Aspekter ved den nye høyreradikalismen

Theodor W. Adorno

Aspekter ved den nye høyreradikalismen Et foredrag Oversatt og med forord av Pål Veiden Etterord av Volker Weiss

Cappelens upopulære skrifter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Originaltittel: Aspekte des neuen Rechtsradikalismus.

Ein Vortrag Mit einem Nachwort von Volker Weiß ©Suhrkamp Verlag Berlin 2019 All rights reserved by and controlled through Suhrkamp Verlag Berlin ISBN 978-82-02-67399-4 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Forord

.....................................

7

Av PĂĽl Veiden

Aspekter ved den nye høyreradikalismen . . . . .

21

Av Theodor W. Adorno

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Av Volker Weiss

51

Aspekter ved den nye høyreradikalismen Av Theodor W. Adorno

Ja, mine ærede damer og herrer, jeg skal forsøke, uten å gjøre krav på fullstendighet, å presentere for dere en teori om høyreradikalismen. Jeg skal foreta noen løse betraktninger og trekke frem forhold som for dere muligens ikke er så dagsaktuelle. Jeg mener med dette ikke å sette andre teorier til side, men ganske enkelt forsøke å utfylle hva man måtte tenke og vite om disse tingene.

I 1959 holdt jeg et foredrag med tittelen «Hva innebærer bearbeidelse av fortiden?» Her utviklet jeg tesen om at høyreradikalismen kan forstås – og den gang var den egentlig fremdeles ikke tydelig – som at de samfunnsmessige forutsetningene for fascismen fremdeles består.

Jeg vil altså gå ut fra, mine damer og herrer, at forutsetningene for fascistiske bevegelser består nå som før, tross det samfunnsmessige sammenbruddet, om enn ikke deres politiske sammenbrudd. Da tenker jeg i første rekke på kapitalens fremherskende konsentrasjonstendenser, som man riktignok på alle statistiske måter kan beregne bort, men som det alvorlig talt ikke hersker tvil om. Disse konsentrasjonstendensene innebærer nå som før muligheten for en permanent deklassering av sosiale sjikt, hvis klasseforståelse var gjennomgående borgerlig. De ønsker å opprettholde sine privilegier, sosiale status og helst forsterke denne.

23

Disse gruppene tenderer nå som før til hat mot sosialismen, eller det de kaller sosialisme, hvilket betyr at de legger skylden for deres egen deklassering på dem som ifølge vanlige oppfatninger har vært kritiske til forholdene, ikke til de mekanismene som frembringer deklasseringen. Om de i dag fremdeles gjør det, om de fremdeles opprettholder denne praksisen, er et annet spørsmål.

Nå, overgangen til sosialismen, eller mer beskjedent uttrykt, bare til sosialistiske organisasjoner, faller svært vanskelig for disse grupperingene. Min erfaring er at i alle fall i Tyskland – og mine erfaringer baserer seg selvfølgelig primært på Tyskland – så er dette blitt enda vanskeligere enn det var tidligere. Først og fremst fordi SPD, det tyske sosialdemokratiske partiet, er knyttet til en keynesianisme, en keynesiansk liberalisme. Denne har på den ene side riktignok potensial for å forandre samfunnsstrukturen, men har vendt seg bort fra den klassiske marxistiske teorien. På den annen side forsterker denne politikken faren for ytterlige utarming for de sosiale sjikt jeg nevnte. Jeg minner om det enkle faktum angående den krypende, men svært merkbare inflasjon, som er en konsekvens av nettopp den keynesianske ekspansive politikken. Jeg minner videre om en tese jeg utarbeidet i nevnte arbeid for åtte år siden, og som etter hvert begynner å bli svært aktuell, nemlig at dette spøkelset, til tross for full sysselsetting og alle velferdssymptomer, fremdeles finnes der ute i form av teknologisk arbeidsløshet. Det er i et slikt omfang at i en tid av automatisering – som fremdeles ligger etter i Sentral-Europa, men som uten tvil kommer til å innhente oss, føler også menneskene som står i produksjonsprosessen – jeg har uttrykt det veldig ekstremt – seg allerede som potensielt arbeidsledige. I tillegg til 24

dette kommer selvfølgelig redselen for Øst-Europa, på grunn av den lavere levestandarden der, men også på grunn av ufriheten, som oppleves som umiddelbar og en realitet for menneskene der, også av massene, og i tillegg, det gjaldt i alle fall inntil nylig, følelsen av en utenrikspolitisk trussel.

Man må nå minne om den fremherskende eiendommelige situasjon når det gjelder problemet om nasjonalismen i de store maktblokkers tidsalder. Innen disse blokkene lever jo nasjonalismen stadig som organ for den kollektive interesserepresentasjon for de nevnte store grupper. Det er ingen tvil om at det foreligger en utbredt redsel både sosialpsykologisk og reelt betraktet for å bli oppslukt av disse blokkene, og gjennom dette en redsel for en svekkelse av ens materielle nivå.

I den grad det for eksempel handler om høyreradikalismens potensial i landbruksmiljøer, er redselen sikkert svært sterk for EEC og konsekvensene av EEC for landbruksmarkedet.

Men samtidig – og da kommer jeg inn på den fiendtlige karakter som kjennetegner den nye nasjonalismen eller høyreradikalismen – har denne et fiktivt preg, gitt dagens gruppering av verden i disse to kjempestore blokker, og innenfor disse spiller de enkelte nasjoner og stater bare en underordnet rolle. Ingen tror egentlig så mye på dette. Den enkelte nasjon er svært begrenset med hensyn til bevegelsesfrihet innen disse maktblokkene. Nå skal man imidlertid ikke trekke den enkle slutning at siden nasjonalismen nå er blitt gammeldags, så spiller den ikke lenger noen rolle. Det er jo snarere slik med overbevisninger og ideologier at det er først når de ved objektive forhold ikke lenger har noen substans, at det demoniske, deres sanne ødelegg25

ende karakter blir akseptert. Hekseprosessene fant jo heller ikke sted i thomismens glansperiode, men snarere i motreformasjonens tidsalder. Noe lignende kjennetegner – hvis jeg kan tillate meg å si det slik –den «patetiske» nasjonalismen av i dag. Dette øyeblikket av noe skingrende, noe man ikke selv helt tror på, var der allerede under Hitler-tiden. Vi så det allerede den gang: denne virringen, denne ambivalensen, mellom den overivrige nasjonalismen og tvilen på det hele, som igjen gjør det nødvendig å overspille nasjonalismen, så man må overbevise både seg selv og andre.

Jeg vil nå trekke noen konsekvenser av disse ganske enkle tesene. Jeg tror at det lar seg forklare ut fra hva jeg har fortalt dere, nemlig at det i grunnen handler om redsel for konsekvensene av den samfunnsmessige utviklingen, noe meningsmålingsinstituttene bekrefter, også bekreftet gjennom vårt eget bidrag, nemlig at gammel- og ny fascisme er fordelt likt i befolkningen samlet sett.

Jeg tror at den utbredte antagelsen om at det dreier seg om spesifikke småborgerlige bevegelser, som nylig ble klart for oss gjennom den franske poujadismen, selv om – om jeg kan si det slik – at hva sosialkarakteren til disse bevegelsene angår, så stemmer denne tesen sikker ikke hva fordeling angår, selv om det sikkert er visse småborgerlige grupper blant de utsatte.

Først og fremst er dette mindre detaljhandlere, som er umiddelbart truet gjennom sentraliseringen av detaljhandel i varehusene og lignende institusjoner. I tillegg til småborgerne har bøndene her en fremtredende rolle, de som jo befinner seg i en permanent krise. Jeg ville tro at så lenge landbruksproblemet ikke lar seg løse på et radikalt vis, altså ikke med subsidier og kunstige og i seg selv problematiske løsninger, så lenge man ikke 26

lykkes med en virkelig fornuftig og rasjonell kollektivisering av landbruket, forblir dette et ulmende bål.

Utover dette finnes det også i disse bevegelsene noe slikt som en forsterkende motsetning mellom provins og by. Også bestemte enkeltgrupper, som små vinbønder i Pfalz i Tyskland, virker spesielt utsatte. I den grad det dreier seg om den industrielle backing for disse bevegelsene, foreligger det hos oss inntil nå ingen konkrete bevis. Hva disse tingene angår, må man være veldig forsiktig så man ikke tenker for skjematisk, for eksempel med mønster fra industrien som fremmer fascismen. Man kan ikke operere så lettvint på dette feltet. Man må minne seg selv om at fascismen har et apparat som alltid har en tendens til å gjøre seg selv selvstendig i forhold til de bærende økonomiske interessene, som er ubehagelig også for storindustrien, og at man i Tyskland har tatt steget til fascismen som en ultima ratio, nemlig i øyeblikket av en nå virkelig stor økonomisk krise, som den gang ikke ga den konkurstruede Ruhr-industrien andre muligheter.

Selvfølgelig finnes det kadre av gamle nazister. Men også her vil jeg si, og riktignok ganske enkelt basert på observasjoner som foreligger fra den empiriske sosialforskningen, at man ikke skal tro at det bare dreier seg om de såkalte uforbederlige, som man bare trekker på skuldrene av. Også yngre blir uten tvil tiltrukket, spesielt slike typer av den støpning – kan vi si – som omtrent 15 år gamle opplevde sammenbruddet i 1945, og som har en sterk følelse av: «Tyskland må igjen komme seg ovenpå».

Kanskje kan jeg med henvisning til sosialpsykologien tillate meg å si, skjønt Gud vet at jeg ikke anser disse spørsmålene for primært psykologiske, at i år 1945, i motsetning til Italia, forekom ikke den virke27

lige panikken, den virkelige oppløsningen av identifikasjon med regimet og den tilhørende disiplinen. Snarere har det forblitt en sammenheng. I Tyskland er reelt sett identifiseringen med regimet aldri blitt ødelagt, og her ligger selvfølgelig mulighetene for tilknytning for de gruppene jeg omtaler.

Man hører jo ofte, nettopp med henblikk på slike kategorier som «noen som aldri lærer» og hvordan nå lignende trøstefraser måtte lyde, påstanden om at i hvert demokrati finnes det et etterslep av ikkelærevillige eller av tullinger, en såkalt lunatic fringe, som man kaller det i Amerika. Og det skjuler seg også en slags stilltiende borgerlig fortrøstning, om man kan si det slik. Til det tror jeg man kan svare: Joda, i ethvert såkalt demokrati i verden kan man se at det finnes noe lignende, i varierende styrke, men bare som uttrykk for det, vurdert etter innholdet, etter det samfunnsmessigøkonomiske innholdet, at demokratiet til nå ikke er reelt og konkretisert, men snarere er forblitt formelt.

Og de fascistiske bevegelsene kunne man i denne betydningen betegne som traumer, som arrene til et demokrati, som selv inntil i dag ikke lever opp til sine egne begreper.

Jeg vil videre, når det dreier seg om å tilbakevise klisjémessige oppfatninger om disse tingene, også si at disse bevegelsenes forhold til økonomi er et strukturelt forhold. Det er nettopp bare i tendensen til konsentrasjon og tendensen til utarming at man ikke kan forestille seg dette kortsiktig. Hvis man for eksempel ganske enkelt setter høyreradikalismen lik konjunkturbevegelser, kan man komme til svært feilaktige bedømmelser. Suksessen til NPD i Tyskland var allerede ganske alarmerende før den økonomiske tilbakegangen, og denne suksessen er så å si foregrepet, eller 28

om De foretrekker, diskontert. Til sammen har de fjernet en bekymring og en redsel, for å si det sånn, som så er blitt ganske akutt.

Med beskrivelsen om foregripelsen av redsel tror jeg nå å ha vært inne på noe svært sentralt. Så vidt jeg kan se, er dette tatt lite hensyn til i de vanlige bildene av høyreradikalismen, nemlig den svært komplekse og vanskelige forbindelsen, som her er fremherskende, om følelsen av sosial katastrofe. Man kunne snakke om en forvrengning av den marxistiske teorien om sammenbrudd, som finner sted i denne svært forkrøplede og falske bevisstheten. På den ene side er det et spørsmål om den rasjonelle dimensjonen: «Hvordan skal dette gå når det dukker opp en virkelig stor krise?» I denne situasjonen vil disse bevegelsene by seg frem. Men de har på den annen side noe til felles med alle utgaver av dagens utgaver av manipulert astrologi, som jeg anser som et sosial-psykologisk svært viktig og karakteristisk symptom. De ønsker jo nemlig på sett og vis katastrofen, de ernærer seg av undergangsfantasier, i likhet med hva vi vet fra dokumenter ikke var fremmed for den tidligere lederklikken i NSDAP. Hvis jeg skulle snakke i tråd med psykoanalysen, ville jeg si at det sikkert ikke er de svakeste kreftene som blir mobilisert her, når det i disse bevegelsene appelleres til det ubevisste ønske om ulykke eller katastrofe. Jeg vil her legge til – og da snakker jeg til dem blant dere som med rette er skeptiske til en psykologisk fortolkning av samfunnsmessige og politiske fenomen – at denne oppførsel på ingen måte bare er psykologisk motivert, men snarere også har sin objektive basis.

De som ikke kan forestille seg det og ikke ønsker en grunnleggende sosial forandring, for dem blir det ikke noe annen mulighet enn å gjøre som Richard Wagners 29

Wotan: «Vet du hva Wotan vil? Slutten». Han ønsker undergang med utgangspunkt i sin egen situasjon, men ikke bare hans egen gruppes undergang, men helhetens undergang.

Hvis jeg nå kan tillate meg å si noe om det spesielt i den tyske situasjonen og fremgangen til NPD, spiller organisasjonsbegrepets funksjon her en rolle. NPD har for første gang, bare gjennom å gjøre navnet likt andre partier utøvd noe slikt som en organisatorisk masseappell. Dette uten den sekteriske smaken som de høyreradikale forgjengerpartiene til NPD hadde, nemlig Sosialistiske Riksparti, og hva de nå alle het. Det ser ut som at det i Tyskland, og det er vel noe spesifikt tysk, som ikke uten videre kan overføres til Østerrike, er det stramme og sentralistiske som fungerer, mens alt som kan ligne litt på sekter, og som ikke fra første øyeblikk fremstår og virker som om verdens åttende vidunder sto bak, virker mistenkelig i Tyskland og har ingen masseappell.

Det hører til grunnpilarene i den tyske ideologi at det ikke skal forekomme solospillere. Man har ikke for ingenting lagt i munnen på Hindenburg «vær enig, enig, enig!», med kampen mot «partiuvesenet» , altså tanken at det politiske kompromiss i seg selv er en form for forfall, som er dypt forankret i det tyske borgerskap, at til dags dato har ikke formen på denne politiske ideologien forandret seg stort.

Man ønsker altså å ha noe bak seg, og det forklarer den viktige rollen i Tyskland til den såkalte Bandwagon-effekten, som man kaller det i Amerika.

Dette betyr at disse bevegelsene opptrer på en måte som om de allerede har hatt stor fremgang, og de tiltrekker seg mennesker ved å late som om de er garantister for fremtiden og Gud vet hva alt som står bak 30

dette, og som virker tiltrekkende på mennesker. Det faktum spiller sikkert en rolle her i dette enighetskomplekset at nettopp i Forbundsrepublikken er nasjonalstaten i det hele tatt noe som er blitt realisert svært sent, ikke minst sammenlignet med England og Frankrike.

Og menneskene i Tyskland ser ut til å leve i en vedvarende bekymring for sin nasjonale identitet, en bekymring som sikkert bidrar til en overvurdering av nasjonalbevisstheten. Akkurat som panikken som griper tyskerne ved ideen om splittelse, noe som også finner sin forklaring her.

Man skal ikke undervurdere disse bevegelsene på grunn av deres lave åndelige nivå og deres teoriløshet.

Jeg tror at det ville være en fullstendig mangel på politisk gangsyn at man av den grunn trodde at de er mislykkede. Karakteristisk for disse bevegelsene er snarere en ekstraordinær perfeksjonering av midlene, nemlig i første rekke de propagandistiske midlene i videste betydning, kombinert med blindhet for, ja ugjennomskuelighet når det gjelder de målsetningene som blir fulgt. Og jeg tror at nettopp denne konstellasjonen av rasjonelle midler og irrasjonelle målsetninger, om jeg skal uttrykke det kort, på sett og vis tilsvarer den sivilisasjonsmessige samlede tendens, som jo går ut på en perfeksjon av teknikk og midler, mens de samlede samfunnsmessige formål egentlig blir å feie under bordet. Propagandaen er ikke minst genial fordi den hos disse partier og bevegelser fjerner forskjellen, den utvilsomme forskjell mellom de reelle interesser og de målsetninger man holder opp foran speilet. Som tidligere var tilfelle med nazistene, er propagandaen selve substansen i saken. Når midlene i økende grad blir substitutt for målet, så kan det nesten hevdes at ved disse høyreradikale bevegelsene utgjør nettopp propa31

gandaen substansen i politikken. Og det er jo ingen tilfeldighet at de såkalte førerne for den tyske nasjonalsosialismen, Hitler og Goebbels, i første rekke var propagandister, og at deres produktivitet og fantasi inngikk i propagandaen.

Jeg mener i tillegg at man ikke skal overdrive konfliktene innen de ledende organer i det tyske NPD. Hvis mitt inntrykk stemmer, har den såkalte harde eller radikale fløy vunnet. I den sammenheng kan vi minne om forholdet mellom NSDAP og den såkalte Hugenberg-tysknasjonale fløy. De har nå som før ingen massebasis, og det virker som massebasis går hånd i hånd med øyeblikk av katastrofepolitikk, denne selvoverdrivelsen, om dere vil, med dens vrangforestillinger.

I denne sammenhengen er dette for øvrig svært interessant, og det skulle nå av statsvitenskapen og ikke minst av politikerne selv, de som analyserer slike ting, bli betraktet at slike strukturer tross katastrofene fremviser en merkverdig konstans. Altså at tross den store katastrofen, ligner det på et faktum at de tysknasjonale tapte maktkampen med nasjonalsosialistene, men at maktkampene innenfor NPD ser ut til å gjenta seg.

Politiske grupperinger overlever systemer og katastrofer. I Tyskland virker det for eksempel som om gamle nasjonalsosialistiske sentra fremdeles er mottakelige, som Nord-Hessen, hvor det allerede i 1880årene var en vill antisemittisk bevegelse, eller i NordBayern. Grupperinger, som samtidig forstår seg som både antisvarte og antirøde, tenderer med denne dobbelte fronten til a priori høyreradikalisme. Jeg kan forestille meg at med henvisning til denne strukturen kan dere gjøre tilsvarende observasjoner i Østerrike. Her er det ikke å underslå det manipulerte og forskrudde i 32

disse bevegelsene, at de har noe av et spøkelse ved seg.

Det blir feil hvis, for ikke å si hysterisk, dersom man i dagens Tyskland forestiller seg disse tingene som en spontan massebevegelse. Men en slik forestilling kan danne seg når det potensialet som er gitt gjennom objektive betingelser, blir utnyttet og kontrollert i eskalerende situasjoner. Og i dette tilfellet er det sikkert riktig at de ekstreme grupperingene får overtaket, med en dynamikk som alltid fremkommer i slike situasjoner. I dag er det neppe kommet så langt, men man skal heller ikke la tallene formidlet av meningsforskerne – som slett ikke er så lave – om potensialet for høyreradikalisme, fremstå som uforanderlige. At mange ikke tror på dette, gjør ikke saken bedre. Det er riktignok mulighet - noe som kan knyttes til forsvaret mot disse tendensene – å benytte selvmotsigelsene og dette vel ikke helt troverdige for å gå mot denne tendensen. I dette ligger også muligheten og potensialet til denne bevegelsen selv, at den vokser og blir systemer av vrangforestillinger. Det kan vel ikke lenger herske noen tvil lenger om at såkalte massebevegelser av fascistisk stil har en svært dyp strukturell forbindelse med vrangforestillinger. Her spiller bestemt en antropologisk kategori en rolle, som jeg i Authoritarian Personality har kalt «manipulerende type» – for øvrig i en tid da all kunnskapen om folk som Himmler og Höß og Eichmann ennå ikke var kjent. Snarere hadde vi kunnskapen vår bare fra det materialet som vi den gang fikk fra den empiriske sosialforskningen. Det er altså mennesker som samtidig er kalde, uten nære relasjoner, med et strengt teknologisk tankesett, ja, som i en viss forstand nettopp er gale, noe altså nettopp Himmler på prototypisk vis var. Og denne merkverdige enhet av vrangforestillinger og teknologisk perfeksjon ser ut til 33

å være i slekt, og ser igjen ut til å spille en avgjørende rolle for disse bevegelsene.

På den annen side, mine damer og herrer, må man i stor grad trekke frem forskjellene til Weimar-tiden, hvis man vil unngå igjen å tenke skjematisk i analogier.

Det som skal nevnes her først, er ettervirkningene av nederlaget. Dette nederlaget ble imidlertid dekket over i perioden av velstand. Her er det nå imidlertid viktig bestemt å forsvare seg mot disse forholdene. Man skal ikke først og fremst operere med etiske appeller, med appeller til humanitet, for ordet «humanitet» selv og alt tilknyttet får menneskene det angår, så og si til kokepunktet, det fremstår som redsel og svakhet. Akkurat slik som ved visse prosedyrer jeg kjenner, der henvisningen til Auschwitz blir til rop om «Leve Auschwitz», der bare det å nevne jødiske navn fører til latter.

Det eneste – jeg foregriper dette fordi jeg anser dette som en av de mest sentrale sakene med henblikk på forsvaret mot denne bevegelsen – det eneste som virker for meg som lovende her, er at man advarer de potensielle tilhengerne av høyreradikalismen mot deres egne konsekvenser, at man gjør det klart for dem at denne politikken også for deres egne tilhengere uunngåelig fører til katastrofe. Denne katastrofen kan på forhånd gjennomtenkes, akkurat som Hitler tidlig benyttet uttrykket «da skyter jeg meg heller en kule i hodet», noe han gjentok ved enhver anledning. Man må altså, hvis man for alvor vil stå opp mot disse tingene, påpeke de drastiske følgene for dem som propagandaen er rettet mot. Det gjelder spesielt ungdommen, som man må advare mot denne eksersisen i enhver form, mot undertrykking av deres private sfærer og av deres livsstil. Og man må advare dem mot en kult rundt en såkalt orden, som fra deres side ikke identi34

fiseres med fornuft, fremfor alt angår det begrepet om disiplin, som blir presentert som et mål i seg selv, uten at spørsmålet blir stilt: «disiplin for hva?» I denne sammenhengen hører også fetisjismen rundt alt militært, uttrykt i flotte vendinger som «soldatmennesket».

Man må også minne om en forskjell som gjelder det politiske området. I hvert fall Tyskland har i denne forstand mindre mulighet for å fremstå som politisk subjekt, slik som tilfellet var i Weimar-tiden. Det er sågar en mulig trussel at nettopp gjennom denne bevegelsen faller Tyskland helt ut av det verdenspolitiske bildet og blir nå for alvor preget av provinsialitet. På den ene side betyr dette reelt sett mye snevrere grenser for en slik politikk, med mindre høyreradikalismen skulle få gjennomslag også i andre og vesentlig mektigere land. På den annen side er det nettopp dette som skaper sinne.

Og dette sinne skal særlig rase fra seg i det som vanligvis kalles «kultursektoren». Jeg vil derfor hevde at – hvis jeg nå ser bort fra de interesser man som åndsmenneske umiddelbart har av disse tingene – at også fra synsvinkelen til det politiske område finnes symptomene fra kulturfeltet og den påskrudde provinsialisering som må vies spesiell oppmerksomhet, ganske enkelt fordi den utenrikspolitiske bevegelsesfriheten er unndratt her, og at de på ny vil forsøke å rase fra seg på kultursektoren. Her er det flere fiender som er utpekt.

Til dette hører forestillingen om kommunisten. Under Weimar-tiden var kommunistpartiet et sterkt parti, og den politiske rivaliseringen mellom nazistene og kommunistene var tross alt preget av en viss plausibilitet, selv om, gitt stillingen til Reichswehr, den reelle betydningen av det man den gang kalte den kommunistiske trussel, sikkert var svært overdrevet. I dag finnes det intet kommunistisk parti i Tyskland, og derfor har 35