Geir Flikke
Russlands rebeller
Protest og reaksjon i Putins Russland (2011–2020)
Innhold Innledning. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Bokens tema. . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Bokens oppbygging......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Kapittel 1 Politisk opposisjon i et autoritært Russland. . ........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mulighetsstrukturer og protestsykluser: når oppstår protester?.. . . «Innramming» og anstendighetssjokk: hvorfor protestere?. . . . . . . . . . . Protestrepertoar: hvordan protestere?.. ................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regime og protest: Rammebetingelser for mobilisering i Russland. Internettmobilisering i et autoritært regime: en heuristisk modell.. . Kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 2 Startskuddet: protestsyklusen i 2011/12. . ............ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Protestsyklusen 2011/2012: kilder, aktører og budskap.. . . . . . . . . . . . . . . Fra Sakharov-avenyen til Pusjkin-plassen.. .......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisk opposisjon og sivile protester. . ............... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Steilere fronter: demonstrasjonen på Pusjkin-plassen 5. mars 2012. Millionmarsjen: fra Bolotnaja til Okkupaj Abaj...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra rokade til reaksjon: lovinnstramminger og motdemonstrasjoner. Kampanjen mot GOLOS. . ............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Agentloven: nye innstramminger i lovverket........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Motdemonstrasjoner: Kreml mobiliserer mot femtekolonner.. . . . . . . Andre lovendringer: innstramminger av forsamlings- og ytringsfrihet. . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fenomenet Navalnyj: nasjonalist, populist og blogger.. . . . . . . . . . . . . . . . Navalnyj blir opposisjonens leder: Koordinasjonsrådet.. . . . . . . . . . . . . .
27 29 32 36 39 42 45
48 50 52 56 59 63 70 74 78 80 82 84 92
11
innhold
Kapittel 3 Fra gatedemonstrasjoner til opposisjonspolitikk.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Koordinasjonsrådet og nye demonstrasjoner i 2012–2013.. . . . . . . . . . . Navalnyjs borgermestervalgkamp: organisasjon og gjennomføring. Kirovles-saken: presset mot Navalnyj tiltar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra rettssak til nominasjon til domsavsigelse: Navalnyj blir nominell kandidat............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forsøket på å bygge en bred allianse: splittelsen i RPR-PARNAS.. . . Nasjonalistfrykt: RPR-PARNAS splittes..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye gatedemonstrasjoner: Navalnyj går alene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . FBK mobiliserer: bloggvirksomhet og korrupsjonsavsløringer. . . . . . . . Nye aksjoner: datsjing og politivold.. ......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 4 Koalisjonen går til valg: regionsvalgene i 2015.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Organisasjon: koalisjonens mobilisering og «Vesna»demonstrasjonen.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drapet på Nemtsov og kampen for et minnesmerke.. . . . . . . . . . . . . . . . . . Organisasjon: April-kongressen, valgblokken og regionsvalgene.. . . April-kongressen: solidaritet med Bolotnaja.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2015-kampanjen i regionene................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampanje i tre regioner: Hvor vellykket var den?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reaksjon: lokale myndigheter og regimeforkjempere.. . . . . . . . . . . . . . . . . Marjino-møtet og FBKs korrupsjonsblogging.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reaksjon: regimet konsoliderer stillingen...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kremls neo-konservatisme: nytt press mot Navalnyj og FBK. . . . . . . . Kapittel 5 Duma-valget 2016: koalisjonskollaps og nye restriksjoner. . . . . . . . . En bølge av endring? Koalisjonen mobiliserer til Duma-valget.. . . . . . Egg, råtne tomater og anti-Majdan: Kasjanovs regionale «turne».. . «Skuddårsdagen»: skjulte kameraer og koalisjonens sammenbrudd................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hackingen av PARNAS’ servere og etterfølgende koalisjonskaos.. . FBKs Barvikha-eksperiment: Var koalisjonen reell?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . Regimet strammer inn: Rosgvardija, Jarovaja-pakken og flere «agenter». . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dumaen produserer nye restriksjoner: flere «agenter».. . . . . . . . . . . . . .
12
97 98 103 106 110 117 120 125 126 130
134 135 144 151 154 157 159 165 169 174 179
182 183 187 192 198 201 204 208
innhold
Dumaen regulerer internett og gir FSB større fullmakter: Jarovaja-pakken......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selektiv justis: arrestasjonen av Belykh.............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Duma-valget: spredt protest, splittelse og FBK-avsløringer. . . . . . . . . . . PARNAS splittes og Navalnyj går alene. . ............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 6 Avenyenes parlament: Navalnyjs presidentkampanje 20!8.. . . . . . . Navalnyj lanserer sitt kandidatur.. ........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ressurser og organisasjon: valgkamp 20!8.......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «On Vam ne Dimon»: opptakten til protestaksjonen 26. mars 2017. 26. mars 2017: motivasjon, protestaksjoner og protestsymboler.. . . Nasjonaldagen 12. juni: motivasjon, protestaksjoner og protestsymboler.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. oktober 2017: motivasjon, protestaksjoner og protestsymboler. . . Regimet slår tilbake: oppdemmingen av Navalnyjs kampanje i regionene.. . . . . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navalnyj som «Shrek»: vold og tvangsmakt mot FBKs ledelse og kampanje. . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvangsmakt og administrative virkemidler: regimets forfølgelse av frivillige.. . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lanseringen av Sobtsjak og splittelsen i Navalnyjs leir. . . . . . . . . . . . . . . . . Det progressive parti blir praiet........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sluttspill: Kreml ignorerer, kontrollerer og vinner. . .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 7 Sluttspillet: byrådsvalg i Moskva og nye protester.. . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg/vi er Ivan Golunov: en borgerrettighetsprotest?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . Innramminger og protestrepertoar.................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mosgorduma-valget: ny opposisjon, ny regimedrevet undertrykkelse. Regimets endrede repertoar for undertrykkelse. . ... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . FBK blir erklært som «agent».......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .
212 215 217 222
227 228 232 236 240 247 253 260 261 267 271 275 279
283 284 287 293 297 302
Kapittel 8 Sluttord: Hva nå, Putins Russland?..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Appendiks. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 Stikkord. . . . . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321
13
Kapittel 1
Politisk opposisjon i et autoritært Russland På 1990-tallet tolket såkalte «transitologer» politisk endring ut ifra et fastlagt skjema: Store demonstrasjoner med krav om ytringsfrihet og politisk frihet la grunnlaget for reformer og nye protester. Deretter, mente transitologene, kunne et tidligere autoritært politisk system bevege seg mot demokratisering gjennom å endre sine politiske institusjoner, vedta en grunnlov og innføre nye lover for valg. Et nyvalg kunne deretter fungere som en grunnstein for den nye politiske hverdagen (founding elections). Russland ble imidlertid et eksempel på at mange av disse antakelsene ikke holdt vann. Selv om landet fikk en demokratisk bevegelse på begynnelsen av 1990-tallet, ble den russiske grunnloven tvangsmessig innført i 1993, og det var store uregelmessigheter knyttet til presidentvalget i 1996 og den direkte utnevningen av FSB-tjenestemannen Vladimir Putin som Boris Jeltsins etterfølger i 2000. Putin ble innsatt som «arvtaker» ved tusenårsskiftet, etter en periode med riksrettssak mot president Jeltsin, fem regjeringskriser og kollaps for rubelen. Putins tidlige reformer bidro til å stabilisere situasjonen i landet, men etablerte samtidig et system der regionene ble helt og holdent underlagt Kremls mer eller mindre direkte kontroll. Dette systemet, også kalt maktvertikalen, støttet seg på et lojalt partisystem, med det dominerende partiet Forent Russland i spissen.
27
kapittel 1
De forventningene som ble skapt, til dels av teorier om politisk endring, til dels av Vestens syn på effekten av markedsøkonomiske endringer, slo med andre ord ikke til i Russland. I 2003 snakket Harley Balzer om «styrt pluralisme»,11 der det mektige presidentembetet fungerte som en sterk hånd som gjennomførte endringer i retning av større grad av pluralisme og markedsøkonomi. Rundt 2006 var imidlertid de fleste forskere enige om at Russland måtte karakteriseres som et «hybridregime»: et autoritært system med demokratisk staffasje.12 Forventningene om demokratisering forsvant som dugg for solen. Putins system syntes å være robust, tilpasningsdyktig, og – først og fremst – bygget på en lojalitet sikret ved samfunnskontroll. Det var ingen synlige splittelser internt i den russiske eliten, og protestene mot regimet var til dels små og ubetydelige. I 2011/2012 brøt det imidlertid ut store protester, og dette i et omfang som fikk mange til å snakke om en ny demokratibevegelse, lik den som rådet grunnen på begynnelsen av 1990-tallet. Det skulle vise seg å være et fåfengt håp. Selv om folk uttrykte indignasjon over de manipulerte Duma-valgene og Putins retur til makten, ble det aldri etablert en ny, reell demokratibevegelse. Denne boken er derfor ikke en studie av demokratisering, men av et begrenset fenomen vi kan kalle «politisk protest i et autoritært regime». De russiske rebellenes mobilisering fant sted i et system som: a) ikke sikret fri og rettferdig tilgang til ressurser for politisk mobilisering; b) ikke tilrettela for utbredelse av tillit mellom samfunnsaktører og politiske grupperinger;
11 12
28
Harley Balzer, «Managed pluralism. Vladimir Putin’s Emerging Regime», PostSoviet Affairs vol. 19, no. 3, 2003, s. 189–227. Andreas Schedler (red.), Electoral Authoritarianism: The Dynamics of Unfree Competition (Lynne Rienner Publishers, 2006).
politisk opposisjon i et autoritært russland
c) ikke sikret rettferdig og likeverdig tilgang til rettssystemet, men brukte det selektivt, målrettet og politisk.
Mulighetsstrukturer og protestsykluser: når oppstår protester? Naturligvis kan det oppstå protester også i autoritære regimer, og spørsmålene som må besvares, er da: Hvorfor oppstår protestene, og hvordan søker regimet å begrense virkningene av dem? Før jeg ser nærmere på dette, vil jeg presentere noen sentrale begreper som brukes i analyse av sosiale bevegelser. Jeg vil særlig fokusere på begrepet politiske mulighetsstrukturer, kulturelle faktorer i mobilisering, og hvordan markører som fremkaller emosjonelle reaksjoner, benyttes. Et begrep som brukes hyppig for å vise hvorfor mobilisering oppstår på et gitt tidspunkt, er Sidney Tarrows «politiske mulighetsstrukturer» (political opportunity structures). Tarrow definerer dette enten som permanente – eller midlertidige – strukturelle endringer som fremmer politisk mobilisering (nye valg, endringer i lovgivningen, liberalisering) eller som mer eller mindre «permanente signaler» som politiske aktører kan oppfatte som liberalisering (elitekonflikter, pressefrihet, politiske taler etc.). 13 Spørsmålet er om det dreier seg om strukturer eller om mer diffuse signaler. Som Tarrow selv skriver: «...med politiske mulighetsstrukturer mener jeg kontinuerlige, men ikke nødvendigvis formelle, permanente, eller nasjonale, signaler til politiske aktører, som enten oppmuntrer aktørene til å bruke ressurser på å danne sosiale bevegelser, eller avskrekker dem fra det».14 13 14
Sidney Tarrow, Power in Movement. Social Movements and Contentious Politics (Cambridge: Cambridge University Press, 2011). Sidney Tarrow, «States and opportunities: The political structuring of social movements», i Doug McAdam, John D. McCarthy og Mayer N. Zald, Comperative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings (Cambridge: Cambridge Studies in Comparative Politics, 1996, 54).
29
kapittel 1
Tarrows begrep blir ofte benyttet som en forklaringsmodell på hvordan større og sammenhengende protester (protestsykluser) kan oppstå som følge av politisk liberalisering. Det klassiske eksempelet er Sovjetunionens sammenbrudd og etableringen av nye politiske systemer i de tidligere sovjetrepublikkene. De teoretikerne som studerte politisk endring på 1990-tallet, var påvirket blant annet av teorien om sammenheng mellom nye valg og politisk protest.15 Signaler om nye og mer rettferdige valg kunne, i denne sammenheng, fungere som et startskudd for politisk mobilisering – og innlede en større protestsyklus med krav om politiske friheter. Syklusens varighet ville avhenge av internasjonal støtte, ressurser og til dels også nasjonale valg til parlament og utøvende makt. Etter et nyvalg ville protestene dempes, antok man, og politiske preferanser anta en ny form. Det ville bli et nytt partisystem, nye politiske skillelinjer, og – mente optimistene – dette ville fremme en ny politisk praksis. Andre så på effekten av oppløsningen gjennom en annen linse: etnisitet. Også her ble begrepet «mulighetsstrukturer» benyttet analytisk.16 Dette begrepet er imidlertid av mange blitt kritisert for å være for omfattende, for unøyaktig og for vanskelig å operasjonalisere i analyse, spesielt når det gjelder autoritære systemer. I slike systemer er det få reelle muligheter for mobilisering, og det finnes mange restriksjoner som ofte endres i takt med samfunnets potensial for å fremme politiske krav. Analyser av russisk politikk viser at innsideavtaler og forbindelser er langt viktigere enn institusjoner, og at politiske muligheter i liten grad er institusjonaliserte.17 Andre teore-
15
16 17
30
Michael McFaul, «The Fourth Wave of Democracy and Dictatorship: Noncooperative Transitions in the Post-Communist World», World Politics, vol. 54, nr. 2, 2002, s. 212–244. Dmitry Gorenburg, Minority Ethnic Mobilization in the Russian Federation (Cambridge University Press, Cambridge, 2009). Alena V. Ledeneva, Can Russia Modernise? Sistema, Power Networks, and Informal Governance (Cambridge University Press, Cambridge, 2013) og Karen Dawisha, Putin’s Kleptocracy: Who Owns Russia? (Simon and Schuster: New York, 2014).
politisk opposisjon i et autoritært russland
tikere innenfor feltet sosiale bevegelser har også stilt spørsmål ved hva et «signal som oppmuntrer aktører til å bruke ressurser til å danne sosiale bevegelser» er. Særlig James M. Jasper har gått langt i å kritisere ideen om at endringer i institusjoner og strukturer ligger til grunn for hvordan sosiale bevegelser oppstår: [denne definisjonen av strukturer] gjør at alle aspekter ved en prosess er pakket inn i begrepet; alt er en del av en ‘mulighetsstruktur’, og ‘strukturer’ er aldri så ‘strukturelle’, det vil si så permanente og uforanderlige, som begrepet forutsetter. De er oftest komplekse blandinger av ressurser, strategier, protestbiografier og kultur.18
Jasper mener at opplevelse av urett og det han kaller «protestbiografier», det vil si eksponerte og troverdige enkeltpersoner som risikerer mer enn andre, er viktigere. Det er ikke mulighetene som bestemmer om en protest er vellykket eller ikke. Det avgjørende er at ledere og aktivister lykkes i å benytte tilgjengelige ressurser til å skape reelle muligheter for protesthandlinger (kollektiv handling). Dessuten, hevder Jasper, er den kulturelle faktoren av vesentlig betydning. For det første er det bare aktørene selv som kan «oppfatte» signaler og omsette disse i protestbevegelser. Det må en slags «kognitiv frigjøring» til, og denne kommer som oftest før, eller på tross av, «politiske signaler». Det betyr at de «kodene» som aktørene oppfatter, er kulturelt betingede, og at noe kan oppfattes som en mulighet uten nødvendigvis å være det. Dette betyr også at de «muligheter» som systemet skaper, kan vise seg å være blindgater. Jaspers begrepsapparat står sentralt i denne boken. Som vi skal se, hadde ikke protestene vært mulige uten synlige lederskikkelser med troverdig status som politisk opposisjonelle (protestbiografi). Boken viser også at den politiske protesten er basert på kulturelle
18
James M. Jasper, The Art of Moral Protest. Culture, Biography and Creativity in Social Movements (Chicago: The University of Chicago Press, 1997, 35 og 68).
31
kapittel 1
markører som språk, ironi og russisk populærkultur. Det er lederskikkelsene som samler folk, og som oftest velger det Charles Tilly kaller et «protestrepertoar», det settet av virkemidler (demonstrasjoner, petisjoner, marsjer, kommunikasjon i sosiale medier etc.) som brukes for å fremme protestbudskapet. Der Tarrow hevder at årsakene til mobilisering ofte er synlige politiske uenigheter i eliten, mener Jasper altså at motivasjonen hos demonstrantene veier langt tyngre. Ifølge Jasper vil «et fokus på strategi [for å benytte et mulighetsrom] lett overskygge det store ‘hvorfor-spørsmålet’ i mobilisering».19 De valgene som gjøres for eller imot mobilisering, er ofte personlige, og de er også oftest knyttet til emosjonsladete, etiske overveielser. Kulturforståelse er derfor en avgjørende komponent i all mobilisering, hevder Jasper, og dermed også i tolkningen og analysen av protestbevegelser.
«Innramming» og anstendighetssjokk: hvorfor protestere? Et fellestrekk ved sosiale bevegelser er at de setter politikk «på spissen». I vestlige demokratier visker slike bevegelser gjerne ut tradisjonelle partipolitiske skillelinjer med spissformulerte, handlingsrettede budskap som fanger en bredere stemning i befolkningen. Disse budskapene handler ofte om én sak, som krever en akutt løsning, og der demonstrasjonenes viktigste funksjon er å snu om på den offentlige diskursen og lansere nye forståelser av et problemkompleks. Dette omtales gjerne som en slags «forstyrrende» aktivitet (disruptive action) som kan ta form av større demonstrasjoner, poengterte budskap og et handlingsrepertoar som bryter med rammene for offentlig debatt. Selv om det kan virke som om protestbevegelser oppstår spontant og som en reaksjon på konkrete hendelser, ligger det ofte strategisk tenkning bak. Strategi er også et vesentlig moment i gjennomfø19
32
Jasper, 1997, 46.
politisk opposisjon i et autoritært russland
ringen av en protest og i arbeidet som følger. Alle protestbevegelser arbeider derfor med protestbudskapet, eller protestens innramming (frame). I den klassiske definisjonen av begrepet er «innramming» det Robert D. Benford og David A. Snow kaller «arbeid med symboler, diskurser og budskap». Demonstranter er opptatt av budskap som fenger, og som bidrar til å opprettholde protest over tid.20 En innramming kan i visse tilfeller også nærmest fremstå som en merkevare, som på effektivt vis utfordrer den standardiserte politiske meningsdannelsen. Av den grunn, hevder Snow og Benford, driver sosiale bevegelser med «betydningspolitikk» (the politics of signification). De lanserer en politisk kampanje som utfordrer, og som definerer og opprettholder en protest over tid. Som Benford og Snow hevder videre, er det en aktiv handling (innrettet mot å utfordre det bestående) og en dynamisk prosess (sosiale bevegelser kan endre fokus). Målet er å konstruere alternative oppfatninger av den politiske virkeligheten. Benford og Snow skriver: [...] [en «innramming»] er et aktivt, prosessuelt fenomen, konstruert av identifiserbare aktører og innrettet mot å utfordre andre aktører innenfor feltet virkelighetskonstruksjon. En «innramming» er aktiv i betydningen av at den utretter noe, og prosessuell fordi den utvik ler seg i dynamisk brytning [mot den offisielle virkelighetsforståelsen]. En «innramming» er en målrettet aktør-konstruksjon, som er utarbeidet av organisasjoner eller aktivister i sosiale bevegelser. Og den er utfordrende i den betydning at den ikke bare skiller seg fra de fremstillingene av virkeligheten som allerede eksisterer, men ved det at den implisitt bestrider disse. Sluttproduktet av denne typen aktivitet er det vi forstår som en «innramming».21
20
Robert D. Benford og David A. Snow, «Framing Processes and Social Movements: An Overview and Assessment», Annual Review of Sociology, vol. 26, 2000, s. 611–639. 21 Ibid.
33
kapittel 1
Selv om det ligger elementer av strategisk tenkning i begrepet innramming, er moralsk indignasjon ofte en viktig drivkraft for mobilisering, hevder William Gamson. I sin klassiske studie Talking Politics (1992) viser han hvordan protest først handler om å «snakke politikk».22 Resultatet av strategiske diskusjoner, valg og protestform er en særlig effektiv form for «innramming» (framing). En innramming er en bevisst bruk av symboler, plakater, kortfattede budskap og emosjonelle triggere (ironi, ordspill, flertydige kryssreferanser, memer, bilder) som har til hensikt å sette sentrale samfunnsproblemer eller politiske og sosiale krav på spissen. Hensikten med en «innramming», hevder han, er å «mane til handling», og moralsk indignasjon gir seg utslag i det som kalles protest mot urettferdighet (injustice frames). I sin studie av hvordan den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen oppstod, viste Gamson først til hvordan små grupper diskuterte handlingsalternativer og strategiske valg, og deretter hvordan disse alternativene munnet ut i slagord og handlingsrettede demonstrasjoner for borgerrettigheter. En av de mest produktive rammene for borgerrettighetsbevegelsen, mente Gamson, var nettopp opplevelsen av en grunnleggende urettferdighet. Ved å observere diskusjoner i mindre grupper fant han ut at «politisk snakk» dreide seg om tre konkrete temaer som alle senket terskelen for å delta i sosiale bevegelser: a) en opplevelse av urettferdighet, b) en handlingskomponent og c) en kollektiv identitet.23 Disse definerte han på følgende vis: [...] den komponenten som omhandler opplevelsen av urettferdighet refererer primært til en type moralsk indignasjon som uttrykkes gjennom fornyet politisk bevissthet. Det dreier seg ikke bare om en kognitivt eller intellektuelt betinget juridisk oppfatning om hva
William A. Gamson, Talking Politics (Cambridge: Cambridge University Press, 1992). 23 Ibid.
22
34
politisk opposisjon i et autoritært russland
som er rett, men også om det psykologer kaller ‘opprørt erkjennelse’ (hot cognition) – en erkjennelse som er basert på en emosjonell opplevelse av urettferdighet [...].24
Videre sier han om handlingskomponenten: [...] handlingskomponenten innebærer en bevissthet om at det er mulig å endre samfunnsforhold og politikk gjennom kollektiv handling. ‘Innramminger’ som fremmer kollektiv handling [...] setter vanlige folk i stand til å se seg selv som en drivkraft i å utforme og skape deres egen historie. Slike innramminger indikerer ikke bare at det er mulig å gjøre noe, men at ‘vi’ kan gjøre det.25
Og gruppeidentitet fremstår også som sentralt: [...] identitetskomponenten refererer til den prosessen som definerer et kollektivt ‘vi’, vanligst i opposisjon til et ‘dem’, som har andre interesser og verdier. Dersom det ikke finnes en motstander kan samhandlingens potensielle mål forbli en abstraksjon—slik som ‘sult’, ‘sykdom’, ‘fattigdom’ og ‘krig’. Kollektiv samhandling krever en bevissthet om at noen menneskers politikk i eller politiske praksis må endres, og etablerer et kollektivt ‘vi’ som fremmer disse endringene.26
I denne studien bruker jeg begrepet «anstendighetssjokk» for å beskrive disse prosessene. Russlands rebeller har – på forskjellig vis, med bruk av sosiale medier og innramminger – siktet mot å forsterke opplevelsen av urettferdighet for å mobilisere til protest mot regimet. Selv om moralsk indignasjon ofte er en drivkraft, står Russlands rebeller også overfor et annet dilemma: De kan ikke være for indignerte. Naturligvis opprører urettferdigheten i systemet og det politiske systemets korrupsjon dem, men de må samtidig fremstå 24 Ibid. 25 Ibid. 26 Ibid.
35
kapittel 1
som et attraktivt politisk alternativ, en ny fremtid. Også humor og absurditet fremstår derfor som en type «emosjonell innramming» for den russiske protestbevegelsens fanesaker: ytringsfrihet og retten til å organisere offentlige møter, marsjer og arrangementer. Disse virkemidlene fungerer som en ansporing til kollektiv handling, noe som gjør det mulig å organisere, mobilisere og opprettholde en protestbevegelse over tid. I tilfeller der maktforholdet er asymmetrisk, som i Russland, er emosjonelle markører et viktig virkemiddel for å fremme en tilhørighet og en sosial identitet som er sterk nok til å fjerne frykten for arrestasjoner eller tap av karrieremuligheter, og balansert nok til ikke å slå ut i omfattende voldsbølger.
Protestrepertoar: hvordan protestere? Autoritære regimer regulerer det offentlige rom på særdeles detaljert vis. Det legges store hindringer i veien for hvordan og hvor et protestmøte kan avholdes, og hvor mange som kan delta. Brudd på lovgivningen medfører ofte strengere straffer enn det som er vanlig i demokratier. Formelt sett kan det imidlertid være likheter: I henhold til russisk lovgivning må alle protestmøter og offentlige møter søkes om på forhånd. Antallet deltakere må defineres klart, og tidspunkt og sted må klareres med lokale myndigheter. Men demonstranter kan finne smutthull i denne lovgivningen, og velge alternative strategier. Én mulighet er å forhandle frem en tillatelse til å holde en demonstrasjon, og deretter, om dette avvises, innkalle til en illegal demonstrasjon midt i et trafikkert storbyområde. En annen mulighet er å avholde spontane «folkevandringer» uten et klart politisk budskap, og gjerne i tilknytning til offisielle høytidsdager, slik som Russlands dag (12. juni hvert år). Russlands rebeller har brukt et bredt repertoar av demonstrasjoner og virkemidler, og dermed illustrert Charles Tillys poeng om at det er en nær sammenheng mellom protestrepertoar og regimetype,
36
politisk opposisjon i et autoritært russland
det vil si mellom valg av protestform og regimets restriksjoner.27 Denne sammenhengen vil være kjent for aktivister, og de vil som regel velge en protestform som – i større eller mindre grad – er tilpasset restriksjonene, samtidig som de presser opp mot grensene for det som er tillatt. Slik sett benytter de seg av det begrensede politiske mulighetsrommet som er gitt, samtidig som de søker å utvide det. For regimets del er det ønskelig å unngå større protestaksjoner samt forhindre at protester kommer ut av kontroll. Selv om aktivister benytter seg av fredelige aksjonsformer, kan en protesthendelse skape en voldsspiral, spesielt dersom et regime benytter uforholdsmessig grad av tvang og vold mot demonstranter. Tilly trekker eksempelvis opp sammenhenger mellom «individuelle voldsepisoder» og «kollektiv vold», det vil si voldelige episoder som involverer mer enn to personer, og større materielle, fysiske og økonomiske skader.28 Ifølge Tillys modell har autoritære regimer tilstrekkelig med ressurser til både å snevre inn arenaen for demonstrasjoner og å bruke massiv tvangsmakt mot kollektive protestaksjoner. Samtidig kan massive voldsepisoder igangsatt av politi eller spesialstyrker svekke et regime, og følgelig dets kapasitet til å kontrollere demonstrasjoner. Repertoar og protestform velges med andre ord av aktørene, tilpasses de målsettinger aktørene har, og utformes på en måte som gjør aktørene og demonstrantene mer attraktive for potensielle tilhengere. Tillys poeng er simpelthen at demonstranter i autoritære regimer må ta strategiske valg når de velger protestform og innramming av budskap, fordi protestene deres vil bli møtt med selektive eller massive sanksjoner fra regimet. De må velge en aksjonsform som ikke skader protestens budskap, eller som på forskjellige måter blottlegger det skjeve maktforholdet mellom regime og protestbeve27 28
Charles Tilly, Regimes and Repertoires (Chicago: The University of Chicago Press, 2006). Charles Tilly, The Politics of Collective Violence (Cambridge: Cambridge University Press, 2003).
37
kapittel 1
gelser. Dette «repertoaret» kan fremstilles som en slags «dreiebok» for dynamikken mellom demonstranter og regime. Tilly hevder at all protestvirksomhet, eller alle protesthendelser, er en type «forestilling» som fremsetter konkrete, ofte politiske, krav: [...] Når vi ser nøye på de krav som fremsettes gjennom kollektiv handling, kan vi se at hver enkelt handling er en improvisasjon over en spesiell dreiebok (script) som deles av aktørene. Det å fremme en petisjon, ta et gissel, eller arrangere en demonstrasjon er en forestilling som forbinder minst to aktører med et krav og en adressat for dette kravet [...] disse forstillingene smelter sammen i et repertoar av rutiner for hvordan kravene fremmes.29
Protestene som analyseres i denne boken, er naturligvis ikke teaterstykker eller «forestillinger», og de handler på ingen måte om gisseltaking eller terror. Dreieboken er borgerrettigheter, og virkemidlene velges deretter. Petisjoner brukes i stor grad, og jeg fremholder at aktivistene i denne studien i overveiende grad har valgt å søke om tillatelse til å holde offentlige møter, samtidig som de har fremmet krav som ligger tett opptil det Gamson kaller for «innramminger som ønsker å avsløre urettferdighet» (injustice frames). Ettersom demonstrasjonene handler om rettferdighet, innebærer de også prinsippet «likhet for loven». Demonstranter har derfor i stor grad vektlagt at de skal holde seg innenfor de grenser loven setter for offentlige protestmøter (soglasovannye mitingi), og gjennomføring av såkalte enmannsdemonstrasjoner (piket).30 Dette forhindrer imidlertid ikke enkelte tilløp til voldshendelser, men som oftest er disse fremkalt av uforholdsmessig bruk av tvangsmakt mot fredelige demonstranter.
29 30
38
Charles Tilly, Regimes and Repertoires, s. 35. Den russiske lovgivningen tillater såkalte «enmannsdemonstrasjoner», der en aktivist står med et skilt med en påskrift. Forutsetningen er at det er minst 200 meter mellom demonstrantene.
politisk opposisjon i et autoritært russland
Regime og protest: Rammebetingelser for mobilisering i Russland Begrepsdrøftingen over forklarer sentrale termer som brukes i analysen. Men hvordan utspiller dynamikken mellom protest og regime seg? Hvor mye makt og kontroll har egentlig autoritære regimer? Som Erica Frantz viser, er det stor grad av variasjon også blant autoritære regimer. Det grunnleggende likhetstrekket er at regimet utvikler seg som en interaksjon mellom tre poler: lederne, eliten og massene.31 Og i de fleste tilfeller er makten i autoritære regimer konsentrert på få hender. Det er imidlertid store forskjeller i legitimitetsgrunnlag, samfunnsstyring og – ikke minst – stabilitet. En av de store utfordringene i moderne autoritære regimer er maktskifter. Ved å avholde valg som formelt sett gjennomføres etter grunnloven, og ved styrte politiske prosesser, kan slike regimer kooptere politisk protest og samtidig nøytralisere uønsket mobilisering gjennom lovendringer, mediekontroll eller arrestasjoner. Autoritære regimer lykkes ofte i å skaffe seg bred, folkelig oppslutning. Denne er gjerne basert på en blanding av større eller mindre grad av personifisert lederskap, og en politisk retorikk som fremhever kulturelle, politiske og historiske særegenheter. Imidlertid er ikke denne retorikken nødvendigvis en ideologi. Den fremstår mer som et repertoar som regimet kan benytte seg av for å fremheve patriotisme, tilhørighet til staten og en samfunnsmoral som støtter opp om det politiske systemet.32 Slike regimer har også betydelige ressurser når det gjelder å mobilisere folk til motdemonstrasjoner.
31 32
Erica Frantz, Authoritarianism: What Everyone Needs to Know (Oxford: Oxford University Press, 2018, s. 21). Valerie Sperling, Sex, Politics, and Putin. Political Legitimacy in Russia (Oxford University Press: New York, 2015).
39
kapittel 1
Det spesielle med moderne autoritære regimer er at de innehar institusjoner og praksiser som minner om dem man finner i demokratier.33 Det holdes valg til ledende posisjoner, og det finnes politiske partier og lovgivende og dømmende instanser. Slike regimer er mer fleksible i å håndtere protester enn det klassiske autoritære regimer er, og de er ofte dyktigere til å gi undertrykkelsespolitikken et skinn av legitimitet. I 2010 lanserte Steven Levitsky og Lucan Way en omfattende komparativ studie av en ny regimetype med slik fleksibilitet: kompetitive autoritære regimer, også kalt hybridregimer. Denne baserte seg på en studie av Andreas Schedler fra 2002,34 men leverte i tillegg et appendiks for hvordan man kunne klassifisere slike regimer på en skala som gjorde det mulig å indikere hvor autoritært et spesifikt regime kunne sies å være. Det viktigste kjennetegnet ved denne typen regimer var ikke bare at demokratiseringen hadde «stanset opp», men at en ny og stabil regimetype de facto var etablert.35 Denne regimetypen har institusjoner som minner om demokratier, slik som en grunnlov basert på formell (men ikke reell) maktfordeling, regelmessige valg, et flerpartisystem (gjerne med ett dominerende parti)
33 34
35
40
Eksempler på slike regimer er Venezuela, Peru, Hviterussland, Russland og Kina. Erica Frantz, Authoritarianism: What Everyone Needs to Know. Andreas Schedler, «The Menu of Manipulation», Journal of Democracy vol. 13, nr. 2, s. 36–50 og Andreas Schedler (red.), Electoral Authoritarianism: the Dynamics of Unfair Competition. Denne regimetypen var, da den først ble lansert i 2002, en reaksjon mot det såkalte transisjonsparadigmet – ideen om at tidligere autoritære stater var blitt skylt til side av en demokratibølge fra vest. Transisjonsteoretikerne var optimister. De hevdet at etableringen av nye grunnlover, valgsystemer og maktfordelingsprinsipper samt overgangen til markedsøkonomi nærmest automatisk ville skyve tidligere autoritære stater mot større grad av pluralisme og demokrati. Levitsky og Way utfordret denne sant nok teoribaserte antakelsen i en grundig komparativ studie. De hevdet enkelt nok at det er ikke all endring som peker i demokratisk retning, og at man ikke må forveksle de nye regimenes institusjonelle fasade med reelt demokrati. Steven Levitsky og Lucan A. Way, Competititve Authoritarianism. Hybrid regimes After the Cold War (Cambridge: Cambridge University Press, 2010).
politisk opposisjon i et autoritært russland
og et tilsynelatende pluralistisk samfunn med tilgang til medier, sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger.36 Parallelt med dette benytter slike regimer imidlertid velkjente virkemidler for å stagge politisk opposisjon. Blant disse er ikkerettslige tvangsmidler,37 arrestasjoner, kontroll over medier, bruk av statlige ressurser i oppbyggingen av dominerende massepartier, og strategiske endringer av valgloven; alt dette for å skape det Levitsky og Way kaller et «ujevnt styrkeforhold» (uneven playing field) mellom regime og opposisjon: [...] vi anser styrkeforholdet for å være ujevnt når 1) statsapparat og statsinstitusjoner benyttes bredt for å konsolidere et dominerende parti; 2) den sittende innehaveren av makten favoriseres systematisk i opposisjonens disfavør, og 3) opposisjonens evne til å organisere politiske partier og utfordre maktinstansen ved valgurnene er grunnleggende dysfunksjonell. Det er i hovedsak tre faktorer som regulerer dette styrkeforholdet: tilgang til ressurser, medier, og rettsinstansene.38
Siste setning i denne definisjonen kunne ha stått som en overskrift for hvorfor autoritære regimer lykkes i å kontrollere, avspore og demontere politisk opposisjon. Formelt sett finnes det en institusjonell maktfordeling, men denne er regulert av uformelle regler og effektivt uthulet av lovgivning som gradvis undergraver en reell maktfordeling. Tilgangen til ressurser, medier og rettsvesen er regulert og kontrollert, og opposisjonen vil forbli marginalisert, tidvis også splittet og handlingslammet.
36 37
38
Levitsky og Way, 2010. Det engelske ordet som benyttes her, er «intimidation», men jeg benytter meg konsekvent av en oversettelse av det russiske begrepet vnesudebnoe presledovanie, som ble lansert av OVD-info i en egen rapport. Det russiske begrepet kan oversettes med «bruk av ikke-rettslige tvangsmidler», deriblant trusler, press, og tyrannisering. Se OVD-info. org, «Polititsjeskie repressii v Rossii v 2011–2014 godakh: vnesudebnye presledovanija», OVD-info, 2015, tilgjengelig på: http://reports.ovdinfo.org/2014/ej-report/. Levitsky og Way, s. 10.
41
kapittel 1
I løpet av det første tiåret med Putin fremstod Russland som et sentralt eksempel på denne regimetypen. Levitsky og Ways klassifisering er derfor et vesentlig bidrag til å forstå hvordan ny-autoritære regimer opererer, Russland inkludert. Spørsmålet vi kan stille oss, er: Bør vi i det hele tatt forstå slike regimer? Jeg mener ja, men motivasjonen er ikke den som ofte ligger som en undertone i Russlandsforskningen: at vi må forstå Russland på landets egne premisser. Som Erica Frantz sier det i Authoritarianism: What Everyone Needs to Know (2018): «...i dagens politiske klima er det viktig med en bedre forståelse av autoritære regimer fordi det er stadig flere av dem i verden.»39 Levitsky og Ways modell tar imidlertid liten grad hensyn til at hybridregimer kan skape forutsetninger for ny mobilisering, og de overser til dels også at slike regimer kan foreta innstramminger som forrykker systemets balanse og stabilitet. Det første som må forklares, er dermed ikke det mest åpenbare faktumet: at autoritære regimer har ressurser til å demme opp for intern opposisjon. I denne boken vil jeg vise hvordan Putins regime anvender tvangsmidler, ressursstyring, valgmanipulasjon og personforfølgelse for å demme opp for og demontere politisk opposisjon og offentlige protester. Jeg vil imidlertid også vise hvordan en tallmessig liten og politisk sett isolert politisk opposisjon har utfordret Russlands autoritære styresett fra 2011 og frem til 2020, og her spiller internett en sentral rolle.
Internettmobilisering i et autoritært regime: en heuristisk modell Som Nils B. Weidmann og Espen Geelmuyden Rød hevder, har moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi endret både det sosiale og det politiske livet, slik vi kjenner det. «Disse endrin-
39
42
Erica Frantz, Authoritarianism: What Everyone Needs to Know s. 2.
