Arven etter 1968, redigert av Dørum, Tønnesson og Vaags: Utdrag by Cappelen Damm

Knut Dørum, Øyvind Tønnesson og Ralph Henk Vaags (red.)

Arven etter 1968

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70054-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsfoto: Kvinneaksjonen mot EEC marsjerer i 1-mai-tog i 1972, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia UiA har gitt støtte til workshop. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord Trenger vi enda en bok om 1968-opprøret i Norge? Svaret på dette er ja. Tidligere framstillinger har vært dominert av rene historiefaglige problemstillinger, og perspektivet har vært for sterkt begrenset av norsk-nasjonale rammer. I tillegg har analysene sjelden gått inn i den lange virkningshistorien til protestbevegelsen og motkulturene i 1960- og 70-årene og fram til i dag. Boka Arven etter 1968 er en ny og tverrfaglig analyse av det lange 1968-opprøret. I langt større grad enn hva tidligere forskning har gjort, tar den for seg virkningene av opprøret på politikk, samfunnsliv, filosofi, kunst, medier, litteratur, religion og pedagogikk fram til i dag. De 14 forfatterne representerer fagområdene tysk, fransk og nordisk litteraturvitenskap, filosofi, kunsthistorie, statsvitenskap, religionssosiologi, religionsvitenskap og medievitenskap, og fem av dem historiefaget. På den måten blir virkningshistorien tematisk vidt og inngående belyst. I denne boka er ikke det norske perspektivet enerådende. Også USA, Tyskland og Frankrike er godt dekket. Vi – redaktørene fra Universitetet i Agder – vil takke fagpersoner fra ulike universitets- og høgskolemiljøer som har bidratt med gode artikler. Det gjelder James Godbolt fra Universitetet i Sørøst-Norge, Einar Lie, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy og Geir Uvsløkk fra Universitetet i Oslo, Kim Helsvig fra OsloMet, Jon Helge Lesjø fra Høgskolen i Innlandet, Anne Kalvig fra Universitetet i Stavanger, Synnøve Lindtner fra Universitetet i Bergen og Pål Repstad, Frida Forsgren og Ole Letnes fra Universitetet i Agder. Mange av oss møttes til et hyggelig bok- og manusseminar i to dager på Hotel Norge i Lillesand i desember 2019. En særlig takk går til forlagsredaktør Knut Vegard Bergem og manusredaktør Natasja Harung fra Cappelen Damm Akademisk for støtte, velvillighet og tro på prosjektet. Kristiansand, april 2021 Redaktørene Knut Dørum, Øyvind Tønnesson og Ralph Vaags

Innhold Kapittel 1 Rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968 ......................................... 13 Knut Dørum og Øyvind Tønnesson Litteratur .................................................................................................................... 21

BOLK 1 OPPRØRET ............................................................................................................ 23 Kapittel 2 USA og 1968 ............................................................................................................ 25 Knut Dørum Da det amerikanske samholdet sprakk ............................................................... 26 USAs nye venstreside ............................................................................................. 29 Kampen mot rasesegregering ............................................................................... 33 Polariseringen og «black power» .......................................................................... 35 Universitetene og kjernetroppene ........................................................................ 40 Vietnamiseringen av USA ...................................................................................... 44 «The New Left» – virkningshistorien .................................................................... 48 Litteratur .................................................................................................................... 55 Kapittel 3 Tysk oppgjør og opprør ......................................................................................... 59 Ole Letnes Politidrapet på Benno Ohnesorg – et vendepunkt ............................................. 60 Berlin som biotop for tysk opprør ......................................................................... 62 «Hvor var du, pappa?» Generasjonsoppgjøret med nazismen ....................... 64 Frankfurt am Main – 68-bevegelsens tankesmie ............................................... 66 Rudi Dutschke: den karismatiske teoretikeren ................................................... 68 Berlin: kommunene .................................................................................................. 70 Drift mot vold og terror .......................................................................................... 71 Hva står igjen etter det tyske 1968? .................................................................... 76 Litteratur .................................................................................................................... 78

Innhold

Kapittel 4 Eksistensialismens betydning for 1968 ............................................................ 81 Ralph Henk Vaags Eksistensialisme som radikal frihet ...................................................................... 82 Eksistensialisme og den sosialetiske utfordring ................................................ 89 Et eksistensialistisk opprør? .................................................................................. 91 Et eksistensialistisk opprør i Norge? .................................................................... 98 Litteratur .................................................................................................................... 99 Kapittel 5 1968 i Frankrike, en litterær revolusjon? .......................................................... 103 Geir Uvsløkk Situasjonister og surrealister i 1968 ..................................................................... 104 Eksistensialister og strukturalister i 1968 ........................................................... 110 Den litterære arven etter 1968 .............................................................................. 115 1968 i fransk litteratur i dag: Pauline Dreyfus .................................................... 119 Ta ordet, og skriv overalt! ....................................................................................... 121 Litteratur .................................................................................................................... 122

BOLK 2 POLITISKE BEVEGELSER ................................................................................. 125 Kapittel 6 Vietnamkrigen i Norge – ungdomsopprør og politisk protest ..................... 127 James Godbolt Utenrikspolitikk: Et politikkfelt blir til ................................................................... 127 En alternativ politisk kultur vokser fram .............................................................. 129 Vietnam-bevegelsen ............................................................................................... 131 Vietnamkrigen: En mobiliseringssak for konservative ungdommer ............... 134 Vietnamkrigens virkninger – mer enn av historisk interesse? ......................... 138 Litteratur .................................................................................................................... 139 Kapittel 7 Maos norske venner ............................................................................................... 143 Knut Dørum Kulturrevolusjonen – den store inspirasjonskilden ............................................ 144 Kuppet i SF ................................................................................................................ 145 Hvorfor vant ml-erne i 1969? ................................................................................ 148 På nye fronter ........................................................................................................... 152

Innhold

Studenter og streiker ............................................................................................... 154 Hvem skulle få være med? ..................................................................................... 156 Ortodoksi og nedgangstid ...................................................................................... 158 Fra vekst til fall – ulike paradokser ........................................................................ 162 Litteratur .................................................................................................................... 164 Kapittel 8 1968 og feminismen ............................................................................................... 167 Synnøve Lindtner Til kamp mot husmorrollen .................................................................................... 168 Likestillingsfeminisme og opposisjonskritikk ..................................................... 170 Bevisstgjøring ........................................................................................................... 173 Søsterskap ................................................................................................................. 175 Selvbestemmelse ..................................................................................................... 177 Fri, men ikke frigjort ................................................................................................. 181 Sosialisme eller feminisme? .................................................................................. 183 Virkningshistorien ................................................................................................... 186 Litteratur .................................................................................................................... 187 Kapittel 9 Revolusjon i Guds navn? ....................................................................................... 191 Pål Repstad Revolusjon i Guds navn? Ikke uten videre! .......................................................... 191 Faghistorie, mimring, kilder ................................................................................... 192 Forløpere ................................................................................................................... 194 Internasjonal bakgrunn ........................................................................................... 196 Lokale grupperinger ................................................................................................ 198 Teologisk tenkning blant kristensosialistene ...................................................... 202 Sosiologiske begrensninger ................................................................................... 205 Hvor ble det av dem? .............................................................................................. 206 Litteratur .................................................................................................................... 209 Kapittel 10 Ungdomsopprøret og høyrebølgen .................................................................... 213 Einar Lie Den antiautoritære tendens .................................................................................. 214 Ekte sekstiåttere og annen ungdom ..................................................................... 218 1970-tallet: høyresiden løftes frem av unge velgere ......................................... 221 Styringsstatens sammenbrudd ............................................................................. 224

Innhold

Opprøret som vant frem ......................................................................................... 228 Litteratur .................................................................................................................... 230

BOLK 3 NYE IDEER OG REFORMER ............................................................................ 231 Kapittel 11 Det lange 1968 i norsk pedagogikk og skole .................................................... 233 Kim Helsvig Fagstriden i pedagogikken ...................................................................................... 234 Sosialpedagogikken ................................................................................................. 237 Sosialpedagogikken og Arbeiderpartiet .............................................................. 238 Oppgjør med pedagoger og lærere ...................................................................... 243 Kunnskapsløftet og OECD ..................................................................................... 247 Nye læreplaner og arven fra 1968 ........................................................................ 248 1968 i norsk pedagogikk og skole – fra opprør til hegemoni ........................... 252 Litteratur .................................................................................................................... 253 Kapittel 12 Kunst og kamp i kjølvannet av 1968 .................................................................. 257 Frida Forsgren For hvem var kunsten egentlig til? ........................................................................ 260 Amerikanske sommerfuglar, Frustrasjonsteppe og Omgivelser ..................... 262 GRAS-gruppa .................................................................................................... 263 Kunst og kvinnesak: Elisabeth Haarrs Frustrasjonsteppe ........................... 266 Kunst som sosial hendelse og offentlig arena ............................................ 270 Hva førte 1968-opprøret med seg? ...................................................................... 272 Litteratur .................................................................................................................... 275 Digitale kilder: .......................................................................................................... 276 Kapittel 13 Nyåndelighet etter 1968 ....................................................................................... 279 Anne Kalvig Sentrale begreper og prosesser ............................................................................ 280 Det antiautoritære og selvautoritet ..................................................................... 282 Østlig inspirasjon og gurutradisjon ............................................................... 285 Alternative mediebidrag ................................................................................. 287 Patriarkatskritikk og kvinnefrigjøring ................................................................... 288 Kanaliserte budskap om kjønnsharmoni versus matriarkatstenkning ... 293

Innhold

Miljøbevegelse, grønne verdier og øko‑bevissthet ............................................ 295 Protest, opprør eller revolusjon? ........................................................................... 297 Litteratur .................................................................................................................... 300 Kapittel 14 1968 som norsk demokratiimpuls ...................................................................... 305 Jon Helge Lesjø Vitalisering av demokratiet .................................................................................... 306 «Demokrati i hverdagen» ....................................................................................... 309 Bedriftsdemokratiet ................................................................................................ 312 «Demokrati på gulvet» ........................................................................................... 316 Lokaldemokratiet ..................................................................................................... 317 «Kvinnekuppet» ....................................................................................................... 320 Deltakelse ved og mellom valg ............................................................................. 321 Demokratisering i rødt, grønt og blått ................................................................. 323 Litteratur .................................................................................................................... 325 Kapittel 15 1968 i norsk litteratur ............................................................................................ 329 Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy Oppgjør med det etablerte .................................................................................... 330 Eksistensiell fortvilelse og politisk vekkelse ........................................................ 332 Frigjøring ................................................................................................................... 336 Kvinnekamp og seksuell frigjøring ........................................................................ 341 Kunstens politikk og politikkens kunst ................................................................ 347 Litteratur .................................................................................................................... 348 Kildeliste ................................................................................................................... 351 Forfatterpresentasjon ........................................................................................... 352 Stikkord ..................................................................................................................... 355

Vietnamdemonstrasjon i Washington D.C. i 1971. Motstanden mot USAs krigføring i Vietnam mobiliserte mange og splittet landet.

Kapittel 1

Rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968 Knut Dørum og Øyvind Tønnesson 1968 er et merkeår som også har gitt navn til en hel generasjon, sekstiåtterne. Det er bestemte dramatiske begivenheter som gjør at dette året ruver i den moderne historien. Studentdemonstrasjonene i Paris, Berlin, Berkeley i California, New York, Mexico City, Tokyo, Buenos Aires og Beograd våren 1968 fikk et stort omfang og ble skjellsettende opplevelser både for dem som deltok og for mange som observerte. Smitteeffekten var stor. I Frankrike fikk våren 1968 karakter av å ligne på en revolusjon når til slutt flere millioner mennesker var involvert i streiker og aksjoner, og statsledelsen holdt krisemøter. Uruguay og Spania ble rammet av truende generalstreiker. I Italia førte studentstreiker til at statsminister Aldo Moro valgte å trekke seg. I Tsjekko slovakia var det håp om et fredelig oppgjør med en konform, men autoritær kommunisme – før «Praha-våren» ble slått ned av sovjetiske styrker. I USA nådde den aktivistiske motstanden mot Vietnamkrigen et høydepunkt, samtidig som drapene på den liberale justisministeren Robert Kennedy og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. bidro til å styrke legitimiteten i det de hadde stått for – og til å delegitimere deres motstandere. Kampen for grunnleggende menneskerettigheter og likhet mellom hvite og svarte, frigjøring fra autoritære regimer og innføring av demokrati, samt protester mot meningsløs krig, preget flere opprørssentra i verden i 1968.1 1

Katsiaficas 1987.

kapittel 1

68-bevegelsen var flere bevegelser som til dels gikk opp i hverandre. For det første var det studenter som reagerte mot autoritetsstrukturer og ville ha mer demokrati på universitetene. Dernest var det en fredsbevegelse mot USAs krigføring i Vietnam, en borgerrettsbevegelse som ville gjøre de svarte til medborgere i Sørstatene, og en bevegelse som ville sikre demokrati og menneskerettigheter i det sovjetdominerte Øst-Europa. I LatinAmerika var protestene rettet mot skrikende sosiale forskjeller og knyttet til framveksten av frigjøringsteologien, som var kritisk til både religiøse og politiske autoriteter. De nye strømningene, med røtter tilbake til 1950-årene og dels også til foregående tiår, tok mange steder et oppgjør med kapitalismen og industrisamfunnets forurensing, ødeleggende materialisme, usunn forbruksvekst og et kaldt, moderne samfunn uten menneskelighet og solidaritet. Hos noen få kjernegrupper dreide det seg også om å slå seg sammen og finne tilbake til naturen, leve livet på et småbruk på landet, søke etter enklere levemåter, selvberging og det å bo i kollektiv. Dette kunne for omverdenen, med rette eller urette, framstå som et utsvevende liv med fri sex, uhemmet individualisme, løse og skiftende sosiale grupper, narkotika og rus. Sekstiåtterne utgjorde altså ikke noen enhetlig gruppe, og de sto ikke for noe sammenhengende politisk eller kulturelt alternativ til etablerte samfunnsstrukturer. 68-bevegelsen hadde kanskje størst effekt som et oppgjør med sosiale normer i det borgerlige samfunnet. De unge var lei av å adlyde autoriteter og å følge høflighetskonvensjoner slik som «De» og «Dem», bukking og neiing, og det å stå i rekke ved pultene samt andre former for ritualisert underkastelse i møte med foreldre, lærere og arbeidsgivere. I større målestokk var det tale om nye generasjoner som motsatte seg at politiske beslutninger og kulturformer – som kunst, litteratur og teater – skulle følge strenge normer som baserte seg på myndig ledelse, utstrakt konsensus og harmoni, stor grad av ensretting og ukritisk oppslutning. I Norden kom 68-bevegelsen også til å rette seg mot den sosialdemokratiske orden, som i stor utstrekning støttet opp under trekk ved den borgerlige vestlige verden, slik som statlig formynderskap, sentralisering, standardisering, regulering og rasjonalisering. «Idealsamfunnet vårt er at alle kjører folkevogn, har 1,5 barn, bor i 67 kvadratmeter leilighet, og stemmer Arbeiderpartiet», 14

rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968

skrev «to sinte unge menn» anonymt i Ås i Follo i 1971 til formannskapet i kommunen.2 Ungdomsopprøret mot det opplevde konformitetspresset tok former som langt hår, fargerike klær, barbeint trasking i gatene, toppløs bading, hasjrøyking og fri dans til høy musikk. Dette var noe som både høyreungdom og venstreradikale – om enn innenfor ulike organisatoriske rammer – kunne ta del i. Var det en revolusjon, et opprør – eventuelt flere samtidige, men ulike opprør – eller var det tale om en protest, som bør forstås på linje med mange andre historiske protester? Og hvem var eller er da «sekstiåtterne»? Er det rimelig å knytte betegnelsen til en hel generasjon, eller bør den reserveres for en bestemt gruppe aktive fra denne generasjonen, med varierende nasjonal tilhørighet? Slike spørsmål er senere blitt stilt – både av dem som personlig kunne identifisere seg med fenomenet, og av akademikere innen ulike disipliner.3 Det er grunn til å se «1968» som noe langt mer enn de konkrete hendelsene som fant sted dette året. Opprøret eller oppbruddet favnet særlig unge under tretti år, unge som var studenter, og i første rekke land i Vesten. Men når begynte 1968, og når tok det slutt? Hvorfor kan vi snakke om «det lange 1968»? Det råder bred enighet om at «1968» begynte før 1. januar dette kalender året, og at det var alt annet enn avsluttet da man skrev «1969». Fra slutten av 1950-årene økte motstanden mot supermaktenes atomopprustning. «Nei til atomvåpen» ble et viktig slagord, og nye protestpartier så dagens lys. På begynnelsen av 1960-tallet hadde borgerrettsbevegelsen med unge aktivister i USA vokst fram. De kjempet for at svarte i Sørstatene skulle få bevege seg fritt og oppholde seg på samme steder og benytte de samme buss-setene som hvite, og at de skulle få både stemmerett og tilgang til høyere utdanning. Kampen for borgerrettighetene vant sympati verden over. En egen ungdomskultur kom allerede fra midten av 1950-årene. Ungdommens rock & roll, avvikende kles- og hårmoter, nye danseformer, ungdomsklubber og festlokaler uttrykte protest, frigjøring og ønske om frihet fra foreldrenes kontroll og normer. Dette skapte sterke generasjons2 3

Ås kommunearkiv, Ås formannskap, saksarkiv 1971. Anonymt brev fra «to sinte unge menn», 4. okt. 1971. Førland 2008, s. 317–325; Jørgensen 2008, s. 326–338.

kapittel 1

motsetninger. Fra 1964–1965 eskalerte ungdomsopprøret da rampete band fra Storbritannia invaderte USA med langt hår, provoserende opptreden, narkotikamisbruk, råere og mer aggressiv rockemusikk, og med John Lennons skandaløse uttalelse i 1966 om at The Beatles var mer populære enn Jesus. Hippie-bevegelsen, som definerte folk over tretti år som gamle, slo gjennom sommeren 1967 som både et kulturelt rockeopprør og en antikrigsbevegelse – og var kjennetegnet av fargerike alternative livssyn og livsstiler. De som tilhørte bevegelsen, ble kalt blomsterbarna, og «Make love, not war!» ble slagordet deres. Fra midten av 1960-årene oppsto den store bevegelsen mot krigen i Vietnam og det øvrige Indokina, med studenter og andre unge – både fra USA og fra andre vestlige land – som de mest aktive demonstrantene. De stilte som krav at USA måtte stoppe krigen. Bombingen av Vietnam mobiliserte ungdom globalt i større omfang enn noen gang tidligere, og antikrigsbevegelsen lot seg forene med borgerrettsbevegelsen. Flere av disse strømningene smeltet sammen allerede før 1968, og forble livskraftige utover i 1970-årene. Også i Norge begynte «1968» før 1968, men det fikk størst styrke i 1970årene – med politisk radikalisering i ulike varianter. Det var på den ene side ml-ere (marxist-leninister) som sto for revolusjon og demokratisk sentralisme under noen få utvalgtes myndige ledelse, og som skapte en autoritær partikultur med krav om ensretting i tanker og handlinger, fulgt av streng intern disiplin og justis. På den andre siden var det radikale skolefolk som ville at elevene selv skulle få bestemme hva de skulle lære, og selv fatte vedtak på allmannamøter sammen med lærerne. Disse måtte senere, sammen med litt mindre radikale pedagoger, tåle å bli kritisert for å ha skapt en kunnskapsløs skole uten krav. Det ble også innført bedriftsdemokrati med ansattrepresentasjon i styrer, men uten at bedriften og arbeidsgiverne mistet kontroll over styre og stell. Det kom litteratur som var på parti med barn og ungdom mot foreldre og lærere, eller som støttet undertrykte grupper i deres kamp mot makta, og det ble skapt kunst som provoserte med surrealistiske bilder av krig og vold, eller med motiver som få forsto. Det ble en tid for aktivisme. Mange lot seg mobilisere til fredsmarsjer, og kvinner gikk i tog i gatene, bar plakater og ropte nei til porno og patriarkatet, og krevde at kvinnen måtte ligge øverst. Seksuell frigjøring viste seg snart å skje på menns premisser, selv i radikale miljøer. Det var unge som utviklet 16

rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968

miljøbevissthet i hjemmestrikka genser og demonstrerte mot at nye vassdrag skulle legges i rør. Gjennom 1970-årene falt motstanden mot utbygging av Alta-vassdraget sammen med engasjementet for samefolkets rettigheter. «La elva leve!», lød det taktfast fra stort sett urbane demonstranter. Vekstkritiske ungdommer søkte i noen grad å bygge bro til verdikonservative bygdefolk i troen på distriktene, grønne verdier, miljøriktig jordbruk, dialekter og «vanlige folk» – ikke minst i forbindelse med den seierrike kampen mot norsk medlemskap i EF (senere EU) i 1972. Det kom også unge som ville finne en ny tro, og som byttet ut kristendom eller ingen tro med buddhisme eller hinduisme eller ulike nyreligiøse strømninger, mens andre ville være kristne på en ny måte – med en «snillere Gud» som ikke straffet. Imidlertid var det en annen form for politisk og kulturelt oppbrudd som kanskje fikk større varig betydning. I generasjonen som ble voksen på 1970- og 80-tallet, var det også mange som nok verken lot seg engasjere av fredsaktivisme eller stilte seg kritisk til industrisamfunnet og forbruksveksten. De reagerte snarere på statlige reguleringer som skapte køer, vente tid, skjemavelde og byråkrati rundt det å få telefon, ny tomt eller leilighet, eller å få starte opp en ny bedrift. Hvorfor måtte butikkene stenge klokka 17 på hverdager, og klokka 13 på lørdager? Hvorfor skulle man bare få ha én norsk TV-kanal og måtte høre på NRKs begrensede radiotilbud? Alt dette klarte dyktige strateger i partiet Høyre under valgkampene å få klistret på Arbeiderpartiets «formynderstat», og dette bidro til at mange som var født etter 1940, strømmet til partiet Høyre og ga kraft til den såkalte høyrebølgen. Nettopp denne bølgen fanget trolig opp viktige antiautoritære strømninger som hadde sitt utspring i 1968-opprøret, og den la grunnlaget for en relativt bred og varig oppslutning om et høyreliberalt ideal om personlig valgfrihet i en markedsbasert økonomi. Kan vi da enes om hva som ligger i 1968-opprøret og virkningen av det? Svaret er trolig «Nei». Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson felte etter riksdagsvalget i Sverige høsten 2018 en klar dom over 68-bevegelsen. Sekstiåtterne hadde i stor grad påvirket samfunnet i en retning der «Nationen och nationell identitet är nånting fult».4 De fikk skylda for en grenseløs

4 https://www.svt.se/nyheter/inrikes/akessons-svar-i-skavlan-det-ar-ju-sant-det-ar-ettkulturkrig, hentet 21. mai 2020.

kapittel 1

innvandringspolitikk som var i ferd med å utslette Sverige som nasjon. Et helt annet perspektiv har imidlertid professor i historie Jan Bjarne Bøe. Han hevder at selv om 68-bevegelsen var venstreradikal, førte den til en individualisme som banet vei for «jappetiden» og markedsliberal egoisme.5 «Vi har mye å takke 1968-generasjonen for. Feminismen og miljøengasjementet har kommet oss alle til gode. Jeg kan lage mat (det kunne ikke far min), og jeg kan snorkeldykke i Indre Oslofjords klare vann», sier idehistoriker og sosialantropolog Lars Risan.6 For Åkesson har arven etter 1968 fått en negativ rød bunnlinje, og for Bøe en negativ blå grunnlinje. Miljøvernforkjemper Risan gir arven fra 1968 en positiv grønn bunnlinje med innslag av rødt. Det som skjedde i «1968», kan altså forstås på flere måter, fordi 1968-bevegelsen hadde flere samtidige retninger. Historien om 1968 kan også konstrueres eller misbrukes for å understreke den politiske arven til et parti eller en bevegelse, eller for å stemple politiske motstandere. Mange tydigheten gjør at vi kan argumentere for at arven etter 1968 faktisk fikk henholdsvis en rød, en blå og en grønn bunnlinje. Det fascinerende med 1968 er tolkningsmangfoldet. Hvordan skal så vi definere bunnlinjene? Den røde bunnlinja omfattet kampen for likeverd mellom ulike klasser, etniske grupper og seksuelle orienteringer, og strevet etter å skape sosial rettferdighet samt stanse politisk og sosial undertrykking på tvers av nasjonale grenser. Den grønne bunnlinja omhandlet kampen for å verne natur og miljø mot forurensing og ødeleggelser. Felles for den røde og den grønne bunnlinja kunne være ønsker og krav om en ny økonomisk og politisk verdensorden uten tvang, utbytting og endeløs materialisme. De kunne utgjøre en felles opposisjon mot kirkens moralnormer, mot storkapitalens og industrisamfunnets materialisme og ødeleggelser, og mot supermaktenes våpenkappløp. Den blå bunnlinja sirk let inn ambisjonene om å skape gode vilkår for det økonomisk frigjorte enkeltmennesket – som skulle kunne realisere seg selv som boligkjøper, kunde på supermarked, lønnsmottaker og næringsdrivende. Virkemidlene var markedsstyrte priser, sterke kunderettigheter, fri næringsrett samt lave skatter og avgifter. Fienden var ofte sosialdemokratiet, staten og de radi5 https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/On9Brl/1968-generasjonen-og-68-opproret-oppnadde-svart-lite_-banet-vei-for-bade-jappetiden-og-egoismen, hentet 21. mai 2020. 6 https://www.harvestmagazine.no/pan/den-blekgronne-miljobevegelsen, hentet 21. mai 2020.

rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968

kale sekstiåtterne. Felles for de tre bunnlinjene var dyrking av individet og opposisjonen mot autoriteter og nasjonal ensretting. De som har bidratt til fortellingen om 1968 og om 1960-årene som «en protestenes periode», både akademikere, tidsvitner og aktører,7 har vist til en rekke viktige transnasjonale fellestrekk når det gjelder mobiliseringsgrunnlaget i perioden og dette spesielle året. Det dreier seg dels om saker og ideologi, dels om strukturelle forhold som i hvert fall kan ha utgjort forutsetninger for en generasjons opprør eller sosiale oppbrudd. Her kan vi nevne motstanden mot Vietnamkrigen; motviljen mot både atomvåpen og atomkraft; motstanden mot høyre-autoritære regimer; anti-materialistisk kritikk; kritikk av kirkelig/religiøs tradisjonalisme og kulturelle normer; seksuell frigjøring; utviklingen av nye kunstneriske og populærkulturelle ytringsformer, slik som rockemusikk. Det må sies at «opprørerne» kunne stå for høyst ulike «positive» programmer: fra liberal humanisme – via antimaterialistisk sosialisme – til anarkisme og marxist-leninisme.8 Den strukturelle forklaringen på opprøret er først og fremst knyttet til at man i andre halvdel av 1960-årene så virkningene av at barnekullene fra de første etterkrigsårene – de såkalte «baby-boomers» – ble unge voksne, og at antallet studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner nærmest eksploderte. Den norske historikeren Tor Egil Førland går så langt som til å betrakte denne brå demografiske endringen som hovedforklaringen på opprøret.9 Debatten om hva «1968» var, og om hva året ledet til av protest, opprør eller «revolusjon», kan rimeligvis virke inn på vår vurdering av bruken av 1968 som både positivt og negativt symbol. Boka du nå holder i hendene eller har foran deg på skjermen, skal først og fremst kaste lys over viktige sider ved virkningshistorien. Norge har den største plassen, men også landene USA, Frankrike og Tyskland er godt dekket. Boka vil bryte med den historiefaglige dominansen, fordi virkningshistorien skal studeres innenfor ulike samfunnsområder og fagdisipliner. Motsetningen mellom det intenderte og uintenderte i «1968» står sentralt.

7 8 9

Førland 2015, s. 125–148. Anderson 1995; spesialnummeret av Scandinavian Journal of History fra 2008/3. Ibid. Dette er hovedpoenget i denne artikkelen fra Førland, og han understreker at det ikke er det at studentene var så mange som i seg selv utløste en protestbølge, men det at antallet studenter steg så brått.

kapittel 1

Virkningshistorien består i så mangt, når vi betrakter den gjennom ulike faglige briller. Vi kan i en kortformel si hvordan 1968-opprøret endret samfunnsutviklingen i form av nye lover og regler, nye politiske holdninger, nye kulturelle koder, nye religiøse forestillinger og nye normer for mellommenneskelige relasjoner. Her bør vi gå tilbake til utgangspunktet i innledningen vår. Endringene kan tolkes ut fra et politisk blått, rødt og grønt perspektiv eller vurderes ut fra bunnlinjer med disse fargene. Vi kan være uenige om vektleggingen, men 1968-opprøret rommer alle disse tre bunnlinjene. Boka er delt inn i tre tematiske bolker. Den første dreier seg om selve opprøret slik amerikanske, tyske og franske aktivister opplevde det gjennom direkte deltakelse, og om hvordan opprøret ble rammet inn av politisk ideologi og filosofi, eller hvordan det ble uttrykt i litteraturen (Dørum, Letnes, Uvsløkk, Vaags). USA var på mange måter kraftsenteret for opprøret som påvirket Europa, men det amerikanske 1968 og det franske, tyske og norske 1968 hadde både likheter og forskjeller. Den andre bolken handler om hvordan 1968-opprøret i Norge utløste politiske prosjekter og kamper samt orientering mot andre mål og idealer. Det gjelder kampen mot USAs krigføring i Vietnam, ml-ernes løfter om frihet for folket – med Maos Kina som ideal – samt frigjøring fra USA og kapitalismen, kvinneaktivistenes kamp for å gi kvinner likestilling og likeverd med menn på radikalt nye måter, eller Høyres suksess med å overbevise velgerne om at sosialdemokratiske dysfunksjonelle regulerings regimer måtte rives ned. Det rammer også inn de kristenradikales forsøk på å gjøre Gud snillere og mindre dømmende, og engasjere kirken eller kristne miljøer til støtte for likhet, frihet og nestekjærlighet i protest mot den rike verdens utbytting av de fattige eller USAs aggressive kriger (Godbolt, Dørum, Lindtner, Repstad, Lie). Den tredje bolken tar opp hvordan 1968-opprøret utløste nye erkjennelser og kulturkamp rundt pedagogikken, bedrifts- og lokaldemokratiet, litteraturen, kunsten, gudstroen og religiøse strømninger. Bolken omhandler både dem som ville endre premissene for tro og kunst, skape mer demokrati og skrive om kulturkampen, og den motstanden disse politikerne, kunstnerne, kristenradikale, nyåndelige og forfatterne møtte (Helsvig, Forsgren, Kalvig, Lesjø, Bjørkøy).

rød, grønn eller blå bunnlinje? – arven etter 1968

Litteratur Anderson, Terry 1995: The Movement and the Sixties, New York: Oxford University Press. Førland, Tor Egil 2008: «Introduction to the special issue on 1968», Scandinavian Journal of History, 33:4, s. 317–325. Førland, Tor Egil 2015: «Cutting the Sixties Down to Size», i Journal for the Study of Radicalism, Vol 9, No. 2, s. 125–148. Jørgensen, Thomas Ekman 2008: «The Scandinavian 1968 in a European perspective», Scandinavian Journal of History, 33:4, s. 326–338. Katsiaficas, George N. 1987: The Imagination of the New Left: A Global Analysis of 1968, Cambridge: South End Press.