviklet og finner nye bruksområder. Da Alexander Graham Bell i 1876 lagde det første apparatet som gjorde at folk kunne snakke med hverandre over lang avstand, antok han at det ville være nyttig for kommunikasjon i bedrifter og i bankvesenet. At den nye oppfinnelsen skulle bli nyttig for privatpersoner, så han nok ikke for seg. Bærbare smarttelefoner med tilgang til internett lå nok langt utenfor Bells fantasi.

Industri, kapitalisme og økonomisk vekst

Omtrent samtidig med at industrialiseringen kom i gang i Storbritannia, skrev den skotske filosofen Adam Smith boka Nasjonenes rikdom (1776). Smith var en opplysningsmann som ønsket å bidra til at folk flest fikk et bedre liv. I boka analyserer han hvilke økonomiske systemer som skaper størst velstandsvekst og mest innovasjon. (Du kan lese mer om Smith på side XXX .)

I førmoderne tid ble økonomien som r egel sett på som et nullsumspill. Størrelsen på den økonomiske kaka som skulle fordeles, var langt på vei gitt. Hvis noen fikk en stor bit, var det mindre igjen til de andre. Den vanligste veien til økt velstand var å gå til krig eller stjele fra andre. Spanias kolonisering av Sør-Amerika på 1500-tallet førte for eksempel til en voldsom økonomisk opptur for landet, og da spesielt for overklassen. Men den nye rikdommen, som var stjålet fra urfolkene i Amerika, gikk mest til forbruk og lite til investeringer. Så snart pengene var brukt opp, falt Spanias økonomi sammen igjen. De fleste spaniere fortsatte å leve i fattigdom.

Smith mente det var mulig å bake e n større og bedre kake uten å stjele fra andre. Produksjonen og dermed velstanden ville øke mest dersom aktørene fikk stor grad av frihet til å utfolde seg. Statlige reguleringer, monopoler og privilegier, som på 1700-tallet var svært utbredt, var en bremsekloss på arbeidsinnsats, nyskaping og investeringer. Etter Smiths mening ville

monopol: enerett

Oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell, under den offisielle åpningen av en telefonlinje mellom storbyene Chicago og New York i 1892.

Butikk med et rikt utvalg av varer fra de britiske koloniene. Plakaten tilhører en serie som ble laget på bestilling av den britiske regjeringens organ for promotering av imperiet (Empire Marketing Board) i 1926-33.

konkurranse stimulere til hardt arbeid og innovasjon. Den som jobbet hardest eller smartest, ville lykkes best. Hele samfunnet ville tjene på det, ikke bare den som vant i konkurransen, hevdet han.

Smiths tanker om en fri økonomi gjaldt også verdenshandelen. Det ville være i alle nasjoners interesse å fjerne tollbarrierer. Dersom hvert land produserte det landet hadde best forutsetninger for, samtidig som handelshindringer ble fjernet, ville det internasjonale varebyttet øke. Det ville komme alle nasjoner til gode, hevdet Smith.

Smiths teori om frihandel, både nasjonalt og globalt, ligger til grunn for de n moderne kapitalismen, dagens dominerende økonomiske system. I starten ønsket særlig britene at verdensøkonomien skulle bli reorganisert på denne måten. Det hang selvsagt sammen med at de lenge var den ledende industrinasjonen. De hadde dermed et sterkt behov for uhindret å kunne selge sine produkter til andre land.

Også konkurre rende økonomiske systemer, som kommunismen, har gjort vekst og velstand til målestokken på hvor god utviklingen er. De sovjetiske femårsplanene i 1930-årene førte til stadige produksjonsrekorder. I en tid med massearbeidsløshet og økonomisk krise i Vesten var den sovjetiske

veksten for mange et bevis på at kommunismen var overlegen kapitalismen. Til slutt var likevel mangel på velstand og vanlige forbruksvarer en viktig årsak til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Systemet mislyktes i å gi befolkningen det den trengte for å kunne leve et komfortabelt liv. Sovjeterne var trøtte av å stå i endeløse køer for å skaffe seg mat og andre produkter som det i Vesten var overflod av. Historikeren Niall Ferguson sier det slik: «Det var ikke amerikanske bombefly som vant den kalde krigen. Det var amerikanske bluejeans» Civilization: Is The West History? (Channel 4, 2011, episode 2).

Heller ikke i Kina klarte kommunismen å gi folk den velstanden man tok som en selvfølge i Vesten. Etter over tretti år med kommunisme var landet omkring 1980 fortsatt et av de fattigste i verden. Etter at revolusjonshelten Mao Zedong døde i 1976, besluttet kommunistpartiet å gjennomføre en ideologisk snuoperasjon. Kina forkastet den mislykkede planøkonomien og erstattet den med kapitalistisk markedsøkonomi (riktignok med streng overvåking av den kommunistiske ettpartistaten).

Det viktigste var å ha en økonomi som stimulerte til størst mulig produksjon, selv om det betydde at man overtok det kapitalistiske systemet kommunistene til nå hadde forsøkt å knuse. Store deler av næringslivet ble privatisert. Utenlandske selskaper etablerte seg i landet, og moderne fabrikker skjøt i været. Handelen med resten av verden, særlig eksporten av billige

planøkonomi: økonomisk system der staten eier produksjonsmidlene og styrer alt. Staten bestemmer hvilke produkter som skal produseres, og til hvilken pris forbrukerne kan kjøpe dem.

Utsikten over storbyen Shanghai vitner om det moderne Kinas voldsomme økonomiske vekst og modernisering.

industrivarer, økte kraftig. Den nye sterke lederen, Deng Xiaoping (1904–97), begrunnet den politiske og ideologiske kursendringen på følgende måte: «Det er likegyldig om katten er svart eller hvit – så lenge den fanger mus.» Resultatet var den raskeste og mest omfattende økonomiske veksten i verdenshistorien. Siden 1980 har ca. åtte hundre millioner kinesere forlatt fattigdommen og tatt steget inn i en relativt velstående middelklasse.

Noe å tenke over

1 Hvordan kan vi vurdere om samfunnsendringer er positive eller negative? Hvilken målestokk kan vi bruke for å avgjøre om noe nytt som blir oppfunnet eller oppdaget, er godt for oss?

2 På hvilke måter kan den t eknologiske utviklingen påvirke samfunnets normer og verdier?

3 I hvilken grad har velstand og lykke noe med hv erandre å gjøre?

4 Finnes det grenser for økonomisk vekst? Begrunn svaret.

5 I hvilken grad bør myndighetene vurdere konsekvensene av nye vitenskapelige oppdagelser og teknologi? Bør politikerne lovregulere hva forskerne og teknologene skal kunne holde på med, eller bør all ny erkjennelse og alle lovende teknologiske prosjekter hilses velkommen?

Modernitetens kjennetegn: fornuft eller ufornuft?

FILOSOFISK OPPVARMING

Hva er de tre største farene for framtiden? Er du optimistisk med tanke på å finne løsninger?

Steven Pinkers positive framstilling av opplysningstiden og moderniteten er på mange måter en solskinnshistorie. Kort sagt hevder han at verden aldri har vært bedre. Det er bare å se på statistikkene for å skjønne at framskrittet er et objektivt faktum, påstår han. Æren for dette tillegger han fornuften, vitenskapen og humanismen.

Men er det virkelig slik? Hver dag leser vi jo om kriser og katastrofer overalt i verden. Vi kan knapt åpne en avis eller skru på tv-en uten å få inntrykk av at dommedag er nær. Påstanden om at det aldri har vært bedre å leve, kan virke absurd, ikke minst for unge mennesker.

Det samme gjelder den st erke troen på fornuften og vitenskapen. Hvis

rasjonaliteten faktisk er menneskets viktigste egenskap, hvordan kan vi da forklare at folk fortsatt gjør så mange vanvittig dumme ting? Skjønner vi ikke selv hvor irrasjonelt vi ofte handler? Og hva med humanismen, demokratiet og menneskerettighetene? Er det ikke nok av kriger, terrorhandlinger, menneskerettighetsbrudd og tilbakeslag for demokratiet til å punktere Pinkers skjønnmaling av situasjonen i verden i dag?

Global oppvarming

Sommeren 2023 ble det satt nye varmerekorder over hele kloden. Ukontrollerte skogbranner og ekstremvær rammer stadig flere. Matforsyningen trues av tørke. Klimakrisen er allerede over oss og blir av mange sett på som en trussel mot menneskeheten og livet på jorda. Fortsetter temperaturen å øke, vil store deler av verden i framtiden være ubeboelige, advarer forskerne. Pinker er innom dette temaet. Han erkjenner at den globale oppvarmingen er et stort problem, og at den har sammenheng med menneskelig aktivitet. Men han ser samtidig for seg at problemet vil la seg løse gjennom forskning og ny teknologi. Vårt økonomiske system med markedsmekanismer vil kunne styre forbrukerne mot tjenester og produkter med lavere klimagassutslipp.

Voldsomme skogbranner blir mer og mer utbredt, i takt med stadig nye varmerekorder. Dette bildet ble tatt i Tyrkia sommeren 2021.

klimafiksing: metoder for å kjøle ned temperaturen på jorda ved å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. I teorien kan man ved hjelp av små partikler hindre solstrålingen fra å trenge gjennom atmosfæren. Prosjekter av denne typen ses på som svært risikable og har ennå ikke vært utprøvd i praksis.

bragd: stor prestasjon

Satsing på atomkraft, klimafiksing og karbonfangst er andre tiltak som kan bremse den globale temperaturøkningen. Pinker mener dette kan gjøres samtidig med at vi opprettholder den økonomiske veksten. Dermed vil enda flere mennesker kunne komme seg ut av fattigdomsfellen.

Den globale oppvarmingen er samtidig også et resultat av en av menneskehetens største bragder: bekjempelse av den permanente fattigdommen. Velstandsveksten de siste to hundre og femti årene ville vært utenkelig uten den industrielle revolusjonen. På den annen side førte den enorme tilgangen på billig fossil energi til en kraftig økning i utslippene av klimagasser i atmosfæren.

Vi kan ellers takke vitenskapen for at vi i dag vet at vi har en menneskeskapt klimakrise. Opplevelse n av skyhøye temperaturer kjenner selvsagt folk på kroppen. Men at verden i dag er varmere enn på flere tusen år, og at menneskelig aktivitet er en avgjørende årsak til det, kan vi bare vite fordi forskningen har dokumentert det.

Så hvorfor blir ikke advarslene tatt mer på alvor? Mange velger å avvise krisemeldingene totalt. De såkalte klimafornekterne presenterer alternative rapporter som påstår at eventuell temperaturøkning i dag ikke er annet enn naturlige variasjoner. Menneskelig aktivitet har lite eller ingenting med det å gjøre, hevder de. Selv om klimafornekternes påstander blir tilbakevist av et overveldende flertall av vitenskapsfolk, trøster mange seg med at situasjonen kanskje ikke er så alarmerende. Dermed svekkes også evnen og viljen til å gjennomføre nødvendige klimatiltak. Og selv om det store flertallet er ov erbevist om krisen, gjør vi ikke det vi vet vi burde. Vår manglende handlekraft er et godt eksempel på at menneskene ofte oppfører seg høyst irrasjonelt, selv om vi lever i rasjonalitetens tidsalder.

Befolkningsvekst

En annen trussel i dag er befolkningsveksten. I 2024 var vi drøye åtte milliarder mennesker på kloden. Ekspertene regner med at vi omkring 2080 vil nå toppen; ca. ti milliarder. Samtidig stiger forventningene om velstandsvekst for alle, noe som igjen vil kreve enormt med ressurser. Hvor skal de tas fra?

Pinker mener vi kan løse dette problemet. I takt med at folk får mer utdanning og bedre levekår, skaffer de seg færre barn. Etter hvert som enkelte råvarer blir brukt opp, kan vi utvikle alternativer gjennom innovasjon og forskning eller finne nye. Det er ikke lenge siden mange fryktet at den raske befolkningsveksten ville føre til hungerkatastrofer. Men det har ikke skjedd. Framskritt innenfor landbruket har ført til en enorm produktivitetsvekst av mat. I dag produseres det mer enn nok til å mette alle munner i verden. Flere mennesker er overvektige enn undervektige. Når vi en sjelden gang opplever tilfeller av hungersnød, skyldes det lokale forhold som gjør det vanskelig å distribuere mat til dem som trenger det.

Også befolkningsveksten e r en suksess. Den skyldes først og fremst at vi

har redusert barnedødeligheten i verden gjennom avansert medisinsk vitenskap og økt matproduksjon. At barn ikke dør, er selvsagt et stort framskritt. Men det skaper naturligvis nye problemer med overbefolkning og overforbruk av naturressursene.

Boligblokk i Hongkong, en av de tettest befolkede stedene i verden.

Pandemier

Hva så med sykdommer og nye pandemier? Utbruddet av covid-19 i 2019 (som Pinker av naturlige årsaker selvsagt ikke skriver om i boka Opplysning nå!, siden den kom ut i 2018) var et sjokk for de fleste. På rekordfart spredte koronaviruset seg fra Kina og til resten av verden. Nesten ingen land slapp unna. Millioner av mennesker døde, og den globale økonomien krasjlandet. Folk mistet jobbene sine, skoler stengte, og elever ble sittende isolert hjemme uten særlig kontakt med kamerater og jevnaldrende. For alle som opplevde pandemien, var de to årene da det sto på som verst, en tung tid. Lite tydet da på at vi levde i den beste av alle epoker. Samtidig er det lett å glemme at pande mier slett ikke er noe nytt i historien. I middelalderen tok svartedauden livet av kanskje halvparten av befolkningen i Norge. For drøyt hundre år siden døde nærmere femti millioner mennesker av spanskesyken (av en global befolkning på 1,8 milliarder). Under

Nedstengning i New York i 1918 i anledning spanskesyken.

disse pandemiene var det begrenset hva man kunne gjøre for å stanse spredningen og helbrede de syke. Under covid-19-pandemien omkom ca. sju millioner (juli 2023) av jordas åtte milliarder mennesker. Den store forskjellen på tidligere sykdomsutbrudd og covid-19 er blant annet at vi i dag har langt større kunnskaper om hvordan virus sprer seg, og hvordan vi kan begrense smitten. Den generelle folkehelsen er dessuten bedre. Vi har også avansert medisinsk teknologi som kan redde mange syke. På rekordtid utviklet forskere og farmasiselskaper vaksiner. I mange land ga myndighetene økonomisk støtte til næringslivet og sørget for å holde hjulene i gang. Folk som mistet arbeid og inntekt, fikk ofte støtte av staten til livsopphold. Skoleelever fulgte undervisningen digitalt. Dermed ble konsekvensene av pandemien langt mindre dramatiske enn de kunne ha blitt – og som de oftest ble i tidligere tider. Måten verden taklet covid-19-pandemien på, er derfor enda et eksempel på Pinkers hovedpoeng. Riktignok var den raske smittespredningen et resultat av den moderne globaliseringen; med jetfly og andre moderne kommunikasjonsmidler kunne viruset flytte seg fra ett land eller område til et annet på noen få timer. Men landegrenser kunne i tidligere tider heller ikke stanse sykdomsmikrober i å spre seg. Forskjellen er bare at det da tok litt lengre tid enn nå.

Selv om tiltakene mot pandemien var en suksess for vitenskapen, skapte den også motreaksjoner. Skeptikere advarte folk mot å la seg vaksinere. Risikoen for bivirkninger var stor, påsto de, og testingen av de nye vaksinene var utilstrekkelig. Påbudet om å bruke munnbind og restriksjoner mot å samles i større grupper ble i noen tilfeller lat terliggjort og motarbeidet. Mesteparten av motstanden mot vaksiner og smitteforebyggende tiltak var svakt dokumentert, men likevel lot mange mennesker seg overbevise. I noen tilfeller gled motstanden over i konspirasjonsteorier; covid-19-tiltakene var myndighetenes forsøk på å kontrollere samfunnet på, mente kritikerne. Nok en gang så vi hvordan moderne mennesker både forholder seg rasjonelt og irrasjonelt til det som skjer i verden.

Demokrati og menneske rettigheter

En annen omstridt påstand hos Pinker er at flere mennesker nå lever i demokratier, og at menneskerettighetene anerkjennes av stadig flere land. Ifølge Pinkers statistikk var det, etter Berlinmurens fall i 1989, femtito demokratier i verden. I 2015 var tallet ett hundre og tre. Nærmere sytti prosent av menneskene på kloden lever i dag i frie eller relativt frie land, sammenliknet med ca.

Støttespillere av den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial utenfor Russlands høyesterett i 2021. Det året ble den internasjonale grenen av organisasjonen forbudt i Russland og Memorials menneskerettighetssenter i Moskva ble beordret stengt. I 2022 ble Memorial tildelt Nobels fredspris.

desinformasjon: falsk eller oppdiktet informasjon som skal lure mottakerne

førti prosent i 1950, tjue prosent i 1900 og bare sju prosent i 1850. Selv de autoritære regimene i Kina og Russland i dag er mindre undertrykkende enn under kommunisttiden til Mao Zedong og Josef Stalin, hevder han. Den vanlige kineser har nå langt større bevegelsesfrihet enn før 1980. Tusenvis reiser på ferie til utlandet, noe som knapt skjedde tidligere. De kan fritt velge jobb, og det er tillatt å starte egne bedrifter. De kan stort sett praktisere sin tro og seksuelle legning uten å risikere å bli arrestert, skriver Pinker. Selv om kinesiske massemedier er sensurert og myndighetene overvåker sin egen befolkning, har de fleste tilgang til internett og andre informasjonskanaler i en helt annen skala enn før. Og som vi så tidligere, levestandarden er radikalt mye bedre nå. Kinesiske myndigheter ser bekjempelsen av fattigdom som viktigere når det kommer til menneskerettigheter, enn full ytringsfrihet, flerpartisystem og demokratiske institusjoner.

Pinker går ikke like mye i detalj om hva som skjer i Vladimir Putins Russland. Han nøyer seg med å hevde at situasjonen for demokratiet og menneskerettighetene i det kommunistiske Sovjetunionen var langt verre. En slik målestokk er en fattig trøst for politiske opposisjonelle og kritiske journalister som daglig risikerer å bli fengslet eller drept av Putins agenter. Presidenten bruker rettsapparatet til å forfølge sine motstandere, og massemediene øser ut propaganda som hyller den sterke lederen. Hvis Putins styre er et eksempel på at demokratiet har hatt framgang i landet de siste førti årene, legger Pinker lista lavt, vil kritikerne si.

USAs demokratiske krise

Også USA står overfor en mulig demokratisk krise, hevder mange. En forutsetning for et velfungerende demokrati er fredelige maktskifter. Når velgerne har sagt sitt, er det avgjørende at taperen aksepterer nederlaget. I 2020 opplevde USA for første gang at en sittende president, Donald Trump, nektet å godta at han hadde tapt. I stedet spredte han desinformasjon om at valget var stjålet fra ham. Denne løgnen gikk rett hjem hos de fleste som støttet ham. Da Kongressen 6. januar 2021 offisielt skulle utrope Joe Biden som vinner av presidentvalget, mobiliserte Trump tusenvis av tilhengere i Washington. På hans oppfordring stormet de kongressbygningen. Flere mennesker ble drept, og kongressrepresentantene måtte evakueres.

Et annet sykdomstegn for USAs demokrati er de stadige angrepene på statlige og private institusjoner. Trump snakket mye om «The Deep State» i statsapparatet, politiet og militæret. I valgkampen i 2023/2024 lovet han og støttespillerne hans i Kongressen at de ville rense ut statsansatte som de mente motarbeidet det republikanske partiet. Trump kalte politiske motstandere for «skadedyr» og erklærte at disse skulle utryddes dersom han igjen kunne flytte inn i D et hvite hus. Han truet med å sette inn militæret mot demonstranter han mente utgjorde en trussel mot lov og orden, og han

snakket åpent om å stenge tv-stasjoner som kritiserte ham. Dersom Trump og støttespillerne hans i det republikanske partiet lykkes i å politisere rettsapparatet og statsadministrasjonen enda mer enn det som har vært vanlig fram til nå, vil det være vanskelig å kalle USA for et velfungerende demokrati.

En medvirkende faktor til den økende polariseringen og den demokratiske krisen i landet er den enorme teknologiske utviklingen de siste førti årene. Da internett kom for fullt i 1990-årene, skapte det sterk jubel. Mange håpte og trodde at nettet kunne utvide den folkelige deltakelsen i den offentlige debatten. Nye digitale møteplasser og informasjonskanaler oppsto. Sosiale medier svekket samtidig de tradisjonelle massemedienes kontroll over hva folk fikk høre noe om. Nå kunne hvem som helst delta i ordskiftet. Et stort demokratisk framskritt!

Det skulle likevel vise seg at medaljen har en bakside. Teknologiselskapenes algoritmer gjør at brukerne blir styrt mot informasjon som de har

Trump-tilhengere utenfor Det hvite hus 6. januar 2021, kun timer før stormingen av Kongressen.

ekkokammer: et sted der man bare hører ekko av de samme stemmene og meningene hele tiden

vist interesse for, uten at de selv er klar over det. Dermed oppstår ekkokamre hvor de meningene man bevisst eller ubevisst har, blir forsterket i en evig loop. Alte rnative meninger og informasjon man ikke liker, forsvinner. Folk kan nå leve hele livet uten å bli utfordret av andre synspunkter enn dem de allerede har eller ønsker å ha. Skillet mellom sant og usant viskes ut.

Internett og sosiale medier er enda et eksempel på hvor dan modernitetens store bragder har både positive og negative konsekvenser. Det som kunne vært en fantastisk utvidelse og styrking av demokratiet, førte like mye til det motsatte. Pinkers påstand om at demokratiet som styreform aldri har stått sterkere, må derfor kraftig nyanseres, mener kritikerne.

Open AI: Open Artificial Intelligence, amerikansk selskap som ønsker å gjøre kunstig intelligens tilgjengelig for alle

Chat GPT: Chat Generative Pre-trained Transformer, chatbot som bygger på Open AI

Kunstig

intelligens – framskritt eller fare?

FILOSOFISK OPPVARMING

Hva vil det si å tenke? Hva er forskjellen på å tenke og på å gjengi faktakunnskaper som kan googles?

Sjokket i 2022

I 2022 våknet verden opp til enda en teknologisk sensasjon. «Kunstig intelligens» (KI) kom på alles lepper. Teknologi som «tenker», sendte sjokkbølger gjennom store deler av samfunnet. Hva ville dette bety for vår oppfatning av hva et menneske er? Sto vi nå på terskelen til en tid der maskinene virkelig tok kontrollen? Var vi i ferd med å bli slaver av en superintelligens som var flinkere til alt vi trodde bare vi var i stand til?

Det som mest av alt fikk varsellampene til å lyse, var O pen AI og spesielt Chat GPT. Over natten kunne elever sende inn oppgaver de selv ikke hadde skrevet, og som ofte var bedre enn tekstene de kunne få til på egen hånd. Kunstig intelligens var ikke lenger bare noen mystiske greier teknologer og datafriker puslet med. Utdanningsinstitusjonene og mange lærere fikk panikk. Hvordan skulle de kunne kontrollere om besvarelser og prøver var elevenes eget arbeid? Var det nå umulig å forhindre «juks»?

Hva er kunstig intelligens?

Før vi drøfter chatbotens inntog i skolen, må vi se nærmere på hva KI er. Tradisjonelt har intelligens vært sett på som evnen til å løse komplekse oppgaver gjennom bevisst tenkning og en dypere forståelse. Å spille sjakk, stille en diagnose eller etterforske en forbrytelse er eksempler på handlinger som krever intelligens. Ingen andre arter enn mennesket er i stand til å utføre slike oppgaver.

Ifølge den israelske historikeren Yuval Noah Harari er forskere i ferd med å utvikle en ikke-bevisst form for intelligens. Den trenger ikke en dypere forståelse for å kunne spille sjakk eller kjøre bil. Tvert imot, til tross for at kunstig intelligens mangler forståelse, vil den være i stand til å spille sjakk og kjøre bil bedre enn mennesker! Denne typen handlinger er nemlig basert på gjenkjennelse og kopiering av mønstre, ikke bevisst tenkning. Mens verdens beste sjakkspillere trenger lang tid før sitt neste trekk (som noen ganger blir helt feil), kalkulerer en datamaskin et uendelig antall muligheter på ett sekund før den finner den optimale posisjonen for brikkene. Maskinen «forstår» ingenting, den kjenner bare til hvilke mønstre som raskest fører til seier på brettet. I biltrafikken vurderer sjåførene kontinuerlig en strøm av situasjoner.

Avstand til biler foran, hastighet, kjøretøy som kommer inn fra høyre og venstre, trafikkskilt, kjørefelt, føreforhold, spillelisten med musikk eller kart på dashbordskjermen, unger i baksetet – det er veldig mye å holde styr på. Ikke rart at menneskelig feil er den vanligste årsaken til ulykker. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at kunstig intelligens vil kunne være et langt bedre alternativ hvis man ønsker færre trafikkofre. Dersom samtlige biler på veiene var koblet til et datanettverk som hele tiden kunne kalkulere fart, avstand og kjøreforhold, ville antall ulykker gå drastisk ned. Allerede nå er førerløse biler et ganske utbredt fenomen. Mange sjåfører overlater rattet og gass- og bremsepedalen til bilens datamaskin.

I Hararis framtidsperspektiv kommer kunstig intelligens trolig til å ta over

en rekke oppgaver som menneskene til nå har hatt monopol på. Datamaskinene vil kunne gjøre arbeidet til lærere, leger, etterforskere og advokater bedre enn dem som i dag har slike jobber. Hva med en «lærer» som kjenner elevene sine så godt at de kan få tilpasset opplæring som treffer akkurat deres evner og behov? Høres ikke det ideelt ut? Eller en «lege» som til enhver tid er oppdatert på den siste forskningen i medisin! Sannsynligvis vil slike «leger» gi færre feildiagnoser

Hvilke oppgaver tror du kommer til å bli erstattet av kunstig intelligens?

enn en menneskelig doktor og på den måten spare liv og redusere pasientenes lidelser. Og hva med en kriminaletterforsker som ved hjelp av teknologi for ansiktsanalyse på et blunk kan avgjøre om et vitne lyver eller snakker sant?

Det er nærmest garantert at kunstig intelligens vil overta jobbene i mer praktiske yrk er. Roboter har allerede gjort millioner av industriarbeidere overflødige. Ansatte i slitsomme yrker med tunge løft og farlige oppgaver vil snart kunne erstattes av «tenkende» maskiner som aldri blir slitne. Er slike sce narioer dystopier eller utopier? Tilbakeskritt eller framskritt? Vil en verden med kunstig intelligens være et bedre sted for menneskene å leve, eller er dette starten på undergangen for mennesket slik vi kjenner det?

Et viktig poeng er at de formene for kunstig intelligens som er nevnt ovenfor, ikke er det vi vanligvis forbinder med intelligens. Mennesket er fremdeles det eneste vesenet som tenker og reflekterer over forhold både innenfor og utenfor seg selv. En Tesla som kjøres av kunstig intelligens, er ikke et tenkende vesen. Den «forstår» ingenting og har ingen følelser. Den har ingen fortid eller framtid, den opererer bare ut fra mønstre som kan kalkuleres av en superrask og kraftig datamaskin. Den «vet» at det er nødvendig å holde en bestemt avstand i tilfelle bilen foran plutselig br emser mens farten er 100 km/t. Hvis flere biler nærmer seg samme veikryss og alle kjøretøyene er koblet til samme nettverk, kan datamaskinen trygt lede dem gjennom uten at noen kolliderer.

Chatbot, skriving, tenkning og kunst

For skoleelever som strever med å skrive tekster, oppleves kanskje Open AI og Chat GPT som en velsignelse. Med et par tastetrykk kan en chatbot skrive tekster som i mange tilfeller er bedre enn elevenes egne. Er ikke det bare en fordel, da? Det viktigste er vel sluttproduktet, altså den ferdigskrevne teksten?

Så hvorfor er det så sterk skepsis mot den nye teknologien?

Det første problemet skolen og lærerne varslet om, var karaktersettingen.

Så lenge vi har et system med individuell vurdering og sertifisering av elevers og studenters arbeid, må vi være sikre på at den som har satt sitt navn på arbeidet, har produsert det. Vi vil ikke slippe en nyutdannet lege løs på pasientene uten at vi har en garanti for at han eller hun faktisk er kvalifisert.

En like stor bekymring er at bruk av chatboter kan svekke elevenes og studentenes evne til å tenke selv. Som vi har vært inne på, har filosofer helt siden antikken sett på menneskets evne til refleksjon som det mest unike ved vår art. Ingen andre arter tenker rasjonelt slik vi gjør. Men å tenke krever ofte hardt arbeid. Utdanning handler om å sette seg inn i det andre har tenkt og skrevet før, for så å reflektere videre over det. Kunnskap er noe mer og noe annet enn å google seg fram til et fasitsvar eller objektive fakta. Med en chatbot er fristelsen stor for å velge minste motstands vei. I stedet for å slite seg gjennom lesing og skriving for å lære noe er det lett å taste inn en bestilling til chatboten. En tredje innvending mot bruk av kunstig intelligens kommer fra kunstog kulturlivet. Tekst er skrevet av en chatbot er livløse og uten sjel, sier forfatter en Erlend Loe og ber Chat GPT «dra til helvete». Siden chatboter

dystopi: skrekkscenario utopi: drømmesamfunn

bare skanner millioner av språkmodeller og eksisterende tekster som så blir reprodusert og etterliknet, er tekstene deres ikke kunst, hevder kritikerne. Andre toner ned de mulige farene ved kunstig intelligens. Det vil fint la seg gjøre å finne andre vurderingsformer som kan garantere en troverdig og trygg sertifisering av nye leger, ingeniører og lærere, sier tilhengere av den nye teknologien. Vi bør heller ikke være bekymret for menneskets tenkeevne, mener de. En chatbot kan være en glimrende sparringpartner i læringsarbeidet. Hver enkelt elev kan da få sin personlige veileder, og ingen behøver å vente på at læreren endelig skal komme og hjelpe. Når det gjelder livløse tekster uten sjel, kan ingen si sikkert hvordan kunstig intelligens vil fungere i framtiden. Selv om tekster skrevet av en chatbot kan bære preg av et ganske standardisert språk, er det ingen dristig påstand å si at det kan bli langt mer nyansert framover. Dessuten bygger jo mye av skriveopplæringen i dag også på modelltrening. Elever leser tekster som de forsøker å etterlikne, både strukturelt og språklig. Forfattere skriver ofte intertekstuelt; de inspireres av andre diktere, og i noen tilfeller tar de etter modellene. Så hva er egentlig forskjellen? Eksperimenter har vist at selv musikkeksperter i flere tilfeller ikke er i stand til å skille en KI-komposisjon fra musikkstykker skrevet av profesjonelle komponister. Det samme gjelder skriftlige tekster og bildekunst. Mange mener at KI med tiden vil bli enda dyktigere til å lage kunst på høyt nivå.

Epokegjørende teknologi og debatt

Hvis vi ser tilbake på tidligere epokegjørende teknologiske gjennombrudd, har også de gjerne skapt debatt. Da Gutenberg fant opp trykkpressen og folk skjønte at tekster ikke lenger kunne kontrolleres, fryktet mange det verste.

Roboten Sophia viser frem kunsten sin i studioet Hanson Robotics i Hongkong i 2021.

Hva hvis uinformerte skrivere og trykkerier publiserte usanne og umoralske tekster? Da dampmaskinen kom, fryktet mange at den ville føre til et økt tempo i samfunnet og ødelegge sinnsroen og livskvaliteten. Da internett slo gjennom, mistet kunnskapsmonopolene makten, og verden var åpen for en strøm av løgn og desinformasjon.

Ville noen i ette rtid ønske at disse teknologiene ikke hadde sett dagens lys? Sannsynligvis. Noen drømmer nok om en verden av i går da ting var mer oversiktlige og forståelige. Men samtidig er det verken tenkelig eller ønskelig å stanse den teknologiske utviklingen. Selv om mange er skeptiske til ny teknologi, har det sjelden eller aldri vært mulig å stoppe den. Derimot kan vi diskutere hvordan vi kan styre den. Et eksempel på det er moderne genteknologi og genforskning. Vitenskapsfolk og teknikere er i dag i stand til å manipulere menneskets gener. De kan skru av gener som forårsaker alvorlig sykdom og på den måte forhindre lidelse for både mennesker og dyr. Men den samme teknologien kan også brukes til å bestille designerbabyer. Genteknologien reiser med andre ord en rekke etiske og moralske spørsmål som allerede blir diskutert av lovgivere og allmenheten. Så langt har man forsøkt å kontrollere bruken av den nye teknologien, slik at den ikke fører til uønskede konsekvenser.

Noe av det samme skjer med kunstig intelligens. Siden den for alvor ble kjent, har politikere og andre kastet seg ut i en viktig og interessant debatt om hvordan vi skal forholde oss til den. Noen ønsker en viss kontroll, blant annet for å beskytte demokratiet mot desinformasjon og løgner. Såkalte «deepfakes» kan allerede spr e usannheter om politiske motstandere på en måte som nesten ikke går an å avsløre. Andre mener vi må la utviklingen gå sin gang mer eller mindre uregulert. Så får vi gjennom opplæring i kritisk tenkning bygge opp et visst forsvar mot spredning av falsk informasjon.

Noe å tenke over

1 Er økonomisk vekst og permanent innovasjon eksempler på framskritt eller oppskrifter på undergang?

2 Er sosiale medier et demokratisk framskritt eller en oppskrift på politisk kaos og samfunnsmessig oppløsning? Begrunn svaret.

3 Hvilke fordeler og ulemper finnes det med kunstig intelligens? Ta stilling!

4 Hva er forskjellen på kunstig og menneskelig intelligens? Er ikke menneskets tenkning også opptatt av å finne mønstre og kopiere modeller?

5 Er en chatbot et uvurderlig hjelpemiddel eller en faustisk pakt som vil ta fra menneskene makt en over seg selv?

6 Kan kunstig intelligens skape god kunst, musikk og litteratur? Finn eksempler, og diskuter om de er like gode som verk og tekster skapt av mennesker.

deepfakes: når video- og lydmateriale blir manipulert for å lage falskt innhold av ekte mennesker

Urfolk i brytningen mellom det tradisjonelle og det moderne

Moderniseringens kraft

FILOSOFISK OPPVARMING

Går det an å melde seg ut av moderniteten? Kan vi snu ryggen til det moderne samfunnet? Er det mulig å vende tilbake til et mer « naturlig» liv?

Moderniseringen, slik den først tok form i Vesten, har siden 1700-tallet dratt resten av verden med seg. Industrialiseringen, vitenskapen og det kapitalistiske økonomiske systemet har hatt en enorm påvirkning på ulike kulturer og samfunn. Å leve uberørt av moderniseringen har nesten vært umulig. De fleste land i verden har signert FNs menneskerettighetserklæring. Likevel er det mange som i praksis ikke respekterer kravet om individuelle friheter.

Selv om frihetstenkningen gje rne knyttes til de politiske revolusjonene på 1700-tallet, har vi også sett at opplysningsprosjektet kunne ha autoritære sider. Voltaires forakt for de uopplyste masse ne gjorde at han avviste tanken på at folk flest burde delta i samfunnsstyringen (se side XXX ). Han var tilhenger av det opplyste eneveldet og mente til og med at rå makt kunne væ re nødvendig for å gjennomføre moderne reformer. Dersom folk ikke skjønte sitt eget beste, hadde myndighetene ret t og plikt til å tvinge på dem «fornuftige» endringer. Kritikere me ner at Vesten i mange tilfeller har fulgt i Voltaires fotspor. Da det britiske imperiet på 1800-tallet tok kontroll over store områder og land i Afrika og Asia, trakk de koloniene inn i de n moderne industriens kretsløp og gjorde

Hverdagsportrett (1834) av to comanche-jenter med småsøsken i bakgrunnen. Malt av George Catlin (1796–1872).

Tre tenåringer fra lakota-stammen kledd opp i vestlige klær og fotografert etter Wounded Knee-massakren i 1891.

dem til en del av det globale kapitalistiske systemet. Tradisjonelle kulturelle praksiser som kolonimakten så på som primitive og umoderne, skulle erstattes med opplyste ideer om enkeltmenneskets frihet og verdi. Britene mente det var «den hvite manns byrde» å sivilisere verden. I India forsøkte de å avskaffe kastevesenet og forby enkebrenning. Begge hadde en lang tradisjon i landet. Britenes framferd i India er bare ett eksempel på hvordan det tradisjonelle og det moderne møttes. Opplysningsprosjektet, som britene mente de hadde plikt til å spre til resten av verden, illustrerer godt hvordan moderniteten var universalistisk, det vil si allmenngyldig, uavhengig av kultur og tradisjon. Det ufornuftige, som ofte også var synonymt med det tradisjonelle, skulle overvinnes. Det ville være til menneskenes beste, selv om dem det gjaldt, ikke selv var klar over det.

Fornorsking og assimilering av samene

Et annet eksempel som illustrerer spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne, er urfolks situasjon. Urfolk er betegnelsen på etniske grupper som har befolket og livnært seg på et geografisk område før de nåværende statsgrensene ble fastsatt.

Femunden: Norges tredje største innsjø, ligger i Innlandet fylke

jesuitter: katolsk munkeorden, direkte underlagt paven i Roma.

assimilasjon: «å gjøre lik»; utvisking av kulturelle og sosiale forskjeller

Da Danmark-Norge og Sverige i 1751 ble enige om fastsettelsen av en ny riksgrense, ble den trukket gjennom områder med samisk befolkning hele veien fra Femunden og nordover. Dette er grunnlaget for at samene har status som urfolk i dag.

På slutte n av 1700-tallet fikk modernitetens ideer, ikke minst Voltaires autoritære opplysning, også gjennomslag i den dansk-norske staten. Det opplyste eneveldet satte i gang en modernisering av samfunnet som nådde helt fram til samene. Kongen i København ønsket å knytte dem tettere til den dansk-norske staten og sendte derfor sine embetsmenn som moderniseringsagenter til de samiske områdene som grenset til Sverige. Samtidig oppfordret myndighetene jordbrukere på Østlandet til å migrere dit. Staten så på samenes nomadiske livsstil som problematisk. De årlige trekkene med flokker av reinsdyr skapte gnisninger med de innflyttende bøndene. Krysningene over statsgrensene i nord gjorde det vanskelig å kontrollere dem. Ikke minst var skattlegging og forvaltning av beiteområdene komplisert. I tillegg hadde samene en særegen kultur og religion og sitt eget språk. Skulle man få dem integrert i den dansk-norske staten, måtte disse særegenhetene bort. Moderniseringen skulle tvinges på dem.

Etter unionsoppløsninge n med Danmark i 1814 startet en nasjonsbyggingsprosess i Norge. Den nye grunnloven var opptatt av å styrke samholdet i nasjonen. Jøder og jesuitter var derfor uønsket i riket; grunnlovsfedrene mente de manglet lojalitet til landet. Etter hvert økte også presset mot den samiske befolkningen. Fra midten av 1800-tallet satte myndighetene i gang en storstilt fornorskingsprosess. Målet var etter hvert full assimilasjon. Barna ble tvunget til å gå på norsk skole, ofte langt fra familiene sine. Der skulle det bare snakkes og skrives norsk. Misjonærer prøvde å omvende samer til kristendommen. Den tradisjonelle religionen, sentrert rundt sjamaner og naturen, ble forbudt. Samene ble oftest sett på som ukultiverte analfabeter som snarest mulig måtte «siviliseres». På begynnelsen av 1900-tallet gjennomførte myndighetene forskningsprosjekter basert på datidens rasetenkning.

Vitenskapsmennene omtalte samer som kortvokste og mindre intelligente «kortskaller», mens den etnisk norske befolkningen ble beskrevet som høyere utviklede «langskaller». Rester av slike forestillinger er fortsatt utbredt i landet vårt.

Samisk rettighetskamp

konvensjon: overenskomst eller traktat

Samene har gjennom lang tid mobilisert til kamp for egne rettigheter og har sluttet seg til en internasjonal bevegelse for urfolks rettigheter. I dag samarbeider norske samer med urfolk over hele verden for retten til å leve slik de selv ønsker, i tråd med sine egne tradisjoner og sin egen kultur. Bevegelsen har resultert i internasjonale konvensjoner som blant annet slår fast retten til opplæring på eget morsmål.

Samer og eskimoer slik de ble framstilt i The Comprehensive Atlas and Geography of the World. Races of the World (1886). Atlaset reflekterer den kvasivitenskapelige raseforskningen på 1800-tallet.

En annen viktig kamp har vært retten til kontroll over land og vann. Da Sto rtinget i 1979 vedtok å bygge ut Alta–Kautokeino-vassdraget i Finnmark, skapte det voldsomme reaksjoner. Demonstranter fra hele landet sto sammen med samene og forsøkte å stanse prosjektet. Det lyktes ikke, men kampen fikk likevel stor betydning, både for samisk selvoppfatning og majoritetssamfunnets syn på sitt eget urfolk. Myndighetene har nå innført delvis selvstyre i urfolkenes kjerneområder, slik det også er gjort i flere andre land. Opprettelsen av Sametinget i 1989 ga norske samer en viss autonomi i saker som dreier seg om deres interesser. Finnmarksloven garanterer samisk deltakelse i forvaltningen av land og vann i fylket.

Til tross for dette dukker det stadig opp nye konflikter mellom storsamfunnet og samiske inte resser. I Repparfjorden i Finnmark, et område som samer har befolket i generasjoner, har myndighetene gitt klarsignal for et stort gruveprosjekt som vil føre til dumping av enorme mengder gruveavfall i sjøen. På Fosenhalvøya i Trøndelag er det satt opp nærmere to hundre vindmøller midt i viktige beiteområder for reinflokker. I 2021 avgjorde Høyesterett at tillatelsen og utbyggingen var i strid med menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner for urfolk. Først i 2024 fikk konflikten en løsning. Vindturbinene vil

autonomi: selvbestemmelse; frihet til å bestemme over seg selv

foreløpig bli stående. Reineierne godtok en økonomisk kompensasjon og løfter om å få nye beiteområder. For noen var dette et bevis på at samenes interesser er forenlig med storsamfunnets behov. Andre mener at det tvert imot bekrefter det som lenge har vært problemet: Samene tvinges vekk fra sine områder.

Skuespiller Lene Cecilia Sparrok leser fra Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om den norske stats fornorsking av samer, kvener og skogfinner. Rapporten ble overlevert til Stortinget 1. juni 2023.

Tradisjon og modernitet

Prosjektene i Repparfjorden og på Fosenhalvøya har også satt søkelyset på forholdet mellom tradisjon og modernitet for samer. Både gruvedriften og vindmøllene skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst. Motstanden fra samisk hold har likevel vært sterk. Aktivisten Ella Marie Hætta Isaksen mener at utbyggingene er alvorlige overgrep mot både samisk kultur og naturen. For Isaksen er kjernen i samisk kultur at vi alle er gjester på jorda, og at vi derfor må etterlate den i god stand til de gjestene som kommer etter oss. På den måten knytter hun kampen for det samiske sammen med moderne miljøvern. Å stanse Repparfjorden fra å bli ødelagt og å fjerne vindmøllene på Fosen er å slå ring om både det samiske og naturen.

På den annen side kan heller ikke urfolkene leve uberørt av den moderne verden. På samme måte som resten av befolkningen i Norge flytter mange samer til byene. Snøskuteren er en selvfølge for dem som driver reindrift. Alle samiske barn får skolegang. Utdanning gjør at de får innsyn i vitenskapelig kunnskap og metode, slik at de selv kan bli forskere – og ikke bare forskningsobjekter. Noen praktiserer fremdeles sin sjamanistiske religion og tradisjonell medisin. Men også samene oppsøker lege og sykehus når de

trenger behandling. Som borgere av nasjonalstaten Norge er de dessuten underlagt norsk lov, akkurat som alle andre nordmenn.

Noen samer velge r å leve mer i tråd med gamle tradisjoner. Men stadig flere nekter å la seg begrense av sin etniske bakgrunn og stigmaet som har vært knyttet til den – de lar seg heller berike. For dem er det ikke et spørsmål om de skal leve i den moderne verden eller holde fast ved en mer tradisjonell livsstil. De smelter sammen elementer fra begge kanter. Det gjelder alt fra musikk og språk til kultur og næringsvirksomhet. «Det samiske» er dermed ikke lenger begrenset til tradisjonelle folkedrakter og reindrift, men er mer mangfoldig enn noen gang før. Ella Marie Hætta Isaksen har valgt å bo i Oslo, det mest urbane området i Norge. Der lever hun midt i moderniteten. Som låtskriver og vokalist i bandet Isak blander hun samiske musikalske tradisjoner med moderne rock, instrumenter og teknologi.

Samene i Norge er heller ikke lenger ekskludert fra den store fortellingen om Norge. Deres historie er en viktig del av norsk historie. Usynliggjøringen er erstattet med langt mer oppmerksomhet, interesse og inkludering. Læreplanene i norsk skole har innslag av det samiske på alle årstrinn. Samer protesterer mot rester av gamle fordommer og stereotypier i underholdningsbransjen og på tv.

stereotypi: klisjéaktig oppfatning

Demonstrasjon mot utbygging av vindkraftanlegg på Fosenhalvøya 3. juni 2023, 600 dager etter at Høyesterett erklærte at vindkraftutbyggingen på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd mot samene

Stortingsmann og seinere statsminister Johan Sverdrup. I 1863 uttalte han fra Stortingets talerstol at: «den eneste redning for lapperne (samene) er å absorberes av den norske nasjon»

Samevitser og sketsjer er ikke lenger akseptert. I 2023 la den såkalte Sannhets- og forsoningskommisjonen fram en stor r apport. Den dokumenterte historiske overgrep mot samer og andre nasjonale minoritete r. Rapporten foreslo også tiltak som kan bedre forholdene og sikre minorit etens rettigheter i framtida.

En sentral tanke i moderniteten er at individet er ukrenkelig og har frihet. Det betyr at vi alle først og fremst er enkeltmennesker og ikke representanter for et kollektiv. Stadig flere opplever det samiske som en viktig del av identiteten. Mange oppdager for første gang sine samiske røtter. Samtidig mener mange at det er uhørt å forvente at hver enkelt som har samisk bakgrunn, skal være forpliktet til å leve på en tradisjonell måte. Hvert menneske må skape sitt eget liv.

Er anerkjennelsen av urfolkenes rettigheter og enkeltindividets frihet til å skape sitt eget liv en naturlig følge av moderniteten? Kan drømmen om frihet, om den enkeltes rett til å søke lykken uavhengig av samfunnet, kulturen, religionen og tradisjonen, først nå realiseres, også for dem som tilhører et urfolk?

Noe å tenke over

1 På 1800-tallet gikk europeerne til kamp mot tradisjonelle verdier i land som var kolonisert. Hvordan begrunnet de «moderniseringen»? Hva synes du om en slik politikk?

2 Gi eksempler på urfolk som lever i spenning mellom modernit et og tradisjon. Hvor langt bør majoritetssamfunnet gå i å respektere rettighetene deres?

3 Ikke alle samer er imot prosjektene i Repparfjorden og på Fosenhalvøya. Hvilke representanter for den samiske befolkningen bør storsamfunnet lytte til?

4 Kan kultur og tradisjon også bli en tvang? Hvorfor skaper det til tider reaksjoner når folk vender ryggen til den kulturen de har sine røtter i?

ETTER Å HA ARBEIDET MED DETTE KAPITTELET SKAL DU KUNNE

• gjøre rede for kjennetegn på og konsekvenser av moderne tenkning og virkelighetsforståelse og drøfte dette i lys av ulik kritikk av slik tenkning og virkelighetsforståelse

• gjøre rede for teknologiens rolle i samfunnet og drøfte om den bidrar til menneskers livsutfoldelse og et bærekraftig samfunn

• drøfte hvordan urfolk lever i spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne

Kilder:

Beccaria, Cesare: Of Crime and Punishment. Opprinnelig utgitt 1764 (Dei delitte e delle penne). https://constitution.org/2-Authors/cb/crim_pun. htm?utm_content=cmp-true. Oversatt fra engelsk av Tommy Moum Bernstein, William J.: The Birth of Plenty: How the prosperity of the modern world was created. McGraw-Hill, 2004

Burman, Marshall: All that is solid melts into air: The experience of modernity. Verso, 1983

Condorcet, Marquis de: Menneskesinnets framtid (1793). I Kishlansky, M.: Sources of the West, Vol 2. Longman 2001. Oversatt av Tommy Moum Engels, Friedrich og Marx, Karl: Det kommunistiske partis manifest. Sentralkomiteen, 2016. Oversatt av Leif Høghaug

Eriksen, Harket, Lorenz: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. N.W. Damm & Søn, 2005

Ferguson, Niall: Civilization. Is the West History? Britisk Channel 4, 2011 Hamman, Johan Georg: Opplysning og kors. Aschehoug og Thorleif Dahls kulturbibliotek, 2003. Oversatt av Øystein Skar

Harari, Yuval Noah: Homo Deus. A Brief History of Tomorrow. Vintage, 2015 Hunt, Lynn: Inventing Human Rights. A History. W.W. Norton & Company, 2007

Kyllingstad, Jon Røyne: Rase. En vitenskapshistorie. Cappelen Damm 2023

Mishra, Pankaj: The Age of Anger. A history of the present. Penguin Random House, 2018

Loe, Erland: «Til helvete med ChatGPT». I Midtnorskdebatt, adressa.no

NRK/Einar: RAHČAN ­ Ellas opprør. D okumentar om Repparfjorden https:// tv.nrk.no/program/KMTE32005220.

Pascal, Blaise: Tanker. Gyldendal, 1974. Oversatt av Ambrosius J. Lutz

Pinker, Steven: Enlightenment Now! The Case for Reason, Science, Humanism and Progress. Allen Lane, 2018

Schama, Simon: Belonging. The Story of the Jews 1492–1900. Penguin Randon House, 2017

Smith, Justin E.H.: Irrationality. A history of the dark side of reason. Princeton University Press, 2020

Sannhet, kunnskap og historiebevissthet

I DETTE KAPITTELET BØR DU MERKE DEG

• begrepene objektiv, subjektiv og intersubjektiv sannhet

• sosialkonstruktivismen og postmodernismen

• vitenskapens selvkorrigering og paradigmeskifter

• hypotetisk-deduktiv metode, korrelasjon og kausalitet

• positivismestriden

• intensjon og mening i humaniora og samfunnsvitenskap

• pseudovitenskap og konspirasjonsteorier

• bekreftelsestendens og kognitiv dissonans

FILOSOFISK OPPVARMING

Pararbeid og oppsummering i klassen: Er det mulig å vite om påstandene nedenfor er sanne eller usanne? Hvordan kan vi avgjøre om de er det?

1 Nilen er verdens lengste elv

2 Norge fikk sin første grunnlov 17. mai 1814.

3 Universet ble til for 13,7 milliarder år siden.

4 Jesus ble korsfestet, døde og sto opp fra grav en.

5 Jenter er flinkere på skolen enn gutter.

6 The Beatles er musikkhistoriens viktigste popband.

7 Donald Trump vant presidentvalget i USA i 2020.

8 Mobiltelefoner i klasserommet fører til dårligere karakterer og mer mobbing.

«Du er berettiget til dine egne meninger, men du er ikke berettiget til dine egne fakta.»

Daniel Patrick Moynihan (1927-2003): Amerikansk politiker, diplomat og sosiolog

desinformasjon: falsk eller oppdiktet informasjon som har til hensikt å lure eller villede mottakerne

Sant og usant, fakta og kunnskap

Løgner, desinformasjon og bullshit

Da Donald Trump (f. 1946) sverget eden som USAs 45. president 20. januar 2017, var hundretusener av mennesker møtt fram i sentrum av Washington D.C. for å feire begivenheten. Dagen etter oppsto en merkelig krangel i amerikanske medier. Tv-stasjoner og aviser meldte at langt færre tilskuere hadde deltatt under Trumps innsettelsesseremoni enn under avtroppende president Barack Obamas edsavleggelse åtte år tidligere. Som bevis for påstanden la mediene ut bilder som viste en betydelig mindre folkemengde i 2017 enn i 2009. I tillegg oppga de tall fra Washingtons offentlige transportselskap som fortalte at flere hundre tusen færre passasjerer hadde brukt buss og T-bane den dagen Trump overtok, enn da Obama ble innsatt.

Oppslagene gjorde de n nye presidenten rasende. Dagen etter skjelte han ut mediene for å ha jukset med bilder og tall. Pressetalsmannen i Det hvite hus raste og hevdet at aldri før hadde flere deltatt under eller sett en innsettelsesseremoni. Da en tv-journalist konfronterte en av Trumps nærmeste medarbeidere med bildene og informasjonen fra transportmyndighetene, svarte hun at presidenten og hans folk hadde «alternative fakta».

Innsettelsesseremoni

20.01.2017 og 20.01.2009.

Allerede under valgkampen hadde Trump erklært krig mot mediene. Han kalte journalister som dekket kampanjen hans, for «folkefiender». Under sin

første pressekonferanse som president nektet han å svare på spørsmål fra CNN fordi kanalen etter hans mening formidlet «falske nyheter». Gjennom hele sin presidentperiode (2017–2021) fortsatte han i samme sporet. Gang på gang gjentok han sine anklager om at de etablerte mediene ikke var til å stole på, og at de undergravde interessene til det amerikanske folket.

At politi kere lyver, er ikke noe nytt. Desinformasjon og misvisende påstander har vært en del av det politiske spillet til alle tider. Allerede i det antikke Hellas og Roma var ryktespredning og falske historier en vanlig strategi. Machiavelli argumenterte på 1500-tallet for at en vellykket statsleder burde lyve når det var nødvendig. I totalitære regimer som Stalins Sovjetunionen og Hitlers Nazi-Tyskland ble løgnaktig propaganda brukt bevisst for å føre folket bak lyset. Typisk nok snudde nazistene spørsmålet om sannhet på hodet og beskyldte kritikerne for å være del av «løgnpressen».

Mediene har lenge hat t som oppgave å formidle fakta og avsløre usannheter, men de har fått hendene mer enn fulle etter at Trump entret den politiske arenaen i 2015. Faktasjekkere i avisa Washington Post dokumenterte at han i løpet av sine fire år i Det hvite hus løy offentlig over tretti tusen ganger. Selv etter nederlaget for Joe Biden i 2020 fortsatte han med sin endeløse strøm av løgner. Den største og mest alvorlige usannheten var at han egentlig vant suverent, og at Biden hadde stjålet seieren fra ham. Til tross for at alle påstandene om valgfusk var etterforsket og avvist av domstolene som grunnløse, gjentok Trump og støttespillerne hans desinformasjonen gjennom sosiale medier og vennligsinnede tv-kanaler. Resultatet var at sytti prosent av republikanske velgere fremdeles tre år seinere trodde at Biden egentlig tapte (CNN, 4.8.23).

Filosof en Harry G. Frankfurt (1926–2023) skrev lenge før Trump ble politiker en liten bok kalt On Bullshit (2005). Mens normale politikere gjør det de kan for å kamuflere sine løgner og desinformasjon, bryr en bullshitter seg overhodet ikke om hva som er sant eller usant. Regler for logikk og selvmotsigelser gjelder ikke. Dermed gir han også blaffen i å skjule eller glatte over uttalelser som ikke tåler en faktasjekk. Etter Frankfurts mening er en bullshitter verre og farligere enn en løgner. Den som lyver, forholder seg tross alt til sannheten. Han må følge vanlige regler for logikk. Forteller han noe som er falskt, gjør han det med hensikt. Dermed kan også påstander undersøkes og avsløres som usannheter. Bullshit derimot gjør enhver diskusjon umulig. Det går ikke an å ha en samtale om hvordan problemer skal løses, dersom det i utgangspunktet ikke finnes en viss enighet om at noe er sant, logisk og konsistent.

Etter at Trump annonserte sitt presidentkandidatur i 2015, ble Frankfurts bok en bestselger, ti år etter at den kom ut. Aldri før hadde den vært mer relevant. Ingen amerikansk toppolitiker passet bedre til betegnelsen «bullshitter» enn Trump. En av hans nærmeste rådgivere, Steve Bannon, summerte opp det som alltid har vært Trumps politiske strategi: «å skape en drittstorm». Målet er å gjøre folk forvirret ved å viske ut forskjellen mellom hva som er sant og usant.

totalitær: styresett der staten har kontroll over de fleste sidene ved både offentlig og privat liv

bullshit: Ytringsfrihetskommisjonen (2022) definerer begrepet på følgende måte: «informasjon som spres uten at avsender bryr seg om hvorvidt den er sann eller ikke».

konsistent: sammenhengende, motsigelsesfritt

USAs nasjonalforsamling, Kongressen, den 6. januar 2021. Trump-tilhengere nektet å godta at deres kandidat hadde tapt presidentvalget, og brøt seg inn i nasjonalforsamlingen i et forsøk på å få valgresultatet underkjent. Fem mennesker døde under angrepet på Kongressen.

Hvorfor er sannhet så viktig?

postfaktuell: post = etter. Postfaktuell tid betyr altså en periode der fakta ikke lenger er viktig. Begrepet forutsetter at før dette hadde fakta en høyere status; folk trodde på at noe var sant og noe usant.

Trumps suksess med å spre løgner og «bullshit» har forsterket påstanden om at vi lever i en postfaktuell tid. En uttalelse fra CNN-kommentator og Trump-forsvarer Scottie Nell Hughes (f. 1980) allerede rett etter valget i 2016 illustrerer dette poenget. Hun hevdet at «fakta finnes ikke lenger» (Hughes, 2016). Det er mulig å finne fakta som kan bygge opp under hvilket som helst standpunkt, mente hun.

Hva betyr det å ha en slik holdning til sannhet? Har tanken om at noe er sant og noe er usant, utspilt sin rolle? Lever vi i en verden der alt bare er snakk om perspektiver, subjektive oppfatninger, maktforhold og selektive valg av fakta? Finnes det ingenting som er objektivt sant, uavhengig av den enkeltes oppfatning?

Filosofen Harry Fr ankfurt, som i 2005 skrev om bullshit, ga året etter ut en ny bok kalt On Truth (2006). Der tar han opp spørsmålet om hvorfor sannhet er viktig. At noe er sant og noe usant, er en forutsetning for et velfungerende samfunn, sier han. Hvordan ville det gått om ingeniører og arkitekter

ikke var nøyaktige med sine utregninger, men hadde egne private måter å kalkulere på? Da ville broer kollapse. Og hva med leger som skal behandle pasienter? De må vite hvilke medisiner som har positiv effekt, og hvilke som kan skade den syke. Her nytter det ikke å si at sannheten er subjektiv, eller at det finnes ulike oppfatninger av den. Én type medisin virker, en annen ikke. Frankfurt skriver også om historiske sannheter. Er ikke de i stor grad preget av historikernes subjektive skjønn eller ideologiske grunnsyn? Frankfurt erkjenner at i historievitenskapen er det vanskeligere å slå sikkert fast hva som er objektivt sant. De samme kildene kan tolkes ulikt, og det er rom for et visst skjønn. Men likevel går det også en grense for hvor subjektivt eller ideologisk en historiker kan vurdere kildematerialet. Frankfurt siterer Frankrikes tidligere statsminister Georges Clemenceau (1841–1929), som skal ha svart følgende på spørsmålet om hvordan framtidens historikere ville vurdere første verdenskrig 1914–18: «De vil ikke si at Belgia invaderte Tyskland.» Det er et objektivt faktum at krigen i Vest-Europa startet med at Tyskland angrep Belgia 4. august 1914, ikke omvendt.

Hva så med spørsmålet om normative sannheter, altså hva som er rett og galt? Hvordan vi bør leve, er vel for det enkelte mennesket et subjektivt spørsmål? Kanskje det, innrømmer Frankfurt. Men uansett hvilke verdivalg vi gjør, vil de bygge på at noe er objektivt sant. Om målet med livet er å bli rik, må du vite noe om hvilke metoder som er effektive for å tjene mye penger. Hvis du ønsker å leve et sunt liv, må du kjenne til hvordan kosthold og fysisk aktivitet påvirker kroppen. Å trene er godt for helsen, å spise mye feit og sukkerholdig mat er usunt. Det er sant.

Frankfurt argumenterer altså for at sannhet først og fremst er nyttig for både individ og samfunn. Men hvorfor er det slik? Jo, sannhet er knyttet til objektive fakta. Vi spiser ikke giftig mat, fordi den vil ta livet av oss. Vi hopper

Georges Clemenceau var fransk statsminister fra 1917 til 1920 og en knallhard forhandler under fredsforhandlingene etter første verdenskrig. Etter hans mening hadde Tyskland hovedskylden for krigen, og han krevde derfor at de også måtte gjøre opp for seg.

Tyske og belgiske soldater i nærkamp ved en belgisk kanal i 1914. Det er et objektivt faktum at Tyskland angrep Belgia i 1914, ikke omvendt. Hvordan krigen og slagene framstilles, åpner derimot for mer subjektive vurderinger.

ikke ut av et høyhus, fordi vi vet at tyngdekraften finnes. Det spiller ingen rolle hva den enkelte måtte mene eller føle om slike forhold. Det er et faktum at den som putter i seg gift eller springer ut over kanten på et høyt stup, vil skade seg alvorlig eller dø.

Korrespondanseteorien

Frankfurt hevder altså at det finnes en nær sammenheng mellom sannhet og fakta om verden. Det som stemmer overens med virkeligheten, er sant. Her legger han til grunn et syn som har sine røtter i antikken. Den såkalte korrespondanseteorien , først formulert av Aristoteles, går ut på at påstander om verden må si noe om verden slik den faktisk er. Hvis vi sier at vi er på ferie i London, er det sant dersom vi befinner oss i den britiske hovedstaden. Om vi egentlig er i Berlin, er utsagnet usant. Tyngdekraften er en naturvitenskapelig lov som beskriver hvordan alle legemer i universet trekkes mot hverandre – og vi vet at det er tilfellet. Både eksperimenter og hverdagserfaringer bekrefter det. Røyking forårsaker kreft, fordi medisinsk forskning viser at det er tilfellet. Antibiotika dreper bakterier. Millioner av pasienter har blitt friske fra infeksjoner fordi de har fått antibiotikabehandling. Om slike forhold finnes det ingen «alternative fakta»; det er slik det er, punktum.

Objektive fakta

Kunnskap som er i tråd med korrespondanseteorien, bygger altså på det vi kaller objektive fakta. At Spania vant fotball-VM for kvinner i 2023, er sant fordi det faktisk skjedde. Hvis noen sier at Norge ble verdensmester samme året, kan vi lett avsløre utsagnet som usant fordi det rett og slett ikke stemmer. Det er bare å sjekke aviser og oppslagsverk. Hjertet pumper blodet rundt i kroppen, det strømmer ikke ut fra leveren, slik man trodde fram til 1600-tallet. Er du i tvil, slå opp i et medisinsk leksikon. Norge fikk en grunnlov på Eidsvoll 17. mai 1814, og Tyskland invaderte landet vårt 9. april 1940. USA slapp i august 1945 to atombomber over Japan. En hvilken som helst historiebok vil bekrefte det. Selv om du ikke personlig var øyenvitne til disse hendelsene, er det ingen grunn til å tvile på at de fant sted.

Finnes det en mulighet for at disse faktaene noe n gang vil bli avkreftet? Nei. Om noen om tusen år studerer fotballhistorien, vil det fremdeles være et faktum at Spania vant VM i 2023. Hjertet vil fortsatt være det organet som pumper blodet rundt i kroppen. I historiebøkene vil 9. april være dagen da Tyskland okkuperte Norge. Hiroshima og Nagasaki vil for alltid være de to første byene som ble ødelagt av atomvåpen. Å tvile på det er absurd. Dermed er det objektiv kunnskap og følgelig også sanne påstander om verden.

Det er mer problematisk å avgjøre om andre påstander er sanne eller ikke.

«Atomdomen» i Hiroshima, et minnesmerke over den menneskeskapte katastrofen som rammet byen i 1945. I august det året slapp USA først en atombombe over den japanske storbyen Hiroshima, og tre dager seinere en til over byen Nagasaki. Over to hundre og tretti tusen mennesker døde av umiddelbare skader og seinvirkninger.

At USA slapp atombomber over Japan i 1945, er et objektivt faktum. Hvorfor det skjedde, er derimot fortsatt omdiskutert. Noen historikere hevder at president Harry Truman (1884–1972) beordret bombingen for å få en rask slutt på krigen mot Japan og dermed spare hundretusenvis av liv. Andre eksperter sier at bombene ble sluppet for å framtvinge en japansk kapitulasjon før russerne rakk å delta i kampen mot Japan. Begge påstander begrunnes ut fra kilder og gjør følgelig krav på å være noe mer enn bare subjektive meninger.

I juli 1945 møttes de allierte statslederne til Potsdamkonferansen for å avgjøre det beseirede Tysklands skjebne. I august atombombet USA Hiroshima og Nagasaki for å tvinge fram en japansk kapitulasjon. Beordret president Harry Truman (i midten) bombingen for å spare livene som ville gått tapt om Japan skulle blitt nedkjempet med konvensjonelle våpen, eller ble beslutningen tatt for å hindre det kommunistiske Sovjetunionen ledet av Josef Stalin (til høyre) i å erobre områder fra Japan? Utelukker det ene det andre?

Også innenfor naturvitenskapen kan det være vansk elig, for ikke å si umulig, å konstatere helt sikkert hva som er objektivt sant. Det er fortsatt svært mye man ikke vet noe om, og mange teorier har stor usikkerhet knyttet til seg. At gjennomsnittstemperaturen på jorda er høyer e nå enn på flere tusen år, regnes i dag for å være et objektivt faktum. Undersøkelser av iskjerner og geologiske lag fra langt tilbake i tid bekrefter det. Hvilke faktorer som har størst betydning for den globale oppvarmingen i nyere tid, diskuteres derimot fortsatt. Er den sterkeste drivkraften solaktiviteten, jordaksens vaklende posisjon, økte utslipp av CO2, nedhogging av regnskog, tørrlegging av myrområder eller frigjøring av metangasser? Forskerne har ennå ikke kommet fram til noe endelig svar på disse spørsmålene, bortsett fra at menneskelig aktivitet ganske sikkert er en sterkt medvirkende årsak.

Subjektiv sannhet

En annen type påstander er de som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten, men som et menneske subjektivt sett tror er sanne likevel. En del personer er for eksempel overbevist om at de har sett sjøorm i Loch Ness i Skottland eller i Seljordsvatnet i Telemark. Noen sikker dokumentasjon på det finnes imidlertid ikke. Tvert imot er sannsynligheten for at slike skapninger kan eksistere der, forsvinnende liten. Andre er overbevist om at Gud svarer på bønnene deres, selv om det ikke er mulig å gi noe som helst bevis på at det er tilfellet. Små barn tror at julenissen er en ekte skikkelse; en treåring stiller ikke kritiske spørsmål når nissefar dukker opp med pakkene på julekvelden.

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser opplever også subjektive sannheter som virkelige. Enkelte personer mener at de er utsendt fra Gud med profetiske budskap, eller at det finnes en gigantisk konspirasjon for å overta verdensherredømmet. Noen «vet» at de har en bestemt sykdom eller lidelse, for eksempel at det kryper små insekter under huden deres, selv om alle fysiske prøver avkrefter det. Dersom noen skulle være overbevist om at profetisk: synsk; som kan se inn i framtiden

de kan fly, vil de få en tragisk realitetssjekk dersom de tar et sprang ut fra tiende etasje. Slike personer lider av virkelighetsforstyrrelser og «vrangforestillinger». Når mennesker er fanget av slike tanker, forsøker terapeuter og andre å overbe vise dem om at de tar feil, og at virkeligheten ikke er slik de tror. En person som har en slik subjektiv realitetsbrist, kan ikke fungere godt i samfunnet.

Det finnes likevel subjektive oppfatninger av verden som ikke skyldes virkelighetsforstyrrelser eller mangelfull dokumentasjon. Alle former for smak faller inn under dette. Om jeg liker Coca-Cola bedre enn Fanta, er det selvsagt en helt subjektiv sannhet for meg. Vurderinger av kunstverk og litteratur vil også ha sterke innslag av subjektivitet. Hva er for eksempel hovedtemaet i Henrik Ibsens drama Et dukkehjem ? Noen vil hevde at det først og fremst handler om kvinnefrigjøring. Andre vil mene at det viktigste temaet er et menneskes oppvåkning. Det går ikke an å si at den ene tolkningen er sannere enn den andre. Så lenge begge kan begrunnes ut fra teksten, kan man si at de uttrykker en form for kunnskap, selv om den ikke kan kategoriseres som objektivt sann.

Finnes det objektive kriterier for vurdering av kunst, eller bygger vurderingene først og fremst på smak og behag?

æsene: de norrøne gudene evidens: bevis

I mange tilfeller faller også subjektiv og objektiv sannhet sammen. Dersom du hopper ut i iskaldt vann, vil du ganske raskt begynne å hutre av kulde. Hvis du legger hånda på en glovarm kokeplate, vil du brenne deg. Opplevelsen av kulde og varme er subjektivt overbevisende og kan ikke betviles. Samtidig korresponderer opplevelsen med den objektive virkeligheten. Den nedkjølte kroppen må varmes opp. Den svidde hånden gjør vondt, og den må behandles for å bli bra igjen.

Intersubjektiv sannhet og kunnskap

En tredje form for sannhet kaller vi intersubjektiv . Hvis et tilstrekkelig antall mennesker aksepterer noe som virkelig, da er det også sant. De norrøne gudene spilte en svært sentral rolle i vikingenes hverdag. Værfenomener og samfunnets velferd var i stor grad styrt av det som skjedde blant æsene. Det var «alle» den gangen overbevist om, og de hadde sine former for evidens som bekreftet det. I dag er åsatroen først og fremst et innslag i Black Metal-musikk og tv-serier. Få, om noen, tror lenger at Tor og Odin faktisk er virkelige og griper inn i naturen og menneskenes liv. Vi vet med andre ord at vikingene tok feil.

Et annet eksempel på en intersubjektiv sannhet er det ge osentriske verdensbildet i antikken og middelalderen. De lærde fra Aristoteles og framover var overbevist om at jorda sto stille, og at sola og planetene bevegde seg rundt vår klode i perfekte sirkler og med je vn hastighet. Ikke før på 1500- og 1600-tallet ble det geosentriske verdensbildet avkreftet og erstattet med det heliosentriske: Sola, ikke jorda, var i sentrum. Jorda sto ikke stille, men rote rte rundt sin egen akse. Planetene bevegde seg ikke med jevn hastighet i sirkler, men i ellipser og med ulik fart avhengig av avstanden til sola.

For menneske ne i antikken og middelalderen var det geosentriske universet et objektivt faktum som de lærde hadde solide bevis for. Det var ingen grunn t il å tvile på at det var sant. I dag vet vi at de misforsto; evidensen de bygde på, var feil. Det de trodde på, var derfor i ettertidens lys ikke objektiv kunnskap, men en intersubjektiv sannhet som ikke lenger er gyldig. Kan det så tenkes at også det heliosentriske verdensbildet en dag vil måtte erstattes av noe annet? I teorien, ja. Men samtidig vet vi med stor grad av sikkerhet at jorda og planetene faktisk beveger seg rundt sola. Riktignok har nyere forskning slått fast at universet er uendelig mye større enn det man visste på 1600-tallet. Vår sol med sine planeter er bare en liten prikk i et gigantisk verdensrom som utvider seg. Men å benekte at sola er i sentrum av vårt solsystem, at jorda beveger seg rundt sin egen akse én gang i løpet av tjuefire timer, og at vår planet suser rundt sola, ville være absurd. Det er en objektiv sann kunnskap som ganske sikkert vil stå seg for all framtid.

Gefjon, gudinnen som ifølge norrøn mytologi pløyde opp den danske øya Sjælland av jord fra Sverige og etterlot seg innsjøene Mälaren og Vänern. Trolig var hun en fruktbarhetsgudinne assosiert med pløying. For våre forfedre var det norrøne verdensbildet med guder som Odin, Tor, Frøya og Gefjon en like naturlig del av tilværelsen som det vitenskapelige verdensbildet er for oss i dag.

Sosialkonstruktivismen

Ikke alle vitenskapsfilosofer er enige i korrespondanseteorien. Kunnskap er ikke bare en objektiv sann og nøytral beskrivelse av en virkelighet som eksisterer uavhengig av oss. Den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976) (se side xxx) skrev allerede i mellomkrigstiden at virkeligheten ikke kan forklares uten at vi forklarer den. Når vi prøver å forstå verden, er det alltid vi som prøver å forstå den. Naturvitenskapen forteller oss hvordan naturen er uavhengig av oss, men på en slik måte at det gir mening for oss . Derfor er det umulig å snakke om at noe er sant, uavhengig av oss. Språket speiler eller avdekker altså ikke virkeligheten; språket skaper virkeligheten for oss på en meningsfull måte.

En vitenskapsfilosofisk retning som deler et slikt kunnskapssyn, er den såkalte sosialkonstruktivismen. Den legger til grunn at kunnskap om verden blir til gjennom begrepene vi bruker om den.

En represe ntant for sosialkonstruktivistisk vitenskap er franskmannen Bruno Lat our (1947–2022) (Jakobsen, 2021, side 86 ff). I et studium av land smannen Louis Pasteurs (1822–95) oppdagelse av melkesyrebakterier viste Latour hvordan vitenskapen ikke først og fremst handler om å avsløre

hypotese: gjetning, ofte brukt i vitenskapelig sammenheng, danner utgangspunktet for en bestemt undersøkelse eller eksperiment

naturens hemmeligheter, slik de objektiv sett er, men om å skape kunnskap innenfor en sosial kontekst. Utgangspunktet for Pasteurs forskning var et alvorlig folkehelseproblem. Hvert år døde mange mennesker av å drikke bedervet melk og vin. Pasteurs hypotese var at det fantes bittesmå organismer i disse to formene for drikke, og at de var årsaken til at folk mistet livet.

I starten av ekspe rimentet la Pasteur en dråpe melk under mikroskopet. Først kunne han bare se en grå masse. Ved å tilsette et nytt stoff forandret imidlertid den grå massen seg, slik at melkesyrebakteriene gradvis ble klarere. Pasteurs oppdagelse av bakterier i melken var et viktig gjennombrudd for mikrobiologien og for sykdomsforebygging. I dag varmes melk og vin opp til en viss temperatur som tar knekken på eventuelle farlige bakterier. Prosessen kalles pasteurisering og er standard praksis over hele verden.

Moderne mikroskoper og oppdagelsene til vitenskapsmenn som Louis Pasteur «avdekket» en ny verden av mikroskopiske skapninger som fascinerte 1800-tallets mennesker. I dette franske litografiet (1842) er kolerabakterien framstilt som et skrekkinngytende monster.

For Latour var imidlertid Pasteurs eksperime nt noe annet enn bare avsløringen av en ny mikroorganisme. Bakterien kom til syne og framsto me r og mer som en aktør, skriver han. Uten Pasteur og hans moderne mikroskop, forskningslaboratorium, vitenskapelige språk og medisinutdannelse hadde bakterien forblitt skjult og ikke virkeliggjort, sier Latour. Oppdagelsen ble i neste omgang publisert og gjort kje nt for og diskutert i hele det vitenskapelige miljøet i Frankrike og snart i resten av verden. Men også Pasteur var avhengig av bakterien. For arbeidet med den mottok han mye heder og ære og priser. I dag er Pasteurs oppdagelse pensum i medisinutdannelsen og i biologi- og kjemiundervisningen på skolene.

Paradigmer

Som Latour viser, har den vitenskapelige beskrivelsen av verden også en institusjonell side som i stor grad påvirker hva vi regner som kunnskap. Den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn (1922–96) hevder i sin kjente bok Vitenskapelige revolusjone rs struktur (1962, første norske utgave 1996) at all vitenskap foregår innenfor et paradigme. Et paradigme definerer han som «allment anerkjente vitenskapelige prestasjoner som i en periode fungerer som modeller for probleme r og løsninger innen et fellesskap av forskere». Sagt på en annen måte bestemmer paradigmet hvilke grunnleggende teorier det er enighet om, hvilke metoder som må følges, hvilke problemstillinger som er relevante, og hvilke forklaringer som er gyldige. Gjennom utdanningsinstitusjonene læres studenter opp til hva som er verdt å forske på, og hva som er god forskning. Slik sosialiseres de inn i vitenskapsmiljøene, der de finner sin plass. Kuhn viser hvor dan paradigmene har endret seg gjennom historien. Det geosentriske verdensbildet i antikken og middelalderen var rasjonelt og meningsfullt for datidens mennesker. På 1600-tallet falt likevel dette paradigmet sammen og ble erstattet med det heliosentriske. Nye vitenskapelige metoder kom til, og det som var «sant», endret seg. For Kuhn viser dette at vitenskapen ikke bare dreier seg om å avdekke virkeligheten, men om å definere den. «Sannheten» om verden formes av hvilke metoder som er akseptert, hva forskerfellesskapene anerkjenner, og hvilken utdannelse vitenskapsfolkene får.

Postmodernisme

Lyotards postmoderne tilstand

En beslektet vitenskapsfilosofisk retning til sosialkonstruktivismen er den såkalte postmodernismen. Begrepet ble introdusert av den franske filosofen og litteraturviteren Jean-Francois Lyotard (1924–98). I 1979 ga han ut boka Den postmoderne tilstand. Der tar han utgangspunkt i det han kaller «store fortellinger» eller metanarrativer. Han peker spesielt på den store fortellingen om framskrittet, som hadde sitt opphav i opplysningstiden (jf. kapittel 1). Sentralt i den sto vitenskapen. Det som var vitenskapelig, var gjerne definert som sant og dermed også moralsk riktig.

Men hvor dan hadde det gått med denne fortellingen? I Lyotards eget århundre hadde stalinismen i Sovjetunionen, økonomiske kriser, verdenskriger, utryddelsesleirer og atombomber svekket troen på at alt ville bli bedre, friere og mer harmonisk. Det samfunnet som bygde på den vitenskapelige tenkemåten, hadde ikke blitt så fritt og harmonisk som opplysningsprosjektet hadde forespeilet. Derfor hadde også den store fortellingens moralske prestisje falt sammen. Å se til vitenskapen ga ikke lenger håp om en bedre framtid.

Lyotard er spesielt opptat t av det vitenskapelige språkets begrensninger. Bare det som kunne «bevises» empirisk, var sant. Vitenskapelig virksomhet er

institusjonell: formaliserte regler

så spesialisert og kompleks at ingen forskere har kompetanse i alle de ulike feltene som kalles vitenskap. Vanlige folk har heller ingen forutsetninger for å avgjøre hva som er sant eller usant innenfor forskningen.

Moderne vitenskap er med andre ord temmelig ubegripelig for de fleste. I tillegg har den ikke skapt det gode samfunnet som den lovet. Så hvordan og hvorfor kan vi da forsvare den sentrale plassen den har på universitetene og i utdanningssystemet? Hvis vitenskapen ikke først og fremst er en frigjøringsfortelling, hvorfor skal vi da drive med den?

Lyotard hevder at kunnskapens verdi i dag er erstattet av et annet kriterium: produktivitet og effektivitet. Vitenskapen er derfor ikke lenger et middel for frigjøring, men for profitt. Dermed har den også mistet sin moralske kraft; den er irrelevant i enhver diskusjon om hva som er det gode samfunnet.

I stedet er verden nå åpen for «de små fortellingene». Hver fortelling eller narrativ følger sine egne regler eller språkspill. Vitenskapen har sitt språk, religionen og moralen har andre. Hva som gjelder for å være sant og usant, defineres innenfor hvert språkspill eller lille fortelling. Ingen stor fortelling

Har fortellingen om framskrittet kommet til veis ende?

kan gjøre krav på større autoritet enn andre. Den postmoderne tilstanden innebærer et langt større mangfold enn tidligere. Lenge før internett ble allemannseie snakket Lyotard om de nye elektroniske nettverkene som ga folk tilgang til andre perspektiver på verden. Det enorme tilfanget av kunnskap og informasjon gjør at vi kan velge de små fortellingene vi foretrekker. Mange postmodernister så på det som enda en form for frigjøring.

Foucaults diskurser

En annen fransk filosof som gjerne kalles postmodernist, er Michel Foucault (1926–84). Han hevder at vitenskapen ikke bare kartlegger virkeligheten, men skaper og tolker den gjennom klassifisering og begrepsdanning. Alt fra seksualitet til galskap er definert gjennom språklige diskurser som har forandret seg gjennom historien. De som behersker og forvalter diskursene, er gjerne vitenskapsfolk, eksperter og byråkrater. Det de påstår, er ikke objektive sannheter og kunnskap som kan bidra til frigjøring av menneskene. I stedet er det nye former for maktmidler.

Postmodernismen har skapt mye debat t. I likhet med sosialkonstruktivismen beskyldes den for å være relativistisk . Hvis sannhet ikke er noe objektivt, men bare ulike fortellinger, perspektiver, språkspill eller diskurser som uttrykker maktforhold, er det umulig å snakke om rett og galt, hevder kritikerne. Når postmodernister avviser at sannhet finnes, kommer gjerne motspørsmålet: Er det sant at ingenting er sant? Postmodernistene vil hevde at de befinner seg trygt innenfor modernitetens kritiske tradisjon. Ved å peke på språkets makt og rolle når det gjelder vår oppfatning av virkeligheten, bidrar de til å komme enda et hakk nærmere en sann beskrivelse av den.

diskurs: de sosiale, historiske og kulturelle betingelsene som gjør det mulig å oppfatte en ytring eller handling som naturlig eller akseptabel; tekst i kontekst

relativisme: at noe ikke er objektivt sant, men bare sant ut fra et bestemt perspektiv eller i en bestemt kontekst

På hvilken måte er postmodernismen maktkritisk?

KILDETEKST

Robert M. Pirsig: Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974)

Robert Pirsig (1928–2017) var en amerikansk forfatter og filosof. Denne boka er en selvbiografisk, filosofisk roman. Rammefortellingen er en motor sykke ltur gjennom USA i 1968. Hovedpersonen opplever en livskrise og legger ut på en reise der alt han har trodd på, blir trukket i tvil. Underveis møter han mennesker som han diskuterer eksistensielle spørsmål med. Reisemetaforen i romanen er et klassisk litterært grep som går helt tilbake til Homers fortellinger Iliaden og Odysseen.

«Det er helt naturlig,» sier jeg, «å anse europeere – eller indianere –som trodde på gjenferd som uopplyste. Den vitenskapelige verdensanskuelsen har trengt alle andre til side i den grad at enhver annen verdensanskuelse virker primitiv. Derfor blir alle som fortsetter å snakke om gjenferd eller ånder, regnet som uopplyste eller til og med sprø. Det er praktisk talt umulig å forestille seg en verden som det er plass til gjenferd i.»

John nikker og jeg fortsetter.

«Etter min mening er ikke det moderne menneskets forstand så suver en som mange vil ha det til. Intelligenskvotienten er i hvert fall ikke blitt noe særlig høyere. Indianerne og menneskene i middelalderen var like intelligente som oss, men den konteksten de tenkte i, var helt annerledes. I den konteksten, den tankeverdenen, er spøkelser og ånder like virkelige som atomer, partikler, fotoner og kvanter er for det moderne mennesket. I den forstand tror jeg på spøkelser. Det moderne mennesket har sine spøkelser og ånder det også, skjønner dere.»

«Hva for noe?»

«Ja, fysikkens og logikkens lover… tallsystemet… algebraiske regneregler. Alt slikt er spøkelser. Vi tror bare så fullt og fast på det at vi oppfatter det som noe virkelig.»

(…) «Og det betyr,» sier jeg før han får avbrutt meg, «og det betyr rett og slett at tyngdeloven ikke eksisterer noe annet sted enn i hodene på folk! Den er et spøkelse! Vi er noen innbilske viktigperer som har det travelt med å rakke ned på spøkelsene til andre mennesker, men når det gjelder våre egne, er vi like uopplyste og barbariske og overtroiske som de andre»

«Men hvordan kan det ha seg at alle tror på tyngdeloven da?»

«Massesuggesjon. En allment godtatt form for massesuggesjon som kalles «skolegang».»

Pirsig (1974), side 322

1 Hvilket syn på sannhet argumenterer John for: objektivt, subjektivt eller intersubjektivt?

2 Hva mener han med at fysikkens og logikkens lov er er «spøkelser»?

Noe å tenke over

1 Finnes fakta, eller har de rett som sier at alt bare er meninger og perspektiver? Begrunn svaret.

2 Hva synes du om begrepet bullshit (tullprat)? Er det presist nok og dekkende for det filosofen Harry Frankfurt hevder? Kan du eventuelt gi flere eksempler på bullshit?

3 Hvordan vil du definere kunnskap?

4 Francis Bacon skrev en gang at «kunnskap i seg selv er makt». Hva kan han ha ment med det? Har kunnskap en egenverdi, eller må den være nyttig for å ha verdi? Begrunn svaret.

5 Gi eksempler på objektive, subjektive og intersubjektiv e sannheter. Begrunn hvorfor du kategoriserer dem slik du gjør.

6 Hvilke intersubjektive sannhet er i dag kan du tenke deg kan komme til å gå ut på dato? Tar vi noe for gitt i dag som om tusen år kanskje ikke lenger regnes for å være sant?

7 Sammenlikn sosialkonstruktivismen og postmodernismen. Hva har de til felles, og hvordan skiller de seg eventuelt fra hverandre?

8 Hvordan kan man begrunne følgende utsagn: «Det er sant at ingenting er sant.»?

9 Er kunnskapsrelativisme en trussel mot sannhetsbegrepet eller den eneste mulige måten å forstå verden på?

10 Har mennesker dypest sett et ønske om sannhet, eller lev er vi like godt med løgner? Begrunn svaret.

Epistemologi: læren om hva vi kan vite, og hvordan vi kan vite (og ikke vite) noe

FILOSOFISK OPPVARMING

1 Hvordan kan jeg vite at jeg ikke drømmer akkurat nå?

2 Vitenskapen beskriver ofte ting som ingen mennesker har opplevd eller sett. Hvordan kan vi da tro på den?

Rasjonalismen

Spørsmålet om hva vi kan vite, hvordan vi kan vite det, og hva det vil si å vite noe, kalles i filosofien for epistemologi (erkjennelseslære). Mange av modernitetens filosofer har vært svært opptatt av dette spørsmålet.

Descartes og aksiomene

Da René Descartes (1596–1650) levde, ble middelalderens verdenbilde og vitenskapelige metoder kraftig utfordret av menn som Nicolaus Copernicus, Johannes Kepler og Galileo Galilei (se Historie og filosofi 1 (2023), side 192 ff.).

I renessansen hadde skrifter av antikke skeptikere igjen blitt tilgjengelige, og ideene deres vakte interesse blant mange filosofer og forfattere. Skeptisismen gikk ut på at ingenting kunne bevises eller fastslås med sikkerhet. De moderne skeptikerne var på den ene siden kritiske til kirkens lære, som hevdet å være basert på Guds åpenbarte sannheter og den gudgitte menneskelige fornuften. På den annen side satte de også spørsmålstegn ved den nye vitenskapens og filosofiens påstander. Var de mer troverdige og sanne? Descartes så derfor behovet for en opprydning. Hva kunne vi egentlig vite om verden? Er det mulig å finne et absolutt sikkert fundament for all kunnskap, noe som står fast uansett, noe det ikke går an å tvile på?

I Meditasjoner o ver filosofiens grunnlag (1641) gjør Descartes rede for et langt og berømt resonnement som er blitt stående som inngangen til den moderne filosofien. Descartes bestemte seg for å tvile på alt. Kunne han for eksempel vite helt sikkert at stolen han satt i, virkelig eksisterte? Som Platon tidligere hadde understreket, vet vi at sansene lett kan bedra oss. Men hva med matematikken? Er ikke 2 + 2 = 4 uansett om vi drømmer eller er våkne?

Vel, kanskje en demon lurer meg til å tro at matematikken er sann, selv om den ikke er det. Alt jeg tror jeg vet, vil med andre ord være beheftet med tvil. Så langt kan det virke som Descartes gir skeptikerne rett.

Men så kommer plutselig en vending i resonnementet. Jeg kan ganske riktig tvile på alt, sier han. Bortsett fra én ting: at jeg tviler! På det går det ikke an å tvile! Det er med andre ord et jeg som gjør denne tankeoperasjonen. Jeg er, jeg eksisterer (ego sum, ego existo) skriver Descartes. En slik erkjennelse er «klar og tydelig» og selvinnlysende sann, mener han. Ikke engang skeptikerne kan benekte det.

En selvinnlysende sannhet kalles et aksiom. D et er uavhengig av erfaring. Det utgjør kunnskap eller en overbevisning vi ville hatt selv om vi hadde sittet alene i et mørkt rom, helt uten å ha sanset eller erfart noen ting. I filosofien brukes også begrepet a priori («før erfaringen») om slike sannheter. For Descartes er ego sum, ego existo et aksiom, en påstand som vi kan dedusere, det vil si avlede andre sannheter og kunnskap fra.

Det eneste Descartes kan vite helt sikkert, er at han eksisterer. Men en slik erkjennelse alene er ikke tilfredsstillende. For hva med alt annet i verden?

Kan han ikke stole på noe av det han sanser? Eller vil en demon alltid kunne lure ham når det gjelder det han erfarer av tingene rundt seg?

Descartes oppdager da at han også har e n annen like sterk selvinnlysende sannhet i sitt sinn: forestillingen om fullkommenhet. Denne forestillingen må ha en årsak. Den kan ikke ha oppstått av seg selv, for ingenting kan oppstå av seg selv. For Descartes er bare Gud per definisjon fullkommen. Men fullkommenhet forutsetter også eksistens. Det som ikke eksisterer, er ikke

ego sum, ego existo: En mer berømt variant av dette uttrykket er cogito, ergo sum (jeg tenker, altså er jeg). Det er hentet fra boka Om metoden (1637).

Gravmonument (1770) over Descartes i Adolf Fredriks kyrka i Stockholm. Descartes døde i den svenske hovedstaden og lå begravd der mellom 1650–1666 før hans jordiske levninger ble ført tilbake til filosofens hjemland Frankrike.

fullkomment, men noe mangelfullt. Gud må følgelig eksistere. For hvor skulle ellers forestillingen om et fullkomment vesen komme fra, om ikke fra Gud selv?

Dermed mener Descartes at han har det han trenge r for å si at sikker kunnskap om verden er mulig. Gud er nemlig garantist for at alle forestillinger som framstår som «klare og tydelige», må være sanne. For en fullkommen Gud er god, og han ville aldri tillatt en demon å lure meg. Hvis Gud lot det skje, ville han ikke vært god og dermed heller ikke fullkommen.

Når Descartes mediterer, finner han også andre aksiomer. I matematikken er 2 + 2 = 4, uansett om vi drømmer eller e r våkne. Summen av vinklene i en trekant er 180 grader. Det samme gjelder loven om at alt må ha en årsak; ingenting kan oppstå av intet. Gud, som er fullkommen og følgelig god, ville ikke latt oss tro at dette var sant, dersom det ikke var det. På det grunnlaget mener Descartes det er mulig å utforske verden.

Før Descartes’ Meditasjoner ble publisert i 1641, hadde han aller ede kommet med et forslag om hvordan utforsking av verden bør foregå. I boka Om metoden (1637) gir han følgende oppskrift:

1 Ta utgangspunkt i observasjon eller intuisjon. Hva er det ved fenomenet som er klart og tydelig?

2 Del opp fenomenet eller saksforholdet i så små deler som mulig. Analyser hver enkelt del, og hold fast på det som er mest sikkert.

3 Sett sammen enkeltdelene. Begynn med det sikreste og fortsett med det som er mer tvilsomt.

4 Lag en oppsummering: Hva vet vi sikkert, og hva er fortsatt uklart?

Ved å følge slike metoderegler vil vitenskapen gradvis avsløre naturens hemmeligheter. Descartes’ metode oppmuntrer forskerne til å stille spørsmål ved

alle mulige fenomener vi møter i hverdagen. Hva er for eksempel grunnene til sykdom? Hvorfor forvandles flytende vann til is? Hva er grunnen til at alle legemer synes å falle mot jorda?

Samtidig visste Descartes at vi let t kan trå feil. Ikke minst kan sansene ofte lure oss. Erfaringene våre kan være farget av fordommer og misforståelser. Derfor var han opptatt av å matematisere vitenskapen. Fysikkens fenomener som treghet, hastighet, bevegelse, tid og masse kunne gjennom algebra og likninger beskrives mer presist enn ved hjelp av det vanlige språket og metodene vi oftest bruker når vi forteller om og studerer sanseerfaringer og hendelser.

Descartes er talsmann for de n retningen innenfor epistemologien som kalles rasjonalisme. Å forstå fenomenene i verden krever mer enn observasjon og sanseerfaringer. Vi trenger særlig matematikk for å kunne oppdage årsaker og se sammenhenger mellom tingene. Med utgangspunkt i aksiomer er det mulig å si noe sant om verden.

Descartes’ rasjonalisme skapte mye debatt både i samtiden og ettertiden. Ego sum, ego existo -resonnementet er gjerne tema for filosofiske diskusjoner i selskapslivet. Kan vi virkelig være sikre på at verden utenfor oss selv eksisterer slik den framtrer for sansene våre? Er det mulig at vi lever i en datasimulert virkelighet, slik den er framstilt i den klassiske sciencefictionfilmen The Matrix? Eller hva med den britiske filosofen Bertrand Russells påstand om at vi egentlig ikke kan være helt sikre på at universet ikke oppsto for fem minutter siden?

Å leve med en slik radikal skepsis er nærmest umulig. Samtidig er Descartes’ løsning på hans egen tvil utilfr edsstillende. At en fullkommen Gud er garantist for sann kunnskap, er et sirkelargument som ikke forklarer noe, hevder kritikerne. Likevel er det vanskelig å akseptere tanken på at verden bare er en illusjon, at den ytre virkeligheten bare er et skinn, og at en demon er ute etter å lure oss.

David Hume og empirismen

Et alternativ til rasjonalismen er empirismen. Den fremste talspersonen for denne retningen var den skotske filosofen David Hume (1711–1776). I motsetning til Descartes avviste Hume at menneskets bevissthet har noen medfødte selvinnlysende forestillinger som ikke kan betviles. Ved fødselen er vår bevissthet helt blank, hevder Hume. All kunnskap vi etter hvert får, bygger på erfaringer.

Hume skiller mellom inntrykk (impressions) og forestillinger (ideas). Inntrykk oppstår når vi erfarer noe direkte, for eksempel når vi ser et stykke gull eller et stort fjell. Slike inntrykk kan bevisstheten så sette sammen til nye forestillinger, for eksempel et gullfjell.

Bevissthetens evne til å skape ideer går ofte langt utover det sanseinntrykkene gir grunnlag for, mener Hume. At et gullfjell eksisterer i virkeligheten, er høyst tvilsomt. Enda mindre sannsynlig er forestillinger om engler, gjenferd og Gud. Slike fenomener ble tatt for gitt i Humes samtid. Svært mye metafysisk

Tittelsiden til en 1600-tallsutgave av Descartes’ Filosofiens prinsipper (1644)

«kunnskap» fantes i samme kategori. Teologiske og filosofiske systemer kunne være imponerende og komplekse byggverk av tanker og ideer. Men fordi de ikke kan føres tilbake til konkrete sanseinntrykk, må vi avvise dem som rene spekulasjoner, hevder Hume. Vi kan umulig vite noe sikkert om slike ting.

Hume kritiserte ikke bare mange av sin egen tids selvsagte sannheter. Han avviste også et av Descartes’ aksiomer som utgjorde en viktig forutsetning for troen på at vi kan ha sikker kunnskap: forestillingen om kausalitet . Når vi orienterer oss i verden, forutsetter vi at det bak ethvert fenomen eller hendelse ligger en årsak. En kopp som står i ro på et bord, holder kaffen på plass. Men dersom noen dulter borti koppen slik at den velter, får duken en brun flekk. Koppen bikker ikke over uten å ha blitt påvirket av en ytre kraft. Hvis vi kaster en stein mot et vindu, knuser det. Når vi kommer hjem søndag morgen og finner stua full av ølbokser og vinflasker, skjønner vi at noen har hatt fest. Rotet har ikke oppstått av seg selv. Ingen går rett ut i gata når en bil er på vei; vi vet hva konsekvensen blir om vi i neste øyeblikk blir truffet av et kjøretøy i høy hastighet.

Å bevise kausalitet er lik evel umulig, er Humes tilsynelatende absurde påstand. Hans berømte eksempel med biljardkuler illustrerer dette. Kule A

Om du bruker køen til å skyte den svarte kula ned i hullet ved hjelp av den hvite, hvordan ville du forklart årsaksforholdene? Er det mulig å bevise helt sikkert at det ene leder til det andre?

settes i bevegelse med biljardkøen og treffer kule B, som så ruller videre. Vi tar for gitt at bevegelsen til kule B var forårsaket av kule A. Men selv om de to hendelsene skjer etter hverandre, kan vi aldri med full sikkerhet slå fast at den ene er årsak til den andre, hevder Hume. Noe sanseinntrykk av selve årsaksforholdet har vi ikke. Det eneste vi kan se, er to fenomener som opptrer i kronologisk rekkefølge innenfor et begrenset rom. Vår oppfatning av kausalitet er i stedet et resultat av vanen, er Humes poeng. Etter å ha observert at to hendelser skjer omtrent samtidig og med samme utfall hver gang, ledes vi til å tro at det ene er årsak til det andre. Mennesket e r dessuten tilbøyelig til å tro at fordi flere hendelser skjer etter hverandre innenfor en bestemt kontekst, må de henge sammen. Vi tenker ofte at én hendelse er årsak til en annen. Hvis jeg får toppkarakter på prøver hver gang jeg har på meg olabukser, men dårlig karakter om jeg går med joggedress, vil noen tenke at det finnes en sammenheng. Praktisering av regndans må skyldes at mennesker i visse kulturer har ment at det gjerne førte til nedbør. Vi er vant til å lete etter mønstre i naturen og i livet, og ganske sikkert har evnen til å se slike vært en fordel i kampen for tilværelsen. Det tidlige mennesket som greide å skille mellom lyden fra vinden som suser i gresset (ikke farlig, fortsett med å plukke nøtter på bakken, slik at du får noe å spise) og rovdyret som nærmer seg og nesten lydløst kryper gjennom krattet (livsfarlig, spring!), ville ha større sjanse til å overleve. Samtidig er det liten tvil om at vi ofte gjerne ser og hører det vi ønsker eller forventer. Vi kan også oppdage mønstre der det ikke finnes noen. I ekstreme tilfeller er slike overtolkninger et utslag av alvorlig psykisk sykdom. Folk som tror på konspirasjonsteorier, vil finne bevis på dem overalt.

Humes tvil på sikker kunnskap var først og fr emst epistemologisk. Han mente samtidig at det var viktig å skille mellom hverdagserfaringer og det vi strengt tatt kan vite sikkert. Han hevdet at «intet varig godt kan noen gang komme ut av» en slik radikal skepsis. Selv om årsakssammenhenger prinsipielt ikke kan bevises, må vi til daglig gå ut fra at de finnes. Når jeg står opp om morgenen, tar jeg for gitt at føttene mine automatisk vil trekkes ned mot gulvet og ikke fly opp i luften. Jeg forventer også, uten å tenke over det, at gulvet ikke vil gi etter, men at det trygt vil bære meg når jeg trår på det. Om jeg er tørst, drikker jeg vann og blir dermed utørst. Det ville vært umulig å leve dersom vi ikke tok for gitt at kausalitet eksisterer.

Humes pragmatiske forhold til sannhet får også konsekvenser for hvordan vi skal vurdere påstander om virkeligheten. Vi bør alltid velge det alternativet som er mest sannsynlig ut fra all annen kunnskap vi har. Hume skriver blant annet om mirakler. Hvis noen hevder at de så en person gå på vannet eller hørte en statue snakke, vil de fleste tvile på at det er sant. Kanskje forsøker noen å lure oss, kanskje de kan ha sett eller hørt feil? Eller kanskje de rett og slett søker oppmerksomhet? Hume er skeptisk til slike påstander fordi de bryter med alt vi ellers tror vi vet om virkeligheten.

Humes holdning kan komme til nytte når vi står overfor påstander som vi

pragmatisk: praktisk, tilpasningsdyktig, fleksibel, basert på sunn fornuft

enhjørning: fabeldyr som likner en hest med horn i pannen

strengt tatt ikke kan motbevise. Hvis noen hevder at universet ble skapt av et spagettimonster, er det ikke mulig å slå fast hundre prosent sikkert at det ikke er tilfellet. Kan det tenkes at enhjørninger finnes? Og hva med teorier om at pyramidene i Egypt ble bygd av utenomjordiske vesener som kom til vår klode med romskip for flere tusen år siden? Kan det ha skjedd? Ja. Er det trolig? Neppe. Det finnes andre forklaringer som er langt mer sannsynlige. Derfor vil de fleste avvise slike påstander som nonsens.

Thomas Bayes og sannsynlige sannheter

Thomas Bayes (1702–61) var en britisk matematiker og prest som levde samtidig med Hume. Bayes var temmelig ukjent i sin samtid, men har seinere blitt en viktig inspirasjonskilde for en rekke vitenskapsteoretikere og forskere. Hans viktigste verk kom ut etter hans død og ble trolig aldri lest av Hume. Likevel er det mye hos Bayes som Hume kunne sagt seg enig i.

Bayes var opptatt av hvordan vi kan vurdere sannsynligheten av ulike utsagn, og hvordan troverdigheten kan styrkes eller svekkes etter hvert som vi får ny informasjon. Han utviklet derfor en matematisk modell som i ettertid har fått betegnelsen Bayes’ teorem. Det kan forklares på følgende måte:

All vår kunnskap er beheftet med usikke rhet. Selv om vi har observert

Nei, bildet er ikke ekte. Men det finnes dem som i fullt alvor hevder at pyramidene i Egypt må ha blitt bygd av romvesener. Hva tenker du er grunnen til at folk tror på så utrolige ting?

et fenomen mange ganger før, kan vi ikke være helt sikre på at det vil opptre slik neste gang. Et klassisk eksempel fra vitenskapsfilosofien er påstanden om at alle svaner er hvite. Dette er en vitenskapelig sannhet inntil en svart svane dukker opp. Da vil plutselig den etablerte sannheten bli korrigert.

Bayes’ teore m handler om hvordan vi kan balansere det vi på forhånd vet, med ny informasjon vi får om fenomenet. Hvor sikre er de oppfatningene vi har, og hva må til for å styrke eller svekke disse? Tenk bare på hvordan bookmakere og spillselskaper setter opp oddsene på fotballkamper eller idrettskonkurranser. Hvis Liverpool F.C. skal spille cupkamp mot et lag fra tredje nivå i det engelske ligasystemet, er det ganske stor sjanse for at de røde fra Merseyside vil vinne. Oddsen for en Liverpool-seier vil derfor bli satt ganske lavt. Men la oss si at klubbens manager har uttalt at han ikke prioriterer cupspill denne sesongen og heller vil stille med reservene. Hvis vi i tillegg vet at kampen går på bortebane, og at Liverpool de siste ukene har tapt mot antatt svakere motstandere, vil sannsynligheten for seier gå en del ned. Likevel vil nok de fleste holde en knapp på at storlaget drar det i land. Men helt sikker kan man aldri være.

Om noen fortalte at de hadde møtt denne løven, ville du trodd dem? En hvit løve med blå øyne, finnes slike? Ja, de gjør det. Hvite løver er en egen, sjelden rase (ikke albinoer) fra Timbavati-området i Sør-Afrika. Bare rundt tjue lever i det fri av totalt ca. fem hundre individer. Påstanden om at det finnes hvite løver med blå øyne, kan dermed ikke blankt avfeies, men noen kontrollspørsmål ville vært til hjelp om man skulle vurdere den.

Når vi observerer verden eller får presentert nye påstander om den, møter vi dataene og informasjonen med en del forutinntatte meninger. Vi tolker det nye i lys av en forventning, tidligere erfaringer eller en grunnleggende overbevisning. Det er ikke galt å ha en slik innstilling. Tvert imot er det nødvendig. Uten forventninger ville vi bli fullstendig forvirret og være ute av stand til å lære noe nytt. Hvis en venn sier at han så en elefant i skogen i går, vil de fleste av oss riste på hodet. Vi tror ikke på det, fordi alt annet vi kjenner til om norske skoger og elefanter, tilsier at slike skapninger ikke finnes der. Hvis han derimot sier at han observerte en ulv, er det ikke like usannsynlig. Forventingen om h va som kan være sant, preger også naturvitenskapen. Da forskerne i CERN i 2012 fant den lenge ettersøkte higgspartikkelen, ble oppdagelsen raskt akseptert i de vitenskapelige kretsene. Fysikerne hadde lenge forutsett at en slik partikkel trolig måtte eksistere. Da et annet forskerteam litt seinere hevdet å ha observert nøytrinoer som bevegde seg raskere enn lysets hastighet, ble påstanden umiddelbart avvist av andre eksperter. Noe slikt ville være et brudd med fysikkens lover, slik vi forstår dem i dag.

odds: sjansene for å vinne. Jo lavere odds, desto større sjanse for seier. Hvis det er 1,2 i odds på at Liverpool skal vinne, får en spiller som satser 100 kr, tilbake 120 kr dersom de går av med seieren. Oddsen på at det antatt dårligere laget skal vinne, vil alltid settes høyere. Hvis oddsen er 5,0, sitter spilleren igjen med 500 kr på en 100-lapp om så skjer.

Higgspartikkelen: elementærpartikkel i partikkelfysikkens standardmodell. Oppkalt etter den britiske fysikeren Peter Higgs (1929–2024), som var den første som satte fram hypotesen om at en slik partikkel måtte finnes. For sitt arbeid mottok Higgs nobelprisen i fysikk i 2013.

nøytrino: elementærpartikkel uten elektrisk ladning

Virkeligheten slik den framtrer for oss blir i Kant-litteraturen ofte kalt Das Ding für mich («tingen for meg»). Ifølge filosofen

Lars Fr. Svendsen brukte

Kant selv aldri uttrykket, men snakket heller om «framtredelsene», altså det som viser seg for sansene (Svendsen 2024).

Skepsisen viste seg å være berettiget. Ved nærmere testing ble det oppdaget feil på måleinstrumentene.

Bayes’ viktigste poeng e r at vi må møte verden med en rimelig grad av både skepsis og åpenhet dersom vi skal kunne bygge opp ny og sannsynlig kunnskap. Selv om vi aldri kan ha full visshet om at noe er sant, kan vi være temmelig trygge på at enkelte ting ikke kan stemme. Påstander som bryter med de grunnleggende mekanismene i naturen, vil sjelden bli tatt seriøst. Jo mer vi kjenner til omstendighetene rundt og bakgrunnen for fenomenene, desto større muligheter har vi til å vurdere dem. Likevel må observatøren ikke være helt fastlåst i sine forutinntatte meninger. Vitenskapshistorien har mange eksempler på at ny og uforutsett kunnskap tvinger seg fram, til tross for motstand fra de etablerte fagmiljøene.

Immanuel Kant og vår virkelighetsoppfatning Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) var svært opptatt av Humes skepsis. Hvis den skotske filosofen hadde rett, ville vi ikke kunne si noe sikkert om noe som helst. Det ville også være et slag mot naturvitenskapens troverdighet, mente han. Hvilte virkelig all kunnskap bare på usikre sanseerfaringer og vanedannelse, eller var det mulig å ha objektiv viten om den verdenen vi lever i? Hvis vi heller ikke kunne forutsette at kausalitet var reelt, hvordan skulle vi da kunne leve?

Kants svar kom i en murstein av en bok, Kritikk av den rene fornuft (1781), et av de viktigste verkene i filosofihistorien. Kant begynner med å gi Hume rett i én ting: «At all vår erkjennelse begynner med erfaring, kan ikke betviles», står det i bokas første setning. Det e r likevel ikke slik at sanseinntrykkene bare strømmer mot oss i et eneste kaos. Kant snur i stedet Humes resonnement på hodet. Det er ikke den ytre verden som setter sine avtrykk i menneskets bevissthet. I stedet er det stikk motsatt: Bevisstheten former virkeligheten på en slik måte at vi kan erkjenne den. For at vi skal kunne erfare verden utenfor oss selv, må den framtre for oss i tid og rom; vi oppfatter tingene og hendelsene i en kronologisk rekkefølge, og de befinner seg på et sted. Gjorde de ikke det, ville de vært ubegripelige for oss. Kant kaller tid og rom for anskuelsesformer.

Kant snakker også om tolv forstandskategorier som strukturerer erfaringene slik at de blir meningsfulle for oss. En av forstandskategoriene er prinsippet om kausalitet (årsak og virkning). Humes rystende påstand var jo at vi ikke kan bevise hva som er årsak, og hva som er virkning; det eneste vi sanser, er at ting skjer etter hverandre.

For Kant var denne kritikken svært alvorlig. Dersom vi ikke kan forutsette at kausalitet eksisterer, ville tingene og hendelsene i verden være ubegripelige for oss. Evnen til å erfare verden på denne måten er noe alle mennesker har, hevder han. Anskuelsesformene og forstandskategoriene gjør det mulig å ha kunnskap om virkeligheten slik den framtrer for oss. Vitenskapens oppgave er å studere denne virkeligheten.

Samtidig åpner han for at det kan finnes en verden som er utilgjengelig for oss. Han kaller den Das Ding an Sich («tingen i seg selv»). Det som eventuelt ligger bakenfor eller under menneskets opplevelse av virkeligheten, er og blir et mysterium. Kant kalte selv sin epistemologi for en «kope rnikansk vending» i filosofihistorien. Løsningen hans e r en slags mellomting mellom Descartes’ tro på at objektiv kunnskap om verden e r mulig, og Humes påstand om at vi egentlig ikke kan vite noe sikkert . For Kant er sann kunnskap et ubestridelig faktum; vi erkjenner en virkelighet gjennom sansene, og denne kan vitenskapen beskrive. Humes skepsis er for drøy. Samtidig avviser han Descartes’ sterke tro på at vi gjennom filosofi og vitenskap kan ha en objektiv og sann beskrivelse av verden slik den er i seg selv. Vår virkelighetsforståelse er til sjuende og sist begrenset til det som finnes i vår bevissthet, hevder Kant. Hvorvidt det finnes noe utenfor bevisstheten, er vi prinsipielt ikke i stand til å si noe som helst om.

Noe å tenke over

1 Descartes’ resonnement om hvordan vi kan oppnå sikker kunnskap, har vært kraftig kritisert. Gå gjennom resonnementet hans og pek på eventuelle svakheter i det.

2 Drøft Humes pragmatiske forhold til sannhet. Er dette det best e vi kan håpe på når vi søker kunnskap om verden? Eller er absolutt sikker kunnskap både mulig og ønskelig? Begrunn svaret.

3 Hva er et mirakel? Tror du at mirakler kan finne st ed? Begrunn svaret.

4 Gi eksempler på hvordan Thomas Bayes ’ teorem kan brukes konkret når vi ønsker å finne ut noe om verden, eller når vi vil vurdere påstander folk kommer med.

5 Hva tenker du om Kants skille mellom v erden slik den framtrer for meg , og Das Ding an Sich ? Aksepterer du at det kan finnes en virkelighet som ligger utenfor menneskets erkjennelse? Begrunn svaret.

6 Er det mulig å motbevise at vi lever i en simuler t virkelighet, skapt av en gigantisk datamaskin? Begrunn svaret.

Immanuel Kant. Anonymt portrett ca. 1790

Moderne naturvitenskap

FILOSOFISK OPPVARMING

Drøft påstandene:

1 Vitenskapelige sannheter kan vi ikke st ole på, de endrer seg jo hele tiden.

2 Vitenskapelige sannheter er de eneste som er v erdt noe, for de produserer resultater som har forandret verden.

Hva er vitenskap?

Vitenskap er et uttrykk for menneskets naturlige nysgjerrighet og ønske om å forstå virkeligheten. Vitenskap kan deles inn i flere kategorier. De viktigste er naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora. Metodene som brukes innenfor hvert felt, har mye til felles, uansett hva man jobber med. Men en del er også ulikt. På de neste sidene skal vi først konsentrere oss om naturvitenskapen. Seinere kommer vi tilbake til humaniora og samfunnsvitenskapen.

Den amerikanske vitenskapshistorikeren Michael Shermer (f. 1954) definerer naturvitenskap som:

«et sett av metoder for å beskrive og tolke observerte eller avledede fenomener, i fortid eller nåtid, med den hensikt å teste hypoteser og bygge opp teorier.»

Shermer (2013): Scepticism 101. How to Think like a Scientist, side 12

Shermers definisjon har flere ledd som vi må se nærmere på. For det første nevner han et sett av metoder eller regler som forskerne må følge. Det finnes ulike metoder både innenfor de enkelte vitenskapene og mellom dem. Mer om disse nedenfor.

For det andre skiller She rmer mellom observerte og avledede fenomener , både i nåtid og fortid. Forskerne studerer naturligvis konkrete ting som kan måles her og nå. Andre fenomener kan ligge langt tilbake i tid, for eksempel mangler teorien om det store smellet fortsatt empiriske data om det som skjedde i det øyeblikket universet oppsto. Det man derimot har, er målinger av kosmisk bakgrunnsstråling fra drøye 13 milliarder år siden. Forskerne antar at denne strålingen er 380 000 år yngre enn det store smellet. Ut fra matematiske beregninger og andre observasjoner om at universet ekspanderer, har man kommet fram til at universet må ha oppstått slik for så lenge siden. Shermers tredje punkt dreier seg om hypoteser. En hypotese er et spørsmål eller en påstand som må kunne etterprøves. Hvis det ikke er mulig, kan den heller ikke regnes som vitenskapelig. Mange utsagn om virkeligheten faller dermed utenfor vitenskapen. Det er ikke mulig å teste påstanden om at Gud finnes. Spørsmålet kan være både interessant og viktig, men det tilhører kategorien tro og ikke vitenskap.

Det fjerde poe nget i Shermers definisjon handler om teorier. Mens en hypotese dreier seg om et avgrenset fenomen, bygger en teori på en rekke testede hypoteser, sier Shermer. Da Darwins teori om evolusjon første gang ble publisert i 1859, var den et resultat av en rekke slike delstudier. Darwin satte dem sammen til en helhetlig teori om utviklingen av alt liv.

Illustrasjon av hvordan universet oppsto med det store smellet og siden har ekspandert i ca. 13,7 milliarder år (se fra nedre venstre hjørne mot øvre høyre hjørne)

Den hypotetisk-deduktive metoden

Den første delen av Shermers definisjon av naturvitenskap handler om et sett av metoder. Ulike fagfelt og studier krever forskjellige framgangsmåter.

Den vanligste metoden innenfor naturvitenskapen er den hypotetiskdeduktive metoden (HDM). Den amerikanske nobelprisvinneren i fysikk Richard Feynman (1918–1986) sier at all forskning starter med en gjetning eller hypotese. De retter testes gjetningen opp mot empirien. Bare det som kan bekreftes eller avkreftes gjennom konkrete data, kan aksepteres som vitenskapelige sannheter. Uansett hvor vakker eller smart en hypotese er, må den fork astes dersom empirien ikke underbygger den, hevder Feynman. Den opprinnelige hypotesen er imidlertid ikke tatt ut av løse lufta og slett ikke teorifri. Den er basert på eksisterende kunnskap, forskerfellesskapets regler om hva som er forskbart, og tidligere erfaringer. Gjetningen er med andre ord kvalifisert. Som regel kan den bare stilles av noen som har god innsikt i det aktuelle fagfeltet.

Et ganske ferskt eksempel på bruk av hypotetisk-deduktiv metode er fra begynnelsen av 1980-årene. Da registrerte de to australske legene Barry Marshall og Robin Warren at mange pasienter med blødende magesår hadde store mengder av bakterien Helicobacter pylori i magesekken. Kunne det være en sammenheng mellom lidelsen og bakterien? Da Marshall og Warren la fram sin første studie på en medisinsk konferanse i 1983, ble de nærmest latterlig-

gjort. Magesår skyldtes for mye magesyre, hevdet de ledende autoritetene på feltet. Eksperter med bånd til farmasiselskaper som tjente store penger på salg av syrenøytraliserende preparater, var også avvisende. Psykologer og psykiatere, som gjerne hadde pasientene i terapi, mente at økt syreproduksjon skyldtes stress eller andre psykologiske faktorer.

Marshall ville likevel teste ut hypotesen. Siden han vanskelig kunne utsette forsøkspersoner for dose r av Helicobacter pylori, gjorde han det på seg selv. Resultatet var at han pådro seg magesår. Deretter behandlet han seg selv med antibiotika og ble raskt frisk igjen. I 1985 publiserte han funnet sitt i Australias mest anerkjente medisinske tidsskrift. Til tross for motstand fra den etablerte ekspertisen var det nå umulig å se bort fra den nye oppdagelsen. Mens man tidligere som oftest måtte operere pasienter med magesår, blir mange i dag friske ved å ta en enkel antibiotikakur. Siden antibiotika er bakteriers verste fiende, var behandlingen for mange et bevis på at hypotesen var riktig. Marshall og Warren mot tok nobelprisen i medisin i 2005 for arbeidet sitt.

Korrelasjon og kausalitet

Oppdagelsen av sammenhengen mellom Helicobacter pylori og magesår er et klassisk eksempel på hvordan naturvitenskapen oppdager hva som forårsaker sykdom. Samtidig husker vi hvordan David Hume advarte mot å trekke for raske slutninger om årsak–virknings-forhold. Vi kan alltid overse noe når vi tilsynelatende ser en forbindelse mellom ulike hendelser og fenomener. Vi kan aldri være helt sikre på at A nødvendigvis er årsaken til B, selv om alt tyder på at det er slik.

Dette poe nget viser seg i diskusjonen om korrelasjon og kausalitet . Hvis det er en statistisk sammenheng mellom enkelte fenomener, snakker vi om en korrelasjon. Studier har for eksempel vist at de som bruker mest tid på skolearbeid, får de beste karakterene. Elever som skriver for hånd på papir, husker bedre enn dem som noterer på pc. Undersøkelser viser også at det er en statistisk sammenheng mellom fysisk aktivitet og mental helse. De som trener jevnlig, har ofte færre psykiske lidelser enn dem som sjelden anstrenger seg fysisk. Slik korrelasjon er likevel ikke det samme som

Barry Marshall mottar nobelprisen i medisin fra kong Carl Gustav i Stockholm 10. desember 2005. Marshall fikk prisen sammen med sin kollega Robin Warren for deres oppdagelse av sammenhengen mellom bakterien Helicobacter pylori og magesår.

kausalitet. Andre forhold enn dem man studerer, kan ha betydning. Genetikk, sosialt miljø og familieforhold kan spille en viktig rolle, både når det gjelder skoleprestasjoner og mental helse.

Samtidig vil tydelig korrelasjon ofte peke i retning av kausalitet. At røyking er årsak til kreft, er i dag nærmest slått fast som et objektivt faktum. Så kan mange lungekreftpasienter også ha andre ting til felles. Kanskje har de drukket mer alkohol, og muligens har de vært mindre ute i friluft. Likevel vet vi at tobakksrøyk fyller lungene med kreftframkallende stoffer, og at nikotin påvirker blodsirkulasjonen. Lenge forsøkte tobakksindustrien å så tvil om at røyking var farlig. De hevdet at lungekreft og hjerte–kar-sykdommer like gjerne kunne være forårsaket av andre forhold. I dag vil få forskere gå god for disse påstandene.

Å påvise kausalitet er imidlertid vanskeligere enn å kartlegge korrelasjon. Mediene glemmer ofte at statistisk sammenheng ikke nødvendigvis betyr at noe er årsaken til noe annet. Et eksempel har vi fra sommeren 2023 (Sandtorv, Klassekampen, 21.8.23). «Søtningsstoffet aspartam forårsaker kreft» var overskriften i flere medier. Kilden til de sensasjonspregede artiklene var et notat fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) der det stod at aspartam muligens kunne være kreftframkallende. Studier hadde påvist en korrelasjon mellom inntaket av aspartam og høyere risiko for hjerte–kar-sykdommer og kreft. Det betyr likevel ikke at aspartam nødvendigvis er årsaken, noe WHO heller ikke hevdet. Ofte fører flere forhold i kombinasjon til at folk blir syke; det finnes sjelden bare én grunn. Genetisk disposisjon, inntak av mat og drikke, eksponering for stråling, dårlig luftkvalitet, lite fysisk aktivitet og underskudd på søvn kan være medvirkende årsaker. WHO vurderte likevel å sette aspartam på listen over stoffer som kanskje kunne øke sjansen for at lettbrusdrikkere utvikler kreft og hjerte–kar-sykdommer. Det trengs fortsatt mye forskning før det kan konstateres at det er tilfellet.

Karl Popper og falsifisering

Ifølge Michael Shermers definisjon er vitenskap metoder for å finne ut mer om verden. Vitenskap handler altså ikke først og fremst om svarene, men om måten man studerer virkeligheten på. De fleste vil nok mene at Marshall og Robin faktisk har bevist at Helicobacter pylori er årsaken til magesår. Det vil nærmest være absurd å benekte at det er et objektivt faktum.

Likevel vet vi at vite nskapelig kunnskap først og fremst er foreløpig . Historien er full av «fakta» og intersubjektive sannheter som er erstattet med ny kunnskap som er litt mer sannsynlig og korrekt enn det man antok tidligere. Kan Marshall og Warren ha oversett noe som andre vitenskapsfolk vil oppdage, slik at den gjeldende kunnskapen om magesår vil bli utdypet eller justert? Karl Popper (1902–1994) var opptatt av denne typen problemstilling. Den østerriksk-britiske filosofen var som mange andre imponert over den

naturvitenskapelige utviklingen de siste århundrene. Hver ny generasjon forskere fant ut litt mer enn den foregående. Sakte, men sikkert hadde vår forståelse av og kunnskap om naturen økt. Dagens viten kan nok være utilstrekkelig og foreløpig, men forskningen gir oss stadig bedre innsikt i hvordan naturen og universet er bygd opp og fungerer.

Samtidig var Popper kritisk til den utbr edte oppfatningen om at naturvitenskapen verifiserte (beviste) påstandene sine. Selv om noe virket som en overveiende sannsynlig forklaring på eller beskrivelse av et fenomen, betydde det ikke at man kunne være helt sikker. Akkurat som David Hume i sin tid hadde hevdet, mente Popper at det er umulig å verifisere en direkte sammenheng mellom årsak og virkning. En naturvitenskapelig konklusjon vil alltid bestå av mange ledd som det vil være knyttet usikkerhet til. Empirien som ligger til grunn for en generell slutning, vil alltid måtte tolkes. Observasjonene i seg selv gir ingen klare svar. Dermed vil en forsker aldri kunne si med sikkerhet at noe er absolutt sant. Selv ikke Marshall og Warrens hypotese om sammenhengen mellom Helicobacter pylori og magesår er bevist hinsides enhver tvil. De kan ha misforstått eller oversett noe.

Det Popper mener definerer noe som vitenskapelig, er tvert imot at hypoteser skal kunne falsifiseres. Popper krever at en hypotese må formuleres

Det moderne mikroskopet har vært helt avgjørende for mange vitenskapelige gjennombrudd i medisin og biologi.

på en slik måte at det er mulig å vise at den er feil. Hvis det ikke er prinsipielt mulig å avkrefte den, faller den utenfor det vi kaller vitenskapelig. For hver ny hypotese som er falsifisert, er vi kanskje kommet ett skritt nærmere en objektiv sannhet.

Marshalls og Robins hypotese var falsifiserbar. Dersom Marshall ikke hadde fått magesår etter å ha svelget en dose Helicobacter pylori, ville hypotesen vært betraktelig svekket. Det samme ville skjedd hvis han først ble syk, men ikke ble frisk etter en antibiotikakur. På den annen side ville ingen av disse utfallene alene være nok for å falsifisere hypotesen. Kanskje var Marshall spesielt motstandsdyktig mot nettopp Helicobacter pylori, eller kanskje akkurat denne bakterien var resistent mot antibiotika. Poenget er uansett at en hypotese bare er vitenskapelig dersom det i prinsippet er mulig å vise at den ikke stemmer.

Mye forskning tilfredsstiller strengt tatt ikke kravet om falsifiserbarhet, i hvert fall ikke hvis man krever at den skal kunne testes empirisk. Deler av moderne fysikk faller i denne kategorien. Strengteorier, som spekulerer i om universet består av parallelle, vibrerende strenger (multivers), kan verken bekreftes eller avkreftes, fordi de ikke kan etterprøves opp mot konkret empiri, i alle fall ikke foreløpig. Kritikerne hevder derfor at slike teorier ikke er naturvitenskap, men filosofisk spekulasjon.

Mange forskningsfelt befinner seg i samme situasjon. Man forsøker nok å sette opp hypotesene slik at de prinsipielt skal være falsifiserbare. Men fordi empirien mangler, er det svært vanskelig å kunne avgjøre om de er holdbare. Innenfor paleontologien (læren om forhistorisk liv) er for eksempel tilgangen på urgamle levninger svært begrenset. Mye av forskningen må derfor basere seg på det mangelfulle kildematerialet man ellers har.

KILDETEKST

Richard Feynman: Vitenskapens usikkerhet (forelesninger 1963)

Richard Feynman (1918–1986) var en av sin tids mest kjente vitenskapsmenn. Fra 1943 jobbet han med det såkalte Manhattanprosjektet, som utviklet den første atombomben i USA. Seinere fikk han nobelprisen i fysikk for sine studier om kvanteelektrodynamikk. Ved siden av sitt forskningsarbeid var Feynman kjent som en glimrende lærer og popularisator av vitenskap.

En annen karakteristisk side ved vitenskapen er dens objektivitet. Det er nødvendig å se objektivt på resultatene av observasjonene fordi du, eksperimentatoren, muligens liker ett resultat bedre enn et annet.

En engasjert Richard Feynman holder en postnobelprisforelesning for Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN) i 1965.

Du gjennomfører eksperimentet flere ganger, og på grunn av irregulariteter, som støvpartikler, varierer resultatet fra gang til gang. Du har ikke alt under kontroll. Du ønsker at resultatet skal være på en bestemt måte, så de gangene det kommer ut slik, sier du: «Se, det kommer ut akkurat slik.» Neste gang du gjør eksperimentet, kommer det ut på en annen måte. Kanskje var det et støvkorn i det den første gangen, men du la ikke merke til det (side 18–19).

Vitenskapsmenn er derfor vant til å leve med tvil og usikkerhet. All vitenskapelig kunnskap er usikker. Erfaringen med tvil og usikkerhet er viktig. Jeg tror den har stor verdi og str ekker seg langt utover vitenskapene. Jeg tror at for å løse hvilket som helst problem som ikke har vært løst før, må du holde døra til det ukjente på gløtt. Hvis ikke har du allerede gjort deg opp en mening, og du vil muligens ikke greie å løse det (side 26–27).

Så det vi kaller vitenskapelig kunnskap i dag, er et sett påstander med varierende grad av usikkerhet. Noen av dem er svært tvilsomme, noen er temmelig sikre. Men ingen er absolutt sikre. Vitenskapsmenn er vant til det. Vi vet at det er fullt mulig å leve og ikke vite. Noen mennesker sier: «Hvordan kan du leve uten å vite?» Jeg vet ikke hva de mener. Jeg lever alltid uten å vite. Det er enkelt. Hvordan du skaffer deg kunnskap, er det jeg ønsker å vite.

Denne friheten til å tvile er svært viktig i vitenskapene og, tror jeg, på andre felt. Den ble født gjennom kamp. Det var en kamp å få lov til å tvile, til å være usikker. (…) Jeg føler et ansvar for å proklamere verdien av denne friheten og til å undervise at tvil ikke er noe å frykte, men noe som bør ønskes velkommen som en mulighet som kan skape noe nytt for menneskene. Om du vet at du ikke er sikker, har du sjansen til å forbedre situasjonen. Jeg krever denne friheten for kommende generasjoner (side 27–28).

Feynman (1998). Oversatt av Tommy Moum

reliabilitet: pålitelighet; resultater som viser stabilitet, og som derfor har stor grad av sikkerhet

Wunderlichs undersøkelse: Kanskje det finnes en annen forklaring på at den gjennomsnittlige kroppstemperaturen faktisk har gått ned. I dag har folk generelt bedre helse og trolig færre infeksjoner enn folk hadde på 1800-tallet. Feber er et symptom på at kroppen er i ferd med å bekjempe bakterier, og derfor var kanskje kroppstemperaturen i snitt høyere før.

1 Hva mener Feynman med at forskerne må være objektive, og at de må leve med usikkerhet?

2 Hvorfor er tvilen så viktig for vitenskapen, og hv orfor må vi kjempe for retten til å tvile?

Vitenskapelige eksperimenter og undersøkelser

Den vanligste måten å drive vitenskap på er å gjennomføre eksperimenter og undersøkelser. Kravet er at forskerne har kontroll på variablene i det de studerer. En variabel er en egenskap ved det man skal måle, eller ett av flere elementer som kan påvirke resultatet av undersøkelsen eller eksperimentet. Hvis man for eksempel vil finne ut om det er sunt eller skadelig å drikke rødvin, må man kartlegge en rekke variabler, for eksempel kjønn, alder, livsstil og genetiske utgangspunkter. Ideelt sett bør man følge et større antall eneggede tvillingpar over lang tid. Da har forsøkspersonene parvis det samme genetiske grunnlaget, og de vil som regel tilhøre omtrent de samme sosiale nettverkene. Hvis den ene av tvillingene jevnlig drikker vin og den andre lar være, vil forskerne lettere kunne se om det finnes noen sammenhenger. Samtidig vil det også her være svært viktig å kontrollere andre variabler. Trener for eksempel den ene av tvillingene mer enn den andre? Røyker de, drikker de mye melk eller jus, lytter de til musikk, eller leser de ofte bøker? Alle slike forhold kan ha betydning, og forskeren bør ha oversikt så mange som mulig for å kunne korrigere og nyansere konklusjonen.

Selv om forskere n har rimelig god oversikt over variablene, er det alltid en fare for feilkilder. En feilkilde kan påvirke en undersøkelse eller et eksperiment slik at resultatet blir misvisende eller galt. Det kan for eksempel dreie seg om ustabile måleinstrumenter eller uklare spørreskjemaer. Hvis forsøkspersonene tolker spørsmålene på svært ulike måter, vil også studiens reliabilitet svekkes. Da vil konklusjonene bygge på svært usikkert grunnlag.

Et eksempel på forskning med lav reliabilitet er den medisinske sannheten om at menneskekroppens gjennomsnittstemperatur er trettisju grader. Opphavet til denne påstanden er en stor undersøkelse for over ett hundre og femti år siden, gjennomført av den tyske legen Carl Wunderlich (1815–77). Tjuefem tusen mennesker fikk stukket et termometer inn i armhulen, og Wunderlich kom fram til at kroppen i gjennomsnitt er trettisju grader varm. Nyere forskning viser at dette ikke stemmer. Kroppstemperaturen er i dag én grad lavere enn det Wunderlich hevdet. Den tyske legens metode med å måle varmen under armen er mindre presis enn gjennom et termometer i endetarmen eller munnen. I tillegg varierer kroppstemperaturen hos et menneske med tidspunktet på dagen, noe Wunderlich ikke tok hensyn til. Undersøkelsen hans hadde med andre ord lav reliabilitet og er derfor erstattet av

Gjennomsnittlig kroppstemperatur regnes i dag for å være ca. trettiseks grader, én grad under det Wunderlich kom fram til for ett hundre og femti år siden.

oppdaterte studier som slår fast at kroppstemperatur i dag normalt sett er ca. trettiseks grader.

En annen feilkilde forskerne må prøve å minimalisere, er forventningene til forsøkspersonene. Vi vet alle hvor lett det er å føle at noe virker, hvis vi tror noe bestemt skal skje eller sterkt ønsker det på forhånd. Personer som antar at et medikament eller naturprodukt vil gi dem ekstra energi, vil ofte oppleve å kvikne litt til. Dersom pillene de får, har en bestemt farge eller størrelse, eller om de skal svelge et stort antall av dem, kan det påvirke hvordan de reagerer. Om terapeuten sier at trykking på en stortå kan lette migreneplagene, føler kanskje pasienten at smertene i hodet forsvinner litt etter en behandling. Vi kaller det te for placeboeffekten

Blindtesting

For å ta bort påvirkningen fra forventningene kan forskeren gjennomføre blindtesting . Hvis et nytt medikament skal prøves ut, trengs derfor to grupper. Den ene får det nye preparatet, mens en kontrollgruppe får en virkningsløs kalktablett eller en injeksjon med saltvann. Ingen av gruppene vet hvem som får hva. Deretter sjekker man om medikamentet har noen effekt. Hvis

placebo: følbar forbedring av helsetilstanden selv om ingen reell behandling har blitt gitt

autisme: utviklingsforstyrrelse i nervesystemet, fører til problemer med sosialt samspill og kommunikasjon, gjerne i kombinasjon med repeterende og ufleksibelt adferdsmønster

testpersonene i den første gruppa gjennomgående forteller at de føler seg bedre enn det personene i den andre gruppa sier, tyder det på at medikamentet virker. Hvis deltakerne i kontrollgruppa blir like friske, er det sannsynlig at medikamentet ikke har noen virkning utover placebo.

I noen tilfeller gjøres såkalt dobbelt blindtesting . Da vet verken forskeren eller de som deltar i testen, hva som blir testet. Ikke bare forsøkspersonene, men også forskerne selv kan nemlig ha forventinger til et eksperiment. Den som utfører det, ønsker kanskje ubevisst et bestemt resultat. Følgelig er det fristende å se etter det som bekrefter hypotesen og overse det som svekker den. Hvis man håper at et nytt medikament skal ha effekt, er det en fare for at man overdriver forsøkspersonenes positive tilbakemeldinger. Hvem som for eksempel får kalktablett, og hvem som får det nye preparatet, er ikke kjent for noen av dem. Dermed blir det umulig for den som leder prosjektet, å la seg farge av skjulte ønsker om sluttresultat.

Reproduserbarhet, åpenhet og fagfellevurdering

Et annet krav til god forskning er reproduserbarhet og åpenhet. Når naturvitenskapsmenn eller -kvinner har gjennomført eksperimenter og undersøkelser, må de være beskrevet slik at andre forskere ideelt sett skal kunne gjenta dem. Metoden som er brukt, utvalget av informanter, forsøkspersoner og kilder, tid og sted for observasjonene, hvordan resultatene ble målt; alt må tydelig gjøres rede for. Helst må de som gjennomfører et prosjekt, være nådeløst ærlige om hva de har gjort, og hvordan de har utført det. Man bør være åpen også med det som svekker konklusjonen. At dette ikke alltid skjer, er en annen sak. Reproduserbarhet og åpenhet henger nøye sammen med fagfellevurdering. Moderne naturvitenskap er et kollektivt arbeid. En ny oppdagelse må aksepteres av andre forskere for at den skal være troverdig. Nye eksperimenter bør undersøkes nærmere før resultatet presenteres for offentligheten. Når en vitenskapelig artikkel er skrevet, blir den sendt til andre spesialister på samme felt. De er anonyme og kommer med sine vurderinger. Før den publiseres i fagtidsskrifter, må redaksjonen veie fagfellevurderingene opp mot hverandre. Samtlige eksperter er ikke alltid helt enige. Fagfellevurdering er uansett en nødvendig kvalitetskontroll i dagens forskning.

Til tross for disse sikkerhetsmekanismene hender det at falske «oppdagelser» slipper gje nnom. I 1998 publiserte det anerkjente britiske medisinske tidsskriftet The Lancet en oppsiktsvekk ende artikkel om at MMR-vaksiner (kusma, meslinger, røde hunder) kunne forårsake autisme. Forskeren bak studiet dokumenterte sin sensasjonelle påstand med sykehistoriene til en rekke barn. Flere andre eksperter stilte seg bak konklusjonen etter å ha gått gjennom rapporten. Oppslag i mediene skapte stor frykt hos mange foreldre, som nektet å la barna få vaksinen. Ved nærmere ettersyn viste det seg at forskeren som advarte mot MMR-vaksinen, hadde jukset med dataene. Fagfellene hadde ikke

New Yorks ordfører med en soleklar oppfordring til byens innbyggere om å vaksinere seg etter at et stort utbrudd av meslinger truet folkehelsen i 2019.

oppdaget dette da de vurderte undersøkelsen. Samtidig begynte andre forskere å stille spørsmål ved hele studiet. Ingen greide å reprodusere tilsvarende resultater. Det var likevel ikke før i 2004 at en journalist avslørte at hele saken var juks. Ikke bare var sykehistoriene forfalsket. Den ansvarlige forskeren hadde dessuten mottatt en stor sum penger av et advokatfirma som ville saksøke produsentene av vaksinen. Da dette ble kjent, trakk fagfellene som hadde godkjent den opprinnelige artikkelen, sin støtte. Skandalen hadde likevel alvorlige konsek venser. Antallet tilfeller av kusma, meslinger og røde hunder begynte å øke igjen i en rekke land, etter nesten å ha vært utryddet. Selv i dag tror fortsatt mange at det er en sammenheng mellom MMR-vaksine og autisme, til tross for at det ikke finnes noen dokumentasjon på at det er tilfellet.

Noe å tenke over

1 Hvorfor er det så vanskelig å slå sikkert fast hva som er årsaken til et fenomen eller en sykdom?

2 Gi noen eksempler på vitenskapelige og medisinske sannheter som er godt etablert i dag. Er det noen grunn til å tvile på at det forskerne sier, stemmer med virkeligheten? Begrunn svaret.

3 Prøv om du kan lage en hypotese for å finne ut noe du gjerne vil ha svar på. Hvordan kan du finne ut om hypotesen stemmer eller ikke?

4 Pionerer innenfor naturvitenskap har oft e blitt motarbeidet av de etablerte fagmiljøene? Hvorfor? Er ikke vitenskapen en åpen og ærlig jakt på sannheten? Eller er skepsisen til nye og overraskende hypoteser og teorier en positiv og nødvendig holdning? Begrunn svaret.

kvantitativ metode: empirien og dataene kan måles, telles og matematiseres

5 Hva gikk Karl Poppers vitenskapsfilosofi ut på? Er kravet om falsifisering for strengt og innsnevrende? Begrunn svaret.

6 Gi noen eksempler på hypoteser som ikke lar seg falsifisere. Hvis vit enskapen ikke kan studere slike forhold, kan de likevel være interessante for oss å studere nærmere? Begrunn svaret.

7 Hvorfor er alternativ medisin så populær, selv om mye av den ikke består en vitenskapelig test?

8 Hva kan være grunnen til at tobakksindustrien jobbet så hardt med å så tvil om at røyking forårsaker kreft? Kjenner du til andre eksempler på at vitenskapen blir motarbeidet av kommersielle selskaper eller statlige aktører?

Humaniora og samfunnsvitenskap

FILOSOFISK OPPVARMING

Ta stilling til påstanden: «Litteraturvitenskap og kunsthistorie kan ikke regnes som vitenskaper, fordi påstandene deres for det meste ikke kan falsifiseres.»

Vitenskaper for alt

Humaniora er fellesbetegnelsen for en rekke disipliner som studerer menneskeskapte fenomener, for eksempel filosofi, kunst, språk, litteratur, musikk og religion. Humaniora grenser ofte til samfunnsvitenskap, som forsker på sosiale strukturer og fenomener. Det kan være fag som sosiologi, kriminologi, samfunnsøkonomi, statsvitenskap og sosialantropologi. Historie og jus plasseres ofte både i kategorien humaniora og i samfunnsfag. Andre disipliner, for eksempel psykologi, har trekk fra både humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap.

Arbeidsmåtene i humaniora og samfunnsvitenskap har mye til felles med metodene i naturvitenskap. Teorier må forankres i empiri og så langt som mulig være etterprøvbare. Fagfellevurdering og åpenhet er et like sterkt krav som i naturvitenskap. En del humanistisk forskning benytter dessuten kvantitative metoder, som vanligvis er mest utbredt i naturvitenskap. Litteraturvitere og språkforskere kan for eksempel la datamaskiner skanne store mengder digitaliserte tekster på jakt etter frekvensen av spesielle ord eller uttrykksformer. Kvantitative metoder e r mer brukt i samfunnsvitenskapelig forskning enn i humanistisk forskning. Økonomer vil for eksempel anvende og lage

statistikk. Ved hjelp av modeller som de forer med tall, forsøker de kanskje å trekke generelle slutninger om framtiden også. Lav eller høy prisstigning vil ha bestemte konsekvenser for renteutvikling og valutakurser. Økonomiske eksperter har som oppgave å forutsi hvordan samfunnsøkonomien vil utvikle seg framover.

Det er med andre ord vanskelig å trekke skarpe skillelinjer mellom de ulike vitenskapene i vår tid. Naturvitenskapen har tatt innover seg viktige erkjennelser fra både filosofien, historieforskningen og språkvitenskapen. Religions- og historievitenskapen drar nytte av naturvitenskapelige teknikker som karbonmålinger når alderen på gamle dokumenter eller levninger skal fastsettes. Samfunnsvitenskapelige studier av forholdet mellom kjønn må også trekke inn biologien.

Naturvitenskapens påvirkning på andre vitenskaper

Til tross for at moderne forskning i dag ofte er tverrfaglig, har naturvitenskapen historisk sett hatt en ekstra høy status. Ikke minst i etterkrigstiden var troen på vitenskap og framskritt dypt rotfestet i de industrialiserte landene.

Humaniora handler om å forstå mennesker og det som er menneskeskapt.

sette sine bein på månen (1969). Til høyre atombomben «Fat Man» idet den sprenges over de intetanende innbyggerne i den japanske storbyen Nagasaki (1945).

Manhattanprosjektet: USAs topphemmelige prosjekt (1942–45) for å utvikle en atombombe. De to bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, var et resultat av dette samarbeidet mellom vitenskapsfolk og ingeniører.

Atombomben var riktignok et skremmende resultat av det tette samarbeidet mellom forskning og teknologi. Men uansett hvor fryktinngytende resultatet av Manhattanprosjektet virket, var de fleste svært imponert over hvordan vitenskapsfolkene og ingeniørene hadde greid å splitte atomet. Når det først var gjort, åpnet det seg også muligheter til en positiv utnyttelse av den nye kunnskapen. I 1950-årene var kjernekraftverk en ny og epokegjørende energikilde som mange hadde store forventinger til. I 1961 sendte russerne kosmonauten Jurij Gagarin ut i verdensrommet. Åtte år seinere satte amerikaneren Neil Armstrong som det første mennesket foten på et annet sted enn vår egen klode. Året før var den første hjertetransplantasjonen i verden gjennomført. Slike bragder viste hva naturvitenskapen, sammen med ny teknologi, kunne få til. Naturvitenskapens fantastiske resultater ga dem stor autoritet. Denne typen forskning var mønstergyldig for hva vitenskap burde være, mente mange.

Positivistisk sosiologi

Allerede på midten av 1800-tallet hadde den franske sosiologen Auguste Comte (1798–1857) tenkt i samme baner. Han ønsket å overføre naturviten -

Moderne naturvitenskap og teknologi har gitt menneskeheten enestående muligheter, på godt og vondt. Til venstre Neil Armstrong, det første mennesket til å

skapens metoder til samfunnsforskningen. Studiet av menneskene og samfunnet måtte konsentrere seg om det som kunne måles, kvalifiseres og etterprøves. Samfunnsvitenskapen måtte bli positivistisk, krevde Comte. På samme måte som naturviterne fant lovmessigheter i naturen, skulle sosiologien finne mønstre i samfunnet.

Et eksempel på et positivistisk sosiologisk studium er Comtes fr anske kollega Emile Durkheims (1858–1917) studium av selvmord. Ved hjelp av statistikk påviste han at protestanter oftere tok sitt eget liv enn katolikker og jøder. At noen valgte selvmordet, kunne ikke bare forklares ut fra personlige valg, individuelle psykologiske traumer eller sosioøkonomiske forhold. Noe i de religiøse miljøene eller trosinnholdet måtte også spille en viktig rolle. Å kartlegge slike strukturelle forhold kunne i neste omgang kanskje bidra til å forebygge selvmord.

Behavioristisk psykologi

Også visse retninger innenfor psykologien var inspirert av naturvitenskap. Den såkalte behaviorismen mente at det eneste vi kan måle og teste empirisk når vi studerer menneskene, er det folk faktisk gjør, ikke hva de sier at de tenker og føler. Menneskers indre liv eller sjelelige fenomener ligger utenfor det forskerne kan undersøke vitenskapelig.

Den mest kjente behavioristen på 1900-tallet var den amerikanske psykologen B.F. Skinner (1904–90). Han gjennomførte en rekke eksperimenter med både mennesker og dyr. Skinner mente at det i prinsippet er liten eller ingen forskjell på de ulike artene; også menneskene er primært et biologisk vesen underlagt naturens prosesser. På samme måte som hos dyr kan menneskers adferd påvirkes gjennom å forsterke de handlingene som er ønskelige. Det er egentlig ingen forskjell på å dressere en hund og å oppdra et menneske. Vi belønner den adferden vi vil ha, og lar være å forsterke den vi ikke ønsker. Om vi ønsker at hunden skal gi labb, får den en godbit. Hvis vi vil at den skal slutte å bjeffe, får den en positiv respons når den holder kjeft. Slik er det også med barneoppdragelsen, mente Skinner. Vi roser og belønner når barnet handler slik vi vil. Vi lar være å gi positiv respons eller fratar det goder når det oppfører seg dårlig. Noen behaviorister mente uønsket adferd burde straffes, men det var Skinner imot. Det var lite adferdslæring i straff, mente han. Like fullt holdt han fast på at menneskenes måte å leve på langt på vei styres gjennom ytre respons på det man gjør, ikke indre valg basert på kognitive prosesser.

Kritikk av positivismen

Selv om naturvitenskapens prestisje utvilsomt lenge har vært sterk, har mange ment at dens metoder og naturalistiske menneskesyn ikke burde legges til grunn for humaniora og samfunnsvitenskap. Positivismen i sosiologien og behaviorismen i psykologien har derfor fått mye kritikk. Folks adferd og sosiale relasjoner kan ikke først og fremst forklares ut fra biologi, fysiske forhold og stimuli og respons, mener kritikerne. Menneskenes handlinger drives også av

kognitiv: det som har med tankevirksomhet og refleksjon å gjøre

naturalistisk: forestillingen om at menneskenes indre liv er et resultat av fysiske, kjemiske og biologiske prosesser, og at menneskets sjel ikke eksisterer uavhengig av kroppen og spesielt hjernen

Den russiske psykologen Ivan P. Pavlovs (1849–1936) teori om klassisk betinging (positiv og negativ) var en viktig inspirasjon for behaviorismen. Pavlov er ikke minst kjent for sine eksperimenter med hunder.

individuelle forhold, indre sjelelige tilstander og hva som oppleves som meningsfullt for den enkelte i konkrete situasjoner. Slikt er ikke mulig å kvantifisere og generalisere på samme måten som i naturen.

Den mest kjent e kritikeren av positivismen i Norge var filosofen Hans Skjervheim (1926–99). I samfunnsforskningen går det ikke an å bruke naturvitenskapen som modell, mener han. For det første er studieobjektene noe helt annet enn den viljeløse naturen. Mennesker er ikke bare objekter, men handlende vesener som foretar bevisste valg i sosiale situasjoner. Hvordan de tenker, og hvilken motivasjon de har for det de gjør, kan vanskelig oppdages om de blir sett på som passive brikker drevet av krefter de selv ikke kan gjøre noe med. For det andre kan ikke forskerne studere fenomenene fra utsiden, som om de var nøytrale observatører eller tilskuere. I stedet for å trekke skråsikre konklusjoner med et utenfraperspektiv bør forskerne være litt mer ydmyke og lyttende. Eller som Skjervheim sier, de bør bli deltakere, være mer i dialog med dem eller det de studerer. Gjennom det kan forskerne få dypere innsikt i menneskenes motivasjoner og dermed et langt bedre grunnlag for å forstå fenomenene de undersøker.

Skjervheim er også kritisk til det han mener er naturvitenskapens streben etter kontroll. Siden Francis Bacon på 1600-tallet har målet med kunnskap vært å få makt over naturen. På mange måter hadde det i stor grad lyktes. Resultatene taler for seg. Men samfunnsvitenskapen har ikke som målsetting å oppnå kontroll over studieobjektene. Naturvitenskapens logikk er ikke egnet til å løse menneskenes eksistensielle og moralske problemer. Samfunnsforskernes oppgave er å bidra til å avsløre hvilke mekanismer i det moderne samfunnet som fører til ufrihet. Målet er at menneskene kan være frie aktører i en samtale om hvordan livet bør leves og samfunnet organiseres. Da kan de delta i det Skjervheim kaller «herredømmefri kommunikasjon».

Skjervheims kritikk har fått fornyet styrke i vår e dager. Sosiologen Arve Hjelseth (f. 1966) har tatt til orde for en ny positivismedebatt blant annet i forbindelse med moderne skoleforskning, som de siste årene etter hans mening har vært preget av en positivistisk tilnærming. En vesentlig årsak til det var det såkalte PISA-sjokket i 2001. En stor internasjonal undersøkelse viste at norske elever tilsynelatende skåret lavt på kunnskapstester. Politikere og skolemyndigheter fikk nærmest panikk og kom fort til at noe måtte gjøres.

Nasjonale prøver og enda flere internasjonale tester ble innført for å kartlegge hvordan det faktisk sto til med kunnskapsnivået hos barn og unge. Også skoleforskerne fikk hendene fulle. Det gjaldt å finne ut hvilke pedagogiske metoder som ga mest læring. Ved å sammenlikne testresultatene med undervisningen elevene hadde fått, kunne man på en objektiv måte vise hva som hadde effekt. Å spørre lærere om hva de mente fungerte best, hadde liten hensikt, hevdet blant andre skoleforskeren Willy Tore Mørch. «Altfor lenge (har) fagpersoner i disse fagområdene fått lov til å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing» (Hjelseth, 2019), sa han i en debatt. Alternativet til lærernes subjektive betraktninger om pedagogikk var «forskningsbasert undervisning».

For Hjelseth er de nne tilnærmingen til skolens praksis et eksempel på moderne positivisme. Han viser til kritikere som for det første sier at måling av kunnskap og læring er mye mer komplisert enn det den evidensbaserte forskningen gjerne hevder. For det andre, «lærere er ikke bare instrumenter som eksponerer barn for bestemte stimuli, de er mennesker i interaksjon med andre mennesker (elever)» (Hjelseth, 2019). Her hører vi et ekko av Skjervheims mål om at forskningen skal bidra til «herredømmefri kommunikasjon», der elever og lærere ikke er tilskuere, men deltakere i et sosialt samspill. Læring handler om mye mer enn å skåre høyt på målbare tester.

KILDETEKST

Hans Skjervheim: «Hva vitenskapen ikke kan yte» (1992)

Hans Skjervheim (1926–1999) var professor i filosofi. Han var særlig kritisk til at den såkalte positivismen innenfor naturvitenskapen spredte seg til andre vitenskaper. Positivismen handlet om kontroll og objektivisering. En slik tankegang måtte ikke få dominere samfunnsvitenskapen, mente Skjervheim. Hvordan livet skal leves, er et moralsk spørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål.

Den moderne naturvitenskap har åpnet uante muligheter for den menneskelige maktutfoldelse, muligheter som ikke engang Francis Bacon kunne drømme om. Den har gitt menneskene makt over naturen, men på samme tid kan denne nye makt meget enkelt stilles inn i den mellommenneskelige maktkamp, (…). Nå finnes det en ideologi som hevder at det som trengs for å løse vår tids krise, er mer vitenskap. Særlig blir det da stillet store forhåpninger til vitenskapene om mennesket, psykologi og sosiologi. Disse vitenskaper har sakket akterut i forhold til naturvitenskapene, heter det, og dypest sett har krisen sin rot i dette misforholdet mellom vitenskapenes utviklingsnivå. (…) Samfunnsvitenskapene gir oss ikke noe verktøy som gjør det mulig å løse de menneskelige

sakke akterut: bli hengende etter

levere «anbud på en verden»: anvendt forskning; resultatene kan brukes til noe konkret

spissfindig: ekstremt nøyaktig, pirkete og med vekt på uvesentlige detaljer

problemene på en annen måte enn de er blitt løst i uminnelige tider. (…) Man løser ikke alle problemene ved stadig å rope på mer vitenskap, men man skyver derimot lett fra seg problemer som alle har grunn til å tenke over. På den andre siden er det minst av alt grunn til å vrake psykologien og sosiologien. Man må bare ha det klart for seg deres relative anvendbarhet. Spesielt må man ikke glemme at å anvende samfunnsvitenskap er noe helt annet enn å anvende naturvitenskap. Naturvitenskapen kan levere «anbud på en verden», noe samfunnsvitenskapene er nødt til å gi avkall på. Vel er det meget som kan planlegges, men det begrenser seg likevel til den ytre ramme som menneskene kan leve sitt liv innenfor. Selv det liv som leves innenfor denne ramme, kan ikke planlegges, ikke engang med psykologiens hjelp. Det må springe frem av enkeltmenneskers skapende spontanitet. Hvordan livet bør leves, er ikke et psykologisk eller sosiologisk spørsmål, men et moralsk – og det er meget naivt å tro at moralske spørsmål kan løses av samfunnsvitenskapene. Likeså naivt er det å tro at vår tids krise kan løses ved å bringe samfunnsvitenskapene opp på samme nivå som naturvitenskapene. Krisen må heller søkes i det faktum at det moderne mennesket har prøvd å bli herre i verden ved hjelp av vitenskapen og dens følgesvenn teknikken som er blitt herre over mennesket. Dette herredømmet kommer blant annet til syne ved at den matematisk-naturvitenskapelige tenkemåte holder på å etablere seg som den eneste «realistiske» tenkemåte, også i samfunnsvitenskapene. Resultatet blir at man vel kan formulere spissfindige teorier om menneskelige forhold, på samme tid som man lett og lekende går utenom de virkelige problemene.

Skjervheim (1992), side 145–148

1 Hvordan har naturvitenskapen forandret verden?

2 Hvorfor kan ikke og bør ikke samfunnsvitenskapen anvendes på samme måte som naturvitenskapen?

Intensjon og mening

Et premiss for naturvitenskapen er at det ikke ligger noen bestemt hensikt eller vilje bak måten universet fungerer på. Evolusjonen har ikke noe mål, men drives av det naturlige utvalget. Naturlovene er en beskrivelse av naturens mekanismer uavhengig av tid og sted. Planter og dyr har trolig ingen begreper om hvorfor de eksisterer. De foretar heller ingen bevisste valg. Alt de gjør, henger sammen med overlevelsesstrategier. Skriftspråk og kunst finnes ikke i dyrenes verden.

Et blikk fra fortiden. Dette romerske mosaikkportrettet er nær to tusen år gammelt og ble funnet i Gaziantep (i dagens Tyrkia). Hvor kommer vårt iboende behov for å uttrykke oss gjennom kunst og skrift fra? Hvor mye har vi mennesker endret oss opp gjennom tidene?

For humaniora og samfunnsvitenskap er både intensjon og mening viktig. Mennesker er selvsagt også en del av naturen. Mye av det vi gjør, er ubevisst og preget av biologiske forhold. Men likevel skiller vi oss ut fordi vi foretar bevisste valg. Store deler av humanistisk forskning og samfunnsvitenskapelig forskning går ut fra at mennesker utfører handlinger med intensjon, og at handlingene uttrykker et meningsinnhold. Ofte opptrer vi uforutsigbart og spontant. Noen ganger handler vi rasjonelt, i andre situasjoner er vi styrt mer av følelser enn av fornuft. Hva som motiverer en konge til å gå til krig, kan være svært komplisert. Det samme gjelder når samfunn brukte enorme ressurser på å bygge mektige pyramider eller praktfulle katedraler samtidig som store deler av befolkningen sultet. Forklaringene kan være økonomiske interesser, ønske om makt, frykt for døden, personlige problemer eller en kombinasjon av slike forhold. Handlingene kan uansett føres tilbake til enkeltpersoner eller grupper som ville oppnå eller uttrykke noe.

Ikke alle retninger innenfor humaniora og samfunnsvitenskap legger særlig vekt på at handlingene uttrykker et meningsinnhold. Marxistisk orienterte forskere hevder at økonomiske, teknologiske og sosiale forhold er så grunnleggende at menneskers handlinger og tenkning i stor grad styres av dem.

Historiske studier av denne typen legger derfor lite vekt på enkeltaktører og tenkningen. I stedet trekkes de sosioøkonomiske betingelsene fram.

Andre forskere hevder at de store linjene i verdenshistorien kan forklares ut fra geografi og klima. Hvorfor er noen samfunn velstående, mens andre er fattige, spør den amerikanske antropologen og zoologen Jared Diamond i boka Våpen, pest og stål (2011). Svaret ligger ikke i at noen mennesker og kulturer er mer intelligente enn andre. I stedet kan de store forskjellene føres tilbake til geografisk plassering. De menneskene som levde ikke for nært og heller ikke for fjernt fra ekvator, var de første som utviklet jordbruket, argumenterer Diamond. I dette gunstige klimabeltet oppsto også de første skriftkulturene, som igjen la grunnlaget for vitenskapelig og teknologisk utvikling. Menneskenes historie har med andre ord vært nært knyttet til geografiske og klimatiske forhold som har satt klare grenser for eller lagt til rette for hva som er mulig for et samfunn å oppnå. Enkeltmenneskenes handlingsrom avhenger i stor grad av slike omstendigheter.

Enkelte forskere mener også at menneskets vilje er underordnet våre biologiske drifter og mekanismer. Siden Darwin påviste at mennesket er et produkt av den samme evolusjonen som alt annet levende, har vår natur kommet mer i søkelyset. Argumentet er at vi nok tror at vi foretar valg basert på rasjonell tenkning og med fornuftige hensikter. Men i virkeligheten er vi langt mer styrt av våre drifter og følelser. Mye moderne humanistisk forskning og samfunnsvitenskapelig forskning legger til grunn at biologien er en svært viktig faktor som ubevisst påvirker valgene våre. En pioner på dette feltet var den østerrikske legen og psykologen Sigmund Freud (1856–1939) som du kan lese mer om på side xxx . De seineste tiårene har evolusjonspsykologi og hjerneforskning gitt mye ny kunnskap om menneskets adferd.

Generalisering og individualisering

Et annet forhold som skiller samfunnsvitenskap og særlig humaniora fra naturvitenskapen, er muligheten til å generalisere og formulere generelle lover. Naturviterne forutsetter at naturen som studeres i dag, fungerer etter de samme mekanismene som i tidligere epoker. Tyngdekraften eksisterte også for en milliard år siden. Erosjon har formet landskap siden jorda ble til – og gjør det fortsatt. Kjemiske reaksjoner er de samme nå som da kloden var ung. Dermed kan forskerne relativt sikkert resonnere seg bakover i tid. Følgelig vil det også være enklere å forutsi hvordan et fenomen vil opptre framover. Ut fra en grunnleggende forståelse av blant annet kjemi, biologi og fysikk samt eksisterende empiri kan forskerne gi sine prognoser om klimautviklingen i verden.

Når vi skal studere mennesker og menneskeskapte fenomener, er det langt vanskeligere å trekke generelle slutninger. Hver epoke, kultur eller gruppe må undersøkes som individuelle tilfeller. Selv om mennesker eller samfunn har

«Fortiden er et fremmed land»? Olaus Magnus’ Carta Marina (1572) vitner om et verdensbilde med rom for fantastiske vesener.

opptrådt eller fungert på én måte i en gitt situasjon, er det slett ikke sikkert de vil gjøre det slik igjen. Menneskers forestillinger, ideer, kunst, litteratur og levemåter har alltid endret seg. Dermed kan man heller ikke avlede tidløse handlingsmønstre som i neste omgang kan gi en klar pekepinn om hva som vil skje i framtiden.

Hvor vanskelig det er å avlede generelle lover ut fra studiet av menneskenes handlinger, ser vi på aksjemarkedet. Kjøp og salg av aksjer og forvaltning av fond handler i stor grad om å gjette om framtiden. Børsanalytikere, som ofte er høyt utdannede folk fra de beste universitetene, burde ha gode forutsetninger for å treffe riktig når de observerer markedet. De har studert hvilke mekanismer som påvirker den økonomiske utviklingen, og de har lest om hvordan og hvorfor det gikk galt i tidligere tider. Likevel bommer de grovt igjen og igjen. Børskrakk kommer som regel helt uventet på aktørene, selv om det i ettertid er lett å se at «det måtte gå slik». Siden aksjemarkedet i stor grad handler om psykologi, er det derfor langt vanskeligere å forutse hva som vil skje i morgen.

Reproduserbarhet, falsifisering og fortolkning

Kravet om reproduserbarhet kan heller ikke oppfylles innenfor deler av humaniora og samfunnsvitenskap. Naturvitenskapen stiller gjerne krav om at et eksperiment eller en undersøkelse må kunne gjentas. For mange greiner av humaniora og samfunnsvitenskap er det umulig å kunne rekonstruere hendelser eller fenomener. Det man skal studere, har bare overlevd i form av begrensede kilder og kan ikke gjenskapes i sin fulle helhet.

En annen forskjell er mulighete n til å falsifisere en hypotese eller teori. Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap kan det foreslås mange forskjellige forklaringer på et fenomen. Kravet er naturligvis at hypotesene må kildebelegges og fagfellevurderes. Men slik forskning er først og fremst fortolkende. Et eksempel er teorie n om sekulariseringen av det moderne samfunnet. Allerede på 1800-tallet hevdet sosiologene Auguste Comte og Max Weber at modernisering ville føre til at religionen ville miste innflytelse. «Avfortryllingen av verden», som Weber kalte den (se side XXX ), ville sammen med velstandsvekst gjøre religiøs tro mindre viktig for både individ og samfunn. Mye empiri, særlig etter andre verdenskrig, tydet på at sosiologene hadde rett. Deltakelsen i gudstjenester gikk ned, kirker ble stengt, og færre mennesker hevdet at de trodde på Gud. Legalisering av abort og homofili og nye samlivsformer var eksempler på at tradisjonell kristen moral gikk tilbake. Teorien om at vi ble mindre religiøse, var nærmest slått fast som et objektivt faktum.

På slutte n av 1980-årene kom så et oppgjør med denne oppfatningen. En av verdens fremste religionssosiologer, Rodney Stark (1934–2022), hevdet at religiøs tro sto sterkere enn på lenge! Det kunne kanskje se ut som om dens betydning var redusert, men det var den faktisk ikke, påsto han. Selv om

tradisjonell religion noen ganger kunne virke svekket, kom troen på Gud til uttrykk på andre måter. Den moderne utviklingen med menneskerettigheter, likestilling og demokrati var faktisk en konsekvens av spesielt den kristne tro, ble det hevdet. Stark gikk så langt som til å si at sekulariseringstesen var falsifisert, død og begravd. En hel generasjon av religionssosiologer var enig med ham. Mange bøker og studier i 1990-årene og utover i 2000-årene hevdet at religionen i høy grad fremdeles var mer levende og dynamisk enn før, om enn i litt andre former.

De s iste årene har imidlertid pendelen slått tilbake igjen. Nye forskere mener å kunne dokumentere det som Comte og Weber for over hundre år siden trodde kom til å skje. I boka Beyond Doubt (2023) legger et internasjonalt team religionssosiologer fram data, blant annet fra Norge, som viser en kraftig svekkelse av religiøs tro, praksis og tilhørighet de siste tjuefem årene. Selv i det ellers så religiøse USA er det en tydelig nedgang i antallet mennesker som jevnlig går til gudstjeneste, og som sier at de har en religiøs tilknytning. Forfatterne, som selv var påvirket av Starks teori da de var studenter, tar nå avstand fra påstanden hans om at religionen fremdeles har et solid grep på moderne mennesker.

Hvem har ret t og hvem tar feil? Er sekulariseringsteorien falsifisert, eller lever den i beste velgående? Poenget med å trekke den fram her, er å vise at samfunnsforskere tolker dataene og empirien på ulike måter. Det finnes ikke en entydig konklusjon. Fagfeller og andre historieinteresserte vil selvsagt kunne hevde at den ene eller andre studien står sterkere eller svakere. Faglige debatter innenfor humaniora og samfunnsvitenskap kan gå hardt for seg. Men det skal mye til for å si at en teori eller hypotese er direkte avkreftet.

Hvor sterkt står religionen i vår tid?

Det betyr ikke at en samfunnsforsker eller historiker kan påstå hva som helst. Noen tolkninger er åpenbart usanne eller urimelige. Dersom kildene er manipulert eller misvisende presentert, kan studiene falsifiseres eller i hvert fall kraftig kritiseres. Det skal ofte eksperter til for å oppdage at for eksempel årstall, steder og sitater enten er forfalsket eller tatt ut av sin sammenheng. Forskerfellesskapet er en garantist for at ikke alt som gir seg ut for å være sant eller mulig, er det. I noen tilfeller er slike forfalskninger gjort med overlegg og onde hensikter. Da har forfatterne en agenda der de bevisst ønsker å framstille virkeligheten eller fortiden på en måte som støtter saken deres. Holocaustfornektelse er et grotesk eksempel på det (mer om dette på side XXX ). Andre ganger skyldes slike falsifiserte eller sterkt kritiserte undersøkelser dårlig håndverk.

Noe å tenke over

1 Hva er hovedforskjellene mellom humaniora og samfunnsvitenskap på den ene siden og naturvitenskap på den andre?

2 I hvilken grad kan naturvitenskapen og humaniora og samfunnsvit enskapene utfylle hverandre?

3 Noen mener at humanistiske og samfunnsvitenskapelige studier ofte bærer preg av forskernes ideologi og politiske ståsted. Kjenner du til forskningsprosjekter som beskyldes for det? Er du enig i kritikken?

4 Er karakterer i skolen en form for behavioristisk pedagogikk, baser t på ytre stimuli og respons? Finnes det et alternativ til karakterer for å få fram det vi ønsker for elevene på skolen? Begrunn svaret.

5 Burde skolen og yrkesliv et først og fremst basere seg på indre eller ytre motivasjon?

6 Finnes det en ren, nøytral og int eressefri vitenskap, eller ligger det politiske og ideologiske elementer i alle vit enskapelige studier? Begrunn svaret.

7 Hva mener Hans Skjervheim med teorien om «herredømmefri kommunikasjon»?

8 Er det er en styrke eller en svakhet at humaniora og samfunnsvitenskap i lit en grad kan generalisere og formulere generelle lover? Begrunn svaret.

Historie som vitenskap og fortellinger

FILOSOFISK OPPVARMING

Diskuter påstanden: «Historiefortellinger er like mye fiksjon som fakta. De som skriver dem, velger hva de vil legge vekt på, akkurat som romanforfattere».

Historieforskningens profesjonalisering

En humanistisk vitenskap som de aller fleste kommer i kontakt med, er historieforskningen. Fram til opplysningstiden var historiefortellinger oftest en blanding av fiksjon og fakta. En viss refleksjon om kildegrunnlaget fantes nok, men de fleste beretningene var skrevet ut fra et religiøst eller ideologisk ståsted. Ofte var forfatterne sterkt påvirket av litterære modeller.

På slutte n av 1700-tallet endret dette seg. Den tradisjonelle historieskrivingen ble profesjonalisert. Etter mønster fra naturvitenskapen ønsket historikerne å gå mer empirisk og analytisk til verks. Regler for kildebruk

Forum Romanum: Tidens tann har kun etterlatt ruiner av det som en gang var det romerske imperiets sentrum. Hvordan kan vi vite noe sikkert om de gamle romerne og andre fortidige samfunn, bortsett fra det de fysiske restene forteller oss?

litterære modeller: den norske historikeren Absalon Pederson Beyers verk Om Norgis Rige (1567) sammenlikner for eksempel landets historie fram til renessansen med et menneskes utvikling gjennom barndom, ungdom, voksenliv og alderdom, en narrativ struktur som var kjent allerede i antikken. Norge hadde gått fra en gullalder som selvstendig rike i vikingtid og middelalder og over i en forfallshistorie som endte med at landet havnet i klørne til en fremmed makt. Denne formen for ideologisk og litterær historieskriving, uten særlig godt kildegrunnlag, var vanlig helt fram til moderne tid.

primærkilder: kilder som kommer tettest på begivenhetene som skildres, for eksempel førstehåndsberetninger sekundærkilder: kilder som bygger på det noen andre, som var tettere på begivenhetene, har sagt

førstehåndsberetninger:

øyenvitneskildringer

ble etablert, og jakten på dokumenter som kunne «bevise» hva som egentlig hadde skjedd, startet. Målet var å gi en mer vitenskapelig framstilling av historien.

En av de mest kjente 1700-tallshistorikerne var engelskmannen Edward Gibbon (1737–94). I 1776 publiserte han første bind av The History of the Decline and Fall of the Roman Empire . Der forsøker han å forklare hvorfor det romerske imperiet falt sammen. Gibbon har flere teorier. Flyttingen av imperiehovedstaden fra Roma til Bysants, keiserens reduserte kontroll over hæren og moralsk forfall er noen av grunnene, hevder han. Kanskje mest avgjørende var likevel kirkens teologiske stridigheter og kristendommens tro på livet etter døden. Slike forhold svekket befolkningens vilje til å kjempe for staten og være gode borgere. Etter Romerrikets sammenbrudd fulgte så den «mørke middelalderen», og et teppe av overtro og ufornuft la seg over Europa. Som opplysningsmann var Gibbon glad for at verden på 1700-tallet endelig var kommet på rett kurs igjen. Nå sto framskrittet for tur.

Gibbons berømte ve rk ble et forbilde for historikere i lang tid framover. Særlig det omfattende apparatet med kilder og noter skilte det fra de fleste andre historieverk på 1700-tallet. Gibbon kommenterer grundig dokumentene han bruker, og er spesielt opptatt av å bruke primærkilder der de finnes. For mange i samtiden var det vanskelig å akseptere Gibbons vurdering av Bibelen og kirkens dokumenter. Han mente at de fleste tekstene kirken bygde på, var sekundærkilder. På grunn av kirkens dominerende posisjon gjennom middelalderen hadde den greid å holde liv i det han mente var myten om Romerrikets kristendomsforfølgelser. Den negative framstillingen av kristendommen gjorde at verket hans ble forbudt i flere land.

Selv om Gibbons metode gjorde historie mer vitenskapelig, illustrerer verket hans også at en historiker aldri er helt objektiv eller nøytral. Vurderingen av kildene vil alltid være farget av et overordnet perspektiv eller av tolkning. De samme dokumentene kan leses på ulike måter av forskjellige historikere som ofte har sin egen ideologiske agenda. Like fullt satte Gibbon en ny standard for historieskrivingen. Fordi han så åpent gjør rede for kildebruken sin, er det mulig for andre forskere å sette spørsmålstegn ved konklusjonene hans. Gibbons historiske metode har på den måten mye til felles med naturvitenskapens. For at et eksperiment eller en teori skal sies å være vitenskapelig, må den kunne vurderes av andre.

På begynnelsen av 1800-tallet gikk særlig tyske historikere i spissen for d en nye vitenskapeliggjøringen av historieforskningen. Mest kjent var Leopold von Ranke (1795–1886). Han var også svært opptatt av regler for kildebruk, og han hadde som ambisjon å rekonstruere fortiden så nøyaktig som mulig. Idealet var at historien skulle skrives på grunnlag av primærkilder og førstehåndsberetninger. Som professor i historie ble Ranke læremester for en helt ny generasjon tyske historikere. Gjennom forelesninger og bøker trakk han fr am dokumenter fra arkiver som tidligere aldri hadde vært åpnet.

Gibbon var tidlig ute med å bygge historiske framstillinger på primærkilder. Det ble også et grunnleggende prinsipp da historiefaget ble profesjonalisert på 1800-tallet. Bildet viser de første sidene i en originalkilde fra norsk middelalder, Magnus Lagabøtes landslov (1274–76), nedtegnet i 1300-tallsmanuskriptet Hardenbergs Codex . Illustrasjonen øverst til venstre

Rankes hovedinteresse var å skrive politikkens og de europeiske statenes historie. Stor e menn, diplomatiske prosesser og kriger kom derfor til å stå sentralt. Ranke brydde seg lite om sosiale og økonomiske strukturer, men prøvde heller å finne ut hvilke intensjoner og motiver som lå bak statsledernes beslutninger. Historien var et resultat av bevisste og ubevisste menneskelige handlinger i konkrete situasjoner. Det fantes ingen generelle lovmessigheter som styrte den historiske utviklingen. Hver nasjon og periode var unik og måtte forstås på sine egne premisser, mente han. Derfor ble det også meningsløst å snakke om historiske framskritt. Ranke tok avstand fra opplysningstidens nedvurdering av middelalderen. Ingen epoker var bedre eller dårliger e enn andre, de var bare forskjellige. Historikerens oppgave var å fortelle objektivt hva som faktisk hadde skjedd på ulike steder til ulike tider.

Forsøket på å gjengi fortide n «slik den egentlig var», skulle likevel vise seg å være umulig. Akkurat som Gibbon måtte Ranke erkjenne at en historiker alltid må gjøre et utvalg, både av temaer og kilder. Alt kan ikke komme med, og framstillingen vil aldri kunne være mer enn én av flere mulige tolkninger

viser kong Magnus som overrekker loven.

andrehåndsberetning: gjengivelse av noe andre har fortalt

Kildekritikk og den hermeneutiske metode

Hvordan bør så historikerne gå fram når de skal velge blant det enorme tilfanget av kilder og tolke dem? Hvor skal de starte? Hva er viktig, og hva er irrelevant å ta med?

Et stikkord er kildekritikk. For det første må man avklare om kilden er ekte. Er dokumentet det det gir seg ut for å være, eller er det en forfalsking? I 1983 hevdet en tysk journalist at han hadde funnet Adolf Hitlers dagbøker. En av Europas fremste eksperter på nazismen gikk god for at notatbøkene trolig var skrevet av føreren. Det tok likevel ikke lang tid før andre historikere konstaterte at de var forfalsket.

En annen form for kildekritikk går ut på å vurder e kildens troverdighet. Hvem står bak den? Har opphavspersonen en spesiell agenda, og er kilden et innlegg i en bestemt maktkamp? Hva sier andre kilder om det samme temaet? Som vi så ovenfor, var Edward Gibbon opptatt av å skille mellom primærkilder og sekundærkilder. Det er også vanlig, som Ranke viste, å spørre om kilden er en førstehånds- eller andrehåndsberetning. Nærhet til begivenhetene kan kanskje si noe om hvor troverdig kilden er. Hvorvidt det som fortelles, er selvopplevd eller noe andre har fortalt, kan ha mye å si for hvor mye vekt man kan legge på den.

En viktig metode i arbeidet med kilder er den hermeneutiske sirkel . Den tyske idéhistorikeren Wilhelm Dilthey (1833–1911) mente at alle som forsøker å forstå fortiden, må tolke kildene i lys av en større helhet. Metoden, som lenge var brukt av teologer som studerte Bibelen, la til grunn at historikere, før de skal studere et fenomen i fortiden, allerede har en helhetlig forståelse og en forventning om hva de kan finne. Når de så leser kilden, blir kanskje helhetsinntrykket ytterligere styrket. Men også det motsatte kan skje. Kilden kan komme med overraskende informasjon som gjør at synet på fenomenet må korrigeres. Dermed endres helhetsforståelsen, som igjen påvirker forventningene til studiet av andre kilder.

Et eksempel på hvordan en slik hermeneutisk metode fungerer, har vi fra nyere framstillinger av jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. I 2018 ga forfatteren Marte Michelet ut boka Hva visste hjemmefronten? Der kom hun med en sensasjonell påstand om at den norske motstandsbevegelsen under krigen visste om arrestasjonene av de norske jødene flere måneder før de fant sted. Likevel hadde hjemmefrontens ledelse unnlatt å advare jødene om det som ventet dem i oktober og november 1942. Den viktigste kilden for Michelets oppsiktsvekkende opplysning var et lydbåndopptak med krigshelten Gunnar Sønsteby (1918–2012) fra 1970. Der sier han at de kjente til tyskernes planer allerede sommeren 1942. For Michelet var Sønstebys uttalelse ikke den enest e som kunne tyde på at mange i motstandsbevegelsen ikke brydde seg særlig mye om jødene. I boka hevdet hun også at sentrale folk i hjemmefronten i årene før krigen hadde kommet med en rekke antisemittiske uttalelser.

Michelets bok skapte en stor debatt. Noen historikere mente hun hadde satt søkelyset på et t ema som til nå hadde vært oversett i historiebøkene. Intervjuet med Sønsteby, som ingen tvilte på var ekte, ga påstandene hennes særlig tyngde. Her ble det jo sagt rett ut, av en som selv satt sentralt i hjemmefrontens ledelse, at de visste om det som skulle skje! En primærkilde og en førstehåndsberetning av den mest dekorerte krigshelten i norsk historie, altså. Da måtte det vel være sant?

Nei, hevdet andre. Flere historikere slaktet Michelets beskyldninger og kildebruk. Det Sønsteby hadde sagt, var ikke noe bevis på at han faktisk visste at jødene skulle arresteres flere måneder før det skjedde. Han kunne nemlig ikke ha visst det! Sommer en 1942 var de planlagte arrestasjonene ikke kjent utenfor en indre krets av de nazistiske lederne. Michelets bok inneholdt dessuten en rekke andre feilaktige og ærekrenkende opplysninger, sa kritikerne.

I årene etter publiseringen av Hva visste hjemmefronten? kom en rekke bøker som detaljert gikk gjennom Michelets påstander og behandling av kilder. Michelet har selv besvart kritikken i artikler, foredrag og en oppdatert utgave av boka (2022). Her trekker hun tilbake og nyanserer enkelte påstander i boka, men holder likevel fast på det som er hovedpoenget hennes: at den norske motstandsbevegelsen var lite interessert i å hjelpe jødene. De skarpeste kritikerne mener fremdeles at Michelets framstilling er svært misvisende, rent ut falsk, og at hun egentlig har gjort seg skyldig i ærekrenkelser. Flere av de etterlatte til personer som blir hengt ut i Michelets bok, har saksøkt både forfatteren og forlaget.

Debatte n om denne framstillingen av krigshistorien viser hvordan historikere tolker kildene i lys av en større helhet. Både Michelet og kritikerne

Marte Michelet, forfatteren av den omdiskuterte boka Hva visste hjemmefronten? (2018).

Den største forbrytelsen er også filmatisert (2020), regissør Eirik Svensson

bruker den hermeneutiske metoden, men kommer altså til helt ulike konklusjoner. Tonen i slike historiedebatter er ofte skarp, spesielt når påstandene er kontroversielle.

Historiebevissthet

De fleste mennesker møter ikke historien gjennom vitenskapelig gransking av kilder. I stedet leser eller ser vi fortiden framstilt som fortellinger. Filmer, tv-serier, romaner, dataspill og sakprosatekster er ikke så nøye med å refere re til kilder, men syr i stedet sammen en fortelling med en form for dramaturgi. Filmskaperne eller forfatterne velger kilder som passer inn i en bestemt narrativ struktur som ofte er medrivende og engasjerende. Fortellingene må ikke bli en tørr oppramsing av fakta og dokumenterte hendelser. Samtidig innebærer en slik tilnærming at mye blir utelatt.

Vårt store forbruk av historiefortellinger kan bidra til å utvikle det som kalles historiebevissthet . Ved å se eller lese om folk som har levd før oss, blir vi minnet om at verden ikke alltid har vært som den er nå. Som mennesker er vi historieskapt. Vi blir født på et gitt tidspunkt i tiden, inn i en virkelighet som vi ikke har valgt selv, og som i stor grad legger rammene for hva slags liv vi kan leve. Vi som lever nå, har muligheter som mennesker i tidligere epoker bare kunne drømme om. Vi lærer at ting vi tar for gitt, verdier vi ser på som selvsagte, ikke alltid har vært slik. Gjennom historieundervisningen på skolen lærer vi om vårt eget lands fortid, om verdenshistorien og om hvorfor og hvordan vi har kommet hit vi er i dag. På den måten kan vi forstå vår egen situasjon.

Det er viktig for at vi også kan være historieskapende . Historiefortellingene gir eksemple r på hvordan mennesker før oss har taklet sin egen historieskapte epoke. På samme måte som nordmennene ikke bare satt med hendene i fanget og lot tyskerne gjøre som de ville mellom 1940–45, kan vi inspireres og få ideer til hvordan vi kan møte vår tids utfordringer, både i vårt eget land og i resten av verden. Mennesker er ikke bare passive ofre for den historiske situasjonen de er kastet inn i. Samtiden og framtiden ligger til dels i våre egne hender.

Historie som folkeopplysning

Historiefortellingene har ulike funksjoner. Mange filmer, tv-serier og bøker er rett og slett god folkeopplysning . Sakprosaboka Den største forbrytelsen (2014) av Marte Michelet er en gripende skildring av hvordan norske jøder i 1942 ble arrestert og deportert til nazistenes utryddelsesleir i Auschwitz. Filmen Sulis 1907 handler om hvordan fattige gruvearbeidere i Sulitjelma i Nordland organiserte seg til kamp for sine rettigheter og gjennom det la grunnlaget for den norske velferdsmodellen. Begge fortellingene er både lærerike og rører ved publikums følelser. I tillegg peker de på kritikkverdige forhold. Den største Sulis 1907 (2023) er regissert av Nils Gaup

forbrytelsen feller en hard dom over det norske politiet som gjennomførte arrestasjonen av jødene. Sulis 1907 setter hensynsløse arbeidsgivere i et dårlig lys og minner om hvor viktig fagforeningsarbeid har vært i norsk historie.

Historie skaper identitet

Historieskrivingen har også ofte hatt en identitetsskapende funksjon. Da nasjonalismen fikk sitt gjennombrudd på 1800-tallet, bygde mange historieverk opp under forestillingen om nasjonalstaten. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm skriver dette i et essay:

et minnesmerke over folkemordet på jødene.

«Historikeren er for nasjonalismen det valmuedyrkerne i Pakistan er for heroinmisbrukere: Vi forsyner markedet med den nødvendige råvaren. Nasjoner uten fortid er en motsigelse. Det som skaper en nasjon, er dens fortid, det som rettferdiggjør en nasjon overfor en annen, er historien.»

Hobsbawm, E. (1992): «Ethnicity and Nationalism in Europa Today», side 3. Oversatt av Tommy Moum

Et eksempel på dette er Tyskland. I årene fram mot samlingen i 1871 skrev stadig flere historikere om hvordan den tyske nasjonen endelig var i ferd med å bli samlet i en ny sterk stat. Fortiden ble sett i lys av samlingsprosessen. De tidligere selvstendige fyrstedømmene hadde en felles historie, og nå var tiden inne for å komme sammen igjen. Gjennom skoleverket ble denne fortellingen formidlet til den oppvoksende generasjonen, som dermed lærte seg hva det ville si å være tysk.

Historien om Norge

Også Norge trengte en ny fortelling om fortiden da den nye norske staten så dagens lys i 1814. Etter over fire hundre års unionstid med Danmark fikk landet endelig sin egen grunnlov. Mange verk om Norges fortid kom nå ut, og de bidro sterkt til utviklingen av en norsk, nasjonal identitet. Den mest sentrale historikeren i Norge på første halvdel av 1800-tallet var Peter Andreas Munch (1810–63). Munch konsentrerte seg mest om de eldste tider og påsto at den skandinaviske halvøya opprinnelig var blitt befolket av germanske innvandrere som kom nordfra. I vikingtiden og middelalderen hadde norske stormenn og konger overtatt dominansen over store deler av Norden. Gullalderen gikk dessverre tapt da Norge på slutten av middelalde -

Tysklands samling: Siden middelalderen hadde Tyskland bestått av flere hundre små og store selvstendige stater. Formelt var de forent i det tysk-romerske riket under ledelse av en felles keiser. I realiteten var de fleste tyske statene styrt av lokale fyrster. Det som likevel bandt dem sammen, var det tyske språket og til dels en tysk kultur. I 1871 gikk de tyske statene sammen i én stat.

Snublesteiner,

Scene fra den norske spillefilmen Birkebeinerne (Nils Gaup, 2017) som dramatiserer borgerkrigstiden i norsk middelalder. Faghistorikere har kritisert filmen for å være kraftnasjonalistisk og historisk misvisende. Den tegner et ensidig bilde hvor birkebeinerne fremstår som gode nordmenn som kjemper en tapper frihetskamp mot baglerne, som på sin side er portrettert som ondsinnede utlendinger (som i hovedsak snakker dansk).

ren gikk inn i en union med Sverige og Danmark. Den lange perioden som nå fulgte, varte helt fram til 1814 da Norge igjen ble selvstendig og fritt. Under disse århundrene led folket under et sterkt skattetrykk og økonomisk utnyttelse. Da nordmennene endelig trodde de var kommet løs fra danskene, tvang stormaktene landet inn i en ny union – denne gangen med Sverige. Mot slutten av århundret våknet ønsket om å bryte tvangsekteskapet med svenskene. Historikernes fortelling om norsk frihet og storhet i middelalderen var en viktig motivasjonsfaktor i kampen for unionsoppløsningen, som endelig lyktes i 1905.

Gjennom Munchs og senere historikeres arbeid har den tapte norske gullalderen fått en sentral plass i den store fortellingen om Norge. Det går en linje fra Harald Hårfagre på 800-tallet og fram til det moderne norske kongedømmet. Da den danske prins Carl i 1905 ble valgt til ny norsk konge, grep han tilbake til middelalderen for å finne seg navn. Kong Haakon 7. hoppet over alle felleskongene med Danmark og Sverige og understreket i stedet kontinuiteten med den norske storhetstiden.

Litt seinere fø yde andre verdenskrig til et nytt og viktig kapittel i denne fortellingen om Norge. Mens landet i fire hundre år hadde ligget under for danskene, tok en ny stat i 1940 fra oss friheten. I fem lange år (1940–45) kjempet nordmennene mot den tyske okkupasjonen. Da freden endelig kom og vi igjen var frie, føyde krigshistorien seg inn i narrativet om det lille folket som gjennom århundrene hadde slåss for retten til å kunne styre seg selv.

I etterkrigstide n har denne fortellingen fortsatt å ha betydning for diskusjonen om nordme nns frihet og mulighet til å bestemme over seg selv. Da Norge gjennom to folkeavstemninger i 1972 og 1994 sa nei til medlemskap i EU, spilte motstanderne på de negative assosiasjonene ordet «union» har

Unionsskepsisen har dype historiske røtter i Norge. Her fra et nei til EU-arrangement utenfor Stortinget i 1994.

hatt i norsk historie. Tanken på at Norge frivillig skulle slutte seg til en union og på den måten gi fra seg deler av selvråderetten, var for mange å gjøre det motsatte av det som skjedde i 1814 og 1905. Det er grunn til å tro at historiefortellingene bidro til at Norge sa nei til EU.

Andre perspektiver på Norges historie

Det er likevel mulig å velge andre perspektiver når norsk historie skal fortelles. Allerede på 1800-tallet tonet flere historikere ned den dystre framstillingen av dansketiden. De hevdet at de fire hundre årene i union med Danmark hadde vært en veksttid for Norge, både kulturelt og økonomisk. En rekke nyere studier har forsterket dette perspektivet. Dermed kommer den tradisjonelle fortellingen om Norge i et ganske annet lys.

Også forestillingen om et nasjonalt norsk kongedømme fra Harald Hårfagre til dagens kongefamilie er blitt nyansert. Flere historikere har vist at Hårfagre-slekten ikke var så mektig som historiebøkene kan gi inntrykk av. Den danske dominansen var enorm gjennom store deler av vikingtiden og langt inn i middelalderen – i hvert fall i deler av Norge. Hele Oslofjord-området med de berømte gravhaugene i Borre og vikingskipene fra Vestfold var lenge under dansk kontroll. Norges senere hovedstad Oslo ble muligens grunnlagt

Snorres kongesagaer ble skrevet på 1200-tallet og var lenge en viktig kilde for historikerne på 1800-tallet.

I dag blir kongesagaene betraktet som levninger, og historikerne har liten tillit til dem som beretninger.

av dansken Harald Blåtann og ikke av nordmannen Harald Hardråde, slik Snorres kongesagaer forteller.

Den snevre norske vinklingen på historien falt ikke i like god jord hos alle. Romantikkens idé om det nasjonale fellesskapet kunne i hvert fall utvides til noe mer enn de enkelte lands grenser. Mange hadde forestillinger om et nordisk kulturfellesskap. I 1840-årene fikk nasjonalromantikken konkurranse fra skandinavismen. I stedet for den særegne norske fortiden var det mulig å se de tre nordiske folkenes historie mer i sammenheng. Det samme gjaldt for språk og kultur: Dansk, svensk og norsk var egentlig greiner av det samme språklige og kulturelle treet.

Skandinavismen ble i særlig grad en bevegelse blant forfattere og studenter. Både Johan Sebastian Welhaven (1807–73), Henrik Ibsen (1828–1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) deltok aktivt på skandinavistenes møter. Først og fremst handlet skandinavismen om kulturfellesskap og samarbeid mellom de nordiske landene. Men for noen lå det også politiske motiver bak. Da Danmark i 1863 havnet i krig med sine tyske naboer, krevde mange skandinavister norsk og svensk støtte til broderfolket. Skuffelsen var stor, ikke minst hos Ibsen, for at hjelpen til broderlandet uteble.

Da Danmark tapte krige n i 1864, gikk lufta ut av skandinavismen. I Norge ble konkurransen med nasjonalromantikken for sterk. Likevel er det grunn til å tro at skandinavismen gjorde sitt til å dempe de sterkeste nasjonalistiske tendensene i den norske nasjonalromantikken. Det ble aldri noe utpreget hat mot det danske eller det svenske i Norge, selv om enkelte skarpe utfall kom til uttrykk.

Historie som propaganda

Samtidig er det lett å se at historien kan brukes som propaganda. Da Russland i 2022 invaderte Ukraina, begrunnet myndighetene i Moskva angrepet ved å vise til historien. Ukraina har egentlig aldri eksistert som egen nasjon, hevdet Putin og hans støttespillere. Ukraina var historisk en del av det russiske imperiet. De som nå hadde makten i landet, var nazister som fikk støtte av vestlige land. Referansen til nazismen knyttet angrepet på Ukraina til russernes kamp mot den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. «Den store fedrelandskrigen» spiller en avgjørende rolle i den store fortellingen om Russland. Ved å bruke historien på denne måten forsøker Putin å rettferdiggjøre brudd på folkeretten. Slik håper han å få støtte i sin egen befolkning for en kostbar og blodig krig som bryter med internasjonal lov.

I alle diktaturer spiller historien en helt avgjørende rolle. I romanen 1984 av den britiske forfatteren George Orwell er kontroll over fortiden kjernen i maktutøvelsen. «Sannhetsministeriet» driver med systematisk sensur og omskriving av historien, slik at den understøtter regimets interesser. Personer som har vært i opposisjon, forsvinner fra de n kollektive hukommelsen. Romanen summe rer opp hvorfor historien er så viktig: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.»

Patriotisk feiring i Moskva 30. september 2023 av Russlands ulovlige annektering av fire ukrainske regioner. Russlands president Vladimir Putin er en ivrig amatørhistoriker og bruker historien som propagandaverktøy. I 2023 kom en ny, patriotisk historiebok for russisk skole som formidler Putins historiesyn og blant annet forsvarer det Russland kaller den «spesielle militære operasjonen» i Ukraina (i Russland er det forbudt å kalle krigen mot Ukraina for en krig).

Kan vi lære av historien?

En vanlig begrunnelse for å arbeide med historie er at man håper å lære av den. Fortidens feil må ikke gjenta seg. Ved å studere historiske hendelser kan man kanskje unngå å gjøre de samme tabbene igjen. Erfaringene fra andre verdenskrig har vært styrende for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk siden 1945. Da okkupasjonen endelig var over, konkluderte både historikere og politikere med at det norske forsvaret var for dårlig forberedt på en invasjon. I etterkrigstiden har det vært bred enighet om at noe liknede ikke må skje igjen. Derfor gikk Norge inn i Nato i 1949. Vi har en rekke eksempler på at historiske analogier trekkes inn i politiske avgjørelser. Da USA gikk til krig mot Irak i 2003, begrunnet amerikanerne angr epet ved å vise til en kjent hendelse i september 1938. Under et møte mell om blant andre Adolf Hitler og den britiske statsministeren Neville Chamberlain truet den tyske føreren med å invadere Sudetland, som var en del av Tsjekkoslovakia. Der bodde det mange tyskere som Hitler ønsket å inn-

analogi: likhet, liknende eksempel

lemme i sitt nye Stor-Tyskland. For Chamberlain var tanken om en ny storkrig bare tjue år etter den forrige et skrekkscenario. Han mente det britiske folket slett ikke var klar for noe slikt, og ga derfor Hitler grønt lys for å ta Sudetland. Storbritannia ville ikke gå til krig mot Tyskland om så skjedde. Hitler gjorde som han hadde sagt, men tok på begynnelsen av 1939 også resten av Tsjekkoslovakia. Seinere samme år var andre verdenskrig i gang. Münchenforliket, som avtalen mellom Hitler og Chamberlain ble kalt, er blitt stående som et skrekkeksempel på ettergivenhet med katastrofale følger.

Den amerikanske retorikken i 2003 gikk ut på at man aldri kan forhandle med en diktator. Hadde Hitler blitt satt på plass i 1938, kunne kanskje storkrigen vært unngått. Det var også argumentet for at Iraks diktator Saddam Hussein burde avsettes mens det ennå var tid. Ifølge amerikanerne forsøkte Irak å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Lyktes de med det, kunne det sette hele Midtøsten i brann, akkurat som Hitler i sin tid kastet Europa og verden ut i en katastrofal storkrig.

Amerikanernes angrep på Irak ble en katastrofe. Soldatene ble slett ikke tatt imot som frigjøre re, men ble sett på som okkupanter. Hundretusenvis av sivile og soldater mistet livet. Å sammenlikne Europa i 1938 med Midtøs-

Slik var overskriftene i norske aviser 9. april 1940. Helt siden okkupasjonens slutt har «aldri mer 9. april» vært et motto for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

ten i 2003 var et enormt feilgrep. Selv om de to situasjonene tilsynelatende liknet på hverandre, var de samtidig helt forskjellige. Overføringsverdien var lik null.

Eksempelet illustrerer godt hvordan historiebruk har sine begrensinger. Dette er noe historikere stadig minner politikerne om. Kunnskap om fortiden er noe annet enn naturvitenskap; den kan ikke generaliseres på samme måten som naturens mekanismer. Historie handler om mennesker som gjør sine valg ut fra verdier og motiver som kan være svært komplekse. En statsleder tenker ikke alltid like klart. Hvilken psykologisk tilstand er hun eller han i? Hvor godt informert er vedkommende? Og ikke minst, i hvilken kontekst foregår en hendelse? Den kanskje viktigste lærdommen vi kan trekke fra historien, er at vi ikke må tro at den gjentar seg; hver situasjon er unik og må derfor vurderes ut fra sine egne premisser og konkrete kontekst. Dersom vi tror at historien er en oppskrift på hvordan vi bør handle nå, kan det gå forferdelig galt.

En annen historie

At ingen hendelser i fortiden er helt like, og at historien ikke måtte ta den retningen den gjorde, er en vanlig oppfatning blant historikere. En representant for dette synet er den britisk-amerikanske historikeren Niall Ferguson (f. 1964).

Ferguson viser til hva som skjedde med det britiske imperiet etter at Napoleon var beseiret i 1815. Imperiet hadde da en stor gjeld etter de lange og kostbare krigene. Evnen til å forsvare britiske interesser over hele kloden var svekket, blant annet var de amerikanske koloniene nylig tapt. I Storbritannia var det store sosiale problemer, og en fremadstormende arbeiderklasse krevde større rettigheter. Mye lå med andre ord til rette for at hele imperiet kunne kollapse. Hadde det gått slik, kunne historikerne i ettertid ha pekt på en rekke årsaker. I stedet skjedde det stikk motsatte. Imperiet styrket seg og nådde høyden av sin makt i det neste århundret.

Et annet eksempel på hvordan historien kunne sett annerledes ut, finner vi i Tyskland i mellomkrigstiden. Siden vi sitter med fasiten i ettertid og lett kan peke på årsaker til at Hitler kom til makten, er det viktig å minne om at verdenshistorien kunne ha utviklet seg i en helt annen retning. Dersom ledende tyske politikere hadde stoppet Hitler før han gjorde seg selv til diktator i 1933, ville kanskje andre verdenskrig og holocaust vært unngått. Siden mennesker er historieskapende, kunne enkelte personer i kritiske øyeblikk ha blokkert Hitlers maktovertakelse.

Ferguson mene r at historieskrivingens viktigste oppgave er å minne oss om at en annen utvikling var mulig. Det betyr at heller ikke vårt historieskapte samfunn er låst fast til et bestemt spor framover. Selv om vi ser likheter i vår tid med tidligere perioder, er det ikke gitt at det samme vil skje igjen. Når vi skal være historieskapende, kan kunnskap om fortiden bidra til at vi får øye på flere løsninger enn dem som umiddelbart virker mest fornuftige og sannsynlige. På den måten kan historien hjelpe oss til å skape et bedre samfunn.

Hvordan ville verden sett ut dersom nazistene hadde vunnet andre verdenskrig? Dette kontrafaktiske spørsmålet har inspirert en rekke bøker og filmer. The Man in the High Castle er et nyere eksempel som tar opp hvordan USA ville utviklet seg om historien hadde tatt en slik alternativ retning. Hvordan tror du livet i Norge ville vært i dag om den tyske okkupasjonen ikke tok slutt?

Noe å tenke over

1 Historikere er oft e uenige om hvilken fortelling om fortiden som er sannest. Hvordan er det mulig å komme til så ulike konklusjoner? Svekker det historiefagets «vitenskapelighet» at de de samme kildene kan tolkes så ulikt? Begrunn svaret.

2 Undersøk debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? . Hvorfor skaper slike bøker så voldsom debatt? Er det ikke greit at historikere har ulikt syn på det som skjedde i fortiden? Begrunn svaret.

3 Forfattere av historiske fiksjoner bygger hele tiden på et utvalg av kilder, akkurat som en profesjonell historiker. Hva er da forskjellen på å skrive historiske romaner og historiske framstillinger?

4 På hvilken måte kan hist oriefortellinger både virke frigjørende og undertrykkende? Gi gjerne eksempler.

5 Hvorfor er kampen om fortiden viktig for dagsaktuell politisk debatt?

6 Noen historikere leg ger mest vekt på økonomi, produksjonsforhold, geografi og klima. Andre er mer opptatt av tanker, ideologier og individuelle valg som enkeltpersoner har tatt. Kjenner du til eksempler på disse formene for historieskriving?

7 I hvilken grad går det an å lære av historien? Hva kan vi i så fall lære?

8 Finn et eksempel på en avgjørende hendelse i historien som kunne ha ført til en helt annen utvikling. Hvorfor fikk akkurat denne hendelsen så stor betydning?

9 Hva mener vi med historiebevissthet? P å hvilken måte er det viktig?

Pseudovitenskap, desinformasjon og konspirasjonsteorier

FILOSOFISK OPPVARMING

Diskuter følgende påstander:

1 «Verden vil bedras.»

2 «Noen av de viktigste vitenskapelige oppdagelsene er gjort av folk som hadde mot til å gå mot strømmen. Derfor burde vitenskapen oppmuntre forskere til å gjøre det.»

Alternativ vitenskap – eller desinformasjon og løgner?

I vitenskapshistorien finnes mange «kjettere» som har utført handlinger og kommet med påstander i strid med det som var allment akseptert blant de lærde. De som ikke fulgte reglene eller de vedtatte sannhetene, risikerte å bli ekskludert fra det gode selskap. En utbredt myte er at slike avvikere ofte havnet på bålet, men det skjedde sjelden. Latterliggjøring og yrkesforbud har derimot oftere vært resultatet for dem som har gått sine egne veier.

Nå kan det kanskje virke nådeløst og intolerant å ekskludere dem som ikke alltid går i takt med den etablerte vitenskapen. Vi vet jo at enkelte slike,

Galileo Galilei turte å utfordre det allment aksepterte. Han forsvarte Nicolaus Copernicus‘ verdensbilde, der sola står i sentrum for jordas og de andre planetenes bevegelse i vårt (sol)system. Dette stred mot det eksisterende verdensbildet, som hadde jorda i sentrum.

Frenologi er en pseudovitenskap som ble svært populær på 1800-tallet. Ifølge frenologien er menneskelige egenskaper knyttet til bestemte områder av hjernen. Disse områdenes utviklingsnivå kan avleses av hodeskallens form. Ved å måle og kjenne på hodeskallen kunne frenologene fortelle om en person var lat, smart eller glad i barna sine.

som Galileo Galilei, til slutt viste seg å ha rett. Samtidig er det nødvendig å avgrense hva som er vitenskap, og hva som er noe helt annet. Hvem andre enn vitenskapsmiljøene kan avgjøre det?

Naturen, samfunnet og historien er mangfoldig og fascinerende. Likevel publiseres det fantasifulle bøker og tv-programmer der det framsettes merkelige påstander og teorier. Mange av framstillingene tar utgangspunkt i hypoteser som ikke tilfredsstiller Poppers krav om å være falsifiserbare. Ofte er de også på kollisjonskurs med allment aksepterte sannheter og metoder som de etablerte vitenskapelige disiplinene bygger på.

En samlebetegnelse for mange slike publikasjoner og programmer er pseudovitenskap . Ofte gjør de et poeng av å operere utenfor de vanlige vitenskapsmiljøene. De går gjerne til angrep på forskningsinstitusjonene og beskylder dem for maktmisbruk. De alternative stemmene skal tvinges til taushet, sies det, og den etablerte vitenskapen blir beskyldt for å ikke tolerere avvik fra den sannheten den allerede forvalter.

Pseudovitenskapelige bøker, podkaster, foredrag og tv-serier framstår ofte ganske overbevisende. De som fremmer slike alternative teorier, er gjerne godt belest og presenterer tilsynelatende imponerende argumenter og eksempler. Det trengs ofte en ekspert i faget for å avsløre dem, men ekspertene befinner seg gjerne utenfor de ekkokamrene der slike påstander spres. Dermed lever mange mennesker videre med overbevisninger som er bygd på uvitenskapelig grunnlag.

Den tapte sivilisasjonen

Et eksempel på pseudovitenskap er den svært populære tv-serien Ancient Apocalypse (Netflix 2022) av den selvlærte arkeologen og journalisten Graham

Hancock. Gjennom åtte episoder tar han seerne med på en reise til det han påstår er restene av en tapt sivilisasjon, langt eldre enn oldtidskulturene i Mesopotamia og Egypt. Årsaken til den katastrofale forsvinningen for ca. tolv tusen år siden skal ha vært en rekke kometnedslag.

I programmene søk er Hancock ofte konfrontasjon med de etablerte arkeologiske vitenskapsmiljøene. At de avviser det meste av det han hevder, preller av på ham. Tv-serien er lekkert lagd, med flotte scener og en stram dramaturgi. Seerne får en tilsynelatende overbevisende framstilling, der Hancock har regien og selvsagt bestemmer hva som kommer med, og hvilke av kritikerne hans som får slippe til.

Denne kornsirkelen dukket over natten opp i en åker i Surrey i England i 2016. Figuren minner mistenkelig om populærkulturens «små grønne menn» og er nok et humoristisk pek til folk som på ramme alvor tror at romvesener prøver å oppnå kontakt via sirkler i kornåkere på den britiske landsbygda.

Mottakelse n av Ancient Apocalypse har vært blandet. Avisa The Guardian (23.11.22) kalte den for «den farligste serien på Netflix». Den elegante innpakningen og effektive retorikken kan få mange til å avvise den seriøse historieforskningens og arkeologiens framstillinger, hevdet kritikeren. Hvis en sjarlatan som Hancock kan lure folk med sin pseudovitenskapelige tv-serie om fortiden, hvilke andre sannheter står ikke da for fall?

Vitenskapsfilosofen M ichael Shermer (Sceptic, 23.12.22) er derimot mer forsonlig. Selv om han ikke godtar Hancocks påstander om den tapte sivilisasjonen, aksepterer han at særlig oldtidshistorien må gi rom for alternative teorier. Fordi kildegrunnlaget er svært begrenset, ligger denne historiske perioden i stor grad i mørke. Derfor kastes det også stadig fram fantasifulle forslag om hva som kan ha skjedd, og hvordan forholdene kan ha vært. Shermer nevner selv en del slike. Blant annet peker han på Thor Heyerdahls teori om at Polynesia, øygruppa midt ute i Stillehavet, opprinnelig ble befolket fra Sør-Amerika (en teori som i dag er tilbakevist). Heyerdahl (1914–2002) var gjennom mesteparten av livet en berømt vitenskapsmann (og eventyrer), og han la fram en rekke oppsiktsvekkende teorier om perioder av historien som vi vet lite om.

Shermer reiser også spørsmålet om hva som må til for at Hancocks hypotese skal kunne falsifiseres. Han har selv debattert med Hancock, men sier at han aldri har fått et svar på utfordringen. I stedet slår Shermer fast at det ikke finnes et eneste bevis, ikke en eneste levning som bekrefter at den tapte sivilisasjonen noen gang har eksistert. Det er likevel ikke det samme som at hypotesen er falsifisert. Det skal bare ett nytt arkeologisk funn til før fortellingen

sjarlatan: bedrager, en som later som han vet mer enn han gjør

Thor Heyerdahl hadde utdanning i zoologi og geografi, og han var medlem av Det norske vitenskapsakademi. Likevel var han svært omstridt. I sitt siste forskningsprosjekt jobbet han ut fra en hypotese om at forestillingen om guden Odin var basert på en mektig høvding som hadde emigrert fra Kaukasus til Norden. Prosjektet ble slaktet av eksperter og kalt for pseudovitenskap. Heyerdahl selv mente at de etablerte vitenskapsmiljøene oftest besto av skrivebordsforskere med lite åpenhet for ny kunnskap.

Iliaden: trolig skrevet av dikteren Homer, ca. 700 f.Kr., handler om grekernes krig mot trojanerne ca. 1100–1200 f.Kr

kan sannsynliggjøres. Akkurat det har skjedd før. I 1870-årene fant den tyske arkeologen Heinrich Schliemann (1822–90) oldtidsbyen Troja begravd under tykke lag av jord. Troja er beskrevet i Homers Iliaden. De fleste forskere mente lenge at fortellingen om byen var en legende. Schliemann var overbevist om at den hadde eksistert. Til slutt fikk han rett, og arkeologihistorien måtte skrives om.

Shermers viktigste kritikk er derfor ikke rettet mot hypotesen om den tapte sivilisasjonen. D et må være lov å kaste fram uvanlige og dristige gjetninger om den eldste historien. Problemet er at Hancock i for stor grad ignorerer den etablerte vitenskapen. Rett nok oppsøker han ekspertene, men han ser bort fra innvendingene deres. Hancocks kildebruk er altfor selektiv, mener Shermer. Siden Hancock utfordrer etablerte sannheter, hviler bevisbyrden på ham.

«Holocaust fant aldri sted»

revisjonisme: omskriving, nytolkning av de dominerende og allment aksepterte framstillingene av historien.

Definisjonen ser kanskje ganske nøytral ut, men i praksis er en revisjonist som skriver om andre verdenskrig, ofte en holocaustfornekter eller forsvarer av nazismen.

En av de farligste pseudovitenskapelige historieforfalskningene handler om hva som skjedde med Europas jøder under andre verdenskrig. En bevegelse organisert rundt det amerikanske The Institute for Historical Review ønsker å undergrave den etablerte holocaustforskningen. Gjennom flere år ga de ut et tidsskrift som ikke var fagfellevurdert. Instituttet arrangerer jevnlig møter og konferanser med talere som forsøker å skrive om historien. Flere av bidragsyterne, som gjerne kaller seg for «revisjonister», kan vise til at de har akademiske grader. Målet deres er å korrigere den etablerte framstillingen av hva som skjedde med jødene under nazismen, hevder de. I virkeligheten er de ute etter å så tvil om det historikerne har dokumentert om denne store tragedien.

Det er særlig tre påstander revisjonistene promoterer. (Shermer, 1997, side 189). For det første avviser de at det fantes en plan om å utrydde jødene. «Den endelige løsningen på jødespørsmålet» var deportasjon fra Det tredje riket, påstår de. Men antallet jøder var så stort at det ikke lyktes nazi-myndighetene å sende dem ut. Derfor havnet de i gettoer og konsentrasjonsleirer i stedet.

For det andre avvise r de ikke at jøder døde i fangeleirer. Livet der var tøft, og mange omkom som følge av sykdommer og sult, særlig mot slutten av krigen. Gasskamrene ble ikke brukt til å drepe folk, men for å desinfisere fangenes klær og tepper, hevder de. Krematoriene, som fortsatt står der, var nødvendige for å kvitte seg med kroppene til de som døde. Skylden for det tragiske som skjedde i leirene, legges ikke først og fremst på nazistene, men på de alliertes bombing av Tysklands infrastruktur.

For det tredje bagatelliserer og toner The Institute for Historical Review ned tallet på døde jøder. Mens de fleste eksperter sier at seks millioner ble drept, hevder revisjonistene at mellom 300 000 og to millioner mistet livet.

Den mest kje nte holocaustfornekteren er den britiske amatørhistorikeren David Irving (f.1938). Selv om han ikke har noen formell historikerutdanning, har han gjennom flere tiår arbeidet mye med historiske kilder fra

andre verdenskrig. Ikke minst har han gravd i tysk e arkiver. Han har derfor framstått som en kunnskapsrik fagperson overfor sitt publikum som han ofte har tatt med på guidede turer til krigshistoriske plasser og utryddelsesleirer.

Irving har gitt ut en rekke bøker om sentrale folk i det tyske nazistpartiet, ikke minst Hitler selv. En rød tråd i mye av det han har skr evet og sagt, er at nazistene ikke var så ill e og at de allierte var mye verre. En påstand Irving ofte gjentar, er at det ikke finnes en eneste kilde som dokumenterer at Hitler ønsket eller beordret drapet på jødene. Føreren hadde ikke engang kjennskap til det som skjedde i dødsleirene, hevder han.

Spillefilmen Denial (2016) handler om den amerikanske historikeren Deborah Lipstadts kamp mot David Irvings historieforfalskning og fornektelse av nazistenes folkemord på jødene.

Historikernes dom over Irvings arbeider har vært nådeløs . Gang på gang har han blitt avslørt som en løgner. En av de sterkeste kritikerne er den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt. Gjennom forelesninger, artikler og spesielt boka Denying the Holocaust (1993) har hun kalt Irving for «en av de farligste talspersonene for holocaustfornektelse». Hun beskyldte ham videre for å manipulere og forfalske kilder. I 1996 svarte Irving med å saksøke Lipstadt for ærekrenkelse.

Under ret tsaken kunne forlaget til Lipstadt legge fram grundig dokumentasjon på Irvings desinformasjon. Et sitat fra en tale av Hitler 30. januar 1939 var særlig avslørende om hva Hitler mente om jødenes framtidige skjebne:

«I dag vil jeg enda en gang være en profet: Dersom den internasjonale jødefinansen i og utenfor Europa nok en gang skulle lykkes i å kaste nasjonene ut i enda en verdenskrig, vil ikke konsekvensen være bolsjeviseringen av jorda og dermed jødenes seier. I stedet vil det være utryddelsen av den jødiske rasen i Europa.»

Storr, W. (2013): The Heretics. Adventures With the Enemies of Science, side 303. Oversatt av Tommy Moum

Dommen i saken falt i april 2000 og var et knusende nederlag for Irving. Han ble dømt til å betale over tjue millioner kroner til Lipstadt og forlaget hennes. Dommeren begrunnet kjennelsen blant annet på følgende måte:

«Irving har misvisende framstilt historiske bevis; antatt synspunkter som går imot tyngden av bevis; lagt vekt på lite troverdige bevis og sett bort fra eller avvist troverdige bevis ... konsekvent og målrettet ... av ideologiske hensyn ... Han er en aktiv holocaustfornekter, antisemitt og rasist som omgås høyreekstremister som kjemper for nynazisme.»

Storr, W. (2013): The Heretics. Adventures With the Enemies of Science, side 273

Holocaustfornekterne i The Institute for Historical Review og David Irving er eksempler på folk som driver pseudovitenskapelig historieskriving. Sitatet fra førerens tale i 1939 slår nærmest i hjel Irvings påstand om at Hitler var uvitende om planene for å utrydde jødene. Nå trengs det likevel mer enn bare én konkret kilde for å falsifisere en historisk hypotese. Som vi så tidligere, må kildene leses hermeneutisk: De må tolkes i lys av en helhet. Ut fra det historikerne ellers vet om nazismen og Hitler, er det åpenbart at Irvings manipulering og misvisende framstilling av kildene gjør påstandene hans falske.

For Lipstadt er kampen mot holocaustfornektelse svært viktig. Som historiker må man holde fast på at noe er sant og noe annet usant, også når det gjelder fortiden, understreker hun. Kildene må naturligvis tolkes i sin kontekst. Men det betyr ikke at enhver tolkning er like gyldig. I Irvings tilfelle

Deborah Lipstadt fotografert i sitt hjem i Washington i november 2023.

handler det dessuten om direkte forfalskninger. Å avsløre kildemanipulasjon er ekspertenes oppgave. Dersom usannheter får lov til å sirkulere uimotsagt, vil fundamentet for hele vårt demokratiske samfunn kollapse. «Jorda ER rund, klimaendringer ER et faktum, Elvis ER død», avslutter hun sin Ted Talk om David Irvings holocaustfornektelse.

Konspirasjonsteorier

En konspirasjonsteori inneholder påstander om en sammensvergelse av folk som i det skjulte og med onde hensikter forsøker å oppnå bestemte mål. Historikeren Terje Emberland sier at den slags teorier bygger på en grunnleggende mistillit til det han kaller «den offisielle sannhet», som mediene, det etablerte politiske miljøet og de økonomisk mektigste i samfunnet formidler. Konspirasjonsteorien tilbyr i stedet en alternativ fortelling som den egentlige sannheten. Komplekse sammenhenger blir sterkt forenklet, slik at brikkene i en ellers mangfoldig verden endelig faller på plass. I virkeligheten er slike fortellinger fulle av fiktive, falske «fakta» og ulogiske argumenter. Konspirasjonsteorier spiller ofte på motsetninger mellom «de gode», som bare søker sannheten, og «de onde», som vil forføre og lure folk. Ved å identifisere seg med de gode kan den som faller for fortellingen, rettferdiggjøre handlinger og holdninger som er både tvilsomme og forkastelige. Man får en grunn til å oppføre seg grusomt dersom man mener at man kjemper for en god sak. Gjerningsmannen som utførte terrorangrepet i Norge 22. juli 2011, begrunnet massakrene med henvisninger til konspirasjonsteorier. På nettet la han ut et omfattende manifest med absurde påstander om at muslimer, marxister, ateister og politikere forsøker å ødelegge den vestlige, kristne sivilisasjonen og overta makten.

Andre konspirasjonst eorier som har skapt grobunn for grusomme handlinger, gjelder jødene. Gjennom tusenvis av år var jøder forfulgt i Europa. Forestillinger om at de hadde drept Jesus og egentlig ikke var til å stole på, var utbredt. Når epidemier brøt ut, var det lett å skylde på jødene: De hadde sammensverget seg mot de kristne; de forgiftet drikkevannet, spiste kristne barn og drakk blodet deres.

På slutte n av 1800-tallet, da antisemittismen flammet opp på ny, kom en ny variant av konspirasjonsteoriene om jøder. Boka Sions vises protokoller (1903) gjengir angivelige møtereferater fra den sionistiske verdenskongressen i 1897. Der står det at jødene hadde en plan for å ta kontrolleren over finansvesenet, næringslivet, militæret, lovverket, utdanningsvesenet og statsbyråkratiene og på den måten styre hele verden.

Sions vises protokoller, som snart ble avslørt som en forfalskning, fikk stor utbredelse i Europa i 1920- og 1930-årene. I det nazistiske Tyskland ble den lest av skolebarn. Hitler og hans folk tegnet et skremmebilde av den «jødiske finanseliten» i Europa og USA og «jødebolsjevismen» i Sovjetunionen. I Norge var boka til sterk inspirasjon for medlemmer av nazistpartiet Nasjonal Samling. Når folk først ble indoktrinert med denne typen konspirasjonsteori,

Ted Talk: Korte videoer der eksperter formidler kunnskap på en forenklet og popularisert måte

sionistiske verdenskongresser: Sionismen (Sion = Jerusalem) var en politisk bevegelse som ønsket å etablere en jødisk stat. På slutten av 1800-tallet arrangerte bevegelsen flere kongresser for å diskutere og organisere dette arbeidet.

Fransk antisemittisk plakat som spiller på konspirasjonsteorien om et jødisk komplott for å ta over verden.

var det også lettere å få dem med på folkemordet på jødene, som nazistene etter hvert satte i gang.

Selv om andre verdenskrig førte til nazismens nederlag, har ikke forestillingene om en jødisk verdenskonspirasjon forsvunnet. Fortsatt er mange overbevist om at nettverk av jøder jobber i det skjulte. Den ungarsk-amerikanske jødiske finansmannen George Soros (f. 1930) trekkes ofte fram som hjernen bak en modernisert plan om jødisk herredømme. I 2017 marsjerte hundrevis av høyreekstremister i den amerikanske byen Charlottesville og ropte: «Jews will not replace us.» Kjente opinionsdannere på tv snakker om en «erstatningsplan» der masseinnvandring av jøder og mennesker med annen hudfarge og kultur kommer til å ta makten fra majoritetsbefolkningen i Europa og USA. Målet er å utradere «den hvite rasen», hevdes det. I kjølvannet av krigen mellom Israel og Hamas (2023) har mye antisemittisk grums igjen kommet til overflaten i store deler av verden. Den tragiske krigen med store sivile tap har utløst demonstrasjoner som ikke bare kritiserer den israelske statens bombing av Gaza. Jøder blir igjen framstilt som et hevngjerrig folk som nådeløst angriper palestinske sivile mens de fortsetter å stjele landet deres. Noen tar til og med til orde for å utslette Israel og alle jøder.

De som driver med pseudo vitenskap, blander ofte inn konspirasjonsteorier. Graham Hancock mener at de etablerte arkeologiske forskningsmiljøene er mest opptatt av å slå ring om seg selv og derfor avviser alt som utfordrer deres hegemoni. David Irvings holocaustfornektelse er nært knyttet til den gamle forestillingen om at jøder søker verdensherredømme. Som mange av dem som driver med pseudovitenskap, hevder Irving at han er offer for en konspirasjonsteori.

De fleste konspirasjonsteorier bygger på ideen om at nettverk av mennesker driver en hemmelig og ondsinnet virksomhet. Det betyr likevel ikke at alt net tverksarbeid er konspirasjoner. I de fleste tilfeller er sammenslutninger av mennesker som jobber for å fremme sine interesser, helt legitime. I norsk politikk har det le nge vært et nært samarbeid mellom Arbeiderpartiet og LO. Personer fra forskjellige miljøer i arbeiderbevegelsen «har snakket sammen» og inngått avtaler på bakrommet og i ulike sammenhenger. Overalt i samfunnet finner vi slike formelle og uformelle samarbeidsmåter. I mange tilfeller forsøker deltakerne å holde virksomheten og nettverkenes indre diskusjoner skjult. Det er helt normalt og ikke nødvendigvis kritikk-

verdig. Ofte trengs enn viss diskresjon dersom en strategisk plan for å oppnå bestemte mål skal kunne lykkes. Det er først når nettverket tyr til ulovligheter, dikter opp falske «fakta» og med onde hensikter bryter spillereglene, at vi kan snakke om konspirasjone r. Hemmelige samtaler og baksnakking med sikte på å styrte en lovlig valgt ledelse i et politisk parti, kan være eksempel på det.

Gruppeidentitet og bekreftelsestendens

Hvordan er det mulig at noen holder fast på konspirasjonsteorier eller pseudovitenskapelige påstander når bevisene imot er så sterke? Hvordan kan vi forklare motviljen mot å la seg korrigere av det som er sant? Hvorfor aksepterer så mange det Harry Frankfurt omtaler som «bullshit» (se side XXX )? Én forklaring er medienes ekkokamre. Selv om vi har et grenseløst tilbud av informasjonskilder, styres vi av algoritmene som sender oss dit hvor vi

Antivaksinedemonstrasjon i den svenske byen Malmö i februar 2022. Qanon er en referanse til en konspirasjonsteori som ble populær blant Trump-tilhengere. Konspirasjonsteorien kom i mange varianter, men kjernen var at Trump i hemmelighet kjempet for å avsløre at USA er styrt av onde eliter (satanister, pedofile osv.), som skulle arresteres eller henrettes.

som regel får bekreftet og forsterket det vi allerede mener. For ikke lenge siden var tradisjonelle medier som aviser, nasjonale tv-kanaler og bokforlag portvoktere som sorterte og vurderte informasjonen før den gikk videre til publ ikum. I dag er det fritt fram for alle å publisere nettsider, blogger og videoer. Kvalitetskontroll og faktasjekk er tilfeldig og upålitelig.

At det skulle gå slik, er nok en utilsiktet utvikling under moderniteten. På 1700-tallet ville filosofene opplyse befolkningen, slik at menneskene kunne komme ut av sin «selvforskyldte umyndighet», som Immanuel Kant skrev. Tanken var at kunnskap og fornuft ville erstatte uvitenhet, overtro og irrasjonalitet. Politikken ville styres av fornuftige mennesker som visste hva de holdt på med, og vitenskapen skulle legge grunnlaget for et rasjonelt samfunn.

Dessverre har opplysningstidens drøm om framskritt også endt i det motsatte. Den nazistiske staten i Tyskland ble forvaltet av en kunnskapsrik elite med akademisk bakgrunn. Ingeniører, vitenskapsfolk, leger, jurister og prester deltok mer enn villig i det groteske prosjektet med å utrydde Europas jøder og skape en raseren arisk befolkning. Fra én side sett er nazismen også et resultat av den moderne tidens rasjonalitet. Holocaust var et folkemord som kunne gjennomføres ved hjelp av moderne kjemisk vitenskap, teknologi (gasskamrene) og en effektiv logistikk. Transporten av jøder til utryddelsesleirene foregikk nærmest knirkefritt, og de som planla den, hadde utvilsomt et stort talent for å organisere.

Kants d røm om å skape et rasjonelt opplyst samfunn støtte også på en annen uforutsett hindring. Det viste seg å være naivt å tro at menneskene gradvis ville la følelsene erstattes av fornuften. Historien har vist at følelser er minst like viktige som fornuften for å forstå hvorfor vi handler og tror som vi gjør. Én forklaring på det er det dypt menneskelige behovet for å tilhøre en gruppe. For at vi skal ha en kollektiv identitet, trenger vi noe å tro på sammen. Det kan være religion, politisk ideologi, personkult eller spesielle interesser. Medlemskap i gruppa krever at den enkelte slutter seg til et felles verdensbilde eller virkelighetsforståelse.

Når man er medlem av en gruppe eller har en sterk overbevisning om noe, ønsker man å få forsterket det man allerede tror på. Dette kalles bekreftelsestendens . Ma n leter etter argumenter og eksempler som bygger opp under det man gjerne vil skal være sant. Når man blir konfrontert med noe som er kritisk til det man identifiserer seg med, er den naturlige reaksjonen å avvise det. En måte å gjøre det på er å tilbakevise det med saklig og rasjonell argumentasjon. Me n om det ikke går, er en vanlig respons å si at det ikke stemmer, at det er en løgn, og at ingen kan stole på de kildene og mediene som hevder noe slikt. Dersom man ikke kan se helt bort fra kritikken, toner man den likevel ned såpass mye at man kan leve med den. Vanlige reaksjoner er å bagatellisere påstandene, finne unnskyldninger eller si at «motparten» er like ille. Å erkjenne at kritikken eller den nye kunnskapen er riktig, sitter langt inne. Den amerikanske psykologen og filosofen William James sa det på følgende måte:

Like barn leker best? Når blir gruppetilhørighet usunt?

Mennesket beholder så mye av det han kan, for når det kommer til å endre overbevisning, er vi alle ekstremt konservative. Han forsøker først å endre mening, og så ... til slutt kommer han på en ny ide som han legger på toppen av sin gamle oppfatning, uten å forstyrre sistnevnte i særlig grad. Denne nye ideen blir så tatt opp og gjort til den riktige.

Gjengitt i Skjeseth (2018): Løgn. Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss, side 49

Kognitiv dissonans

Dersom det blir for stort sprik mellom det man tror på, og ny kunnskap, oppstår noe vi kaller kognitiv dissonans. Utviklingen av kognitiv dissonans tar gjerne litt tid. Som William James var inne på, skal det mye til før mennesker kaster vrak på det man allerede tror på. Lenge forsøker man å uskadeliggjøre eller tilpasse ny informasjon og kunnskap til den overbevisningen man allerede har. Et eksempel på noe som kan skape kognitiv dissonans, er kjøttspising. De fleste nordme nn spiser biff, fisk og kylling med god samvittighet. Smaken er

Ord som kjøttskam og flyskam reflekter økende bevissthet om alt fra dyrevelferd til natur- og klimakrisen.

god, og den enkelte kjøtteter tenker vel ikke så mye på hvordan dyra, fisken og fuglene har hatt det før de havner på middagstallerkenen. Kanskje vil vi heller ikke tenke på det. Dessuten skal jo Mattilsynet sørge for at dyra har det godt så lenge de lever, og eventuelle dyreplagere blir straffet. Eller? Og hva med den økende kunnskapen om dyrs indre liv? Vi vet stadig mer om at kyr, griser og kyllinger opplever både smerte og angst – og glede (se side xxx ). For mange som lærer om dette, kan det bli vanskeligere å fortsette å spise kjøtt. Den kognitive dissonansen vokser. Tanken på at dyr må lide for at mennesker skal få et litt mer velsmakende måltid, blir uutholdelig. For noen er det bare én ting å gjøre: bli vegetarianer eller veganer. Dagens klimakrise kan også føre til kognitiv dissonans. Jo mer vi vet om årsakene til den globale oppvarmingen, desto vanskeligere kan det være for mange å sette seg på et fly siden det slipper ut mye klimagasser. Å legge ferien til et land langt borte kan by på indre konflikter for den enkelte. Kan man med god samvittighet dra til Syden eller på storbyferie en helg dersom det bidrar til enda større utslipp av klimagasser?

Kognitiv dissonans er med andre ord en mekanisme som kan bidra til at vi endrer både levemåte og holdninger. Det sitter langt inne å erkjenne at man har tatt eller gjort feil, eller at man burde forandre mening. Men når spriket blir for stort mellom hvordan vi oppfatter virkeligheten og ønsker at den bør være, og hvordan virkeligheten faktisk framstår, ja, da har vi en mulighet til å korrigere feiltakelsen.

Skolens læreplaner, kritisk tenkning og elevenes kunnskapstilegnelse

I norsk skole legges det mye vekt på at elevene skal lære seg å tenke selvstendig og kritisk. Er det en fare for at kritisk tenkning blir vanskelig hvis vi samtidig hevder at kunnskap og sannhet er relativt eller skapt ut fra ulike

perspektiver? Deborah Lipstadts avsløring av David Irvings historieforfalskning dreide seg først og fremst om fakta. Når Irving fornekter at holocaust har funnet sted, er det objektivt sett usant, slår Lipstadt fast. Det går ikke an å relativisere det ved for eksempel å hevde at Irving har et annet perspektiv på holocaust, eller at han har «alternative fakta». Lipstadt har rett, hevder hun, og Irving lyver. Punktum.

De siste læreplanene i norsk skole har imidlertid tonet ned vekten på objektive fakta. Å pugge «byer i Belgia» fr amstilles som håpløst utdatert pedagogikk; den typen faktakunnskaper blir sett på som «overflatelæring» og har liten verdi i seg selv, mener sannsynligvis de som har lagd læreplanene. Det er ikke spesifisert eksakt hva som er viktig for elevene å lære. Noe «pensum» med lister over bestemte historiske hendelser eller forfatterskap finnes ikke lenger. I stedet er læringsmålene formulert som kjerneelementer som beskriver det som er det mest sentrale i fagene. I tillegg kommer kompetansemålene , som er noe mer konkrete. Felles for både kjerneelementer og kompetansemål er likevel at de er svært generelle og åpner for ulike tolkninger og tilnærminger. Meningen er at elevene skal utforske forskjellige temaer ved å stille spørsmål og finne svar på problemstillinger og hypoteser. Bare da vil de få kunnskapen under huden på en slik måte at den kan anvendes i nye sammenhenger. Ved å skape en viten som er deres, vil de oppnå dybdelæring. Først da blir kunnskap til kompetanse. En slik konstruktivistisk pedagogikk ligger til grunn for læreplanene i hele Skandinavia. Kritike rne av konstruktivismen hevder at denne typen pedagogikk kan svekke troen på objektivt sann kunnskap. Den kan også gjøre at elevene velger bort sentral kunnskap som alle bør lære, og heller fordyper seg i mindre viktige temaer. Den svenske filosofen Åsa Wikforss (f. 1961) mener at det kan være sammenheng mellom kunnskapsresistens og konstruktivistisk pedagogikk. Så lenge vi ikke forutsetter at noe er objektivt sant, og at noe er usant, får konspirasjonsteoriene, pseudovitenskapen, løgnene, bullshitten og desinformasjonen flyte ganske fritt. I tillegg er det et spørsmål om læreplanene tydeligere burde definere kunnskapsinnholdet. Hvis det ikke sies klart hva som er viktig å lære noe om, er det kanskje også en fare for at elevene bruker tiden på uvesentlige emner?

Motgift mot konspirasjonsteorier, desinformasjon, løgner og bullshit? Finnes det en motgift mot å bli lurt? Noen gode råd kan kanskje hjelpe litt:

1 Skaff flere informasjonskilder. Kom deg ut av ekkokamrene! Bare da kan du få andre perspektiver på verden og unngå bekreftelsestendenser. Da kan du også takle din kognitive dissonans på en bedre måte. Å forandre mening er ingen skam.

kunnskapsresistens: motstand mot å akseptere objektivt sann kunnskap

2 Bruk sunn fornuft. Hvis e n konspirasjonsteori er sann, forutsetter den at svært mange mennesker samarbeider om en skjult plan. Dersom klimaforskningen er en sammensvergelse, betyr det at nittisju prosent av forskerne som har dette som sitt spesialfelt, samarbeider om å føre verden bak lyset. Hva skulle motivene for en slik systematisk desinformasjonskampanje være? Og hvordan kunne det være praktisk mulig å gjennomføre en slik plan?

3 Lytt til eksperter og anerkjente fagmiljøer. Det er en grunn til at ekspertene er eksperter. Dersom noen av dem gjør feil og bryter med det forskerfelleskapene anerkjenner som sann kunnskap, bør du merke deg det. Selv om «kjettere» alltid har eksistert, er systemene for fagfellevurdering i dag såpass gode at de bør lyttes til. Alternativet er pseudovitenskap som de fleste av oss på egen hånd ofte ikke vil være i stand til å avsløre.

Noe å tenke over

1 Gjør rede for andre eksempler på pseudovit enskap. Hvorfor vekker slike fortellinger og påstander så stor interesse, tror du?

2 I hvilken grad kan pseudovitenskapelige studier ha noen v erdi? Er alle som driver med det, bare tullinger, eller kan de bidra til å løse gåter? Begrunn svaret.

3 Hvor klare er grensene mellom pseudo vitenskap og seriøs forskning? Kjenner du eksempler på tidligere forskere som har blitt stemplet som sjarlataner, men som seinere har fått oppreisning?

4 Hvordan kan vanlige mennesker sett e seg opp mot ekspertisen? Vet ikke forskerne og vitenskapsfolkene best?

5 Vaksineskepsis var et problem under c ovid 19-pandemien. Hvorfor ville mange ikke ta vaksinen, tror du? Finnes det vitenskapelige argumenter mot å ta den? Begrunn svaret.

6 Kjenner du noen eksempler på konspirasjonsteorier? Hvor for appellerer slike teorier så sterkt til mange?

7 Gi eksempler på kognitiv dissonans. Hvordan kan vi leve med en slik indre splittelse?

8 Burde skolens læreplaner definere tydeligere og mer konkret hva elevene skal lære, eller er det mer fornuftig å ha kompetansemål? Begrunn svaret.

NÅR DU ER FERDIG MED DETTE KAPITTELET, SKAL DU KUNNE

• gjøre rede for kjennetegn og konsekvenser av moderne tenkning og virkelighetsforståelse, og kunne drøfte dette i lys av ulik kritikk av slik tenkning og virkelighetsforståelse

• drøfte hvordan vi gjennom valg av metoder, teorier, perspektiver og kilder søker kunnskap og erkjennelse, og kunne reflektere over hvordan slike valg påvirker det vi ser, leter etter og forstår

• drøfte hva som skiller vitenskap fra pseudovitenskap, og kunne vurdere konsekvenser av desinformasjon og konspirasjonsteorier

• gjøre rede for hvordan intensjon, ståsted og perspektiv preger historieframstillinger, og kunne drøfte hvordan ulike framstillinger og bruk av fortiden kan virke frigjørende eller undertrykkende på individ og samfunn

• gjøre rede for hvordan historiebevissthet formes og endres ved å vise hvordan vår samtidsforståelse preger våre fortolkninger av fortiden, og hvordan våre fortolkninger av fortiden er preget av vår forståelse av oss selv

Kilder:

Andersen, Amanda mfl.: «Kunnskapsministeren feier mobilen under teppet». https://www.forskersonen.no/debattinnlegg-elever-laering/kunnskapsministeren-feier-mobilen-under-teppet/2282774.

Andersen, Kurt: Fantasyland. How America Went Haywire. Penguin Random House, 2017

Berggren, Elise B., Bruland, Bjarte og Mats Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten?» Dreyer, 2020

Burrow, John: A History of Histories. Allen Lane, 2007

Carrol, Sean: The Big Picture. On the Origins of Life, Meaning and the Universe Itself. One World, 2016

CNNs meningsmåling om Bidens valgseier: https://edition.cnn. com/2023/08/03/politics/cnn-poll-republicans-think-2020-election-illegitimate/index.html

Descartes, René: Meditasjoner over filosofiens grunnlag. Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1980

Emberland, Terje: Konspirasjonsteorier. https://historieogfilosofi-2017.cappelendamm.no/kat/leksjon.html?tid=2392305&sek=2127761#oid=intro.

Engelsen, Britt Ulstrup: «Den aktive eleven – læreplanhistoriens røde tråd». I Bedre skole nr. 4, 2023

Ferguson, Niall: «What History Can Teach Us». https://www.youtube.com/ watch?v=Re0Mu8Tq4fE&t=1984s

Feynman, Richard: The Meaning of it All. Allen Lane, 1998

Hobsbawm, Eric: «Ethnicity and Nationalism in Europa Today». I Anthropology Today vol 8. No.1., 1992

Haidt, Jonathan: The Righteous Mind. Why Good People are Divided by Politics and Religion. Penguin, 2012

Heritage, Stuart: «Ancient Apocalypse is the most dangerous show on Netflix». https://www.theguardian.com/tv-and-radio/2022/nov/23/ancientapocalypse-is-the-most-dangerous-show-on-netflix

Hjelseth, Arve: «Behovet for en ny positivismekritikk» http://arvehjelseth. blogspot.com/2019/10/behovet-for-en-ny-positivismekritikk.html

Hughes, Scottie Nell: «Facts No Longer Exist». https://www.washingtonpost. com/blogs/erik-wemple/wp/2016/12/01/cnn-commentator-scottie-nellhughes-facts-no-longer-exist/

Hume, David: «En undersøkelse av den menneskelige forstand» (1748) (utdrag). I Svare, Helge: Filosofiske tekster. Pax, 1998

Frankfurt, Harry G.: On Bullshit. Princeton University Press, 2005

Frankfurt, Harry G.: On Truth. Random House, 2006

Jakobsen, Trond Gansmo: Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme. Fagbokforlaget, 2021

Kakutani, Michiko: The Death of Truth. William Collins, 2018

Kant, Immanuel: Kritikk av den rene fornuft. Pax forlag, 2005

Kasselstrand, Isabella mfl.: Beyond Doubt. The Secularization of Society. New York University Press, 2023

Klausen, M. Hide og K. Hope (red.): Skepsis. Guide til kritisk tenkning. Humanist forlag, 2012.

Kuhn, Thomas: De vitenskapelige revolusjoners struktur. Bokklubbens kulturbibiliotek, 2007

Lipstad, Deborah: «Behind the Lies of Holocaust Denial». Ted Talk: https:// www.youtube.com/watch?v=0ztdofPc8Rw

Lyotard, Jean-Francois: The Postmodern Condition. A Report on Knowledge. Manchester University Press, 1984

Michelet, Marte: Hva visste hjemmefronten? Gyldendal, 2018. Revidert utgave, 2022.

Moum, Tommy mfl: Historie og filosofi. Tekstsamling. Cappelen Damm, 2011

Nichols, Tom: The Death of Expertise. The Campaign against Established Knowledge and Why it Matters. Oxford University Press, 2017

Oreskes, Naomi: Why Trust Science? Princeton University Press, 2019

Pirsig, Robert: «Zen – og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel: En undersøkelse av verdier.» (utdrag). Pax, 1994. Oversatt av Knut Johansen. Gjengitt i Moum mfl. Historie og filosofi. Tekstsamling. Cappelen Damm, 2011, side 322–325

Schaanning, Espen: Vitenskap som skapt viten. Spartacus, 1997

Shermer, Michael: «Alternative Civilizations and Its Discontents». https:// michaelshermer.substack.com/p/alternative-civilization-and-its

Shermer, Michael: Scepticism 101. How to Think like a Scientist. The Great Courses, 2013

Shermer, Michael: Why do People Believe Weird Things. Freeman & Company, 1997

Skjervheim. Hans: «Hva vitenskapen ikke kan yte». Fra Filosofi og dømmekraft. Universitetsforlaget, 1992.

Skjeseth, Heidi Taksdal: Løgn. Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss. Res Publica, 2018

Slack, Gordy: The Battle over the Meaning of Everything. John Wiley & Sons, 2007

Smith, Dana G.: «The Average Human Body Temperature Is Not 98.6 Degrees». https://www.nytimes.com/2023/10/12/well/live/fever-normal-body-temperature.html?smid=nytcore-ios-share&referringSource=articleShare

Smith, Justin: Irrationality. A History of the Dark Side of Reason. Princeton University Press, 2019

Svendsen, Lars Fr.: Civita: Foredrag om Immanuel Kant. https://civita.no/ podcast/lars-fr-svendsen-om-immanuel-kant/

Svendsen, Lars Fr.H.: Løgnens filosofi. Kagge, 2020

Storr, Will: The Heretics. Adventures With the Enemies of Science. Picador, 2013

Søbye, Espen: Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene. Press, 2021

Sørensen, Øystein: Kampen om Norges sjel. Norsk idehistorie, bind 3. Aschehoug, 2001

Wikforss, Åsa: Kunnskapsresistens og alternative fakta. Gyldendal, 2023