Issuu on Google+


[start kap]

Kapittel 1

Oversikt og grenseoppgang Medierett er ikke noe entydig begrep. Det er en konstruert samlebetegnelse for rettsregler som har betydning for medienes journalistiske virksomhet. Derfor heter denne boken Medierett for journalister. I tillegg til oversikt over medierett inneholder den også et sideblikk til etiske retningslinjer. På etikkens område er det neppe behov for tilsvarende avgrensning, ettersom Vær Varsom-plakaten og selvjustisorganet Pressens Faglige Utvalg (PFU) er så godt etablert i bransje og fag. Snarere er det vel behov for en grensegang mellom juss og etikk på medienes område, og det skal jeg komme tilbake til.

Informasjonsfrihet og -rett Skulle du gå ut og spørre folk hva medierett er, så ville du trolig få mange forskjellige svar. En rekke advokatfirmaer reklamerer for eksempel med at de har kompetanse på «medierett». Det framgår at det i mange tilfeller også omfatter IKT, i andre tilfeller omfatter det personvern i bred forstand. Et annet begrep som brukes, er informasjonsrett, og da gjelder det gjerne opphavsrett og IKT. Professor Jon Bing har beskrevet det enda bredere: Det omfatter «de rettslige normer som styrer bruk og omsetning av informasjon i samfunnet».1 Medierett kunne gjerne også bestått av kringkastingsrett, forlagsrett, opphavsrett, injurierett og erstatningsrett. Men i denne boken er det altså en samling av rettsregler som har relevans for journalistikk og øvrig redaksjonelt arbeid.

1

Forord i Benno 1994.

23

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 23

18.06.13 09:50


Medierett for journalister

Presserett i 1930 Å samle særlig relevante rettsregler for et yrke, fag eller bransje på denne måten er ikke noe nytt. Daværende høyesterettsadvokat Fr. H. Winsnes utga i 1930 en bok med navn Omriss av norsk presserett, som visstnok var den første i sitt slag. Den besto av Grunnloven § 100, de viktigste bestemmelser om ansvar, om «presseforseelser og presseforbrydelser» i straffeloven, litt om anonymitetsrett og kildevern, samt opphavsrett, konkurranserett og om pliktavleveringsloven. Særlig omfattende var ikke «presseretten» den gang. Boken var på 100 sider, og pressen den gang besto hovedsakelig av trykt dagspresse, ukepresse og tidsskrifter – og de aller første famlende radiosendinger.

Medierett i dag Når jeg har forlatt pressebegrepet og gått over til å bruke medier, så trenger også det sin avgrensning. Jeg tenker her på de medier som er journalistiske massemedier, men ikke bare nyhets- og aktualitetsmedier. Det betyr at begrepet i min forståelse favner både trykte og elektroniske aviser (papiraviser og nettaviser), ukeblader, magasiner, fagblader, tidsskrifter, radio og fjernsyn – på alle plattformer, men omfatter normalt ikke underholdning (bøker, video og spillefilm). Jeg berører imidlertid også bøker og film når de er brukt i grenseland mot journalistikken, til mer eller mindre dokumentariske framstillinger. Den mest moderne juridiske formulering når det gjelder journalistiske massemedier, finner vi i paragrafen om virkeområdet for lov om redaksjonell fridom, mediefridomslova, som ble satt i kraft fra 1. januar 2009. Paragrafen lyder slik: Lova gjeld for 1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt, 2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1-1 tredje ledd og 3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2. Lova gjeld ikkje medium som har som hovudføremål å drive med reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap.

24

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 24

18.06.13 09:50


kapittel 1 | oversikt og grenseoppgang

Norge har ingen egen presse- eller medielov, slik tilfellet er i en del andre land. I mange av dem er slike lover brukt til å legge sterke restriksjoner på medienes virksomhet. Av den grunn har også norske medieorganisasjoner vært motstandere av en egen lov, inntil omkring år 2000. I dag mener organisasjonene at Stortinget og samfunnet er så bevisst på medienes sentrale funksjoner og verdier for demokratiet at en egen medielov kan være en styrke for mediene. Lover i Norge som kun omhandler ett massemedium eller flere, er for eksempel kringkastingsloven2. Andre særlige medielover er medieeierskapsloven3, som skal hindre eierkonsentrasjon, og mediefridomsloven4, om redaksjonell fridom i mediene. De fleste andre lovregler som jeg omtaler i denne boken, er allmenne. De gjelder på samme måte for journalister og redaktører som for alle andre. Når jeg har tatt dem med her, er det for å vise hvordan de er brukt og kan bli brukt, til fordel eller til begrensning av journalistikken. De overordnede rammer for publisistisk virksomhet finner vi i Grunnloven § 100 om ytringsfrihet og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)5 artikkel 10.

Artikkel 10 i EMK EMK ble inkorporert i norsk lov gjennom vedtak i Stortinget i april 1999 og ble sanksjonert og trådte i kraft 21. mai samme år. I Norge bærer loven navnet menneskerettsloven. Ved motstrid går menneskerettsloven foran annen lovgivning. Det er fremmet flere forslag om å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Grunnlovsforslagene som er fremsatt, vil bli behandlet av det neste Stortinget i løpet av de tre første sesjonene i valgperioden.6 Av størst interesse i vår sammenheng er konvensjonens artikkel 10, som i offisiell norsk oversettelse lyder slik:

2 3 4 5

6

Lov om kringkasting, trådte i kraft dels 1.11.1993 og dels 1.1.1994 (LOV-2008-06-13-41). Lov om eierskap i medier, trådte i kraft 1.1.1999 (LOV-1997-06-13-53). Lov om redaksjonell fridom i mediene, trådte i kraft 1.1.2009 (LOV-2008-06-13-41). Vedtatt av Europarådet i Roma 4. november 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Se Dokument 16 (2011–2012) og Innst. 169 S (2012–2013).

25

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 25

18.06.13 09:50


Medierett for journalister

Art 10. Ytringsfrihet 1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak. 2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Vi ser i første avsnitt at bestemmelsen omfatter frihet til å motta, til å ha og til å meddele opplysninger og ideer. Samtidig brukes ytringsfrihet som overskrift, og mange leser bestemmelsen begrenset til dette. Joachim Benno skrev at «teoretisk sett faller retten til å søke, motta, formidle, besitte og bearbeide informasjon utenfor selve ytringsfrihetsbegrepet», men at mange bruker informasjonsfrihet som en samlebetegnelse for alle begrepene. Benno konkluderte med at «informasjonsfriheten utgjør en nødvendig forutsetning for at ytringsfriheten skal kunne nå sitt individuelle, og fremfor alt sitt politiske mål».7 Benno delte opp informasjonsretten i seks elementer i tre grupper: Retten til å søke og å motta informasjon (retten til å få vite), retten til å inneha og å bearbeide (retten til å lagre), og retten til å formidle og retten til å ytre (retten til å publisere). Det er denne tredelingen som danner mønster for framstillingen i denne boken. Samtidig legger jeg den logiske arbeidsprosess i praktisk journalistikk ovenpå: Undersøkelse (rett til å få vite), bearbeidelse (retten til å ha) og publisering (retten til å meddele).8 Det er de rettslige og etiske muligheter og begrensninger innenfor disse rettigheter som omtales i de tre følgende delene av boken; del 2, 3 og 4.

7 8

Benno 1994, side 25. Øy 1999.

26

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 26

18.06.13 09:50


kapittel 1 | oversikt og grenseoppgang

Grunnlovens nye § 100 Den tidligere norske ramme for ytringsfrihet, Grunnloven § 100, sto lenge uforandret etter 1814. Første endring kom så sent som i 2004, etter forarbeid av Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999-27). Gjennom bestemmelsens seks ledd er følgende grunnprinsipper stilt opp: 1. Det skal herske ytringsfrihet. 2. Ingen kan trekkes rettslig til ansvar for å motta eller meddele opplysninger, ideer eller budskap, med mindre ansvaret er fastlagt i lov og lar seg forsvare opp mot ytringsfrihetens begrunnelse, i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse. 3. Det kan bare settes grenser for frimodige ytringer om statsstyrelsen og enhver annen gjenstand, når dette lar seg forsvare opp mot ytringsfrihetens begrunnelse. 4. Forhåndssensur er forbudt, med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan bare brukes i fengsler og institusjoner for psykisk helsevern. 5. Alle har rett til dokumentinnsyn i stat og kommuner, og til å følge forhandlingene i folkevalgte organer og i rettsmøter. Det kan bare skje unntak fra dette ut fra personvernhensyn og andre tungtveiende grunner. 6. Det påligger Staten å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Frykt for feiltolkning Paragrafen hadde ved vedtaket i 2004 en annen innledning i andre ledd. Setningen startet med at «Ingen kan holdes retslig ansvarlig på andet grundlag end Kontrakt eller andet privat Retsgrundlag […]». Stortinget kom etterpå til at denne ordlyden kunne feiltolkes, og ordene som er kursivert, ble tatt bort i vedtak i 2006. Det ble da vist til at man utelukkende mente å legge de alminnelige taushetsregler til grunn; nemlig forhold knyttet til rikets sikkerhet, forretningshemmeligheter og sensitive personopplysninger. For å unngå misforståelser, blant annet på en slik måte at ytringsfriheten for ansatte kunne bli svekket, ble ordene tatt bort. 27

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 27

18.06.13 09:50


Medierett for journalister

Med paragrafens femte ledd fikk offentlighetsprinsippet sitt grunnlovsvern. Bestemmelsen fastsetter retten til dokumentinnsyn i stat og kommuner og retten til å følge forhandlingene i rettsmøter og i folkevalgte organer (møteoffentlighet). Når begrepet «folkevalgte organer» brukes i Grunnloven § 100, er det kun snakk om de direktevalgte organer, de som utpekes av folket i valg. De organer som velges slik i Norge i dag, er Stortinget, Sametinget, fylkestingene, kommunestyrene, menighetsrådene og i hovedsak også bispedømmerådene. Når vi derimot kommer over i kommunelovens begrepsverden, er alle politisk valgte, kollegiale organer innbefattet i begrepet «folkevalgt organ».

Fra innsynsrett til publiseringsrett Medieretten i denne boken vil dermed strekke seg over et felt som starter med en rekke åpenhetslover, om dokumentinnsyn og åpne møter med referatrett, samt en del enkeltstående bestemmelser. Her finner vi eksempelvis lov om innsynsrett i dokumenter i forvaltningen (offentlighetsloven), miljøinformasjonsloven, regler om møteoffentlighet og referatrett i kommuneloven og i domstolloven. Motsatt møter åpenheten en del regler om taushetsplikt og taushetsrett både på offentlig og privat område. Forbud mot å gjøre lydopptak, filme og å fotografere er også stengsler for retten til å få vite, til å observere og å dokumentere. Norske lover har en del bestemmelser som setter forbud mot å samle, registrere og behandle opplysninger, for eksempel gjennom personopplysningsloven. Unntak fra slike regler av hensyn til informasjonsfriheten er det jeg kaller retten til å lagre og til å bearbeide – som behandles i bokens del 3. Her behandler jeg også anonymitetsvernet, mediefolks rett og plikt til å verne om anonyme forfattere og kilder. Ytringsfriheten omfatter rett til å videreformidle det vi har samlet inn og lagret, rett til å offentliggjøre det vi har bearbeidet av informasjon, og det som vi selv har tenkt ut. Ytringene har likevel sine begrensninger i straffe­ lovens regler om ærekrenkelser, privatlivets fred, diskriminering, vern av hemmeligheter som angår rikets sikkerhet, og i regler om forretningshemmeligheter, men også i regler om opphavsrett og fotografirett, som setter grenser for publisering i Norge. Publiseringer behandles i del 4. 28

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 28

18.06.13 09:50


[start kap]

Kapittel 8

Private møter og arrangementer Mediefolk dekker mange slags private arrangementer på mange forskjellige arenaer, innendørs og utendørs. Noen ganger er mediene invitert, noen ganger må man betale for seg – og noen ganger er man kanskje også uønsket. Det vi først og fremst skal behandle her, er arrangementer som er offentlige eller åpne i den betydning at allmennheten har en eller annen form for adgang. I mange tilfeller må publikum betale inngangsbillett, men i den grad det er spørsmål om en rett til å referere fra ulike møter, for eksempel uhindret av vern etter åndsverkloven, så er det tilstrekkelig at det er allmenn adgang – altså slik at alle som løser billett, vil slippe inn. Ofte gjelder medienes interesse diverse arrangementer på sports- og kulturfeltet, og her er det jo gjerne slik at arrangementet også har en markedsverdi i relasjon til direkte overføringer eller opptak. I slike tilfeller betaler TV-selskaper ofte til dels store summer for rett til overføring fra de mest populære arrangementene.

Private møter Det finnes ingen lovregler som gir allmennhet eller medier rett til å være til stede i noe privat forum, som for eksempel på årsmøter eller landsmøter i organisasjoner, selskaper eller foreninger, med mindre arrangøren selv har åpnet for dette. I økende grad er nettopp det skjedd, slik at mange av våre store landsomfattende organisasjoner, og også selskaper, har regler om åpenhet eller praktiserer åpne møter. Det nærmeste vi kommer lovregulering av adgang til «private» møter, er antakelig nå opphevede lovbestemmelser om at flertallet i et nominasjonsmøte for politiske partier kunne beslutte at møtet skulle holdes for åpne dører. 200

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 200

18.06.13 09:51


kapittel 8 | private møter og arrangementer

Dette skjedde også i en del tilfeller, men bestemmelsen ble opphevet samtidig med ikrafttredelsen av ny valglov i 2002. Flere av de politiske partiene har imidlertid i ettertid satt inn bestemmelser i egne vedtekter om at flertallet kan bestemme om det skal være en åpen eller lukket nominasjonsprosess. I noen partier er det fastsatt at nominasjonsmøtet som utgangspunkt skal være åpent, med mindre et flertall av de stemmeberettigede vedtar noe annet.

Uetisk adgang til private møter? Fra tid til annen melder spørsmålet seg om redaksjonen skal skaffe seg adgang til private møter, i foreninger eller selskaper, ved å sikre seg medlemskort eller aksje. Alternativt kan man få fullmakt til å møte for en aksjeeier, for å kunne innhente opplysninger til bruk i mediene. Pressens Faglige Utvalg har i nyere tid behandlet et par saker der redaktører har referert fra møter hvor de har møtt som aksjonærer, uten at dette har vært påpekt eller kritisert av utvalget, bortsett fra tilfeller der det er blitt en blanding av roller og dermed brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 2.3. I 1996 ble det opplyst i en klagesak til PFU at en avisredaktør hadde opptrådt som aksjonær på en generalforsamling, og at han deretter redigerte journalistens referat fra samme møte på en tilsynelatende gjennomgripende måte. Utvalget uttalte at dette måtte anses for å være i strid med god presseskikk etter Vær Varsom-plakatens punkt 2.3, og at det dessuten ville være «riktig å gjøre avisens lesere oppmerksomme på avisens interesser i det aktuelle selskapet».459 Under journaliststreiken i 2004 klaget en redaksjonsklubb sin redaktør inn for PFU fordi han hadde skrevet referat fra en generalforsamling i et aksjeselskap som eide et kulturhus, og der avisen eide aksjer. Redaksjonsklubben mente at dette var en dobbeltrolle i strid med Vær Varsom-plakaten. I dette tilfellet mente utvalget at selv om avisen med fordel kunne ha nevnt avisens aksjonærforhold til selskapet i artikkelen, ble det vist til at dette tidligere var meddelt leserne i avisen, og at eierskapet var av tilnærmet symbolsk betydning og ikke medførte noen økonomisk gevinst for avisen.460 459 PFU-sak 1996-092. 460 PFU-sak 2004-135.

201

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 201

18.06.13 09:51


Medierett for journalister

Det ser ikke ut til at spørsmålet om medienes kjøp av enkeltaksjer for å skaffe seg adgang til generalforsamlinger i aksjeselskaper, som forekom i en del tilfeller på 1980-tallet, har vært konkret behandlet av PFU. Senere har mange av de større aksjeselskapene valgt å holde åpne generalforsamlinger.

Adgang gjennom medlemskap? Det «gamle» faglige utvalg uttalte i en sak fra 1962 – under sterk tvil – at det var brudd på god presseskikk å skaffe seg medlemskap i en forening for å innhente informasjon innenfra. Utvalget uttalte at en likevel kan forstå at et slikt middel kan bli brukt, når alle andre veier er stengt og avisen er av den oppfatning at det er av stor samfunnsmessig betydning at saken bringes fram for offentligheten.461

Det nye PFU462 ser ikke ut til å ha de samme begrensninger. I 1973 behandlet utvalget en klage fra Fiskeprodusentenes Salgslag, som mente at en journalist fra Bladet Tromsø urettmessig tok seg inn på organisasjonens årsmøte og refererte derfra, uten å gi seg til kjenne som journalist. Etter at journalisten ble oppdaget av møteledelsen, ble han bortvist. Utvalget uttalte at særlig næringsorganisasjoner og andre sammenslutninger må regne med at mediene har som oppgave å fortelle om deres virksomhet. I særlig grad må dette gjelde organisasjoner som har offentlige tilskudd til driften. Så lenge det fra organisasjonens side ikke var nedlagt uttrykkelig forbud mot å referere fra møtet, måtte avisene også kunne gå ut fra at de sto fritt til å referere det som skjedde.463

I dette tilfellet var det altså ingen innmelding i organisasjonen for å skaffe seg adgang til møtet, men en form for «ukjent nærvær» fra avisens side. I en uttalelse fra 1977 uttalte utvalget at den som arrangerer et møte som har 461 En journalist i en avis i Nord-Norge ble bedt om å melde seg inn i Norsk Folkehjelp i Harstad for å kunne delta på generalforsamlingen, da den skulle behandle et underslag i organisasjonen, PFU-sak 1962-36. 462 Norsk Presseforbund og PFU ble nyorganisert i 1971. 463 PFU-sak 1973-034, Fiskeprodusentenes Salgslag mot Bladet Tromsø.

202

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 202

18.06.13 09:51


kapittel 8 | private møter og arrangementer

stor allmenn interesse, må selv ha ansvar for å opplyse om møtets karakter. Dersom møtet er ment å være internt, må møtearrangøren selv forsikre seg om at uvedkommende ikke er til stede. På direkte spørsmål om pressen er representert, vil det som regel være journalistens plikt å gi seg til kjenne. Utvalget har i en tidligere uttalelse gitt uttrykk for dette prinsipielle synspunktet.464

Denne linjen ble fulgt opp i 2012, da Malvik-Bladet ble klaget inn for PFU av styret i Malvik Idrettslag. En medarbeider hadde gjort lydopptak under lagets årsmøte, uten å informere om dette på forhånd. Utvalget uttalte i sin avgjørelse at Vær Varsom-plakatens punkt 3.10 om skjult mikrofon eller kamera ikke er myntet på situasjoner der opptak erstatter notatblokk, og der møtedeltakerne vet eller bør vite at det er mediefolk til stede. Utvalget legger avgjørende vekt på at det tydelig fremkom at vedkommende journalist var til stede som journalist […]. Utvalget ser ikke noe prinsipielt skille mellom det å sitere fra det påklagede lydopptaket i arbeidsøyemed og det å sitere fra vanlige journalistiske notater.465

En journalist og en pressefotograf fra daværende Arbeiderbladet gikk nok likevel for langt ved et tilfelle i november 1994, da Norges Gymnasiastsamband (NGS) måtte tilkalle politiet for å få fjernet pressefolkene fra lokalet der organisasjonen skulle ha styremøte. Avisens nyhetsleder uttalte til NTB at hans medarbeidere bare «ville ha dokumentert at møtet var lukket». Saken ble omtalt i mediene, men kom aldri på PFUs bord.

Referatrett i åndsverkloven Som kort omtalt innledningsvis under retten til å få vite har åndsverkloven noen bestemmelser som gjør unntak fra opphavsrett av hensyn til sam-

464 PFU-sak 1977-024, som gjaldt avisen VGs tilstedeværelse på et møte som Helsedirektoratet holdt med ledelse og ansatte ved institusjonen Emma Hjorths Hjem, i forbindelse med den såkalte Sol-saken. 465 PFU-sak 2012-200.

203

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 203

18.06.13 09:51


Medierett for journalister

funnsdebatten. I åndsverkloven § 26 heter det at forhandlinger i offentlige forsamlinger og folkevalgte organer, samt i «åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål», kan gjengis uten samtykke av opphavsmann. Det eneste forbehold som tas, gjelder at opphavsmenn har enerett til å utgi samlinger av egne innlegg, og at eventuelle sitater fra dokumenter som er beskyttet, bare kan skje i samsvar med § 28. I forarbeidene er det understreket at med «åpne» møter menes også private arrangementer som holdes for å drøfte saker eller praktiske samfunnsspørsmål. Med «åpne» menes at allmennheten har adgang til møtet, selv om det eventuelt må betales inngangspenger. I et møte som bare arrangeres for framføring av et foredrag, vil foredraget kunne være vernet etter loven, mens et muntlig foredrag som er ment som innledning til en diskusjon, går inn under bestemmelsen om adgang til referat. Temaene må imidlertid være allmenne, anførsler og innlegg på fagkongresser og lignende faller utenfor. Samme anledning til å referere uhindret av opphavsrett gjelder for tilsvarende debatter som sendes i kringkastingsprogram, etter åndsverkloven § 33.

Overføring fra arrangementer Fra ulike arrangementer innenfor sports- og kulturområdet er det vanlig å betale for direkte overføringer i fjernsyn, og delvis også i radio. Det er også rettslig blitt anerkjent at arrangørene i slike tilfeller kan kreve betaling for noe som ellers ville ødelegge markedet for billettinntekter dersom man fritt kunne overføre arrangementet direkte. Slike overføringer må vi regne mer som forretningsmessige avtaler enn som utslag av innsynsrett. I Norge er slike overføringer i moderne tid i hovedsak blitt regulert gjennom frivillige avtaler mellom arrangører og kringkastingsselskaper, men både i Norge og i Danmark har det oppstått tvister som man måtte ty til domstolene for å få avgjort.466

466 I radioens barndom var referater fra fotball- og boksekamper særlig populært. I 1931 ble landskampen mellom Norge og Sverige overført fra Ullevaal stadion til utsending via Bergen radio, men ikke over Oslo radio for ikke å ødelegge billettsalget i hovedstaden. I Sverige ble kampen referert over Stockholm radio, men for ikke å ødelegge for andre lokale kamper hadde man kamprapport fra Oslo direkte til alle de svenske kamparenaene i pausen og ved kampslutt.

204

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 204

18.06.13 09:51


kapittel 8 | private møter og arrangementer

I Sverige var det strid om adgangen til å referere fra fotballkamper i 1937, mellom daværende svensk radio (den gang Radiotjänst). Til en landskamp i fotball på Råsunda i Stockholm i mai 1937 mellom Sverige og England kjøpte Radiotjänst tribunebilletter til 18 medarbeidere som tok hver sine fem minutter av kampen. Så fort deres periode var spilt, løp de ut av stadion og til et nærliggende hus der mikrofonen var anbrakt for å avgi rapport.

Sentral i denne sammenhengen er den såkalte DBU-dommen i dansk Høyesterett fra 1952, der Dansk Boldspil-Union gikk til søksmål mot Danmarks Radio (DR) for å få fastslått at DR ikke kunne formidle stilling og resultater fra fotballkamper mens de ble spilt, uansett hvordan opplysningene ble fremskaffet. Med fem mot to stemmer fant dansk Høyesterett at man ikke kunne utelukke at utsendelse av stillingen i pågående kamper kunne ha vesentlig betydning for antall tilskuere og dermed på klubbenes økonomi. Retten konkluderte slik: Det tiltrædes herefter, at DBU som arrangør eller som repræsentant for arrangørerne af de pågældende fodboldkampe ud fra almindelige retsgrundsætninger må have adgang til at modsætte sig at sådanne oplysninger bringes før kampenes afslutning uanset, hvorledes oplysningerne er tilvejebragt.467

Da Norges Fotballforbund gikk til søksmål mot avisen Nordlys i Tromsø for urettmessig radio-overføring i september 1994 av en 2. divisjonskamp mellom Harstad IL og Tromsø IL, var den danske avgjørelsen en viktig premiss for Tromsø byrett. Tromsø-avisen ble dømt til å betale 10 000 kroner i erstatning til fotballforbundet.468 Norges Fotballforbund forsøkte senere også å legge restriksjoner på alle former for formidling av stilling og resultater fra pågående fotballkamper, men ga etter hvert opp å skaffe seg kontroll over dette. Man konsentrerte seg om å selge rettigheter til overføring og opptak fra kampene via radio og fjernsyn, og også når dette ble sendt via Internett.

467 Dom i dansk Høyesterett 29. januar 1982. 468 Dom i Tromsø byrett 21. mai 1986, Medierettarkivet 1986-09 Fotballreferatsaken.

205

103424 GRMAT Medierett for journalister 130101.indd 205

18.06.13 09:51


Medierett for journalister: Utdrag