Page 1


Innledning  

N

orsk journalistutdanning begynte som et brevkurs, gled inn i det høyere utdanningssystemet på en barneskole, og fikk forskningsplikt samtidig med at en stor del av de offentlige forskningsmidlene ble kanalisert til det private, bransjestyrte Institutt for Journalistikk. Pressen hadde forsøkt å få etablert skolen i samarbeid med universitetet allerede på 1950-tallet uten å lykkes, men da skolen ble etablert som selvstendig institusjon og begynte å vise akademiske trekk på 1970-tallet, var det ikke en slik type akademisering pressen ville ha. På 1990-tallet fikk utdanningen sekserkandidatene fra videregående i konkurranse med prestisjefag som medisin, men det skjedde før journalistikken ble formelt anerkjent som en egen disiplin. Til slutt gikk veien inn i det som er dagens høyere utdanningssystem via en statsråd – Gudmund Hernes – som ikke ville akademisere journalistikken. Historien om norsk journalistutdanning er full av paradokser. Det er i 2015 50 år siden den første offentlige norske journalistskolen ble etablert, noe som ga anledning til å lage dette risset av utdanningens korte historie. Jeg har vært ansatt ved journalistutdanningen ved Oslo og Akershus de siste ti årene, med hovedansvar for skolens fagforfatterstudium, men har også vært daglig involvert i grunnutdanningen i journalistikk. Som universitetsutdannet, og med journalistbakgrunn, men uten journalistutdanning, kjente jeg til de alminnelige oppfatningene om journalistikkstudiet. Jeg visste det var skepsis til utdanningen ute i yrket, særlig blant litt eldre journalister, og blant akademikere av samme generasjon visste jeg at det var en allmenn oppfatning at journalistikk ikke var noe ordentlig akademisk fag. På journalistutdanningen hadde jeg møtt et fag som overskred tradisjonelle grenser mellom humaniora og samfunnsvitenskap, og mellom teori og praksis. Det ville derfor være interessant å studere hvordan faget ble til, både institusjonelt og innholdsmessig, hvem aktørene var, samt inkludere noen av de studiene som finnes om studentutviklingen. Da jeg begynte å lete i det rundt 50 år gamle materialet, gjorde jeg først et gjensyn med Carl Just, administratoren av Norsk Korrespondanseskoles brevkurs i journalistikk gjennom flere tiår, og som i godt over ti år drev en privat journalistskole ved navn Journalistakademiet. Dette var en kort yrkesutdanning beregnet på praktiserende journalister, men med tunge innslag av forelesninger fra både Universitetet, pressen og statsforvaltningen.

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 9

22.10.15 13.53


10 Innledning

Medieforskeren Henrik G. Bastiansen hadde allerede analysert de prinsippene som lå til grunn for Justs undervisning i en artikkel i Norsk medietidsskrift, og dermed var det mulig å få en idé om hva som hadde preget etterkrigstidens første journalistopplæring, og hva som eventuelt hadde blitt med videre. Neste hovedperson i utdanningens tidlige forløp ble Jon Dørsjø, den første rektoren ved Norsk Journalistskole, en mann som er blitt nokså glemt til tross for at han var helt sentral i norsk journalistutdanning i 20 år. Dagbladet-journalisten Dørsjø var blitt ansatt ved Journalistakademiet i 1962 for å utrede mulighetene for en offentlig journalistutdanning. Dette var en periode da ungdomskullene begynte å vokse og det norske utdanningssystemet slik det ser ut i dag, var i støpeskjeen, og sjansene for å få utdanningen inn under en offentlig paraply var økt. Dørsjø tok utgangspunkt i opplegget til Just, men var samtidig den som utviklet den modellen som på mange måter er det studiet bygger på i dag. Kunnskapen om Dørsjø begrenser seg hovedsakelig til utredninger og foredrag eller artikler om journalistutdanning. Det kan imidlertid se ut som om han var tidlig ute, i alle fall i norsk sammenheng, med å forsøke å integrere mer etablerte universitetsfag i journalistikken, samtidig som han tidlig tok til orde for å få etablert forskning i faget. Jon Dørsjø er tidligere først og fremst beskrevet som en bifigur i Rune Ottosens historie om Norsk Journalistlag1 og Ivar Andenæs’ biografi over Thorbjørn Wale.2 Wale var den første lederen for det frittstående forskningsinstituttet Institutt for Journalistikk. At de to ikke hadde noe godt forhold, var kjent, også at Dørsjø var forbundet med den perioden på 1970-tallet da det radikale studentopprøret kom til Journalistskolen. Han var blitt stående som en representant for en litt uregjerlig blanding av radikalisering og akademisering som ikke passet med den mer «matnyttige» tilnærmingen til universitetsfagenes kunnskap som mange i pressen ønsket seg – hvis de i det hele tatt mente utdanning hadde noe å tilby yrket. Wale var erklært tilhenger av at akademisk kunnskap måtte brukes på bransjenyttig vis, og dermed representerte de to forskjellige tilnærminger til akademisering. Gjennom å studere det Dørsjø har etterlatt seg, trer det imidlertid fram et bilde av en mann som etter alt å dømme ble inspirert av 1960- og 1970-tallets fagkritikk til å skape noe som mer ligner på den journalistutdanningen som finnes i dag. Det er lite sannsynlig at dette var noe Dørsjø gjorde i et vakuum. Vi vet blant annet at han fra tidlig av hadde kontakt med andre nordiske journalistutdannere, og særlig Lars Furhoff som var rektor ved Journalisthögskolan i Stockholm. Furhoff var en betydelig skikkelse i det lille skandinaviske journalistutdanningsmiljøet, men også omstridt, og han hadde det til felles med Dørsjø at han ikke ble godt ansett i det pressemiljøet han skulle utdanne rekrutter til.

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 10

22.10.15 13.53


11 Innledning



To historier Boken kan leses på to måter. Det er en fortelling sett nedenfra om en av de mange yrkesutdanningene som de siste tiårene har kommet inn i det høyere utdanningssystemet. Denne skolen ble etablert like før det radikale 70-tallsopprøret, og kom dermed på kant med yrket den skulle utdanne til. Forholdet til pressen endret seg imidlertid gradvis i takt med at norsk presse løsrev seg fra sine partieiere og norske journalister satte i gang en profesjonsbyggingsprosess.3 Samtidig skulle journalistikken utstyres med et akademisk grunnlag. Hvordan ble det gjort? Journalistutdanningens historie må imidlertid også omfatte historien om norsk utdanningspolitikk, som ikke alltid har vært like helhetlig. Journalistskolen ble etablert like før den store bølgen av distriktshøyskoler, og var et av en rekke små utdanningspolitiske tiltak som ble sjøsatt i årene før og etter 1970, uten at noen helt visste hvor leden gikk. Ved innvielsen av Journalistskolen på Gamlebyen skole i 1965 ble det brukt svært store ord, både av representanter for presse, universitet og myndigheter. Deretter ble en håndfull ansatte satt til å bygge opp en utdanning i lånte lokaler, med begrenset tilgang til både utstyr og penger. For den første rektoren fikk blandingen av ressursmangel og konflikter med pressen etter hvert et vanskelig utfall, sannsynligvis forsterket av at han selv ikke hadde de personlige og strategiske egenskapene som krevdes i en slik stilling. Også senere rektorer slet med økonomien og å skaffe det som trengtes til en stadig mer utstyrskrevende utdanning. Knapphet på ressurser og personell bidro til at enkeltpersonene satte betydelig preg på forskjellige deler av faget. De tok tak i de fagene de selv var utdannet i, lånte fra andre universitetsfag eller bygget opp faget rundt temaer de selv hadde interesse for og kunnskap om. Oppbyggingen av noe som skulle være noe mer enn et undervisningsfag gikk såpass sakte at det har vært nødvendig med avstand i tid for å få en klarere forståelse av hvilke avgjørende valg som ble tatt underveis. De første 20 årene fortsatte denne noe fragmenterte utviklingen, også ved hjelp av studenter som bidro til fagoppbyggingen med kortere oppgaver. Da de to tiårene var over, hadde skolen fått læremidler innen de viktigste områdene; språk og sjanger, etikk og kildekritikk. På slutten av 1980-tallet begynte norsk utdanningspolitikk igjen å bevege seg. Frislippet av nye skoler i det høyere utdanningssystemet fra rundt 1970 hadde gjort sektoren uoversiktlig. Senere utdanningsminister Gudmund Hernes ledet et utvalg som skulle rydde opp. Hensikten til Hernes-utvalget var å plassere alle de små og store brikkene i norsk utdanningssektor slik at det ga en helhet. Hernes-utvalget foreslo en annen struktur enn den som er rådende i dag. De «praktiske» utdanningene skulle forbli praktiske, men

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 11

22.10.15 13.53


12 Innledning

utvikle et nærmere samarbeid med læresteder som holdt på med beslektet tematikk. Det skulle utvikles et såkalt Norgesnett, der spesielle institusjoner skulle få det som ble betegnet som knutepunktfunksjoner. Samtidig var universitetene i ferd med å endre seg. Universitetshistoriker Kim Helsvig skriver at Universitetet i Oslo i denne perioden hadde begynt å få rykte på seg som en «koloss på leirføtter».4 Universitetet måtte søke ut til det praktiske liv, bevise at det hadde noe å tilby samfunns- og næringsliv. Blant annet av den grunn var det innledet et samarbeid mellom Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og Norsk Journalisthøgskole, som skolen nå het. Hernes-utvalget hadde fanget opp dette samarbeidet, og beskrev det som et typisk eksempel på det samarbeid – og den arbeidsdelingen – som lå i Norgesnettet. Ikke mange år etter ble journalistutdanningen tildelt knutepunktfunksjon for avisjournalistikk. Da var utdanningen i mellomtiden blitt en del av Høgskolen i Oslo, nok et eksempel på de litt uransakelige veiene norsk utdanningspolitikk har tatt. Derfra var veien kort til å søke om – og få innvilget – et professorat i journalistikk. Til tross for tilhørigheten på profesjonshøyskolen på Bislett, var journalistutdanningen da i ferd med å etablere et hovedfag i journalistikk sammen med Universitetet i Oslo. Professoratet i journalistikk ved Høgskolen i Oslo ble besatt i 1999, samme året som europeiske utdanningsministre møttes i Bologna i Italia for å skape et felles europeisk utdanningsmarked. Det innebar at universiteter og høyskoler ble mer lik hverandre, og at forsøket på å holde de to utdanningsslagene atskilt ble reversert. Underveis hadde myndighetene tatt stadig sterkere grep om opptaksreglementet i høyere utdanning. Det førte til at journalistutdanningene, som hadde hatt økende popularitet i mange år, kom inn i den samme løypa som de mer tradisjonelle universitetsfagene. Dermed fikk journalistikkfaget sekserkandidatene fra videregående skole mange år før det var formelt anerkjent som et fullrigget akademisk fag.

Knoppskyting og fotoutdanning Sammen med medieutdanningen i Volda, som ble grunnlagt som del av det nye distriktshøyskolesystemet i 1971, var Journalistskolen, senere Journalisthøgskolen, landets eneste utdanning på området. Først fra slutten av 1980-tallet fulgte det knoppskyting på journalistikkområdet ved universiteter og høyskoler i flere landsdeler. 30 år etter oppstarten, i 1995, ble den private Pressefotografskolen etablert som del av det offentlige utdanningssystemet og lagt til samme institusjon, som i mellomtiden var blitt Høgskolen i Oslo (nå Høgskolen i Oslo og Akershus). I tillegg til undertegnedes bidrag som utgjør hoveddelen av boken, er

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 12

22.10.15 13.53


13 Innledning



kapittel 14 og et underkapittel i kapittel 10 redigert inn fra et manuskript av høyskolelektor Anders Graver Knudsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus om fotojournalistutdanningens historie. Knudsen har også vært ansvarlig for bildene i denne boken, og har gjort flere intervjuer. Han skal ha en stor takk for det arbeidet han har lagt ned, og skal selvsagt krediteres særskilt for sitt bidrag til historien. Beretningen er konsentrert om tiden fram til årtusenskiftet. Akademiseringen av journalistikkfaget strekker seg over en periode på mange tiår, men en utredningsgruppe som fagfellevurderte journalistutdanningen i 1998, tidfestet den endelige etableringen av journalistikk som akademisk fag til 1997.5 Da besluttet Universitetet i Oslo å etablere et felles hovedfag mellom Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og det som da var blitt journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Konklusjonen ble at journalistikk skulle være eget hovedfag og ikke en retning innen medieog kommunikasjonsvitenskap. Siden har forskjellige utdanningspolitiske grep brakt universiteter og høyskoler nærmere hverandre. Etter årtusenskiftet er utviklingen bare kort og skissemessig fremstilt. Dette har sammenheng med to ting: For det første er det flere grunner til at en samtidshistorisk fremstilling ikke bør forsøke å si for mye om den fasen man er midt oppe i. Det gir seg selv at en viss forsiktighet må utvises overfor trekk man fortsatt ikke vet om vil bli stående på lengre sikt. For det andre er det en særlig utfordring ved dette arbeidet at forfatterne av denne historien i dag er ansatt ved det instituttet som er arvtakeren etter Norsk Journalistskole og Norsk Journalisthøgskole. Skal en mer fyllestgjørende beskrivelse av journalistikkstudiet slik det fremstår i dag, gjøres, bør arbeidet utføres av helt andre forfattere.

Bokens oppbygning Boken er delt i tre deler, i tillegg til en innledning og et etterskrift. Kronologisk er de tre delene hovedsakelig organisert etter perioden som journalistskole, så journalisthøgskole, og så den prosessen som førte skolen inn i det nåværende høyskolesystemet, men fordi disse delene også er delvis tematisk organisert, vil de av og til handle om parallelle prosesser og gripe over i hverandre i tid. Del 1 er et forsøk på en beskrivelse av omstendighetene rundt etableringen og det omlandet den nye skolen befant seg i. Hvordan var skolen de første årene? Hvordan plasserte den seg i forhold til pressen og den gryende presseforskningen, og hvilke inspirasjonskilder hadde den? Del 2 er et forsøk på å trekke fram noen sentrale sider ved den fagutviklingen og etter hvert forskningen som var med på å bygge opp faget.

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 13

22.10.15 13.53


14 Innledning

Journalistikkfaget ble forsøkt utvunnet av et fundament bestående av alt fra språkvitenskap og samfunnsfag til juss og historie, samtidig som inspirasjonen fra både praktiserende journalister og historiske forbilder var med på å definere det bildet utdanningen ga. De første par tiårene med fagutvikling sammenfalt med at Norsk Journalistlag i kjølvannet av partipressens oppløsning valgte en profesjonsbyggende strategi, der journalistens selvstendighet, etiske yrkeskodeks og en felles yrkesideologi var viktige bestanddeler. Denne utviklingen forsøkte utdanningen å gripe inn i. Spesielt i denne delen har jeg brukt en metode der jeg har studert tidlige læremidler og forskningsbidrag. Jeg har gått inn i de forskjellige temaene på de tidspunktene de dukker opp i utdanningen, og derfra forsøkt kort å trekke noen linjer fremover. Etter en del overveielse har jeg valgt å ikke skille mellom begrepene fag, vitenskap og disiplin før aktørene selv begynte å bruke dem. I de første tiårene er det stort sett ordet «fag» som brukes, og gitt studiets praktisk-teoretiske preg, er det også det mest dekkende begrepet. I denne delen er også Anders Graver Knudsens bidrag om fotojournalistutdanningen med. Del 3 handler om veien inn i det nåværende universitets- og høyskolesystemet, og kan beskrives som den lange avslutningen av journalistutdanningens formative fase. Den tar til på slutten av 1980-tallet, og har sammenheng med flere ting. Universitetene begynte å satse på journalistikk, og det ble innledet et samarbeid mellom journalistutdanningen og Universitetet i Oslo. På slutten av 1980-tallet begynte flere journalistutdanninger å dukke opp, og på midten av 1990-tallet kan man også se at forskningen om journalistikk begynner å nå et visst nivå, både internasjonalt og i Norden. Her begynner ikke minst utdanningspolitikken å bli en synlig størrelse. Det har derfor vært naturlig å behandle denne utviklingen i en separat del. I en utdanningshistorie av denne typen er det mange faktorer som spiller inn; både samfunnsmessige og utdanningspolitiske forhold, studentutvikling og hva som ellers skjer i akademia. Internasjonal inspirasjon har betydning, det samme har endringer i den bransjen skolen utdanner til. Boken er et forsøk på å gi et bilde av noen viktige påvirkningsfaktorer, men det har også vært nødvendig å foreta noen klare avgrensninger for å holde fokus på utviklingen ved journalistutdanningen i Oslo. Manuset er basert på arkivmateriale, intervjuer, annen litteratur og presseoppslag. Arkivmaterialet er hovedsakelig hentet fra tre steder: Statsarkivet, der arkivene til Norsk Journalistskole (1965 til 1980) og Norsk Journalisthøgskole (1981 til 1994) er avlevert, og arkivet til Høgskolen i Oslo fra 1994, som fortsatt befinner seg ved skolen. I tillegg er noe materiale fra Høgskolen i Oslo og Akershus, som ble etablert i 2011, brukt. Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har videre gitt meg adgang til materiale de har tatt vare på som spesifikt handler om tilnærmingen

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 14

22.10.15 13.53


15 Innledning



mellom journalistutdanningen og Universitetet, og Norsk Journalistlag (NJ) har gitt meg stoff om NJs utdanningspolitikk på 1990-tallet. I tillegg har enkeltpersoner latt meg få tilgang til materiale de har tatt vare på. Av annen litteratur er generell pressehistorie brukt, noen offentlige utredninger og stortingsmeldinger, samt lærebøker og forskningsrapporter i journalistikk. I dette arbeidet har også artikler fra fagbladet Journalisten vært svært nyttige. I den forbindelse skal en spesiell takk rettes til Magne Lindholm, som etter å ha fullført sin doktoravhandling våren 2015, overlot meg sitt omfattende arkiv med notater og kopier fra fagbladet gjennom 60 år. Lindholm hadde underveis vært spesiell oppmerksom på stoff i Journalisten som berørte journalistutdanningen, noe som har vært helt avgjørende for at dette prosjektet kunne gjennomføres på den tiden som har vært til rådighet, og det har begrenset behovet for egne besøk i Journalistens arkiver betydelig. I tillegg er det brukt intervjuer. I tråd med hovedfokuset på den formative fasen er hoveddelen av intervjuene foretatt med ansatte som var ved skolen mellom ca. 1965 og 2000. Tre ansatte ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har også vært gode kilder. I tillegg har vit. ass. Marte Havikbotn Høiby intervjuet noen av de nåværende ansatte for å få innsikt i den siden ved utdanningen som har profilert den mest – den internasjonale orienteringen. Noe over 40 tidligere studenter er også intervjuet, de fleste av dem av Benjamin Strandquist, som var vit. ass. knyttet til prosjektet høsten 2014. Å skrive historie er å forsøke å tolke, sette sammen og skape et meningsfylt forløp ut av levninger etter en tid som er over. En slik arbeidsprosess reiser flere spørsmål om kildearbeid og fremgangsmåte. Noen slike sentrale spørsmål er drøftet i innledningen til min doktoravhandling fra 2012.6 Her skal bare noen trekk nevnes: Såkalt samtidshistorie er en spesiell utfordring, fordi historien ennå ikke er avsluttet. Levende kilder kan gi en dimensjon til et historisk arbeid som man ikke kunne fått med bare skriftlige kilder, men det har også noen ulemper. Kildene kan huske feil, eller være påvirket av andre, senere fortellinger. Det kan også være at det ligger konflikter i nær fortid som har påvirket kildenes oppfatninger. Intervjuene er derfor hovedsakelig brukt i orienterende øyemed – for å få innblikk i hvilke utviklingstrekk som underveis er blitt betraktet som viktige og utfylle skriftlige kilder. Arkivmaterialet har ikke vært komplett fordi Norsk Journalisthøgskoles arkiv var avlevert Statsarkivet i delvis uordnet stand, men jeg håper likevel det forholdsvis brede kildetilfanget har gjort at skriflige og muntlige kilder har kunnet korrigere hverandre, slik at fremstillingen totalt danner et mest mulig sakssvarende bilde. Et særlig problem er, som nevnt over, den spesielle tilknytningen både Anders Graver Knudsen og jeg har til en institusjon som Norsk

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 15

22.10.15 13.53


16 Innledning

Journalistskole i sin tid var forløperen til. Innenfor det som har kommet av norsk utdanningshistorie så langt er det ikke uvanlig at historien skrives av institusjonens egne ansatte. Det skjedde ved Universitetet i Oslo, og det skjer nå ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som denne historien er en del av. Utfordringene ved dette blir likevel større når man kommer ned på instituttnivå. Det krever en spesiell varsomhet, og har i seg selv vært en grunn til å avrunde den historiske fremstillingen rundt år 2000. Selv har jeg vært ansatt ved skolen fra 2005, Knudsen fra 2009. Min oppsummering etter å ha dukket ned i utdanningens historie, er imidlertid at den i den perioden denne boken legger vekt på, var en helt annen institusjon enn den er i dag. Det har gjort eventuelle følsomme spørsmål litt lettere å forholde seg til. Prosjektet har hatt en referansegruppe bestående av professor Elisabeth Eide, tidligere førsteamanuensis Egil Fossum, professor Rune Ottosen og tidligere førsteamanuensis Odd Raaum. Det må gjøres oppmerksom på at flere av dem som har sittet i referansegruppen også har vært sentrale personer i oppbyggingen av faget. På den annen side har også faget hatt flere viktige pionerer som ikke er representert i referansegruppen. Jeg vil uansett presisere at arbeidsdelingen mellom forfatterne og referansegruppen har vært klar fra første stund, og at de først og fremst har fungert som en støtte, og bidratt med opplysninger og bistand som forhåpentligvis har ført til at sluttresultatet har færre feil og skjevheter enn hva som ellers ville vært tilfelle. Arbeidet har vært finansiert som et spleiselag mellom Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Rådet for anvendt medieforsk­ ning og Pressens Faglitteraturfond. Vi vil takke alle disse bidragsyterne for at de har gjort prosjektet mulig. Vi vil også takke alle som har stilt opp i møter, intervjuer og korrespondanse og på den måten bidratt til å sette denne historien sammen. En komplett liste over de nærmere 70 personene som skal takkes for dette, står bakerst i boken. Takk også til Institutt for medier og kommunikasjon og særlig til professor Ragnar Waldahl ved Universitetet i Oslo som overlot meg sitt materiale, Bente Sabel ved Norsk Journalistlag som villig fant fram gamle papirer midt i en opprydningsprosess, og staben ved Statsarkivet i Oslo som i løpet av kort tid hjalp til med å få tilgang til relevant materiale i et svært omfattende arkiv. Av lesere og kommentatorer skal særlig tre personer takkes på vegne av Anders Graver Knudsen og meg selv, i den rekkefølge de fikk befatning med dette manuset. For det første vår kollega, førsteamanuensis Magne Lindholm, som under arbeidet med sin avhandling ga meg et upublisert notat som formet ideen om en slik historie. Videre skal han spesielt takkes

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 16

22.10.15 13.53


17 Innledning



for å ha lest hele manuset i utkast og kommet med viktige og grundige kommentarer. Professor Fredrik Thue ved Senter for profesjonsstudier har hatt funksjon som veileder og ikke minst samtalepartner med et stort faglig overblikk, og jeg har blant annet nytt godt av den innsikten han har fått etter tidligere å ha vært medforfatter på den store serien om historien til Universitetet i Oslo. Hans gode kommentarer, forslag til videre lesning og dessuten velvilje har hatt stor betydning for arbeidet. Til sist vil vi takke professor Henrik G. Bastiansen ved Høgskulen i Volda, som viste seg å være den Cappelen Damm Akademisk hadde valgt ut til å fagfellevurdere dette manuskriptet. Han har gitt gode innspill, forslag og kommentarer, og med en fagfelle som kjenner pressehistorien så godt, har det også gitt en følelse av å være på trygg grunn. Alle disse tre har på hver sin måte også bidratt til at deler av manuset fikk en ny retning. Ikke minst av den grunn må vi, til tross for alle disse gode leserne, understreke at alle feil og mangler ved fremstillingen utelukkende er forfatternes eget ansvar.

105788 GRMAT Journalistutdanningens historie 150101.indd 17

22.10.15 13.53

Profile for Cappelen Damm

50 år med journalistutdanning - en historie om akademiseringen av et yrkesfag  

Innledning

50 år med journalistutdanning - en historie om akademiseringen av et yrkesfag  

Innledning