Fyr - Sørlandets utposter

Page 1


‌de mest markante byggverkene som menneskene har reist i kystlandskapet.


Jo van der Eynden Øivind Berg Øystein Paulsen

FYR Sørlandets utposter


>

Seilskutene som deltar i Nordisk seilas skaper en historisk ramme rundt Lyngør fyr.

4


INNHOLD 6 FORORD 8 VI ER ALLE FYRFOLK 18 FYR I SØR 30 FYRLIV FØR OG NÅ 62 FYRET OG NATUROMGIVELSENE 76 FYRET OG KULTURLANDSKAPET 88 SØRLANDSFYRENE FRA ØST TIL VEST 92 STANGHOLMEN FYR 102 LYNGØR FYR 112 YTRE MØKKALASSET FYR 120 STORE OG LILLE TORUNGEN FYR 134 SANDVIKODDEN FYR 138 RIVINGEN FYR 142 HOMBORSUND FYR 158 SALTHOLMEN FYR 174 GRØNNINGEN FYR 188 ODDERØYA FYR 198 OKSØY FYR 210 SONGVAAR FYR 222 RYVINGEN FYR 238 HATHOLMEN FYR 248 LINDESNES FYR 272 SØNDRE KATLAND FYR 286 LISTA FYR 302 VARNES FYR 308 AVSLUTNING 5


FORORD Fyrene er kystens veivisere – navigasjonshjelpemidler som skal trygge ferdselen for de sjøfarende. Fyrstasjonene er imponerende byggverk som reiser seg på de mest ekstreme steder ytterst i skjærgården. De vitner om stor ingeniørkunst, menneskelig trass og tilpasning til naturkreftene. Vi våger å påstå at det knapt finnes bedre måter å oppleve skjærgårdsnatur og kystkultur på enn å unne seg gleden av et fyrbesøk – gjerne flere. Fyrene har mange historier å fortelle, og hver stasjon har sine helt særegne opplevelser å by på. I dag er alle fyrene automatisert og uten fast bosetting. Men takket være et stort frivillig engasjement, en lydhør og ansvarsbevisst forvaltning, og politiske vedtak og føringer, er mange av de mest verdifulle fyrstasjonene i dag fredet som kulturminner. Mange fyr er gjort tilgjengelige for allmennheten gjennom et samarbeid mellom staten som eier og frivillige organisasjoner med medlemmer som er villige til å bruke egen fritid til å holde bygninger ved like og legge forholdene til rette for at du og jeg skal kunne komme på besøk. Vi vil gjerne tilegne denne boka til alle dem som har bidratt til å gjøre fyrbesøk og overnattinger på fyrstasjoner til en viktig og vakker del av det moderne kystfriluftslivet. Samtidig håper vi også at denne boka vil gi noen små glimt av fyrlivet, slik det artet seg i tidligere tider. Måtte boka inspirere til å utforske «Sørlandets utposter» både i fortid, nåtid og framtid. Og måtte opplevelsene gi gode reiseminner. Takk til alle som har bistått oss i arbeidet med boka, og for økonomisk støtte til prosjektet fra Agder fylkeskommune, Kystverkmusea og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Brekkestø, Tromøy og Fevik, mai 2020 Jo van der Eynden, Øivind Berg og Øystein Paulsen >

En av mange fyrentusiaster: Henriette M. Skjæveland, styreleder i Norsk fyrhistorisk forening og styremedlem i Foreningen Søre Katland fyr.

6



VI ER ALLE FYRFOLK Kystfyrene – en lysgate langs innfarten til vårt land, fra holme til holme, fra nes til nes. Og innenfor – en hær av små lyktemenn som vokter de trange innløp til menneskenes hjem.

Terje Stigen: De faste lys ,1975 8


Fyret som symbol og identitet


…det er utelukkende bygget for å tjene og være til nytte – ikke for noen annen hensikt.


FYRENE ER KYSTENS TRAFIKKLYS bronsestatue av den greske solguden Helios, med en brennende fakkel løftet for vise skipene vei. Begge ble dessverre ødelagt av jordskjelv for mange hundre år siden, men er likevel godt dokumentert gjennom skriftlige kilder. Ifølge den anglo-irske forfatteren Georg Bernard Shaw finnes det ikke noe mer altruistisk eller medmenneskelig byggverk enn et fyr, fordi «det er utelukkende bygget for å tjene (serve) og være til nytte. Ikke for noen annen hensikt». Det stemmer jo selvsagt at disse «kystens veivisere» hovedsakelig er bygget for å øke sikkerheten for de sjøfarende, unngå ulykker og berge skip, last og menneskeliv. Samtidig er det nok kanskje en sannhet med modifikasjoner, siden det også ofte ble brukt mer kyniske argumenter for å forbedre og utvikle navigasjonshjelpemidlene: utbygging av fyrene legitimerte en generell skattlegging av skipstrafikken, samtidig som det selvsagt var i statens interesse å begrense antall forlis med tap av varer som skulle fortolles. Likevel får vi tro at medmenneskeligheten har vært en minst like viktig drivkraft i utviklingen av fyrtjenesten som kynismen. I alle fall er det neppe tilfeldig at fyrtårnet, med sine lysstråler som slynges ut over et mørkt og opprørt hav, har blitt et flittig benyttet religiøst symbol. Fyret står for trygghet i stormen, en veiviser i mørket, både i konkret og overført betydning. Og dette er selvfølgelig også en av grunnene til at så mange av oss har et positivt forhold til fyrene – eller i alle fall til «vårt fyr» – det vi har i nabolaget og som symboliserer «hjemveien» for våre folk på havet. Overraskende mange har til og med sagt at de savner de dype «rautene» fra tåkeluren som en gang var en del av kystens «akustiske landskap» når sikten ble borte i tåke og snødrev.

Så enkelt og prosaisk kan det sies uten å være feil. Snarere tvert imot: Fyrenes viktigste oppgave er, og har alltid vært, å gi de sjøfarende sikker landkjenning og å vise skip og fiskefartøy trygt i havn. Når vi ser på antallet fyr i verden; i Europa, i Norge og ikke minst langs Sørlandskysten, så forteller dette noe om hvor viktig havet – i betydning sjøtransporten og fiskeriene – har vært og fortsatt er for verden, Europa, Norge og Sørlandet. I alt ble det bygget mer enn 200 bemannede fyrstasjoner i Norge, de aller fleste i perioden 1814–1905. Bare på Agderkysten har det vært 20 bemannede fyr, selv om riktignok ikke alle har vært i drift samtidig. Men fyrene er også noe mer enn instrumentelle, tekniske innretninger. Som gruppe utgjør de de mest markante byggverkene menneskene har reist i kystlandskapet. Med sin ekstreme beliggenhet ytterst mot storhavet hvor naturkreftene uavlatelig river, sliter, brekker, bøyer og tærer, kort sagt bryter ned de fleste materialer, representerer de også med sin trassige soliditet noe av det ypperste innen byggekunsten; både arkitektonisk, ingeniørmessig og håndverksmessig, hvilket også gjør mange av dem til viktige historiske minnesmerker. Skikken med å tenne lys for å vise sjøfarende trygt i havn går langt tilbake i historien. Det eldste fyret som fortsatt er i drift, Herculestårnet på nordspissen av den iberiske halvøya, ble reist av romerne for om lag 1800 år siden. Det er i dag oppført på UNESCOs liste over kulturminner som tilhører verdensarven. Antagelig vil flere komme til etter hvert som bevisstheten om fyrenes historiske betydning og verdi som kulturminner øker. Det er også betegnende at vi faktisk finner to fyr blant de sju byggverkene fra antikken som i ettertiden har fått status som «verdens underverk»: fyret Pharos utenfor Alexandria, bygget på 300-tallet før Kristi fødsel, og den såkalte Kolossen ved innseilingen til havnen på Rhodos. Pharos-tårnet skal ha vært mer enn 100 meter høyt, med et lys som kunne sees mer enn 60 km unna. Kolossen skal ha vært formet som en mer enn 30 meter høy

For alle trenger vi et fyrlys i livet, som Ole Bremnes så vakkert uttrykker det i visa «Har du fyr» – en tekst som ikke bare treffer oss «fyrfolk» i hjertet, men som raskt ble elsket og sunget over hele landet som en kystens folkevise, nærmest en nasjonalsang:

11


>

Venneforeningen har både vært pådrivere og bidragsytere til å få Ytre Møkkalasset fyr reetablert med lys.

I diktet Kalypso tenner Åse-Marie Nesse sitt fyrlys for alle som leter, prøver og feiler, og for «all villfaren kjærleik»:

Ytterst i verden, ytterst i vest kan hende du seile di skute. Kan hende du seile tilfeldig som gjest – kanskje du går der i rute? Uansett treng du et punkt som e fast der du frakte di skjøre last. Det e nok at det står der og brenn – en trofast gammel venn. Har du fyr, har du løkte langs din vei? Har du fyr, et signal om riktig lei? Ei lampe som gløde i mørket og lose dæ ut og frem, som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar for dei som ror i ring og aldri finn same rytmen for dei som berre lyder til signal frå framande farty for dei som støytte på grunn i medvind for dei som styrer etter stive sjøkart utan å ense måkars mjuke flog for alle som kjenner dei sju hav og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta eg tenner eit fyrlys for all villfaren kjærleik så vegen til det lova landet blir synleg i natt

Ola Bremnes: Har du fyr (utdrag)

Åse-Marie Nesse: Av hav er du komen. Dikt, 1970 12


Men fyrene representerer også mennesker og levd liv. En «fyrstasjon» er å forstå som et bemannet fyr. De første «automatiske» fyrlyktene som ikke krevde fast daglig tilsyn kom riktignok allerede på slutten av 1800-tallet, men så lenge fyrlyset var basert på levende ild, måtte det passes og skjøttes: veker stusses, glass pusses, drivstoff etterfylles osv. Derfor måtte det bo folk både på de ytterste utpostene mot havet og langs den indre leia. Noen måtte våke over lyset i nattemørket. Sånn er det ikke lenger. Nå slukkes og tennes fyrlysene automatisk og solceller sørger for den energien som trengs for å få lys i pæra. Tåkeluren er lagt ned og betjeningen er flyttet fra. Status for alle norske fyr i dag er «automatisert og avbemannet». Sånn er utviklingens ubønnhørlige gang. Samtidig er noe vesentlig blitt borte. For mens det ennå var folk på jobb ute på fyrstasjonene, fikk bygningene luft og varme. Bygg og anlegg ble vedlikeholdt, skader ble reparert og mangler rapportert. Uten folk tar forfallet fort over, spesielt på de ytterste skjær. Det paradoksale er at det var få som tenkte på fyrene som viktige kulturminner så lenge de var bemannet. Først i forbindelse med automatisering og avbemanning våknet bevisstheten om at fyrene representerte og symboliserte en viktig del av norsk kystkultur og maritime kulturhistorie, og at de derfor ikke bare kunne overlates til forfall og nedbrytning, rives eller sprenges i filler. Snarere vokste det fram et bredt folkelig engasjement som krevde at i hvert fall et utvalg av fyrene burde bevares for ettertiden.

Som et av de første land i verden fikk Norge sin nasjonale verneplan for fyrstasjoner i 1995 (Riksantikvarens rapporter nr. 24, 1997), noe som resulterte i at i alt 83 fyrstasjoner og 5 tåkeklokkeanlegg ble fredet etter Kulturminneloven. I planprosessen ble de enkelte fyrstasjonene vurdert etter mange ulike kriterier, men generelt ble det lagt til grunn at hele anlegg burde bevares. Det vil si at en ikke bare valgte ut de majestetiske tårnene, men også ville at boliger, maskinhus, uthus, naust, landinger, hageanlegg og andre spor etter menneskelig aktivitet på stasjonene burde tas vare på som en dokumentasjon av både den fysiske og sosiale historien. Verneplanen representerte uten tvil en stor utfordring for forvaltningen, både på grunn av ambisjonsnivået og som følge av prosessen med automatisering og avbemanning. De aller fleste fyrene i Norge er eid av staten og forvaltet av Kystverket som fagetat. Selv om mange, også internt i etaten, hadde stor forståelse for viktigheten av å frede fyr som kulturminner, var det ikke tatt budsjettmessig høyde for de økte forpliktelsene til vern og vedlikehold etaten ble påført som en følge av fredningene. Da det i tillegg ble klart at Riksantikvarens tilskuddsordning til fredede bygg og anlegg ikke kunne benyttes til bygg i andre statsetaters eie, var den såkalte «fyrfella» et faktum: en betydelig økning i forpliktelsene, uten verken menneskelige eller økonomiske ressurser til å ivareta dem. Og med den ubønnhørlige konsekvensen at forfallet satte inn – på den ene stasjonen etter den andre.

13


De frivilliges engasjement og pågangsmot springer ut av ønsket om å gjøre fyret og fyropplevelsene tilgjengelige for folk flest.


<

Fyrene i havgapet krever stadig vedlikehold: rengjøring, uttørking, skraping og maling år etter år…

FRIVILLIG ENGASJEMENT Det har ikke vært ønsket om å skape eksklusive klubblokaler eller luksuriøse besøksmål som har vært drivkraften. Det idealistiske fyrengasjementet har vært tuftet både på ønsket om å bevare, men også på ønsket om å bruke, formidle og gjøre tilgjengelig. Eller sagt litt mer høytidelig: en ideologisk kombinasjon av kulturvern og friluftsliv. Bakteppet i denne sammenheng er selvsagt den økende privatiseringen av strandsonen langs kysten, og behovet for en større grad av tilrettelegging for det enkle, miljøvennlige kystfriluftslivet som vokste fram på 1980-tallet. I dette perspektivet var det selvsagt naturlig å rette blikket mot «skjærgårdens utposter», siden mange av fyrstasjonene ligger på svært spektakulære og attraktive steder for dem som søker naturopplevelser i skjærgården. Det har derfor vært viktig å forvalte disse statlige eiendommene med sine verneverdige bygninger på en slik måte at de kommer allmennheten til gode, og ikke bare blir privatisert og solgt til pengesterke folk med ambisjon om hytte med havutsikt. Det frivillige engasjementet for fyrbevaring har vært og er derfor også et folkelig og «demokratisk» prosjekt for å ivareta allmennhetens interesser i kystsonen. I denne sammenheng er det ikke urimelig å framheve engasjementet til Forbundet KYSTEN som ble stiftet i 1979. Allerede i 1981 ble det inngått avtale mellom Kystverket og Agder Kystlag om ny bruk av bygningene på Grønningen fyr i Kristiansand som følge av automatisering og avbemanning samme år. De påfølgende årene fungerte fyret hovedsakelig som besøksmål for foreningens medlemmer, men også som seminar- og møtested for kystkulturinteresserte både på landsbasis og i nordisk sammenheng. Da Bragdøya Kystlag ble etablert som et lokallag av Forbundet KYSTEN i 1986, førte dette til at avtalen med Kystverket om bruk av Grønningen fyr ble overført fra fylkeslaget til lokallaget i 1987. Ideen var da å åpne opp Grønningen fyr som besøksmål og enkelt overnattingssted i sommersesongen, ikke bare for medlemmer, men for «hvem som helst».

Det skal riktignok sies at det ikke bare var i Norge at fyrmyndighetene kom i en slik situasjon. Det var snarere regelen enn unntaket, både i Europa og i resten av verden. Men så var det ett forhold som gjorde at situasjonen i Norge likevel ikke var så ille som i mange andre land: det stadig voksende frivillige engasjementet som vokste fram langs kysten på 1980- og 90-tallet. Et engasjement som ikke bare kom til syne i lokalpresse og andre media, men som også resulterte i opprettelse av venneforeninger og stiftelser som var villige til å gjøre en innsats for å bidra i bevaringsarbeidet. Også kommuner og fylkeskommuner kom på banen. En rekke avtaler ble inngått mellom Kystverket som eier og frivillige organisasjoner eller offentlige instanser om etablering av ny bruk av bygningsmassen på fyrene, mot å påta seg forpliktelser med vedlikehold. Dette var også noe som skjedde i andre land enn Norge, men her ble det fra midten av 1990-tallet skapt et nasjonalt nettverk for de mange lokale fyrprosjektene. I 1997 ble Norsk Fyrhistorisk Forening opprettet, samtidig som store, nasjonale interesseorganisasjoner som Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund kom på banen og engasjerte seg i bevaring og tilrettelegging av fyrene for ny, allmenn bruk. Noen så nok lenge på dette engasjementet med en viss skepsis og overbærenhet. Å skulle erstatte profesjonelt ansatte med frivillig dugnad ble av mange oppfattet som nokså naivt, sett på bakgrunn av de utfordringene man sto overfor på mange av fyrene. Likevel er det hevet over tvil at det frivillige engasjementet for fyrene har vært viktig både i kraft av den faktiske arbeidsinnsatsen, det politiske og forvaltningsmessige presset de frivillige kreftene har utøvet både på vernemyndigheter og Kystverket, og for å skape en interesse og oppmerksomhet omkring fyrene i allmennheten. Strategien har stort sett vært lik over hele landet. De frivilliges engasjement og pågangsmot springer ut av ønsket om å gjøre fyret og fyropplevelsene tilgjengelige for folk flest.

15


…tanken om en egen «Norskekystens Turistforening» ble født, men kystfriluftsliv var ikke noe hett tema.

Dette var basert på en såkalt «vertsfamilie-ordning», hvor en familie fikk lov til å bo gratis på fyret ei uke (eller mer) mot å holde det åpent for besøkende. Ordningen var selvsagt inspirert av Den Norske Turistforeningens nettverk av bemannede (og ubemannede) hytter i fjellheimen, og ble raskt en suksess. Samme modell ble adoptert på flere fyr, og tanken om en egen «Norskekystens Turistforening» ble født. Men DNT hadde mer enn nok med fjellheimen den gang, og var skeptiske til utvidelse av sitt geografiske engasjement. Kystfriluftsliv var ennå ikke blitt noe hett tema, og kystturisme handlet hovedsakelig om motorbåtenes og cabincruisernes behov for marinaer og fortøyningsmuligheter i skjærgården. Ingen snakket om seilsjekte, robåt, kajak, eller behovet for ilandstigningsmuligheter og enkel overnatting når du kom i småbåt. Men dette bildet skulle endre seg vesentlig i løpet av få år, ikke minst som følge av at både DNT og Friluftsrådenes landsforbund kom på banen, i tillegg til Forbundet KYSTEN og Norsk Fyrhistorisk Forening. Viktig i denne sammenhengen var engasjementet til daværende redaktør av DNTs medlemsblad «Fjell og Vidde», Per Roger Lauritzen. Han var en ivrig padler og så tidlig hvilket potensiale fyrstasjonene representerte for kystfriluftslivet. Et besøk på Grønningen i 1995 resulterte i at «Fjell og vidde» nr. 5/95 ble sendt ut til alle medlemmer med et flott bilde av Grønningen fyr på forsida. Senere fulgte han opp med flere artikler og reportasjer hvor han tok til orde for at DNT skulle utvide sitt engasjement i kystfriluftslivet. Også Friluftsrådenes landsforbund engasjerte seg, blant annet for å ivareta friluftsinteressene i spørsmål knyttet til mulig etterbruk av offentlige eiendommer langs kysten. Etter hvert vokste det fram et samarbeid mellom Forbundet KYSTEN, DNT og Friluftsrådenes Landsforbund omkring utviklingen av konseptet «Kystleden», med tilrettelegging for enkelt, miljøvennlig kystfriluftsliv, med overnattingsmuligheter og tilrettelegging for roing og padling.

Disse tre store, landsomfattende organisasjonene, sammen med Norsk Fyrhistorisk Forening, utgjorde en betydelig pressgruppe overfor politiske og administrative myndigheter både med hensyn til bevaring og ny bruk av fyrene. Dette viste seg kanskje mest tydelig da det for noen år siden ble lagt politiske føringer som påla Kystverket å avhende «overflødig bygningsmasse» i etatens eie. Dette gjaldt i hovedsak fyrstasjoner som kunne være attraktive for kjøpere på det private hyttemarkedet. Noen fyr ble forsøkt lagt ut for salg, men i realiteten viste det seg umulig å oppnå markedspris på grunn av de sterke protestene fra ikke-kommersielle interessenter. Ikke minst takket være sterkt engasjement fra organisasjonene, endte det med at politikken ble lagt om, slik at det nå synes å være enighet om at de fleste fyrene fortsatt bør være i offentlig eie, og at tilgjengelighet for allmennheten skal prioriteres i forbindelse med tilrettelegging for ny bruk. I dag er det nærmere hundre fyr langs norskekysten som på en eller annen måte er gjort tilgjengelige for ny bruk, og de aller fleste henvender seg til allmennheten med sine tilbud om overnatting, utstillinger, konserter og sosialt samvær. Det tette samarbeidet mellom Kystverket som offentlig eier og de lokale brukerne (eller «fyrforvalterne» som de liker å kalle seg) er blitt lagt merke til langt utover landets grenser og blir i internasjonale fyr-fora ofte omtalt som «den norske modellen». Fyrentusiaster og fyrinteressenter finnes heldigvis i de fleste land, men det tillitsforholdet og den gjensidige forståelsen som særlig i de senere årene har preget samarbeidet mellom eierne og de frivillige er det mange land som misunner oss.

16


Mange i DNT sperret opp øynene da medlemsbladet «Fjell og Vidde» hadde Grønningen fyr på forsiden i 1995. Daværende redaktør Per Roger Lauritsen var en pioneer for å fremme engasjementet for padling og kystfriluftsliv i turistforeningen.

17


FYR I SØR «Sola var i ferd med å synke under linjen hvor hav og himmel møttes, fire–fem sjømil mot vest. Været var fint. Mot øst fanget noen spredte skyer opp de siste solstrålene som snart ville tape seg i den lange skumringstimen – på disse breddegrader: 55 grader syd for ekvator.»

Jules Verne: Fyret ved verdens ende, 1905 18


Sitatet på motstående side er hentet fra åpningen til en av de første og mest kjente «fyrromanene»: Jules Vernes Fyret ved verdens ende. Selv om dette fyret er lokalisert omtrent så langt fra sørlandskysten som det er mulig å komme på kloden, så har fyrenes repertoar av opplevelser mye til felles uansett hvor på kloden en måtte befinne seg. Med sin plassering ytterst i havgapet, innbyr et fyrbesøk til sterke og varierte naturopplevelser hvor været, lyset og horisonten innehar hovedrollene. Det skiftende været, lyset og horisontens myke bue bringer fram sterke følelser og innbyr til refleksjon, meditasjon og ettertanke hos de fleste av oss. Kanskje er det nettopp denne følelsen av å være ytterst ute på kanten, ved Verdens Ende, Land’s End, Cap Finisterre, «Der landet synker i havet» (Lindesnes), som har gjort at fyrene har hatt, og fortsatt har, så sterk tiltrekningskraft på så mange av oss. Mange forfattere har også latt seg fascinere av fyr opp gjennom historien, både som poetisk symbol og arena for å utspille mellommenneskelige relasjoner. Selv krimlitteraturen har etter hvert fått en relativt omfattende «fyr-avdeling», og selv barnebokforfattere har visst å formidle fyropplevelser. Få har vel gjort det bedre enn Tove Jansson:

«My satt på fyrtrappen og så at morgenen kom. Øya lå under henne i et halvlys, den lignet en stor, grå katt som strakte seg ut med sprikende klør, begge labbene hvilte i havet og halen var en lang, smal odde lengst ut. Katten skjøt rygg, men den hadde gjemt øynene. «Hah!» sa lille My. «Dette er ikke noen alminnelig øy. Den går ned til havets bunn på en ganske annen måte enn alminnelige øyer. Her skal det bli saker og ting, det vet jeg.» Tove Jansson: Pappaen og havet, 1966 19


>

Populær sommeraktivitet i fjæra på Saltholmen fyr utenfor Lillesand.

FYROPPLEVELSER PÅ SØRLANDET Vi vil våge å påstå at Sørlandskysten på mange måter har vært et foregangsområde i utviklingen av bevaring og ny bruk av fyrene. Her finner vi mange og gode eksempler å vise til, og både samlet og hver for seg representerer fyrene på Agder fantastiske muligheter for opplevelse og utfoldelse for oss alle. Her kan man oppleve ensomhet og søke ro i naturopplevelsene, eller bruke fyrene aktivt i forbindelse med sosiale sammenkomster og ulike former for «teambuilding». Fyrene kan også være arenaer for kunstutstillinger, konserter og andre kulturelle arrangementer. Ikke minst har engasjementet rundt fyrene bidratt til at dugnadskulturen har blitt videreført og videreutviklet. De mange venneforeningene er sosiale møteplasser hvor folk kan møtes på tvers av yrke, kjønn og alder, og delta i noe som oppleves som meningsfylt arbeid samtidig som aktivitetene skaper tilhørighet til et sosialt nettverk. Mye av dette arbeidet fortjener i høyeste grad betegnelsen «uegennyttig» i den forstand at det i stor grad handler om å legge til rette for opplevelser for andre. Samtidig er det viktig å påpeke at en forutsetning for utviklingen av det omfattende frivillige fyrengasjementet har vært at Kystverket, som statlig forvaltningsinstans for den maritime infrastrukturen (inkludert de avbemannede fyrstasjonene), har hatt en overordnet strategi og en politisk legitimitet til å prioritere både offentlig eierskap og allmennhetens interesser i forbindelse med forvaltningen av fyreiendommene. Av de i alt tjue bemannede fyrstasjonene som ble bygget på Agder, er atten av fyreiendommene på en eller annen måte gjort tilgjengelige for allmennheten i dag. Bare to fyr, Rivingen og Sandvikodden, er solgt til private, og derved ikke tilgjengelige for besøk. På ett fyr, Stangholmen i Risør, eies bygningene av kommunen, mens fyret på Odderøya i Kristiansand eies av fylkeskommunen. I Lillesand er Saltholmen fyr i Lillesand overtatt av en ideell stiftelse som

20


…både samlet og hver for seg representerer fyrene på Sørlandet fantastiske muligheter til utfoldelse og opplevelser for oss alle.


…konseptet «Kystleden», med enkle, billige overnattingstilbud for et miljøvennlig kystfriluftsliv, tilrettelagt for roing og padling.

KYSTLEDEN har tilgjengelighet for allmennheten som en del av målsettingen. De øvrige fyrene eies fortsatt av staten ved Kystverket. På ett fyr, Varnes fyr, er alle bygninger revet, mens bare tårnet står igjen på to fyrstasjoner: Lille Torungen ved Arendal og Markøy ved Lindesnes. På de øvrige stasjonene er den eksisterende bygningsmassen i prinsippet stilt til rådighet for ny bruk, fortrinnsvis til ideelle formål. Tidligere ble en del fyr benyttet som ferieboliger for ansatte i Kystverket eller andre offentlige etater, men i dag er det bare på Lyngør og Homborsund at deler av bygningsmassen fortsatt er disponert til slik bruk. Bare på en stasjon, Oksøy fyr i Kristiansand, benyttes bygningene fortsatt utelukkende internt i etaten. Det er etablert venneforeninger for 15 av fyrene på Agder. I tillegg er det etablert profesjonell, utadrettet drift ved tre stasjoner: Besøkssenteret/galleriet ved Lista Fyr, Lindesnes Fyrmuseum og restauranten på Stangholmen i Risør. Åtte fyr på Sørlandet er knyttet til samarbeidet i Kystleden og tilbyr rimelig, selvbetjent overnatting som en del av tilretteleggingen for et enkelt, miljøvennlig kystfriluftsliv. Ved flere av disse fyrene vil du i sommersesongen møte frivillige vertsfamilier som har ansvaret for å vise besøkende til rette. Også fyrene på Lista og Lindesnes tilbyr overnatting, men på litt andre premisser, basert på tilrettelagte utleieleiligheter. Odderøya fyr kan leies til arrangementer på dagtid, mens overnattingsfasilitetene stort sett benyttes i forbindelse med fylkeskommunens egen virksomhet.

Kystled-prosjektet har DNTs nettverk av betjente og ubetjente hytter i fjellheimen som forbilde, med enkle, billige overnattingstilbud tilrettelagt for et miljøvennlig kystfriluftsliv. Prosjektet er basert på et nasjonalt samarbeid mellom Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund. I samarbeidsavtalen som ble inngått i forbindelse med Kulturminneåret 1997 heter det: «Kystleder» er en fellesbetegnelse for tilretteleggingstiltak for ferdsel med eller uten overnatting langs kysten, både til lands og til vanns. Kystledene skal primært legges til rette for ikkemotorisert ferdsel. «Kyststier» er turstier eller turveger for ferdsel til fots, med sykkel eller tilsvarende til lands i tilknytning til kystområder. «Åreskifte» er naturlig dagsetappe for ikke-motorisert ferdsel med båt i et kystled-opplegg. Tilretteleggingstiltak knyttet til kystledene, som utleie av båter og overnattingssteder skal være åpne for allmennheten, men det kan gis rabatter til medlemmer av ansvarlig organisasjon. Utviklingen av konseptet er nært knyttet til de mulighetene for alternativ bruk av ledig bygningsmasse på fyrene i forbindelse med automatisering og avbemanning, men omfatter i dag også mange andre bygninger enn fyr. Kystled-prosjektet er delt inn i ulike geografiske områder, og hvilken av de tre foreningene som har ansvar for driften varierer fra sted til sted. Til sammen tilbyr Kystledene i dag mer enn 90 overnattingssteder og mer enn 50 utleiebåter. www.kystled.no

22


> Flaggheising hørte med til de daglige rutinene på bemannede fyrstasjoner, og på Store Torungen fyr holder nasjonalparkfyrforvalter Knut Mørland tradisjonen i hevd.

KYSTLED AGDER & KYSTLED SØR Kystled Agder omfatter fyrene Lyngør og Store Torungen. I tillegg tilbys overnatting på vakre Furøya i Tvedestrand og den såkalte «Seilerhytta» utenfor Borøya, Tvedestrand, med utsikt til Ytre Møkkalasset fyr. Man kan bestille dagsbesøk til Lille Torungen. Tilbudene i Kystled Agder bookes gjennom Oslofjorden Friluftsråd. Kystled Sør omfatter området fra Grimstad til Mandal, med de seks fyrene Homborsund, Saltholmen, Grønningen, Songvaar, Ryvingen og Hatholmen som selve ryggraden. I tillegg til fyrene kan du få Kystledovernatting på: • ei hytte på Slåttholmen i Lillesand (Midt-Agder Friluftsråd) • ei «dokkestue» på Stokken, Kristiansand (Bragdøya Kystlag) • ei hytte på Tømmerstø, Kristiansand (DNT Sør) • ei bu på Dvergsøya, Kristiansand (Bragdøya Kystlag) • en bolig og enkle hytter på Bragdøya, Kristiansand (Bragdøya Kystlag) • ei hytte på Gammeløya, Kristiansand (DNT Sør) På Bragdøya Kystkultursenter kan du også leie robåter.

23


‌fyrstasjonene brukes aktivt som arena for et bredt spekter av kunst- og kulturopplevelser.