En kort introduksjon til den nye imperialismen av Tore Linné Eriksen: Utdrag

Page 1



Tore Linné Eriksen

En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-73133-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: BØK Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Alle kart er tegnet av Have a Book. Bilde side 144: Forsiden til boka ABC for baby patriots av Ernest Ames (1899). Dikt s. 123 er gjengitt med tillatelse fra Kjartan Fløgstad. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


… Colonialism has led to racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance, and …Africans and people of African descent, and people of Asian descent and indigenous peoples were victims of colonialism and continue to be victims of its consequences … Durban Declaration of the World Conference against Racism, Racial Discrimination, Xenophobia and related Intolerance, 2001.

Ethnocentric arrogance is fairly cross-cultural, but what has been qualitatively new in the modern era is the power developed by dominant groups in one section of the world to impose their values and assumptions on others, and even get them internalized on a global scale. Sumit Sarkar (2015): 20.



Forord

Historikere har gjerne til felles at vi synes våre egne spesialfelter er aller viktigst, enten det er tale om epoker, temaer eller geografiske områder. Det er derfor jeg med lett hjerte gjør det klart at studier av imperialisme og kolonialisme ikke bare er nødvendig for å forstå tidsrommet mellom 1870 og 1920, men også for å forstå bakgrunnen for dagens kløft mellom Nord og Sør, for ikke å nevne klodens klimakrise. I likhet med begrepsbestemmelser er også periodisering en av historikernes yndlingsøvelser. Ettersom vi har definisjonsmakt og kan konstruere epoker i etterkant, har jeg tatt meg friheten å forlenge det vanlige sluttpunktet for «den nye imperialismen» fra 1914 til 1920. Det er fordi den første verdenskrigen både har sin bakgrunn i rivalisering mellom imperiemakter, ble utkjempet i flere verdensdeler, mobiliserte mennesker og ressurser utenfor Europa og kom til å få dyptgripende virkninger både for kolonimaktene og dem de hersket over. Dessuten ga krigen opphav til mange av dagens uløste konflikter, ikke minst i Midtøsten. Forlaget har stilt strenge krav til begrensninger i sidetall, som jeg nesten har overholdt, og det sier seg selv at det bare er plass til noen hovedlinjer og noen utvalgte dypdykk. For å gjøre opp for dette har jeg valgt å være sjenerøs med litteraturhenvisninger og avsluttende bibliografi for dem som vil søke seg videre. At denne bokas tema fortsatt er et aktuelt forskningsfelt, går tydelig fram i tallet på titler som er utgitt i de siste to-tre årene. Etter hvert kapittel følger et begrenset antall forslag til videre lesning. Det er selvsagt ikke mulig å komme unna det evige spørsmålet om «balanse», selv om ingen forventer at en forfatter skal forholde seg likegyldig til folkemord, rasisme og okkupasjon av områder i andre verForord

7


densdeler. Historie og moral kan ikke skilles i virkelighetens verden, og jeg slutter jeg meg her til Donald Bloxhams tankevekkende History and morality (2020) og Priya Satias Time’s monster. History, conscience and Britain’s empire (2020). Men det er mye annet å balansere, og jeg har ofte gjort greie for ulike syn og historiske stridsspørsmål. Selv om koloni­ systemet grunnleggende er tuftet på vold, er det viktig å balansere slik at det ikke ser ut som det er allmektig. Det vil være å undervurdere de ulike mulighetene for motstand, tilpasning eller flukt som finnes for innbyggerne i de koloniserte områdene. Strukturer er viktig i historien, men det er også de aktørene som skaper dem. Personlig synes jeg også det er viktig med en balanse mellom det som er spesifikt for perioden 1870–1920 og det som er lengre linjer, på samme måte som det er nødvendig med balanse mellom enkeltområder og det som er vår felles globalhistorie. Et stykke på vei har jeg forsøkt å vie de ulike imperiemaktene og de ulike regionene en balansert oppmerksomhet. Og sist – men ikke minst – har jeg tilstrebet å skifte mellom et «sentrumsperspektiv» på drivkrefter og koloniadministrasjon på ene sida og et «periferiperspektiv» med vekt på liv og erfaringer sett nedenfra på den andre sida. Selv om boka i første rekke er basert på lesefrukter og andres forsk­ ning, har jeg i perioder hatt muligheter til å fordype meg i indisk og afrikansk historie. Men, for å være litt personlig, jeg har også gjennom et langt liv levd med imperier og deres levninger. I Sør-Afrika har jeg mange ganger gått forbi den statuen av Cecil Rhodes som ble fjernet fra University of Cape Town i 2015, og jeg har både sett hans luksusvogn på jernbanemuseet i Bulawayo i Zimbabwe og hans grav i Matobo Hills i det samme landet. I Sør-Afrika har jeg vært ved slag­stedet ved Isandlwana, der zuluhæren slo tilbake det britiske angrepet i 1879. I Namibia har jeg besøkt byen Lüderitz med navn etter en tysk kjøpmann som erklærte området som sitt i 1884, og ved samme byen ligger masse­ graver etter folkemordet i 1903–1908. (Rett i nærheten holder et lokalt historielag en nedlagt norsk hvalfangststasjon i god stand.) I Botswana er jeg fotografert ved restene av David Living­stones misjonsstasjon, og i Zambia har jeg sett det treet der hans hjerte etter sigende skal ha blitt begravd og hans statue ved Victoria Falls, de enorme fossestrykene han syntes burde bære navnet til hans dronning. I Dar es Salaam i Tanzania står en statue til ære for falne soldater (­askaris) på tysk side i den første 8

Forord


verdenskrigen, og i Zanzibar by er det nå et monument som forteller om slavehandelen som pågikk helt til slutten av 1800-tallet. I Malawi har jeg vært ved et museum for et av den første verdens­krigens mest bisarre innslag: trefningene i Malawisjøen i 1915, der både tyskere og briter hadde brukt afrikanere til å sette sammen et krigsskip som stykke­vis og delt var blitt båret over lange avstander fra kysten av Indiahavet. I New Delhi har jeg besøkt en nedgrodd minnelund utenfor byen, der gamle statuer av britiske feltherrer under opprøret i 1857 er samlet, og jeg har vandret i hallene i Red Fort der den siste keiseren bodde helt til han ble avsatt etter det samme opprøret. I flere indiske reservater er det tavler hvor britiske myndighetspersoner og lokale maharajaer har ført opp hvor mange tigre de har skutt. I Beijing har jeg vært på Den himmelske fredens plass, der den unge Mao Zedong i 1919 demonstrerte mot seierherrenes dårlige behandling av Kina i fredsavtalen i Versailles, og i nærheten av byen sluttet jeg meg til turiststrømmen til det flotte Sommerpalasset som ble bygd opp igjen etter at britiske og franske tropper brente det og røvet med seg alle kunstskattene i 1860. I Frankfurt har jeg tilbrakt dager (og noen netter) i Deutsche Kolonialgesellschafts arkiver, og i British Museum i London har jeg stiftet bekjentskap med kunstskattene som britiske offiserer plyndret med seg etter å ha rasert Benin By i 1897. Visuelle inntrykk dukket unektelig fram under arbeidet. ******* Alle bøker har sin egen historie. Denne boka startet med et ønske fra forlaget om å inkludere imperialisme og kolonialisme mellom 1870 og 1920 i en serie med introduksjonsbøker. Da jeg så hvor fine de første utgivelsene var, lot jeg meg friste til å gjøre et forsøk. I C ­ appelen Damm Akademisk har jeg hatt gleden av å samarbeide med Lars Aase, og på samme måte som med Afrika. Fra de første mennesker til i dag (2019), har han vist en god blanding av tålmodighet og ønske om raskere framdrift. Andreas Aase, venn og kollega, har på nytt vært til glede og nytte. Takk også til Sunnev Gran for korrekturlesing. Og, som alltid, uten Agnete Eriksen og Helle Linné Eriksen ville det aldri blitt noen bok. Oslo, 15. januar 2022, Tore Linné Eriksen Forord

9



Innhold

Forord.................................................................................. 1

7

Den nye imperialismens røtter........................................ 15

Kolonialisme og imperialisme.................................................... Merkantilismens og handelskapitalismens tidsalder....................... Et britisk verdenssystem?.......................................................... USA: Veien mot vest.. ............................................................... Russland: Veien mot øst og sør................................................... Uformell imperialisme ............................................................ Kapitulasjoner i Det osmanske riket............................................ «Den nye imperialismen».......................................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

17 18 20 21 23 24 26 27 29

2 Drivkrefter, redskaper og ideologier............................... 31 Industrialisering og globalisering. . .............................................. Råvarer og finansimperialisme................................................... Kan bare europeere tenke?. . ....................................................... Liberal imperialisme og imperial liberalisme.. ............................... Rasisme og jungelens lov. . ......................................................... Sosialimperialisme over klassegrensene....................................... Dampskip, våpen og medisiner.. ................................................. Geografer og misjonærer.. ......................................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

32 35 38 40 41 45 46 47 48

3 Afrika: kappløp, kriger og kolonisering........................... 51 Egypt: Nilen, Suezkanalen og gjeldsimperialisme........................... Handelsselskaper som spydspiss................................................. Mineraler i sør........................................................................ Rundt bordet i Berlin.. .............................................................. Motstand og avtaler.. ................................................................ Den store pesten...................................................................... Det etiopiske unntaket..............................................................

51 53 54 55 58 59 59

Innhold

11


Hva er en kolonistat?................................................................ Økonomiske modeller i ulike utgaver.......................................... Krigen om gull og regionalt herredømme..................................... Eksportproduksjon på egen jord................................................. Tragedien i Kongo.. .................................................................. Ny motstand og nye nederlag..................................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

60 62 63 64 65 67 69

4 India, Indonesia og Indokina........................................... 71 «Imperiets kronjuvel» .............................................................. Imperiets hær og okkupasjon av Burma....................................... Et økonomisk kolonimønster..................................................... Avvikling eller utvikling?.. ......................................................... To ulike perspektiver................................................................ «The drain»............................................................................ Vinnere og tapere.................................................................... Natur og kapitalisme................................................................ Reformkrav og tidlig nasjonalisme.............................................. Indonesia: Det store øyriket....................................................... Indokina under fransk styre. . ..................................................... En samlet union...................................................................... Hva skal Indokina brukes til?..................................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

71 73 74 76 77 78 79 81 82 84 85 86 87 88

5 Kina og Japan: naboer med ulik historie......................... 91 Kina: Indre misnøye og ytre press............................................... Krigen for opium og frihandel. . .................................................. Borgerkrig og utenlandske kanonbåter . . ...................................... Økologisk press og etnisk misnøye.............................................. Ydmykelsens århundre. . ............................................................ Opprør og kollektiv imperialisme............................................... Hvorfor ble ikke Kina delt eller kolonisert?................................... Japan: Gjør landet rikt og hæren sterk!. . ....................................... Den store omveltningen i 1868................................................... Finansklikker og økonomisk uavhengighet................................... Territorielle ambisjoner.. ........................................................... Rollebytte i regionen................................................................ Japansk-russisk krig og kolonisering av Korea............................... Litt mer å lese.. ........................................................................

12 Innhold

91 92 94 96 97 98 99 101 102 103 104 105 106 108


6 USA: Fra koloni til imperialist.......................................... 111 Fra Atlanterhavet til Stillehavet. . ................................................. Avhumanisering og industrialisering........................................... Gamle og nye grenser............................................................... Ekspansjon og okkupasjon........................................................ Stars and stripes forever............................................................ Imperialisme og anti-imperialisme.. ............................................ Så langt fra Gud. . ..................................................................... Gjeldskriser og bananrepublikker............................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

111 113 115 116 117 118 121 122 124

7 Imperienes verdenskrig.................................................. 127 Krigen kommer til Afrika. . ........................................................ På vestfronten......................................................................... Kolonistaten rykker nærmere.. ................................................... Kampen om Midtøsten............................................................. Indere i imperiets tjeneste......................................................... Japan mot Tyskland og Kina . . ................................................... Den globale krigsepidemien...................................................... Seierherrene deler byttet........................................................... Skuffelser og opprør................................................................. Litt mer å lese.. ........................................................................

129 131 132 133 135 137 137 138 141 143

8 Istedenfor en konklusjon. . ............................................... 145 Kolonialisme og miljø. . ............................................................. Kolonialisme og skog.. .............................................................. Kolonialisme og folkemord. . ...................................................... Kolonialisme og globalisering.................................................... Kolonialisme og historiografi..................................................... Kolonialisme på hjemmebane.................................................... Vær beredt!.. ........................................................................... Kolonialisme og postkolonialisme. . ............................................. Imperialisme på museum.......................................................... Litt mer å lese.. ........................................................................

147 148 149 152 154 157 159 162 164 166

Litteratur. . ............................................................................ 167 Stikkord............................................................................... 180

Innhold

13


LATIN-AMERIKA ca. 1900

USA

MEXICO 1821

Mexicogolfen

BAHAMAS (BR)

ATLANTERHAVET

HAITI (1804) CUBA DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK (184 4) (SP.) BRITISK HONDURAS PUERTO RICO (USA) GUATEMALA 1839 JAMAICA (BR) EL SALVADOR 1839 HONDURAS NICARAGUA 1839 1839 TRINIDAD (BR.) COSTA RICA1839 VENEZUELA BRITISK GUYANA (BR.) SURINAM (NED.) 1830 FRANSK GUYANA (FR.) COLOMBIA GALÀPAGOSØYENE 1830 (ECUADOR) ECUADOR 1830 BRASIL 1822

PERU 1824

STILLEHAVET CHILE 1817

BOLIVIA 1825 PARAGUAY 1816 ARGENTINA 1816 URUGUAY 1828

PATAGONIA FALKLANDSØYENE (BR)

1821 Uavhengighet

Koloni

Grenser, 1900


KAPITTEL 1

Den nye imperialismens røtter

I dag er vi vant til å tenke på verden som et system av stater, rundt 200 totalt, som alle har eget flagg, egen nasjonalsang, eget statsoverhode og en plass i FNs hovedforsamling. Nær to tredeler av disse statene har vært kolonisert i kortere eller lengre perioder, men ingen av disse har fast plass i Sikkerhetsrådet. Folkerettslig suverenitet og forbud mot okkupasjon har blitt internasjonale normer, selv om de ikke alltid følges. Menneskerettigheter anses som universelle, og kolonisystemet ble gjort til en internasjonal forbrytelse gjennom FN-erklæringen fra 1960 om alle lands rett til selvbestemmelse. Det «normale» før nasjonalstatenes tidsalder har vært å leve i imperier, være underlagt en fremmed makt eller holde til i samfunn uten klar territorial avgrensning, slik Jane Burbank og Frederick Cooper minner oss på i det monumentale verket Empires in world history (2011). Det gjør det naturlig å starte med definisjoner og begreper, vel vitende om at de ofte kan innebære intellektuelle innsnevringer og strid mellom ulike fagdisipliner. Noen ganger er begreper tidløse og abstrakte, men i denne boka legges det mest vekt på det som har teoretisk og praktisk anvendelse mellom 1870 og 1920. Det betyr at det i all hovedsak er tale om oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat. Vekselvis vil det også bli brukt ordpar som sentrum/periferi og hersker/undersåtter. I denne perioden er det dessuten naturlig å tale om et globalt system, der stormaktene både er rivaler og opptrer samlet i form av en kollektiv imperialisme. Vi finner mange av de generelle egenskapene ved imperier allerede i de babylonske, egyptiske, kinesiske, greske og romerske sivilisasjonene: De bygger på utvidelsen av makt fra et opprinnelig kjerne­område, som 15


oftest med militærmakt, og knytter sammen mennesker med forskjellig historie, kultur, språk, etnisk bakgrunn og religiøs tro. Men ettersom tap av suverenitet eller selvstendighet er et fellestrekk, er det verken tale om likeverdige forbindelser eller åpne «kulturmøter». Det vanligste er isteden varierende grad av politisk sentralisering, militær underordning, rettslig umyndiggjøring og utnytting av mennesker og naturressurser. Her kan opprinnelsen til ordet imperialisme komme oss til hjelp; på latin betyr imperium ganske enkelt kommando, autoritet eller styre, mens imperator er det samme som keiser. Iblant ble det tenkt grandiose tanker om herredømme over hele verden eller om religiøs universal­ isme, slik som i Romerriket etter keiser Konstantin. Historisk har et imperium gjerne vært noe både makthavere og folk flest i metropolene har omtalt med en viss begeistret selvforståelse. I 1877 erklærte dronning Victoria seg som keiserinne (eller imperator) av India, men ikke som imperialist. Det er et ord med en mer negativ klang, og brukes gjerne av kritikere, eller «anti-imperialister». Imperialisme er derfor mer enn et historisk fenomen; det kan også betegne en ideologisk retning. Det minner litt om begrepene rase og nasjon, som også kan bli til rasisme og nasjonalisme som tankeretning. Midtveis på 1800-tallet ble begrepet for eksempel brukt om keiser Napoleons 3.s gjenoppliving av franske imperiedrømmer, og på samme tid advarte mange i Storbritannia mot imperialistiske eventyr som kostet både penger og (egne) menneskeliv. I neste kapittel skal vi se hvorfor og hvordan dette ble grunnleggende endret. Stater, nasjonalstater og det globale statssystemet er ingen enkle enheter å forholde seg til, men heldigvis er det nå kommet på norsk ny litteratur som gir oversikt og innsikt.1Mens en nasjonalstat vanligvis er tuftet på et historisk – eller forestilt – fellesskap, der de forskjellige etniske og språklige gruppene i alle fall på papiret har like rettigheter, er det hierarkisk rangering og favorisering av de herskende klassenes kultur og religion som særkjenner imperier. Det er med andre ord tale om det statsvitere kaller horisontal integrasjon, der båndene går til land i periferien, som selv ikke har noen direkte forbindelser seg imellom. Derfor har de også så vanskelig for å organisere seg kollektivt mot makten i sentrum. Det handler ikke bare om å erobre, men om å konsolidere 1

16

Østerud 2018; 2021. Kapittel 1: Den nye imperialismens røtter


kontrollen og holde rivaler unna. Som vi skal se mange eksempler på i de neste kapitlene, blir innbyggere i periferien ofte definert som biologisk underlegne eller kulturelt mindreverdige. I Hellas betydde en barbar det samme som en som ikke hadde gresk som morsmål.

Kolonialisme og imperialisme Også kolonier er et ord med latinske røtter, colonia, og slo gjennom som betegnelse på bosetting i områder som ble erobret og lagt under Romerriket. Men selve fenomenet kjenner vi til fra fønikiske handelsstasjoner langs sørsida av Middelhavet for mer enn 3000 år tilbake, og også antikkens grekere anla kolonier utenfor eget kjerneområde. Under Romerrikets territorielle ekspansjon fra England til Egypt, ser vi også okkupasjon av oversjøiske landområder for økonomisk vinning, ikke minst gjennom skattlegging og dyrking av korn og oliven i Nord-Afrika for å forsyne byer og store hærstyrker. Ved inngangen til vår tidsregning blandet flere romerske keisere seg inn i lokale maktforhold i Egypt, der de også var rivaler i kampen om dronning Kleopatras gunst. Etter hvert som innbyggere fra imperiets sentrum slo seg ned, okkuperte jord og fordrev dem som bodde der fra før, ble det tydeliggjort at kolonialisme alltid bygger på vold, selv om det varierer i hvilken grad voldsbruken blir ansett som nødvendig.2 Også i stater og nasjonalstater forekommer selvsagt motstand, opprør og dyptgripende misnøye, men de er ikke så grunnleggende ustabile som kolonier, der myndighetene alltid er på vakt mot opposisjon som kan true et styre som må oppfattes som illegitimt. Som vi skal se nedenfor, er kolonialisme med denne formen for direkte kontroll en underkategori av imperialisme, som også kan omfatte økonomisk, politisk, kulturell, ideologisk og militær innflytelse uten territoriell erobring. I det siste tilfellet tales det iblant også om dominans eller hegemoni, som USAs globale posisjon etter 1945 eller storselskapers makt over digitale nettverk i dag. Det kan riktignok være glidende overganger, men gjennomgående er dette et skille som vil bli brukt underveis i de neste kapitlene. 2

Dessverre har Caroline Elkins monumentale verk – Legacy of violence. A history of the British empire (New York: Alfred A. Knopf, 2022) – kommet for seint til å bli trukket veksler på. Kolonialisme og imperialisme

17


meksikanske nabo. Mexico hadde samme landareal som USA, men bare halvparten av folketallet og en langt mindre hær. Ved hjelp av sin overlegne militærmakt flyttet USA grensa helt ned til Rio Grande, der den går den dag i dag.8 Dermed ble halvparten av Mexicos territorium innlemmet i USA, for deretter å bli stykket opp i delstater som California, Utah, New Mexico, Colorado, Nevada og deler av Florida.

Russland: Veien mot øst og sør RUSSISKE TERRITORIER NORDISHAVET TY

NORGE SVERIGE

SK

St. Petersburg ell

en

e

Moskva

S

i

b

i

r

Sakhalin -øyene

Ura

lfj

ØSTERRIKE -UNGARN

ND POLEN

STILLEHAVET

LA

FINLAND

asu uk Ka E K ET S D AN ET SM RIK

O

Vladivostok

KASAKHSTAN

JAPAN

s USBEKISTAN

MONGOLIA

KOREA

KINA

IRAN

Ca. 1800 Utvidelser innen ca. 1860 Utvidelser innen 1900

Den transsibirske jernbane, ferdigstilt 1916 Grenser 1900

Ekspansjon i alle retninger er også et hovedtema i russisk historie. Det enorme Sibir hadde tiltrukket seg både pelsjegere, bønder og fangstfolk vestfra i flere hundre år, men utover 1800-tallet var det områdene nord og sør for Kaukasus, Europas høyeste fjellkjede, som fanget tsardømmets interesse. Med unntak av det kristne kongedømmet Georgia, som ble lagt under russisk kontroll i 1801, møtte de motstand fra muslimske 8

Under president Donald Trumps presidentperiode i USA ble det sagt at meksikanere var villige til å betale for en mur om den fulgte de gamle grensene. Russland: Veien mot øst og sør

23


fjell- og steppefolk helt fram til 1860-tallet. Her sprang ekspansjonen også ut av rivalisering med Det osmanske riket, som lenge hadde sett på store deler av Kaukasus som sin interessesfære. Det måtte mange kriger til før grensene ble trukket opp i området som i dag omfatter de selvstendige statene Georgia, Aserbajdsjan og Armenia. Dagestan og Tsjetsjenia, som ligger ut mot Kaspihavet, utgjør fortsatt en del av Russland. I 1855 kom tsar Alexander 2 på tronen, og var mer enn sine forgjengere oppsatt på å utvide herredømmet i Sentral-Asia. Mens den russiske eliten nok kunne føle seg underlegen i forholdet til moderniserte og militariserte stater i vest, kunne de til gjengjeld regne seg som mer høytstående enn «usiviliserte og ukristelige barbarer» i Sentral-Asia. Eller med Fjodor Dostojevskijs ord: I Europa er vi slaver, men i Asia er vi herrer; i Europa er vi tartarer, i Asia er vi europeere (Miller 2021: iix). Bukhara, Khiva og Khokan var tre selvstendige og muslimske khanater som spilte en nøkkelrolle i den tradisjonelle 6000 kilometer lange Silke­ veien mellom øst og vest. Trass i kraftig motstand ble de alle beseiret og gjort om til russiske protektorater. Med Khokan som det siste av dem i 1875, ble de tyrkisktalende språkgruppene samlet under navnet Russisk Turkmenistan. Under ledelse av sine tradisjonelle eliter beholdt de en betydelig selvstendighet, og skiller seg derfor fra USA på samme tidspunkt. I tillegg til å tjene penger på fjernhandel, ønsket Russland å dyrke bomull for å redusere avhengigheten av de amerikanske sørstatene. Eller som en av de russiske embetsmennene sa det: «Her har vi våre negre» (Kivelson og Suny 2017: 235). I Sentral-Asia sto striden ikke bare mellom Russland og lokalbefolkningen. Det var flere dragkamper med det kinesiske imperiet, men et svekket Qing-dynasti ga Russland sterke kort da grenseområdene ble trukket opp. Fra britisk side gjaldt det å unngå russisk maktutvidelse helt til Afghanistan, som med sine grenseområder mot India flere ganger hadde stått mot britiske angrep. Mer enn indre kolonisering handlet det om et kappløp om Sentral-Asia.

Uformell imperialisme For å komplisere enkle kategorier enda mer, lanserte historikerne John Gallagher og Ronald Robinson allerede på 1950-tallet begrepet uformell imperialisme eller frihandelsimperialisme. Hensikten var å fange opp 24 Kapittel 1: Den nye imperialismens røtter


Storbritannias maktutøvelse istedenfor – eller parallelt med – direkte kolonisering utover på 1800-tallet. Dersom det var mulig å skaffe seg økonomiske gevinster uten å betale for erobring og administrasjon, var dette naturligvis å foretrekke. Ofte var det nok å gå i allianse med lokale eliter, men iblant måtte kanonbåter eller andre former for press til for å åpne grensene, det vil si frihandel under tvang. Den klassiske litteraturen er nå supplert med et nytt standardverk: Imperialism and the developing world (Kohli 2020). Den tidligste litteraturen om uformell imperialisme var viet Storbritannias forhold til latinamerikanske stater etter frigjøringen på 1820-tallet, som innebar slutten på kolonimaktenes merkantilistiske favorisering av egne handels- og næringsinteresser. Verken britiske regjeringer eller finanskapitalistiske interesser i City i London la skjul på at Latin-Amerika nå kunne bli «deres», slik utenriksminister Georg Canning selv formulerte det i sin doktrine fra 1824. Argentina er den av de nye statene som gjerne holdes fram for å belyse den uformelle utgaven av imperialisme. Det skyldes ikke minst at landets nye myndigheter nå gjennomførte en offensiv mot urbefolkninger på de store slettene i innlandet, som gjennom «lønnsom masse­ utrydding» ble fordrevet til fordel for hveteproduksjon og kvegdrift (Kohli 2020:85). Bare mellom 1825 og 1835 ble landbrukseksporten nesten tredoblet, men det var først med raske skip med kjøleanlegg fra 1870-tallet at britiske kjøkkenbord kunne bugne av argentinske varer. Det nye landbruket som var dominert av den politiske eliten var avhengig av at jernbaner og havner ble bygd ut. I praksis betydde det import av britisk utstyr finansiert med lån fra britiske storbanker. Den argentinske staten garanterte for tilbakebetaling og en avtalt minstefortjeneste for bankene, og en god del av inntektene forsvant derfor ut i form av renter og avdrag. Både eksport og import ble for det meste fraktet på britiske skip, samtidig som finanskonserner tjente stort på forsikringer, utlån og manipulering av valutakursene. Ikke uten grunn vies Argentina stor plass i hovedverket om britisk finansimperialisme (Cain og Hopkins: 2015). Mens overklassen i Europa og USA for det meste investerte i hjemlig industri, styrket det jordeiende aristokratiet i Argentina sin stilling i et nærmest symbiotisk forhold til utenlandske banker og handelsselskaper. Det var ikke uten risiko, i 1890 holdt Uformell imperialisme

25


hele den internasjonale storbanken Baring Brothers på å gå konkurs da Argentina ikke klarte å betale, men ble reddet i siste øyeblikk av den britiske staten.

Kapitulasjoner i Det osmanske riket Mens det i det argentinske tilfellet handlet om et mer eller mindre frivillige fellesskap mellom nasjonale eliter og internasjonale kapitalinteresser, måtte det mer press til for å utøve uformell imperialisme i Det osmanske riket utover på 1800-tallet. Selv om dagens historikere gjerne vil revidere nedgangsfortellingen om «Europas syke mann», som i perioder førte en aktiv reformpolitikk, var det et hardt slag at tyngdepunktet i verdensøkonomien ble forskjøvet fra Asia til områdene rundt Atlanterhavet. Det ble ikke lettere da Storbritannia var med på å redde imperiet i 1838, mot å få gjennom økonomiske diktater, betegnende kjent som kapitulasjoner. Når myndighetene i Istanbul gikk med denne avtalen, var det fordi de trengte en alliert overfor den russiske fienden. Resultatet ble full åpning for import av industrivarer som ga lokale håndverkere hard konkurranse, eller som det ble sagt: Nå gikk beduinene i den syriske ørkenen kledd i skjorter av Lancashire-bomull. Det ble også fastsatt en øvre tollsats på fem prosent, samtidig som statlige næringsmonopoler måtte oppgis. Utenlandske ambassader og konsulater sikret seg på samme tid retten til å utstede et sertifikat (berats) til egne statsborgere, som dermed slapp med lavere skatter og avgifter. I tillegg ble det lettere å få kreditt fra utenlandske banker og å få rettstvister behandlet av hjemlandets domstoler. Ved utlån trakk utenlandske bankene ofte ut halvparten i gebyrer og forskudd. For å sikre tilbakebetaling ble det opprettet et nytt organ med britisk og fransk ledelse for å avgjøre hvordan statsinntektene skulle fordeles. Frihandelstraktaten ble fulgt opp med tilsvarende avtaler med andre land, deriblant Sverige–Norge i 1840, men det var britiske banker og industribedrifter som sikret seg de største gevinstene. Det britiske presset fikk også stor betydning for Egypt, som under guvernør (kediv) Muhammad Alis ledelse fra 1804 ga provinsene mer selvstendighet og en aktiv reformpolitikk. Han satt ved makten til 1840,

26

Kapittel 1: Den nye imperialismens røtter


og satset på en særegen modernisering gjennom en stor hær basert på verneplikt, sentralisert skatteinnkreving, våpenproduksjon, skips­ bygging, industrialisering i statlig regi og høyere utdanning. Det førte til konfrontasjon både med Istanbul og med britiske myndigheter, som ikke ønsket seg en egyptisk stat som utfordrer i Middelhavet. Det ble inngått en kompromissavtale i 1841, som ga Egypt utvidet selvstyre og kontroll over Sudan, men som skar drastisk ned på de militære styrkene og gjorde det vanskelig å støtte den gryende industrien. I de neste tiårene ble Egypt isteden et nytt marked for britisk eksportindustri og leverandør av bomull. Da sterke krefter i landet ville frigjøre seg i 1882, gikk britene over fra uformell imperialisme til territoriell erobring med militærmakt (se kap. 3).

«Den nye imperialismen» Etter denne korte oversikten over ulike epoker fram til 1870, vil de neste kapitlene vise hvorfor – og hvordan – tida fram til 1920 fortjener en egen betegnelse: Den nye imperialismen. Det mest åpenbare er selvsagt at en langt større del av kloden ble underlagt fremmed­herredømme, inkludert Afrika og mesteparten av Asia. Mens tre prosent av verdens befolkning levde under kolonistyre i 1760, hadde andelen steget til 40 prosent ved inngangen til 1900-tallet. På dette tidspunkt bodde 85 prosent av alle innbyggere i verden i Europa/USA, i kolonier eller i land med et flertall av europeisk opprinnelse. Tabell 1 viser folketall og areal, mens tabell 2 gir et anslag over hvor mange liv som gikk tapt under erobringen. Tabell 1 Koloniområder i Afrika, Asia og Nord- og Sør-Amerika 1760

1830

1880

1913

Størrelse i millioner kvm2

24,2

8,2

24,5

53,2

Innbyggertall i millioner

27,1

205,6

312,3

554,1

Koloniområder i prosent av verden

18

6

18

39

Innbyggere i kolonier i prosent av verden

3

18

22

31

Etemad 2007:125

«Den nye imperialismen»

27


Tabell 2 Anslag over døde i Afrika og Asia under kolonierobringen i millioner Militære tap Regulære kolonistyrker Afrikanske og asiatiske motstandsstyrker

0,9–1,2 0,80–1,09

Sivile tap Sri Lanka

3,0–3,5

India

28,500

Algerie

0,5

Libya

0,1–0,15

Kongo

5,0–10,0

Elfenbeinskysten

1,0

Sudan

5,0

Kenya

1,5

Namibia

0,1

Australia

0,25

New Zealand

0,1

Samlet

50–60

(uten India)

25–29 Etemad 2007: 54

Som det ble sagt: Ikke engang pingvinene i Antarktis klarte å bevare sin suverenitet. En annen viktig forskjell fra tidligere er at langt flere meldte seg på i kappløpet, slik som de to nye nasjonalstatene Tyskland og Italia. Men det er ikke bare slik at «Europa erobrer verden», som det het i gamle skolebøker. Også USA og Japan ønsket å innta sin plass i en ny militær og økonomisk verdensordning. Fortsatt var mange store og små handelskompanier med i kappløpet om profitt og makt, slik som i tidligere epoker, og i enkelte tilfeller var de også forkjempere for direkte kolonisering. Men det grunnleggende nye var denne gang at rivaliseringen foregikk mellom industrikapitalistiske stater. Dermed hadde de både økonomisk og militær makt, det vil si okkupasjonsteknologi, til å forme mesteparten av klodens pro9

Hvorav India 0,8, Java 0,3 og Afrika 0,5

28 Kapittel 1: Den nye imperialismens røtter


duksjonssystem i sitt bilde. Dette faller sammen med at nasjonalisme og rasisme blir sentrale ideologier i alle imperiemaktene, og dermed knytter sammen materielle og ideologiske drivkrefter med varige virkninger fram til i dag. Men makt er alltid en relasjon. Imperiemaktenes styrke og behov for ekspansjon ville ha gitt helt andre utslag om ikke dette også var epoken hvor nedgangen allerede var startet i det indiske Mughal-riket, det kinesiske Qing-dynastiet, det persiske Safavid-riket og Det osmanske imperiet i tre verdensdeler. Kappløpet om Afrika ville også ha sett annerledes ut om ikke store deler av kontinentet var svekket av slavehandelen og utsatt for ekstremvær og epidemier mot slutten av 1800-tallet. Rivalene hadde dessuten vært flere om ikke Nederland, Spania og Portugal hadde sine glansdager bak seg. Koloniseringen ville også vært enda mer komplett om ikke Kina, Siam, Iran og Afghanistan hadde reddet seg unna med militære eller diplomatiske midler. Det er alt dette som til sammen åpner et nytt historisk kapittel, og som danner utgangspunktet for den videre framstillingen.

Litt mer å lese Bang (2021), Burbank og Cooper (2011), Colas (2007), Darwin (2008), Eriksen (2010), Hobson (2021), Howe (2002; 2010), Kumar (2021), Levine og Marriott (2012), Manrapja (2020), Noonan (2017), Parsons (2011), Saccarelli og Varadarajan (2015) og Smith (2018). I tillegg mer spesifikt for dette kapitlet: Baumer (2018), Cavanagh og Veracini (2017), Christian (2018). Miller (2021), Noonan (2017) og Veracini (2010, 2021). For litteratur om USA, se kapittel 6.

Litt mer å lese

29


IMPERIALISMEN: VERDEN I 1914

Belgisk Britisk Dansk Selvstendig

Nederlandsk Fransk Tysk

Italiensk Japansk Osmansk

Portugisisk Russisk Spansk


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.