14 minute read
VI ER ALLE FYRFOLK
Kystfyrene –en lysgate langs innfarten til vårt land, fra holme til holme, fra nes til nes. Og innenfor –en hær av små lyktemenn som vokter de trange innløp til menneskenes hjem.
Terje Stigen: De faste lys ,1975
Fyret som symbol og identitet
FYRENE ER KYSTENS TRAFIKKLYS
Så enkelt og prosaisk kan det sies uten å være feil. Snarere tvert imot: Fyrenes viktigste oppgave er, og har alltid vært, å gi de sjøfarende sikker landkjenning og å vise skip og fiskefartøy trygt i havn. Når vi ser på antallet fyr i verden; i Europa, i Norge og ikke minst langs Sørlandskysten, så forteller dette noe om hvor viktig havet – i betydning sjøtransporten og fiskeriene – har vært og fortsatt er for verden, Europa, Norge og Sørlandet. I alt ble det bygget mer enn 200 bemannede fyrstasjoner i Norge, de aller fleste i perioden 1814–1905. Bare på Agderkysten har det vært 20 bemannede fyr, selv om riktignok ikke alle har vært i drift samtidig.
Men fyrene er også noe mer enn instrumentelle, tekniske innretninger. Som gruppe utgjør de de mest markante byggverkene menneskene har reist i kystlandskapet. Med sin ekstreme beliggenhet ytterst mot storhavet hvor naturkreftene uavlatelig river, sliter, brekker, bøyer og tærer, kort sagt bryter ned de fleste materialer, representerer de også med sin trassige soliditet noe av det ypperste innen byggekunsten; både arkitektonisk, ingeniørmessig og håndverksmessig, hvilket også gjør mange av dem til viktige historiske minnesmerker.
Skikken med å tenne lys for å vise sjøfarende trygt i havn går langt tilbake i historien. Det eldste fyret som fortsatt er i drift, Herculestårnet på nordspissen av den iberiske halvøya, ble reist av romerne for om lag 1800 år siden. Det er i dag oppført på UNESCOs liste over kulturminner som tilhører verdensarven. Antagelig vil flere komme til etter hvert som bevisstheten om fyrenes historiske betydning og verdi som kulturminner øker. Det er også betegnende at vi faktisk finner to fyr blant de sju byggverkene fra antikken som i ettertiden har fått status som «verdens underverk»: fyret Pharos utenfor Alexandria, bygget på 300-tallet før Kristi fødsel, og den såkalte Kolossen ved innseilingen til havnen på Rhodos. Pharos-tårnet skal ha vært mer enn 100 meter høyt, med et lys som kunne sees mer enn 60 km unna. Kolossen skal ha vært formet som en mer enn 30 meter høy bronsestatue av den greske solguden Helios, med en brennende fakkel løftet for vise skipene vei. Begge ble dessverre ødelagt av jordskjelv for mange hundre år siden, men er likevel godt dokumentert gjennom skriftlige kilder.
Ifølge den anglo-irske forfatteren Georg Bernard Shaw finnes det ikke noe mer altruistisk eller medmenneskelig byggverk enn et fyr, fordi «det er utelukkende bygget for å tjene (serve) og være til nytte. Ikke for noen annen hensikt». Det stemmer jo selvsagt at disse «kystens veivisere» hovedsakelig er bygget for å øke sikkerheten for de sjøfarende, unngå ulykker og berge skip, last og menneskeliv. Samtidig er det nok kanskje en sannhet med modifikasjoner, siden det også ofte ble brukt mer kyniske argumenter for å forbedre og utvikle navigasjonshjelpemidlene: utbygging av fyrene legitimerte en generell skattlegging av skipstrafikken, samtidig som det selvsagt var i statens interesse å begrense antall forlis med tap av varer som skulle fortolles. Likevel får vi tro at medmenneskeligheten har vært en minst like viktig drivkraft i utviklingen av fyrtjenesten som kynismen. I alle fall er det neppe tilfeldig at fyrtårnet, med sine lysstråler som slynges ut over et mørkt og opprørt hav, har blitt et flittig benyttet religiøst symbol. Fyret står for trygghet i stormen, en veiviser i mørket, både i konkret og overført betydning. Og dette er selvfølgelig også en av grunnene til at så mange av oss har et positivt forhold til fyrene – eller i alle fall til «vårt fyr» – det vi har i nabolaget og som symboliserer «hjemveien» for våre folk på havet. Overraskende mange har til og med sagt at de savner de dype «rautene» fra tåkeluren som en gang var en del av kystens «akustiske landskap» når sikten ble borte i tåke og snødrev.
For alle trenger vi et fyrlys i livet, som Ole Bremnes så vakkert uttrykker det i visa «Har du fyr» – en tekst som ikke bare treffer oss «fyrfolk» i hjertet, men som raskt ble elsket og sunget over hele landet som en kystens folkevise, nærmest en nasjonalsang:
Ytterst i verden, ytterst i vest kan hende du seile di skute. Kan hende du seile tilfeldig som gjest – kanskje du går der i rute? Uansett treng du et punkt som e fast der du frakte di skjøre last. Det e nok at det står der og brenn – en trofast gammel venn. Har du fyr, har du løkte langs din vei? Har du fyr, et signal om riktig lei? Ei lampe som gløde i mørket og lose dæ ut og frem, som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.
Ola Bremnes: Har du fyr(utdrag)
Venneforeningen har både vært pådrivere og bidragsytere til å få Ytre Møkkalasset fyr reetablert med lys.
I diktet Kalypso tenner Åse-Marie Nesse sitt fyrlys for alle som leter, prøver og feiler, og for «all villfaren kjærleik»:
Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar for dei som ror i ring og aldri finn same rytmen for dei som berre lyder til signal frå framande farty for dei som støytte på grunn i medvind for dei som styrer etter stive sjøkart utan å ense måkars mjuke flog for alle som kjenner dei sju hav og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta
eg tenner eit fyrlys for all villfaren kjærleik så vegen til det lova landet blir synleg i natt
Åse-Marie Nesse: Av hav er du komen. Dikt, 1970
Men fyrene representerer også mennesker og levd liv. En «fyrstasjon» er å forstå som et bemannet fyr. De første «automatiske» fyrlyktene som ikke krevde fast daglig tilsyn kom riktignok allerede på slutten av 1800-tallet, men så lenge fyrlyset var basert på levende ild, måtte det passes og skjøttes: veker stusses, glass pusses, drivstoff etterfylles osv. Derfor måtte det bo folk både på de ytterste utpostene mot havet og langs den indre leia. Noen måtte våke over lyset i nattemørket.
Sånn er det ikke lenger. Nå slukkes og tennes fyrlysene automatisk og solceller sørger for den energien som trengs for å få lys i pæra. Tåkeluren er lagt ned og betjeningen er flyttet fra. Status for alle norske fyr i dag er «automatisert og avbemannet». Sånn er utviklingens ubønnhørlige gang. Samtidig er noe vesentlig blitt borte. For mens det ennå var folk på jobb ute på fyrstasjonene, fikk bygningene luft og varme. Bygg og anlegg ble vedlikeholdt, skader ble reparert og mangler rapportert. Uten folk tar forfallet fort over, spesielt på de ytterste skjær. Det paradoksale er at det var få som tenkte på fyrene som viktige kulturminner så lenge de var bemannet. Først i forbindelse med automatisering og avbemanning våknet bevisstheten om at fyrene representerte og symboliserte en viktig del av norsk kystkultur og maritime kulturhistorie, og at de derfor ikke bare kunne overlates til forfall og nedbrytning, rives eller sprenges i filler. Snarere vokste det fram et bredt folkelig engasjement som krevde at i hvert fall et utvalg av fyrene burde bevares for ettertiden.
Som et av de første land i verden fikk Norge sin nasjonale verneplan for fyrstasjoner i 1995 (Riksantikvarens rapporter nr. 24, 1997), noe som resulterte i at i alt 83 fyrstasjoner og 5 tåkeklokkeanlegg ble fredet etter Kulturminneloven. I planprosessen ble de enkelte fyrstasjonene vurdert etter mange ulike kriterier, men generelt ble det lagt til grunn at hele anlegg burde bevares. Det vil si at en ikke bare valgte ut de majestetiske tårnene, men også ville at boliger, maskinhus, uthus, naust, landinger, hageanlegg og andre spor etter menneskelig aktivitet på stasjonene burde tas vare på som en dokumentasjon av både den fysiske og sosiale historien.
Verneplanen representerte uten tvil en stor utfordring for forvaltningen, både på grunn av ambisjonsnivået og som følge av prosessen med automatisering og avbemanning. De aller fleste fyrene i Norge er eid av staten og forvaltet av Kystverket som fagetat. Selv om mange, også internt i etaten, hadde stor forståelse for viktigheten av å frede fyr som kulturminner, var det ikke tatt budsjettmessig høyde for de økte forpliktelsene til vern og vedlikehold etaten ble påført som en følge av fredningene. Da det i tillegg ble klart at Riksantikvarens tilskuddsordning til fredede bygg og anlegg ikke kunne benyttes til bygg i andre statsetaters eie, var den såkalte «fyrfella» et faktum: en betydelig økning i forpliktelsene, uten verken menneskelige eller økonomiske ressurser til å ivareta dem. Og med den ubønnhørlige konsekvensen at forfallet satte inn – på den ene stasjonen etter den andre.
< Fyrene i havgapet krever stadig vedlikehold: rengjøring, uttørking, skraping og maling år etter år…
FRIVILLIG ENGASJEMENT
Det skal riktignok sies at det ikke bare var i Norge at fyrmyndighetene kom i en slik situasjon. Det var snarere regelen enn unntaket, både i Europa og i resten av verden. Men så var det ett forhold som gjorde at situasjonen i Norge likevel ikke var så ille som i mange andre land: det stadig voksende frivillige engasjementet som vokste fram langs kysten på 1980- og 90-tallet. Et engasjement som ikke bare kom til syne i lokalpresse og andre media, men som også resulterte i opprettelse av venneforeninger og stiftelser som var villige til å gjøre en innsats for å bidra i bevaringsarbeidet. Også kommuner og fylkeskommuner kom på banen. En rekke avtaler ble inngått mellom Kystverket som eier og frivillige organisasjoner eller offentlige instanser om etablering av ny bruk av bygningsmassen på fyrene, mot å påta seg forpliktelser med vedlikehold.
Dette var også noe som skjedde i andre land enn Norge, men her ble det fra midten av 1990-tallet skapt et nasjonalt nettverk for de mange lokale fyrprosjektene. I 1997 ble Norsk Fyrhistorisk Forening opprettet, samtidig som store, nasjonale interesseorganisasjoner som Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund kom på banen og engasjerte seg i bevaring og tilrettelegging av fyrene for ny, allmenn bruk.
Noen så nok lenge på dette engasjementet med en viss skepsis og overbærenhet. Å skulle erstatte profesjonelt ansatte med frivillig dugnad ble av mange oppfattet som nokså naivt, sett på bakgrunn av de utfordringene man sto overfor på mange av fyrene. Likevel er det hevet over tvil at det frivillige engasjementet for fyrene har vært viktig både i kraft av den faktiske arbeidsinnsatsen, det politiske og forvaltningsmessige presset de frivillige kreftene har utøvet både på vernemyndigheter og Kystverket, og for å skape en interesse og oppmerksomhet omkring fyrene i allmennheten.
Strategien har stort sett vært lik over hele landet. De frivilliges engasjement og pågangsmot springer ut av ønsket om å gjøre fyret og fyropplevelsene tilgjengelige for folk flest. Det har ikke vært ønsket om å skape eksklusive klubblokaler eller luksuriøse besøksmål som har vært drivkraften. Det idealistiske fyrengasjementet har vært tuftet både på ønsket om å bevare, men også på ønsket om å bruke, formidle og gjøre tilgjengelig. Eller sagt litt mer høytidelig: en ideologisk kombinasjon av kulturvern og friluftsliv.
Bakteppet i denne sammenheng er selvsagt den økende privatiseringen av strandsonen langs kysten, og behovet for en større grad av tilrettelegging for det enkle, miljøvennlige kystfriluftslivet som vokste fram på 1980-tallet. I dette perspektivet var det selvsagt naturlig å rette blikket mot «skjærgårdens utposter», siden mange av fyrstasjonene ligger på svært spektakulære og attraktive steder for dem som søker naturopplevelser i skjærgården. Det har derfor vært viktig å forvalte disse statlige eiendommene med sine verneverdige bygninger på en slik måte at de kommer allmennheten til gode, og ikke bare blir privatisert og solgt til pengesterke folk med ambisjon om hytte med havutsikt. Det frivillige engasjementet for fyrbevaring har vært og er derfor også et folkelig og «demokratisk» prosjekt for å ivareta allmennhetens interesser i kystsonen.
I denne sammenheng er det ikke urimelig å framheve engasjementet til Forbundet KYSTEN som ble stiftet i 1979. Allerede i 1981 ble det inngått avtale mellom Kystverket og Agder Kystlag om ny bruk av bygningene på Grønningen fyr i Kristiansand som følge av automatisering og avbemanning samme år. De påfølgende årene fungerte fyret hovedsakelig som besøksmål for foreningens medlemmer, men også som seminar- og møtested for kystkulturinteresserte både på landsbasis og i nordisk sammenheng. Da Bragdøya Kystlag ble etablert som et lokallag av Forbundet KYSTEN i 1986, førte dette til at avtalen med Kystverket om bruk av Grønningen fyr ble overført fra fylkeslaget til lokallaget i 1987. Ideen var da å åpne opp Grønningen fyr som besøksmål og enkelt overnattingssted i sommersesongen, ikke bare for medlemmer, men for «hvem som helst».
…tanken om en egen «Norskekystens Turistforening» ble født, men kystfriluftsliv var ikke noe hett tema.
Dette var basert på en såkalt «vertsfamilie-ordning», hvor en familie fikk lov til å bo gratis på fyret ei uke (eller mer) mot å holde det åpent for besøkende.
Ordningen var selvsagt inspirert av Den Norske Turistforeningens nettverk av bemannede (og ubemannede) hytter i fjellheimen, og ble raskt en suksess. Samme modell ble adoptert på flere fyr, og tanken om en egen «Norskekystens Turistforening» ble født. Men DNT hadde mer enn nok med fjellheimen den gang, og var skeptiske til utvidelse av sitt geografiske engasjement. Kystfriluftsliv var ennå ikke blitt noe hett tema, og kystturisme handlet hovedsakelig om motorbåtenes og cabincruisernes behov for marinaer og fortøyningsmuligheter i skjærgården. Ingen snakket om seilsjekte, robåt, kajak, eller behovet for ilandstigningsmuligheter og enkel overnatting når du kom i småbåt.
Men dette bildet skulle endre seg vesentlig i løpet av få år, ikke minst som følge av at både DNT og Friluftsrådenes landsforbund kom på banen, i tillegg til Forbundet KYSTEN og Norsk Fyrhistorisk Forening. Viktig i denne sammenhengen var engasjementet til daværende redaktør av DNTs medlemsblad «Fjell og Vidde», Per Roger Lauritzen. Han var en ivrig padler og så tidlig hvilket potensiale fyrstasjonene representerte for kystfriluftslivet. Et besøk på Grønningen i 1995 resulterte i at «Fjell og vidde» nr. 5/95 ble sendt ut til alle medlemmer med et flott bilde av Grønningen fyr på forsida. Senere fulgte han opp med flere artikler og reportasjer hvor han tok til orde for at DNT skulle utvide sitt engasjement i kystfriluftslivet. Også Friluftsrådenes landsforbund engasjerte seg, blant annet for å ivareta friluftsinteressene i spørsmål knyttet til mulig etterbruk av offentlige eiendommer langs kysten. Etter hvert vokste det fram et samarbeid mellom Forbundet KYSTEN, DNT og Friluftsrådenes Landsforbund omkring utviklingen av konseptet «Kystleden», med tilrettelegging for enkelt, miljøvennlig kystfriluftsliv, med overnattingsmuligheter og tilrettelegging for roing og padling. Disse tre store, landsomfattende organisasjonene, sammen med Norsk Fyrhistorisk Forening, utgjorde en betydelig pressgruppe overfor politiske og administrative myndigheter både med hensyn til bevaring og ny bruk av fyrene. Dette viste seg kanskje mest tydelig da det for noen år siden ble lagt politiske føringer som påla Kystverket å avhende «overflødig bygningsmasse» i etatens eie. Dette gjaldt i hovedsak fyrstasjoner som kunne være attraktive for kjøpere på det private hyttemarkedet. Noen fyr ble forsøkt lagt ut for salg, men i realiteten viste det seg umulig å oppnå markedspris på grunn av de sterke protestene fra ikke-kommersielle interessenter. Ikke minst takket være sterkt engasjement fra organisasjonene, endte det med at politikken ble lagt om, slik at det nå synes å være enighet om at de fleste fyrene fortsatt bør være i offentlig eie, og at tilgjengelighet for allmennheten skal prioriteres i forbindelse med tilrettelegging for ny bruk.
I dag er det nærmere hundre fyr langs norskekysten som på en eller annen måte er gjort tilgjengelige for ny bruk, og de aller fleste henvender seg til allmennheten med sine tilbud om overnatting, utstillinger, konserter og sosialt samvær. Det tette samarbeidet mellom Kystverket som offentlig eier og de lokale brukerne (eller «fyrforvalterne» som de liker å kalle seg) er blitt lagt merke til langt utover landets grenser og blir i internasjonale fyr-fora ofte omtalt som «den norske modellen». Fyrentusiaster og fyrinteressenter finnes heldigvis i de fleste land, men det tillitsforholdet og den gjensidige forståelsen som særlig i de senere årene har preget samarbeidet mellom eierne og de frivillige er det mange land som misunner oss.
Mange i DNT sperret opp øynene da medlemsbladet «Fjell og Vidde» hadde Grønningen fyr på forsiden i 1995. Daværende redaktør Per Roger Lauritsen var en pioneer for å fremme engasjementet for padling og kystfriluftsliv i turistforeningen.
