Samisk helse- og kulturforståelse i praksis
Nina Sivertsen, Linda Okstad og Grete Mehus (red.)
Samisk helse- og kulturforståelse i praksis
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-81489-2
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Roy Søbstad
Omslagsillustrasjon: Johanne Bjørkli
Design og sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS, 2025, Oslo
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Bokomslaget er illustrert av Johanne Bjørkli. Hennes slekt kommer langt tilbake, fra Kautokeino. Familien bosatte seg etter hvert på kysten av Vest-Finnmark. Der ble også hennes familie, som da var kystsamer/ sjøsamer, utsatt for den aktive norske assimilerings- og fornorskningspolitikken. Hun skriver at illustrasjonen på omslaget av Komsakula – šiella – symboliserer beskyttelse. Den var noe av det første hun fikk i gave som liten og ser på den som et minne om hvor hun kommer fra.
SAMISKE
Dialektgrenser / Språkgrenser
For noen av disse dialektene / råkene, er det mulig å for å hverandre.
1. Sørsamisk
2. Umesamisk (Sørsamisk dialekt)
3. Pitesamisk
4. Lulesamisk
5. Nordsamisk
6. Enaresamisk
7. Ø samisk
8. Ahkkilsamisk
9. Kildinsamisk
10. Tersamisk
SVERIGE
FINLAND
RUSSLAND
Innhold
Kapittel
Kapittel 5
På tvers av kulturer – studentmøter med samisk mangfold i praksis.......................................................................................................................... 81
Nina Sivertsen, Berit Inger Anne Buljo, June Brita Eira, Katrine Madej
Brochmann, Janne Isaksen Engnes og Grete Mehus
Innledning ...................................................................................................................... 81
Urfolks vilkår i verden ................................................................................................ 82
«Blinde hull» i kunnskapen om Norges befolkning – hva vil det si for fremtidig helsepersonell? ........................................................................................ 83
Etablering av distriktssykepleiepraksis i Finnmark 85 Møte med en «ny verden» .........................................................................................
Hva lærte studentene av prosjektpraksis i samisk område? ........................ 88
Forhåndskunnskap om samisk kultur og forberedelser til praksis
sikre gode
Særlige utfordringer i forvaltning av helsetjenester i
Kapittel 9 Samisk
Inger
Kapittel 10
Kapittel
Kapittel 12
Sorgarbeid i samisk kultur – basert på fortellingene til fem mødre
Berit Inger Anne Eira Buljo
Hva sier
om tap av barn ved dødsfall og sorgopplevelser?
Kapittel 14
Litt om kjønn i Sápmi ..................................................................................................
Queering Sápmi ............................................................................................................
Skeiv bevegelse i Sápmi: Sápmi Pride og Garmeres ........................................
Avsluttende ord ............................................................................................................
Referanser ......................................................................................................................
Kapittel 15
Urfolk og forskning – mot et kultursensitivt forskningsparadigme 208
Nina Sivertsen og Tahlia Johnson
Innledning ...................................................................................................................... 208
Forståelse og implementering av urfolksmetoder innen forskning 209
....................................................................................................... 210
i kvalitativ og kvantitativ forskning .........................
Det kulturelle grenselandskapet mellom urfolkskunnskap og
Forord
Siden Kunnskapsdepartementet i 2017 startet prosessene med å utarbeide nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), har det skjedd en endring og presisering i forskriftene til alle helse- og sosialfaglige utdanninger der en skal ha læringsutbytter knyttet til samers helse og behov i helsetjenestene. Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (2019) påla universitets- og høgskolesektoren å utvikle læringsutbytter i sine studieplaner knyttet til urfolkstematikk på en mer eksplisitt måte enn tidligere. I tillegg ble det i 2020 besluttet gjennom det nasjonale RETHOS-prosjektet å etablere en selvstendig programgruppe for samisk sykepleie med mål om å utvikle en nasjonal retningslinje. Den nye nasjonale retningslinjen for samisk sykepleierutdanning trådte i kraft 1. januar 2022.
I den samiskspråklige sykepleierutdanningen som startet i 2021 i Kautokeino, i regi av Institutt for helse- og omsorgsfag ved Universitetet i Tromsø, hadde studieprogramutviklerne kun støtte i nordisk og engelskspråklig fag- og forskningslitteratur. Det er en mangel på tekstbøker som gir samlet kunnskap om samers helse- og sykdomsforståelse, om samisk historie, kultur og tradisjoner og om hvordan møter mellom samiske pasienter og helsepersonell oppleves. Ikke minst savnes tekster om hvordan helsepersonell kan jobbe praktisk med refleksjon over egen forforståelse i møte med urfolk for så å kunne bidra til å skape et trygt miljø og trygge rammer i pasientmøter. Det er et sterkt behov for en slik bok, og vi har forsøkt å skape et bidrag for å understøtte kunnskapsgrunnlaget for bachelorstudenter i Norge.
Redaksjonen har bidratt til utforming av både samisk sykepleierutdanning i 2021 i tillegg til arbeidet med den nye forskriften for samisk sykepleierutdanning som ble igangsatt av Kunnskapsdepartementet i 2021. I forlengelsen av utviklingsarbeidet knyttet til bachelorprogram i sykepleie, vil redaksjonen fortsette arbeidet med å gi faglig innhold til en pensumbok knyttet til de samiske læringsutbyttene. Denne boken samler bred kompetanse og ulike stemmer; den bygger på kunnskapsbidrag fra flere forfattere som har levd, jobbet med,
som har klinisk erfaring fra fagfeltet og som har forsket på ulike tematikker innenfor de samiske kulturene. Redaktørene av boken er alle fra Finnmark og har en nordsamisk tilknytning. De har jobbet i klinisk praksis i det nordsamiske området og med urfolk i global kontekst, for eksempel i Australia. De har alle hatt pasientmøter som har utfordret med tanke på å skape en kulturell trygg praksis for pasienter som kommer fra urfolkskulturer. Kapittelforfatterne har ulik tilknytning innenfor både de samiske kulturene og innenfor norsk kultur (se biografier). Boken er med denne bakgrunnen basert både på redaktørenes og kapittelforfatterenes erfaringskunnskap fra både klinisk arbeid i helse- og sosialtjenestene, erfaringer fra å bidra til en kulturell trygg praksis og bedre helsetjenester for samiske pasienter, erfaringer fra undervisning og veiledning av studenter i tillegg til utvalgt forskning.
Bokens målgruppe er hovedsakelig studenter innenfor helse- og sosialfag på universitets- og høgskolenivå og som selv ikke har samisk kultur- og språkbakgrunn. Boken vil også kunne være til nytte for de som arbeider innenfor helse- og sosialtjenestene og som ønsker kompetanseheving. Videre kan boken være en støtte og bidra til inspirasjon og kompetanseheving for undervisere og veiledere. Vi opplever å få henvendelser fra undervisere fra store deler av landet som arbeider med samiske temaer i undervisningsplanlegging, med spørsmål om litteratur og pedagogiske tilnærminger knyttet til de nye læringsutbyttene som omhandler samiske helseforhold. Behovet for en slik bok er etter redaktørenes syn til stede, slik at undervisere og veiledere i høyere utdanning kan få oversikt over en del av fagfeltet og støtte seg til litteratur i møte med temaene som de nye læringsutbyttene krever.
Et viktig fokus i boken er teorien om kulturell trygghet som blir forklart i kapittel 2 Kulturell trygghet er etter redaktørenes ståsted underkommunisert i studieplaner og i praksiser i Norge, i motsetning til i internasjonal litteratur og helsekontekster i flere andre land. Boken er ment å være et bidrag til en innføring for studenter, ansatte i helse- og sosialtjenesten og for vitenskapelig personell, i hvordan legge til rette for et kulturelt trygt miljø og imøtekomme samiske pasienters behov på en kulturell trygg måte i pleie- og omsorgstilbud innenfor alle typer helsetjenester i Norge. Særlig retter boken seg til studenter og ansatte i tjenestene, undervisere og veiledere uten urfolksbakgrunn.
I kapittel 5 (Sivertsen et al.) kan du lese om at over 476 millioner mennesker i 90 land regnes som urfolk. Urfolk over hele verden deler en felles historie, og samene er en del av denne fortellingen. I Norge er samene anerkjent som urfolk, noe som medfører juridiske forpliktelser knyttet til deres rettigheter.
Felles for urfolk er erfaringer med assimileringspolitikk som har påvirket deres tilhørighet, identitet, helse og liv generelt. De har tilhørighet til områder fra før statlige grenser, er marginaliserte og skiller seg sosialt, kulturelt og/eller språklig fra majoritetsbefolkningen. Assimileringspolitikk er i Norge også kjent som fornorskningspolitikk og er et tema som behandles gjennomgående i flere av bokens kapitler. Flere land har nylig erkjent at assimileringspolitikken var feil og søker forsoning. Norges assimilering, eller fornorskning, av samene danner bakteppet for forståelsen av dagens politiske kamper i Sápmi. Det er viktig at helse- og sosialfagsstudenter kjenner denne historien, da den fortsatt preger samfunnet i dag. Det siste kapitlet i boken fokuserer på urfolksmetodologi, og inviterer både masterstudenter og de som underviser i vitenskapelige emner til å oppnå en dypere forståelse av temaet.
Gjennom boken brukes forskjellige stavemåter av ordet Sápmi på grunn av forfatternes tilknytning til ulike områder i Sápmi. Sápmi refererer til det samiske området som strekker seg over Norge, Sverige, Finland og Russland, og stavemåten kan variere avhengig av det lokale samiske språket. På nordsamisk skrives det Sápmi, mens på sørsamisk brukes formen Saepmie, og på lulesamisk Sábme. Alle stavemåtene betegner det samme geografiske og kulturelle området, men gjenspeiler de språklige forskjellene mellom samiske dialekter.
Nina Sivertsen, Linda Okstad og Grete Mehus Mai, 2025
Kapittel 1
Fra marginalisering til anerkjennelse: fremvekst av samiske rettigheter i Norge
Linda Okstad Kapittelfokus
Urfolk, samer, rettigheter, FN, ILO-konvensjonen, sameloven, konsultasjonsplikt, likeveldige helsetjenester og sannhets- og forsoningskommisjonen.
Innledning
Kapittelet danner grunnlaget for å forstå urfolksstatus i et internasjonalt perspektiv, med særlig søkelys på grunnlaget for samenes status som urfolk. Det redegjøres for fremveksten av samenes rettigheter i Norge, som følge av både internasjonal og nasjonal anerkjennelse. Urfolksrettigheter i Norge har betydning for hvordan helse- og sosialtjenestene blir organisert for å sikre likeverdige helsetjenester for også den samiske befolkningen i landet.
Samene har eksistert som ett folk med egne språk, egne næringstilpasninger, kultur og tradisjoner lenge før etableringen av nasjonalstatene Russland, Finland, Sverige og Norge. Etter grenseoppgangen i 1751 ble samenes bosetningsområder spredt over fire land. Landområdet der samene tradisjonelt er bosatt, er kjent som Sápmi. I Sápmi lever slekter på tvers av grensene som nasjonalstatene er enige om (Pedersen, 2008). Samenes tidlige bosetting på tvers av dagens kjente landegrenser har dermed ført til samenes status som urfolk (Konvensjon om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater [ILO nr. 169], 1989). Anerkjennelsen av samene som urfolk er med støtte av
både internasjonale overenskomster og den nasjonale lovgivningen, som også omfatter flere endringer av den norske Grunnloven (1814).
På slutten av 1960-tallet ble planen om å regulere Alta-Kautokeinovassdraget for å etablere et massivt vannkraftverk presentert (Hjorthol, 2006). En del av planen innebar å demme opp elva slik at den samiske bygda Máze (Masi) ville bli lagt under vann. Planen møtte raskt sterk motstand og kritikk både fra samene, lokalsamfunnet og fra miljøbevegelsen. Det utviklet seg etter hvert en åpen konflikt mellom samene, lokalbefolkningen og miljøbevegelsen på den ene siden, med sentrale myndigheter og Finnmark fylkesting på den andre siden. Máze ble imidlertid varig vernet i 1973, og tre år senere vedtok både Áltá (Alta) og Guovdageaidnu (Kautokeino) kommuner at utbyggingen ikke var ønsket. Motstanderne samlet seg både på anleggsplassen i Čávžu (Sautso) og foran Stortinget i demonstrasjoner, sivil ulydighet og sultestreik i årene mellom 1979 og 1982 for å få gehør for sitt syn i saken. Til tross for den sterke motstanden lokalt, ble saken endelig avgjort i Høyesterett i 1982, og utbyggingen ble kjent lovlig. Kampen om Alta-Kautokeinovassdraget har hatt stor betydning for anerkjennelsen og utviklingen av samenes rettigheter i Norge fra 1980-tallet og frem til i dag (Hjorthol, 2006).
Veien mot anerkjennelse: urfolksrettigheter i Norge i lys av internasjonale konvensjoner
Allerede i 1966 ble Forente nasjoners (FN) konvensjon om sivile og politiske rettigheter vedtatt (Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter [ICCPR], 1966). FNs arbeid med overenskomsten markerer starten på det viktige arbeidet frem mot å anerkjenne verdens urfolksrettigheter. Avtalen forplikter FNs medlemsland til å respektere innbyggernes rett til grunnleggende rettigheter som omhandler liv, personlig frihet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og et demokratisk styresett. Konvensjonen trådte i kraft og ble anerkjent av Norge i 1976. Gjennom overenskomsten forpliktet Norge seg til å sørge for at «de som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter, ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk» (ILO nr. 169, 1989). Konvensjonen fra 1966 innebærer at urfolk i de land som har godkjent FN-konvensjonen, fikk stadfestet sin grunnleggende rett til å leve sine liv med utgangspunkt i eget språk, kultur og tro gjennom en internasjonal avtale.