Page 1

Kari Os Eskeland

Alderspsykiatri og omsorgsarbeid


Kapittel 7

Hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser Dette kapitlet handler om hvordan den som yter omsorg, rent praktisk kan yte en forsvarlig omsorg slik at behovene til eldre med psykiske lidelser blir dekket – det vil si at tjenesten har en standard som er tilfredsstillende. Forutsetningen for å ha omsorgsytelser av god kvalitet er at omsorgsgiverne har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til at pasientens behov ivaretas på en faglig forsvarlig måte. I prinsippet trenger ikke eldre med psykiske lidelser annen type omsorg enn den omsorgen hver og en – unge som gamle – trenger. Det som er beskrevet i dette kapitlet, gjelder uansett alder og sykdomstilstand. Eldre med psykiske lidelser er imidlertid ofte mer følelsesmessig sårbare enn personer med andre typer lidelser. Det blir derfor ekstra viktig å ha et bevisst forhold til hvordan denne pasientgruppen møtes av sine omsorgsgivere. Og kunnskapen om dette har en overføringsverdi som kan og bør gjelde uansett alderen og sykdomstilstanden til pasienten man skal forholde seg til. Hvem som helst av oss kan komme i en situasjon der vi blir avhengige av helse- og omsorgstjenester. Det er derfor viktig å stille seg følgende spørsmål: «Hvordan ville jeg tatt det hvis det var jeg som var i min pasients livssituasjon ?» «Hvordan vil jeg at min mor skal bli behandlet ?». Vi vet at alle trenger relasjoner, respektfull behandling, positiv bekreftelse, trygghet, stabilitet, forutsigbarhet, mest mulig selvstendighet og kontroll over eget liv, opplevelse av mestring og mening. Hvordan skal vi så kunne gi en omsorg som tar hensyn til dette – slik at tjenesten blir faglig forsvarlig? 70


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

Faglig forsvarlig omsorg Som tidligere beskrevet dreier omsorg seg om å sørge for at primærbehovene er ivaretatt. Dessuten må sekundærbehovene være ivaretatt over et visst minimumsnivå. Sekundærbehovene kan som nevnt i kapittel 3 deles inn i fire hovedgrupper: sosiale behov, behov for trygghet og respektfull behandling, behov for kjærlighet og åndelige behov. Mennesker som får dekket disse behovene, har som regel en rimelig god livskvalitet. Omsorgsarbeidet blant eldre må derfor være lagt opp med sikte på at disse behovene kan bli dekket over et minimumsnivå.

Sosiale behov

Ensomhet og isolasjon Mangel på tilfredsstillelse av sosiale behov er et omfattende problem blant pasienter. Dette skaper motløshet, lav selvaktelse og dårlig egenomsorg, som igjen kan føre til sykdom hos tidligere friske mennesker. Ensomhet og isolasjon kan forverre nesten en hvilken som helst sykdomstilstand (både somatisk og psykisk). Motsatt kan et godt sosialt fellesskap, opplevelse av tilhørighet og menneskelige relasjoner fremme en bedringsprosess og bidra til god livskvalitet. Kommunehelsetjenesten har lovpålagt plikt til å drive forebyggende arbeid (helse- og omsorgstjenesteloven, §3-3).5 Det viktigste man kan gjøre for å forebygge psykisk lidelse, er å satse på tiltak som hjelper folk ut av ensomhet og isolasjon. Det er også dette man må gripe fatt i når det allerede foreligger psykisk sykdom. Det å etablere gode møteplasser er sentralt i denne sammenhengen. I mange kommuner er det godt bygget ut med tilbud, ofte i samarbeid med frivillige organisasjoner. Det kan dreie seg om dagsenter, eldresenter, transporttjeneste, besøkstjeneste, turvirksomhet, menighetsarbeid, kulturarrangementer og lignende. Eldresentrene er kanskje særlig viktige i det forebyggende arbeidet. 5

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester, kapittel 3, § 3-3. Helsefremmende og forebyggende arbeid.

71


kapittel 7

Det er med andre ord viktig med tiltak som mange kan ha glede av. Samtidig må det gis rom for at den enkelte pasienten trenger et individuelt tilpasset opplegg. Enkelte kan ikke nyttiggjøre seg kulturtilbud, eldresenter eller dagsenter, men må ha én-til-én-kontakt og tett oppfølging for å komme ut av isolasjonen eller for å hindre ytterligere funksjonstap. Særlig er dette aktuelt for psykiatriske langtidspasienter. Å bryte ensomhet og isolasjon for denne pasientgruppen er ofte vanskelig og kan kreve spesialkompetanse og tilrettelagte tilbud. De senere årene er det opprettet stillinger for psykiatriske sykepleiere – og også psykologer – i kommunene. Disse kan gå inn i dette arbeidet, samtidig som de kan veilede andre medarbeidere i den hjemmebaserte omsorgen.

Menneskelige relasjoner En essensiell del av behandlingstilbudet til en som sliter med psykiske problemer, er å få etablert en relasjon til et annet menneske. Samtaler med en behandler (psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier, vernepleier eller spesialutdannet sosionom) har som mål å gi pasienten mulighet til å gjenopprette selvrespekt og trygghet, opparbeide tillit til omverdenen, bearbeide traumer og lignende. Dette kan så videreføres slik at pasienten klarer å fungere bedre sammen med andre personer enn behandleren. Enkelte pasienter bor alene, har lite nettverk og problemer med å komme ut på grunn av sin tilstand. Førstelinjetjenesten blir da ofte pasientens eneste «menneskelige relasjon». Ofte er det imidlertid ikke avsatt nok tid til at dette arbeidet kan ivaretas på en god måte. Sykehjemspasienter kan oppleve at de blir avvist; og dette er det motsatte av bekreftelse. Enkelte ganger skjer det indirekte og uten at personalet er klar over hvordan pasienten opplever det. Personalet haster forbi, har ikke tid til en prat, kommer ikke med det saftglasset pasienten spurte etter, men sier «du må vente» (i verste fall «ikke mas»). En pasient som sitter i korridoren, kan bli hilst på av hele personalgruppen mange ganger daglig, kanskje hver gang den enkelte passerer. Personalet kan således oppleve at de ser pasienten, mens pasienten på sin side opplever at han hele tiden blir forlatt, fordi ingen stopper og slår av en prat. Dette kan forsterke pasientens opplevelse av ensomhet. Det er også et kjent fenomen at det på enkelte eldresentre kan forekomme klikkdannelser («dette bordet er reservert – her har vi faste plasser»). Dette 72


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

kan skremme unna mang en engstelig sjel som virkelig trenger et fellesskap. Det er altså fullt mulig å oppleve ensomhet, isolasjon og liten bekreftelse på at man er noe verdt, selv om man er i et fellesskap. Pasienter som ikke har relasjoner til andre, kan imidlertid vise seg å være uunnværlige ressurspersoner når de først blir trygge og opplever at de blir verdsatt. Det er heldigvis mange steder bevisste holdninger til hvordan man kan inkludere nyankomne på sykehjemmene og eldresentrene, med velkomstansvarlige, fadderordninger og lignende.

Bekreftelse Vi mennesker må være i en sammenheng der vi kan få bekreftelse på at vi er noe verd. Det å gi god omsorg og å bekrefte pasienten vil si at man helt konkret viser at man ser pasienten, er interessert, lytter, forsøker å finne ut når noe er ugreit, viser at man bryr seg om pasienten, og roser og støtter opp under det som er bra. Dette kalles positiv bekreftelse. Når vi blir bekreftet på en positiv måte, bevarer vi vår selvtillit og selvrespekt. Det gir oss trygghetsfølelse, det kan gi opplevelse av mening. Uten at vi opplever denne bekreftelsen, får vi lav selvfølelse som gjør at vi trekker oss unna et fellesskap: «Det kan da ikke være noen vits i å være sammen med meg, som er så kjedelig og har så lite å bidra med.» På denne måten kommer vi inn i selvforsterkende, negative sirkler. Vi får et stadig vanskeligere forhold både til oss selv og til andre. Samtidig blir vi mer ensomme og isolerte. Vi mister tiltroen til oss selv. Selvtillit erstattes med selvforakt, vi blir utrygge og deprimerte. Det er også mulig å gi pasienten negativ bekreftelse, det vil si støtte opp om pasientens egen lave selvfølelse, følelse av selvforakt. Det kan skje hvis man behandler en pasient respektløst, tilbyr pasienten mindre hjelp (eller for mye hjelp) enn han egentlig trenger, utsetter ham for krenkende behandling, er unødvendig kritisk, avviser og overser, eller påpeker det som er av funksjonssvikt i stedet for å støtte opp under det som er bra. Det er menneskelig å bli sliten, irritabel og sur, men det er ikke profesjonelt å la dette ramme pasientene. Vi har ikke rett til å påføre pasientene plager. Det gjør vi dersom vi ikke klarer å gi bekreftelse på en positiv måte.

73


kapittel 7

Aktivitetsbehov Mange med psykiske problemer har et passivt og lite stimulerende liv. Årsaken kan være direkte knyttet til pasientens sykdom eller en følge av livssituasjonen. Mulighetene for aktiviteter i sykehjemmene varierer sterkt. Noen steder er det et gjennomtenkt og variert aktivitetstilbud. Andre steder kan selv muligheten for å komme ut i frisk luft være sterkt begrenset. Mestringsopplevelser og positiv bekreftelse kan bare skje når pasienten utfører eller deltar i en eller annen form for aktivitet. Aktivitet gir opplevelse av at man fortsatt har ressurser, og man kan kjenne glede i samhandling med andre. Som ansatt i helsevesenet må man hjelpe sine pasienter til å få gode mestringsopplevelser. Det kan gjøres ved at forholdene legges til rette for forskjellige aktiviteter. Et kjent forskningsprosjekt utført av Judith Rodin og Ellen Langer (1977) sammenlignet pasientgrupper på to forskjellige sykehjemsposter over tid. På den ene posten ble nye pasienter mottatt på vanlig måte, mens på den andre fikk alle pasientene tildelt et par enkle oppgaver tilpasset deres funksjonsnivå. En av oppgavene var å ha ansvaret for å stelle en blomst som ble utdelt, en annen oppgave kunne være å velge ut sanger til fellessangen, ha ansvar for akvariet eller å bestemme hvilken film som skulle vises når det var filmframvisning. Pasientene ble evaluert etter 18 måneder. Det viste seg da at i pasientgruppen som hadde hatt ansvarsoppgaver, var dobbelt så mange i live som i gruppen uten ansvarsoppgaver. Dette forteller mye om hvor viktig aktivitet, engasjement og enkle meningsfulle oppgaver virker inn på livskvalitet og helse. Dagliglivets aktiviteter har stor betydning for pasienten og kan være viktige kilder til å oppleve mestring. Særlig for aldersdemente er det viktig å ta utgangspunkt i aktiviteter de fortsatt mestrer, slik at ferdigheten vedlikeholdes og funksjonsnivået bevares lengst mulig. For eksempel kan tilrettelagte gjøremål innenfor personlig hygiene og husarbeid være meningsfylte aktiviteter. Deltagelse i husarbeid (støvtørking, vaffelsteking, tømming av søppel) er aktuelt selv om pasienten er i institusjon. Selv om de fleste sykehjemspasientene har demensproblemer, er det også ofte ressurssterke åndsfriske pasienter der som kan ha mye å bidra med. Noen kan synge, spille eller lese høyt. Kjente sanger og musikk kan aktivisere selv alvorlig demente. Andre kan kåsere eller fortelle. Ikke sjelden kan pårø74


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

rende bidra til at det blir et variert aktivitetstilbud i en institusjon. Det offentlige bidraget til kulturformidling til de eldre – Den kulturelle spaserstokken – har i noen år nå bidratt med stor suksess til profesjonell underholdning på sykehjem og eldresentre. Dette er et vesentlig bidrag til livskvalitet og trivsel og viser respekt for eldres behov for kulturelle impulser. Kulturelle behov kan dekkes på mange måter, og her som i alle andre sammenhenger er vi forskjellige og har ulike interesser. Det er viktig å ha respekt for dette, selv om pasientens behov er svært annerledes enn dine egne – og da er Vikingarna like bra som Bach, dersom det er den typen musikk pasienten liker. Og Se og Hør kan likestilles med Markens grøde når pasienten aktiviseres og har glede av det han leser. Sansene må brukes, og hjernen må ha impulser for at vi skal oppleve at vi er mennesker. Det er viktig å ha respekt for at det er pasienten selv som må ønske aktiviteten. Det er av liten verdi om hjelperen har en velbegrunnet mening om hva som er bra for ham, dersom han ikke er enig. Aktiviteter som kan gi bedret livskvalitet for noen, kan også oppleves som en tvangstrøye av andre. Igjen er det viktig å tenke på den enkeltes livshistorie, ressurser og interesser dersom man skal finne fram til noe som kan oppleves som meningsfylt. Fysioterapeuter, ergoterapeuter og aktivitører på sykehjem og i hjemmebasert omsorg har kunnskap og kompetanse til å finne fram til meningsfylte aktiviteter, og man bør kontakte disse ved behov. Forhold ved pasientens helsetilstand har betydning for om pasienten kan ha glede av aktiviteter. Helsevesenet har et fortløpende ansvar for at pasienten er undersøkt, utredet og har fått adekvat behandling. Dette ansvaret er det pasientens primærlege eller sykehjemslegen som har. Særlig viktig er det at alle sansedefekter utredes og korrigeres i den grad dette er mulig, og at pasienten har de hjelpemidlene han trenger og har krav på.

Fysisk aktivitet Altfor mange eldre er for mye innendørs. Det gjelder både beboere på sykehjem og eldre som bor hjemme. Av frykt for å falle vil mange i vinterhalvåret heller holde seg inne, dersom de ikke kan få følge ut. Det er lett å forstå. Lårhalsbrudd kan være en katastrofe. Men med følge og de rette hjelpemidlene (sklisikre såler, brodder, stokk, rullator og lignende) burde det være trygt nok med en tur ut daglig for svært mange. 75


kapittel 7

De fleste eldresentrene og institusjonene er opptatt av at det er viktig med fysisk aktivitet, og de har noe trim som et aktivitetstilbud. Det er imidlertid ikke mange utendørstilbud til eldre. For mange er det godt å få brukt kroppen og å komme seg ut av leiligheten eller sykehjemmet. Det gir et avbrekk i hverdagen, man får frisk luft, opplever endringer i naturen og kan glede seg over forskjellige inntrykk som bidrar til følelse av fortsatt å være med. Alle eldre som har helse til det og ønsker det, burde få følge ut på tur daglig. Mange steder er humanitære organisasjoner og privatpersoner til hjelp i dette viktige arbeidet. I tillegg til gleden ved å komme seg ut kan dette gi flere sekundær­ gevinster: • Den eldre kan vedlikeholde sin fysiske helse og dermed unngå unødig fysisk forfall. • Den eldre kan klare seg lenger og bedre i eget hjem, noe som både menneskelig sett og samfunnsøkonomisk er gunstig. • Ensomhet og isolasjon blir brutt, både for ledsager og den som følges. Dette gir bedret livskvalitet og mindre sykdom.

Motivering for aktivitet Det kan være vanskelig å få motivert pasienten til å delta på aktiviteter, av ulike grunner. Det kan skyldes manglende interesse eller manglende kunnskap om aktiviteten, sykdomsfølelse, lav selvtillit eller redsel for forandring, for å nevne noen. Det er imidlertid viktig å motivere pasienten til å bryte ut av en isolert tilværelse. For å motivere pasienten må man klare å formidle at • det ikke er godt for noen å være for mye alene; • aktivitet i en eller annen form kan være en viktig måte å hjelpe seg selv på; • aktivitet kan gi «hvile» for tunge tanker den stunden aktiviteten pågår; • det å mestre noe man egentlig er engstelig for, kan bli en positiv opplevelse; 76


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

• det er små sjanser for at situasjonen vil forverre seg dersom pasienten blir med på aktiviteten; • det å gjøre noe hyggelig eller meningsfylt er godt for alle.

Behov for trygghet og respektfull behandling Trygghet

Når det gjelder sekundærbehovene, er det kanskje lettest å gripe fatt i behovet for trygghet. Alle har erfaring med hvordan det er å være i en utrygg livssituasjon. Det påvirker hele vår totalsituasjon. En person som ikke føler at det er trygt nok rundt ham, vil bli engstelig og redd som en naturlig reaksjon. Kanskje kan han også bli mistenksom, sint og søvnløs. Han kan få forsterket sin opplevelse av smerte dersom han har en somatisk lidelse, og han kan bli mer mottakelig for sykdom. Det er forskjellige former for utrygghet eldre med psykiske lidelser kan oppleve. Noe av utryggheten kan ha vært en del av pasientens liv over lang tid og er muligens lite å gjøre noe med. Det er imidlertid en rekke forhold som kan øke pasientens utrygghet og stressnivå når han kommer i kontakt med hjelpeapparatet: Får jeg den hjelpen jeg trenger for å klare meg hjemme? Kommer hjemmehjelpen min i dag, så jeg får den maten jeg trenger i helgen? Er det de riktige medisinene som ligger i min dosett? Kan jeg være sikker på at de ikke mister meg i gulvet når de flytter meg opp i senga? Kommer det en fremmed medpasient inn på rommet mitt i natt igjen? For å oppleve trygghet må man ha det rimelig stabilt og forutsigbart rundt seg. Den som mottar tjenester fra hjemmesykepleien, må vite at sykepleieren kommer som avtalt, at det blir handlet inn nødvendig mat, og at hjemmehjelpen skjønner hva som blir sagt. Pasienter som kommer i kontakt med helsetjenesten, er ofte i krise. De strever med eksistensielle problemer. Blir jeg frisk igjen? Kommer jeg noen gang til å klare meg selv? Kan jeg bli boende hjemme, eller må jeg på sykehjem? I det store og hele er det vanskelige og vonde problemer å hanskes med. Mange av spørsmålene er det ofte ikke mulig å svare på. Utryggheten kan oppleves som overveldende. Det blir en tilleggsbelastning hvis både hjemmebasert omsorg og sykehjemmene er preget av ustabilitet. 77


kapittel 7

Pasientens trygghetsfølelse kan bedres på forskjellige måter. Det er spesielt to forhold som kan ha betydning: (1) Selve tjenesten må være til å stole på. Det innebærer at pasienten må være rimelig trygg på å få den hjelpen som må til for å kunne bo hjemme. Dersom pasienten er på sykehjem eller i en annen type institusjon, kan for eksempel det å måtte flytte fra en post til en annen skape mer utrygghet. Man må også kunne stole på at noen kommer når man trekker i ringesnora fordi man trenger hjelp, eller at man får noe å drikke når man er tørst. Måten tjenesten er organisert på, er også av betydning. For eksempel er det trygghetsskapende for pasienten at han har en fast kontaktperson (primærkontakt) som er hovedansvarlig for å ha oversikt over forholdene rundt ham, og at han har færrest mulig forskjellige hjelpere å forholde seg til. Det gjelder både dersom han har hjemmetjenester eller bor på sykehjem. Det gir også økt trygghet dersom personalgruppen har en felles holdning til hvordan arbeidsoppgavene skal løses, både rent praktisk (for eksempel at alle gjennomfører dusjing av pasienten på samme måte) og holdningsmessig (for eksempel at pasienten blir orientert om hva som skal skje, eller tatt med på råd). Klare regler – for eksempel husordensregler – på sykehjemmet, og tydelige og forståelige vedtak om ytelser i hjemmetjenesten, kan bidra til økt trygghet. Vi trenger å vite hva vi har å forholde oss til. Det behovet blir ikke mindre med alderen. (2) Den enkelte må være til å stole på. Hjelperen må inngå klare avtaler som holdes, han eller hun må komme til avtalt tid og gi beskjed hvis tider må forandres. Kommunikasjonen med pasienten bør være så tydelig at pasienten oppfatter det som blir sagt, og som viser pasienten at hjelperen bryr seg om og forstår hans situasjon. Den som yter omsorg, må vise at han/hun «ser» pasienten – tiltale pasienten ved navn, huske viktige begivenheter rundt pasienten, kommentere når han/hun ser at noe er uvanlig («Du ser så lei deg ut, Anna, er det skjedd noe?» «Så fin kjole du har på deg i dag, Berit.» «Jeg ser at du har klippet håret, Carl, jammen ble du fin!»). 78


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

Hans Hansen er slagpasient, klarer seg rimelig bra i eget hjem, men kan ikke komme seg ut og bor alene uten nær familie. Han har et par ganger opplevd at hjemmehjelpen har uteblitt fordi hun er blitt syk, og at hun ikke har gitt Hans beskjed. Av den grunn er han aldri helt trygg på at «noen» kommer med mat til ham før helgen.

Ida Isaksen er 85 år og har som barn vært utsatt for incest. Hun er fysisk skrøpelig og plaget med angst og depresjon. Hun har et par ganger opplevd at hjemme­syke­pleien har sendt en mann for å hjelpe henne med dusjing. Hun er blitt økende engstelig for dusjedagene, fordi det ikke har vært mulig for hjemme­tje­nes­ten å trygge henne om at det bare skal være kvinner som hjelper henne.

Respektfull behandling Det er viktig for menneskers psykiske velbefinnende å bli behandlet med respekt. Det er en selvfølge at respektfull behandling er en overordnet målsetting for den offentlige omsorgen. Mennesker tåler dårlig krenkelser, mobbing, avvisning, forhåning og nedverdigende behandling. Mobbing er imidlertid et velkjent fenomen blant sykehjemsbeboerne, og det er noe alvorlig syke mennesker burde slippe å bli utsatt for. For eksempel kan de åndsfriske på en sykehjemspost bli så frustrert over å måtte forholde seg til pasienter med hukommelsesproblemer at de kritiserer dem åpenlyst. Det er en viktig, men svært vanskelig oppgave for personalet å beskytte mobbeofrene mot dette. Det har tidligere vært liten tradisjon i helsevesenet for å framelske pasientens opplevelse av selvstendighet og kontroll over eget liv. Når man kom innenfor sykehusets vegger, var det overlegen og oversøster som rådet. Holdningene har heldigvis gradvis forandret seg, og pasientens rett til informasjon og medbestemmelse skal respekteres og er sterkt presisert i pasientrettighetsloven.6 Pasienten er ikke lenger bare et sykdomstilfelle, 6

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient– og brukerrettigheter, kapittel 3. § 3-1 og § 3-2.

79


kapittel 7

men en person som i størst mulig grad skal være medansvarlig for sin behandling og ha rett til å bestemme over forhold som angår ham selv. Forholdene må legges til rette for at dette også skal skje i hjemmetjenesten og på sykehjemmene. Respekten for pasientenes livssituasjon må alltid være sentral. Det gjelder også for den døende pasienten. FNs erklæring om den døendes rettigheter sier at «jeg har rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå mine behov og som vil oppleve det som givende å hjelpe meg å møte min død» (NOU 1999: 2, s. 35). Dette krever respekt for situasjonen, innlevelse, tid og ro, og at det på en sykehjemspost legges til rette slik at det er personale nok til å kunne trøste og lindre. Det må være nok hender i omsorgsyrkene til at en døende kan ha en person hos seg, en hånd å holde i i sine siste timer.

Lina Larsen bor alene i egen leilighet. Hun har en mild aldersdemens og får hjelp til personlig hygiene (har vedtak om hjelp til dusjing) og innkjøp av mat. Hun vil ofte ikke dusje når det er «dusjedag». Hjemmesykepleien har stadige konflikter med henne om dette, blant annet fordi Lina tror hun nettopp har dusjet. Kan hjemmetjenesten bestemme at Lina skal dusje når hun ikke vil? Dette er et vanskelig problem, fordi Lina selv ikke er i stand til å fatte alle viktige beslutninger selv. Likevel er det rimelig at hun i størst mulig grad får bestemme over forhold som ikke utsetter henne for fare eller helseskade. Det finnes heldigvis andre muligheter å ivareta den personlige hygienen på enn å dusje. Lina kan sannsynligvis overtales til kroppsvask en gang iblant, særlig dersom hun har en hjelper hun er godt kjent med.

Ole Olsen bor på sykehjem. Han har en ustabil diabetes og et amputert ben. Han er åndsfrisk. Han vil bare dusje når hjelpepleier Berit er på jobb og kan hjelpe ham. Dessuten smugspiser han av konfektesker han har i nattbordet. Hva har Ole rett til å bestemme, og hvilke grenser er det rimelig at sykehjemmet setter?

80


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

Oles krav om at bare Berit får hjelpe ham, kan være et uttrykk for at han er spesielt sårbar og sjenert, og bare har klart å bli trygg på Berit. Det kan også tenkes at ønsket uttrykker et behov for å styre og manipulere. Uansett hva som ligger til grunn for Oles ønske, har han ikke rett til å forlange at en spesiell person hjelper ham. Medbestemmelsesretten strekker seg ikke så langt når man er pasient på et sykehjem. En annen sak er at det kan være klokt å møte ham på dette. Når det gjelder konfektspisingen, er vurderingen vanskeligere. Det er ikke heldig for hans sukkersyke at han er likeglad med hva han spiser. Samtidig må vi regne med at Ole vet hva han utsetter seg for, og at dette er et bevisst valg fra hans side. Det kan derfor ikke være riktig å ta ansvaret fra ham ved å konfiskere konfekteskene i første omgang. Sykehjemmet må forsøke å motivere Ole til mer fornuftig spising. Dersom konfektspisingen stadig fører til sykehusinnleggelser og fare for ytterligere alvorlige helseskader, for eksempel blindhet eller amputasjon av den andre foten også, er det rimelig å kreve at Ole går med på en avtale om at sykehjemmet har rett til å overta den fulle kontrollen over hans sukkersyke.

Behov for kjærlighet Dette er et område der det offentlige har lite å bidra med. Det er viktig å være klar over at kjærlighet er noe vi alle trenger å føle at vi er gjenstand for. Dersom vi ikke opplever at det er slik, vil dette være et savn. Dette savnet kan arte seg på forskjellige måter, blant annet kan det være en kilde til både psykisk og somatisk lidelse. Som medarbeider i helsetjenesten er det viktig at vi viser medmenneskelighet og nestekjærlighet. Forelskelse og noen form for fysisk kjærlighet hører imidlertid ikke hjemme her. Pasienter kan forelske seg i sin hjelper. Dette kan være pinlig og ubehagelig, men kanskje av og til også smigrende, og det kan imøtekomme hjelperens eget udekkede behov for kjærlighet. Det er viktig at man forholder seg bevisst og profesjonelt til et slikt problem (som slett ikke er uvanlig). Blir det for vanskelig, må problemet tas opp, og man kan få hjelp av avdelingsleder eller veileder. 81


kapittel 7

Fysisk kontakt i form av klapp på kinnet, stryking over ryggen, klemming og lignende kan være naturlig og riktig. Behovet for kroppskontakt er et generelt behov vi alle har, og når man er ensom og alene, er dette behovet som regel stort. For noen pasienter er det naturlig og enkelt både å få og å gi klem og klapp. Det kan oppleves som riktig og godt, og det kan skape trygghet og følelse av egenverd. For andre kan dette oppleves som helt unaturlig, upassende, grensekrenkende, angstskapende eller som invitasjon til sex. Det kan feiltolkes og skape fantasier som kan gjøre forholdet til hjelperen ytterst komplisert. Det er derfor viktig å ha «antennene» på plass og være bevisst på hvor forskjellige vi alle er. Hjelperen må kunne si ifra dersom det er pasienten som overskrider grensene. Dette må sies tydelig og bestemt, for eksempel: «Jeg liker ikke å bli tatt på, så det må du holde opp med.»

Pasienters seksualliv Det er viktig å ha respekt for pasienters rett til å forelske seg og å ha et seksualliv. Dette er særlig et vanskelig tema i institusjoner. De fleste synes det er et «ikke-tema». Eldre eller funksjonshemmede mennesker skal ikke ha seksualliv, mener noen. Det er imidlertid et faktum at mange har seksuelle behov og glede av sitt seksualliv langt opp i alderdommen. Pasientene bør ha «privatliv» nok til at det er mulig å onanere uforstyrret, eller ha seksuelt samvær med besøkende ektefelle eller kjæreste dersom de ønsker dette. Forelskelse og seksuelt samliv mellom pasienter i institusjon kan være et vanskelig problem. Utgangspunktet er at man ikke mister retten til å bestemme over sitt eget liv selv om man er i institusjon. Pasienter må imidlertid følge vanlig folkeskikk, slik at ikke medpasienter og personale tar anstøt eller føler seg krenket. Vi har rett til å blande oss inn dersom vi opplever at et forhold ikke er basert på frivillighet og innsikt i situasjonen, for eksempel dersom en aldersdement kvinne blir utnyttet eller misbrukt. Vi må også beskytte pasienter mot å blamere seg. Ved skader i pannelappene, for eksempel etter trafikkulykke, hjernesvulst eller ved demenssykdom i pannelappen (frontotemporallappsdemens), kan de som er rammet, bli ukritiske og ha dårlig impulskontroll. De må stoppes og skjermes dersom de blir seksuelt ukritiske. 82


hvordan gi omsorg til eldre med psykiske lidelser

Åndelige behov Det er viktig å holde fast ved hvilken rolle man har. Som hjemmehjelper, hjelpepleier, sykepleier eller lege i førstelinjen skal man gi behandling, pleie og omsorg. Man skal lindre og støtte, men kan ikke ha hovedansvar for at pasienten får dekket sine åndelige behov. Vi kan imidlertid diskutere med pasienten hvilke behov han har, og forsøke å bidra til at han får dekket noen av disse. Særlig er det viktig at forholdene ligger til rette slik at han kan få stimulerende opplevelser når han er alene, for eksempel ved lesing, radio og TV. Intellektuell aktivitet forutsetter ofte et samspill mellom flere, og de fleste av oss knytter opplevelse av mening til et fellesskap med andre personer (eller dyr). Samhandling med andre bidrar til at vi får utviklet våre interesser, brukt våre evner og utnyttet vår arbeidskapasitet. I videste forstand hjelper det oss til å finne fram til meningen med livet og å akseptere døden. Det blir derfor ut fra sistnevnte perspektiv viktig å arbeide med å få pasienten inn i en sammenheng der han kan treffe medmennesker og oppleve tilhørighet. Det er gjennom erfaringer fra konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig påvist at de som klarte å finne noe som ga livet mening – og ikke, som man skulle tro, de som var best utrustet rent fysisk – hadde størst sjanse til å overleve. Dette sier noe om hvor viktig opplevelse av mening er for livskvalitet og helse. Dersom vi har en pasient som ikke kan komme seg ut, og som bor alene uten nære pårørende eller annet nettverk, blir den offentlige omsorgen det som kan bidra til å dekke de åndelige behovene. Hjelperen kan fungere som samtalepartner. Det vil være store individuelle forskjeller både med tanke på pasientens behov og hjelperens evne til å kunne stille opp på dette området. Mange pasienter har betydelig større livserfaring og intellektuelle ressurser enn hjelperen har, selv om de er gamle og syke. Likevel kan slike samtaler være givende både for pasienten og hjelperen. Pasienten kan ha behov for å ta opp temaer som hjelperen har et uavklart forhold til, og som det er lett å avvise, selv om det er av avgjørende betydning for pasienten å få snakket med noen om det han tenker på. Det er særlig trosspørsmål og temaer rundt døden som mange hjelpere kan ha vansker med å snakke om. Dersom vi blir klar over at vår pasient har behov for å snakke 83


kapittel 7

med en «profesjonell» om sine åndelige behov, kan vi opp­muntre, oppfordre til eller tilby å ta kontakt med prest, diakon, en representant for en spesiell menighet eller trossamfunn som pasienten tilhører, eller en representant fra Human-Etisk Forbund. Dette må gjøres i samarbeid med pasienten og må være noe pasienten selv ønsker og har gitt samtykke til.

84

Profile for Cappelen Damm

Alderspsykiatri og omsorgsarbeid  

Alderspsykiatri og omsorgsarbeid - utdrag kapittel 7

Alderspsykiatri og omsorgsarbeid  

Alderspsykiatri og omsorgsarbeid - utdrag kapittel 7