22 Vestens idéhistorie Bind 3
grenser, i både geografisk og intellektuell forstand, med konsekvenser både for handel og økonomi, kunnskaps- og menneskesyn.7 Det mest dramatiske ved overgangen til 1600-tallet var imidlertid at ikke bare forestillingen om jorda, men også om selve kosmos, ble snudd på hodet. Bildet av verden som et avgrenset, lukket og hierarkisk ordnet hele ble erstattet av forestillingen om et uendelig univers, der alle elementer har samme status og bare er bundet sammen av universelle matematiske naturlover.8 Endringen innebar altså mye mer enn en overgang fra et geosentrisk til et heliosentrisk verdensbilde. Det trakk med seg en helt ny naturforståelse. Og en ny erkjennelsesteori. Den førmoderne kosmologien var et produkt av det en gjerne omtaler som ekteskapet mellom Athen og Jerusalem, altså mellom den greske filosofien og matematikken på den ene siden og de bibelske religionene på den andre. Særlig sto Aristoteles’ (384–322 f.Kr.) naturfilosofi sentralt. Den la vekt på et evig og velordnet kosmos, der sola og de andre himmellegemene beveget seg i sirkelformede baner og med jevn hastighet rundt jorda. Fiksstjernehimmelen dannet universets ytterste grense. Kosmologien hang nøye sammen med en fysikk som hevdet at det var ulike prinsipper som forklarte den delen av naturen som befant seg sentralt innenfor månens sfære, og den som omfattet de himmelske områdene. På jorda og i området mellom jorda og månen hersket forandringen og forgjengeligheten: I denne sfæren var alt i stadig bevegelse og endring, og den naturlige bevegelsen var rettlinjet og endelig, den gikk enten mot universets sentrum eller bort fra det. Den himmelske sfæren var derimot preget av uforanderlighet og fullkommenhet. Formene var perfekte, og eventuelle bevegelser var alltid jevne, sirkulære og evige. Alle bevegelser og naturprosessers første og absolutte årsak befant seg her, utenfor fiksstjernehimmelen, i prinsippet om den ubevegede beveger. Modellen ble støttet av matematiske beregninger. Ptolemaios (ca. 200 e.Kr.) utviklet et system som tilstrekkelig enkelt og nøyaktig kunne forutsi himmellegemenes bevegelser innenfor et slikt geosentrisk verdensbilde. Hovedprinsippet var at himmellegemenes bevegelser kunne forklares ved kombinasjoner av jevne, sirkulære bevegelser. Derfor snakker vi gjerne om den aristotelisk-ptolemaiske kosmologien. For å forklare denne kosmologiens seiglivethet har mange vitenskapshistorikere påpekt hvor nær den ligger opp til vår umiddelbare erfaring, ved å framstille universet som begrenset og kuleformet med jorda tung og ubevegelig i sentrum.9 Dessuten var det en modell som middelalderens 7 8 9
Se bind 2 av Vestens idéhistorie, særlig kapittel 2 om «Utvidelsen av verden». From the Closed World to the Infinite Universe er tittelen på Alexandre Koyrés innflytelsesrike verk fra 1957 om den vitenskapelige revolusjonen. Se for eksempel Per Strømholm, Den vitenskapelige revolusjonen 1500–1700, Oslo, Solum, 1984.
102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 22
05.10.12 12.13