FORTID OG FORKLARING
Hvorfor ble menneskerettighetene «selvinnlysende»? Ved inngangen til 1700-tallet var tortur og smertefull straff allment akseptert i de fleste europeiske stater. Hundre år senere var dette brutale straffesystemet erstattet av et mer humant syn på hvordan lovbrytere burde behandles. Hvorfor? Den amerikanske historikeren Lynn Hunt hevder i boka Inventing Human Rights (2007) at en medvirkende årsak til humaniseringen av straffeprosessen og framveksten av grunnleggende menneskerettigheter var lesningen av romaner. På 1700-tallet fikk denne sjangeren sitt store gjennombrudd. En av de mest kjente romanene var Julie – eller den nye Heloise av Jean-Jacques Rousseau. Den handler om en ung kvinne som ikke kunne få
den hun elsket, fordi faren hennes hadde andre planer for henne. Rousseaus bok vakte sterke følelser og skapte empati med den ulykkelige kvinnen som måtte ofre sin lykke på grunn av sosiale tradisjoner. Hunts hypotese er at romanlesningen gjorde det mulig for publikum å identifisere seg med mennesker som ikke nødvendigvis tilhørte den samme klassen eller nasjonen som dem selv. Menneskets medfødte evne til empati ble styrket av å lese om andre personer som lignet på dem selv. Ideene om likhet og frihet fikk gjennom romanene et feste i lesernes følelser. Dermed framsto de medfødte rettighetene, som den amerikanske uavhengighetserklæringen fastslår, som «selvinnlysende».
norske kongen Karl Johan Bernadotte deltok også i kampene. Napoleon måtte trekke seg tilbake til hjemlandet. I mars 1814 tok koalisjonsstyrkene Paris, og keiseren måtte gå av. Napoleon ble forvist til øya Elba i Middelhavet. Der fikk han en behagelig villa og kunne beholde uniformene og deler av hoffet sitt. Den gamle keiseren skulle likevel gjøre et siste sensasjonelt comeback. Etter et knapt år i eksil flyktet han med en håndfull bevæpnede menn fra Elba til Sør-Frankrike. I løpet av de neste ukene marsjerte han igjen mot Paris, mens stadig flere soldater sluttet seg til ham. Den folkelige begeistringen steg, og mange drømte om en ny fransk storhetstid. Slik skulle det ikke gå. I slaget ved Waterloo i juni 1815 knuste de allierte for siste gang Napoleons hær. For å slippe noe som helst mer fra mannen som gjennom 15 år hadde snudd Europa på hodet, ble han denne gangen forvist til den avsidesliggende øya St. Helena, langt ute i Atlanterhavet. Der levde han isolert fram til sin død i 1821.
Wienerkongressen og Europakonserten Da Napoleon endelig var sendt i sitt siste eksil, kunne vinnerne sette seg til forhandlingsbordet. Den såkalte Wienerkongressen (1815) med Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia i spissen ønsket først og fremst å gjenopprette maktbalansen i Europa. Ingen stat burde bli så sterk at den kunne dominere resten av Europa. Så langt som mulig gjaldt det å få tilbake grensene slik de var før 1789. De ble også enige om å gjeninnsette den gamle kongeslekten i Frankrike. Det ville være en tydelig markering av at revolusjonstiden var over. Det nye europeiske maktbalansesystemet fikk navnet Europakonserten. Tanken var at overnasjonalt samarbeid skulle forebygge nye konflikter. Særlig viktig var det å forhindre revolusjonære bevegelser som krevde omfattende demokratiske reformer og men-
32
Alle tiders historie · Vg3