← Slaver med jernkrager, Brasil ca. 1839. Slik var straffen for rømningsforsøk. Illustrasjon fra en reiseskildring av J.B. Debret (1768–1848).
stedet for demokratisk utvikling og folkevalgte organer, slik som i Nord-Amerika, ville Bolívar ha et autoritært regime. «Våre medborgere er ennå ikke i stand til å utøve sine fulle rettigheter fordi de mangler de politiske dyder som karakteriserer sanne republikanere», skrev han i det såkalte Cartagenamanifestet i 1812. Folket var rett og slett ikke modent for demokrati, mente revolusjonshelten. I stedet lot han seg selv utpeke til enehersker for livet. Han ble dermed den første i en lang rekke diktatorer som helt fram til slutten av 1900-tallet hadde kontrollen i de fleste av Latin-Amerikas stater.
Revolusjonene i 1830 I Europa tok utviklingen en annen retning enn i Latin-Amerika. Da den nyinnsatte franske kongen Ludvig 18. kom på tronen i 1815, håpet adelen og kirken at de snart ville få tilbake sine gamle privilegier og eiendommer. En strøm av rojalistiske emigranter vendte tilbake til Frankrike med forventninger om at nå skulle alt bli som før. Den nye kongen skulle likevel skuffe dem. Ludvig 18. holdt fast på deler av Code Napoléon, som prinsippet om likhet for loven. Det sentraliserte byråkratiet og skattesystemet ble videreført, og borgerskapet fikk beholde de tidligere beslaglagte kirkegodsene som de hadde kjøpt under revolusjonen. Både adelen og kirkens folk reagerte med raseri, men kongen hadde ingen intensjon om å gjenopprette det gamle regimet fra før revolusjonen. Men heller ikke borgerskapet og arbeiderne var fornøyd. Selv om kongens makt på papiret var begrenset av et parlament, hadde han i realiteten full politisk kontroll. Stemmeretten var begrenset til en liten del av befolkningen, så de aller fleste franskmenn var i praksis utenfor den politiske prosessen.
Opplysningstid og revolusjoner
35