Den europeiske konteksten

Hvordan kan vi forklare at sionistbevegelsen insisterte på at Palestina var folketomt, og at de hadde rett til å bosette seg og til og med opprette en stat der? Vi må sette oss inn i to politiske og geografiske kontekster for å kunne besvare dette spørsmålet og forstå den gryende Palestina-konflikten. Vi må forstå situasjonen i Europa og i Midtøsten på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.

I Europa, hvor sionismen ble til, var 1800-tallet preget av flere sammenvevde politiske ideologier. Den viktigste av disse var nasjonalisme. Dette er en ideologi vi ofte ikke tenker på som en egen politisk ideologi fordi nesten alle andre politiske ideologier tar den for gitt. Slik var det ikke på 1800-tallet. Det var en politisk brytningstid mellom den gamle imperieordenen og den nye nasjonalstatsordenen. Kampen om nasjonal uavhengighet var sentral og drevet fram av radikale tenkere og revolusjonære som Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. Nasjonalisme i ordets mest grunnleggende betydning er den politiske overbevisningen om at det bør være en direkte sammenheng mellom folket (nasjonen) og staten. Dette innebærer at hvert folk som ønsker det, skal ha rett på en egen stat, ofte kjent som prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett.5 Der Mazzini, Garibaldi og Cavour utgjorde kjernen i det italienske nasjonale prosjektet, hadde sionismen Theodor Herzl (ideologen), Chaim Weizmann (Israels første president) og David Ben-Gurion (Israels første statsminister). Sionismen, eller jødisk nasjonalisme,

5 Mye er skrevet om hva nasjonalisme er, men gode steder å starte er Hobsbawm 2007, Anderson 2006, Gellner 2009, Breuilly 2016.

må altså ses i sammenheng med en europeisk nasjonalismetrend som dominerte kontinentet på 1800-tallet.

En annen sentral idé som var viktig i Europa på 1800-tallet, var imperialismen. Den imperialistiske ideen kom i forskjellige former, men den innebærer at sterke stater har rett til å erobre svakere stater eller territorier de anser for å være folketomme eller suverenitetsløse. Slike områder kalles gjerne terra nullius (ingens land). 1800-tallet er betegnet av spesielt det store europeiske kolonikappløpet i Afrika og Asia, der europeiske stater som Storbritannia og Frankrike og etter hvert Tyskland og Italia konkurrerte om å erobre flest og best landområder på disse kontinentene. Imperialismen var tett knyttet opp mot nasjonalisme, da det å ha et imperium ble sett på som et bevis på nasjonalstatens verdi for verden. En form for imperialisme er settlerkolonialisme. 6 Dette betegner koloniale prosjekter hvor stater både erobrer territorier og flytter egen befolkning inn i disse territoriene. De mest berømte eksemplene er Algerie, som formelt sett ble en region av Frankrike, og Sør-Afrika, hvor de nederlandske boerne slo seg ned, samt de britiske områdene New Zealand, Australia og det som nå er USA. Det er spesielt denne typen imperialistisk tankegang som påvirket sionismen, fordi den innebar at det var akseptabelt å flytte inn i ikke-europeiske områder og bygge nye europeiske samfunn der, uavhengig av hva lokalbefolkningen mente.

En tredje og dypt tragisk tankeretning i Europa var antisemittismen. Denne betegner en særegen rasisme rettet mot jøder. Den manifesterte seg gjennom for eksempel konspirasjonsteorier om at jødisk kapital styrte verden, og at jødiske bakmenn trakk i de store politiske trådene i verdenspolitikken, og gjennom den utbredte ideen om at jødene drepte Jesus, eller vanvittige ideer som at jøder ofret kristne babyer (blood libel). Ofte kom denne antisemittismen til uttrykk gjennom systematisk diskriminering, men jevnlig fikk den

6 Veracini 2010.