Vestens idehistorie, bind 3: Modernitetens fødsel 1600-1800: Utdrag

10 Vestens idéhistorie Bind 3

Innledning

F

undamentet til det vi kaller den moderne verden, både i sosial, politisk og intellektuell forstand, ble lagt i perioden mellom 1600 og 1800. Det er derfor dette bindet av Vestens idéhistorie har fått tittelen Modernitetens fødsel. Som tilfellet er med de fleste fødsler, kan det være vanskelig å angi nøyaktig når den begynner. Her lar vi dommen mot naturfilosofen Giordano Bruno, som ble brent levende på bål i Roma i 1600, representere startpunktet. Avslutningen markeres ved et annet blodig drama – den franske revolusjonen, som utspilte seg fra 1789 til 1799. Revolusjonen ble retningsgivende for den epoken, eller tilstanden, som fremdeles omslutter Vesten og stadig større deler av verden: Moderniteten, der vitenskapelig rasjonalitet og troen på individets ukrenkelige rettigheter, i tillegg til en kapitalistisk økonomi, definerer rammene for måten å leve og tenke på.

Det er ideer og forestillinger som står i sentrum for denne framstillingen av den tidligmoderne periodens idéhistorie. Men de to hendelsene som angir start og slutt – Brunos endelikt og den franske revolusjon – viser hvordan tenkning er knyttet til den fysiske virkeligheten og griper inn i verden på konkrete og ofte dramatiske måter. Nettopp sammenvevingen av tenkning og virkelighet er et viktig motiv i boken. Skal vi studere tenkemåter historisk, kan vi ikke løsrive dem fra den materielle verden. Ideer og forestillinger formes av – og former – mennesker av kjøtt og blod, hverdagslige praksiser, sosiale strukturer og epokegjørende hendelser. Slik de også formes av – og former – de språklige ressursene i perioden.

Forholdet mellom tanker, begreper og den fysiske virkeligheten var også et viktig tema for lærde i perioden boken omhandler. De forståelsesrammene som hadde dominert i århundrer, og som var forankret i det aristotelisk-kristne verdensbildet, var i ferd med å sprekke opp. Teorier og begreper som tidligere hadde vært tatt som en selvfølge, ble problematisert. Stadig flere stilte spørsmål om hvordan man kunne oppnå korrekte forestillinger om den konkrete verden. Hva slags modeller og begreper kan vi stole på? Hvordan håndterer vi det overveldende og komplekse mangfoldet, både i den naturlige og den menneskeskapte virkeligheten?

Finnes det noen allmenne prinsipper som kunnskap kan bygges på? Slik begynte jakten på nye forklaringer og redskaper som kunne erstatte de gamle hierarkiske, kontekstbaserte og kvalitative tilnærmingene. Det var en jakt som i stor grad dreide seg om én ting: å finne, eller å skape,

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 10

05.10.12 12.12

11 Innledning

universelle målestokker – fra de fullstendig abstrakte og symbolske, til de mest konkrete og håndfaste.

Jakten på meteren I juni 1792 forlot astronomene Jean Baptiste Joseph Delambre (1749–1822) og Pierre François André Méchain (1744–1804) revolusjonens Paris, på oppdrag fra det franske vitenskapsakademiet. I bagasjen hadde de en haug med tekniske instrumenter, i tillegg til en lovtekst av 1790, som fastslo at det skulle etableres enhetlige vekter og mål til det beste for hele menneskeheten. Delambre reiste nordover, mens Méchain reiste sørover. Oppdraget var å måle lengden av den biten av meridianen som går mellom byen Dunkerque i nord og Barcelona i sør. Når lengden på denne buen var klarlagt, og breddegradene til det nordligste og sørligste punktet etablert på grunnlag av astronomiske observasjoner, ville hele avstanden mellom ekvator og Nordpolen kunne utledes. På grunnlag av dette stykket jordskorpe kunne den nye målestokken «meteren» få sitt presise, naturlige grunnlag: Meteren skulle være lik en ti-milliontedel av avstanden fra ekvator til Nordpolen.1 Ekspedisjonen, som varte i syv år, ble gjennomført i løpet av de mest dramatiske og voldelige årene i Frankrikes historie. Vitenskapsmennene møtte utallige utfordringer mens de jobbet seg sakte framover, fra topp til topp i landskapet, for å beregne avstander (basert på såkalt «triangulering»).

De ble overfalt av lokale bønder, havnet bak fiendens linjer i Frankrikes krig mot nabolandene og de ble angrepet av malaria – alt mens ulike revolusjonære krefter kom og gikk i Paris. Men brevene de skrev, viser at de var overbevist om at det var mulig å etablere faste målestokker og felles standarder som kunne gjelde for alle, til alle tider. På en konferanse i den franske hovedstaden i 1799 kunne ekspedisjonenes resultater endelig kontrolleres av vitenskapsmenn fra en rekke land. Meteren ble fastlagt, støpt i platina og akseptert som ny universell målestokk i Frankrike.

Etter noen år ble det påvist at Méchain hadde gjort en ørliten beregningsfeil, slik at platinameteren, som da lå på kontoret for vekt og mål utenfor Paris, likevel ikke var helt presis. Méchain, som døde få år etter ekspedisjonen, hadde skjult feilen godt, men den hadde voldt ham store personlige kvaler. Den meteren som skulle tjene som målestokk for evigheten, var likevel ikke hundre prosent objektiv og perfekt. På det tidspunktet feilen ble avslørt, var imidlertid tanken om at de universelle standardene kunne finnes «der ute» – i naturen selv – allerede i ferd med å gå i oppløsning.

1

Se Ken Alder, Alle tings mål. Historien om meteren, en feil og en syv år lang odyssé, oversatt til norsk av Hege Mehren, Oslo, Cappelen, 2003.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 11

05.10.12 12.12

12 Vestens idéhistorie Bind 3

Delambre, den yngste av de to astronomene, var en vitenskapsmann av mer moderne type. Han innså at all kunnskap var menneskeskapt. Den kunne være mer eller mindre presis, men aldri helt perfekt. Sannsynlighet og statistikk – som inkorporerte feilmarginer – var i ferd med å innta både fysikken, biologien og samfunnsvitenskapene på 1800-tallet. For Delambre hadde Méchains pinlige beregningsfeil derfor kun ubetydelige konsekvenser. Det viktigste var at man hadde greid å bli enige om en allmenn standard, til menneskehetens nytte og glede. Feilen hindret heller ikke meterens utbredelse til andre deler av verden.

De to franskmennenes jakt på en meter som kunne fungere som en naturbasert – og derfor objektiv og universell – målestokk, gyldig «for alle mennesker, til alle tider», gir oss innblikk i både samfunnet, vitenskapen, politikken og sentrale ideer i Frankrike på slutten av 1700-tallet. Før revolusjonsutbruddet i 1789 hadde Frankrike vært et privilegiesamfunn der forskjellene mellom ulike grupper og lag av befolkningen var innbakt i lovverk og rettspraksiser. På tilsvarende måte fantes det et utall lokale målestokker og vektenheter – opp mot 250 000 bare i Frankrike – med alle de utfordringene dette medførte for handel, økonomi og generell kommunikasjonen, både nasjonalt og internasjonalt.

Revolusjonens brudd med det gamle regimet handlet om dette: å erstatte forskjeller og kontekstbaserte variasjoner med universelle, rasjonelle standarder på de fleste områder – sosialt, politisk, juridisk, vitenskapelig og praktisk. Én nasjon, én lov, ett språk, én målestokk og én vektenhet skulle gjelde i Frankrike. Drømmen var at hele menneskeheten skulle dele de samme prinsippene om frihet, likhet og brorskap – akkurat som hele verden kunne ha nytte av én felles måleenhet. En slik forestilling om det perfekte samfunnet var mulig fordi man tenkte at de politiske og praktiske prinsippene kunne støtte seg på en felles natur og en allmennmenneskelig fornuft.

Ledetråder Historien om meteren og revolusjonen forteller mye om hvor viktig jakten på universelle, rasjonelle målestokker var blitt på slutten av 1700-tallet.

Men som denne boken vil vise, begynte jakten på slike målestokker allerede i århundret før – hos tenkere som Galilei og Descartes. For dem var matematikken den nye universalnøkkelen. Oppgjøret med de gamle tenkemåtene og renessansens verdensbilde dreide seg i stor grad om å framheve det som var likt framfor det som var forskjellig, det allmenne framfor det enkelte og unike, det abstrakte framfor det konkrete, det tidløse framfor det tidsbundne, det repeterbare framfor det ugjenkallelige. Det rasjonelle

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 12

05.10.12 12.12

13 Innledning

og sanne ble ensbetydende med det kvantifiserbare, universelle og tidløse, det som kan løsrives fra vilkårlige situasjoner og kontekster.2 Et av målene med denne boken er å vise hvordan slike universalistiske tenkemåter oppsto og hvordan de kunne få så stor betydning – i vitenskapelig, samfunnsmessig og politisk tenkning, så vel som i hverdagslivet. Både meteren og menneskerettighetene, og ikke minst begrepene om fornuft og rasjonalitet, kan framstå som evige og naturlige. De er så integrert i vår tenkning at vi lett kan glemme at de ikke alltid har vært der. Men de har en historie. Boken vil vise at de er basert på tenkemåter som fikk sin form i tidligmoderne tid.

Tenkemåtene vi har skissert så langt kan samles i et begrep om universalisme, som er en viktig ledetråd i denne framstillingen. Men også andre overordnede tendenser i perioden vil bli framhevet. Inderliggjøring – universalismens bakside så å si – er en av dem. For parallelt med jakten på objektive målestokker innenfor filosofi, vitenskap og politikk, ble en stadig sterkere oppmerksomhet rettet mot menneskets indre, personlige og subjektive rom. En slik orientering mot den enkelte kan knyttes til framveksten av moderne individualisme. Vektleggingen av individet og det indre rommet kommer til uttrykk i en rekke av periodens filosofiske hovedspørsmål, blant annet knyttet til bevissthet og følelser. Den viser seg også i religiøse og litterære former, slik som den moderne romanen og selvbiografien.

Et annet overordnet trekk i perioden er sekularisering. Det er et begrep som har vært hyppig brukt for å karakterisere modernitetens oppkomst, og det betegner en prosess der religiøse institusjoner gradvis mister sin innflytelse og definisjonsmakt over synet på natur, samfunn, politikk, historie, menneskets natur og lykke. Mellom 1600 og 1800 ble stadig flere spørsmål behandlet på et verdslig grunnlag, uten referanse til en guddommelig orden og det hinsidige som livets mål. Filosofien og vitenskapen fortrengte teologien som primærleverandør av virkelighetsbilder. Dette betyr ikke at religiøsiteten forsvant eller at religion ble helt borte i samfunnsdebattene.

Sekularisering kan ikke ses som en ensrettet, altomfattende eller irreversibel historisk prosess. Det viser ikke minst oppblomstringen av religiøse argumenter i vestlig offentlighet i dag, både i diskusjoner om vitenskap og politikk.

Når det er fruktbart å se de religiøse institusjonene og dogmenes tap av innflytelse som et karakteristisk trekk ved den tidligmoderne perioden, er det fordi det også hjelper oss til å få øye på en annen viktig tendens som preger tidsrommet mellom 1600 og 1800, både sosialt og intellektuelt, nemlig det vi kaller differensiering. Begrepet peker på en prosess som innebærer at livsområder og vitensfelt deles opp og frigjøres fra hverandre. At privat, 2

Se Stephen Toulmin, Cosmopolis. The Hidden Agenda of Modernity, Chicago, CUP 1990.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 13

05.10.12 12.12

14 Vestens idéhistorie Bind 3

religiøs overbevisning hos mange naturfilosofer i den tidligmoderne perioden (og i dag) ikke trengte å berøre deres jakt på verdslige, vitenskapelige sannheter, er et eksempel på en slik differensiering. Også naturvitenskapens løsrivelse fra filosofien, spesialiseringen i ulike disipliner med ulike kriterier for sannhet og gyldighet, skillet mellom naturlige «fakta» og menneskelige «normer», og framveksten av «kunst» som et autonomt felt, kan ses som uttrykk for en slik overordnet tendens som utvikler seg parallelt med universalisering, inderliggjøring og sekularisering.

Drømmen om å holde kunnskapen om verden sammen i et helhetlig system, var likevel levende helt fram til slutten av perioden. Opplysningstidens store franske Encyklopedi vitner om det. De 35 bindene (inkludert illustrasjoner og supplementsbind) som ble utgitt fra 1751, skulle være snarveien til all verdens kunnskap – teoretisk så vel som praktisk – basert på de nye, «vitenskapelige» tilnærmingsmåtene.

Tematisk orden Ovenfor har vi skissert viktige, overordnede tendenser ved hele perioden mellom 1600 og 1800. Universalisme, sekularisering, individualisme og differensiering vil tjene som ledetråder for framstillingen av denne tidligmoderne periodens idéhistorie. Men snarere enn å følge et rent kronologisk prinsipp, er boken inndelt i ni tematiske kapitler. Dette for å presenteres et så bredt bilde av perioden som mulig. Temaene er valgt fordi de var sentrale da, men også fordi de fremdeles er relevante i dag: Det er viktig å presentere forestillinger, begreper og diskusjoner som vi kan kjenne igjen, fordi de har levd videre og satt spor i vår egen tenkemåte. Samtidig må også det historisk egenartede ved fortidens forestillingsverden løftes fram, det som gjør at tenkemåtene kan virke fremmede på lesere i dag. Diskusjonene om ytringsfrihet på 1700-tallet er et eksempel på noe som både er gjenkjennelig, fordi ytringsfrihetsidealet stadig er levende, men samtidig fremmed, fordi situasjonene og de begrepslige rammene som preget forestillinger om ytringsfrihet i tidligmoderne tid, var annerledes. Gjennom vekslingen mellom identifikasjon og fremmedgjøring i møte med det fortidige, kan en opparbeide en særskilt idéhistorisk kompetanse: blikket for tenkemåters kontekstavhengighet og deres historisitet. Det er ingen tvil om at et slikt blikk også kan åpne nye perspektiver på de premissene vår egen tenkning bygger på. Det kan bidra til at vi forstår oss selv, og strukturene som omgir oss, på nye måter.

Hvert kapittel fokuserer på en tematikk som er vidt definert. Ulike sider ved tematikken belyses gjennom eksempler og nedslag som presenteres kronologisk. Slik får vi ikke bare fram hvordan forestillinger, begreper og

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 14

05.10.12 12.12

15 Innledning

diskusjoner endret seg over tid. Målet er også å vise hvordan tenkemåter, praksiser og hendelser sto i forbindelse med hverandre. Derfor vil hvert kapittel forsøke å favne flere sider ved det intellektuelle livet og vise til forskjellige typer kilder. For å komme på sporet av forestillinger om tid, som vi skal se på i kapittel 6, kan en ikke nøye seg med å analysere den tidligmoderne periodens filosofiske tekster eller historieverk. Oppfinnelsen av lommeuret, eller de ulike bestrebelsene på å framstille hele verdenshistorien grafisk, kan fortelle vel så mye om tidsforståelsen i perioden.

«Tidsskiven» på omslaget av denne boken − en Discus chronologicus fra 1720-tallet – er et eksempel på en tidligmoderne grafisk framstilling av tidens gang.

Kronologiske oversikter er fremdeles viktige redskaper i formidlingen av historie og i denne boken forsøker vi å gi en visuell oversikt over hele epoken, ved hjelp av en egen tidslinje.

Teori og praksis i et idéhistorisk perspektiv Variasjonen i kilder og eksempler gir en pekepinn om hvilken forståelse av idéhistorie vi bygger på i dette bindet av Vestens idéhistorie, og i verket som helhet. Snarere enn å betrakte den vestlige idéhistorien som identisk med rekken av Vestens betydeligste tenkere, lar vi ideer, forestillinger og begreper spille hovedrollen. Det betyr ikke at det mangler stoff om viktige filosofer og tekstene deres i denne boken. For eksempel er både Descartes, Hobbes, Rousseau og Kant viet stor plass. Men disse får ikke råde grunnen alene. De ses i sammenheng med andre, mindre kjente tenkere og tekster.

Slik blir de berømte forestillingenes historisitet tydeligere: deres forankring i tiden og i det språket som ble delt av flere. Kanoniserte filosofers ideer vil også bli plassert ved siden av forestillinger som ikke nødvendigvis ble uttrykt gjennom filosofers tekster, men som viser seg i andre typer sjangere, i institusjoner, gjenstander, praksiser og medier. Som nevnt er det et grunnleggende premiss for denne boken at tenkning ikke bare kommer til uttrykk i teorier. Tenkning omfatter forestillinger og holdninger som ikke alltid befinner seg på et høyt refleksjonsnivå, og som ikke alltid uttrykkes i et filosofisk språk. Tenkning er del av livet vi lever. Dessuten er tenkning dypt forbundet med den konkrete virkeligheten også i den forstand at institusjoner og praksiser (som for eksempel vitenskapelige eksperimenter), teknologiske innretninger (slik som urverket, eller meteren) og medier (slik som tidsskrifter), er bærere av ideer. Tenkning, språk og handling, teori og praksis, innhold og form, er vevet sammen.

Svært generelt kan idéhistorie defineres som studiet av forholdet mellom forestillinger og ideer og den språklige og historiske virkeligheten

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 15

05.10.12 12.12

16 Vestens idéhistorie Bind 3

de springer ut av og virker tilbake på. Mange elementer er relevante for hvordan bestemte forestillinger og ideer artikuleres og blir dominerende i en periode: arven fra tidligere tiders tenkning, sosiale, økonomiske og politiske betingelser, kulturelle forhold og språklige forutsetninger, samt påvirkning mellom ulike kunnskapsfelt. Skal vi for eksempel forstå tanken om at de to kjønnene er radikalt ulike av natur, slik det kommer til uttrykk i den sene opplysningstiden og særlig hos en tenker som Rousseau, må vi blant annet ta hensyn til arven fra gammel gresk og kristen tenkning, i tillegg til den borgerlige samfunnsstrukturen som var under utvikling, det nye bokmarkedets populærlitteratur, et nytt naturvitenskapelig språk og naturvitenskapenes økte status generelt. Skal vi forstå hvordan den kjønnsdualistiske forestillingen kunne få så sterkt gjennomslag, må vi kanskje også ta hensyn til politiske hendelser som den franske revolusjonen. Om denne forestillingen om kjønnenes radikale ulikhet er evig sann eller logisk holdbar, spiller liten rolle i et idéhistorisk perspektiv. Andre faktorer enn vitenskapelige bevis eller intern, logisk koherens forklarer dens historiske betydning.

Bokens oppbygning Dette bindet starter med de nye, revolusjonerende forestillingene om universet og naturen som kom til syne ved overgangen til 1600-tallet. Mens det første kapittelet vektlegger de teoretiske og metodiske sidene ved den vitenskapelige revolusjonen, handler kapittel 2 om mer institusjonelle og praktiske aspekter ved både vitensproduksjon og kunnskapsorganisering mellom 1600 og 1800.

Kapittel 3 tar utgangspunkt i det mangfoldige religiøse landskapet i perioden og viser hvordan filosofenes gudsbegrep utviklet seg på 1600- og 1700-tallet. Men det viser også hvordan religiøs toleranse ble et viktig og utfordrende sosialt og politisk ideal i tidligmoderne tid.

I kapittel 4 og 5 er det utviklingen av ideer om politikk og samfunn som står sentralt, med vekt på nye, sekulære begreper om stat og suverenitet, om individet, samfunnet og om universelle rettigheter. I kapittel 5 blir også begrensningene i den universalistiske tenkningen på 1700-tallet løftet fram, særlig i tilknytning til forestillinger om kjønn, rase og nasjonalitet.

Kapittel 6 handler om de nye forståelsene av tid og historie som vokste fram fra 1600-tallet. Vi ser på hvordan den uniforme klokketiden preget ulike deler av kulturen og tenkningen, og hvordan nye forestillinger om historie utviklet seg i siste del av perioden.

I kapittel 7 kommer vi inn på de ulike prosessene – både økonomiske, sosiale og intellektuelle – som gjør at kunst ble etablert som et eget, autonomt

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 16

05.10.12 12.12

17 Innledning

felt i perioden. Kapittel 8 tar for seg utforskningen av menneskets indre, subjektive rom, slik den viser seg på en rekke ulike felt på 1600- og 1700-tallet: i filosofien, på det religiøse området, i de nye litterære sjangrene og i de nye lese- og skrivepraksisene.

I det siste kapittelet vendes oppmerksomheten igjen mot den ytre verden. Her blir de viktigste trekkene ved opplysningstiden som idéhistorisk epoke oppsummert. Denne epoken ender der hele modernitetens fødsel ender, i den franske revolusjonen.

Til tross for bredden, kan denne boken ikke favne alt. De fleste lesere vil antakelig savne noe. Men forhåpentlig vil det gi lyst til å lese videre, andre steder. I fotnotene finnes rikelig med litteraturtips.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 17

05.10.12 12.12

102507 GRMAT Vestens idĂŠhistorie Bind 3 120101.indd 18

05.10.12 12.13

Kapittel 1 Et nytt verdensbilde

Den vitenskapelige revolusjonen frambragte et nytt verdensbilde, men også nye måter å forholde seg til naturen og kunnskap på. «Astronomen» av Johannes Vermeer, 1668, Musée du Louvre, Paris.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 19

05.10.12 12.13

20 Vestens idéhistorie Bind 3

D

en syttende februar år 1600 ble den italienske dominikanermunken og naturfilosofen Giordano Bruno (født 1548) brent levende på Campo de’ Fiori i Roma. I dag står det en ravnsvart statue av ham på denne plassen. Statuen ble laget av frimureren Ettore Ferrara og reist i 1889. Den skulle tjene som symbol på pavekirkens undertrykkelse av fritenkere og har bidratt til et antagelig overdrevet bilde av Bruno som en martyr for de nye naturfilosofiske ideene på slutten av 1500-tallet. Bruno hadde sittet åtte år i arrest og vært gjennom en lang rekke undersøkelser og forhør (nøyaktig dokumentert og derfor vel bevart for ettertiden), før han ble dømt for kjetteri av inkvisisjonen, pavekirkens berømte rettsorgan med særlig ansvar for forbrytelser av denne typen. Han hadde framlagt radikale, nye teorier om atomer som virkelighetens grunnbestanddeler og om universets uendelighet og mangfold av verdener. Men det dommen mot ham først og fremst pekte på, var hans uortodokse religiøse ideer, som i dag går under betegnelsen panteisme. Den første inkvisisjonsdommen som henviste direkte til nye naturfilosofiske ideer, ble avsagt i 1633, mot Galileo Galilei (1564–1642). Han ble riktignok bare dømt for «grove mistanker om kjetteri» etter å ha blitt tvunget til å trekke teoriene sine tilbake. Straffen ble dermed redusert til livsvarig husarrest. Hva slags holdninger og ytringer var det han hadde gjort seg skyldig i, og som kirken oppfattet som så truende?

Det handlet om verdensbilde. Liksom Bruno hadde Galilei stått for utsagn og teorier som stred mot den grunnleggende forståelsen av den fysiske verden som kirken og den kristne læren hadde bygget på i århundrer. Begge forsto og forholdt seg til virkeligheten på nye måter, uten hensyn til etablerte dogmer og offisielle kunnskapstradisjoner. Og tradisjonsbrudd er nettopp kjernen i den «rekonfigureringen av verden» som fant sted mellom 1550 og 1700.3 Perioden går ofte under betegnelsen «den vitenskapelige revolusjonen».

En vitenskapelig revolusjon?

Når vi snakker om den vitenskapelige revolusjonen i tidligmoderne tid, viser det ikke til en ensartet og entydig begivenhet som kan avgrenses presist i tid og rom. Det var ingen revolusjon i betydningen plutselig omveltning.

Bruddet med tradisjonen foregikk over tid, og hadde røtter i senmiddelalderen. Det var ikke én hendelse, men et knippe av nye tenkemåter og praksiser som oppsto på forskjellige tidspunkter i ulike kunnskapsfelt.

3

Margaret J. Osler, Reconfiguring the World. Nature, God, and Human Understanding from the Middle Ages to Early Modern Europe, Baltimore, Johns Hopkins University Press, 2010.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 20

05.10.12 12.13

21 Kapittel 1 Et nytt verdensbilde

Men det verdensbildet som sto fram rundt 1700, var så annerledes enn det vi finner 150 år før, at navnet revolusjon likevel kan forsvares. Måten man betraktet universet og naturen på hadde endret seg så radikalt at vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn så det som det beste eksemplet på det han kalte et paradigmeskifte.4 Ikke bare var gamle sannheter om universet og naturen byttet ut med nye. Også helt nye regler for den måten man studerte den fysiske verden på, var etablert. Disse utgjør det som i dag går under betegnelsen vitenskap. På 1600-tallet var «vitenskap» (science på engelsk og fransk) ennå en betegnelse på kunnskap generelt. Det vi kaller naturvitenskap, det vil si undersøkelser av og teorier om naturen, gikk hovedsakelig under navnet naturfilosofi.5 Den vitenskapelige revolusjonen endret både hva man visste (teorier og kunnskap om den fysiske verden), synet på hvordan man skulle skaffe seg sikker viten (metoder og framgangsmåter) og hensikten med kunnskapen (formål og anvendelse).6 Dette kapittelet vil presentere de viktigste nyvinningene på alle disse områdene. Vi skal se hvordan systematisk observasjon, eksperimenter og matematikk sto sentralt i den nye måten å forstå naturen på. Dreiningen mot universelle, kvantifiserbare forklaringer på partikulære erfaringer og fenomener var et viktig element i bruddet med tradisjonen, både på kosmologiens og den generelle naturfilosofiens område. Men vi skal også se på hvordan og hvorfor disse radikalt nye teoriene om naturen, metodene for erkjennelse samt kunnskapsidealene slo igjennom på den måten de gjorde. Hvilke kulturelle faktorer kan forklare at en kvantitativ og eksperimenterende, vitenskapelig tilnærming til naturen kunne overta det monopolet på virkelighetsforståelsen som aristotelisk filosofi og kristen teologi hadde hatt så lenge?

Fra en lukket verden til et uendelig univers Man kan hevde at europeernes forestilling om universet og jorda, om naturen og historien – altså om det aller meste fram til 1400-tallet – var preget av et helhetlig og for oss overraskende stabilt sett av forestillinger. Gjennom renessansen var noen av de grensene som dette verdensbildet var konstruert rundt, blitt utfordret. Ikke minst hadde de store oppdagelsesreisene presset 4 5

6

Thomas Kuhn, Vitenskapelige revolusjoners struktur [1962], oversatt til norsk av Lars Holm-Hansen, Oslo, Bokklubben, 2007.

Betegnelsen naturfilosof om den som studerer naturen ble foretrukket til langt inn på 1800-tallet. Den engelske kjemikeren og fysikeren Michael Faraday (1791–1867) insisterte på å kalle seg «natural philosopher», selv om den samtidige Cambridge-professoren i matematikk, William Whewell (1794–1866) forsvarte begrepet «scientist», som først på 1900-tallet ble den alminnelige betegnelsen. Se Sven-Eric Liedman, I skuggan av framtiden: modernitetens idéhistoria, Stockholm, Bonnier, 1997, særlig s. 272.

Steven Shapin, Den vitenskapelige revolusjonen, oversatt til norsk av Vidar Enebakk, Oslo, Spartacus, 1999.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 21

05.10.12 12.13

22 Vestens idéhistorie Bind 3

grenser, i både geografisk og intellektuell forstand, med konsekvenser både for handel og økonomi, kunnskaps- og menneskesyn.7 Det mest dramatiske ved overgangen til 1600-tallet var imidlertid at ikke bare forestillingen om jorda, men også om selve kosmos, ble snudd på hodet.

Bildet av verden som et avgrenset, lukket og hierarkisk ordnet hele ble erstattet av forestillingen om et uendelig univers, der alle elementer har samme status og bare er bundet sammen av universelle matematiske naturlover.8 Endringen innebar altså mye mer enn en overgang fra et geosentrisk til et heliosentrisk verdensbilde. Det trakk med seg en helt ny naturforståelse.

Og en ny erkjennelsesteori.

Den førmoderne kosmologien var et produkt av det en gjerne omtaler som ekteskapet mellom Athen og Jerusalem, altså mellom den greske filosofien og matematikken på den ene siden og de bibelske religionene på den andre. Særlig sto Aristoteles’ (384–322 f.Kr.) naturfilosofi sentralt. Den la vekt på et evig og velordnet kosmos, der sola og de andre himmellegemene beveget seg i sirkelformede baner og med jevn hastighet rundt jorda. Fiksstjernehimmelen dannet universets ytterste grense. Kosmologien hang nøye sammen med en fysikk som hevdet at det var ulike prinsipper som forklarte den delen av naturen som befant seg sentralt innenfor månens sfære, og den som omfattet de himmelske områdene. På jorda og i området mellom jorda og månen hersket forandringen og forgjengeligheten: I denne sfæren var alt i stadig bevegelse og endring, og den naturlige bevegelsen var rettlinjet og endelig, den gikk enten mot universets sentrum eller bort fra det. Den himmelske sfæren var derimot preget av uforanderlighet og fullkommenhet. Formene var perfekte, og eventuelle bevegelser var alltid jevne, sirkulære og evige. Alle bevegelser og naturprosessers første og absolutte årsak befant seg her, utenfor fiksstjernehimmelen, i prinsippet om den ubevegede beveger.

Modellen ble støttet av matematiske beregninger. Ptolemaios (ca. 200 e.Kr.) utviklet et system som tilstrekkelig enkelt og nøyaktig kunne forutsi himmellegemenes bevegelser innenfor et slikt geosentrisk verdensbilde.

Hovedprinsippet var at himmellegemenes bevegelser kunne forklares ved kombinasjoner av jevne, sirkulære bevegelser. Derfor snakker vi gjerne om den aristotelisk-ptolemaiske kosmologien.

For å forklare denne kosmologiens seiglivethet har mange vitenskapshistorikere påpekt hvor nær den ligger opp til vår umiddelbare erfaring, ved å framstille universet som begrenset og kuleformet med jorda tung og ubevegelig i sentrum.9 Dessuten var det en modell som middelalderens 7 8 9

Se bind 2 av Vestens idéhistorie, særlig kapittel 2 om «Utvidelsen av verden».

From the Closed World to the Infinite Universe er tittelen på Alexandre Koyrés innflytelsesrike verk fra 1957 om den vitenskapelige revolusjonen.

Se for eksempel Per Strømholm, Den vitenskapelige revolusjonen 1500–1700, Oslo, Solum, 1984.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 22

05.10.12 12.13

23 Kapittel 1 Et nytt verdensbilde

skolastiske filosofer hadde greid å tilpasse de kristne dogmene, som la vekt på skillet mellom en allmektig Gud og hans skaperverk, altså naturen og menneskene. Til sammen dannet dette et verdensbilde som ikke bare var geosentrisk, men også antroposentrisk – menneskesentrert – på et særegent, tvetydig vis.

På den ene siden var den foranderlige og forgjengelige jorda og menneskene på den Guds enestående skaperverk og sentrum i universet. På den andre siden sto jorda og menneskene nederst på den skapte virkelighetens rangstige, langt fra den rene og uforgjengelige fullkommenheten i den høye himmelen. «Vi ser og føler at vi har bolig lengst nede i verdens stinkende pøl, at vi er heftet og boltet fast i den verste, mest stillestående og forsumpede del av universet, i dets dypeste kjeller», skrev den franske filosofen Montaigne på slutten av 1500-tallet:10 Jorda er et sted der menneskene etter syndefallet og utdrivelsen fra Paradis må leve lidelsesfylte og fordervete liv, med begrensede muligheter til erkjennelse og innsikt. Bare helvete befant seg under menneskenes føtter, i jordas indre, slik Dante hadde beskrevet det i sin Guddommelige komedie (Divina Commedia, ca. 1315).

Den moderne fysiske modellen av universet brøt med alle de viktigste søylene i denne kosmologien. Den brøt med forestillingen om at jorda (og menneskene) befant seg i sentrum av universet, overbevisningen om ulike naturlige prinsipper for himmelen og for jorda, det matematiske prinsippet om himmellegemenes jevne, sirkulære bevegelser og antakelsen om universet som begrenset og kuleformet. Til slutt ryddet den vitenskapelige revolusjonen hele den aristoteliske årsakslæren av veien. Med sine verdibegreper om perfeksjon, harmoni, mening og mål innebygget i naturen hadde denne naturfilosofien satt rammen rundt og legitimert den klassiske og kristne kosmologien.

Som nevnt skjedde ikke dette bruddet over natten. Ulike tenkere – forskjellige steder i Europa – bidro med elementer til utviklingsprosessen, ofte helt uavhengig av hverandre og selvfølgelig uten å vite hva resultatet skulle bli. Ikke sjelden var nye ideer og praksiser motivert av og koplet sammen med helt andre ting enn det vi forbinder med moderne vitenskap. De nye måtene å forholde seg til universet og naturen på var altså ikke nødvendigvis resultat av vitenskap i vår forstand. Men mange av dem bidro til å skape et moderne begrep om vitenskap. Begrepet om den vitenskapelige revolusjonen er selektivt og tilbakeskuende, det ble ikke introdusert før alle de viktigste elementene i det nye natur- og verdensbildet for lengst var skilt ut og satt sammen. Slik er den vitenskapelige revolusjonen mer en analytisk kategori enn en historisk størrelse.

10

Michel de Montaigne, Essais, Annen bok, kap. 12, «Forsvarstale for Raymond Sebond», oversatt til norsk av Beate Vibe, Oslo, Bokklubben, 2009, s. 165.

102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 23

05.10.12 12.13