Forord Vi er alle opptatt av hvordan vi og andre har det. Vi ønsker å få det bedre og sammenligner oss med hvordan vi hadde det tidligere, og vi skjeler til hvordan andre har det. Det gjelder både den enkelte og hans eller hennes familie, og det gjelder det «store vi», nasjonen. Nesten alle kan si seg enige i at høy velferd eller lykke1 er en god ting. Men det er nok få som kan gi velferdsbegrepet et presist innhold. Begrepet velferd er et kjernebegrep i sosialpolitikken, likevel er det overraskende hvor liten interesse det har vært for å begrepsbestemme termen og dets mange dimensjoner. Et unntak for Norges vedkommende er Else Øyens bidrag «Velferd» i en artikkelsamling hun redigerte i 1983. Hun sier der at «velferd er et av disse diffuse og generelle begrepene som er så vanskelige at man sjelden forlanger å få dem definert» (Øyen 1983: 1129). I mange bøker om sosialpolitikk er ikke velferdsbegrepet engang å finne i indeksen (Wilding 2006)2. Ingen snakker om velferd lenger, bortsett fra i negative betydninger og assosiert med avhengighet (Daly 2011). I Norge bruker politikere begrepet som en besvergelse som ikke trenger nærmere presisering. Dette ulne begrepet kan brukes for å legitimere nær sagt hvilken som helst politikk. Dette skulle være god nok begrunnelse for å skrive en bok om temaet. Min interesse for å gå dypere inn i velferdsbegrepet springer ut av at jeg store deler av min yrkeskarriere har vært opptatt av sosialpolitikk (som lærer og fagbokforfatter) og utsatte gruppers levekår (som forsker). Det jeg har tatt utgangspunkt i, har ikke vært særlig dyptloddende. Jeg har snakket og skrevet om behov, ønsker og preferanser, om paternalisme og «den enkelte vet best selv»-prinsippet i sosialpolitikken (Halvorsen 1990; 2010), men har ikke boret dypt nok inn i denne materien. Jeg har også vært opptatt av velferdsidealer som frihet, likhet, rettferdighet og 1. 2.
I middelalderens engelsk betydde hap sjanse, hell og lykke (Duncan 2005: 21 etter Greve 2012). Et hederlig unntak er en dansk bok redigert av Per H. Jensen som kom i 2007: Velfærd – dimensjoner og utfordringer.
5
forord
solidaritet, men ikke i hvilken grad de kan la seg relatere til velferdsbegrepet. Jeg har her tatt moralfilosofien til hjelp for å komme videre. I denne boken ønsker jeg både å undersøke hvordan ordet velferd er blitt brukt i moderne tid (bruksmåtedefinisjon), og å forsøke å komme fram til en normativ definisjon av begrepet gjennom dykk ned i historien. Det er et stort behov for å reflektere over hva vi mener med velferd. Hva slags berøringsflater er det mellom velferd og det internasjonalt sett mer brukte ordet lykke, eller for den saks skyld «livskvalitet»? Hvilke verdier søkes realisert i et samfunn som kan kalles et velferdssamfunn eller et «godt samfunn»? Er det markedet, staten eller sivilsamfunnet (familien) som er beste egnet til å fremme velferd? Et annet vel så sentralt spørsmål er om fortsatt økonomisk vekst og «arbeid for alle» er forenlig med realiseringen av befolkningens velferd og et «godt» samfunn i vestlige land. Jeg tar utgangspunkt i mitt eget fag, sosiologien, som i likhet med de fleste andre samfunnsvitenskapelige disipliner har vært «elendighetsdrevet» og problemorientert (Thin 2012a). For sosialreformatorer er velferd blitt forstått innenfor en ramme som konsentrerer seg om løsning på sosiale problemer (Daly 2011). Jeg har valgt en mer mulighetsorientert tilnærming, i tråd med forslaget om å utvikle en mer positiv sosiologi (Aakvaag 2013c). Den er utpreget tverrdisiplinær, i likhet med velferds- og lykkeforskning, der også disiplinene filosofi, økonomi, statsvitenskap, psykologi, sosialpsykologi, sosialmedisin og hjerneforskning har noe viktig å bidra med. Økonomer snakker om nytte, sosiologer om velvære, livskvalitet eller tilfredshet, psykologer om lykke, mens filosofer fokuserer på det gode liv. Velferd er således et flerdimensjonalt og komplekst begrep som er sensitivt overfor individuelle og kulturelle fortolkninger (Scott 2012). Målet er å ende opp med noen sentrale idealer og indikatorer på «det gode liv» og «et godt samfunn», som er bærekraftige økonomisk, sosialt, kulturelt og økologisk sett. Jeg antyder også hva slags politikk som må til for å komme nærmere idealer om det gode liv og kanskje også mer lykke. Utfordringen er å vise realistiske alternativer til økonomisk vekst (og andre objektive indikatorer) som alle tings mål på framgang, ved å legge større vekt på mer subjektive målestokker på et godt liv: «hva som blir målt, blir gjort» (Halpern 2010; Stiglitz 2012). Simon Kuznets (1901–1985), som ble tildelt Nobels minnepris i økonomi, og som først utarbeidet mål på utviklingen av bruttonasjonalprodukt (BNP) i USA, hevdet at et slikt mål aldri var ment å måle velferd (Kuznets 1934). Problemet er blant annet at fraværet av noe endepunkt for veksten (Cummins 2012).
6
forord
Som ikke-filosof bygger jeg mye av den presenterte moralfilosofien og dydsetikken på sekundærkilder, men jeg har bestrebet meg på å sammenligne utsagn fra flere kilder (også primærkilder) for å være noenlunde sikker på at jeg har forstått dem riktig. Jeg trodde i utgangspunktet at jeg ville kunne ha god nytte av skjønnlitteraturen for å gi en mer dybtloddende forståelse av hva lykke er. Men i så måte er jeg blitt skuffet. Dag Solstad skriver i fotnote 2 i 16.07.41 at «[d]et er mitt mål en gang å skrive om lykken. Det er en stor utfordring som ytterst få har gitt seg kast med, av naturlige grunner» (Solstad 2002: 216). Han innrømmer at det er veldig vanskelig, ja nærmest et tabu. I intervjuet med Solstad i (van der Hagen 2013), på et tidspunkt hvor han fortsatt ikke har skrevet om lykken, sier han: Det skal mye til for at begrepet lykke kan bli litteratur […] Problemet er at lykke ofte er et påskudd for å skrive om ulykken etterpå. Det er den kunstneriske måten å gjøre det på. Og den ukunstlige er å begynne med ulykken og ende med lykken. Det blir kristen bekjennelseslitteratur. Eller barnelitteratur […] Utgangspunktet for diktningen er mer det forferdelige ved å være til, enn lykken ved å være det: (Hagen 2013:480).
Etter et langt liv som skjønnlitterær lesehest bekrefter Solstad det inntrykket jeg selv sitter igjen med. I farten kommer jeg bare på et par sentrale verker som dreier seg om inautentisk lykke, jf. Aldhous Huxleys Brave New World (1932) og Henrik Stangerups Manden der ville være skyldig (1973). Derimot er det skrevet mye om ensomhet og dets positive motstykke solitude (Halvorsen 2005). Vi finner imidlertid mange ordtak og dikt om lykke (se for eksempel Ord om lykke, Aschehoug 1987). Etter hvert som befolkningens grunnleggende behov er dekket og stadig flere sosiale problemer finner sin politiske løsning (i hvert fall i det oljerike Norge), er det rimelig å anta at velferdspolitikken (velferdsstaten) i større grad vil måtte rette seg mot mer eksistensielle spørsmål av den typen som reises i denne boken: Hva er velferd, det gode liv og lykke? Bachelor- og masterutdanninger i helseog sosialpolitikk og velferdssosiologi bør reflektere denne tendensen. Denne boken skulle være egnet til å ta det første skritt bort fra tradisjonelle lærebøker på området, bort fra en problemorientering og mer i retning av en mulighetsorientering. Problemorienteringen vil primært gi seg uttrykk i drøftingen av de metodiske utfordringene som finnes ved innhenting og bruk av ulike mål på velferd – det som kalles måleproblemer. Og dessuten: omsette resultater fra forskning til politikk. 7
forord
Boken peker i retning av en annen type sosialpolitikk eller velferdspolitikk enn den som tradisjonelt iverksettes i de fleste land. Bhutan var det første landet som har formulert fire pillarer for «gross national happiness» (D. Bok 2010), jf. kapittel 9. Internasjonalt er vi i ferd med å se konturene av en annen offentlig politikk: Det tas til orde for å gi mer oppmerksomhet til lykke og andre indikatorer på velferd i tillegg til tradisjonelle makroindikatorer. Pristaker for Nobels minnepris i økonomi, Joseph Stiglitz, har sagt at det «will lead to changes in the way in which policies are designed, implemented and assessed» (Stiglitz mfl. 2009: 9). Målet er derfor som før nevnt å utvikle nye indikatorer på velferd og utvikling som (delvis) kan erstatte det tradisjonelle målet for framgang, nemlig økonomisk vekst. Det er mitt ønske at denne boken også kan bidra til å revitalisere den politiske debatten om vår framtid og gi ungdommen håp om en bedre framtid for seg selv og all verdens folk. I lys av truende utsikter for mange vestlige land kan boken kanskje anspore noen av de politiske partiene til å komme med nye visjoner om en bedre framtid, som treffer bedre hva som virkelig betyr noe for folk flest. Oslo, i desember 2013 Knut Halvorsen
8
Kapittel 1
Introduksjon Velferd et komplekst begrep Siden begynnelsen på 1970-tallet, med sammenbruddet i keynesianske velferdsstater bygget på ubrutt vekst, har verden opplevd en dramatisk omveltning gjennom innføring av ny informasjons- og datateknologi, globalisering, økonomiske opp- og nedgangstider og befolkningsvekst som truer naturens tåleevne. Etter at kapitalismen seiret på alle fronter ved Sovjetunionens og dets vasallstaters fall i 1989–1991, er økonomisk liberalisme blitt en dominerende ideologi. Ideer om det gode liv synes ikke lenger å ha noen plass i offentlige debatter. Nyliberalisme (og nyklassisk økonomi3) har tilsynelatende seiret: Liberalismen har ingen oppskrift på det gode liv eller det gode samfunn4. Den ønsker bare å gi maksimalt frihetsrom for borgerne gjennom liberale rettigheter til å foreta valg og realisere det de selv mener er et godt liv. Liberale tenkere som John Rawls i A theory of justice (1971) har insistert på å ha en nøytral posisjon for konkurrerende forestillinger om det gode liv. Offentlige preferanser for en bestemt levemåte er uakseptabelt. Økonomer har triumfert over akademiske rivaler: Dens representanter er bare opptatt av tilfredsstillelse av private ønsker og har ingen mening om ønsker i seg selv. De bryr seg heller ikke om å skille mellom ønsker og behov. Dermed faller også skillet mellom nødvendighetsgoder og luksus bort – altså goder en ønsker, men ikke har behov for. Det blir da også 3.
4.
Aristoteles originale mening med «oikonomia» var om «kunsten å leve og leve godt», og således knyttet mer til velferd (leve vel) enn til lykke (Scott 2012: 4): «[W]e have practially defined happiness as a sort of living and fearing well» (Aristoteles 1998, bok I, 7–8). Eudaimonistisk velferd betyr at livet har mening og et formål, nærmere bestemt å realisere vår natur (jf. kapittel 2). Vinner av Nobels minnepris i økonomi, Milton Friedman, som sammen med sin kone skrev boken Rett til å velge (1980), hevdet at «[d]et gode samfunn er som en rulett hvor reglene er like for alle, men hvor noen likevel vinner og andre taper» (etter Ringen 1981: 98).
15
kapittel 1
irrelevant å spørre om når «nok er nok» for et godt liv. Umettelighet, verken individuelt eller kollektivt, holdes ikke lenger i sjakk av forbud eller moralske prinsipper. Grådighet som last forsvinner fra synsfeltet. I stedet blir umetteligheten næret av reklameindustrien (Skidelsy og Skidelsky 2012). Det skulle ikke være mulig å ønske seg mer enn nok. Markedstankegang er i ferd med å kolonisere alle samfunnsarenaer med sine budskap (Sandel 2012). Nyklassisk økonomi har også forlatt skillet mellom bruksverdi og bytteverdi til fordel for begrepet nytte (utility). Alt som selges og forbrukes, blir verdsatt i penger (Skidelsky og Skidelsky 2012). Det er slike grunnforestillinger jeg i det følgende vil diskutere og anfekte ved å gå tilbake i historien, til eldre etiske tradisjoner. From the moment one has obtained something desired, it is not longer desirable (Kama Sutra).
Fra 2008 har verden gått inn i en turbulent periode med finanskriser etterfulgt av nødvendige redningsaksjoner i mange land. På bekostning av framtiden er store lån er tatt opp i både offentlig og privat sektor for å holde veksten og velstanden oppe. Resultatet har likevel vært stagnert økonomisk vekst, nedskjæringer i offentlige sektor og massearbeidsløshet. Den (menneskeskapte) klimakrisen er uløst. 42 millioner er i skrivende stund arbeidsløse i OECD-landene. Over halvparten av all ungdom i Hellas og Spania er arbeidsløse. Inntekts- og formuesulikhetene har økt i mange land (Stiglitz 2012). Det samme gjelder fattigdom. Globalisering, fri kapitalflyt, innføring av ny arbeidskraftsbesparende teknologi og økt produktivitet har forrykket maktforholdet mellom arbeid og kapital. Fagforeninger har fått stadig svakere oppslutning og har i flere vestlige land ikke maktet å øke sin levestandard i takt med den økonomiske veksten – lønninger har falt relativt til kapitalavkastningen (Wahl 2011; Skidelsky og Skidelsky 2012; Stiglitz 2012). Det er i mange land fallende tillit til de politiske institusjonene, til politikere og til hverandre (Eurofound 2012)5. Den politiske venstresiden har stått maktesløs overfor disse utfordringene. Den har ikke gitt noen overbevisende forslag til hvordan krisene skal løses. Kan noe av forklaringen på avmakten skyldes at i løpet av de siste 30 årene har politikken mistet forankringen i verdier som ligger utenfor markedsøkonomien? Vekst for vekstens egen skyld og for å løse kortsiktige statsfinansielle problemer overskygger fundamentale spørsmål om vekstens økologiske bærekraft og befolkningens 5.
16
Etter 22.7.2011 er i Norge tilliten svekket til myndighetenes evne til å forhindre framtidig terror (Skirbekk og Grimen 2012).
introduksjon
velferd på kort og lang sikt. Ikke minst er det glemt at vekst og sysselsetting er virkemidler, ikke noe mål i seg selv. Det spørres, ut fra ulike posisjoner, riktignok, når er nok nok? (Coyle 2011; Skidelsky og Skidelsky 2012). Vi er underlagt «Growthmania» (Mishan 1967), eller «omstendighetenes diktatur», » den ubønnhørlige tvangen til å gå i en bestemt retning og som gjør uavbrutt vekst og ekspansjon nødvendig» (Wright 1991: 89): arbeide mer, for å tjene mer, for å forbruke mer (Wright 1991). Konkurransen er drivkraften i markedet, og resultatet er høyt oppdrevet forbruk av nye og forbedrede produkter og utvikling av en «bruk og kast»-mentalitet», der det hele tiden skjeles til «bunnlinjen» (profitten). Samtidig er det opplagt en rekke forbruksgjenstander virker velferdsfremmende. Det er ingen naturlige grenser for hva vi måtte ønske oss av materielle goder. Kapitalismen er nettopp fundert på denne endeløse ekspansjonen av ønsker. Det betyr at de vil bare fortsette å vokse, med mindre vi bevisst prøver å begrense dem. Ønsker må begrenses til å tilsvare nødvendige behov slik at umetteligheten (og som kalles vekst) blir holdt i sjakk (Skidelsky og Skidelsky 2012). Det store spørsmålet er om velferden kan bevares i et samfunn som ikke opplever (et påstått) «framskritt» og utvikling, i form av økonomisk vekst, økt velstand og i det minste håp om generell forandring til det bedre. Det er nettopp fravær av håp som preger land der sjanseulikhet er sterkt økende, slik som i USA. Et splittet samfunn truer dets økonomiske bære- og sammenbindingskraft (Stiglitz 2012). Allerede i 1956 da John Kenneth Galbraith skrev The affluent society argumenterte han med at borgerne i de vestlige landene nå hadde så høy velstand at det økonomiske problemet ikke lenger var påtrengende. Men selv om stadig flere har fått del i materiell velstand, har han neppe rett i at ulikhet av den grunn er uproblematisk. Snart 60 år etter skulle en tro at tiden er inne til å tenke nytt om hva vi mener med framskritt og velferd. Er det noen verdier og tenkemåter som kan trekkes fram fra glemselen og gi ny vitalitet til den politiske debatten om veien videre? Begreper som velferd, det gode liv og lykke viser tilbake til årtusen gammel visdom om hva som menneskeheten bør strebe etter. En kraftig økt forskning og interesse for fenomenet «lykke» tar opp igjen dette fundamentale spørsmålet. Jeg vil i denne boken forsøke å påvise at fortsatt økonomisk vekst (i tradisjonell forstand) i vestlige land ikke lenger er en forutsetning eller nødvendig betingelse for et godt liv. Vi må utvikle andre mål for velferd og framgang. Penger kan ikke være alle tings målestokk. Det er neppe noen tvil 17
kapittel 1
om at «markedet har fått makt over sinnene» (Tranøy 2006). Skal vi lykkes, må markedsfundamentalisme vike plassen for andre verdier. I mediene og det politiske liv i Norge er termen velferd brukt som et honnørord som ikke synes å trenge en nærmere presisering: Foreslås tiltak eller virkemidler som hevdes å fremme velferden for landet som helhet eller for enkeltgrupper, trengs heller ikke noen nærmere begrunnelse. Begrepet velferd kobles gjerne til andre termer, som velferdsstat, velferdskommune, velferdssamfunn, velferdstjenester, velferdsyrker, offentlig eller privat velferd, alle forhold som hører innunder sosialpolitikken (eller velferdspolitikken om en vil). Det bidrar sjelden til å øke presisjonsnivået når ordet «velferd» kobles sammen med substantiver og adjektiver (Øyen 1983)6. Velferd verken kan eller bør være det samme som velferdsstat. Den har ikke noe monopol på å fremme velferd (Daly 2011). Norge (og øvrige Norden, min tilføyelse) befinner seg i en lang tradisjon der opplysningsverdier som frihet, likhet og solidaritet (Myhre 2012) ble forent med kristne verdier som medlidenhet og nestekjærlighet (Nina Witoszek i intervju med Aftenposten 31.12.2012). Vi er på samme tid ekstremt individualistiske og frihetselskende og slutter opp om en sterk stat, noe som gir opphav til uttrykket statsindividualisme (Trägårdh og Berggren 2006). Det skulle derfor være av særlig interesse for oss å diskutere velferdsbegrepet nærmere i vår egen kontekst. Aristoteles observerte og slo fast at «mennesket ikke kan leve et godt liv uten en forestilling om hva et godt liv er» (Rosenberg 2005: 38). Det gode er en metafysisk grunnkategori, som har opptatt filosofene opp gjennom tidene: «Hvis vi vet hva som er Godt, så vil vi gjøre det som er Godt, fordi vi søker det Gode liv» (Platon i Symposium etter Trasti 2007). Forutsetningen for å leve et godt liv er at en er et «godt» menneske, det vil si lever i overensstemmelse med samfunnets dyder, og en handler ut fra forestillinger om plikt og gjør noe godt for andre (jf. Aristoteles i kapittel 2). Ut fra grunnantakelsen at mennesket er et sosialt vesen, vil et godt liv måtte bli karakterisert som sosialt (Wilson 2003). Velferdsbegrepet gir i vår tid gjerne assosiasjoner til framgang og økonomisk vekst. Da har en operert med økonomers velferdsbegrep hvor velferd er et samlet uttrykk for behovstilfredsstillelse gjennom frie preferanser eller
6.
18
I en sentral NOU om arbeid og velferd fant jeg over 20 ulike ord sammensatt av «velferd» + et annet substantiv eller adjektiv.
introduksjon
ønsker i befolkningen (Øyen 1983)7. En har inntil miljøbevegelsen vokste fram fra 1960–1970-tallet tatt det for gitt at økonomisk vekst ga befolkningen høyere materiell levestandard. Høyere levestandard ble forstått betydningslikt med bedre velferd. Miljøaktivister og naturvitenskapsforskere pekte på en rekke negative miljø- og sosiale konsekvenser av økonomisk vekst. Her er det tilstrekkelig å vise til Rachel Carsons bok The silent spring (fra 1962) der hun påpekte hvordan kjemiske sprøytemidler tok livet av fuglelivet. Romaklubbens Limits to growth (fra 1972 og The limits to growth. The 30-year update fra 2002), der vår egen Jørgen Randers (nå BI-professor) var medforfatter, påviste at befolkningsvekst og vekstpolitikk ikke var bærekraftig globalt sett. For første gang i moderne tid ble det framholdt at det var økologiske grenser for veksten (jf. Randers’ A global forcast for the next forty years utgitt i 2012). Student- og ungdomsopprøret på 1960-tallet med slagord som «Make love, not war» og «flower power»-bevegelsen bidro til en oppvåkning for mange fra et konvensjonelt liv. Det viktigste var ikke å stikke seg ut, men «keeping up with the Joneses» (en tittel fra en australsk TV-serie), der en sammenligner seg med og ønsker å opprettholde samme sosiale status som naboen. Det ble reagert på forbrukersamfunnets «bruk og kast»-mentalitet, konformitet og den blinde troen på autoriteter. Målsettingen med 1968-opprøret var frihet (Foros og Vetlesen 2011). En tok ikke overleverte verdier for gitt, men ønsket en mentalitetsendring som kunne bane veien for nye livs- og samlivsformer. Utopiske ideer om et liv fritt for slit og vanskeligheter, konflikt og krig, fikk oppslutning blant de yngre generasjonene. «Baby boom»-generasjonen (som jeg selv tilhører) hadde ikke opplevd foreldrenes «harde trettiår» med arbeidsløshet og knapphet, men tvert imot vokst opp i en tid med ubrutt vekst og velstand. En 68-er er en som er født mellom 1940 og 1950, og som studerte ved universitetet på slutten av 1960-tallet og starten på 1970-tallet, ble sterkt påvirket av radikaliseringen i 1968. Det ble opprør mot fremmedgjøring og intoleranse. En skulle leve mer autentisk og sannferdig (det som er kalt kunstnerkritikken (Foros og Vetlesen 2011). Dette er sett som et eksempel på kulturell liberalisme (Skirbekk 2012). Samtidig sto dette opprøret for en kritikk av det kapitalistiske samfun-
7.
Økonomers velferdsbegrep skaper forvirring: I engelskspråklig litteratur finner vi eksempel på at den delen av «social welfare» som kan måles i penger økonomisk velferd (først brukt av Piogu i 1920), eller rett og slett velferd, mens øvrige aspekter av velferden kalles «well-being» (Jordan 2008), som kan oversettes med trivsel eller velvære. Økonomisk velferd er maksimering av nytte i modeller brukt av velferdsøkonomer.
19
kapittel 1
nets utbytting av arbeiderklassen og den tredje verden, med brodd mot ulikhet og fattigdom (det som er kalt sosialkritikken (Foros og Vetlesen 2011)). Det var således en oppfordring til både et individuelt og et kollektivt opprør mot det bestående. Bærere av det kollektive opprøret var sosialister og marxister (primært studenter og ansatte ved universitetene). De trodde på framskrittet. Det var bare om å gjøre at arbeiderklassen ble mobilisert for revolusjonen slik at produksjonsmidlene kunne tjene hele folket. Mens sosialkritikken dabbet av på 1970-tallet, blomstret kunstnerkritikken etter hvert som den smeltet sammen med (ble assimilert av) kapitalismen og nyliberalismen i sin kritikk av velferdsstatens paternalisme og passiviserende konsekvenser (Marcuse 1964). Mer individuell frihet ble garantert ved at folk fikk frihet til å velge mellom stadig flere varer på markedet. 1960–1970-tallets hedonisme8 førte naturlig over til 1980-tallets konsumerisme. Verdier som autonomi9, kreativitet og selvrealisering ble omfavnet av en endringsvillig kapitalisme. Det kapitalistiske systems legitimitet er blitt forsterket. Et individuelt frihetsbegrep ble styrket, og markedet ble betraktet som frihetens nødvendige betingelse (Marcuse 1968). Det har oppstått en symbiose mellom frihet og marked der konsum er mellomleddet: «Konsumentfriheten som mentalitet – friheten til alltid å kunne velge – er i ferd med å undergrave selve velferdssamfunnet» (Foros og Vetlesen 2011: 63). Verdier, som solidaritet og samhold, og dyder10, som nøysomhet og beskjedenhet, er kommet i miskreditt. Sosialdemokratiets solidaritet som en styrende verdi er (var) ment å fungere som en samfunnsetisk motmakt til en ekspanderende markedsøkonomi (Slagstad 2013). Den sosialdemokratiske forhandlingskapitalismen i Skandinavia er av Francis Sejersted sett på som et «nesten unikt eksempel på hvordan man kan utvikle og realisere ideen om et godt samfunn» (2013). På 1970-tallet begynte en å snakke om noe annet enn kjøpekraft og levestandard. En begynte å snakke om levekår, og da i en utvidet betydning. Det dreide ikke lenger bare om materielle levekår, men sosiale og kulturelle. Velferd ble forstått som fravær av «det onde liv» (Allardt 1975 etter Øyen 1983).
8.
9. 10.
20
Opprinnelig en filosofisk retning som hevder at det å oppnå nytelse og unngå smerte er det eneste gode i seg selv, jf. kapittel 2. 68-ere stod vel nærmest for en etisk hedonisme siden de ikke bare var opptatt av seg selv (eogisme), men der en også skulle ta hensyn til andres gleder og sorger (Sidgwick 1874). Begrepet refererer seg til den friheten en aktør (individ, institusjon eller stat) har innenfor visse rammer til å handle i tråd med egen beslutning. Et menneskes dyd er å ville gjøre det rette, det vil si å ville og handle menneskelig. Det er et ervervet anlegg for å gjøre det gode (Compte-Sponville 1997), det vil si å bidra til samfunnets lykke, å sette fellesinteresser foran egeninteressen (Châtelet 1779 etter Ulriksen 2009).
introduksjon
Altså et positivt ladet begrep. Et sentralt velferdsideal om likhet stod bak disse levekårsundersøkelsene i Norden. Slike levekårsundersøkelser var i tråd med Arbeiderpartiets optimistiske vitenskapssyn og troen på at eksperter og fagkunnskap kunne bidra til å forme den praktiske politikken. De var preget av en styringsfilosofi (jf. kapittel 3). I kjølvannet av studenteropprøret på slutten av 1960-tallet oppstod etter hvert en samfunnskritisk forskning der sosiologer gikk i bresjen for å avdekke ulikhet i samfunnet. Oppmerksomheten ble således i den første levekårsundersøkelsen konsentrert om inntektsfordelingen og levekårene til lavinntektstakere (Ringen 1981). Økonomer hadde hatt en tendens til å definere bort fordelingsproblemet. Klassisk økonomisk teori var utviklet med innflytelse fra nyttefilosofi med sitt prinsipp om størst mulig lykke for flest mulig, men hadde konsentrert seg om et maksimeringsprinsipp (størst mulig lykke), men ignorert et likhetsprinsipp (for flest mulig) (Robinson 1964 etter Ringen 1981: 23). Slik økonomer så det, ville konsentrasjon om produksjonsproblemet og satsing på økonomisk vekst også bedre ivareta fordelingsproblemet enn en omfordelingsstrategi (Ringen 1981)11. En ble opptatt av hva som skulle til for å ha et godt liv, for ikke å snakke om hva som var et godt samfunn. En fikk etter hvert et utvidet levekårsbegrep der flere objektive forhold ble trukket inn. Økonomene begynte så smått å vike litt plass for andre samfunnsvitere. En begynte også å interessere seg for om folk var tilfredse med livet sitt. Men i praktisk politikk dreide det seg om å få gjort noe med sosiale problemer – det som skapte risiko for ulykke – utilfredsstillende leveforhold. På 1980-tallet, som er karakterisert som «jappetid», sto kortsiktig individuell nytelse og glede i høysete. Etter hvert, på slutten av 1980-tallet med boligkrakk og senere på 1990-tallet med økonomisk nedgangskonjunktur og høy arbeidsløshet i norsk målestokk, ble en mer oppmerksom på de subjektive sidene av leveforholdene: I levekårsundersøkelser av arbeidsløse, sosialhjelpsklienter, funksjonshemmede og enslige forsørgere spurte en respondentene om hvordan de hadde det. Det ble spurt om psykiske problemer, om en følte seg stigmatisert eller mistenkeliggjort som stønadsmottaker, og om mening. Men også om hvordan en mestret sin vanskelige livssituasjon. Sosiologer måtte gi plass til sosialpsykologene. Livskvalitet ble et nytt honnørord. 11.
Det er interessant å merke seg at statsviteren Stein Ringen som stod så sentralt i levekårsundersøkelsen, hevdet at han personlig var for økonomisk vekst, og kunne ikke være med på en prinsipiell diskusjon om dens ønskelighet (Ringen 1981: 28, note 20).
21
kapittel 1
I vår del av verden synes det utenkelig at arbeid ikke vil være et sentralt element i forestillingen om et meningsfylt liv – om ikke annet fordi lønnen gir oss mulighet til å leve et materielt sett godt liv. Fra tidlig på 1990-tallet og fram til i dag har velferd i den norske offentligheten i stadig sterkere blitt koblet til arbeid eller nærmere bestemt lønnsarbeidet, jf. St.meld. nr. 35 (1994–1995) Velferdsmeldingen. I NOU 2004: 13 sies det rett ut at «[a]rbeid og velferd er nært knyttet sammen», og at «[a]rbeidslinjen i velferdspolitikken skal sørge for hjelp til den enkelte for å sikre livskvalitet» (NOU 2004: 13, s. 237). Men det sies ikke et eneste ord om hva som menes med «velferd», «livskvalitet» eller «gode levekår». På slutten av 1990-tallet er det begrepet og fenomenet lykke som har dominert velferdsforskningen. I 2000 kom det et eget internasjonalt fagtidsskrift Journal of Happiness Studies. Det kom «world happiness»-undersøkelser, og litteratur og oppslag om lykke florerte. Norsk Monitor publiserer årlig meningsmålinger (første gang så tidlig som i 1985) om folks oppfatninger av sitt liv. Mens en oppsummeringsrapport skrevet av Ottar Hellevik fra 1996 het Nordmenn og det gode liv, het en tilsvarende rapport i 2008 Jakten på den norske lykken (Hellevik 2008). Lykkeforskningen er et utpreget tverrfaglig område der alt fra økonomer til psykologer, sosialantropologer og filosofer deltar med liv og lyst. Foruten selvsagt sosiologene, da. Positiv psykologi som retter oppmerksomheten mot følelser og tilstander som øker lykken, har bidratt til voldsom økt medieinteresse for fenomenet. Ikke minst viser det seg i alle selvhjelpsbøkene som forteller deg hvordan du kan bli lykkelig (Wilson 2008). Det er ikke så rart: En studie gjennomført i 48 land fant at lykke ble rangert høyest av elleve forhold (herunder materiell rikdom) som ble listet opp i en intervjuundersøkelse, som mest relevant for et godt liv (Diener mfl. 2009, jf. Barstad (2014). I 2013 kom ut på Oxford University Press The Oxford handbook of happiness (redigert av S.A. David, I. Boniwell og A.C. Ayers) på over 1 000 sider. Den dekker nær sagt alle aspekter av lykke en kan tenke seg. Vi kan spørre: Hva er meningen med det hele? Hvorfor skal livet ha noen hensikt eller mål (Yutang 1963)? Hvilke begreper og forståelsesmåter er best i stand til å gi innsikt i menneskers liv – både individuelt og som samfunn? Da er vi tilbake til det gamle og tilsynelatende forslitte begrepet velferd. Internasjonalt brukes et beslektet begrep «well-being», men som ikke lyder godt i direkte norsk
22
introduksjon
oversettelse, nemlig velvære, trivsel12, ve og vel. Et interdisiplinært tidsskrift International Journal of Wellbeing som ble lansert i 2011, viser en fornyet interesse for det begrepet jeg kaller velferd. Kan et mer presist meningsinnhold bidra til å gi en ny retning for samfunnsutviklingen, bedre den enkeltes livskvalitet og bidra til samfunnets overlevelse? Interessen for begreper som velferd, lykke, (livs)glede, trivsel, det gode liv og livskvalitet henger sammen med et behov for en målestokk å gå ut fra, eller et kompass som i hvert fall kan vise hvilken retning samfunnet bør utvikle seg. Det er alle positivt ladede begreper. Målet er økt eller større velferd for befolkningen, alternativt større likhet i velferd. Politikere og økonomer har gjort det altfor enkelt for seg ved lenge å ha økonomisk vekst som mål på økt velferd og inntektsutjamning som indikator på større likhet i velferd. Allerede i 1974 påviste økonomen Richard Easterlin det «paradokset» at gjennomsnittlig lykkenivå i USA ikke hadde økt på flere tiår til tross for at gjennomsnittsinntekten hadde doblet seg, samtidig som en fant at på individuelt nivå var det en positiv sammenheng (Easterlin 1974), jf. kapittel 7 og 8. En må skille klart mellom individuell velferd og sosial velferd. Velferd for samfunnet som helhet: Forbedring av individuell velferd kan ha negative følger for andre og for samfunnet som helhet. Det motsatte er også tilfellet: Innskrenking av individers frihet (for eksempel røykeloven) av hensynet til folkehelsen kan av den enkelte røyker som blir rammet, oppleve det som reduksjon av egen velferd for eksempel «ikke å kunne fyre opp en fet sigar etter et godt restaurantmåltid». Et nøkkelbegrep i moralfilosofien er goder i relasjon til de høyeste menneskelige mål. Spinozas (1632–1677) definisjon er: Ved godt (bonum) forstår jeg det som vi med sikkerhet vet er nyttig for oss, ved ondt (malum) forstår jeg det som med sikkerhet vet hindrer oss i å bli delaktig i et gode (Næss 1968: 113)13 «Mennesket kaller det godt som de tror er gunstig eller nyttig for selvoppholdelsesdriften, ondt det som de tror hindrer den» (Spinoza, etter Næss 1968: 12. 13.
I folkehelsemeldingen (Meld. St. 34 (2012–2013) er well-being oversatt med trivsel. «Well-being» er forstått som «et liv i overensstemmelse med individets idealer» (Greve 2012: 15). Summum bonum betyr på latin det «høyeste gode» (Mahon 2013). Det viser til noe av ytterste viktighet, noe som er et mål i seg selv. Det ytterste gode kan være å leve i tråd med Guds bud eller i overensstemmelse med sentrale dyder, mens det for utilitarister identifiseres det høyest gode med maksimal lykke for størst mulig antall mennesker (jf. kapittel 2). Ifølge Aristoteles hadde en nådd en tilstand av det høyeste gode når en ikke ønsker seg noe mer (Pagden 2013, loc. 3469). Det kan neppe være tilfeldig at Gud på engelsk (God) er det samme som god (på norsk). Begge viser til noe opphøyet, høyverdig:» Gud ble oppfattet som god, og hans skapelse som perfekt» (Pagden 2013, loc. 2050).
23
kapittel 1
108). Hva er kjennetegnet ved et godt samfunn? Hva skal til for å leve et godt liv? For opplysningsfilosofer var livslang dannelse en sentral dimensjon for å fremme velferden og realisere målet om et godt samfunn (et kvalitativt bedre samfunn): «greatest happiness for the greatest numbers» (Hutcheson 1725 etter McMahon 2006). Hvilke begreper er mest fruktbare for utforming av en offentlig politikk som har befolkningens og nasjonens beste for øye? Stadig flere land er i ferd med å sette opp nasjonale mål for velferd og ønsker å måle framskritt, ikke bare hvordan økonomien vokser, men hvordan våre liv blir bedre, ikke bare levestandarden, men livskvaliteten, slik som statsministeren David Cameron nylig (vinteren 2012) uttrykte det for Storbritannias vedkommende. Andre regjeringer og internasjonale organisasjoner fokuserer i økende grad på «well-being» som et mål for politikken. Det mest kjente eksempelet nevnte jeg i forordet: Allerede i 1972 formulerte kongen i Bhutan «gross national happiness» som målestokk for framskritt14, jf. kapittel 9. Politikken bygger på fire pilarer: godt styresett og demokratisering, stabil og rettferdig sosioøkonomisk utvikling, beskyttelse av naturen og bevaring av kulturen (D.Bok 2010). Det er nærmest blitt en internasjonal trend å rangere landene på ulike skalaer: fra den mest kjente Human Development Index utgitt av UNDP til for eksempel Mother’s index-ranking gitt ut av Save the Children (Redd Barna), jf. kapittel 9. Utfordringen for Norge er at landet stort sett rangeres på de først plassene blant verdens land nesten uansett hva en er ute etter å måle, slik at det blir lite å strekke seg etter. De blir stort sett brukt av den til enhver tid sittende regjering til å «slå seg for brystet» og forsterke befolkningens selvgodhet. Hvilke implikasjoner har ulike mål på framgang for den offentlige politikken – for praktisk politikk? Hvilke verdier ønske fremmet? Fører iverksetting til paternalisme (staten som moralsk overdommer)? Er ikke enhver sin egen lykkes smed? Kan virkelig offentlig politikk bidra til å øke befolkningens lykkefølelse? Er det sikkert at maksimal lykke bør være det viktigste å oppnå i livet? Kanskje er det viktigste å ha noe å strekke seg etter? Kan (og bør) livet være helt befridd for lidelse, smerte og sykdom? Religionene forteller oss i hvert
14.
24
Hesoid (700 f.v.t) i det episke fortellende diktet Theogonien forteller om Prometevs som stjal ilden fra gudene og ga den til de dødelige, og sies å være «den første som formulerer ideen om menneskelig framskritt, det vil si at menneskene kan øke sin lykke og innsikt ved egen innsats og stadige forbedringer» (Nisbet 1980: 17, her oversatt og hentet fra Amadou 2013). I våre dager defineres framskritt i materielle termer – som økt levestandard målt gjennom vekst i BNP (Eckersley 2013).
introduksjon
fall at det er høyere mål å strebe etter. Og vil det ikke uansett være forgjeves å bekjempe aldring og død? Hva er forholdet mellom de ulike begrepene (og fenomenene) tilfredshet, ha det bra, meningen med livet, velstand, et godt samfunn og lykke? Hvor er moralen oppi det hele? Og hva skjer når det å fremme av velferd blir institusjonalisert og profesjonalisert?
En foreløpig begrepsavklaring Begrepet velferd har lenge vært et trendord. Ingen i Norge (og Norden) er imot velferd. Det er (i hovedsak) et positivt ladet ord i Norden, men som før nevnt et veldig diffust begrep (Nordens välfärdscenter 2012: 29). En skulle tro at sosiologer var særlig bra egnet til å gi en teoretisk og meningsbærende definisjon med begrepet velferd. Jeg må skuffe leseren: I Sosiologisk leksikon blir velferd definert «som en tilstand preget av materiell, økonomisk, sosial eller psykisk trygghet for individer eller grupper» (Korsnes 2008: 340). Her er vekten lagt på trygghet15. Det ligner mistenkelig på hva en kunne forvente å finne i et partiprogram fra Arbeiderpartiet16. Problemet med en slik definisjon er at den er altfor snever, for lite teoretisk forankret og alt i alt lite egnet som utgangspunkt for å forstå dette begrepet og hva det skal brukes til. Det virker litt fattigslig om vår velferd bare skal imøtekomme behovet for trygghet, selv om det skal innrømmes at i kriseland som Hellas og Spania med massearbeidsløshet og fattigdom i skrivende stund, vil trolig realiseringen av slike typer trygghet være en utopisk drømmetilstand. Etter 22.7.2011 er et annet trygghetsbehov kommet i fokus, nemlig (fysisk) trygghet for liv og helse. Bombing av regjeringskvartalet og massakren på Utøya viste at Norge ikke har tilstrekkelig beredskap til å beskytte borgerne mot terrorisme (eller for den saks skyld andre kriminelle handlinger). Selv om det er liten sjanse for selv å bli rammet av slike anslag mot eget liv17, skapes likevel frykt i befolkningen. Definisjonen sier uansett ikke noe om hva som ellers måtte prege et samfunn som har høy velferd som mål. Det 15.
16. 17.
Det er derfor ikke tilfeldig at kjernen i mange lands velferdsordninger er «trygd» eller social security. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) uttrykte det slik «it is the guarantee of security that matters most of all» (ILO 1984, para. 39). I Arbeiderpartiets utkast til partiprogram 2013–2017 står det «Vi tar Norge videre: Vi må sikre trygghet i samfunnet for at enkeltmenneske skal kunne leve frie og gode liv» (s. 45). Risikoen for å dø i trafikken eller ved å skli i badet er langt høyere enn å dø som følge av terrorisme (Diamond 2012).
25
kapittel 1
er noe som mangler. Trygghet er et virkemiddel for å realisere et godt samfunn, ikke noe mål i seg selv. Da er det mer fruktbart tentativt å si at en persons velferd er det samme som hennes interesser, velvære eller det som er godt for henne. Det er ikke det samme som personlige verdier eller preferanser, men om informert ønske: hva jeg ville, hvis jeg hadde full kunnskap, ønske for meg som den jeg faktisk er (oversatt fra Darwall 2003, loc. 452). En persons velferd er hva vi ønsker fremmet for så vidt som vi bryr oss om den personen (Darwall 2003, loc. 496). Velferd må ses i relasjon til å bry seg om (ha omsorg for andre), hva som er godt for dem – det er rasjonelt, er berettiget eller kan rettferdiggjøres å ønske det for dem. Velferd er således det som det er rasjonelt å vise omsorg for (Rabbås 2011). Den etiske hedonisten Sidgwick (1838–1900) begrep om en persons velferd er denne: [A] man’s future good on the whole is what he would now desire and seek on the whole if all the consequences of all the different lines of conduct open to him were accurately foreseen and adequately realised in imagination at the present point of time (Sidgwick [1874]).
Litt kronglete formulert riktignok, men like fullt «food for thought». La det være med det så langt. Vis tålmodighet: Jeg kommer tilbake til ulike definisjoner og forståelser av velferdsbegrepet i rikt monn. Når en har veket tilbake for en presis definisjon av begrepet ved å gå nærmere inn på hva slags optimal (eller tilstrekkelig bra) velferd en går inn for å realisere, henger det sammen med at det er vanskelig å bli enig om hvordan en skal realisere det ønskelige og nærme seg en utopi (som opprinnelig betyr ingensteds). Det er lettere å bli enig om hva som er uønsket, og identifisere det som er problematisk eller negativt i et samfunn, altså sosiale problemer, og søke å løse dem. Her kan bare vises til kontroversen rundt Verdens helseorganisasjon (WHO) og dets definisjon av helse, som viser til dets status som det høyeste gode, et utvidet og utopisk helsebegrep tuftet på en idé om fullstendig fysisk, mentalt og sosialt vel befinnende, og ikke bare fravær av sykdom eller uførhet18. Men som filosofen Hannah Arendt svarte sin lege på slutten av sitt liv da han rådet henne til å slutte og røyke: «Mennesket lever ikke for helsen alene» (Øverenget 2006).
18.
26
Først 60 år etter erkjenner WHO at en ikke bare må fokusere på sykdom, uførhet og død, mens også velbefinnende (social well-being). WHO arbeider nå med å utvikle valide indikatorer for velvære eller velferd (WHO-Europe 2012). Sosialmedisineren Per Fugelli snakker om helsens grunnstoffer som verdighet, handlingsrom i eget liv, mening, trygghet og tilhørighet (2013).